Tusen takk!

Når spørsmålet kom om jeg ville stille opp i avisen med innlegget om da jeg møtte veggen tenkte jeg litt over saken. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bli assosiert med psykisk sykdom, men fordi jeg var litt usikker på om oppmerksomheten var det jeg ønsket. 

Men etter å ha lest alle de fantastisk fine meldingene jeg har fått i dag er jeg ikke i tvil! For om teksten min kan gi støtte til  andre, ja da vil jeg virkelig gi den. Jeg liker å skrive, og det gir meg mye å omdanne tankene som surrer rundt til ord. 

Mange meldinger handler om andre i samme situasjon, som ikke tørr å snakke om vanskene sine. Og jeg kjenner at jeg vil gråte litt for dem, for det er så vondt å skulle gjemme unna noe så stort og tøft som depresjon. Og jeg blir veldig ydmyk når jeg ser at andre finner trøst i det jeg skriver, for tenk, det jeg er ikke alene om dette. Depresjon er vanligere enn man skal tro, og mange ville fått seg en aha-opplevelse om det sto skrevet i pannen til alle dem som har vært berørt. 

Når jeg startet å blogge tenkte jeg lenge gjennom hvordan jeg ville takle oppmerksomheten om jeg skulle havne i mediebilde eller får en blogg som ble litt stor. Og jeg kom frem til at jeg som person vil klare det veldig bra, og at jeg har en familie som står i ryggen min. At jeg valgte å skrive om temaer som ofte er litt på kanten av det normale er jo ikke unaturlig, for det er jo slik jeg er. Jeg ser ikke noe flaut i å snakke om skittentøys vasken som holder på å spasere inn i vaskemaskinen selv, og ikke blir jeg ille berørt av stikkpiller heller. Jeg kan godt fortelle om at jeg av og til vil rømme til månen og at jeg andre dager har det helt fantastisk fint der jeg sitter å hører på mine barn som krangler så hårtustene fyker. Og for hver gang jeg publiserer noe tenker jeg over om dette er noe naboen kan få kjennskap til, eller ikke. 

At jeg skriver både humoristisk og alvorlig er fordi det er slik jeg er. Jeg kan godt tulle om mye, men jeg har også evnen til å ta ting alvorlig tenke over hva livet gir meg.

Jeg håper at alle mine nye lesere vil finne underholdning i det dem leser, og jeg må bare takke til alle som velger å følge bloggen min på facebook. Og tusen takk for alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har fått, de gjør meg både rørt og litt flau. Jeg har vist enda litt å lære før jeg kan takle så mange positive ord på en gang! 


(Bilde har jeg tyvlånt fra Nordlys sin side, så får jeg bare håpe ingen blir sure!) 

Om du trykker her vil du komme til artikkelen i Nordlys som handler om meg!  Avisdamen har vært flink å skrive hun også! 

Ps. Jeg kan med andre ord bekrefte at bloggingen fortsatt ikke har gått meg til hode, så jeg har enda bena godt plassert på landejorden. (Enn så lenge, noen avisartikler til, og du skal se at jeg ikke blir snakkende til!) 

4 kommentarer
    1. Du er inne på noe der……psyksisk sykdom blir sett på som skam…….tabu. Det er litt synd i grunn. Heldigvis finnes det mennesker som jobber for å få psykisk sykdom sidestilt med fysisk. Det er liksom ingen som ber deg vente 1 mnd og mer hvis du har knukket et bein. Da blir du gipset med en gang…….men er du “syk i hodet”…..da må du vente litt…..og lenger enn litt. Håper det blir en endring på den innstillingen der. Både i helsevesenet og blant folket på gata.

    2. Erto: Ikke sant, det er jo helt håpløst å skulle vente i månedsvis når hjelpen trengs med det samme. Så om det jeg har skrevet kan bare endre innstillingen til noen få, er det helt klart verd oppmerksomheten jeg får rundt innlegget.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg