Greit, nå som jeg vet hvordan jeg vil se ut på en liten prosent av kroppen min om jeg legger på meg 100kilo kan hevelsen bare gå ned. Det gjør vondt, jeg er sulten og jeg håper inderlig at de to resterende visdomstennene oppfører seg som tenner skal og ikke legger seg langflate i et forsøk på å få meg torturert i flere dager. For selv om selve trekkingen ikke tok så alt for mange timer, så stopper ikke mishandlingen der altså. Og det hjelper ikke at tannlegen var snill, omsorgsfull og alt annet en et troll der han så skånsomt som mulig fikk ut den umulige tanna mi så jeg ikke kunne beskylde han for å være slem!
Men ut kom den, og der den ligger i glasset til tannfeen kan den ikke gjøre så mye galt. Dessverre valgte den å legge igjen litt gift så hele tryne mitt hovnet opp, å nå kan jeg hverken spise, snakke eller røre ansiktet mitt. Maten jeg får i meg kommer gjennom sugerør, og det er begrenset hvor lyst jeg har å spise suppe til hvert eneste måltid. Men etter forsøket på å spise nudler tidligere i dag har jeg funnet ut at jeg like greit får sulte resten av dagen, for jeg har ikke tenkt å kvele meg selv når jeg alt er i gang. Kanskje slå meg i svime så jeg ikke kjenner verkingen i munnen, men der går grensen.
Selvfølgelig er det en hvis underholdningsverdi i å ta selfies når en svært kul har plassert seg i nedkant av kinnet mitt, men selv vindpustene som treffer huden i området får tårene til å trille. Det har blitt noen bilder, og etter reaksjon på min yngste søster ser jeg noe skrøpelig, men latterlig ut. Og for all del, jeg skulle også flirt høyt, men det er teknisk umulig for øyeblikket. Eldstemann måtte også vise frem moren til kompisen når han kom innom etter skolen…
Nå sitter jeg bare å krysser fingrene for at kulen skal forsvinne fortest mulig, for også denne gangen har tanntrekkingen vært dårlig planlagt med tidsskjemaet mitt. Sist gang var samme uken som jeg skulle på julebord, og denne gangen er det bursdagsfeiringen til minstemann. Dessverre forsvinner ikke slike kuler så fort som ønsket, og jeg må smøre meg med tålmodighet. Og det er ikke lett når jeg er sur, sulten og lider under kjipe smerter hver gang jeg glemmer å ta smertestillende fort nok.
For piller det putter jeg i meg, tro meg! Jeg har ingen plan om å spille helt, og stapper dem gladelig gjennom den lille glippen jeg klarer å lage med munnen. Ikke at de bedøver helt dessverre, men de gjør det i alle fall litt mer levelig de to første timene jeg har god virkning av dem. Jeg holder også på å bli gal av å ikke kunne bite tennene het sammen, for det er rett og slett umulig. Jeg glemte meg av et par ganger i natt og lå formelig i fosterstilling og hikstet etterpå.
Denne gangen viste jeg i alle fall hva jeg gikk til, ikke at jeg egentlig ser på det som noe veldig positivt. Prøv å motiver deg selv til å gå inn hos tannlegen når du vet at du blir ubrukelig i flere dager og må betale en formue for det. Selv om jeg gikk så sakte jeg klarte nådde jeg døren alt for fort.
Så hele dagen har jeg brukt på ligge helt i ro og ikke røre den minste muskel i nærheten av hode mitt, så jeg skulle klare å bygge lego-gaven sammen med minstemann når han kom hjem fra barnehagen. Og det funket dårlig, så jeg lå å så på at han bygde, og jeg må innrømme at han er svært dyktig.
Jeg hadde tatt tanna med meg hjem i går for å motivere minstemann som hadde en løs tann han overhode ikke ville ta ut, men det viste seg at de dyktige damene i barnehagen. (Løs tann med skarpe kanter+ uhell ute =snørr og tårer.) Så selv der var jeg ubrukelig. Det endte med at jeg måtte lage to glass med vann til tannfeen, og bruke enda mer penger. Jeg prøvde å få mamma til å fylle glasset mitt, men ettersom hun nektet tror jeg at hun synes det er på tide jeg blir voksen. Nå skal de sies at den ene halvparten går tilbake i lommeboken min og at den andre halvparten gir jeg bort med glede. Spesielt ettersom min søte sønn var mer opptatt om tannfeen hadde vært hos oss i dag tidlig enn å kreve bursdagsgaver, da han kom hoppende med verdens største smil om munnen inn i stuen og vekket meg der jeg lå på strikkepinner og fjernkontroller og sov.
For tenk det, at den lille gutten min er ikke så liten lenger og jeg kan vel ikke omtale meg selv som småbarnsmor lenger.
Facebooksiden til bloggen min finner du her!
PS. Mens jeg har sittet her å tastet i vei har hevelsen økt, så alle tips som kan hjelpe taes imot med et stort takk! Og ja om jeg blir bekymret for at det kan gå mot betennelse skal jeg dra til legen og mamma jeg lover å høre etter deg og pappa og ikke gå ut i sprengkulden som er kastet over oss. (Okei, bare 10-12minus, men det er kaldt nok når du bor ved havet og det er vind i luften.)
Ja og en til PS. Om jeg skriver feil og formulerer meg dårlig i dag er det pillene sin feil, og alle andre dager er det meg selv…
Da jeg tok mine visdomstenner nede, måtte de graves opp, før fire personer måtte dra sammen, for å få den ut. Og da den endelig var ute, sa tannlegen: Oj! Ikke det man har mest lyst til å høre.
Så akkurat ut som deg, etterpå. Jeg hadde også hatt såpass lite befatning med paralgin, at jeg ikke skjønte at jeg måtte ta de, FØR bedøvelsen gikk ut. Huff det var fæle greier, så jeg føler med deg. Håper du føler deg litt bedre i dag. Om det er noen trøst, så gikk de oppe, ut som en drøm 🙂
Anine: Huff, å høre tannlegen si oi er vel ikke det man ønsker i en sånn situasjon! Hehe, ja det er virkelig lurt å ta dem før bedøvelsen er ute av systemet 😛 Satser på at de oppe holder seg på plass og ikke oppfører seg dårlig 😉