“Hey, voksene har ikke lov å krangle!”

Minstemann kommer inn i stuen med strenge øyne og utbryter “Hey, hey, hei, voksene skal ikke krangle!” Han står med armene i sidene og skuler på oss, ikke ulikt det vi gjør når ungene krangler så bustene fyker alle veier.

Jeg om min bedre halvdel diskuterte neste ukers middager og var begge sure og grinete. Han mest selvfølgelig, selv om han sier noe annet. Vi “diskuterte” hvem som alltid måtte tenke ut middager, og hadde begge veldig forskjellige meninger om saken. Det var selvfølgelig lite fokus på at vi bare kunne komme med forslag og skrive dem ned på et ark.

Jeg svarer minstemann at vi bare diskuterer, og han ser oppgitt på oss og klasker seg i pannen. “Mamma, det der er ikke å diskutere, dere krangler og det er ikke lov!”.

Vi innser at vi like greit kan legge oss langflate, for den lille tassen har helt rett. Vi krangler, og når vi gjør det handler det stort sett om middager av en eller annen merkelig grunn. Egentlig er det helt greit, for det betyr at vi har det ganske så bra i lag. Middagen er en bagatell, og når vi ikke har noe bedre å krangle om må jo parforholdet ligge langt oppe på pluss siden. 

Jeg innser at minstemann speiler vår oppførsel, og utbryter “unnskyld, jeg lover å slutte med det!” i et håp om at han og broren vil gjøre det samme neste gang jeg prøver å megle mellom dem 5:48 om morgenen. 


Slik jeg ser ut når vi krangler! Jeg var uenig om hvordan bildet skulle være, klaget og han klaget tilbake. Jeg var uenig og han ble i alle fall uenig. Jeg regner med du skjønner tegningen og det hele endte i en aldeles umoden kranglen som fikk oss begge til å le til slutt. Dessverre var minstemann opptatt av noen steiner den gangen og fikk ikke stoppet oss.

(Vi klarte til slutt å finne middager for hele neste uke, selv om vi skulte litt på hverandre underveis.)

Facebooksiden min finner du her! 

5 kommentarer

Siste innlegg