Kan jeg få, vær så snill!

Siden det har vært litt vind her i dag satt vi alle samlet foran nord-nytt i kveld, det er jo alltid like spennende å se hvordan vinden bærer fatt. Og når til og med VG har nevnt at det blåser i nord, og bedt oss om å være inne så kunne vi jo regne med litt hverdagsunderholdning. Nå var det ikke så veldig ille, for jeg og minstesøsteren min var å gikk tur noen timer tidligere. Det rev og slet i klærne og regnet både oppover og bortover, men vi kom oss fint fremover og vil ikke rope ekstremvær med det første. (Det i seg selv kan man jo rope litt opp om, for det er virkelig ikke ofte jeg har energien som trengs til å ta en spasertur i rask gange etter jobb og manglende nattesøvn, men det var ingen journalister etter veien jeg kunne skryte til!) 

Men tilbake til tema, det var den nyhetssendingen hele storfamilien var samlet for å se. Og her kan du gjerne se for deg bestemor, bestefar, tre voksene søstre, en samboer og et par barnebarn stuet sammen med beskjed om å være stille. For hver lyd barnebarna laget kom det minst tre hysj, som kanskje bråket mer en den opprinnelige lyden. Et av innslagene var om en oter, som var adoptert av en familie. Og det hele var ganske så sjarmerende, noe min yngste sønn fikk med seg. Han fulgte nøye med, før han kom krypende opp i fanget mitt, og hvisket meg inn i øret. Eller hvisking blir litt feil å si, han snakket rimelig høyt og passet på å frøse litt inn i øret med det samme. 

“Mamma, æ vil ha en oter! Vææær så snill!” Han så på meg med verdens søteste øyne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Som den gledesdreperen jeg er måtte jeg jo si at nei kjære vennen min, det går nok ikke. Hvor skal vi ha plass til den? 

“Men den er jo så søt, og så fin og den er alt jeg ønsker meg!” Minstemann gir ikke tapt med det første, og forsatte å se på meg med verdens søteste øyne. 

“Kan dåkker ikke få ei katt!?” En av de andre i familie fikk med seg maktkampen i sofaen, og tenkte de like greit kunne plage meg litt ekstra…

“Nei, det går ikke, før ho mamma ho tåle ikke katt, å derfor MÅ vi ha en oter!” Minstemann gliser, og er tydeligvis veldig fornøyd med eget svar.

Så siden jeg ikke tåler katt, må vi ha en oter. 

Alternativt husdyr fra sist katt sto høyest på ønskelisten… 

Noen ganger er det kjipt å være av det snørrete slaget, sånn at husdyr er en dårlig ide. Jeg tåler jo ikke engang hybelkaninene under sofaen. Mens andre ganger er det helt greit, når jeg tenker på det arbeidet og den forpliktelsen det faktisk er å ha dyr. 

Facebooksiden min finner du her. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg