Kappløpet mot leggetiden.

Når vi endelig får ungene i seng til ønsket tid om kvelden klasker vi med hendene og gir hverandre en god klem! For det kan være en ganske krevede oppgave å få to stykk gutter i seng der den ene som regel har helt andre planer enn å sove og den andre er overtrøtt. Men siden det ikke hender så ofte, blir det en klapp på skuldra og en trøsteklem de andre dagene! Vi kan jo ikke helt avstå fra fysisk kontakt selv om vi som regel aldri får “nattero” der kontakt i hovedsak foregår. Men nå sporet jeg av fra tema, for dette var ikke hva jeg skulle skrive om i dag. 

Kveldstellet høres jo ut som en ganske ukomplisert greie, der kveldsmat, medisiner,  tannpuss, dusj, eventyr og godnatt sang skal fyke unna som varer på et samlebånd. Dessverre tar man ikke med i beregningen om at barn er mest slitene og minst medgjørlige på dette tidspunktet, og at monster som regel bare kommer frem etter opprinnelig planlagt leggetid. Så det blir med andre ord feil på rullebåndet, og noen ganger kræsjer hele maskinen så alt kollapser.  

Når slike dager kommer må du nesten bare regne med at hele rullen med tålmodighet brukes til den minste lille papirbit, og da skal jeg ærlig innrømme at det er helt fantastisk at vi som regel er to om oppgaven. Men selvfølgelig kommer jo disse dagene når du er alene, så det hjelper fint lite. 

Men normalt sett går kvelds seansen unna uten alt for mye bruk av tålmodighet, og du kan enten juble over resultatet, eller grine litt og si at det umulig kan bli verre i morgen. (Men det kan det, bare for å ha det sakt.) 

Ettersom vi er på vei å bli erfarende foreldre har vi innsett at gode rutiner er en stor fordel, og at om vi bryter dem fryser helvete til is av skrekk! Hvem vil vel ha to sinte unger rundt seg som har søvnmangel og dømmer deg nedenom å hjem? Heldigvis hører det til sjeldenhetene, takket være rutinene. Det kan selvfølgelig være at vi ville unngått den helt store undergangen om vi hadde mindre rutiner, men på en annen side ville vi vel fått enda flere små underganger! 

Først er det barne-tv, der vi samles alle sammen rundt TVen. Mor og far sitter forsåvidt mer klistret i telefonene, men ungenes oppmerksomhet er uansett rettet mot tv eller hverandre, så vi faller litt på sidelinjen og kan nyte noen minutter med selvpleie i form av sladder på facebook, mer eller mindre nødvendige nyheter eller mobilspill. Denne halvtimen er det som regel ganske fredelig rundt oss, og om en utenfor så inn ville vi se ut som den perfekte lille familie. (Eller som en gjeng snodige vesen som er mer opptatt av tv/data enn hverandre…) 

Så er det tid for kveldsmat og medisin, og her møter vi gjerne på de første utfordringene. De består som regel i valg av pålegg og gjentatte innbytter av feil pålegg. Så skal det gjerne diskuteres hvem som får mest drikke, før en sparker i leggen til den andre slik at småkranglingen går over i en høylytt diskusjon om skyldfordeling. 

Etter mye om og med går diskusjon over i sinte blikk etter gjentatte advarsler om dårlig oppførsel, og vi kan bevege oss inn på badet. 

Her starter diskusjon om hva som skal gjøres først, og selv om vi har hatt den nøyaktig samme rutinen helt siden de var babyer husker de aldeles ikke at de først skal tisse, så skal vaske fingrene, så pusse tennene, så dusje, så tørke seg, så smøre med fuktighetskrem og til slutt ta på pyjamas. De vil som heller gjøre alt i denne rekkefølgen: vaske fingre, tisse, smøre, ta på pyjamas, dusje og så pusse tenner. Og det fungerer jo heller dårlig siden jeg helst ser at de legger seg tørre i seng om kveld, uten at fuktighetskremen som forhindrer kløe og nattevåking er vasket bort. Guttene må selvfølgelig også følge nøye med på hva den andre foretar seg, og informere oss om hver minste bevegelse som kan betyr at de gjør noe de ikke får lov til. Å på den listen finner du skrape bort lakk fra speilet, pille seg i nesen, legge truser i kurven for ull, pusse tennene for fort, pusse dem for sakte, se litt for mye på den andre, lage alt for høye lyder eller ikke lage lyder i det hele tatt. 

Når vi endelig kommer oss varm og svett ut av badet er det som å slipe løs en flokk med ville dyr, og guttene flagrer til alle kanter. Når de endelig blir hentet inn og jaget i seng skal det bestemmes hvordan bok som skal leses. Der blir de aldri enige, men vi ender som regel med et kompromiss om at de får velge annen hver dag. Lesingen tar også sin tid, for det er gjerne en avbrytelse per setning for å spørre om hvorfor boken sier ditt eller datt. 

Guttene får også tre natta-sanger etter eget ønske, så lenge vi faktisk kan dem. Det betyr at de får velge en hver, og så bestemmer vi den siste.

To stykk sovende unger, lenge etter at mor og far halvsover på sofaen! 

Og så starter den virkelige prøvelsen, den som kan ta kvekken på den mest erfarende forelder. Og jeg kan garantert skrive side opp og side ned om utfordringene, men skal gjøre det kort i form av noen små setninger! 

– Jeg må tisse!

– Jeg er tørst!

– Det er et monster under sengen! HJELP!!

– Nei jeg sa feil, monstre er i klesskapet! 

– Mamma, bror puster for høyt! 

– Nei mamma, det gjør jeg ikke! Lillebror bare lyver.

– Mamma, storebror ser på meg! 

– Mamma jeg er tørst igjen!

– Mammaaaaa jeg må tisse!

– Jeg finner ikke blåblå! (les:bamse)

– Neeeei pappa, det var den andre “blåblå”!

– Jeg fikk ikke nattaklem mamma! 

– Mammaaaaa, mammmaaaaaa, papppaaaaa, ROY, YVONNE sover dere? 

Du skjønner kanskje tegningen, og om du bærer rollen som forelder har du kanskje erfart hele opplegget. Og da kan jeg forsikre deg at du ikke er alene om å slite deg i håret og lure på hvordan i alle dager arvingen kan være så våken, når du er så trøtt! 

Facebooksiden min finner du her!

Har barna mistet hørselen, eller er jeg blitt usynlig?

I skrivende stund er jeg helt sikker på at enten har barna mine mistet hørselen, eller så er jeg blitt stum. For ikke en eneste beskjed som går ut fra meg når mottakerne på 5 og 9 år! Det er nesten så jeg er blitt usynlig, for ikke engang voldsomme armbevegelser fanger oppmerksomheten til arvingene! De ignorerer moren totalt, og går foran som et strålende eksempel om jeg hadde vært en umulig unge som fant på faenskap bare for å gjøre det. Men nå er det ikke helt det jeg driver med, og det jeg ønsker å formidle er at matboks og drikkeflaske skal finne veien inn på kjøkkenet, uteklærne skal henges opp og ikke ligge i en haug på stuebordet, at det ikke skal sparkes fotball i stuen og at lekser skal gjøres. Den siste er vel mest rettet mot den eldste av guttene, men lillebroren er helt klar med på å sabotere morens forsøk på ledelse. Så de kan bare spare seg å ignorere mammaoppførselen min! 


Jeg sa jo at dere måtte gå på rommet med sprettballen så den ikke skulle trille under kjøleskapet! 

Eller forresten, de legger merke til at jeg er her, for jeg har fått kommentarer om at tærne mine er krokete og at slik ser også føttene til hekser ut, og de har også informert meg om at jeg har fiskebolle muskler i armene, mens de har fått markerte muskler på grunn av hard trening. Og jeg antar at de med hard trening sikter til alle gangene de braker sammen fordi begge vil bruke den samme lekebilen eller at den andre liker feil bilmerke. Mine muskler var i alle fall ikke noe å skryte av, så etter at de er i seng skal vektene rotes frem fra glemmeplassen til diverse rot som er lokalisert under gardiner og duker som aldri er i bruk! Ja og de fant også nytten i meg når minstemann fant ut at han hadde et sår i munnen, som jeg måtte kontrollere. Han hadde til og med funnet en lommelykt frem, siden jeg ser så dårlig! 


“Hekseføtter!??”

Men den hørselen deres forstår jeg meg rett og slett ikke på, og den har antakeligvis dekning som mobilnettet den gangen jeg fikk min første telefon. Og på den tiden måtte vi opp på bakketopper og fjellknauser for å kunne sende sms med noen få tegn til de av vennene vi husket nummeret utenat til. Så jeg må vel teste ut teorien i praksis, og se om de lytter når jeg klatrer oppå kjøleskapet eller tv-benken! forhåpentligvis har det effekt så beskjeden om kveldsmat når frem, så jeg får dem i seng innen rimelighetens tid. Men det er selvfølgelig om vi unngår store diskusjoner om pålegges ønsket som endrer seg etter at brødskiven er ferdig smurt. 


“Jepp, her oppe fikk jeg kontakt med mottakeren i andre enden av rommet. Tommelen opp for det! “

Det kan jo være at lydnivået de siste timene er skyld i den sviktende hørselen, for selv om det bare er to barn i huset har jeg flere ganger måtte sjekke for å være sikker. Og når jeg hørte dem inne på rommet en liten stund før kveldsmat var det flere personligheter til stede. Og når jeg lyttet til dialekt telte jeg opp fem stykker, der to var fra Tromsø, en fra India å snakket gebrokkent norsk, en fra Bergen og en fra vestkanten av Oslo. De hadde tydeligvis en diskusjon om hvem som var tøffest, og der slo manne-genet inn og gjorde at stemmen ble hevet til over lovlig lydnivå. 

Men nå er det slik at det finnes en metode for å få dem til å lytte, og det er nesten så jeg mistenker at de har innebygget radar for sjokolade og godteripapir! For uansett hvor høyt de bråker og hvor stille jeg prøver å være, så gjør denne handlingen at de tiltrekkes meg med lynets hastighet. De kommer faktisk så fort at jeg ikke engang kan putte sjokoladebiten i munnen før de er fremme! Og da får jeg høre det, for er det ikke liksom jeg som sier at de kun får spise godteri i ukedagene, og er det ikke da veldig urettferdig at jeg gjør det i ukedagene. Så da funker tydeligvis hørselen deres, selv om jeg får like mye svar på tiltale som når jeg snakker med veggen! 

Sukk, så den sjokoladen får enten bli med meg i vesken på jobb i morgen, eller så får jeg vente til lørdag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Skriver du til deg selv? (Det gjør jeg!)

Jeg snakker stadig vekk med meg selv, og kan føre lange og spennende samtaler med meg selv når jeg holder på med husarbeidet hjemme. Ikke alltid fordi jeg faktisk vil snakke til veggen, for noen ganger er det rettet til mine barn som sprang og gjemte seg så de ikke skulle høre morens budskap. Da bruker snakket mitt å handle om rydding og slike kjedelige ting. Andre ganger er jeg frustrert og kan finnen på å fordømme den håpløse fjernkontrollen som ikke lystrer mine ordre, eller trøbbel med nett tilgangen. Da kan jeg bli ganske ufin i munnen, akkurat som når jeg bannes over skruen som ikke vil inn i veggen eller glidelåsen som kjørte seg fast i skjerfet. Det hender også at jeg slenger noen sjarmerende kommentarer i retning speilet når jeg passerer det, om gode hårdager eller fine hjemmelagede smykker. 

Det er heller ikke usannsynlig at du ser meg snakke om hvordan farge jeg vi ha på garnet og høre at jeg har ganske mange argumenter for de ulike typene. (Og der er også litt av årsaken til at min bedre halvdel tvinges med, så jeg ikke skal få så mange rare blikk.) 

Men som regel foretrekker jeg å kommuniserer med andre som ikke har samme tanker som meg selv, og vet hva mitt neste ord skal bli. Derfor har jeg heller ikke skrevet kommentarer til meg selv bak falsk navn! Jeg ville helt klart avslørt meg selv med det samme, og da ville vel vitsen vært borte? Og ikke er jeg smart nok til å føre meg selv bak lyset med sjarmerende kommentarer om hvor fantastisk lekker jeg tar meg ut. Jeg har jo speil i huset, og vet utmerket godt hvor trøtt og sliten jeg kan se ut etter minimalt med søvn, der jeg la meg med vått hår som nå er forvandlet til å passe et troll eller huldra. Og når jeg har en god dag, ja da er selvtilliten på topp og jeg kan si det direkte til meg selv. 

Om du har lest på diverse nettaviser i dag har du kanskje lagt merke til at en av mine medbloggere er i vinden, i så måte du kan omtale noen som skriver helt ulike ting for det. Saken omhandler beskyldninger om at person har skrevet kommentarer til seg selv under sine blogginnlegg, ved å kamuflere dem med et annet navn. Dette er snusket frem av noen som har godt med tid, og kanskje er en smule nysgjerrig på hvordan et annet menneske kan være så fantastisk perfekt til enhver tid. Om det er hold i beskyldningene kan jeg selvfølgelig ikke avgjøre, og ikke har jeg noe ønske om å dømme andre siden jeg er langt fra perfekt. Men spørsmålet om hvorfor gjøre noe slikt dukker selvfølgelig opp, og jeg kan ikke la være å fundere over saken og hva jeg ville gjort. 

Hva oppnår du med å skrive kommentarer til deg selv under det du har skrevet? Får du bedre selvfølelse av det, legger du vekt på antall kommentarer og øker antallet fordi du vil ha flest? Hvem vil du narre, deg selv eller dine lesere. Får du ikke litt dårlig samvittighet om du fører dine lesere bak lyset, som jo er årsaken til at du har en populær blogg. Føles det ikke litt tomt å vite at positive kommentarer er skrevet av deg selv, og på den måte er ord uten betydning. Hva føler du når dine egne narrestreker ble oppdaget, og ville de ikke vært bedre å bare skrive sitt eget navn?

Siden jeg ikke har prøv dette selv, har jeg heller ikke svar på spørsmålene. For min del er de aller fleste kommentarer jeg får en positiv oppmuntring som gjør at jeg ikke mister motivasjon min til å ville dele litt av livet mitt. Og selv kommentarer av negativ art kan få meg til å le som jeg griner. Men om det var jeg som hadde skrevet dem, ville den effekten vært helt borte. Og ikke har jeg noe ønske om å lure noen til å tro at jeg får mer ros en hva som er reelt.


“Jeg ligger bare her å skriver litt til meg selv, ikke forstyrr!”

Så med disse ordene kan jeg informere om at jeg ikke poster anonyme kommentarer til meg selv! Men jeg skriver gjerne en lapp som sier “Du er flink” og henger på pc-skjermen! Men der går også grensen min, som sier at du skal være den du er og ikke føre andre bak lyset med viten og vilje. Har du noe å si deg selv, stå for at det er dine ord! 

“Kjære Yvonne, du snakker bare tull, men i grunnen er det helt greit!” Hilsen Yvonne. 

Facebooksiden min finner du her! 

Har søvnmangelen skadet meg, og skal jeg le eller grine?

Jeg er i grunnen litt uenig med meg selv om jeg skal le eller grine om en sak jeg leste på familieverden. Jeg kan jo alltids få full panikk om jeg ikke kommer til enighet med humøret, men tenker at det er litt unødvendig en lørdagskveld. 

Saken heter  “Den store løgnen om søvn”, og jeg kan jo bare nevne at jeg ikke kan huske sist vi faktisk sov gjennom flere netter på rad. Her i huset er vi på femte året med hyppig nattevåking, og det uten å øke familieantallet. Og det gjør jo at jeg automatisk trykker meg inn på samtlige lenker som har ordet søvn i navnet. Hvorfor jeg gjør det er jeg litt usikker på, men det kan jo være at jeg har en eller annen glede av å torturerer meg selv med saker som sier at vi er helt på villspor. For ikke å snakke om at vi skal være halvdøde og full av skumle sykdommer. Det siste har vi heldigvis unngått, så litt flaks må vi jo tross alt ha. Nå kan det jo diskuteres om ikke en del av mine kjipe manne influensaer hadde blitt små forkjølelser med mer søvn. 

Men tilbake til saken, det er altså bevist at veldig, veldig, veldig få personer kan takle 6timer søvn i døgnet, men dessverre er sannsynligheten særdeles liten for at vi er en av dem! Og denne sannsynligheten gjør selvfølgelig sitt til at journalisten bestemmer seg for å komme med noen skremmende setninger som får meg til å bite neglene under sengen! 

Søvnmangle kan føre til nedsatt immunforsvar, og med unger i hus er dette katastrofe! Det kan vel muligens forklare noen ganske slitsomme perioder med lungebetennelser og annet grønt gørr som ikke ville gå over så fort som håpet! Jeg har til og med klart å hoste i stykker en blodåre i lungene, som resulterte i et ganske lekkert blodbad! Det var heldigvis ikke alvorlig selv om jeg var litt bekymret for den kritthvite fargen huden min fikk. (Om du skulle oppleve dette anbefaler jeg deg å ikke vise til din mor hva og hvor mye du hoster opp! Hun vil bli ekstremt bekymret og beordre deg til å ringe etter sykebil! Men med litt flaks vil du hoste frem at du klarer deg fint i bilen, og slippe gjennom legevakten i et forrykende tempo!) Men i alle fall, tror bare jeg skal forebygge nye sykehusbesøk med munnbind og en slik lekker hvit drakt som ikke slipper bakterier inn! 

Videre vil du spise flere kalorier om du sover for lite, og det er vel muligens en fordel i mitt tilfelle. Jeg sliter jo fra før av å få i meg like mye mat som kroppen krever, så denne er jeg ikke så veldig bekymret for. Jeg velger selvfølgelig å ignorer hva som hender inne i kroppen av salt, fett og sukker! 

Neste punkt på listen er hukommelse, evne til læring og konsentrasjon, og her må jeg tenke litt gjennom hvordan jeg var før søvnmangelen ble konstant. Jeg var særdeles vimsete og hadde rykte på meg for å glemme alt som var eldre en syv dager, men lærekurven var det ikke noe galt med. Og med nærmere ettertanke legger jeg fortsatt nøkler på bade, melk i kjøkkenskap, glemmer telefon og bankkort, vimser bort klær og glemmer bursdager. Jeg husker forsatt navn veldig dårlig, og må som regel gå et par runder rundt meg selv for å huske hva jeg egentlig skulle handle på butikken. Men på en annen side har jeg full kontroll når det kommer til ungene og deres avtaler, eller for det meste, sist uke glemte jeg timen hos Logopeden til minstemann. (Og der må mannen ta litt av skylden også, for jeg hadde jo informert han om dette i tilfelle jeg skulle glemme hele timen.) Jeg innbiller meg at jeg lærer rimelig kjapt, så nå glemmer jeg aldri å kjøpe sjokolade! Så jeg tror faktisk ikke at de små grå har tatt den helt store skaden de siste fem årene, men for alt jeg vet sitter jeg i morgen og lurer på hva jeg skrev i dag, mens jeg leter etter ungene og ikke klarer konsentrere meg om kleshaugen. 

En av de mer skumle fremtidsutsiktene er høyt blodtrykk, hjerte og kar problematikk og slag! Og med den setningen er det bare å legge seg under sengen igjen, og ta frem tærne, for nå er det ikke mer negler å bite på hendene! Jeg er forsåvidt ikke så alt for bekymret for blodtrykket, for det holder seg lavt og har gjort det hele tiden. Pulsen min er også av den late typen, og stress biter sjeldent på meg. Så om mannen tar ansvar for handlingen i huset skal jeg klare å spise sunne alternativer og trening får jeg jo hver morgen jeg springer etter en unge som ikke vil kle på seg eller som har rappet telefon min! Så selv om søvnen ikke dømmer helt i min favør tror jeg at vi skal klare et par år til med røde øyne! 


Kaffe er løsningen, sånn hvis jeg får lyst å sove bak en søppelkasse eller på sofaen på nærmeste møbelforretning! 

Jeg skal ærlig innrømme at enkelte dager er jeg mer sovende en våken, og jeg sprudler ikke av lykke etter fire timer med søvn før jeg skal på jobb. Og jeg har fått spørsmål om jeg i det hele tatt er våken, når jeg har subbet inn på jobb rød i øynene og med håret til alle kanter. Men da er trøsten å vite at jeg kan sove litt når jeg kommer hjem, og at jeg helt sikkert var mer trøtt mandager etter elleville helger i ungdomstiden der solen aldri gikk ned og søvn var det siste på prioriteringslisten.

Redningen er å se positivt på situasjon, og tenke at det er jo tross alt dag en annen plass, når vi er våken på natten. Og vi sparer jo slitasje på sengen når vi ligger lite i den, og nattkjolene mine blir helt klart mer brukt nå enn før! Jeg har til og med fått muligheten å kjøpe inn et par nye! 

Facebooksiden min finner du her! 

En av de vonde dagene for minstemann.

Årets første bursdagsfeiring er over, og jeg håper at hovedgjesten vil minnes dagen som fin. Minstemann har ikke bursdag før tirsdag, men helgene er et bedre valg for oss til kaffeslabberas. Ettermiddagene er rimelig håpløse for tiden og en stor del av familien bor flere timer unna så da blir søndags formiddag et godt valg for feiring. 

Kakene ble bakt av min mor og min søster, siden jeg har vært veldig god å planlegge når ryggen skulle slå seg vrang. Heldigvis er den litt mer samarbeidsvillig, så jeg ser i det minste ikke ut som en gammel kone som subber seg fremover. Kjøpekaker blir liksom ikke det samme som hjemmelaget, så jeg er veldig glad for deres hjelp. 

Dagen til minstemann har vært av den dårlige sorten, og allerede på morgenen merket vi at dette ville bli en vanskelig dag. Han hadde ikke lyst å feire bursdag, og ville heller bare ligge på sofaen uten å gjøre noen ting. Han vekslet mellom å være sint og lei seg, og stort sett ingen ting var til hjelp. Men etter mye overtaling fikk vi han med på å å bli med opp til mine foreldre, som har mye bedre plass enn oss. Der gikk det ganske greit, og når han fikk leke sammen med de andre barna glemte han smertene for en stund. Han fikk mange fine gaver, og jublet høyt flere ganger når han så hva som var inni dem. Og selv om noen av pakkene inneholdt klær, og ikke lego som står øverst på ønskelisten takket han pent og sa at det var akkurat så fine gensere han ønsket seg. Da kjente jeg mammahjerte vokse litt ekstra, for det er langt fra noen lett oppgave å lære småtasser at de skal vise glede over gaver selv om det ikke er nøyaktig den tingen de har ønsket seg. 


Et typisk bilde for dager som ikke er så gode.

Når selskapet nærmet seg slutten trakk bursdagsbarnet seg litt til siden, og orket ikke leke mer gjemsel med de andre. Han var lei seg, og gråt for den minste ting. Noe som er veldig ulikt han til vanlig, når han ikke er plaget med ubehag i kroppen. Så da var det greit å holde seg i nærheten av pappaen. 

Hjemme fant vi frem de nye legoklossene, men selv ikke dem fikk han i bedre humør. Han liker å bygge dem selv, men i dag klarte han ikke, og det endte med at jeg prøvde å bygge med en hånd, mens han lå urolig i fanget mitt. Resten av kvelden endte på samme viset, og han pilket for det meste i kveldsmaten. 

Siden vi vet at varme bad hjelper, fikk han sitte lenge i badebaljen rett før leggetid. Og jeg håper det gjør at han i det minste får noen gode timer med søvn til natten. Det gjør vondt å se at han er så plaget, og jeg kjenner bekymringen vokser når jeg hører at han bruker mindre ord når han snakker. Vi må bare krysse fingrene for at han snart får en bedre periode, slik at han får en liten pause fra det som uroer den lille kroppen. 

Minstemann tror at han fikk alle gavene i dag, men vi valgte å pakke inn den fra oss i to pakker, slik at han fikk en i dag og den andre på tirsdag. Så da skal vi overraske han om morgenen, og jeg tror det vil være en svært lykkelig gutt som står opp da. 

Resten av kvelden skal jeg bruke på å få alt klart til i morgen, når hverdagen virkelig starter opp. Så barnehagesekk skal rotes frem, uteklær skal sorteres, husnøkler og refleksvest skal puttes i skolesekken, klær skal legges frem og alle andre små og store gjøremål skal på plass før jeg endelig kan krype i seng.  

Facebooksiden min finner du her. 

Kjære nett-troll, du er avslørt!

Jeg blir stadig like fascinert over hvordan enkelte mennesker klarer å legge til noen negative ord på det som er særdeles positive artikler. Disse kommentarene er gjerne personangrep, og bunner vel ut i en god dose sjalusi i kombinasjon med ønsket om å såre andre. Ikke vet jeg hva som driver hvert enkelt troll som sitter å slår på tastaturet samtidig som han/henne hyler ut kommentaren i sinne. For de må jo selvfølgelig rope det ut, selv om de skriver det. Troll er ikke kjent for å være stille av seg, og har gjerne noen trær på nesen. De er heller ikke spesielt sjarmerende når det kommer til oppførsel, men ser tilsynelatende harmløse ut. Jeg har også kommet frem til at denne gruppen mennesker har et stort ønske om å være uenige, og vil mest sannsynlig diskutere om hva det måtte være helt til de tar sitt siste åndedrag. Og det er heller ikke usikkert at de kommer tilbake etter sin død, slik at de kan diskutere enda litt lengre. De gir seg aldri, og flytter som regel bare på argumentene sine. Jeg lurer sannelig på om ikke enkelte har laget seg en liste over kommentarer med negativt innhold de kan bruke på nett, og har helt sikkert sortert dem etter tema. Men noen ganger gjør de feil, og derav kommentarene som virker helt malplasserte i forhold til tekstens tema.

Så se for deg disse trollene da, de som alltid skal komme med noen negative setninger for å holde andre på jorden. Hvordan klarer disse seg “på ordentlig” når de ikke er gjemt bak en PC ? Jeg har fundert litt på dette, og kommet frem til at dette er svært underholdende! 

Se for deg at noen gir en av disse merkelige skapningene noen rosende ord.

Vanlig person: Så nydelig du er på håret, det får deg virkelig til å stråle!

Trollet: HÆ? Hva mener du med det, sier du at jeg er stygg ellers da, og påstår du at jeg er radioaktiv! Dust! 

De klarer utmerket å snu det som er en opprinnelig positiv kommentar til noe veldig negativt som overhode ikke har noe med det opprinnelige budskapet å gjøre. 

Eller så kan vi jo tenke litt på en situasjon som kan oppstå i kassa på dagligvarebutikken.  

Butikkarbeideren: Det blir 436,90 kroner, velkommen tilbake. 

Trollet: Hva feiler det deg liksom, ønske meg velkommen tilbake nå? Det kunne du gjort når jeg kom inn i butikken, og hvor ble det av den røde løperen! Så uprofesjonelt altså!

Trollet tramper ut av butikken for å gjøre det hele mer dramatisk, og hyler gjerne til kundene på vei inn i butikken at noe rød løper kan de bare glemme. 

Så har vi jo dem som velger ut kommentarer fra en liste, som ofte bommer ganske kraftig på det temaet samtalen egentlig hadde. 

Besteforeldre: Hei, så hyggelig at du kunne komme, vi har sett frem til et besøk av deg!

Trollet: Nei, jeg hater virkelig dagens regjering, de idiotene har virkelig rasert Norge etter at de fjernet årsavgiften på campingvogner! Latterlig, og du er garantert årsaken! 

Som du ser kan de bomme ganske kraftig med når kommentarene skal brukes, og vil garanter prøve å hente seg inn når de innser at de har dummet seg ut. 

Trollet: Ja for du sier jo bare det er hyggelig så du skal kunne prakke på meg den dumme informasjonen som renner ut av munnen din, og det er også regjeringens feil!

Som regel er de ikke så flinke til brannslokking, og vanlige mennesker vi forbli sittende som spørsmålsteng etter angrepene. 

Videre kan vi jo se litt på hva som hender når de skal shoppe seg klær. 

Den ansatte: Denne genseren vil passe godt til dine farger, og som du ser vil snittet fremheve kroppsfasongen din på en god måte. 

Trollet: Hva feiler det deg, selv om jeg ba om hjelp betyr det ikke at du skal gi meg den. Mener du jeg er utlending liksom, ettersom du omtaler fargen min?! Du skal vite at jeg er helt og holdet norsk, og du trenger åpenbart en tur på treningsstudio din feite gris. 

Selvfølgelig ba trollet om hjelp til å starte med, for ellers ville han jo ikke fått muligheten til å spre eder og galle!

Og så har vi jo situasjoner der andre folk prater sammen på bussen til jobb, og trollet bestemmer seg for å bryte inn i samtalen der han sitter på raden foran dem.

Person 1:  Ja, det er virkelig trist at Petrus ikke vant løpet i går, vi vet jo han har det som skal til.

Person 2: Enig der, han gjorde virkelig sitt beste.

Trollet: Han er den største dusten dere finner, bare se på den dårlige taktikken, jeg hadde garanter klart det bedre. For jeg kan absolutt alt som finnes om løping og dere er noen dumme høns. 

Vi har også de som overhode ikke tåler at andre har rett, og de har feil. Så de vil diskutere seg grønne uansett hvor åpenbart det er at de tar feil. 

Normal person: Unnskyld, dette er en bussholdeplass, og ikke en togstasjon. Som du ser finnes det ikke skinner på veien her, dessverre. Men jeg kan godt forklare deg veien om du vil. 

Trollet: Hva er det du liksom prøver å påstå? At ikke tog går å skinner, hallo? Om du snur litt på hode vil du se at togskinnene er fem kilometer herifra, så da er det jo åpenbart her jeg skal stå å vente på toget! Bedreviter, som om du liksom skal diktere hva som er rett. 

Videre har du trollene som går rundt og oppsøker muligheter for å lire av seg sine negativt ladede ord, uten å i det hele tatt sjekke opp fakta i forkant. 

Trollet: Hva faen feiler det deg, din alkoholiserte djevel. Jeg ser vel at du bærer en pose med barneklær, samtidig som du står og skal kjøpe en flaske akevitt! DU er en dårlig mor du, som drikker deg drita hver dag med unger tilstede og ikke ofrer de stakkars barna din så mye som noen tanker. Jeg blir kvalm av sånne som deg, og håper at barnevernet henter barna dine! 

Den normale og svært overraskede person: Hva? Jeg har da ikke barn og dette er en gave til min 80 år gamle tante! 

Også denne situasjon elsker trollene å legge seg bort i, så de kan fortelle noen at de er elendige foreldre. 

Barn: Mamma, kan jeg få dette bladet, vær så snill?

Mamma: Ja, det går fint, det er jo lørdag i dag og lenge siden sist du fikk et. 

Trollet: Jaså ja, du er en av de mødrene som skjemmer bort barna dine og lar dem vokse opp til noen snørrvalper som fester seg under skosålene og vil springe ned sosialen siden de aldri lærer verdien av penger. Herregud, jeg skjemmes over denne generasjonen, hva skal det liksom bli av dagens avkom? DU ER EN DÅRLIG MOR DU!!!

En annen gruppe troll er de som bare må lure inn noen nedsettende ord når de skal si noe positivt til andre. 

Trollet: God jobbet på treningen, jeg ser tydelige muskler på armene dine, men de skulle selvfølgelig vært større ettersom du faktisk har løftet vekter i fem dager! Her må du altså skjerpe deg. 

Jeg har jo en viss peiling på hvorfor trollene som regel holder seg innesperret i mørke hus og gjerne kommenterer bak navn som “detskulleduvist”, “anonym”, “ikke oppgitt” og “detkandudritei”. For de har sikkert startet sin trollkarriere på gaten, og har opplevd at ord kan bli fysiske om de ikke gjemmer seg bak lyktestolper, under bruer og inni søppelkasser. Så de er rett og slett redde for å miste de fem tennene som overlevde møte med muskelmannen i baren, som trakk ut tennene etter en kommentar om nøyaktig hvor mye anabole steroider han hadde spist, og hvor liten penis han hadde. De sitter sikkert og suger på tommelen i frykt for at bestemor skal banke på døren, og de tisser garantert på seg i skrekk når de tenker på den litt slitene småbarnsmoren som deiste til dem med tre fulle handlenett samtidig som hun brølte at den eneste dårlige personen var trollet som sto foran henne. 


De gjemmer seg på de minst tenkelige plasser, og skryter gjerne av sin velstand og sitt magemål!

Og selv om jeg helst ser at disse ufyselige vesenene kan holde ordene sine for seg selv, må jeg innrømme at jeg stadig koser meg når jeg ser nøyaktig hvor mye de driter seg ut i diverse kommentarfelt rundt om kring på nett. For selv om de rakker ned på andre, fremstår de gjerne som direkte tåpelige og mindre gjennomtenkt en resten av befolkningen. Det kan selvfølgelig være en sann fornøyelse å svare disse rare individene du finner i mørke smug og kjellere, men det de lever av er oppmerksomhet og svar på tiltale. Så for hver gang du skriver en kommentar til dem, vil de vokse til et litt større troll. Men kanskje om vi lar dem bæsje på leggen mange nok ganger uten at det påpekes, så vil de innse at verden faktisk kan være en ganske fin plass der du kan hoppe over tekster du ikke liker! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Velkommen 2015, og farvel 2014!

Da er vi ankommet 2015 og en aldri så liten oppdatering fra den siste dagen i 2014 er på sin plass. Nyttårskvelden var vi sammen med mine foreldre, minste søsteren min og hennes type. Eldstemann kom hjem på ettermiddagen, og gledet seg til å feire denne nyttårsaften med oss. Han er annet hvert år hos pappaen sin, til lillebrorens frustrasjon. Han ser helst at broren alltid er hjemme, selv om de kan krangle så leker flagrer alle veier. (Og nå insisterer han på at neste år skal han være med broren til pappaen hans.) 

Når vi gikk inn i 2015 sto jeg ute og ble dusjet fra oven. Det pøste ned, og regnet klarte stadig å lirke seg ned mellom skjerfet og jakken. Det var jeg og eldstemann som sto ute i regnet, og så det fine fyrverkeriet bli sendt opp rundt oss. Og jeg må si at det var en av de stundene du virkelig kjenner på lykken av å ha barn, for gleden deres smittes over til alle rundt seg. Minstemann hadde tatt kveld, og vi sendte opp noen raketter sammen med han tidligere på kvelden. Vi er heldige som har gutter som ikke er redd for dette, og hadde det vært opp til meg hadde vi ikke kjøpt fyrverkeri i det hele tatt. Men der er jeg nedstemt av guttene, så da får jeg heller nyte de fine fargene.

Jeg har aldri vært den som har sett den store fascinasjonen med nyttårsfeiringen, og liker på denne dagen å holde meg i ro hjemme, sammen med barna mine. Vi drikker ikke alkohol når barna er tilstede, så vi har en veldig barnevennlig feiring der vi tilbringer tid sammen. Så kvelden bruker vi til  se barne-tv sammen, for så å kanskje spille noen brettspill. Men ikke i år, for minstemann hadde en dårlig dag og da blir det bare gråt om ikke spillet går hans vei. Men vi tar dagen som den kommer, og legger vekt på at vi skal ha det godt i hverandres selskap. Selvfølgelig høres det veldig fint ut i praksis, men egentlig bruker vi mesteparten av tiden til å megle mellom to overtrøtte brødre som insisterer på å være våken resten av året. Og det får de lov til, for denne ene dagen i året. 

Når vi skal å spise middag skal penklærne på, minstemann er strålende fornøyd med og kunne pynte seg, og eldstemann springer å gjemme seg. Siden jeg krangler på han både skjorte, vest og pen bukse får han velge sokker selv. Da velger han selvfølgelig noen med mye farge, for så å komme glisende ut av badet for å se om mor i huset sier noe om saken. 

En herremann som ikke hadde noe som helst lyst å samarbeide med sin mor fotografen, men etter bestikkelse med ekstra spilletid dagen etter gikk det seg til! 

Guttene spratt opp i vinduet hver gang de hørte et smell, for de skulle ikke gå glipp av noe så spennende som alle rakettene som skytes opp i byggefeltet rundt oss. Bestemor var ikke helt enig i at de skulle ommøblere vinduskarmen og bruke gardinene som lianer. Men det gikk greit uten knuste pyntesaker eller gardinstenger i hode. 

Så var tiden inne for familiebilde, og som vanlig gikk det ikke helt etter min plan. Ungene var ikke klare å sitte i ro, og når den ene så i kamera så den andre bort. Men på en annen side er jo bilde over et ekte familiebilde, for det illustrerer jo det kaoset vi stort sett utgjør. 

Det ble et kline bilde også, selv om barna gikk inn for å være linselus foran kamera. For selv etter alle de årene vi har holdt i lag å sett hverandres dårlige dager er det gode følelser inne i bilde. 

Av femti bilder ble ett bra av meg selv, og til uken blir det idiotiske kamera levert inn. For ikke vil de fokuserer og i alle fall ikke ta bilder raskt. Dette er andre gangen det oppfører seg slik, så til uken må jeg levere det inn for en sjekk. Så håper jeg bare at problemet blir fikset, og jeg får det tilbake rimelig kjapt! (Sist gikk det tre måneder, og jeg ser ikke helt for meg at jeg skal klare seg så lenge uten kamera, for det gamle har jeg solgt!)

Også minstemann fikk velge sokker selv, og insisterte på at jeg måtte ta bilde av dem. For de var jo bare såååå kule! 

Lillesøstera tok ansvar å hjalp til med oppryddingen, mens jeg tok bilder av alle som var i nærheten. Jeg er helt sikkert ekstremt irriterende, men mistenker at det er genetisk siden jeg minnes at min far en gang holdt på med det samme. 

I ca  fem minutter lå rampen i ro, eldstemann fant et ulest Donald pocket. Minstemann hadde vondt i bena, og da er det ikke unormalt at han låser dem fast i bordkanten. 

Et svært sjarmerende bilde, men det som hendte to sekunder etterpå var at den minste ble rasende for at broren rørte han og stjele plass i vinduet, og moren fikk passet påskrevet når det kom til terrorisering med kamera. Ekte søskenkjærlighet med andre ord. 

Så var det tid for selvfotografering, men det har jeg ikke spesielt talent for. Legg merke til flekkende på kjolen, den hadde nemlig fungert som serviett under middagen. Minstemann syntes ikke moren trengte å se helt flekkfri ut, for når jeg klaget på dem sa han “Men mamma da, du ser jo ut som ei mamma nu!”.

Bilde nr. 27 fanget hode mitt, så det er vel det nærmeste selfie jeg kommer på en stund! 

Guttene ble etter hvert overtrøtte og en smule rastløse, og da var eldstemann bokstavelig talt opp under taket. Tror den gutten kan få en karriere innen klatring, for han kommer seg opp stort sett over alt.

Minstemann kunne selvfølgelig ikke være noe dårligere enn storebroren, og han valgte å bruke brannmuren som lekestativ. 

I dag sto jeg opp til at den eldste og den minste i familien var i dårlig form, og jeg hadde en mistanke om omgangssjuke. Heldigvis ser det ikke ut til at de blir dårligere, så jeg krysser finger og tær for at det går over fort. Og ikke minst at jeg og eldstemann går fri! Men sånn i tilfelle jeg skulle bli strøken, pakket jeg bort de fem eskene med julepynt, tørket støv og støvsuget hele leiligheten, kastet ut juletreet og støvsugde på nytt.

Så med dette ønsker jeg alle sammen lykke til med nytt år, der de positive hendelsene overskygger de negative! 

Facebooksiden min finner du her.