Han knytter ikke bånd til barnet sitt!

Her ser dere bildet av pappaen som ikke knytter bånd til barnet sitt, fordi han ikke kunne ta sin del av foreldrepermisjon.

Han som bare var hjemme 133 av 168timer i løpet av en uke.

Han som passet på at mamma fikk både frokost, lunsj, middag, kvelds og mellommåltider der hun var lenket til sofaen med puppen fremme det første året, både dag og natt. Fordi amming som hovednæring anbefales hele det første leveåret. Han gjorde det så mamma skulle takle den krevnde jobben det er, fordi amming er et fellesprosjekt. Nettop fordi babyen er et fellesprosjekt, et sterkt ønske vi begge hadde. En glede vi deler, et felles mål i livet. En jobb som krever mye av oss, på ulike måter. Vi er biologisk forskjellige, men er likestilt i familielivet.

Mamma bytter dekk på bilen, pappa tar oppvasken. Mamma vasker klær, pappa bruker snøfresen. Mamma henger opp den nye hylla, pappa lager middag. Mamma leser lekser, pappa drar på fotballtrening. Vi fordeler likt, ut fra hver våre forutsetninger. En rettferdig fordeling hvor begge slipper til og tar sin del av kaka.

Men når det kommer til våre barns første år skal vi ikke kunne bestemme fordelingen selv. Da er plutselig mor redusert til en hylende, krevende og nevrotisk kvinne som nekter far å slippe til hele døgnet. Far reduseres til en evneveik tøffel uten hjernekapasitet til å ha egene meninger. En tøffel som bare er tilstede 7timer om dagen, å vaser rundt som han ønsker resterende timer, langt unna familien sin. Så staten skal pålegge oss hva som er rett for vår familie, selv om det ikke passe oss.

Og den det går ut over er barnet, den nyfødte som er helt avhengig av mors og fars fornuftige valg for å få den beste starten i livet. Men nå skal mor og far miste muligheten til dette, og den værste konsekvensen er en baby i barnehage ved 7mnd. Eller en baby på 7mnd som sendes fra armer til armen uten faste rutiner, fordi mor og far blir tvunget inn i en ording som ikke fungerer. For mange er redusert inntekt og permisjon uten lønn en umulighet. Vi har et klasseskille i Norge som bare blir større og større.

La foreldre velge selv, vi er alle ulike og har ulike behov. Hos noen fungerer det utmerket at far er hjemme med barnet, hos andre igjen er det mor som er hovedomsorgsperson. Noen mødre er klare for jobb etter 6uker, andre igjen etter 9mnd. Det er ingen fasit, og derfor trenger vi en ordning som omfatter alle, ikke bare en liten brøkdel. Dette bør være en kamp for barnets beste, ikke for likestilling. To likestilte moderne foreldre vet hva som er best for deres barn og trenger ikke dikteres av staten.

#permisjonsopprøret2019

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg