Møkk lei mamma!

Kjipt forkjølelse som nekter å slippe taket gis bort! Den kan hentes omgående og vi ser den gjerne forsvinne ut døren fortere en svint. 

Minstemann ser ut til å være den uheldige igjen, og det var ikke mange dagene han fikk før han ble slått ut på ny. Det kjennes nesten som at vi har vært syk hele året, for om ikke den ene har vært dårlig så har det vært den andre. 


Han fikk forbud mot å være ute, men klarte å smiske seg til å leke med isbiter inne.

Jeg har selvfølgelig iverksatt smitteprosedyre, men det er likesom ikke like lett å gjennomføre i en knøttliten leilighet med fire personer, som i tillegg blir disponert for andres bakterier hver gang vi jogger utenfor døren. 

Det er vel kanskje ikke en overraskelse at jeg er dritt lei av hele opplegget og helst ønsker meg en ferie på en øde plass uten noen som helst menneskelig omgang. Eventuelt en mulighet til å ligge i solen uten å måtte røre en muskel på flere dager. Flaks at jeg viste det kunne bli slik når man fikk barn, ellers ville jeg garantert ha flatet ut og vært sikker på at livet var over. 


Minstemann er i alle fall fornøyd med tyven han så her om dagen, og har egentlig et bra humør tatt formen i betraktning. Han lurte meg nesten til å ringe politistasjon for å si ifra om tyven, men vi ble enige i at de sikkert også så på nyhetene og oppdaget han! 

Men egentlig er jeg mest frustrert, og synes det er fryktelig urettferdig at minstemann gang på gang skal bli syk, han av alle fortjener å slippe og jeg skulle så gjerne overtatt så han fikk være i tipp topp form. Jeg kjenner mammahjerte gråte når han gråter, og jeg kjenner at mammaevnen ikke strekker til når han har det vondt. Jeg kan bare holde han på fanget, trøste med gode ord og stryke han over håret til det går over. Men jeg kan ikke ta bort smerten og ubehaget. 

Denne gangen har snørret angrepet på ny, og lymfeknutene blitt store som tennisballer. (Okei, det er en overdrivelse, de er på størrelse med en ert!) Feberen kommer og går, og energinivået er lavt. Han sov faktisk hele natten til i dag, og det betyr jo ofte at noe trøbbel er på vei. Samt at han sovnet på dagen, noe som i alle fall ikke er normalt. Og siden han har hanglet så lenge får vi gleden av å besøke legen i morgen. Han er heldigvis en trivelig fyr, så skal ikke klage på det. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å se litt mindre til han. Mannen blir hjemme med lillemann, og jeg skal på jobb. Så fremst ikke natten blir av det ekstreme slaget, for da vil jeg være uten evne til å kommunisere med andre. 

Det kjennes godt at denne vinteren har vært lang, og jeg er virkelig glad for at vi har fått en ekstra dag med avlastning i uken. Uten den ville jeg sikkert vært på stadie der jeg sitter i skittentøyhaugen og griner. Men jeg klarer altså forsatt å holde hode over vann og fungere sånn helt greit på jobb. Men jeg håper virkelig på litt varmere tider og en lang sykdomsfri periode, for humøret er langt fra der det skal være. Og jeg er helt sikker på at jeg har fått fem nye bekymringrynker og snart får jeg vel grått hår også. For ikke snakke om de store mørke og usexy posene under øynene som kan skremme bort både de med og uten syn. 


Brevet fra Tildelingskontoret som innvilget avlastningen til oss, siden jeg er så glad i å legge ut bilder av div brev. Som de fra statsministerens kontor for eksempel. 

Men bare vent, når ungene er voksene skal jeg påkoste meg en hel dag på spa, uten å ofre noen andre en eneste tanke. Jeg skal bli pleiet og dullet med etter alle kunstens regler, og etterpå skal jeg sette meg ned med en god bok, en boks cola og muligens en skål med karameller. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg