Hårklipp på treåringen = katastrofe?

Da var den tiden inne igjen, hårklipp på 3åringen i huset. Vi har utsatt det så lenge som mulig, for vi har enda friskt i minne sist gang håret skulle klippes. Han hylte og skreik og ville aldeles ikke klippe seg, og han insisterte på at det gjorde vondt i håret. Så etter flere dagers intensiv motivasjon og skryt kom vi oss endelig til frisøren. Siden vi vet av erfaring at det kan være greit å se noen andre klippe seg først, og gjerne et barn minstemann ser opp til var det storebror som var først ute. Han var eksemplarisk i sin oppførsel, for vi hadde på forhånd bestukket han med premie om alt gikk bra. Det er jo lov å håpe at lillebror ville være like flink. (Jeg tør ikke tenke på hva de andre rundt oss tenkte da vi roset og skrøt av storebror som den ivrigste sportskomentator i beste sendetid…) 

Så var det lillebror sin tur, og han satt til dels i ro. Og vi passet på å kun kommentere det som var positivt, med adressert ros av de prestasjonene han gjorde. Takk og pris for at frisøren er en erfaren mann som tydeligvis har klippet en hær av sinte og trassige treåringer, så hårklippen ble veldig bra. 

Men denne gangen har vi ikke hatt tid til å forberede han, vi har heller ikke muligheten å ta med storebror som et godt forbilde og som vanlig fikk vi ekstremt dårlig tid. Så vi sprang inn i barnehagen, røsket med oss klær og utstyr og plukket opp ungen i farta, mens vi ønsket alle god påske. (Jada, jeg kom på det etter at vi var pasert ytterdøren at han skal dit i morgen også…) Sprang opp i den elendige lånebilen og kjørte avgårde. Og som jeg har skrevet om før måtte vi jo få ikke bare en men tre sinkekjørere foran oss. 

Vi ankommer sentrum og finner med en nødskrik parkeringsplass, for så å oppdage at 3åringen har sovnet! Katastrofe, vi vet godt hvor sur han blir når han endelig får seg litt søvn. Jeg lurer han ut av bilen og snakker med med en stemme som skal oppfordre til at nå skal vi gjøre noe veldig morsomt. Han glimter med øynene og sier “hmf…” Et dårlig tegn med andre ord. 

Når vi kommer inn hos frisøren er han helt våken, takket være en lastebil som skulle fylle opp øltanken i nabobygget. (Jeg priser meg lykkelig, sån flaks.) 

Men så oppdager vi at det ikke er den vanlige frisøren vår, ikke bra i det hele tatt. 

Jeg setter guttungen i stolen og snakker med en så glad og fornøyd stemme jeg kan at nå skal han endelig få klippet bort håret så han ikke får det i øynene igjen. (Som jeg sa, var det virkelig på tide med en klipp.) Jeg tar av uteklærne og formidler til frisøren hvordan frisyre jeg ønsker. Jeg håpet vrikelig at mannen hadde mye erfaring og var usedvanlig dyktig å klippe.

Men til min store overaskelse sitter gutten i ro, helt i ro og ser rett frem i speilet. Ikke protesterer han når kappen kommer på, og ikke sier han noe når klippemaskin kommer frem. Han sitter til og med i ro med hode når klippen starte, og jeg roser og roser. Så kommer vi til den delen der de skal våte håret, her har det vært store problemer før. Han liker ikke å bli våt i håret, såfremst det ikke er i kombinasjon med et badekar eller baseng. Men han sier forsatt ingen ting, og sitter musestille. Jeg er tror nesten jeg drømmer, eller at jeg har tatt med meg feil unge fra barnehagen. Håret blir klippet og det ser helt fantastisk ut. 

Frisøren spør om han vil ha voks i håret, og mistemann sier “ja takk”. Nå er jeg stum, har det virkelig gått helt knirkefritt? 

Så nå er jeg verdens stoltetset mamma, med verdens flinkeste lille 3åring.

(Og når jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig vært det uansett utfall av frisørtimen, for ungene mine er verdens mest dyrebare skatter.) 

6 kommentarer

Siste innlegg