Så skulle vi endelig få til et kinobesøk, en romantisk stund bare jeg og min bedre halvdel. (Eller, romantisk er det vel ikke når jeg er inkludert, men vi skulle altså gjøre en par aktivitet, sammen.) Vi ankom kinoen en god stund før filmen skulle starte, faktisk en hel time før. Her skulle altså ingen ting av opplevelsen gå til spille for det var jo tross alt over fire år siden sist vi var på disse traktene, lenge før minstemann meldte sin tilstedeværelse. Vanligvis bruker vi jo å ligge i hver vår ende av sofaen når vi har avlastning, men denne gangen skulle vi faktisk bruke tiden til sosiale aktiviteter.  Siden vi var så heldige å få kinobilletter sist jul, fant vi ut at det var på høy tid å bruke disse, så da fant jeg ut at jeg like godt kunne slå på stortrommen å kjøpe en enorm pakke popkorn, en pakke baconsnaks og cola. Jeg tok ingen sjanser, for her skulle jeg spise meg kvalm. (Minnes at det var ganske obligatorisk når jeg var yngre, og gikk på kino hver gang det kom en film jeg ønsket å se.)

Vi var selvfølgelig de første inn i kinosalen, og jeg kunne konstantere at vi nå er blitt de litt teite voksne. Kjempegreier, ble nesten litt stolt av tanken. Bare vent til guttene blir så store at de blir flau av oss! Jeg la også merke til at alle som skulle sitte ytterst kom først, slik at de som skulle lenger inn på raden måtte gå forbi oss. Det er egentlig ganske fascinerende, for det er jo vi som sitter ytterst som kjøper billetter sist, såfremt folk ikke har angst for å sitte midt inne i en folkemengde og heller vil sitte ytterst. Heldigvis har nykinoen (som egentlig er blitt litt gammel, bare at jeg ikke har vært der så ofte) seter som er plassert slik at folk kan gå forbi, uten at alle må røyse seg slik det var før i tiden. De er også plassert slik at vi som sitter ytterst ser skjermen like bra som de i midten. 

Jeg var strålende fornøyd, stappet i meg popkorn og hadde god underholdning i reklamene før filmen skulle starte. Jeg nøyt hvert sekund, og ikke engang div ymse kroppslukter til folk som gikk forbi fikk meg i dårligere humør. (Tipper at den del av dem var i rimelig festlig lag dagen før, og hadde glemt å dusje etterpå!) 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så startet filmen, og jeg kjente telefon ringe?.(Lyden var heldigvis av, så det var ikke så alt for flaut!) Etter litt panikkskriving under jakken fikk jeg sendt melding om at vi var på kino, og spørsmål om hva som var galt. (Noe er som regel det når hun ringer sent på kvelden.) Minstemann var blitt syk? 

Jeg måtte le litt, for det skulle da ikke være teknisk mulig at vi har slik uflaks. Å gråte ville tatt seg veldig dårlig ut når vi satt å så på en komedie. 

Vi fikk hentet minstemann, som var kjempetett og hadde kastet opp flere ganger før vi kom oss hjem. Stakkars lille gutten som har vært syk hele julen, som ikke har fått prøve skiene eller den radiostyrte bilen sin ute. Får så vondt av han, for selv om han er tapper og sier at det går bra, vet jeg at det er vanskelig å ikke få være ute å gjøre det samme som alle andre barn. 

Resten av natten ble lang, og jeg satt våken med den lille skatten vår, for hver gang han sovnet, våknet han like fort. 

Så om fire år får vi vel muligheten til å prøve oss på et kinobesøk igjen, og med litt flaks kan vi kanskje se filmen uten at noen blir syke. 

(Om du vil lese en morsom bok som får humøret opp, er denne et perfekt valg med mange spennede sider!) 

Til slutt vil jeg bare anbefale filmen som handler om hundreåringen som rømmer ut av vinduet, en utrolig morsom film. Og for dem som ikke liker å se film er boken like bra, om ikke hundre ganger bedre. Men nå hadde jeg tankene en helt annen plass enn på filmen når jeg så den i går, så det kan jo være at jeg synes den er enda mer gøy når jeg får sett den på nytt. (Når den kommer på dvd og jeg kan se den hjemme i egen stue!) 

Selv om formen ikke er på topp i dag fikk minstemann lov å dra å se på rakettene med pappaen sin, så det var en fornøyd og sliten liten gutt som kom hjem igjen. Heldigvis var almenntilstanden bra, han hadde fått i seg mat og feberen var lav, ellers måtte vi nektet han dette også. Mange ganger er det ekstra vanskelig å være mamma å måtte si nei, når jeg vet hvor mye det skuffer barna. For det er ikke lett for en liten gutt å forstå hvorfor, selv om han er i dårlig form. 

Nå håper jeg bare at natten blir bedre for hans del, og at vi får litt søvn.