Jeg snakker stadig vekk med meg selv, og kan føre lange og spennende samtaler med meg selv når jeg holder på med husarbeidet hjemme. Ikke alltid fordi jeg faktisk vil snakke til veggen, for noen ganger er det rettet til mine barn som sprang og gjemte seg så de ikke skulle høre morens budskap. Da bruker snakket mitt å handle om rydding og slike kjedelige ting. Andre ganger er jeg frustrert og kan finnen på å fordømme den håpløse fjernkontrollen som ikke lystrer mine ordre, eller trøbbel med nett tilgangen. Da kan jeg bli ganske ufin i munnen, akkurat som når jeg bannes over skruen som ikke vil inn i veggen eller glidelåsen som kjørte seg fast i skjerfet. Det hender også at jeg slenger noen sjarmerende kommentarer i retning speilet når jeg passerer det, om gode hårdager eller fine hjemmelagede smykker.
Det er heller ikke usannsynlig at du ser meg snakke om hvordan farge jeg vi ha på garnet og høre at jeg har ganske mange argumenter for de ulike typene. (Og der er også litt av årsaken til at min bedre halvdel tvinges med, så jeg ikke skal få så mange rare blikk.)
Men som regel foretrekker jeg å kommuniserer med andre som ikke har samme tanker som meg selv, og vet hva mitt neste ord skal bli. Derfor har jeg heller ikke skrevet kommentarer til meg selv bak falsk navn! Jeg ville helt klart avslørt meg selv med det samme, og da ville vel vitsen vært borte? Og ikke er jeg smart nok til å føre meg selv bak lyset med sjarmerende kommentarer om hvor fantastisk lekker jeg tar meg ut. Jeg har jo speil i huset, og vet utmerket godt hvor trøtt og sliten jeg kan se ut etter minimalt med søvn, der jeg la meg med vått hår som nå er forvandlet til å passe et troll eller huldra. Og når jeg har en god dag, ja da er selvtilliten på topp og jeg kan si det direkte til meg selv.
Om du har lest på diverse nettaviser i dag har du kanskje lagt merke til at en av mine medbloggere er i vinden, i så måte du kan omtale noen som skriver helt ulike ting for det. Saken omhandler beskyldninger om at person har skrevet kommentarer til seg selv under sine blogginnlegg, ved å kamuflere dem med et annet navn. Dette er snusket frem av noen som har godt med tid, og kanskje er en smule nysgjerrig på hvordan et annet menneske kan være så fantastisk perfekt til enhver tid. Om det er hold i beskyldningene kan jeg selvfølgelig ikke avgjøre, og ikke har jeg noe ønske om å dømme andre siden jeg er langt fra perfekt. Men spørsmålet om hvorfor gjøre noe slikt dukker selvfølgelig opp, og jeg kan ikke la være å fundere over saken og hva jeg ville gjort.
Hva oppnår du med å skrive kommentarer til deg selv under det du har skrevet? Får du bedre selvfølelse av det, legger du vekt på antall kommentarer og øker antallet fordi du vil ha flest? Hvem vil du narre, deg selv eller dine lesere. Får du ikke litt dårlig samvittighet om du fører dine lesere bak lyset, som jo er årsaken til at du har en populær blogg. Føles det ikke litt tomt å vite at positive kommentarer er skrevet av deg selv, og på den måte er ord uten betydning. Hva føler du når dine egne narrestreker ble oppdaget, og ville de ikke vært bedre å bare skrive sitt eget navn?
Siden jeg ikke har prøv dette selv, har jeg heller ikke svar på spørsmålene. For min del er de aller fleste kommentarer jeg får en positiv oppmuntring som gjør at jeg ikke mister motivasjon min til å ville dele litt av livet mitt. Og selv kommentarer av negativ art kan få meg til å le som jeg griner. Men om det var jeg som hadde skrevet dem, ville den effekten vært helt borte. Og ikke har jeg noe ønske om å lure noen til å tro at jeg får mer ros en hva som er reelt.
“Jeg ligger bare her å skriver litt til meg selv, ikke forstyrr!”
Så med disse ordene kan jeg informere om at jeg ikke poster anonyme kommentarer til meg selv! Men jeg skriver gjerne en lapp som sier “Du er flink” og henger på pc-skjermen! Men der går også grensen min, som sier at du skal være den du er og ikke føre andre bak lyset med viten og vilje. Har du noe å si deg selv, stå for at det er dine ord!
“Kjære Yvonne, du snakker bare tull, men i grunnen er det helt greit!” Hilsen Yvonne.
Jeg blir stadig like fascinert over hvordan enkelte mennesker klarer å legge til noen negative ord på det som er særdeles positive artikler. Disse kommentarene er gjerne personangrep, og bunner vel ut i en god dose sjalusi i kombinasjon med ønsket om å såre andre. Ikke vet jeg hva som driver hvert enkelt troll som sitter å slår på tastaturet samtidig som han/henne hyler ut kommentaren i sinne. For de må jo selvfølgelig rope det ut, selv om de skriver det. Troll er ikke kjent for å være stille av seg, og har gjerne noen trær på nesen. De er heller ikke spesielt sjarmerende når det kommer til oppførsel, men ser tilsynelatende harmløse ut. Jeg har også kommet frem til at denne gruppen mennesker har et stort ønske om å være uenige, og vil mest sannsynlig diskutere om hva det måtte være helt til de tar sitt siste åndedrag. Og det er heller ikke usikkert at de kommer tilbake etter sin død, slik at de kan diskutere enda litt lengre. De gir seg aldri, og flytter som regel bare på argumentene sine. Jeg lurer sannelig på om ikke enkelte har laget seg en liste over kommentarer med negativt innhold de kan bruke på nett, og har helt sikkert sortert dem etter tema. Men noen ganger gjør de feil, og derav kommentarene som virker helt malplasserte i forhold til tekstens tema.
Så se for deg disse trollene da, de som alltid skal komme med noen negative setninger for å holde andre på jorden. Hvordan klarer disse seg “på ordentlig” når de ikke er gjemt bak en PC ? Jeg har fundert litt på dette, og kommet frem til at dette er svært underholdende!
Se for deg at noen gir en av disse merkelige skapningene noen rosende ord.
Vanlig person: Så nydelig du er på håret, det får deg virkelig til å stråle!
Trollet: HÆ? Hva mener du med det, sier du at jeg er stygg ellers da, og påstår du at jeg er radioaktiv! Dust!
De klarer utmerket å snu det som er en opprinnelig positiv kommentar til noe veldig negativt som overhode ikke har noe med det opprinnelige budskapet å gjøre.
Eller så kan vi jo tenke litt på en situasjon som kan oppstå i kassa på dagligvarebutikken.
Butikkarbeideren: Det blir 436,90 kroner, velkommen tilbake.
Trollet: Hva feiler det deg liksom, ønske meg velkommen tilbake nå? Det kunne du gjort når jeg kom inn i butikken, og hvor ble det av den røde løperen! Så uprofesjonelt altså!
Trollet tramper ut av butikken for å gjøre det hele mer dramatisk, og hyler gjerne til kundene på vei inn i butikken at noe rød løper kan de bare glemme.
Så har vi jo dem som velger ut kommentarer fra en liste, som ofte bommer ganske kraftig på det temaet samtalen egentlig hadde.
Besteforeldre: Hei, så hyggelig at du kunne komme, vi har sett frem til et besøk av deg!
Trollet: Nei, jeg hater virkelig dagens regjering, de idiotene har virkelig rasert Norge etter at de fjernet årsavgiften på campingvogner! Latterlig, og du er garantert årsaken!
Som du ser kan de bomme ganske kraftig med når kommentarene skal brukes, og vil garanter prøve å hente seg inn når de innser at de har dummet seg ut.
Trollet: Ja for du sier jo bare det er hyggelig så du skal kunne prakke på meg den dumme informasjonen som renner ut av munnen din, og det er også regjeringens feil!
Som regel er de ikke så flinke til brannslokking, og vanlige mennesker vi forbli sittende som spørsmålsteng etter angrepene.
Videre kan vi jo se litt på hva som hender når de skal shoppe seg klær.
Den ansatte: Denne genseren vil passe godt til dine farger, og som du ser vil snittet fremheve kroppsfasongen din på en god måte.
Trollet: Hva feiler det deg, selv om jeg ba om hjelp betyr det ikke at du skal gi meg den. Mener du jeg er utlending liksom, ettersom du omtaler fargen min?! Du skal vite at jeg er helt og holdet norsk, og du trenger åpenbart en tur på treningsstudio din feite gris.
Selvfølgelig ba trollet om hjelp til å starte med, for ellers ville han jo ikke fått muligheten til å spre eder og galle!
Og så har vi jo situasjoner der andre folk prater sammen på bussen til jobb, og trollet bestemmer seg for å bryte inn i samtalen der han sitter på raden foran dem.
Person 1: Ja, det er virkelig trist at Petrus ikke vant løpet i går, vi vet jo han har det som skal til.
Person 2: Enig der, han gjorde virkelig sitt beste.
Trollet: Han er den største dusten dere finner, bare se på den dårlige taktikken, jeg hadde garanter klart det bedre. For jeg kan absolutt alt som finnes om løping og dere er noen dumme høns.
Vi har også de som overhode ikke tåler at andre har rett, og de har feil. Så de vil diskutere seg grønne uansett hvor åpenbart det er at de tar feil.
Normal person: Unnskyld, dette er en bussholdeplass, og ikke en togstasjon. Som du ser finnes det ikke skinner på veien her, dessverre. Men jeg kan godt forklare deg veien om du vil.
Trollet: Hva er det du liksom prøver å påstå? At ikke tog går å skinner, hallo? Om du snur litt på hode vil du se at togskinnene er fem kilometer herifra, så da er det jo åpenbart her jeg skal stå å vente på toget! Bedreviter, som om du liksom skal diktere hva som er rett.
Videre har du trollene som går rundt og oppsøker muligheter for å lire av seg sine negativt ladede ord, uten å i det hele tatt sjekke opp fakta i forkant.
Trollet: Hva faen feiler det deg, din alkoholiserte djevel. Jeg ser vel at du bærer en pose med barneklær, samtidig som du står og skal kjøpe en flaske akevitt! DU er en dårlig mor du, som drikker deg drita hver dag med unger tilstede og ikke ofrer de stakkars barna din så mye som noen tanker. Jeg blir kvalm av sånne som deg, og håper at barnevernet henter barna dine!
Den normale og svært overraskede person: Hva? Jeg har da ikke barn og dette er en gave til min 80 år gamle tante!
Også denne situasjon elsker trollene å legge seg bort i, så de kan fortelle noen at de er elendige foreldre.
Barn: Mamma, kan jeg få dette bladet, vær så snill?
Mamma: Ja, det går fint, det er jo lørdag i dag og lenge siden sist du fikk et.
Trollet: Jaså ja, du er en av de mødrene som skjemmer bort barna dine og lar dem vokse opp til noen snørrvalper som fester seg under skosålene og vil springe ned sosialen siden de aldri lærer verdien av penger. Herregud, jeg skjemmes over denne generasjonen, hva skal det liksom bli av dagens avkom? DU ER EN DÅRLIG MOR DU!!!
En annen gruppe troll er de som bare må lure inn noen nedsettende ord når de skal si noe positivt til andre.
Trollet: God jobbet på treningen, jeg ser tydelige muskler på armene dine, men de skulle selvfølgelig vært større ettersom du faktisk har løftet vekter i fem dager! Her må du altså skjerpe deg.
Jeg har jo en viss peiling på hvorfor trollene som regel holder seg innesperret i mørke hus og gjerne kommenterer bak navn som “detskulleduvist”, “anonym”, “ikke oppgitt” og “detkandudritei”. For de har sikkert startet sin trollkarriere på gaten, og har opplevd at ord kan bli fysiske om de ikke gjemmer seg bak lyktestolper, under bruer og inni søppelkasser. Så de er rett og slett redde for å miste de fem tennene som overlevde møte med muskelmannen i baren, som trakk ut tennene etter en kommentar om nøyaktig hvor mye anabole steroider han hadde spist, og hvor liten penis han hadde. De sitter sikkert og suger på tommelen i frykt for at bestemor skal banke på døren, og de tisser garantert på seg i skrekk når de tenker på den litt slitene småbarnsmoren som deiste til dem med tre fulle handlenett samtidig som hun brølte at den eneste dårlige personen var trollet som sto foran henne.
De gjemmer seg på de minst tenkelige plasser, og skryter gjerne av sin velstand og sitt magemål!
Og selv om jeg helst ser at disse ufyselige vesenene kan holde ordene sine for seg selv, må jeg innrømme at jeg stadig koser meg når jeg ser nøyaktig hvor mye de driter seg ut i diverse kommentarfelt rundt om kring på nett. For selv om de rakker ned på andre, fremstår de gjerne som direkte tåpelige og mindre gjennomtenkt en resten av befolkningen. Det kan selvfølgelig være en sann fornøyelse å svare disse rare individene du finner i mørke smug og kjellere, men det de lever av er oppmerksomhet og svar på tiltale. Så for hver gang du skriver en kommentar til dem, vil de vokse til et litt større troll. Men kanskje om vi lar dem bæsje på leggen mange nok ganger uten at det påpekes, så vil de innse at verden faktisk kan være en ganske fin plass der du kan hoppe over tekster du ikke liker!
I dag tar debatten om utseende og bloggere internet med storm, og diskusjonene om det er lov å redigere bilder eller ikke er lange. Noen er kritiske, andre dømmende, noen bruker forsvar og andre humor. Og mens jeg leser alt dette, tenker jeg at dere fortjener en takk fra meg.
Jeg er dypt takknemlig for at dere valgte å gi meg liv, for at dere ga av dere selv og skapte meg! Du kjære mamma valgte å bære meg rundt i ni måneder og gav av din kropp slik at jeg kunne bli skapt. Takk for alt du gikk igjennom for å sette meg til verden, og takk pappa for at du var der sammen med mamma. Uten dere hadde jeg ikke hatt noen kropp, jeg hadde ikke vært meg.
Dere gav meg en kropp jeg har valgt å være fornøyd med, som jeg har valgt å elske for det den er verd. Den bærer meg rundt, den holder meg i livet. Den har gitt meg to barn og den har holdt ut smerter for at jeg kunne føre genene våre videre. Kroppen dere sjenket meg er lang og tynn, ikke som idealtet i dagens samfunn, men heller som skyteskiven i en debatt om hva som er normalt eller ikke. Men jeg er forsatt takknemlig, for uten denne kroppen ville jeg ikke vært meg.
Takk for at dere lærte meg å godta utseende mitt som det var, slik at jeg kunne være fornøyd med mine små bryster, den lille rumpen. Dere lærte meg at de indre verdiene er viktigere en fasaden på utsiden, og dere lærte meg at alt er vakkert bare du ser godt nok etter.
Dere bygget opp selvbilde mitt bit for bit, der hjalp meg når noen sa vonde ting til meg. Dere sa at jeg var normal, selv når andre mente det motsatte. Og hver gang jeg sa til meg selv at jeg var stygg, ekkel, mindreverdig, alt for tynn og fæl, minnet dere meg på at det ikke var sant.
Takk for at dere gang på gang bekreftet at jeg var fin, god og verdifull.
Det tok tid før jeg lærte meg å stole på at jeg var god nok, og uten dere i ryggen ville jeg aldri vært der.
For dere lærte meg med ord og handling at alle mennesker er like mye verd, og at det menneskeskapte idealet er en usunn holding som bryter ned istedenfor å bygge opp. Det er ikke bare en type kropp som er normal, men mangfoldet av alle kropper uavhengig av vekt, størrelse, fregner, hår og hudfarge.
Så takk mamma og pappa for at dere har gitt meg mot og styrke til å vise meg frem både med og uten sminke. Det er dere som skal ta æren for at selvbildet mitt er så godt at selv på dårlige dager kan jeg vise meg frem for offentligheten. For visdommen om at jeg er like mye verd selv når håret står til alle kanter og beina stikker ut på ryggen som er det som er viktige. Selv om jeg ikke er perfekt til enhver tid, så betyr det ingen ting. Det viktige er at jeg kan fungere som en god mor, datter, kjærest og venn, og at jeg føler meg sikker på at selv om jeg trår feil og noen ganger gjør dumme ting, så er jeg like verdifull.
Så takk mine kjære foreldre, for at dere har formet meg til den jeg er i dag!
Det skal mye til før jeg virkelig blir stresset og får problemer med å takle følelsene mine, men når det kommer til juletreet er jeg lettere hysterisk. Jeg blir gal om ikke treet er som jeg forventer, og vil mest sannsynlig avlyse julen om vi ikke får det rette treet i hus.
Dette er ikke et nytt fenomen, og jeg kan fortsatt huske noen ganske opprivende situasjoner fra da jeg var barn. Nå som jeg er blitt voksen har jeg jo sett hvor urimelig jeg muligens var. Og at de stakkars foreldrene mine mest sannsynlig gikk med tanker om å låse meg inne i et skap til julen var over, ville være høyst forståelig. De har selvfølgelig forsikret meg om at det ikke er tilfellet…(Jeg er ikke helt sikker på om jeg tror dem altså!)
Mitt første minne om juletreet er et stygt, ujevnt tre som ikke var i nærheten av det jeg hadde forestilt meg. Det hadde feil farge, fasong og jeg var dødelig fornærmet over at jeg ikke hadde fått delta i innhentningen. Det er mulig at det kan være ledetråden til mitt ekstreme og tildels irriterende behov for å finne det beste juletreet som kan bringe frem julefølelsen i meg.
Et annet minne er om den lille busken jeg hadde sneket inn i bilen når vi kjørte fra hytta, og nesten vellykket smuglet inn på soverommet mitt, der jeg skulle ha det i en pennholder og pynte det med julepynt som jeg ville snike ut av mammas jule-esker. Det gikk selvfølgelig ikke etter planen, og mine foreldre satte foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle ha noe tre inne på rommet mitt, og jeg hadde bare med å ta det ut igjen. Nå skal det sies at de mest sannsynlig nektet meg dette fordi jeg er allergisk, og blir forkjølet bare jeg nærmer meg juletrær og juleblomster, men det ville jeg selvfølgelig ikke innse den gangen. Og jeg gråt mine modige tårer, der jeg kjeftet på mine foreldre over hvor grusomt kjipe de var. Jeg husker også at jeg ropte at mine barn skulle få lov å ha tre på rommet, for jeg skulle bli mye snillere enn dem. (Mine barn har heldigvis ikke ønsket noe tre på rommet, så jeg slipper å ta stilling til saken enda. Men det er en stygg fare for at jeg ikke vil si nei…)
Stort sett vært år var jeg et sant mareritt når det kom til juletreet, og det var mye viktigere en både adventskalender, gaver og god mat. Jeg var jo barn, så mine tanker streifet som regel ikke innom gleden av å være sammen med familien, for de kunne være ganske irriterende. Spesielt mine småsøstre der den ene vekket meg før småfuglene fordi hun var selskapssyk og den minste hele tiden var inne på rommet mitt å rotet rundt i mine skaker. Jeg hadde jo tross alt skrevet skilt om “inngang forbudt og forbannelser over alle som nærmet seg det hellige rommet”.
