Når man står opp til nydelig solskinn har vi ikke noe annet valg en å benytte oss av dagen. Det er ikke akkurat som at vi er bortskjemt med den slags, så vi bestemte oss for en bytur i finværet. Etter mye om og men gikk minstemann med på dette, for han hadde ikke den beste dagen. Filterbrillene trengte en overhaling, og kanskje vi var så heldige å møte på noen russ på veien. Så etter noen sjokoladekjeks gitt turen ut av døren. 

På vei mot sentrum tenkte vi et stopp innom Plantasjen, men det hadde vist også en rekke andre gjort så vi kjørte videre. Bonusen var da minstemann ropte ut at “SE, der e Elias, å han Kjapp!!!”, så et aldri så lite stopp måtte på plass. 

Kjekt med en god klem hos pappa når man venter. Brillene ble fikset og nå er vi klare for en dag ute i solen. 

Etter besøket hos optikeren gikk vi innom Lego-Loftet etter minstemanns ønske. 

Lego-Loftet skuffer aldri, og jeg mistenker at guttene kunne vært der hele dagen.

“Pappa, der oppe, den må jeg bare se på!” 

“Jepp, det var den! Råtøff!”

Etter en stund fikk jeg lokket dem ut så vi kunne gå å møte eldstemann å pappaen hans. Dessverre var det iskaldt i byen, så vi fant fort ut at vi skulle evakuere til en dagligvarebutikk for å handle det som mangler til morgendagen. 

Etter handleturen dro vi hjem og kastet inn varene, for så å ta turen ned i fjæra. 

Fjæra er den perfekte treningsplass for balansen, både for små og store. Men det er vel den minste som trenger den treningen mest.

Neste hinder var enda vanskeligere, og da er det greit å holde mamma i hånden. 

Vi lurte veldig på hvor langt vi kunne gå før fuglene fløy avgårde.

Utsikten er slående, og jeg skulle ønske vi kunne ha et hus i fjæra med dette bilde ut stuevinduet. 

“Mamma, gå til pappa for det må være et bilde av bare meg!”

Han hadde ikke tid å stå i ro spesielt lenge, så bilde ble med ryggen til. Og så ble jeg ropt tilbake med “Mamma, du må bare se her!”

Han skulle bare fortelle at noen av steinene var falt ut av moloen, så det var vann på den. 

Etter å ha fulgt han tilbake fikk jeg beskjed om at vi måtte ha et bilde av bare meg også, så jeg vagget tilbake over steinene og poserte villig. Regner med at dette teller som dagens “outfit”. 

Til slutt prøvde vi oss på den lengste bjelken, og han var bra stolt når han kom over! Ikke dårlig med tanke på at lappen stjeler en god del av synet hans. 

Endelig er sommerskoene på, de har jeg savnet lenge! 

Et av naustene var åpnet og båten klargjort for sommeren. Et vakkert stykke håndverk som fortjener oppmerksomhet.

Fisk som godgjør seg på naustveggen i vårluften. 

Så gikk turen hjemmover for å sykle litt i gata vår.

Vel hjemme var minstemann ute med pappaen og jeg startet forberedelsene til morgendagen. 

Jeg skal til og med bake, og skal selvfølgelig skryte av det etterpå. Hurra for 1-2-3 kaker som gjør hverdagen til en lek. 

På ettermiddagen fikk minstemann veldig vondt i bena, og vi innså at resten av dagen fikk bli foran tv. Underveis husket jeg en av kommentarene på facebooksiden min i går, og vi sjekket postkassen. Der lå en konvolutt med russekort og minstemann jublet da han åpnet den. Sjeldent han hopper rundt seg selv, men det gjorde han i dag! 

Så tusen hjertelig takk for kortene, det kom på et veldig bra tidspunkt 🙂 

Nå har han 19 kort med de han fikk hos storebror fra 2014, viktig å telle alle kortene fem ganger for å være sikker! 

Det har vært en helt grei dag i dag, men det er nok like greit at vi har kunne tatt den i minstemanns tempo. Så krysser vi fingrene for at verkingen i bena har gitt seg til i morgen så vi kan feire 17mai på vår helt egen måte, som forhåpentligvis blir en god tradisjon å ta med seg videre.

Facebooksiden min finner du her.

I dag måtte jeg nesten gråte en liten tåre på butikken, for jeg takler forferdelig dårlig mine barns skuffelse. 

Minstemann var med på butikken, noe han sjeldent  er siden han som regel er alt for sliten etter barnehagen til dette, og mor selv hater å bevege seg ut i det offentlige på lørdager hvor det er mye køståing og alt for mange mennesker. Han hadde forhåpninger om å møte på noen russ, men hadde godtatt at det var langt fra sikkert at vi ville møte noen der. Han er fryktelig sjalu på storebror som har mange flere russekort en han, og det selv om han har fått arve brorens kort fra sist mai. 

Og det første han ser når han kommer inn er ei søt jente i sjarmerende russeklær, og han lyser opp. Den lille tassen moter seg opp og sniker seg frem for å spørre om russekort, han er egentlig veldig sjenert, og det skal noen runder til før han tør å spørre om slikt. Men dessverre hadde hun ingen flere russekort igjen, og lillemann må gå tomhent tilbake til handlevognen. 

Det lille ansiktet ser fryktelig lei seg ut, og munnviken trekker nedover. Tårene velter opp i øynene og skuffelsen er et faktum. Og jeg kjenner tårene presser på der jeg klemmer den lille skatten min, for det svir så fryktelig å se hvor lei seg han er, selv om det bare er snakk om et russekort.

Det er ikke alltid så lett å være liten gutt og jeg tror heller ikke det er så gøy å være russ å si nei når du blir spurt om russekort. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi var en snartur innom jekta på speiding etter russ, men minstemann var sliten etter en lang dag så det ble et kort besøk uten de helt store resultatene. Så i morgen får jeg bite i det sure eple og ta turen innom offentlig plass i håp om å finne noen russ som har flere russekort igjen. Vi krysser fingrene for at det går smertefritt, for ikke snakk om at jeg tåler å se skuffelsen i øynene på lilleskatten to dager på rad! Det vil i så fall føre til at jeg griner på offentlig plass, og det blir i overkant flaut. 

Du er mamma eller pappa :

1. …når du kan gå ut døren med poser under øynene, dundrende hodepine og tre dager gamle klær, uten å ha vært på grøftefylla og med et smil om munnen. 

2. …når du tar deg selv i å gi dine venner streng beskjed om å “vente på tur når de skal snakke med deg, og ikke snakke i munnen på hverandre”. 

3. …når du våker med bamser og legoklosser under hodeputa, en liten lekepark i fotenden av senga og en fot i ansiktet. 

4. …når du finner bleier, vaskekluter, smokk, truser, småbiler og barbie klær i håndvesken/ryggsekken når du ankommer jobb.

5. …når du kan balansere en uhåndterlig ti kilos sekk med mel på den ene hoften, mens du støvsuger, skravler og rører i middagen på samme tid. 

6. …når du kan føre en samtale med to stykk på under en meter, mens du sitter på do og kvitter deg med gårsdagens middag. 

7. …når du ikke kan huske sist du var hos frisøren og i alle fall ikke husker hvordan frisyren du fikk egentlig så ut.

8. …når du kan spise med god apetitt til tross for samtaleemner som ikke passer seg rundt middagsbordet, med innehold av sentrale ord som slim, bæsj og tiss.

9. …når du retter på hetta eller kragen til personen foran deg i køen, som om det er den naturligste ting i verden. 

10. …når du får en tåre eller tre av takknemlighet i øyekroken av gaven som inneholdt gråstein og grus. 

11. …når isbitene i drinken er formet som lego eller dyrefigurer. 

12. …når du sitter tilsynelatende alene på stranden å bygger sandslott med bøtte og spade.  

13. …når du smugspiser is til frokost en mandag, og får dårlig samvittighet etterpå. 

14. …når du innser at interiør kan være småbiler tapet på vinduet og en lekebæsj i blomsterpotten.

15. …når du jubler av lykke fordi du får sove helt til klokken 07:00 om morgenen, på en lørdag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Jepp, det finnes en fordel med barn som sover lite, og det er at de som regel takler søvnmangel bedre enn de fleste andre på samme alder. Og det passet bra i dag, siden vi måtte ta den lange turen til hytta for å hente hjem den hullete campingvogna. 

Lilleprinsen i full lek med togbanen, og det selv etter alt for lite søvn og en veldig vond natt. 
Egentlig skulle hentingen taes unna nå på torsdag, men siden vi bor i nord ble planene lagt om når avisene meldte om vinterens tilbakekomst. Vi har ikke spesielt lyst til å legge ut på langtur med sommerdekk når det meldes om snø, og enda mindre lyst å i tillegg skulle dra på en campingvogn. Grunnen til at vogna måtte hjem er det utette vinduet som har bestemt seg for å gi regnet tilflukt inne, og etter mine beregninger ville ikke hånddukene som stoppet regnet fra å ødelegge sofaputene og hele fronten holde lenger en noen millimeter til med nedbør. Så valget var å hente den i dag, etter jobb. Eldstemann har tatt turen til pappaen sin, så det var bare minstemann som skulle være med. 

Dessverre for oss har vi funnet vårt paradis langt ute på landet, hvor veien fungerer mer som en berg og dalbane med relativt store feil og mangler, så kjøreturen er en prøvelse for tålmodigheten når skiltene med anbefalt fartsgrense hånler når vi siger forbi. 

Den kjipeste vegstrekningen i Ullsfjorden sist vår, dessverre er den reparerte veien på god vei ut i havet igjen så det kan være en ide å finne en bedre løsning neste gang den raser ut. 

Så vi hente forsterkninger i form av gatekjøkkenmat og pakket medisiner og mat til minstemann med en ide om at han sikkert ville sove i bilen. Han hadde tross alt ikke sovet spesielt bra natt til i dag, og tok morgen en gang før klokken 0600. (Var så trøtt på det tidspunktet at jeg ikke klarte å se på klokken, men rampen kunne informere om at barne-tv ikke var startet og at det enda var en stund til klokken var seks.) 

Svigerbrodern ble med i tilfelle vi skulle få noe trøbbel når vogna skulle løsrives fra vinterplassen. Heldigvis gikk det lekende lett, og mens mannfolkene arbeidet tok jeg og minstemann turen inn på hytta for å spise kveldsmat og ta medisiner. Han snakket som en foss og kunne fortelle at han aldri før hadde kjørt til hytta bare for å spise kveldsmat. Og det var jo ganske fint, selv om hytta var litt skummel når den var helt kald og stille. Når vi var ferdige inne var campingvogna kommet på kroken, og vi var klare til å ta jomfruturen ned den bratte hyttebakken med nybilen. Den imponerte stort, og det var en strålende fornøyd femåring som gikk ned bakken hånd i hånd med onkelen og fulgte med at alt gikk bra. Til spørsmålet fra onkelen om han noen ganger hadde vært så lenge våken svarte han “Ja, i dag har jeg jo det!”. 

Campingvogna på vei opp til hytta hengende på en traktor. Ned kjører min bedre halvdel selv, men opp blir litt for risikabelt ifølge meg, selv om bilen sikkert hadde klart det. 

Veien mot byen tok sin tid, og vi hadde flere runder der vi måtte stoppe for å sjekke at alt var ok med vogna, det var et par humper som var i overkant uopsjonerte og som klarte å slå opp skuffene til bestikket. Men vi slapp heldigvis noen større ryddeaksjoner. Merkelig nok sovnet ikke den minste som var med, og han skravlet og skravlet i baksete. Du skulle ikke tro at den lille solstrålen hadde vært våken i nesten 16 timer, men igjen så er det jo ikke så alt for unormalt for han. Så selv om han har vært lenge våken i dag får det ingen innvirkning på nattesøvn hans, og det ville det heller ikke gjort om han sov i bilen på vei utover og så hjemover igjen. 

Men om ikke annet står campingvogna trygt plassert utenfor hjemmet, så i morgen er det bare å ta fatt på den kjedelige oppgaven med å tømme den før den skal på verksted. (Som forhåpentligvis blir en garantisak, og firmaet som solgte oss vognen klarer å rote frem papirene våre som er “forsvunnet”.) 

Og til slutt må jeg skryte litt av BMWen, for den imponerte stort, ikke sinket den i bakkene og den taklet oppgaven med å rygge vogna i oppkjørselen til huset uten antydning til bråk. Så det er nesten litt trist at det blir hjemmeferie i år, og ikke langtur til Sverige. 

Facebooksiden min finner du her! 

Da er enda en helg over, og vi kan skryte på oss en ikke så veldig harmonisk familietid. Hurra for unger som tøyer strikken for langt og hurra for pakningen som gikk til faens på campingvogna. 

Men noen lykkelige stunder har vi hatt, og da har jo også kamera vært fremme. Når vi ikke hadde det fult så bra, var det siste jeg hadde lyst til å ta bilder, selv om de sikkert kunne vært underholdende for andre øyne enn våres. 

Så her kommer et aldri så “lite” bildedryss fra helgen vår! 

Minstemann var fornøyd med å endelig være hos traktoren sin igjen.

Eldstemann prøvde å studere fuglene på nært hold. 

Skogen er under forvandling og snart blir den grønn. Pappa passet på å forstyrre fuglesang og helgefreden med å sage ved. 

Minstemann og traktoren hold i lag i en god time før de tok seg en pause. 

Campingvogna fikk selskap av tre biler, og var fornøyd med det etter en lang vinter hvor eneste selskap har vært gaupa, reven og traktoren. 

Også jeg måtte studere småfuglene, og det gamle buret jeg drasset med meg hjem en eller annen gang i barndommen. 

En skeptisk kar som ikke ville komme oss for nær. 

Etter en stund ble det litt for mye mas, og vi bestemte oss for å gå i fjæra. (Les: Jeg bestemte…)

Guttene hadde det travelt, eller så var det bare vi som somlet. 

Gammelsjåen holder fortsatt stand etter vinterstormene. Alltid like spennende å se om den kanskje har klappet helt sammen.

En av de bedre veistrekningene utover mot Jøvika. (Helt sant, selv om det ikke ser sånn ut.) 

Smårampen var fornøyde med at bestefar også ble med i fjæra, men klarte ikke å overtale han til båttur. 

Havet lå stille og rolig før regnet kom. 

Obligatorisk aktivitet i fjæra! (Og opphavet til navnet på bloggen.) 

Eldstemann inspiserer sneglene før steinen går i havet. 

Inntørket fiskehode må forskes på, før de kastes unna fordi det lukter “æsj”. 

En av fjæras fineste skatter. 

Jepp, vi går i tangen der det er glattest. Litt utfordringer må det jo være plass til. 
En sliten tass som ikke var helt i form og holdt seg i ro med tauet han hadde fått hos bestefaren.Prøve om disse kunne gi meg noen nye kjoler, men de virket ikke. Og enda flere skatter.Minstemann holdt seg i ro og fulgte med en båt som lå ute på fjorden. Eldstemann opptatt med steinknusing. Dypt konsentrert om oppgaven.Når regnet kom holdt vi oss inne, og da er tegnesaker gode å ha. Minstemann tegnet familien og campingvogna, og kunne fortelle at moren var en gammel geit. Veldig sjarmerende må jeg si. Lørdagens hytte outfit.Når det verker i bena er det godt med lekestund i den gode, varme hytta til bestemor og bestefar.

Et sjeldent bilde av meg og eldstemann. Han synes ikke det er så fryktelig morsomt å klemme moren mer! 

Flaks at det er veranda på hytta så jeg kan stå tørt og ta bilder av småfuglene. Denne karen skulle helt sikkert ønske at bladene hadde kommet ut. 

Kompisen så også ut til å lengte etter bedre vær. 

Sjarmerende type som ventet på tur, det var kun en inne i buret av gangen.

Og sistemann som ble foreviget før jeg ble så kald at jeg ikke orket å stå ute mer. 

Nå kan bare arbeidsuken starte, så krysser vi fingrene for at neste helg blir bedre for oss alle. 

Facebooksiden min finner du her. 

Om du noen gang har prøvd å vaske en neve med gele, vil du forstå hva jeg snakker om i denne beretningen. 

Når pøbelungen kommer inn med never fulle av et eller annet gris som er klint på kjea til sykkelen bør en lampe lyse over hode mitt, men hver eneste gang går jeg i den enorme frustrerende fellen. Guttungen igjen ser forhåpningsfullt på meg, og gleder seg til det som kommer…

Hybermobile ledd er ikke noe unormalt, og noe vi i grunnen ikke tenker på i hverdagen. Ikke fører det til smerter og ikke er det noe hinder, heller tvert opp. Jeg mistenker at ekstra mobile ledd har spart oss for en rekke benbrudd etter hårreisende stunt som kan få enhver bestemor til å grine av skrekk! (Og bank i borde, for jeg håper det holder seg slik. Gips og barn høres ikke ut som noen festlig opplevelse.) 

Men så kommer de gangene da, der de mobile leddene virkelig kommer til sin nytte i form av underholdning. Ikke for meg som voksen, men for den hyl-flirende niåringen som nesten tisser på seg av morens tydlige frustrasjon der hun river seg i håret og bannes som en gammel bryggesjauer. Jada, her renner glosene om jeg blir irritabel nok, og min kjære sønn blir med andre ord disponert for et særdeles fargerikt språk. Han har fått beskjed om at han ikke får bannes på andre folk, men det er helt greit om noen salige gloser renner ut når kneet treffer bordkanten og tvinger deg i baken. Helt klart pedagogisk feil, men han hadde nå en gang lært seg de ordene uansett om de kom fra min munn eller noen annens.

I alle fall, rampen kommer inn med hender svarte som natten,og for at de skal få noe som ligner hans normale dagslyse hudfarge betyr dette gnikking og enda mer gnikking. Jeg tar fatt på oppgaven og klærsjer en god dose kroppsskrubb i hendene, i et håp at de små kornene skal løsne noe av skiten. Jeg tar fatt i handen og skal til å gnikke, og hva hender? Joda, fingeren glir til siden! Det demrer for meg, men jeg prøver på nytt å holde fingeren godt fast, men da går det ene leddet bakover, og jeg går over til å holde både fingertupp og første ledd. Oppgaven gjenopptas mens jeg kjenner rødfargen stige oppover halsen, og tror du ikke neste ledd går andre veien?! Jeg prøver å holde både fingertupp, ledd nr1 og ledd nr2 og starter med skrubbingen. Men da glir selvfølgelig det siste ledde sin egen vei og jeg er nesten på gråten. For nå har alle minnene om tidligere forsøk på håndvask kommet til overflaten i en overarbeidet mammahjerne. 

Du tenker kanskje at dette umulig kan være noe problem, men det kan jeg love deg at det er. For på en hånd er det fem fingre! FEM fingre som skal holdes fast i alle ledd mens jeg skal skrubbe bort skit og lort, som åpenbart har bestemt seg for å bite seg fast. Og husk det, at også der jeg holder skal skrubbes, og det er ca 90prosent av hånden! 

Svetteperlene renner i ansiktet, og for hver dråpe som renner nedover ser jeg det storfornøyde blikket til min sønn lyse mer og mer opp! Han nesten tripper av glede over morens åpenbare tap, og jeg er helt sikker på at han priser seg lykkelig for den fantastiske muligheten å terge sin mor. Ja jeg mistenker at han til og med griser litt ekstra med olje med den hensikt å få moren til å slite.  

Men i alle fall, jeg prøver på nytt å holde hånden, men for hver eneste bevegelse med vaskekluten kan du ta deg faen på at et ledd går feil vei og jeg må starte på nytt. Irritertrynken i pannen dirrer, og det værste av alt er at jeg ikke kan bli sint på den fnisende ungen som observerer morens totale fall i avgrunnen når det kommer til grunnleggende mammaoppgaver. For ærlig talt, kan jeg virkelig ikke vaske mitt barns hånd uten å tabbe meg totalt ut?! 

Det er ikke så lett som det ser ut, og jeg garanterer at det er enklere å vaske en blekksprut! 

Facebooksiden min finner du her. 

Om bare min kjære sønn hadde brukt like mye tid på leksene, som han bruker på å unngå dem…

Om jeg er sta, så er min eldste sønn det dobbelte. Og i dag hadde han bestemt seg for å ikke gjøre mattelekser, og hver eneste beskjed om at dette skulle gjøres er blitt møtt med et surt blikk og noen grynt som kunne tolkes negativt. Han har diskutert på alt, og han skal ha det at han går ikke tom for argumenter med det første. Han finner stadig mer oppfinnsomme svar på min gjentagende beskjed om at “Nå skal du gjøre matteleksene!” og “Gå tilbake til bordet og fortsett med matteleksene!”. Han har til og med ymtet frampå at han det er ulovlig å tvinge han til å gjøre lekser, og at dette bør vi straffes for. (Jeg unnlot å si noe om at det er straff nok å bruke hele ettermiddagen på å mase og beordre noen til å gjøre lekser.) 

Tålmodigheten min har virkelig blitt satt på prøve, og jeg har flere ganger telt til ti på både norsk, svensk, engelsk, tysk og noe som ligner samisk, uten at det har fått humøret opp. (Uten hell, selvfølgelig, for jeg er overhode ingen supermamma med knapper som kan bestemme humøret.) Mine beskjeder om at dette hadde jeg gått igjennom som barn ble møtt av svaret “Ikke rart du er så dum i dag da…”. For en lykke, virkelig et kompliment som smører den allerede tynnslitte mammaselvtilliten. Flaks jeg har vært ute en vinterdag før, og ikke minst husker hvor rasende og umulig jeg noen ganger var på min egen mor. (Sorry mamma for alle de dagene du holdt ut med meg og trassen min, bare fordi du ville at jeg skulle få best mulig utgangspunkt som voksen. Men om ikke annet kan du trøste deg med at nå får jeg gjennomgå!) 

Vi har faktisk brukt hele ettermiddagen på det som vanligvis vil ta i underkant av en time. Eller om du ser på tiden som faktisk er brukt på lekser, så stemmer jo den ene timen for resten av tiden har gått til kriging mellom to stormakter.

Avledningsmanøvrene har vært mange, men jeg kan nevne at blyanten har falt på gulvet 210ganger med det jeg mistenker var et håp om at blyet skulle gå i stykker så den ble ubrukelig. Det er også blitt observert en betraktelig oppgang i antall toalettbesøk, og lengden på disse har økt med et gjennomsnitt på 5 minutter. Så har viskelæret på mystisk vis forsvunnet, for så å dukket opp i ermet på genseren etter noen glefs fra øverstkommanderende. (Altså meg, og ja jeg glefset etter x-antall forsvinninger!) Videre har jeg fått mistanke om mulig diabetes ettersom tørsten har blitt helt ekstrem og arvingen gjentatte gang har forsøkt seg på at han var svimmel og derfor ramlet i gulvet. Men konklusjon min var at blodsukkeret skulle være ganske stabilt med tanke på matinntaket etter skoledagens slutt. Videre har den yngste i familien fått en del skyld, ettersom han bråket for mye når han satt på gulvet å lekte med en klistremerkebok. (Vi var ikke enige om dette, for det har vel sjeldent vært så stille som akkurat da når begge guttene er hjemme.) 

Og det hele endte selvfølgelig med en irritert mor og en sur sønn som hadde fått inndratt muligheten til klubb denne uken. For en av husreglene er at om han skal dit, så skal leksene gjøres uten diskusjon og skrives slik at andre kan forstå dem. (Og de reglene henger på kjøleskapet så vi unngår enda mer tidsbruk på krangling.) Så er det bare å be til høyere makter om at vi klarer oss med noen små trefninger i morgen når resten skal gjøres ferdig…

Facebooksiden min finner du her. 

Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser. 

Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten. 

Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter. 

Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.

Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek. 

En snartur på stranda? Det er bare å gå inn på badet det, der finner du hele Sahara! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

 

I det du våkner av at du tviholder deg fast i teppet som at du skulle dingle utenfor stupet til helvete vet du at dagen som småbarnsmor blir vanskelig. Veldig vanskelig. Du kjenner at alle musklene hyler, du kjenner tørsten i halsen og du innser at verden surrer rundt og rundt din egen akse i et forrykende tempo. Du er klam, og du svetter og du bruker noen minutter på å faktisk innse at du ligger i din egen seng. Munnen er knusktørr og du klarer å myse ut i rommet, du fomler etter telefon og innser at du ikke vil få sove til normal leggetid denne dagen. Du er bakfull, og med øynene mysende prøver du å saumfare telefon for bevis på utagerende oppførsel. Du vet at det du finner avgjør om angsten som ganger i magen vil forsterkes. Du sjangler ut av senge og inn på badet, der du dumper ned på ringen og lurer på hva i alle dager som egentlig hendte i går. Hvordan idiot var det som fikk deg til å nyte store mengder sterkere saker, helt ut av det blå. Men skylden kan ikke legges på noen andre enn deg selv. Du vurderer om du skal falle sammen på badegulvet i fosterstilling eller om tørsten skal styre dine handlinger så du klarer å komme deg inn på kjøkkenet. 

Når du endelig kommer deg til sofaen, etter noen minutters strev for å komme deg over gulvet i en rett linje, må du holde deg fast. Du tviholder i sofaputen og håper verden skal slutte å snurre så inni helvetes fort rundt. Fingrene prikker og tankene vandrer til natten. Helt om natten, vrak om dagen.

Så kommer alle glimtene fra kvelden før, væskeinntaket, omgivelsene og selskapet. Og her blir du enten sittende å le, eller i værste fall gråte med en følelse av at du har besteget byens største fjell i pensko, du kjenner muskler du ikke viste fantes og du fordømmer din egen trang til å ta dårlige avgjørelser som resulterer i en kroppsform verre en manneinfluensa. Du sjekker armene for stempel, og minnes at du ba om å bli stemplet inni hånden så ikke barna skulle se synlige bevis på sin mors dårlige dømmekraft, du innser at verden har gått fremover og at stemplet kun vil være synlig med spesial lys. Du husker latter, og en aldri så liten flau følelse i magen.

Hjernen starter sakte men sikkert å arbeide, og du hører det knaker når de små grå observerer klærne som ligger strødd fra inngangen og frem til soverommet, du kjenner den herlige lykkefølelsen av å befris fra de trange klærne som fikk kroppen til å skinne som på sin storhetstid for 10år siden. Du roser deg selv for å ha fått av den alt for trange buksen uten kul i hode og du innser at gangen da du kom hjem var alt annet en rett. Og trøster deg meg historien du hørte om han som våknet og husket lite, med klærne av og ytterdøren på vidt gap så alle som gikk forbi fikk full innsikt på det aller helligste. 

Minene om dansegolvet kommer frem, at den 28år gamle kvinnen bæres gjennom lokalet til dansegolvet, der rustene og dårlige danseferdigheter prøves til musikken som hadde storhetstid for 15år siden, minst. Jeg husker min egen latter, og en hæl som spidder en annens fot der jeg vagget rundt til den høye musikken. (Beklager til alle dem jeg tråkket på og dultet i, jeg er ingen ting annet enn klossmajor og jeg var ikke ute etter bråk!) Når jeg trodde at mine bevegelser ikke kunne bli mer urutinerte og stive tok jeg feil, for det jeg presterte i går kunne sammenlignes med en beruset pingvins dans etter at den hadde sittet i ro for lenge. Jeg fryder meg, for jeg hadde det gøy der jeg surret rundt sammen med alle de som prøvde å danse etter beste evne, helt til jeg ble lei å ble fraktet tilbake samme veien som jeg kom over hode på folk som slurpet i seg sine dyrkjøpte drammer. Til bordet vi i den eldre garden hadde okkupert ærlig og redelig. For gjengen vår var helt klart av de eldste der, og jeg innså at alle de små søte barna jeg en gang kjente var blitt voksene.

Jeg er tydeligvis blitt gammel, og forstår at de unge skygger banen når de ser en gjeng gamlinger som nyter alkoholholdige drikker og oppfører seg som fjortiser i sitt mest fjollete humør. For all del, jeg forstår at vi til dels fikk sitte i fred der, om du ser bort ifra den fulle guttvalpen som tok en pust i bakken ved siden av oss. Han var antakeligvis så bedøvet at han ikke la merke til aldersforskjellen, og det forklarer jo også den enorme summen han mistet når han gikk. Så det var bare å ta beina fatt å sjangle etter så han fikk dem tilbake. Så det alltid så framtredende mammainstinktet som noen av oss har i massevis overtok, og gutten fikk pengene tilbake med streng beskjed om at neste gang fikk han ta bedre vare på dem.

Så kom flomlysene på, og jeg innså at jeg hadde for første gang på årevis hadde vært ute til byen stengte, og at alle rundt meg så mye mindre polert ut når lyset slapp til. Å være på et utested ved stengetid er med andre ord ikke å anbefale for de som liker fasadebygging, flaks at jeg hadde latt det meste av sminken ligge urørt før vi dro ut, så min endring var minimal. Ingen svarte streker eller flekket ansiktsfarge, og null sikkelmerker nedover haken.

Men en fuktig kveld har sin pris, og i dag vil jeg svirre rundt som en forstyrret høns og bebreide meg selv for tørsten og den mørbankede kroppen. Og ikke minst klage til meg selv over hvor idiotisk det er å dra ut når jeg vet at smårampen kommer hjem ettermiddagen etter, full av energi og klare for å snakke høyt og gjøre masse galt. Rene skjære mammalykken. 

Medaljens bakside!

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Alle skrivefeil og dårlige formuleringer skyldes den fuktige natten, og jeg fraskriver meg alt ansvar for dette! 

Tenk, i går på selveste 1.mai lærte minstemann seg å sykle uten støttehjul, og jeg ble så stolt at tårene spratt i øynene. Det er ingen ting som føles så godt som å se at barna mestrer nye ting, uansett om det er store eller små skritt. 

Minstemann måtte først teste sykkelen med støttehjulene, bare for å finne rett form som han sa.  

Så skulle hjulene av, og minstemann var god hjelp når skruene skulle løs.

Pappaen tok første runden, men ble degradert til fotograf av den minste. Så du kan trygt si at jeg fikk en god trimtur når vi prøvde oss frem. 

Han var så stolt når han fikk til, og du kunne se stoltheten skinne ut av det lille ansiktet. Og med tanke på at han hadde øyelappen på gikk det overraskende lett, han ser ikke så alt for mye på øye som får trening, og det merkes godt når han skal bedømme avstand. 

Stolt gutt som snudde sykkel for en ny runde. Synd de ikke har kostet gaten, for alle småsteinene utgjorde en aldri så liten sikkerhetsrisiko når hjulene skled på grusen og han ikke fikk bremset. 

Ifølge han selv skrenset han inn i oppkjørselen når vi var klar for en pause, og vi måtte alle beundre merket som ble i grusen. 

Kjekt med litt juice etter syklingen. 

Mamma og pappa flagget for arbeidernes dag, og hele byen badet i et nydelig vær. Litt kald vind, men vi er vant til kulde og taklet dette bra! 

Denne helgen har vi avlastning, så på kvelden kjørte vi oss en tur på fjellet. (Det holdt med treningen jeg fikk da minstemann syklet, så la ikke opp til de helt store anstrengelsene resten av dagen. ) For de som er kjent på Kvaløya er dette bilde tatt på vei over mot Rekvika og veien vi ser er mot Tromvika og utover fjordene. 

Månen tittet også frem. Det er ikke mye mørke igjen på natten nå, og vi kan glede oss til mange kvelder med diskusjon fordi ungene påstår det er dag ute og ikke natt! 

Facebooksiden min finner du her.