Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser.
Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten.
Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter.
Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.
Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek.
Facebooksiden min finner du her.
