Så var termin her!

16 juni, termin og lillemor klorer seg fast i eggstokkene. Nå som hun bare kan komme, vil hun ikke og jeg kan trygt si at jeg er typisk tredjegangsfødende. Hun tar livet med ro, og jeg mistenker hun kan bli en liten kopi av meg…

Med tanke på all rieaktiviteten jeg har om natten de siste ukene, mistenker jeg hun blir å ramle ut av seg selv når vi er ute å kjører på de flotte og hullete byveiene våre. Men hver gang jeg er sikker på at nå er fødselen ordentlig i gang, stopper alt opp. Irriterende, slitsomt og demotiverende.

For noen dager siden ble vi passelig bekymret, for den lille turboen på innsiden var usannsynlig rolig, og når hun ikke brukte blæren som hoppeslott på sine vanlige tidsrom måtte vi ta turen innom føden. Hun livnet selvfølgelig til da, og jeg følte meg som en passe overhysterisk mor. (Noe jeg fikk bekreftet at jeg ikke var, selv om lillefrøken har det fin i magen.) Vel, det ble ny ultralyd som viste at hun ikke er noen tungvekter i alle fall, selv om vi er med termin. Men alt så fint ut og det er fortsatt min form som er problemet. Blodtrykket har hoppet litt opp og urinprøven var ikke så strålende som den bruker å være. Ufint rett og slett, men ikke kritisk på noen måte. Og ny sjekk et par dager etter viste at det ikke var blitt verre.  

Det er i grunnen på tide at vi får egen parkeringsplass på sykehuset og utenfor legekontoret. 

Humøret mitt er absolutt ikke på topp, og siden blodprosenten min har krøpet nedover er jeg sur og trøtt store deler av dagen. Ikke snakk om at jernpiller og stygge brødskiver med leverpostei har hjulpet. For ikke snakke om alle kiloene med gress jeg har jafset i meg i kombinasjon med appelsinjuice. Det eneste som vil hjelpe er vel å føde. Og hvordan jeg skal klare å samle krefter til det må fuglene vite, jeg blir utslitt av å kle på meg sokker! 

Kroppen føles feil porsjonert, jeg har stadig overlast fremover og alle forsøk på å nå tærne presser frem tårer. Jeg vagger i kjent høygravid stil og er i grunnen klar til å bite hode av alle som irriterer meg. Jeg er egentlig forvandlet til en tikkende usikret bombe som kan gå av bare en liten småstein kommer i veien. 

Jeg føler meg fæl, klumpet og ser kun et troll i speilet, og drømmer om både frisørtime, nye klær og spa for å friske opp på den litt slitene loken jeg har nå om dagen! 


Sjekk det fornøyde utrykket, sånn ser jeg ut 90%av tiden. Resten sover jeg…

Så nå er jeg absolutt fødeklar, dritlei og savner å ha innsiden av kroppen min for meg selv. Jeg vet jo at utsiden skal bli okkupert en stund, men om ikke annet kan alle rundt meg hjelpe litt til med bæringen når det værste er overstått. Og nå er jeg kommet dit at jeg driter i hvor vondt det gjør å føde, jeg gleder meg rett og slett som en unge til den hendelsen trer i kraft. Men først skal jeg vel gå 14dager på overtid å sutre! 

Facebooksiden min finner du her. Jeg oppdaterer snap og instagram oftere enn bloggen, og du finner meg som @steinihavet der også.

6 kommentarer
    1. Hold ut! Den siste tiden er fæl. Husker det godt enda det er over 4 år siden minsta ble født. Jeg hadde også mye rie-aktivitet sånn før fødselen virkelig startet. Så da den var i gang forsto jeg ikke først at det var startet. Det ble en veldig fin fødsel. Kroppen visste hva den holdt på med og jeg bare lot den gjøre alt i sitt tempo.
      Håper alt går fint med deg og babyen og at du får føde snart. Kanskje det skjer i natt? Det er gjerne på natta når det er stille og rolig at kroppen finner ut den vil sette i gang. Så beste du kan gjøre er å sove og slappe av når du har mulighet. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg