Den siste tiden har jeg muligens holdt på med litt for mange prosjekter på en gang, i alle fall om jeg tolker de litt misfornøyde signalene til min bedre halvdel som sliter med å finne sitteplass i vår ganske store sofa. Men når jeg har holdt på med en ting har jeg plutselig kommet på en annen ting jeg bare måtte prøve med det samme. Men om ikke annet føler jeg at kreativiteten min har blomstret og det gir meg jo en god porsjon energi og glede over egeninnsatsen. Og her er litt av resultatene.
Hekla kurver som kan brukes til oppbevaring med noen velvalgte ord til mottakeren. (Om jeg ikke beholder dem selv, jeg trenger av og til en oppmuntring når jeg sur og jævlig skal greie et umulig hår etter en lang natt uten søvn…)
Den største av kurvene ble til på vei til og fra Mosjøen! Og jeg kan informere om at turbulens og småfly gjør heklingen nesten umulig, for nålen var mer i siden på naboen en i løkken til garnet.
Søvn hjelper på det meste har jeg funnet ut.
Viktig budskap!
Noe jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.
Mannen i huset var ikke helt enig med meg i at kjøleskapet kan brukes som garnlager…
Bursdagsgaven til min søte svigersøster.
Et par gode ullgensere er også blitt til den siste tiden, for selv om små prosjekter er underholdene og går fort egner de seg dårlig i kombinasjon av tv underholdning. Stavingen blir som regel dårlig når jeg følger med på flere ting.
Planen er å strikke opp så mange votter at jeg ikke trenger å bekymre med for det til høsten. Vi bor i nord og kan forvente ca 3 måneder med tynne ullvotter på sommeren, men så må de tykke finnes frem igjen.
Jeg holder også på med flere kurver som jeg planlegger å gi bort i gave, og også de skal pyntes med noen velvalgte ord. (Men med en litt mer nordnorsk uttale.)
Gode, vare tøfler er også i produksjon, og nå mangler det bare siste finpussen med pyntekanter og passende knapper.
Og det siste prosjektet har vært å samle sammen litt flere småsteiner og skatter fra fjæra som kan pynte opp i hjemmet. Dessverre var ikke fjæra klar for dette enda, så jeg må nok vente en stund til før jeg kan trylle frem fjæra rundt omkring i stuen. Jeg har også noen ideer som inkluderer drivved, men det får jeg ta etter hvert som det blir varmere i været.
Det er ikke hver gang det dumper post fra statsministerens kontor i postkassen, men i går kom brevet guttene har ventet på. For en tid tilbake bestemte den minste seg for å sende brev til sjefen for Norge, og vi fant ut at det var vel statsministeren som passet best. Eldstemann var skribent og han informerte om at det var lite greit så umulig morens skrift er. Jeg skal innrømme at den til tider kan være litt uleselig, og at mine tidligere norsklærere mest sannsynlig ville felle noen tårer over kråketærne.
Minstemann ville klage på veistandarden i Ullsfjorden, for han synes det er fryktelig urettferdig at vi nesten aldri kan dra dit på vinteren, også har han et stort ønske om at regjeringen skal bygge en lekeplass ved siden av besteforeldrenes hytte. (Som sagt, det var guttene som sendte brev, og det hjalp ikke med innvendinger om at det var lite sannsynlig at vi fikk gjennomslag og økonomisk støtte til å lage oss en lekeplass.)
Men i går kom altså svaret som rampen har ventet på og etterlyst flere ganger. Og det var to veldig spente gutter som fikk åpne posten sin, og med tanke på at det sjeldent kommer post til dem ble det litt ekstra stas. Eldstemann var snar å lese hva som sto på konvolutten, og hoppet noen runder rundt seg selv før han satte seg ned og leste opp for oss alle. Han er heldigvis en god leser, så teksten fikk vi perfekt fremført med innlevelse. (Du vet, noen setninger lysere og andre mørkere.)
I brevet sto det:
Takk for et fint brev til Statsministeren.
Regjeringen jobber hver dag med å bygge nye å bedre veier og broer slik at folk kan komme seg trygt frem til hytter, jobb, hjem og skole. Det er bra at dere sier ifra om at det trengs en bedre veiforbindelse mellom hytten og der dere bor. Jeg forstår at det er trasig når veien er stengt. Vi skal tenke på dere når Ullsfjordforbindelsen skal planlegges.
Selv om det mangler lekeplass ved hytten håper jeg at dere har stor glede av å være der når dere får muligheten til å komme dit. Det er spennende å kunne utforske skogen og klatre i trærne på et slikt sted.
Med hilsen fra statssekretæren.
Eldstemann var i hundre, og storfornøyd med at de fikk svar. Han var litt skuffet over at det ikke var statsministeren selv som svarte, men han så den at hun Erna kanskje hadde litt for mye å gjøre til å svare på alle brevene hun får.
Minstemann på sin side var ikke helt fornøyd, og svært fornærmet over at han ikke fikk seg lekeplass. Han informerte om at “det er statens plikt å bygge lekeplassa, å æ har ikke lekeplass på hytta!”. Det skal sies at før vi sendte brevet hadde vi en lengre prat om at regjeringen ikke bruker å bygge lekeplasser selv om man har veldig lyst på det, og at selv om vi sendte brev så var det ikke sikkert at veien kommer som han ønsker. Men den praten var vist glemt, og vi kan vel regne med litt furting i dagene fremover. (Men når han glemte av å furte var han veldig stolt over brevet fra statsministerens kontor, for der hadde moren aldri fått post ifra.)
Jeg synes det er fantastisk fint at de tar seg tid til å svare på brevet fra guttene, for selv om det ikke har så mye å si i det store bildet betyr det mye for dem. Det er viktig å la barn få si ifra når de opplever noe som urettferdig, uansett om det er ujevn mengde godteri, en lekeplass eller en vei som er alt for ofte stengt. Og selv om det ikke var Erna Solberg selv som signerte, som vil dette være et fint mine å se tilbake på. Så brevet skal jeg ta vare på til guttene blir voksene.
Unnskyld meg, men vi som blogger er også mennesker med ekte følelser og det er ikke greit å rakke ned på oss hver eneste gang ordet blogg nevnes.
Om du misliker at vi foreteller om våre liv, våre hobbyer, våre problemer, våre gleder så kan du faktisk bare la være å lese, for jeg har forsatt til gode å finne en blogg som krever at du leser hver eneste lille ord som er skrevet. Hva plager det deg at noen av oss velger å bruke litt eller mye av tiden vår på å underholde andre med våre ord eller bilder? Får du vondt i deg når du ser at andre liker og deler det vi skriver? Eller har du bare bestemt deg for at alle som bloggere er idioter?
Jeg kan isåfall fortelle deg en ting og det er at det er like mange forskjellige blogger som det er forskjellige mennesker, og om du hadde fjernet skylappene skal du ikke se bort ifra at du finner en blogg som skriver om det tema som du faktisk kan gjenkjenne deg i, nemlig kritisering og nedrakking på andre mennesker du overhode ikke kjenner eller har kjennskap til.
Noen deler mye av seg selv, andre gjør det ikke. Og det betyr ikke at noen av disse gjør noe feil, for uansett hva du skriver om vil det alltid være noen som liker å lese det
Tror du virkelig at vi som blogger er noe følelsesløse naut som sitter foran en dataskjerm?! Vi har da ekte følelser som alle andre mennesker, vi kjenner frustrasjon, sinne, glede, sorg og irritasjon på lik linje med alle de som ikke velger og skrive. Og det er klart vi blir såret når noen går til direkte personangrep på oss, klart det svir å få høre at jeg er en elendig mor etter at noen bare har lest tre setninger om hvem jeg er og hvordan jeg behandler mine barn. Om du skal si noe negativt kan du i det minste komme med noe konstruktivt, og ikke bare glefse ut hvor idiotisk det er å blogge og hvor lite hjernekapasitet vi har. De fleste av oss er oppegående folk, selv om du åpenbart har bestemt deg for noe annet. Og de fleste av oss både godtar og noen gang foretrekker konstruktiv kritikk, for det er klart at vi ønsker å forbedre det vi bruker tiden vår til. Men at du uttaler deg usaklig og ikke minst usmakelig blir bare for dumt.
Så neste gang du føler for å spytte ut stygge ord, bit dem i deg og husk at du faktisk sårer et annet menneske med dine giftige ord. Om du ikke kan stå å rope ordene på torget i sentrum til de som passerer, bør du heller ikke gjøre det i full offentlighet på nett.
Beklager at jeg er en så dårlig husmor slik at påskekyllingene og påskedukene blir liggende enda en uke, men jeg føler ikke for å bruke den dyrebare fritiden min denne uken på å rydde og tørke støv etter de siste dagers viltre lek innendørs på grunn av småsyke barn og late foreldre. Det er merkelig at så mye støv kan samle seg på bare en liten uke og at hybelkaninene under sofaen har kommet i en slik størrelse at de kan angripe føtter som sitter på gulvet. Jeg for min del bruker å ha føttene på bordet, så jeg skal vente med å finne frem støvsugeren til hybelkaninene kryper opp mot bordflaten.
Påskepynten kan godt vises frem noen dager til, selv om enkelte vil hyle og skrike å si at jeg er en fryktelig lat mamma. Og siden jeg ikke har tenkt å ta til meg kritikken skal jeg smile lurt og informere om at det meste av pynten er laget av barna og de vil helt sikkert like at mor i huset verdsetter de små gavene så mye at de får stå fremme etter fristen for rydding er gått ut. At det som vanligvis står stablet rundt på hyller og ledige overflater er en ganske stor andel barnekunst lar jeg være å nevne.
Påskepynt laget av oss i familien, sjarmerende og en god grunn til å la påsken vare litt lenger.
Denne påsken har vi hoppet over tradisjon som inkluderer lim, vatt og paljetter og det ser ikke ut til at guttene har savnet noen av delene. De har begge en god stemme, og om de har lyst å gjøre noe ropes “mamma” helt til jeg slår på hørselen å svarer. De roper forsåvidt mamma ganske ofte, selv om de egentlig ikke vil snakke med meg. Det er nesten så jeg mistenker at de har en liten spiller som de har tatt opp ordet på som spilles gang på gang for at jeg ikke skal klare å konsentrere meg om noen ting.
Vi har heller ikke vært på skitur, og for å være helt ærlig vet jeg ikke hvor mine ski befinner seg. Det er liksom ikke så sjarmerende å trampe seg fremover på noen plankebiter med snø limt fast på undersiden på grunn av ustabilt vær, og jeg savner virkelig ikke å sitte i en fjellskrent å fryse på bena fordi skiskoene ikke er av det varme slaget. Og siden økonomien sier jeg må kjøpe noen billige, kan jeg se langt etter de merkene som muligens kan holde små-tærne varme i fem ekstra minutter. Jeg liker heller ikke å tisse i skogen, med uteklær som nesten er umulig å holde på plass der du gjør ditt beste for å styre strålen mellom skoene og ikke opp etter buksebeinene. Isgufs på det aller helligste er ikke å foretrekke, og heller ikke barn som kommer springende etter deg når du gjør ditt fornødne. De har en tendens til å mobbe sin mor, ettersom de er gutter og bare kan hive ut slagen i en enkel operasjon. Appelsin kan jeg heller ikke spise der jeg sitter ved bålet og får røyk i øynene fordi vinden flytter seg i takt med mine forsøk på å unngå svine i øynene og røykforgiftning. Appelsinen gir meg kløe, og det i kombinasjon med ullundertøy får meg nesten til å grine.
Jeg har heller ikke jobbet hardt for å få de perfekte selfiene, og sminken har jeg bevist latt ligge så jeg skulle slippe å vaske den bort før leggetid. Det er vel og bra å ta seg godt ut, men her veier ekstraarbeidet mest og gjør at det blir med tanken. De få minuttene det har vært strålende sol har jeg ligget på sofaen og tenkt at vi burde vært ute, før jeg har husket at minst en av oss fire har vært feber-syke. Vi har heller ikke utført slike “koselige” aktiviteter som ville passet inn med alle tilsynelatende lykkelige ferierende påskefolk. Det har holdt i massevis å se på andres bilder som har vist de sjarmerende stundene, og sannelig har jeg fått en herlig påskefølelse av disse. Så takk og pris for at noen ikke er så late og umulige som meg, slik at jeg kunne snylte litt på deres entusiasme og tur glede. Tommelen opp for dem, og muligens ned for meg.
Men det jeg har gjort er å lage kakao og boller, av den ekte usunne varianten med helmelk, smør, massevis av sukker og krem. Det var fantastisk nydelig, og samtlige fikk påfyll av den søte kremen. Bollene kan jeg vel muligens ikke skryte over siden de var ferdigbakte når jeg kjøpte dem i forsen tilstand, men om ikke annet varmet jeg dem i ovnen og de var minst like gode som de ikke fult så velykkede bolleprosjektene jeg har vært gjennom. Ellers har vi spist kvikklunsj til både frokost, lunsj og middag, og drukket alt for mye cola. Heldigvis laget min mor et nydelig lammelår til oss, så den tradisjonen må vi bare fortsette med. Mammas mat er best.
Påskeegget sist påske fikk stå så lenge at gresset måtte klippes, kakaoen serveres i en enorm kopp og guttene har klart å lure moren med ut på tur. For som du ser tok minstemann saken i egne hender den ene påsken han faktisk ikke var syk, og eldstemann smisket seg til en aketur den påsken han var i tipp topp form.
Jeg tviler ikke et sekund på at mange himler med øynene over mine ord, men på en annen side tror jeg at det finnes ganske mange som har gjort som meg i påsken, tatt livet med ro og slappet av istedenfor å stresse rundt for å rekke alle tradisjonene som skal stappes inn i en stram tidsplan for fridagene så mange av oss har. Det kan jo være at noen ikke ser på disse aktivistene som stress, men så er alle forskjellige og jeg skriver utifra mitt ståsted. Stress har jeg nok av i hverdagen, så når jeg har fri tar den ikke fult så flinke husmoren i meg ferie. Så får vi rydde og vaske når påsken er over om en ukes tid, om jeg ikke utvider den til tre uker. Vi får nå se når vi nærmes oss.
En påske “ferie” oppdatering er på sin plass, og jeg kan informere om at det ikke blir noen historier om nydelige solfulle fjellturer og andre hyggelige påskeaktiviteter. (Dessverre…) Det blir muligens en liten avhandling, men jeg lover å legge med noen bilder av dårlig kvalitet siden kamera mitt forsatt har status “ukjent”. Det er på reparasjon for 4gang, så håper at det blir et nytt denne gangen. Flaksen vår er som vanlig dårlig, og jeg lurer virkelig på hva jeg holdt på med i mitt tidligere liv, for denne karmaen ikke noe å skryte av.
Påskeferien startet jeg med en kjapp vårrengjøring som inkluderte å henge opp nye gardiner. Siden det er lenge, lenge siden gardinene sist var fremme i lyset, måtte jeg slave med strykejernet i et par timer, og jeg var lykkelig og munter da den siste gardinen var klar til å henges opp. Når jeg hadde fått alt på plass og skulle beundre mitt eget vel utførte husmorarbeid, innså jeg at nok en gang at dette ikke er min sterkeste side. For enten har to av gardinene krympet i skapet, eller så har jeg lagt dem opp og glemt det. Du kan tro at det ramlet ut noen gloser når jeg oppdaget feilen, og måtte sette igang å stryke seks nye gardiner. (Den andre gangen sjekket jeg lengden på dem.) Det ble også satt ut påskekyllinger og påskeduker, og i et forsøk på bevare den ryddige fasaden skrev jeg advarsel til mine søte små. Det virket og duken ser fortsatt ganske ok ut!
Som vanlig når påsken kommer, blir en av oss syke og minstemann ble angrepet av noen ufine basilusker. Vi måtte med andre ord utsette hyggelige påskeaktiviteter som foregår utendørs. Han har hatt mye vondt i det siste og en forkjølelse er det siste vi trenger. Så mor og far hadde store poser under øynene og brukte hvert ledige minutt på å tenke hvor fantastisk herlig det er å sove. Selvpining er vi gode på, samtidig som mammahjerte gråter for den lille pjokken som er urven.
Men om ikke annet fikk vi med oss påskemorgen på tv som filmes her i Tromsø, og det var to veldig ivrige gutter som skulle finne svaret på påskenøtten og sende det inn. Det var ikke fult så morsomt når minstemann gråt sine modige tårer fordi han ikke vant. Storebroren syntes synd i han, og laget like greit en ny påskenøtt for å se om den fornærma lillebroren ble i litt bedre humør. Jeg kjenner jeg blir så stolt at jeg nesten ikke finner ord for hvor flink og god eldstemann er når han viser slik omsorg for lillebroren. Minstemann ser helst at han vinner alt, og nåde den som sier noe annet. Den første morgenen endte med at vi love å kjøre han å vise hvor de filmer påskemorgen, og det selv om han forsatt hadde feber og snørret noe voldsomt! Hva man ikke gjør for husfreden sin del?! Heldigvis går det bra nå, og når han ikke vinner sitter han bare med armene i kryss og furter.
Når formen til den minste tassen ble bedre tok vi turen til campingvogna, som har måtte klare seg uten oss lenge, lenge, lenge. Når vi kom frem oppdaget vi at en sikring var gått, noe som resulterte i en iskald, lite medgjørlig og sur vogn som ikke fristet til mye hygge. Men vi trøstet oss med at vi i det minste klarte å kjøre opp med nybilen, og ikke trengte å bære tonnevis med utstyr og en femåring som hadde vondt i bena. For selv om vi ikke skulle være så lenge, har vi usannsynlig mye utstyr med oss. Nå kunne jo ikke noe mer gå galt, trodde jeg…(Erfaringen burde fortalt meg at det garantert kunne bli verre.)
Pakking av utstyr er viktig, og minstemann informerte om at han kunne passe sine egne bamser så hadde jeg en mindre ting å mase om. Mulig jeg maser en del når vi skal noen plasser, men så kjenner jeg jo også mannfolkene i huset og vet at om jeg ikke gjør det glemmes et eller annet.
Heldigvis var mine foreldre og søstre på hytta, så guttene fikk holde dem med selskap mens vi pakket ut og gjorde klart alt i vogna. Underveis i ryddingen trødde jeg i en iskald vanndam, og oppdaget til min store skrekk at vannet rant ut av skapet! Jeg kastet meg ned på alle fire, og fant ut at synderen var vasken på badet. Den skiten hadde åpenbart ikke lyst å gi oss en smertefri påsketur, og jeg tok opp kampen. Etter noen runder med håndduker gikk jeg til angrep på vasken, og akkurat i det jeg glefset at skiten skulle selges når våren kommer gikk rørene på plass. Jeg regner med at de hadde løsnet når vi kjørte utover med vogna i høst, for det som omtales som veier i Ullsfjorden er egentlig en berg og dalbane der enkelte hopp er en smule uproporsjonerte. Dessverre var det så sent at vi ikke orket å bære mer vann i mørke, så den natten fikk vi klare oss uten.
Ut over ettermiddagen hadde storebror vært urolig og sur, og vi hadde lurt veldig på hva som gikk av han. Det skulle vise seg at basiluskene som hadde forlatt lillebroren bare hadde byttet hjem, og når vi la han var han full av feber og veldig pjusk. Den natten ble det så og si ingen søvn, for han og broren byttet på å våkne, og iløpet av de sene nattetimene lurte jeg på hva i himmelens navn som fikk meg til å vurdere et besøk på landet som en god ide. Jeg syntes fryktelig synd på eldstemann, og beskylde meg selv for at vi ikke var hjemme. Her kunne erfaringen også ha hjulpet, om jeg hadde husket påsken med vannkopper og skredfare.
Minstemann storkoste seg med lekene som har vært dypt savnet siden i høst, og tok ansvar slik at platten skulle ryddes frem. Jeg må virkelig beundre tålmodigheten, for det er neppe jeg som hadde orket å rydde et så stort område med små lekebiler på hans alder. Denne dagen hadde planlagt bål og grilling av pølser, men droppet skogstur siden eldstemann var syk. Været så ganske ok ut, og vi satte igang med forberedelser. Jeg tok ansvar for pølsepinnene og brukte sikkert en halvtime på å finne de perfekte greinene til dette formålet.
Før pølse, bacon og pinnedeig grillingen gikk jeg en tur i fjære med lillesøster, minstemann og en av tanteungene mine. Det var godt å være sammen med familien, og jeg synes det er like morsomt hver gang jeg får være sammen med tanteskattene mine. Det var en fin tur helt til minstemann trødde over, og måtte bæres hele veien tilbake.JEg og lillesøster delte på bæringen, for bena mine er ikke helt egnet til den typen utfordringer. Heldigvis kom min bedre halvdel oss i møte slik at han fikk bære han opp den verste bakken. I fjæra fant vi mange små skatter som ble med oss opp på hytta, som skal finnes frem neste gang vi kommer utover.
Grilling ble det, og selvfølgelig så jeg ikke i kamera på det eneste bilde av meg. (Utenom noen jeg tok av meg selv, men de egner seg ikke for andres øyne…)
Mini-traktoregg var også med i bagasjen, og de herlige sukkerbombene ga meg pels på tennene. Men jeg var mest fornøyd med skoene jeg kjøpte før vi dro til ca 65 kroner! Det er ikke alltid at prisen avgjør om skoene holder deg varm eller ikke, og jeg har helt klart fått noen nye favoritt-sko til hyttebruk. De funket både i skogen, på bar mark og i fjæra, og jeg slapp å få mer ondt en nødvendig etter en aktiv dag.
Der gikk Gaupa, dessverre regnet og snødde det før vi kom oss ut og fikk utforsket sporene bedre.
Etter at guttene hadde lagt seg vurderte vi å se en film, men det var ikke dvd-spilleren enig i. Den hadde gått til helvete iløpet av vinteren…(Beklager språket, men det blir litt ufint innimellom og særlig etter så mange problemer på kort tid!) Så vi ble nå sittende der i mørke og lytte til en merkelig lyd utenfor. Vi kom frem til at det var et dyr, og plutselig utbryter min bedre halvdel “SE, det er Gaupa!” Og sannelig sto det litt mystiske og majestetiske dyret et lite stykke nedenfor campingvogna! Det var et magisk øyeblikk, men jeg måtte vente til dagen etter før jeg skrev noe på facebook. For hvem i alle dager ville tro en slik nyhet 1.april?! Dette er vel den eneste gangen vi vil se gaupa i sitt naturlige element uten gjerder rundt, så dette skal jeg skryte mye av.
Være har egentlig vært helt greit, men ikke slik som på bilde over. Der hadde minstemann og bestefar laget snømann i påskeværet som var i uken før fridagene. (Så typisk…) Men heldigvis er det mildvær og snøen tiner i et rasende tempo, og enda noen vårtegn er på plass! Klokkestilling og hestehov. For klokkestillingen har rotet det til for søvnen min som den alltid gjør. Hurra for en idiotisk ting vi holder på med selv om det er ganske unødvendig.
Selv om jeg synes vi er i overkant uheldige med påsken, og vi gjerne skulle sovet litt mer så har vi hadde det helt greit. Det kunne vært som den påsken vi ble fanget på hytta med en bil i grøfta, vannkopper og ekstrem rasfare. Og siden vi har vært så mye inne har jeg brukt masse tid på håndarbeid, men det skal jeg vise frem i et eget innlegg når kamera er kommet hjem igjen!
