Noen dager gjør alt vondt. Det er vondt å røre seg, det gjør vondt i magen og det gjør vondt i hjerte.
Hele kroppen roper stopp, den vil bare sove. Alle vonde muskler og ledd vil hvile og alle de vanskelige tankene vil vike for gode drømmer.
Jeg vandrer rundt og føler at jeg ikke kommer noen vei. Konsentrasjonen viker for tankene som vandrer, og frustrasjon over egen håpløshet gjør det hele mer komplisert enn det er.
Men man kan ikke bare legge seg ned, du må stå opp og fungere. Du må bare være mamma, du må bare være kollega å du må bare være kjærest. Men det blir så halvhjertet, så vagt.
Disse dagene krever så enormt mye energi, de krever at du skal smile selv om du vil gråte. Du skal delta, være sosial og fungerer i rollene du har, selv om du bare vil være lille deg, helt alene.
I dag er en slik dag, en dag der jeg føler at jeg vil gi opp. Ikke fordi det har hendt noe spesielt, ikke fordi jeg burde være mer sliten eller har mer smerter enn normalt. Men det bare er slik.
Det eneste som gjør at jeg holder ut disse dagene er de små klemmene fra de fine guttene mine, den gode armkroken til min kjære og tanken om at neste dag er alt bedre. Disse dagene vil alltid være her, og så lenge de ikke kommer for ofte er det greit. For det kan være godt å kjenne på også de vonde følelsene, for å huske alt det gode jeg har rundt meg.
Det er faktisk fult mulig å være tynn uten å røre på en finger eller være syk på noen som helst måte. Det er faktisk noen av oss som er født som «lyktestolper», «stankelben», «beinrangel» og andre ufine utsagn som garantert sårer like mye som «flodhest», «bolla» og «Michelin figur».
Noen er rett og slett født med en BMI som hyler sykehusinnleggelse og den sikre død, uten at de så mye som mangler en liten protein i kroppen. Og hver bidige gang de stikker nesen innom en eller annen form for doktor, er alltid kommentaren: «Du er litt tynn, hvorfor det?». Men kjære vene, ser det ut som at vi vet hvorfor vi er født slanke? Hvorfor kroppen vår åpenbart ikke biter på alle de herlige og direkte usunne kaloriene vi stapper i oss i håp om å få noen kilo ekstra rundt stjerten? Det er ikke akkurat som at vi ønsker å være så tynne, til tross for at hele omverden åpenbart innbiller seg at det må være drømmen. Selv om de på død og liv må fortelle oss at vi må spise mer!
“Nei, jeg legger ikke på meg når jeg får unger og passerer 25 selv om du gjorde det!”
Men jeg kan informere deg om at det er like irriterende å være tynn, som tykk! Ikke finner vi klær som passer og ikke kan andre folk holde kjeften når det kommer til å uttale seg om vekten vår.
“Joda, jeg har faktisk spist frokost i dag, og i går, og alle andre dagene før det! Utenom den søndagen da jeg sov over frokost, og hoppet rett på lunsj!”
Hvorfor i alle dager skal jeg legge på meg fordi naboen åpenbart mener at jeg spiser for lite? Hva gir liksom kassadamen på Rimi rett til å studere meg nøye når jeg kjøper inn store mengder mat? Hvem er det som bestemmer hva som er normalt og rett? Og hvorfor i alle dager må alle anta at jeg er syk når du kan se noen bein stikke ut her og der?
Jeg har vært lang og tynn siden jeg var barn, og allerede på helsestasjon fikk min mor beskjed om at jeg var for tynn. Men uansett hvor mye hun foret meg, fulgte jeg min egen kurve. Jeg var og ble tynn. Og slik er jeg i dag også, etter to svangerskap og tusenvis av hamburgere med store mengder tilbehør.
“Hva mannen min sier til at jeg er tynn sa du?!” Ingen verdens ting!
Jeg er rett og slett laget som en «bønnstengel» og det gir deg ingen grunn til å si at jeg er et dårlig forbilde, er syk, må spise mer eller i det hele tatt kommentere vekten min. Min kropp er like normal som din, og om du har et problem med det får du holde det for deg selv. Hvordan i alle dager skal jeg kunne være et dårlig forbilde når jeg ikke kan bestemme min egen størrelse selv? Er jeg en dårligere mor fordi jeg veier 20 kilo mindre enn deg? Jeg trodde virkelig at mine evner som mor måles ut ifra hvordan jeg kan yte omsorg. Og ikke hvor mange gram fett jeg har rundt lårene.
“Stakkars unger, hun moren der må jo være helt uten evne til omsorg så tynn som hun er! Hun later sikkert bare som at hun leker med barna!”
Du kan også spare deg kommentaren om at jeg psyke ned andre og fremmer spiseforstyrrelser, for da får i så fall samtlige med mer fett på kroppen drite i å legge ut bilder av seg selv. For gudene skal vite at det psyker ned meg og sikkert mange andre som ikke klarer å oppnå samme fettprosenten på kroppen.
Så neste gang du sier at jeg bør spise mer, vil jeg mest sannsynlig sier du må slanke deg! Og om du tenker det er frekt, ja da vet du hvordan jeg følte dine ord.
At jeg til nå ikke har sagt noe til motsvar, er utelukkende fordi jeg har valgt å heve meg over de lite gjennomtenkte ordene som renner ut av munnen til både kjente og ukjente! For om jeg sier noe tilbake, så er jeg jo like ufin og lite gjennomtenkt. Men en plass går grensen, og til slutt vil jeg være lei av å jatte med bedrevitere som åpenbart kjenner kroppen og livet mitt bedre enn meg selv.
Det er faktisk helt normalt at både jenter og gutter er tynne, og vi jubler faktisk like mye for å gå opp i vekt som de som går ned. Fordi vi blir alt for påvirket av hva andre rundt oss mener om kroppen vår, og vi takler ikke det massive presset om at vår kropp er feil. Og det sier seg selv at når du får høre dag inn og dag ut at du er stygg, beinete og ekkel så tror du det til slutt!
La folk få ha kroppen sin i fred, uansett hvordan den ser ut! Så lenge det ikke er din kropp, så har du vel strengt tatt ikke noe med det å gjøre.
Til den jævla trailersjåføren som valgte å leke med livet vårt.
Måtte du brenne i helvete! Sakte og lenge.
Du har ingen ting etter veien og gjøre så lenge du utsetter andre for dødsleken din! Hva får deg til å ta de meningsløse forbikjøringene, og sette andre liv i fare?! Først valgte du å kjøre forbi bilen og campingvogna bak oss, selv om det kom møtende trafikk. Så vi måtte trø på for at du skulle få plass i mellom oss, for å unngå en alvorlig kollisjon i 90 sonen etter motorveien. Så bare noen minutter etterpå bestemmer du deg for å kaste vogntoget ditt over i feil kjørebane og passere oss, rett før en bakketopp, der det igjen kommer møtende trafikk! Er du stokk dum eller blind? Ønsker du virkelig å ferdes rundt som en dødsmaskin og belage deg på at de andre trafikantene klarer å stoppe? Når du nesten ikke klarer å ligge i 90km/h, hva i helvete får deg til å kjøre forbi der du absolutt ikke har plass, og der bilene foran deg ligger i 80km/h?!
Hadde du bare kunne kjørt forbi på en strekning med god sikt og ingen møtende trafikk og svinger, men nei. Du venter heller til en uoversiktlig strekning før du forsterker mine tanker om at du er en kronidiot uten hjerne og syn.
Har du i det hele tatt kunnskap om hva din bremselengde er? At den endres i forhold til last, vei og forhold? Har du tenkt over hva som hender om du treffer motorsykkelen eller personbilen du møter? Vet du at vår bremselengde endres når vi har campingvogn på slep, og at vi må beregne mye lenger tid på å stoppe? Og kjenner du til om vi faktisk har den reaksjonsevnen som kreves for å nød bremse fort nok, når du opptrer som den uansvarlige dritten du er?
En av galmanns kjørerne vi har møtt på vår ferd!
Du burde skjemmes og angre deg. For de avgjørelsene du tok er livsfarlige og setter uskyldige liv i fare. Små barneliv, som fortjener en trygg reise etter veien. Og om du har det så travelt, så bør du parkere bilen og finne deg en annen jobb. Hvem i alle dager har gitt deg lov til å gi faen i trafikkreglene?!
Det er du og dine likemenn som setter andre yrkessjåfører i dårlig lys, som skremmer opp småbilister og får dem til å tenke at alle som kjører tungtransport er uansvarlige tåper. Du ødelegger ikke bare for deg selv, men også for alle de som faktisk respekterer lovene etter veiene. Både de fysiske og de som er nedfelt i lovverket.
Så kjære deg, kom deg til faen av veien og slik at andre trafikanter ikke må utsettes for dødsleken din!
For gudene skal vite at vi sitter med hjerte i halsen når vi møter vogntog eller får dem bak oss, for vi vet aldri når du eller en av dine ligger der! Og det selv om jeg vet at de aller, aller fleste yrkessjåførene er dyktige mennesker med en yrkestolthet du kan se langt etter! Men du har skremt meg, og gjort at jeg er redd for dere alle! For hvordan skal jeg klare å se forskjellen, før du utsetter oss for en ekstrem risiko?
Ja, la oss for all del ikke kjøre så langt forbi at man går klar av bilen man passerer!
Så jeg håper du blir tatt, at du mister din kjøretillatelse og din mulighet til å kjøre bil. For dine handlinger er utilgivelig og jeg vil aldri kunne se mellom fingrene på at du satte mine barn i livsfare!
Du er et svin, og fortjener ingen plass på veiene.
Hilsen rasende og redd mamma, som enda har hjerte i halsen etter det du utsatte oss for!
Tenkte jeg skulle skrive litt om puppene mine, selv om de er et ganske privat område. Jentene er liksom ikke de jeg snakker mest om, men nå er debatten om silikon på nytt blusset opp, og jeg føler for å ytre noen små ord om saken.
Jeg og jentene henger på stranda!
Men først tilbake til puppene mine, eller melkemaskinene som de egentlig er ment som. Den ene er litt større enn den andre, en sjarmerende liten asymmetri som spesielt vises når jeg er hormonell. Det skal sies at det kun er jeg som ser dette, men for all del, feilen er der.
Videre kan jeg informere om at de henger en del, så tyngdekraften har ikke gått meg hus forbi. Det er enda ikke så ille at de henger på knærne, men sikkert ikke langt unna om jeg legger godviljen til.
De er som regel litt mer faste når jeg er premenstruell og sur, så da har jeg egentlig liten glede av dem. Og selv om jeg hadde ønsket å vise dem frem, hadde ingen fått lov å røre dem siden de har en tendens å være ømme. Og da snakker vi om en følelse der selv lette avtrykk er som å kasten en hammer på et solid blåmerke på leggen!
Fra jeg fikk dem, til i dag har de hoppe opp og ned i størrelse, og du kan trygt si jeg har vært alt fra minimalt utrustet til meget godt utstyrt. Det siste var under graviditet og amming, så jeg hadde heldigvis en mage som holdt dem den første tiden. Dette har også medført en del slapp hud, som kan se ut som telt om jeg drar i den.
Ca. 245 strekkmerker har også fått plass på de små fettklumpene, og jeg må si at det er et ganske kunstferdig mønster på dem. Nesten som et landskap av inntørkede elver, eller et ørkenlandskap på mars. Disse fikk jeg da de plutselig poppet frem på brystet mitt, for sikkert 15-20 år siden. Husker ærlig talt ikke, og mistenker at jeg ikke brydde meg så nevneverdig om det.
I løpet av mine brysters levetid har jeg konsumert et enormt antall brystholdere eller «jurholdere», i alle mulige farger og fasonger. Og jeg har kommet frem til at de egentlig er et enormt pengesluk. De koster å holde jentene på plass, spesielt nå som de er litt mer aktive enn i mine yngre dager. De kan fort finne på å hoppe ut av skjorten om den er for utringet, og du kan ta deg en god faen på at de ikke bryr seg om jeg er i butikken eller på stranden. At jeg i tillegg er født som en lyktestolpe fører også til at det ikke er så godt utvalg i billige varianter.
Fra de dagene der brystene var litt større enn i dag. Bare 3-4 størrelser altså!
For meg er bryster melkemaskiner, to fettklumper kapslet av hud, hengende som et smykke på overkroppen og forteller at jeg er kvinne. Og som med alle andre smykker, kan de godt endres innimellom.
Men å ta silikon, det har jeg ingen planer om.
Nei jeg er ikke helt fornøyd med brystene, men heller ikke så misfornøyd at jeg ønsker å utsette meg for et medisinsk inngrep som er unødvendig og koster en formue. Da skal jeg heller leve med litt løs hud i form av vrengte bukselommer på overkroppen. Jeg har funnet meg i at jeg ikke kommer til å ha noen modellkropp, og jeg tror innerst inne at jeg egentlig er fornøyd med dem. De forteller historien om at jeg er gått fra å være en liten jente til å bli en kvinne.
For meg er naturlige bryster best, og det eneste tilfellet som kunne få meg til å endre på dem må være om jeg mistet det ene. For selv om de er slappe, så er de en del av min kvinnelighet.
Om andre velger å ta silikon respekterer jeg det, men jeg krever også at andre respekterer min mening. Jeg har stor forståelse for at kvinner kan føle seg mindre pene og ha dårlig selvtillit når de ikke er fornøyd med denne kroppsdelen, men jeg håper at alle tenker seg nøye om før de tar silikon. For det er ikke risikofritt, og kroppen vil fortsette å utvikle seg resten av livet. Og selv om du fyller brystene, betyr det ikke sikkert at du vil få det bedre med deg selv etterpå. Selvfølelsen ligger i hode, og uten at du jobber med tankene og følelsene dine kan ikke verdens største pupper endre dette.
Hvem hadde trodd at den lille jenta som laget bål under kjøkkenbordet og startet skogbrann skulle bli verdens beste supermamma? Denne lille trollungen skulle bli trollmor til fire småtroll, som garantert har satt henne på prøve fra den dagen vi kom til verden. Men som en ekte trollmor har du støttet oss i tykt og tynt, banet vei for oss og stått ved vår side. Og du skal vite at det betyr enormt mye for oss at akkurat du ble vår mamma. For du har bært oss frem og lært oss å leve.
Du har garantert revet deg i håret og hylt i frustrasjon over de umulige trollungene dine, men du skal vite at vi elsker deg betingelsesløst. Uten deg, ville vi fortsatt vært noen umulige små troll, som sprang ut og slamret døren når vi møtte motgang.
Som bestemor er du den ekte gode bestemoren, som steller med de små. Du er god og mild mot dem, og gir dem lykkelige minner fra barndommen som de kan ta med seg videre.
Fine mammaen min, som nekter å bli tatt bilde av!
Og at du og pappa ønsker å gi oss den avlastningen vi sårt trenger i en vanskelig hverdag, gjør oss takknemlige og ydmyke. For selv om dere er ferdige med småbarns livet, har dere tatt på dere jobben som avlastnings foreldre. Den omsorgen du gir den lille skatten vår, gjør det så uendelig mye lettere for oss å takle at vi trenger å sove av og til. At vi trenger noen dager med pause. Du skal vite at jeg kunne ikke vært tryggere på at han har det bra hos dere, og det gir oss rom for å slappe av når vi trenger det.
Så tusen takk for at du er den du er mamma, og gratulere så mye med dagen din i dag.
Jeg må vel bare innse at de stakkars barna mine ikke kan få brunost og syltetøy på skiven i matpakken, for da er de dømt til å bli overvektige. Det er har selvfølgelig ingen ting å si at vi begrenser inntaket av godter til spesielle anledninger og lager så mye som mulig av middagsmaten vår fra bunnen av, med det som faktisk er sunne råvarer. Og at vi har fokus på å variere på pålegg og ha fri tilgang på frukt og grønnsaker har jo selvfølgelig ingen ting å si opp mot et eneste måltid fem dager i uken. Jeg gir dem til og med yoghurt med god samvittighet!
Det er ganske naivt å gå rundt og tro at begrenset utvalg i matpakken vil redusere overvekt. Beklager å måtte si det, men jeg er ganske sikker på at det vil ha null effekt! Og jeg er også ganske sikker på at det ikke er flertallet som gir barna sine hamburger og friterte kyllingvinger daglig i matpakken til barna. Så hvorfor skal da mine barn straffes for at andres foreldre ikke ønsker å følge opp kostholdsrådene de får både på helsestasjon og i møte med skolehverdagen?
Matpakken ligger gjerne i sekken i flere timer, den blir varm og klam, og da er det en fordel at den faktisk smaker godt! Ellers vil flere og flere barn velge å droppe å spise den, noe som faktisk er mye verre enn noen stakkars skiver med brunost eller syltetøy. Jeg har i alle fall ikke glemt hvor fryktelig stygt det smakte med varm brødskive gjennomtrekket med kaviar! Og om jeg fikk muligheten spiste jeg minimalt av denne, og kastet resten, for så å være sulten helt til jeg kom hjem fra skolen. Men når jeg fikk pålegg jeg likte, ja da spiste jeg opp alt sammen, fikk energien jeg trengte til resten av dagen og var ikke så sulten at magen verket når jeg kom hjem.
Om du ønsker å forebygge overvekt må du faktisk se på helhetsbildet, aktivitetsnivå og generelt kosthold. Det hjelper fint lite å sette begrensninger på et måltid som inntas fem dager i uken.
Det blir også feil å si at man må ta hensyn til de barna som kan bli overvektige på grunn av feil matpakke, for hva med alle dem som faktisk er underernært og har behov for de ekstra kaloriene det for eksempel er i brunosten og det litt ekstra tykke laget med smør? Hva med alle dem som ikke tåler melk, skal de nektes å drikke andre ting enn vann fordi det kan påvirke de andre? Og hva med dem som ikke kan få i seg mel, egg, sitrus også videre! Om vi skal ta hensyn til absolutt alt, så vil vi faktisk bli stående uten så mye som en smule å spise.
Prøv heller å fokuser på at barn trenger å være i aktivitet, og hva foreldre kan gjøre for å motivere dem til dette. For jeg tror faktisk det vil være hundre ganger så effektivt som å forby en brødskive med nugatti eller brunost!
Jeg har faktisk ikke for vane å legge hamburger i matpakken til guttene mine, og jeg har heller ikke observert noen andre som har det!
På vei til hytta i påsken møtte vi på en ulykke, trafikken sto stille og noen gutter kom for å informere oss om hva som hadde hendt. Vi skjønte jo at det var en ulykke, for varseltrekanten sto synlig midt på veien og det sto flere biler foran oss.
Det var en gutt som hadde vært uheldig på ski, og veien var sperret for at helikopteret med hjelpen skulle kunne lande. Vi spurte om de trengte hjelp. Det var ikke nødvendig, for ambulansen var kommet. Vi ble inne i bilen for å vente, og tankene rundt hva som hadde hendt raste gjennom hode. Bekymring, spørsmål og nysgjerrighet på en gang.
Etter en stund kom en bil til, den kjørte forbi alle oss andre som sto i kø, og guttene som stoppet trafikken måtte springe til for å stoppe den. Og jeg stiller meg spørsmål om hva sjåføren tenkte når han valgte å kjøre forbi en kø av bilder, der du tydelig kunne se at det sto en varseltrekant midt på veien.
Etter å ha snakket med guttene som tydelig ble irritert, kjørte han inn i lommen foran oss og den neste bilen. Det sier seg selv at et felt av kjørebanen bør være åpen når det har hendt noe, i tilfelle ambulansen må forbi. Spesielt på svingete, smale og dårlige veier som denne distrikts veien er.
Det mannen i den andre bilen så fikk seg til å gjøre, gjorde meg kvalm og sint. Han gikk ut av bilen, og stilte seg opp for å se på de som arbeidet med den som var skadet. Som om det skulle være lørdagsunderholdning på TV og det manglet bare popkorn og cola i bilde som utspant seg foran meg. Noe så lite respektløst ovenfor den som var skadet, pårørende og redningsmannskapet. Mannen valgte også å la et barn stå å se på det som foregikk foran oss på veien.
Jeg tenker at dette ikke er en situasjon et barn bør se. For hvem vet hva som vil hende foran, hva om den som er skadet er dø? Skal et barn stå å se på dette som om det er en teaterforestilling og hva vil det gjøre med barnet? Jeg ville aldri gjort dette med mine gutter, de skal lære at ulykker kan hende, men også at de skal vise respekt og handle med sikkerhet. For når du kommer til et ulykkessted er det sannsynlig at flere ulykker kan hende i kaoset som gjerne oppstår, og så fremst du ikke er den første på stede så skal du vente og holde deg i ro i bilen din, til annen beskjed blir gitt. Du stiller deg ikke midt i veibanen og følger med på dramaet foran deg.
Jeg blir kvalm av slik oppførsel, for selv om du får lyst å se hva som hender, så må du faktisk bortprioritere ditt eget ego. Av respekt for de som er innblandet i ulykker bør man faktisk styre sitt eget behov for å være nysgjerrig.
Hva ville du følt om det var du som lå der, alvorlig skadet og redd for livet ditt, beglodd av en haug av tilskuere som bruker din uheldige situasjon som underholdning?
Så vær så snill, neste gang du kommer til en ulykke der det er mennesker nok til å hjelpe, både på veiene og ellers, tenk deg om! En ulykke er alvorlig nok for de som er innblandet, og alle mennesker har et ansvar for å vise respekt og omtanke. Still deg ikke opp og se på det som hender. Det er unødvendig og dirkete ufint.
Og jeg håper at det vil gå bra med gutten og familien som var innblandet i ulykken, de har min dypeste medlidenhet.
Ikke si gratulere med dagen i dag, vær så snill! Hvorfor skal du gratulere meg med at kvinner må kjempe for å få en hverdag som egentlig bør være den naturligste ting i verden.
Jeg ser spørsmålet om hva denne dagen betyr for meg, og den betyr at vi fortsatt har noe å jobbe mot, noe vi må kjempe for. Den er et symbol på at verden er en urettferdig plass, som trenger sterke mennesker som kan kjempe for rettighetene til kvinner.
Ja vi skal markere dagen, vi skal kjempe, men vi skal ikke gratulere.
Tror du at jeg føler at en gratulasjon er på sin plass når min mann får ros for å stå opp med barna, når det er en selvfølge at jeg gjør det? Tror du at jeg smiler når du sier gratulere å jeg vet at min jobb i hjemmet ikke blir like mye verdsatt som når en mann gjør det?
Tenk på den kvinner som sitter i et hjem der hun opplever psykisk og fysisk vold, en kvinne som ikke får bestemme over sin egen hverdag. En kvinne som lever i frykt. Hva tror du et “gratulerer” vil gjør for henne?
Se for deg den lille jenten som må vaske gulv, tørke støv og lage mat, mens brødrene springer rundt i full lek. Tror du at hun vil få det bedre med et gratulerer?
Tenk deg kvinner som sitter innesperret i hjem, som slaver uten mulighet å si ifra. Kvinner som ikke får bestemme over sitt eget liv, som brukes som brikker i et spill, som flyttes rundt ettersom det passer fedre, onkler, brødre, menn. Tror du at de ønsker en gratulasjon?
Jeg føler at å si gratulerer blir et hån, et hån mot alle de kvinnene som fortsatt lever i en hverdag der de ikke kan styre sitt eget liv. Kvinner som blir dyttet rundt på, alt ettersom hva det passer for de rundt, kvinner som må kjempe seg til samme rettigheter som mannen. Kvinner som ikke får et takk for det de gjør, for det er en selvfølge!
(Selv om en ting er ulovlig, betyr det ikke at den ikke eksisterer!)
Jeg ønsker ikke blomster, jeg ønsker rettferdighet! Jeg ønsker menneskeverd, et samfunn som ser på kvinner og menn som likestilte, som like verdifulle. Jeg ønsker at alle skal åpne øynene og se den virkelige verden, en verden som forsatt holder kvinner fanget i et nett av piggtråd i form av ord, trusler og handlinger!
Den dagen verden oppnår at kvinner kan bestemme over seg selv, helt og holdent, den dagen skal du få lov å si gratulerer. Men før den tid ber jeg deg om å kjempe, om å sette ord på ulikhetene og jobbe for alle de kvinnene som ikke kan stå opp for deg selv.
Ikke for å provosere halve befolkningen, men jeg må bare si som sant er. Krokodilletårer finnes, i høyeste grad! Jeg vet jo at det sies at vi ikke skal bruke ord som trassalderen, og da antar jeg at det også gjelder krokodilletårer.
Har du noen gang opplevd den lille sneipen sette i et hyl uten sidestykke i det samme sekundet som ordet nei forlater leppene dine? Og det lille trollet hyler og hyler, helt til du snur ryggen til, da blir det musestille. Så stille at du kan høre en knappenål falle? For så å åpne munnen og slippe ut en lydstrøm som kan måles på samme skala som jordskjelv når du ser på arvingen igjen?
Dette er krokodilletårer, tårer som skal få deg til å krøke tærne i medlidenhet å kjenne hjerte blø, så du skal omgjøre NEI til JA i lynets hastighet, selv om tårene muligens er en smule fremprovosert.
Unger er noen smarte små skapninger, og de vet utmerket godt hva som skal til for å få ja, godklem og kos fra sine foresatte. (Jada, det er sikkert noen som er veldig uenig! Men jeg har gjort min egen forskning, både på egne barn og i form av observasjoner fra historier om da jeg var et lite troll!)
Om du lurer på hvor krokodilletårer kommer fra så er det et utrykk som visstnok skal ha oppstått i middelalderen, i form av at krokodiller gråt som babyer for å lokke mennesker til seg for å spise dem. Altså falske tårer. Dette påstår i alle fall wikipedia, og en del andre nettsider. Nå har dette endret seg litt med tiden, for vi mener vel strengt tatt ikke at små barn prøver å spise oss etter å ha lokket oss med hylingen, og av og til noen magisk fremtryllede tårer.
Men at unger gråter for å få viljen er sikkert, og senest i dag så jeg et forsøk på dette. Vi bruker som vanlig på søndagene å se en film på formiddagen, og annen hver gang får guttene velge hva vi skal se på. Eldstemann synes dette er en helt grei ordning og er meget flink til å holde oversikten over hvem sin tur det er, minstemann igjen synes ikke noe om det. Han vil helst se brannmann Sam hver eneste gang, og det er alltid hans tur. Og når vi sier at nei, i dag er det storebror som skal velge blir han rasende og presser ute noen søte små tårer der han stormer ut av rommet. Etter ganske nøyaktig ti sekunder hører vi en liten pause, han sjekker rett og slett om vi følger etter. Når vi ikke gjør det, flytter han seg nærmere og nærmere stuen, samtidig som lydnivået øker. Her skal hver minste lille bit av mammas samvittighet stå til prøve, og jeg mistenker at minstemann tenker: “Om jeg gråter ekstra høyt, synes de ekstra synd i meg, så jeg får ekstra masse tid til brannmann Sam! Jeg klarer sikkert å øke lydnivået litt til!”
Dessverre for minstemann synes jeg ikke så synd i han at jeg gir etter, og han må bare innse at han kommer lenger med ord enn krokodilletårene. Denne mammaen har vært ute en vinterdag før!
Andre situasjoner disse tårene kommer er ved godtehyllen i butikken, ved inngangen til lekebutikker, når jeg nekter godteri på mandager og når det er noen andre sin tur, og da spesielt storebrødres!
(En situasjon der krokodilletårer kan oppstå!)
Ps. Også voksne kan prøve seg på krokodilletårer, så om du ser en godt voksen dame gråte sine modige tårer i skobutikken, er det mest sannsynlig fordi hun prøver å få mannen til å kjøpe sko, som han nekter!
Det er ikke ofte jeg tar med tid eller råd til å kjøpe klær, så når jeg gjør det ønsker jeg gjerne at det skal være en positiv opplevelse.
Når jeg skulle handle i romjulen gledet jeg meg stort til å finne noe jeg kunne ha på meg, noe som passet og noe jeg kunne føle meg pen i. Nå vet jeg at det er så å si umulig å finne dette, ikke fordi jeg er kresen, men fordi kroppen min er for tynn og for lang. Jeg er rett og slett skapt feil, i alle fall om jeg skal følge standaren på størrelser som er på butikkene.
Det er noen få butikker som har klær som sitter på meg, og b-young var en av dem. En butikk jeg virkelig likte og som jeg alltid fant noe som passet i. I alle fall topper, gensere og kjoler. I løpet av årene har store deler av klesbudsjettet mitt blitt lagt igjen der, med glede. Så selvfølgelig gikk turen innom med det samme, for det er så vondt hver eneste gang jeg prøver plagg som ikke passer, som er alt for store for kroppen min. Den slitene mammakroppen som har merket mange,mange år uten søvn. Jeg gjør nesten hva som helst for å unngå prøverom, så da er det naturlig at jeg velger de butikkene jeg vet at jeg har funnet klær som passer i fra før. Jeg kan ikke akkurat gå opp eller ned i størrelse om noe ikke sitter som det skal.
Men denne gangen var det ikke en positiv opplevelse, for jeg oppdaget fort at det ikke var et eneste plagg i butikken som var i min størrelse. Ikke engang en liten t-sjorte fant jeg, og etter å ha prøvet flere plagg i størrelsen over ville jeg synke ned på gulvet og la tårene strømme. Hvorfor skal det være så vanskelig, er det for mye å be om å finne klær som passer meg? Klær som jeg kan føle meg vakker og vell i, klær som faktisk passer?
Min bedre halvdel så frustrasjon min, og spurte betjeningen om de hadde noe i XS. Svaret han fikk gjorde ikke akkurat humøret mitt bedre, for de har sluttet å ta inn klær i denne størrelsen ifølge damen i kassen. Jeg hadde lyst å rive ned prøverommet, men kledde bare på meg og tuslet ut av butikken. Det er tydeligvis ikke meningen at jenter som meg skal bruke klær som passer, vi skal ikke få lov til å glede oss over handleturen i butikken.
Hvorfor skal det være slik at min mann kan gå på en butikk med kun store størrelser som den naturligste del av denne verden, uten at noen så mye som hever på et øyebryn? Men når jeg klager på at det ikke finnes butikker med klær til meg så får jeg beskjed om at jeg har et luksusproblem? Tipper at du ikke ser mye luksus når du står der avkledd og såret i prøverommet, med en vishet om at du igjen må kjøpe klær som ikke passer. Det gjør vondt for meg som er tynn, på lik linje med de som er er tykke. Det er ingen forskjell på følelsen av å ikke passe noe, uansett om det er fordi du er stor, liten, mann, kvinne.
