“takk mamma”

I dag skulle jeg skrive et morsomt innlegg om våren, men så ble lillemann dårlig. Og jeg velger heller å skrive om det. 

Minstemann har det ikke bra, han sliter med smerter og sover veldig lite, og noen ganger blir det ekstra ille. Det er en slik dag i dag. Han er en fornøyd gutt som sjeldent gråter, til tross for smertene og alle utfordringene sine.  Men i dag gråt han, og gråten stikker meg i hjerte. For det er så lite vi kan gjøre med smertene hans, jeg trøster og holder han, synger og prøver så langt jeg kan å gi han omsorg. Men han er utrøstelig, og jeg vet at han har det ikke bra. Han holder pusten og spenner kroppen, og tårene triller nedover det vakre barnefjeset. Jeg gråter inne i meg, hvrofor kan jeg ikke ta smerten hans, hvorfor må det lille barnet ha alle disse plagene. Det er så urettferdig, og meningsløst, for han fortjener det ikke. 

Når smertene blir så store får han ekstra medisin, og det svir i hjerte hver gang jeg må gi han dem. Men uten dem vil livskvaliteten hans bli så uendelig liten. Og selv om vi helst ser at han skal få så lite medisin som mulig, ville det være svært uansvarlig og ikke gi han dem. Jeg jobber enda med min egen samviktighet, for det er ofte jeg leser at barn blir overmedisinert. Innerst inne vet jeg at dette ikke gjelder oss, men jeg stopper alltid og lurer. For hvem skulle ikke ønske at barnet sitt kunne leve uten medisiner?! 

Når jeg ga skatten min smertestillende sa han med gråtkvalt stemme “takk mamma”. Jeg kjente tårene mine presse på og hjerte briste. 

I dag gjør det vondt å være mamma. 

26 kommentarer
    1. Det gjør vondt å lese dette. Utrøstelige barn trøstes likevel av mammaen som gjør som deg, som holder, stryker og gjør så godt de kan. Det vonde blir ikke borte, men det er ikke dermed sagt at det ikke har betydning! Forstår godt det grusomme og frustrasjonen din! Husk likevel at en mamma som gjør det hun kan gjør en uendelig forskjell! Stor klem

    2. Kjenner til frykten for overmedisinering, medisinering av barn i det hele tatt. Det er et nesten umenneskelig valg. Man vil jo tro på leger, samtidig så er mye av medisinene som gis til barn, utprøvd på voksne og derfor er det usikkerhet rundt langtidsvirkning. Vi som foreldre må bare gjøre det beste vi kan. Stå på!

    3. Constance: Vi må gjøre det beste vi kan, og så får vi heller legge bort bekymringen. For egentlig har vi ikke noe valg, for skal gutten ha det bra må ha få medisin sin :/

    4. For en fantastisk god mamma du er! Den omsorgen og tryggheten du gir sønnen din er også en slags medisin selv om den ikke hjelper direkte på de fysiske plagene. Håper dere(og legene) finner en løsning snart!

    5. Så gripende å lese og så godt at han har en mamma i ordets rette forstand. En mamma som gjør det hun kan selv om det er så ufattelig vondt. Forstår så uendelig godt din smerte og det fører meg noen år tilbake til den tiden jeg satt ved sykesengen til min sønn. Han var noe eldre – og en dag sa jeg i ren frustrasjon over å se han ligge der med smerte og redsel…”å så gjerne jeg skulle ha byttet plass med deg. Du skulle vært ute og nytt sommeren og levd livet som andre unge på din alder” . Til svar fikk jeg – gjennom tårer:”tror du det hadde vært lettere for meg?”….. Så fortsatt å vær sterk for din sønn…..

    6. Charlotte: Takk, det er så godt å lese dette, for man føler seg så hjelpesløs. Håper også at vi vil få noen svar etter hvert, men vi må bare ta tiden til hjelp.

    7. Synnøve Vik: Takk, blir helt rørt av alle de fine kommentarene. Kjenner at jeg trengte dem i dag. Huff, det er så vondt å høre om barn som ikke har det bra, uansett hvor små eller store de er. Og det er helt utrolig hvor sterke de er, til tross for alle plagene. Håper alt er bra for dere!

    8. Ja han er frisk igjen. Det gikk noen år før Haukeland sykehus fant ut av det, men er nå helt frisk og fortsatt samme gode gutten 🙂 Jeg sa til meg selv den gangen at når den dagen kommer at jeg er full av bekymring fordi han er ung og går ut med kompiser, så skal jeg tenke tilbake på årene som gikk ut og inn av sykehus. Bekymringene fordi han lever “normalt” skal jeg bære med glede….(selv om de også er reell). En dag er du også der…. Inntil da må dere ta vare på hverandre både store og små 🙂 Håper så inderlig de finner ut av det – og husk at en god mamma også tar litt vare på seg selv 🙂

    9. Synnøve Vik: Så bra at han har det fint, og jeg satser på at når han blir større blir jeg ikke verdens største hønemor som ikke slipper han ut døren 🙂 “Normale bekymringer” skal jeg klare utmerket godt etter alle de vi har vært gjennom til nå, selv om de også kan være ganske frustrerende. Skal huske å ta litt vare på meg selv 🙂

    10. Masse, masse klemmer til deg. Blir så rørt av å lese historien din. Å ha vondt av sine barns smerter er virkelig den verste smerten. Jeg har opplevd det selv, men ikke i nærheten av så stor grad som deg, og jeg kan bare forestille meg den smerten du bærer på. Håper dere har en bedre dag i dag og en fin helg 🙂

    11. Julianne: Takk, det varmer. Jeg tror at uansett hvor mye/lite smerter barnet har får vi samme følelsen inne i oss, for som mamma vil vi jo alltid at barna skal ha det bra. Håper at det går bra for deres del nå, for å ha vondt i mammahjerte unner jeg ingen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg