I dag utløste vi nesten tredje verdenskrig.

“Mamma, kor e han herr Skilpadde?!!” Minstemann ser på meg med rynkede øyebryn, han har akkurat oppdaget at herr skilpadde er borte. 

Jeg kjenner stemningen i rommet bli trykket, og ser det lille rykket minstemann har rundt munnen i sekundene før alarmen går. Hjernen tar en pause fra sorteringen av truser og sokker og varsler om krisetilstander. Her kan ingen tid mistes om vi skal unngå tredje verdenskrig. Jeg formelig kaster meg inn på rommet for å lete, og spør min eldste sønn som rydder om han vet hvor herr skilpadde er blitt av. Han spretter opp og sjekker den faste plassen over tven, der herr skilpadde bor. Men der er han ikke, og jeg ser at minstemann rynker på nesen, og at tårene er sekunder unna. 

“Hvor hadde du han sist?” spør jeg med min mest beroligende stemme og ser på guttungen. Han slår ut med armene og peker mot gulvet, “Han var der for fem minutter og tusen sekunder siden! Å nå er han borte, og det er bror sin feil!!”. 

Jeg tømmer den ene lekekassen og leter kjapt gjennom tusenvis av små leker mens jeg funderer på når i alle dager ungene hadde fått disse, jeg sjekker oppå skap, jeg sjekker under sengen, i sengen og under gulvteppet. Men ingen herr Skilpadde noen plasser. Minstemann går i ring rundt seg selv, med hendene bak på ryggen og gjentar “Jeg er så bekymret for herr Skilpadde.” Han har gråten i halsen og mellom bekymringene slenger han ut sinte kommentarer til broren, men de treffer han heldigvis ikke. 

Blikke mitt glir mot den enorme legokassen, og jeg innser at det er den eneste plassen som ikke er endevendt. Og så trår jeg feil, som jegeren som trør i sin egen bjørnefelle dekket av kvister og løv. ” Vi får leite mer etter han i morgen, han er sikkert i legokassen!” 

I det samme ordene kommer ut av munnen min innser jeg at våpenhvilen er over, og minstemann kaster seg ned på gulvet å gråter sine modige tårer. Mellom hulkene bombarderer han meg med trusler om at han aldri vil få sove mer, at han vil gråte resten av livet og at herr skilpadde garantert blir å hate meg. 

Det er bare en ting å gjøre, nemlig å gå gjennom den enorme kassen med en milliard legodeler for å finne en liten plastdings på ca 2cm. 


Herr Skilpadde ble et tilskudd i familien etter et av mange legebesøk som inkluderte blodprøver. 

Jeg fant den til slutt, og gjensynsgleden var rørende. Minstemann omfavnet herr skilpadde, klemte han og lovet at storebroren aldri mer skulle få lov å kaste han i legoesken. Jeg på min side har lært at det første som skal ryddes er herr skilpadde, for jeg har ingen planer om å bruke enda en ettermiddag på å forhindre tredje verdenskrig. 

Facebooksiden min finner du her. 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg