Førstemann på leirskole!

I dag nådde vi en ny milepæl i vår tilværelse som foreldre, en påminnelse om at i år er det 12år siden jeg for første gang ble mamma. Ulært og ung var jeg, og forskjellen er vel ikke så stor annet enn at jeg er eldre i dag. Men på den tiden var ikke leirskole i mine tanker, og nå plutselig står jeg her å innser at årene virkelig har jogget avgårde. Den lille gutten min er plutselig blitt stor og mye mer selvstendig enn jeg innbiller meg. 

Vel, jeg klarte å sende han avgårde uten hysteriske mamma tårer (og det til tross for min høygravide og hormonelle tilstand!) og jeg vet at han vil stortrives denne uken lamme klassen sin. Jeg krysser fingrene for at det som er pakket vil komme hjem i samme bag og at han husker alle elementære ting som å vaske hender, spise og smøre seg med solkrem regelmessig.

Solen skal være frem enda noen dager, men så meldes det regn og de dagene vil jeg mest sannsynlig bekymre meg smårar for at han husker å tørke klærne og at han kler på seg ordentlig. Typisk bortkastede bekymringer som mødre har en tendens å bære med seg. 

Vi har mulighet å nå ungene på telefon til læreren, men jeg skal ikke være den som ringer hvert femte minutt for å spørre hvordan det går. Jeg har i grunnen ganske god magefølelse og tror han vil klare seg bra uten maset mitt. Det er nesten som at jeg føler meg litt i overkant lite “masete”, men jeg satser på at han ringer hjem sjøl om det skulle være nødvendig. Jeg er jo ikke mindre gla i han selv om vi ikke snakkes hver dag, og jeg er heller ikke typen som ringer i tide og utide. Men jeg har da lovet at om lillesøsteren ankommer verden mens han er borte, så skal jeg sette himmel og jord i bevegelse så han får beskjed. (Vi håper egentlig hun venter, for hans del, selv om jeg er fødeklar og mer enn det!) 


“Nei mamma, æ trening ikke hjelp! Slutt å mas!” 

For å krydre opp spenningen endte vi også på legevakten med eldstemann i går kveld, etter at lillebroren var uheldig og stakk en finger med grus, moll, rust og oppfliset negl i øyet hans. Uheldigvis var det et skrubbsår på øyet og heldigvis var det ikke i synsfeltet. Men jeg skal innrømme at jeg hylte litt inni meg når vi ventet, for det er bare så typisk oss å havne i slike situasjoner. Og nå har jeg lært, neglene skal heretter være korte!

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg valgte å ikke fortelle han om alt vi fant på når vi var på leirskolen, så jeg er spent å høre hva han selv har funnet på når han kommer tilbake. For han hadde bestemt seg på forhånd at litt sprell måtte til, og det ville ikke gå for meg å nekte han det…

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg