Her i huset har vi ikke klistret oss på den nye trenden shoppestopp, og jeg må si som sant er at jeg ikke helt kan forstå hvordan i alle dager småbarnsfamilier klarer å shoppe så mye at de går i økonomisk ruin. (Spesielt ikke om de foresatte står i full jobb og gjerne har flere barn!) 

For det første er det ekstremt sjeldent jeg kommer meg på shopping, og det er kun når jeg absolutt må ha noe at jeg tar den farefulle ferden innom fristelsenes verden. (Som når minstemann plutselig har 5cm for korte bukser eller når eldstemann plutselig stjeler mine sokker.) Det er ikke det at jeg unngår shopping, men hver gang jeg er så uheldig å planlegge et besøk innom et av byens kjøpesenter så kommer et eller annet i veien. Trøtt unge, snørret unge, sint unge eller utslitt mamma. At mannen også må lokkes med gjør jo sitt at det settes en automatisk stopper for denne typen aktivitet. 

For det andre så har jeg bommet stygt da jeg produserte barn, og fått noen som hyler hjelp i det samme sekundet jeg prøver å slepe dem med inn på en butikk som ikke inneholder leker eller bøker. Da krangler de høylytt og blir plutselig omformet til potetsekker! (Nesten som transformers, bare at de ikke er roboter som blir biler!) Om jeg prøver å forberede dem på hva vi skal før vi går ut døren vil de bruke all verdens tid på å komme seg ut døren, som de ekspertene de er på å hale ut tiden så butikkene stenger før vi har det minste sjanse til å nå frem. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For det tredje så har jeg faktisk ikke så mye penger til overs at jeg kan kaste dem bort på innkjøp som jeg ikke har bruk for. Av en eller annen merkelig grunn er det en feil med kontoen min, så med det samme lønnen kommer inn, går den ut til div andre kontoer. Regningene skal betales, mat skal handles og til slutt skal jeg fordele resten til sparing og nødvendige innkjøp som når minstemann plutselig går med piratbukser og jeg blir fri for sokker. Og om du en dag har vandret rundt barføtter i 10 minusgrader lærer du deg å prioritere hva pengene skal brukes på.

Og for det fjerde har jeg faktisk ikke plass å kjøpe inn alt som faller i smak, for når du bor i en minileilighet med mann og to barn, ja da kan du bare ha det som er høyst nødvendig. (I alle fall om du ønsker å ha det rimelig ryddig, slik jeg helst ser at det skal være.) Om jeg skal anskaffe noe nytt, ja så må jeg velge ut noe gammelt som skal bort. Og det skal jeg si deg, med det personlige forholdet jeg har til mine sko, så kan jeg faktisk ikke bytte dem ut med noen nye! 

(Et sjeldent bilde her i huset! Klær og sko til mor muligens kunne klart seg uten sammen med mer nødvendige barneklær!)

Så jeg trenger med andre ord ikke å sette noe kjøpestopp, den er allerede gjennomført i form av voksenliv med barn som bonus. Her er det ikke rom for romantiske middagsdater, ubegrenset med sko og vesker i alle mulige fasonger og farger?

(Men for all del, om jeg hadde hatt ubegrenset med penger kunne jeg godt brukt litt ekstra på klær til meg selv, spa, hushjelp, jålesaker, andre saker osv. For så å sette en stopp når jeg ble lei av sløsingen. Men det ser altså ikke ut til at det vil hende med det første, selv om jeg hver eneste dag ønsker så hardt jeg klarer og jeg til og med har skrevet ønskeliste til julenissen. Så jeg får bare forsette som før med hjemmespa i form av delvis mishandling. LES mer om det her!)

#shoppestopp #shopping #innkjøp #innkjøpsstopp #samfunn #overforbruk #mammablogg #skjønnhet #sminke #spa #humor #bakfasaden #økonomi #handling #klær #barn #foreldre #lønn #penger #forbruk 

Minstemann synes verden er en spennende plass, noe som er ganske morsomt når det kommer til ting jeg ser morsomheten i å lære bort. Som hvorfor det ikke er blader på trærne og hvorfor snøen er hvit. Kanskje ikke så veldig morsomt når jeg ikke kan svare, men det gir meg i alle fall en gylden mulighet til å lære noe nytt, og google er helt klart min venn. (Jeg prøver selvfølgelig å holde meg til seriøse nettsider, slik at jeg unngår vranglære som må plukkes bort når han setter sine ben på skolen.) 

(Hvorfor må bollene være like store?)

I dag er det de dagligdagse tingene som har krevd en forklaring. Noen av dem går for så vidt greit, som hvorfor det kommer bæsj ut og ikke mat, hvorfor menn ikke kan føde babyer og hvorfor vi spiser med munnen og ikke nesen. Og dette er spørsmål som går greit, og som gjerne kommer med 5-10minutters mellomrom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så kommer vi til de litt mer flaue spørsmålene, som jeg tipper noen vil snu seg bort å rødme av, men som fortsatt krever en forklaring til 4åringen. Og som gjerne kan komme når vi er ute blant folk. Hvorfor henger det en tråd ut av tissetassen din mamma?(Les: tampong.) Hvorfor kan ikke mannfolk gulpe ut babyer? Hvordan kom babyen inn i magen? Når tid skal vi dra på nudiststrand igjen? (Vi har ikke prøvd det, men igjen er et ord som ofte henger seg fast i setningene til ungene.) Hvorfor får jeg ikke drikke øl, igjen? Hvorfor har ikke du hår på tissen mamma? Listen er uendelig lang, og jeg må si at etter snart ni år har jeg blitt ganske flink å svare uten å le, for man skal jo ta spørsmål seriøst. At folk rundt oss ramler sammen i latter kan være litt upraktisk, men så lenge de ikke blir sure går det jo stort sett bra. 

(Hvorfor må du ta bilde av lillebror?)

Så har vi selvfølgelig de litt mer irriterende spørsmålene som kommer på løpende bånd uten noen form for pause imellom. Og uansett hva du måtte gi til svar, kommer et nytt spørsmål i retur. 

«Hvorfor snakker du mamma?» For å gi deg beskjed om hva du skal gjøre! 

«Hvorfor det mamma?» For at jeg vil du skal kle på deg!

«Hvorfor det mamma?» Fordi jeg ikke vil du skal fryse! 

«Hvorfor det mamma?» Fordi det føles vondt å fryse.

«Hvorfor det mamma?» Fordi kroppen er laget slik!

«Hvorfor det mamma?» HVORFOR spør du så mye? 

«Fordi jeg vil, hvorfor svarer du ikke mamma?» Jeg vet ikke!

«Hvorfor det mamma?»

Du skjønner tegningen, her skal det settes et hvorfor med nøyaktig alt, og uansett hva jeg svarer vil jeg ikke slippe unna spørsmålsfellen som egentlig bare er skapt for å teste tålmodigheten min. (Som for øvrig er gangske bra, når jeg tenker etter!)

(Hvorfor har du så lange pupper mamma?)

Et par pinlige spørsmål har det jo blitt opp gjennom årene, og selv om jeg kan le så jeg griner av dem i dag. Så var det nesten så jeg sank i jorden da de plumpet ut av munnen til mine barn.

En gang var vi på badeland, og vi satt i boblebadet for å varme oss. Guttungen satt å surret for seg selv, og jeg og min bedre halvdel slappet av. Ut av det blå dukket det opp en herremann som var (sliter litt å finne et ikke-diskriminerende ord som kan unngå at jeg fornærme noen!) litt stor. Han var tre ganger så stor som min bedre halvdel, som heller ikke er noe smågutt, og han hadde retning rett mot oss. Guttungen gjorde store øyne, før han ropte «Mamma, hvordan skal han store mannen få plass oppi her?! Boblebadet er for lite!» Jeg hadde mest lyst å dø og fordømte bråket boblene laget så guttungen ropte så alle i lokalet hørte oss. Vi avsluttet baderunder ganske raskt, samtidig som jeg mumlet at man ikke måtte si sånt og slepte etter meg en liten tass som overhode ikke kunne forstå hva han hadde gjort galt. «Mannen var jo kjempestor, som Senjatrollet!» (Et enormt troll som er bygget på Senja, som bærer en ekte båt under armen og som rommer et hus i magen…) Jeg håper fortsatt at mannen ikke fikk med seg den lille talen til guttungen, og jeg må virkelig bare beklage! (Og jeg har virkelig prøvd å oppdra dem til å ikke kommentere andres utseende, men de har av og til litt vansker med å oppfatte hva som var negativt og hva som var positivt. For i guttungens verden var det bra å være så stor som mulig, så han synes jo det var et kjempe kompliment!)

En annen gang hadde jeg med meg guttungen i undertøysavdelingen, der jeg skulle handle meg strømpebukser. Gutten var meget ivrig å skulle hjelpe sin mor, så han studerte innpakningene veldig nøye. Plutselig hører jeg «Se her mamma, her er strømpebukser for gravide mannfolk! Hvorfor henger dem lamme dameklærne?» Om ikke butikkene hadde vært full av folk, ville det ikke vært så flaut. Men innen hørevidde sto en eldre herremann med ekte kulemage, som så ut som han hadde svelget en sur sitron! Det ble ingen bh på meg den dagen, og jeg har etter dette lært at snakkesalige små gutter skal få slippe å være med sin mor på undertøyshandling. 

En annen gang var det tanten som fikk unngjelde da vi var på vei på feire. Guttungen satt lenge stille i baksete, før han snudde seg mot tanten og utbrøt «hvorfor bruker du bh?» Vi lurte selvfølgelig på hvorfor han spurte om det, og kan kunne fortelle at tanten hadde ikke pupper, så da ble det også unødvendig med bh. (Beklager lillesøster, håper du ikke har traumer!) 

En annen gang fikk jeg spørsmål om hvorfor damen bak kassen hadde så lang nese, og om hun var en heks! For hekser hadde lange neser, for det hadde jeg fortalt han. Jeg tror faktisk ikke det finnes noen form for mulighet å redde seg ut av en slik situasjon, og jeg håper ikke damen tok seg nær av han. Hun hadde jo ikke så lang nese som han ville ha det til, og hun kunne jo ikke vite at han hadde kommentert ørene til en eldre mann bare noen minutter før. Han så nemlig ut som den disney elefanten, var det Dumbo han het? 

(Hvorfor kan jeg ikke flytte disse steinen til campingvognen?)

Jeg kunne holdt på i evigheter, for det er ikke sjeldent at vi får søte små gullkorn hos guttene som kan få enhver person til å gjemme seg under sengen. De er og blir noen vitebegjærlige småtroll som gjerne vil vite hvordan alt fungerer. Så får jeg bare trøste meg med at de må gjennom det samme om de noen gang skal være så heldige å få egne barn! 

Når spørsmålet kom om jeg ville stille opp i avisen med innlegget om da jeg møtte veggen tenkte jeg litt over saken. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bli assosiert med psykisk sykdom, men fordi jeg var litt usikker på om oppmerksomheten var det jeg ønsket. 

Men etter å ha lest alle de fantastisk fine meldingene jeg har fått i dag er jeg ikke i tvil! For om teksten min kan gi støtte til  andre, ja da vil jeg virkelig gi den. Jeg liker å skrive, og det gir meg mye å omdanne tankene som surrer rundt til ord. 

Mange meldinger handler om andre i samme situasjon, som ikke tørr å snakke om vanskene sine. Og jeg kjenner at jeg vil gråte litt for dem, for det er så vondt å skulle gjemme unna noe så stort og tøft som depresjon. Og jeg blir veldig ydmyk når jeg ser at andre finner trøst i det jeg skriver, for tenk, det jeg er ikke alene om dette. Depresjon er vanligere enn man skal tro, og mange ville fått seg en aha-opplevelse om det sto skrevet i pannen til alle dem som har vært berørt. 

Når jeg startet å blogge tenkte jeg lenge gjennom hvordan jeg ville takle oppmerksomheten om jeg skulle havne i mediebilde eller får en blogg som ble litt stor. Og jeg kom frem til at jeg som person vil klare det veldig bra, og at jeg har en familie som står i ryggen min. At jeg valgte å skrive om temaer som ofte er litt på kanten av det normale er jo ikke unaturlig, for det er jo slik jeg er. Jeg ser ikke noe flaut i å snakke om skittentøys vasken som holder på å spasere inn i vaskemaskinen selv, og ikke blir jeg ille berørt av stikkpiller heller. Jeg kan godt fortelle om at jeg av og til vil rømme til månen og at jeg andre dager har det helt fantastisk fint der jeg sitter å hører på mine barn som krangler så hårtustene fyker. Og for hver gang jeg publiserer noe tenker jeg over om dette er noe naboen kan få kjennskap til, eller ikke. 

At jeg skriver både humoristisk og alvorlig er fordi det er slik jeg er. Jeg kan godt tulle om mye, men jeg har også evnen til å ta ting alvorlig tenke over hva livet gir meg.

Jeg håper at alle mine nye lesere vil finne underholdning i det dem leser, og jeg må bare takke til alle som velger å følge bloggen min på facebook. Og tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har fått, de gjør meg både rørt og litt flau. Jeg har vist enda litt å lære før jeg kan takle så mange positive ord på en gang! 

(Bilde har jeg tyvlånt fra Nordlys sin side, så får jeg bare håpe ingen blir sure!) 

Om du trykker her vil du komme til artikkelen i Nordlys som handler om meg!  Avisdamen har vært flink å skrive hun også! 

Ps. Jeg kan med andre ord bekrefte at bloggingen fortsatt ikke har gått meg til hode, så jeg har enda bena godt plassert på landejorden. (Enn så lenge, noen avisartikler til, og du skal se at jeg ikke blir snakkende til!) 

Ikke for å provosere halve befolkningen, men jeg må bare si som sant er. Krokodilletårer finnes, i høyeste grad! Jeg vet jo at det sies at vi ikke skal bruke ord som trassalderen, og da antar jeg at det også gjelder krokodilletårer. 

Har du noen gang opplevd den lille sneipen sette i et hyl uten sidestykke i det samme sekundet som ordet nei forlater leppene dine? Og det lille trollet hyler og hyler, helt til du snur ryggen til, da blir det musestille. Så stille at du kan høre en knappenål falle? For så å åpne munnen og slippe ut en lydstrøm som kan måles på samme skala som jordskjelv når du ser på arvingen igjen? 

Dette er krokodilletårer, tårer som skal få deg til å krøke tærne i medlidenhet å kjenne hjerte blø, så du skal omgjøre NEI til JA i lynets hastighet, selv om tårene muligens er en smule fremprovosert.  

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Unger er noen smarte små skapninger, og de vet utmerket godt hva som skal til for å få ja, godklem og kos fra sine foresatte. (Jada, det er sikkert noen som er veldig uenig! Men jeg har gjort min egen forskning, både på egne barn og i form av observasjoner fra historier om da jeg var et lite troll!)

Om du lurer på hvor krokodilletårer kommer fra så er det et utrykk som visstnok skal ha oppstått i middelalderen, i form av at krokodiller gråt som babyer for å lokke mennesker til seg for å spise dem. Altså falske tårer. Dette påstår i alle fall wikipedia, og en del andre nettsider. Nå har dette endret seg litt med tiden, for vi mener vel strengt tatt ikke at små barn prøver å spise oss etter å ha lokket oss med hylingen, og av og til noen magisk fremtryllede tårer. 

Men at unger gråter for å få viljen er sikkert, og senest i dag så jeg et forsøk på dette. Vi bruker som vanlig på søndagene å se en film på formiddagen, og annen hver gang får guttene velge hva vi skal se på. Eldstemann synes dette er en helt grei ordning og er meget flink til å holde oversikten over hvem sin tur det er, minstemann igjen synes ikke noe om det. Han vil helst se brannmann Sam hver eneste gang, og det er alltid hans tur. Og når vi sier at nei, i dag er det storebror som skal velge blir han rasende og presser ute noen søte små tårer der han stormer ut av rommet. Etter ganske nøyaktig ti sekunder hører vi en liten pause, han sjekker rett og slett om vi følger etter. Når vi ikke gjør det, flytter han seg nærmere og nærmere stuen, samtidig som lydnivået øker. Her skal hver minste lille bit av mammas samvittighet stå til prøve, og jeg mistenker at minstemann tenker: “Om jeg gråter ekstra høyt, synes de ekstra synd i meg, så jeg får ekstra masse tid til brannmann Sam! Jeg klarer sikkert å øke lydnivået litt til!”

Dessverre for minstemann synes jeg ikke så synd i han at jeg gir etter, og han må bare innse at han kommer lenger med ord enn krokodilletårene. Denne mammaen har vært ute en vinterdag før!

Andre situasjoner disse tårene kommer er ved godtehyllen i butikken, ved inngangen til lekebutikker, når jeg nekter godteri på mandager og når det er noen andre sin tur, og da spesielt storebrødres!

(En situasjon der krokodilletårer kan oppstå!) 

Ps. Også voksne kan prøve seg på krokodilletårer, så om du ser en godt voksen dame gråte sine modige tårer i skobutikken, er det mest sannsynlig fordi hun prøver å få mannen til å kjøpe sko, som han nekter! 

Når jeg leser disse nydelige kakebloggene som viser noen nydelige kreasjoner uten sidestykker får jeg også lyst til å være en perfekt husmorkakebakermammablogger! Så i dag bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk, for dette ser jo virkelig enkelt ut. Bare se på alle de lyse vakre bildene som viser ryddige kjøkkenbenker og ingredienser oppmålt i fancy målebeger og boller. 

Så i samme slengen som vi tok helgehandelen plukket jeg med meg diverse bakevarer som åpenbart egentlig skal være en selvfølge i ekte husmødres kjøkkenskap. Jeg vred hjernen det lille jeg klarte for å huske alle ingrediensene til den nydelige suksesskaken jeg så bilde av i går, og handlet på innpuls. På magisk vis klarte jeg å få med meg hjem alt jeg trengte, i rett mengde. Så jeg konkluderte med at enten må jeg være et kokketalent uten sidestykke eller så har jeg bedre hukommelse når det kommer til tall enn hva jeg skulle tro. Ti kroner på sistenevnte. 

Jeg ventet til etter leggetid før jeg kastet meg ut i utfordringen med et strålende humør, siden kjøkkenbenkene var lovlig ryddige. (Grunnen var et aldri så lite besøk av lokalavisen tidligere på dagen, der jeg forsøkte å gi et inntrykk av at jeg ikke er like mye rotehode som det kan høres ut.) Jeg fant fram alt jeg trengte og klappet meg selv stolt på skulderen. Her skulle det virkelig husmorpoeng på plass. Jeg drømte om å sitte i sofaen med opptrekte ben og et smakfullt og delikat kakestykke søndag formiddag, mens ungene satt dypt konsentrert over tegne blokken. 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

(Kaken etter steking, tror jeg muligens hadde for mye eggehvite i forhold til mandler! Men den smakte himelsk! Cola-boksen er en selvfølge når jeg skal utføre vanskelige oppgaver, og oljen brukte jeg til pynt?!)

Jeg burde vel egentlig innsett at i det samme sekund det som dagdrømmen slo inn var alt håp ute, og spesielt da jeg i min egen lille verden holdt på å bruke litt i overkant mye melis, istedenfor å følge oppskriften. Jeg reddet meg i siste sekund. 

Etter noen minutter så det ut som at en bombe hadde eksplodert på kjøkkenet, med eggehviteprydete vegger og melisglasert kjøkkenbenk. Men humøret var på topp, og kaken havnet i ovnene. 

(Oisan, ikke helt som jeg tenkte nei! Men den smakte også godt!)

Så kom kremen som skulle være inni, og jeg innså at jeg muligens kunne trengt litt veiledning eller større kunnskaper om mer enn bare tall. Den så ut som en klump med flytende smør. Jeg stappet det inn i kjøleskapet å håpet på det beste. Samtidig som jeg prøvde å dele den teite kaken å flytte den. DET var langt fra enkelt, og den porøse skiten gjorde sitt beste for å irritere meg grønn. Etter en del krangling la den seg der jeg ville ha den, og jeg tenkte som så at den skulle jo ligge helt i ro så om den ikke var hel gikk det bra. 

(Det så mer ut som kålrotstappe enn kakefyll, men den smakte forsatt nydelig!)

På dette stadiet forbannet jeg enhver idiot som kan påstå at å bake er lett, og vurderte å drefse faenskapen i søpla og aldri røre bake sakene igjen. Men nå hadde jeg også virkelig lyst på kake, og til tross for maltraktert utseende smakte kaken godt. (Jeg sjekket nøye underveis, for å se at alle delene var som de skulle. Selv om jeg ikke kan bake kaken, vet jeg hvordan den skal smake!) 

(Kanskje ikke så veldig delikat nei, og om du ser ekstra nøye legger du merke til resultatet av kranglingen når den skulle på plass! Skal ikke komme med noen kommentar om hvordan den ser ut, men den smaker fortsatt strålende!)

Jeg tok en pause, furtende i sofaen over manglende evner som baker, og vurderte neste trekk. Jeg kom frem til at jeg måtte sjekke kremen jeg stappet i kjøleskapet, og til min store forundring ble den som den skulle når jeg rørte i den. Humørmåleren gikk i taket, og jeg la kremen på kaken og prøvde igjen å flytte en aldeles latterlig bunn som overhode ikke ville samarbeide. Til slutt landet den på rett plass, til tross for at jeg flyttet den med øynene lukket i samme tempo som lynet har. Jeg pustet lettet ut og tok en velfortjent smakebit. Kaken smakte aldeles nydelig. 

(Valgte et nydelig orange plastfat kjøpt på slag en eller annen gang som skulle fremheve kaken, det har blitt merket av div kjøkkenkniver og ser godt brukt ut. Viktig å holde seg til bakfasaden-stilen jeg fører, også når det kommer til smakstest av kake!) 

Siden jeg var ganske lei av hele bake greien, fant jeg ut at jeg like greit kunne vente med sjokoladetoppingen til i morgen. Det har jeg laget 3746 ganger før, minst, så den kan rett og slett ikke bli mislykket.

Men uansett hvordan det gikk krever jeg en hel haug med husmorpoeng, spesielt for oppryddingen av kjøkkenet etter bake gilde. Heretter overlater jeg bakingen til dem som kan det, og skal heller oppsøke et konditori når jeg først finner ut at jeg må ha kake. Og ikke minst fortjener jeg poeng siden jeg bruker lørdagskvelden til husmorting! 

Så noen kakeblogger blir jeg helt klart ikke, den biten overlater jeg til de magiske menneskene som allerede er der ute. (De må være magiske så ryddig som de har det når de baker, og så flotte kaker de skaper. For de søler sikkert aldri og de kan garanter ikke gjøre feil!) Og om du fikk lyst til å prøve litt kake terrorisme, sjekk ut denne siden detsøteliv. Her kan du sikle over de lekreste fristelser, og om du har litt mer husmorevner enn meg, finne oppskrifter til å lage dem også! 

Ps. Jada, vet at man ikke skal spise kake på søndag. Men feirer at jeg ehhh, har vasket klær i helgen og da må det være lov med kake!