Etter hvert som årene gikk ble jeg jo voksen, men viktigheten med juletreet gikk ikke over. Men jeg kunne selvfølgelig ikke reagere som en unge, for det ville jo ikke ta seg helt ut. Men om noen var så uheldig å skaffe et grusomt tre ja da var det ikke mye håp for dem.
Så kom det året da jeg traff veggen hardt og brutalt, jeg var utslitt og hadde det ikke bra med meg selv. Jeg følte meg mislykket som mor, grusom som kjæreste og et fryktelig menneske. Mine tanker var vonde å bære, og slo meg ut. Så juletreet ble bragt i hus av min far.
Men det var den styggeste busken jeg hadde sett, der det sto pjusket mot veggen. Jeg ble rasende, jeg følte at hele verden gikk meg i mot, og jeg avlyste julen. Så kom tårene, alle de idiotiske tårene som fikk meg til å føle meg enda mer mislykket. Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet og min kjære tålmodige far. Og min bedre halvdel fikk også gjennomgå, der han sto som et spørsmålstegn og trodde jeg var blitt helt gal og sa at jeg måtte ta meg sammen.
Det var jo ikke treet jeg gråt for, men alle de vonde følelsene som hadde bygd seg opp gjennom år med en svært krevende hverdag. Det var bare det at juletreet minnet meg om at jeg hadde mistet kontrollen, og at når alt annet hadde ramlet ned rundt meg skulle juletreet være den perfekte fasaden for en magisk jul. Jeg la håpet mitt i at det teite treet skulle finne frem de gode julefølelsene, slik at jeg kunne lære dem videre til mine barn. Men ikke det engang klarte jeg.
Etter den gangen fikk jeg beskjed om at ingen, under noen omstendigheter vil komme med juletre til meg igjen. Og om jeg skal ha det, får jeg være med å velge det selv, noe som er helt greit altså. Så lenge jeg finner et tre som går gjennom de strenge kravene mine.
Alle holder pusten når juletreet skal godkjennes, til og med jeg!
Så med andre ord har jeg vært helt fanatisk med juletreet fra jeg var barn, og jeg vil med stor sannsynlighet ha dette som mitt svake punkt resten av livet! For selv om fornuften sier at det er idiotisk å drasse inn en frossen busk full av krypdyr som livner opp i varme, pynte den i timesvis, for så å kaste den ut en uke etterpå, kan jeg ikke la være å drasse inn den stikkende saken som gjør at jeg må finne frem allergimedisin og snørrpapir. For meg er juletreet symbolet på alt det gode med julen, og ikke minst forteller det meg at selv om jeg noen ganger har hatt det vondt, så kan alt bli bedre med tiden.
I år felte vi treet selv i skogen der jeg lekte som barn, og i morgen skal jeg forteller deg om opplevelsen og legge med noen bilder av den store begivenheten!
Så var tiden inne for diskusjon rundt julegaver, og redselen for at barna skal bli skuffet. Det snakkes om skyhøye forventninger og gaver av verdier som bør brukes på langt viktigere ting en nips som skal slenges i en skuffe etter noen dagers bruk. Det kritiseres og roses, det hyles og skrikes.
Men det jeg stusser på i denne debatten, er at barn forhåndsdømmes, at det bestemmes at de er utakknemlige uansett hva de får, og at de krever all verdens med ting. Jeg forundrer meg over om det virkelig er så få som tenker over hva gaver er, eller om vi blir lurt av et urealistisk bilde av enkeltstående saker. Er det virkelig slik at vi ikke lærer våre barn hva en gave faktisk er, at vi informerer dem om at det er en plikt og en konkurranse i å være best.
Har vi glemt hvordan det var å være barn? Har vi glemt våre egne ønsker, urealistiske og uten forståelse for hva vi krevede? Og har vi glemt at vi forsatt ble glade når noe helt annet ble pakket ut, som foreldrene våre hadde valgt ut med omhu. Jeg husker forsatt drømmen om å få et stort rosa dukkehus i hagen, men jeg ble ikke mindre glad for esken med polly pocket som jeg fikk. Jeg husker ønskelister skrevet med skjeve bokstaver, på ark som ble tapet sammen. Jeg husker gleden av å ønske, og gleden av å dele ønskene. Men jeg husker ikke at jeg satt med ned på gulvet og gråt mine modige tårer når jeg ikke fikk et hus i hagen, en usynlig venn eller den dyreste dukken i verden. Og det er fordi jeg faktisk ikke satt meg ned til å gråte. For når julaften kom og jeg endelig fikk åpne pakkene, var jeg lykkelig uansett innhold. Julaften handlet om gleden av å være tilstede, om forventningene over alt de fine, over å få se ekstra på tv og spise julestrømpe til frokost sammen med søsken og foreldre.
Jeg er ikke redd for å skuffe barna mine, og jeg er heller ikke redd for å kjøpe dem noe som passer lommeboken vår. I år har vi mindre å bruke enn tidligere, men hva har det å si så lenge vi har tak over hode og mat på bordet? Vi har hverandre, og til syvende og sist er det uansett tanken bak gaver som skal telle, ikke det som ligger gjemt inne i den. Og jeg er ganske sikker på at mine barn vil glede seg over innholdet i gavene sine, uansett om det har kostet 50 kroner eller 5000. Jeg velger å lære dem verdien av å gi gaver, og at de ikke nødvendigvis er det dyreste som er best. For de gavne som har gledet meg mest, er de som mine barn har laget, den lille gråsteinen som er en skatt, den fargerike trolldeigs biten eller de grå julebjellen som eldstemann tydelig har strevd med. Hvem sier at gaver skal koste all verden, hvem sier at du ikke kan gi en opplevelse, og hvem er det egentlig som skaper forventninger om at alt skal være dyrt og etter ønske?
Se for deg en 1åring som får en pakke, han eller hun vil mest sannsynlig blir storfornøyd med papiret og esken, og ikke ofre innholdet mer en noen sekunder. Så hvorfor kjøper vi da noe å legger inne i pakken, når gleden kanskje er større for innpakningspapiret. Det er vi foreldre som skaper forventninger om at alle ønsker skal innfris, og det er faktisk vi som bør tenke gjennom egne handlinger før vi skylder på at barna våre er utakknemlige og krevende. For når de kom til verden hadde de ingen formening om hva en gave er.
Om jeg blir misfornøyd med en gave, og utrykket det til mine barn, så lærer jeg dem å bli det samme. Men om jeg gleder meg over tanken bak en gave og ikke hvor mange jeg fikk, så vil også mine barn lære det samme.
I år har jeg brukt mye tid på gavene, av den enkle grunnen at jeg ikke kunne springe å kjøpe de første og beste jeg møtte på. Jeg har tenkt gjennom, laget selv og handlet fornuftig, og jeg håper og tror at gavene vi gir videre vil varme noen andre. For selv i en travel hverdag er det godt å kunne bruke litt av tiden min til å skape noe til alle de rundt oss, de som enda er igjen etter fire år med avbrutte avtaler og manglede sosialt liv. Og det er ikke antallet gaver jeg får igjen som er viktig, det er omtanken jeg får lov å gi noen andre. I flere dager har vi snakket om gavene vi skal gi, vi har snakket om hvordan vi ville tenke om vi fikk gaven, om hva de andre rundt oss liker, og ikke minst har vi lagt ned tid og omtanke i innpakningen hjemme på stuegulvet, istedenfor i et overfylt kjøpesenter tre dager før julaften. Og forstå meg rett, selv om vi ikke kan handle vilt og uhemmet, er vi ikke fattige. Vi har det godt, selv om vi ikke får dyre gaver under treet, og må prioritere hva pengene våre går til.
Jeg sier ikke at de som kan kjøpe gaver uten å tenke på prislappen gjør noe galt, for de kan absolutt legge omtanke i dem også. Men jeg vet av erfaring at jo mer jeg kan bruke, jo mindre tid trenger jeg bruke på å finne en fin gave som passer. Så kanskje det kan være litt godt å ha litt mindre, så du du får muligheten til å stoppe opp og vurdere hva du kan gi for å glede selv uten store summer i lommeboken. Mange føler nok sjalusi fordi de kan bort dyre ting, de må få lov å gi det de ønsker uten at jeg skal dømme dem. Jeg får heller fokusere på at jeg lærer mine barn at alle er forskjellige, og at det ikke er prisen som bestemmer hvem som vinner i gavekonkurransen. Og om jeg klarer å lære dem å glede seg over andres lykke, så vil de ikke bli sure og lei seg når de får noe helt annet. Jeg klarte fint å glede meg over dem som fikk mer enn meg som barn, fordi jeg lærte verdien som lå bak en gave.
Når noen velger å gi meg en gave, er det omtanken bak den som betyr mest.
Det virker som at vi helt glemmer hvorfor vi gir gaver, og for hver eneste nyhetssak om dyre eller mindre dyre gaver, er det ingen som nevner verdien i det å gi noe til et annet menneske. Den verdien som forteller at du ønsker noen vel, at du har tenkt på dem og ønsker å gi dem omtanke.
Så i år er våre gaver laget for å glede andre, for å gi omtanke uten noe krav om å få tilbake. For meg handler det ikke om å bytte gaver fordi det er en plikt, for meg handler det om gleden av å glede andre!
Kjenner jeg blir sint og frustrert på voksene folk som mobber og forsvarer det med at de trøster jo bare noen andre, at det er jo bare noen ord, at det er jo fordi de er uenige. En eller annen plass i dagens samfunn ligger en enorm svikt, en svikt som fører til at normalt begavede mennesker bestemmer seg for å skrive stygge, meningsløse og nedsettende ting om andre, i full offentlighet. Det er rett og slett kvalmende å lese hvor fordømmende og noen ganger regelrett ondskapsfulle mennesker kan være.
Det er helt greit at du er uenig, det er helt greit at du har en helt annen mening, men det gir deg ikke lov å rakke ned på andre mennesker. At du gjør det for å forsvare noen andre er ingen unnskyldning for at du skal gå til angrep.
Tenker du ikke over hvordan du fremstiller deg selv, når du velger å bruk vonde ord mot andre. Ønsker du virkelig å såre andre? Ønsker du å få dem til å gråte? Og tror du virkelig at du får det så mye bedre med deg selv når du omtaler et medmenneske for negative og sårende ord?
I dag har det vært flere saker i media som har fanget interessen til svært mange, og kommentarene lar ikke vente på seg. Men stor andel ytringer får meg til å fryse på ryggen, for de er kun ment for såre andre. De er mobbing i aller høyeste grad, og det gir jo et bestemt bilde av hvor dagens barn lærer å være stygg mot andre.
“Ser jo ut som ett skjelett. Ingen normale mennesker ser sånn ut.”
“Fy faen jeg nekter å ta fri! Skjems over late kvinnfolk!!”
“Endelig tok noen råtten på Drittsekken”
“Nei. Hun var en uansvarlig liten drittunge. Foreldrene hennes tok ansvar. Og stolt? Ingen bør være stolt av henne. Hun bør være ett eksempel på hva man ikke gjør.”
“Ser ut som at du endelig har funnet deg en venn. En venn som er kliss lik deg selv. BILLIG,billig BILLIG!! Trailor trash all the way.”
“Idioten skulle vel ha en idiottime med guden sin? Idiot”
“Stygt… Når skal “mote-ekspertene” skjønne at slike modeller bare er stygt og forkastelig? Hva med å benytte modeller med normale størrelser? Modellene blir bare styggere og styggere, finnes ikke noe pent og sexy ved det der… Modellene nå til dags kan gjemme seg bak en lyktestolpe når de leker gjemsel, uten fare for å bli funnet! En hån mot etthvert normalt menneske og en forbannet ukultur!”
“Herregud, hun er ikke syltynn , hun ser utsultet ut og ligner noe som kommer ut av en konsentrasjonsleir. Hilsen fra en med normalvekt”
“Herregud ! Du er en udugelig hore . Slutt og kle av deg for faen og få deg utdanning !”
Min mamma og pappa lærte meg at du ikke skal si stygge ting til andre, de lærte meg at istedenfor å lete etter feil, skulle jeg se etter positive sider. De lærte meg at det er helt greit å ha en annen mening, men at jeg skulle forsvare den på en saklig måte uten å trekke inn ting som var utenfor tema. Og ikke minst lærte de meg at slik jeg ønsker andre skal være mot meg, slik skal jeg være mot dem.
Jeg sier ikke at jeg er perfekt, jeg innrømmer gladelig at jeg har vært både fordømmende og sårende, og jeg forteller gjerne om ord jeg aldri skulle sakt. Men jeg prøver i det minste å ikke snakke nedsettende om andre, og om jeg gjør det så skal jeg faktisk være så voksen at det er ord jeg kan stå for når jeg snakker direkte med et annet menneske. Jeg skal ikke sitte å gjemme meg bak en dataskjerm og taste ut forbannelser over andre.
Mine verdier sier meg at slik jeg er, vil mine barn bli. Og er det noe jeg ikke ønsker, så er det at mine to barn skal si stygge ting til andre, at de skal bli mobbere som trakaserer og plager andre. Jeg ønsker ikke at hverken jeg eller mine barn skal føre til andres ulykke, andres tårer eller andres død. Så derfor snakker jeg heller ikke nedsettende om andre så de hører, jeg fremmer heller det positive med de rundt oss.
Gang på gang når jeg leser på nett spør jeg meg om dette er ord menneskene ville si direkte til en person, ord som kaller andre for dødninger, beinrangel, surketryner, avvikere, idioter, hjerneskade, fleskbeger, mindreverdige. Jeg kan fortsette i det uendelige, og om jeg skulle bli fri for forslag kan jeg bare gå inn på en eller annen nettside med åpene kommentarfelt.
Vi leser stadig om folk som velger å ta sine egne liv, vi snakker om dem med omsorg og sier det er trist. Men vi ser ikke at kanskje den ufine kommentaren vi slengte fra oss i et dårlig øyeblikk er medvirkende årsak til at et annet menneske valgte å forlate dette livet. Jeg sier ikke at kommentarene er den direkte årsaken, men de er helt klart en del av bildet. Og når du sitter som ung og usikker eller godt voksen og ensom, så hjelper det ikke å se at andre synes du er en taper, en sviker, en mindreverdig.
Om vi noen gang skal klare å gjøre noe med mobbing, så må vi faktisk feie for egen dør! Vi må innrømme at kanskje ikke alt vi sier er så lurt og vi må ikke minst lære oss å si beklager! For det er ikke greit å være slem med andre, selv ikke i det offentlige rom der du sitter godt plassert i ditt perfekte hjem, skjult bak en skjerm.
Selv om noen skiller seg ut fra mengden, gir det oss ikke lov til å dømme, kritisere og mobbe dem!
Så vær så snill, tenk deg om før du skriver noe negativt neste gang. Tenk over hva du faktisk sier, og si det høyt til deg selv.
Da er krangelen om adventskalenderne igang, og jeg storkoser meg når jeg konkluderer at du er en grusom forelder om du gir gavekalender, og du er en grusom forelder når du ikke gjør det. Argumentene er mange, men i hovedsak er samtlige kommentarfelt om temaet fylt av ufine kommentarer i begge retninger, og noen kommentarer med gode argumenter.
Noen synes det er direkte skadelig for barn å få kalender, noen mener at en sjokladekalender holder i massevis og noen sier at kalenderen fører til usunne vaner og miljøskader. Andre igjen sier at kalenderen er en fin og lærerik ting, at den skaper gleder og er en god erstatning for den usunne sjokoladekalenderen som er proppet full av sjokolade og fremmer fedme, samtidig som de informer om gjennbruk i form av brukte ting som selges, avispapir som gavepapir og opplevelse gjemt inne i en liten eske.
Jeg på min side har selvfølgelig en utfordring med dette, for hvem vil vel påvirke andre til å bli noen materialistiske kryp uten evne til å vise takknemlighet. Jeg har jo ingen ønske om å skade andre med mine handlinger, og det er jo helt klart en utfordring at vi lever i et samfunn der “mye vil ha mer”. Men på en annen side, så er det kanskje slik at noen av de som får kalender ikke er vant til å få noe hele tiden, og at de kan bli svært glade over små pakker som inneholder alt fra sokker til fyrstikker. Og gleden jeg møter hos mottakeren av kalenderen er så unik at jeg virkelig kan leve på det i lange tider etterpå. (Mamma, det er ikke i dine pakker, helt sant!)
Men igjen, jeg er jo oppriktig talt bekymret for det jeg gjør med mine foreldre. Kanskje kaldendrepresangene vil gjøre at de krever det samme fra alle mine søsken, kanskje de glemmer alt de har lært opp gjennom alle årene de har vandret rundt i to sko, og blir noen fryktelige drittunger som bare skal ha mer, hele tiden. Tenk om de vokser opp til å verdsette de materielle godene mer en det som faktisk bør bety noe?! Eller forresten, når jeg tenker meg om er mine foreldre godt voksene, og har for lengst sluttet å spise “vokse-frø”. Men for all del, jeg ser jo at dette kan skape noen uheldige situasjoner, for hva om pappa blir sjalu på boksen mamma kanskje får, eller mamma blir sjalu på den søte nissen pappa kanskje får? Vil de glemme helt å glede seg over andres lykke? Vil de slutte å gi oss gaver, fordi de ikke forstår hvor godt det føles å sette litt ekstra stas på andre en gang iblant?
Så er det helt feil av meg å glede mine foreldre med en liten mer eller mindre gjennomtenkt gave 24 dager iløpet av et år på 365 dager til sammen? Pluss de to gaver til, en på bursdagen og en på julaften. Ja og kanskje en liten ting når vi kommer tilbake fra sommerferien der vi virkelig har savnet dem. Lærer jeg dem dårlige grunnverdier når jeg velger å bruke min tid og mine ressurser på dem, helt uoppfordret og uten noe krav om å få noe tilbake. Eller kanskje jeg lærer dem verdien av å få noe hos en annen person og lærer dem hva takknemlighet er. Ikke vet jeg, så vi må nesten bare vente å se til etter jul, når 1.juledag kommer og det er slutt på gavene. Vil de da kreve å få flere så de ikke skal avskrive meg som datter, eller sitter de igjen med et smil om munnen fordi den smårare datteren laget dem julekalender.
Og er det egentlig noen forskjell på å gi noe til et barn kontra en forelder? Er det ikke omtanken og omsorgen som ligger bak som er det viktige? Mulig jeg er veldig feilinformert, men en gave er jo stort sett akkurat det. Og er det ikke litt rart at jeg aldeles ikke krever en kalender fra mine foreldre, og heller velger å gi det til dem istedenfor. For tenkt det, hver eneste jul fikk jeg gavekalender, og jeg tror i det minste at jeg har vokst opp til å bli et sånn passe normalt menneske som ser verdien av å glede andre. (Mannen min derimot, kan slipper ikke unna å lage meg kalender!)
De berømte / beryktede pakkene, som i dag fikk møte sine godt voksene eiere selv om giver er bekymret for konsekvensen!
Nå vil det sikkert melde seg noen kommentarer om at jeg har alt for mye penger, og at jeg sløser. Men en kalender må aldeles ikke koste en formue med litt god planlegging, og hvem sier at hver eneste pakke har en verdi på mange mange penger? Jeg anser faktisk noen av de gavene som kostet minst til å ha en større verdi. Dessverre kan jeg ikke avsløre så alt for mye om hva jeg har pakket inn, siden jeg tross alt ønsker at det skal være en overraskelse mamma og pappa får når de finner fram dagens avis, sammen med en kaffekopp. Jeg får bare håpe at minstemann ikke avslører innholdet, for han har aktivt vært med på både utvelgelse av gaver og innpakking! Men jeg håper at de vil kose seg med pakkene, for de er absolutt fortjent!
Ps. Når jeg alt snakker om kalender, så avslørte min mor under søndagsmiddagen at hun har laget meg kalender! Tenk det, ædabæda og alt det der. Nå skulle jeg virkelig bli umulig å ha med å gjøre, smilende og takknemlig der jeg hoppet rundt med gavene. Og mamma, jeg har ikke ristet og klemt på dem, helst sant! Og flaks for deg kjæresten, som ikke må stresse rundt å kjøpe meg gaver i morgen! 😀
Spørsmålet som får alt for mange til å lyve, meg selv inkludert. Det er nesten som at ordene har mistet betydningen, og at man forventer “jo takk, bare bra til svar!” Men i dag har jeg det aldeles ikke bra, og siden jeg vil komme i fare for å hyle eller rope om noen spør, tar jeg tastaturet i bruk.
Nei, jeg har det faktisk ikke bra, overhode ikke. Jeg føler at all tryggheten rundt meg er kastet ut av vinduet, stappet ned i søppeldunken! Jeg føler at jeg henger i løse luften etter en trådbit, med avgrunnen under meg. Jeg hater det, og jeg hater alle de negative tankene som kommer med det.
Jeg vil gråte, hyle, rase! Jeg er sint, bitter, såret og skuffet, usikker, redd og frustrert. Er det for mye for langt å få litt ro og trygghet, en stabil hverdag uten de store utfordringene, en hverdag der utfordringene er melkepakken som renner ut eller oppvasken som står litt for lenge? Isteden for at jeg skjuler alle de store utfordringene bak ting jeg enkelt kan sette ord på.
Vi går mot jul, en tid som bringer frem mange minner, følelser og tanker. En tid som har gitt meg mye godt, men også en tid som har vist meg hvor sårbar jeg kan være! Hvor blir det av gleden som alltid kommer sigende når jeg finner frem eskene med julepynt, hvor er motivasjonen til å skape fine gaver som skal passe akkurat til den jeg vil glede med gaven, hvor er kreativiteten som alltid blomstrer når høsten kommer og alle inntrykk fra sommeren er fordøyd.
Jeg hater å gå fremtiden i møte med usikkerhet, hvorfor kan jeg ikke bare slippe bekymringene og la livets utfordringer komme uten at jeg skal kaste bort mine tanker på det jeg ikke kan rå over selv? Er det for mye å be om at ikke alle utfordringer skal komme på en gang? Hadde jeg ikke fortjent å få slippe?
Så nei, jeg har det ikke bra, og smile du ser har en sur ettersmak. Så nei, jeg har ikke noe imot deg, jeg bare ikke orker å snakke med noen. Jeg er sliten, lei og bruker alle mine krefter på de vakre små guttene mine, de eneste som får frem smilet i hjerte mitt. De som gjør at hver eneste lille bekymring er nødvendig.
Akkurat nå vil jeg bare være for meg selv, flykte, flyte, drømme og glemme alle de kjipe utfordringene. Alle mine krefter går til å holde mote oppe, alle mine tanker kretser om det som hender rundt meg, om fremtiden. Tanker om hvordan vi skal ha det, hvordan vi skal få det.
Jeg har det vondt, og alle smilene koster så uendelig mye mer enn hva de burde.
Og midt oppe i alle mine bekymringer skal jeg være en god mor, en kjærest, en søster, en datter, en tante, en venn, en kollega og meg selv. Jeg skal være meg.
Så nei, det er ikke godt å være meg akkurat nå! Og takk for at du spør, men jeg håper at du var forbered på mitt svar. At ikke spørsmålet var uten mening, uten tanker for at svaret kan være noe helt annet en bra!
Selv om jeg vet at ting som regel går seg til, så er det ikke mindre tøft å stå i en hverdag der du ser grunnmuren ramler rundt deg og setter deg tilbake. Men vi skal vel komme oss gjennom dette også.
Greit, vi hater intenst å se de ekle gule lappen som hyler ut at vi har gjort feil, at vi har bæsjet på leggen, tråkket i salaten, der den henger rundt vindusviskeren på bilen.
Vi hater også når andre slenger fra seg bilen på en måte som hedrer det skjeve tårn i Pisa! Det får oss til å eksplodere i et aldeles fargerikt fyrverkeri der vi dømmer jævelen til et liv i evige pinsler med en sur megget svigermor og en grinete surluktende sofa.
Ja, også hater vi idiotene som elsker å parkere de feite glisene sine så nært inntil bilen din at selv ikke en tannpirker får plass imellom, bare fordi de vil gå over streken. Bokstavelig talt, de elsker å dumpe bilen på den hvite streken som skal indikere hvor du skal parkere.
Ja å du har vel opplevd de ufattelig smarte nautene som setter bilen ifra seg midt i veibanen, så du havner i en milelang kø, mistenker en dødsulykke og smser samtlige i familien, for så å oppdage at en eller annen tufs har bestemt seg for å plukke bær, midt i rushtrafikken!
For ikke å snakke om HC parkeringen, det er sikkert ingen som trenger dem. Som om liksom en rullestol skal være noe hinder, de triller jo rundt. Nei frata dem denne rettigheten så alle vi andre kan knive over de to-tre parkeringsplassene med ekstra oppmålt plass. Garantert ingen som fortjener den parkeringen mer enn meg selv.
Jada, vi bare elsker å hate alle disse idiotene som parkerer som blinde fluer, bare for å gjøre livet vårt surt.
Men er det en ting til vi virkelig hater, så er det parkeringsvaktene. Disse vandrende skyggene som lurer bak lyktestolpene å bare venter på å angripe den stakkars lille bilen vår, bilen som står parkert litt på tverre fordi vi var alt for sent ute til møte. Men pyttsann, skal vi liksom bry oss om at vi har okkupert to parkeringsplasser, det viktigste er jo at vi får plass. Ikke sant? Som om det har noe å si at vi står tre meter foran skiltet for lovlig parkering, og som om det er noen andre som har like stor rett til å parkere på parkeringen som er begrenset til en halvtime. Det er jo hårreisende at du ikke skal få stå der du vil, så lenge du vil, du er jo verdens midtpunkt.
Nei la oss avskaffe rasen parkeringsvakter, så får vi alle det så fantastisk mye bedre. Hvem bryr seg vel om biler som parkere midt på veien, stjeler to parkeringsplasser, hindrer fremkomst for utrykningskjøretøy eller parkerer deg inne så du ikke rekker det viktige møte.
Eller hvordan var det igjen, var vi ikke egentlig glade for at parkeringsvaktene faktisk holder trafikkbildet i sjakk og håndhever lover og regler.
Ps. Spar deg for slibrige kommentarer om de stakkars parkeringsvaktene som tross alt bare gjør jobben sin, i alle fall så lenge du ikke er en av dem som følger lover og regler til punkt og prikke med å aldri parkere ulovlig eller feil. Neste gang du parkerer får du parkere riktig og betale for mer tid en du planlegger å stå. Så vil du også unngå den sure gule lappen i vindusruten! OG om du vil ta helt av, kan du smile og si hei om du møter på en parkeringsvakt, akkurat som du ville gjort med en butikkansatt eller en lege.
Lekebutikkene er fulle av leker som er utformet som våpen, våpen som er laget for å drepe! Våpen som barn andre plasser i verden en trygge lille trygge Norge lever med daglig, i frykt.
Disse lekene er så virkelighetsnære at om du tar dem med deg på et offentlig sted vil alarmen gå av, og det vil bli slått full katastrofealarm. Det vil bli store overskrifter i media om forsøk på attentat, og hele nasjonen vil bli skremt.
Om du googler lekevåpen og konsekvens, vil du få opp hundrevis av artikler som omhandler situasjoner der lekevåpen er blitt forvekslet med virkelige våpen. Der situasjon er blitt kritisk, fordi en eller annen har funnet ut at de skulle true noen andre på livet for å få noe de ønsket. Og det er vel strengt tatt ikke rart at dette hender heller, for de har da vitterlige vokst opp med at å true sine venner på livet, ikke får konsekvenser. Og at alle som ble skutt kunne reise seg opp å vandre sin vei etterpå, eller skyte tilbake.
For om vi sier at våre barn ikke forstår forskjellen på en lakrispipe vi spiser, kontra den ekte som brukes til å røyke med, så kan de i alle fall ikke forstå at et lekevåpen ikke er det samme som et ekte. De to delene er jo faktisk i mange tilfeller helt identiske, og det kan du ikke si om en lakrispipe med noen søte små rosa kuler på tuppen, kontra en pipe laget i tre fylt av svart grums som lukter vondt.
Og dette skal våre barn leke med, dette skal kjøpes inn og forsvares med at barna en dag vil lære hva det er uansett.
Vi lar barna våre leke krig, vil lar dem sikte på andre med disse grufulle lekevåpnene. Vi lar dem leke massakre, leke at de dreper.
Men lakrispiper, gud forby! Disse skal vi ikke vise våre barn i Norge. De kan jo bli utsatt for røykepress, og i verste fall bli avhengige av denne formen for tobakk senere i livet. Vi gjemmer dem under disken, og har opprettet lov om at dette skal være skjult!
Er det bare jeg som ser galskapen i dette? Er det bare jeg som tenker at våpen burde vært ulovlig i lek, våpen som er så virkelighetsnære at de vil skremme alle dem som ikke vet at de er kjøpt på en lekebutikk? Hva er moralen i dette?
Loven som gjorde at lakrispiper ble ulovlige i godterihyllen kom som en konsekvens i jakten på å redusere antallet røykere, og den skulle minimere lysten til en feilt rullings eller en elegant sigarett, ved at du tok bort den synlige fristelsen. Det skulle blant annet være et forebyggende tiltak for våre barn. For hvem vil vel se sine søte små vandrede rundt med sneipen i munnviken som en imitasjon av voksene. Så også alle imitasjonsprodukter ble fjernet fra første hylle, og gjemt inni et mørkt skap.
For all del, jeg mener ikke vi skal bli helt hysteriske, og jeg mener heller ikke at vi skal se mellom fingrene på hva tobakk kan føre til, men er det virkelig nødvendig at en fireåring eier en identisk kopi av en AK47 eller en kalasjnikov, innkjøpt i nærbutikkens lekeavdeling. Ingen skal komme og fortelle meg at fireåringen forstår forskjellen på et ekte våpen, kontra et lekevåpen, når ikke engang erfarende politifolk ser om det er ekte eller ei.
I verden i dag kan du finne rundt 250 000 barnesoldater, som lever i en hverdag som selv ikke vi voksene kan forestille oss. En hverdag der trusler, psykisk stress, våpen og overlevelse har tatt plassen for fri lek. En verden svært få av dem kommer overlevende ut av. Og om de er så heldige at de får flytte til et trygt land som Norge, skal de da bli minnet på hvordan livet deres var hver eneste gang de åpner øynene? Skal vi bare drite i traumene svært mange av disse er påført og angsten som er banket inn i dem fra de var spedbarn.
Jeg sier ikke at vi skal undertrykke barns trang til å utforske grenser, eller omgjøre gutter til små smilende nikkedukker som leker med rosa biler som maks kan kjøre i 50km/h. Det jeg sier er at vi kan begrense hva de leker med, og tenke litt på andre barn, og ikke bare de vi selv har satt til verden.
Barn skal ikke trenge å leke realistisk krig når de bor i et land der vi har det svært godt og trygt, de skal slippe å lære om hvor grufulle mennesker kan være mot hverandre i virkeligheten, for de blir voksne fort nok og ser all ondskapen. Er det ikke et hån mot barn som lever som soldater, små gutter og jenter som går rund i frykt for livet sitt, at vi lar våre barn leke med virkelighetsnære torturinstrumenter, samtidig som vi er hysteriske for at de skal bli utsatt for godteri formet som tobakk.
