Det er ikke før jeg får sove at jeg kjenner hvor sliten jeg vanligvis bruker å være. For når du ikke har noe valg, tar du livet som det er, å kjemper deg fremover.
Når vi har avlastning ramler vi sammen, da gjør vi så lite som overhode mulig, selv om vi har tusenvis av ting som venter på å bli gjort. Men når vi først har muligheten til å hvile, så utnytter vi tiden til det.
Husarbeid som klesvask, matlaging og vasking får ligge, og selv jeg som hater rot holder øynene igjen for det. Jeg orker rett og slett ikke lage oss noe fancy middag, istedenfor legger jeg meg på sofaen og bare ligger der. Nyter å gjøre ingenting, og får meg noen ekstra timer med søvn som jeg vanligvis mangler.
Det er ikke lett å være mamma og pappa til et barn som sliter mer enn andre, ikke fordi barnet gir oss de ekstra utfordringene. Men fordi vi av og til møter på mennesker rundt oss som ikke viser forståelse for vår situasjon. Om det er fordi de ikke har evne til å forstå, eller rett og slett ikke vil, vet jeg ikke. Men det sårer hver eneste gang vi får høre at vi er en belastning for andre, som om dette er noe vi har valgt selv? Hvem ønsker vel at barnet sitt skal være syk, og at du skal være avhengi av hjelp for å takle hverdagen? Så vær så snill å ikke si noe om vår livssituasjon før du virkelig har opplevd hva vi strever med.
Vi var en gang sosiale mennesker som hele tiden gjorde noe sammen med andre, men det har vi rett og slett ikke krefter til i dag. Hverdagen vår er så krevende at det vi har av overskudd går til barna, så de skal få en trygg og god barndom. Så får vi bare miste venner, for om de ikke kan ta hensyn til livet vårt nå, fortjener de heller ikke vår tid.
Heldigvis har vi også noen unike mennesker rundt oss, som viser hensyn og som forstår hvordan vi har det. Som ikke sier noe når vi avlyser en avtale for tiende gang, selv om vil sa vi skulle komme. Mennesker som ikke blir sure eller negative, mennesker som er verd å ta vare på.
Men selv om vi har det vanskelig, er jeg verdens lykkelige mamma. For jeg har to fantastiske gutter som gir meg mer enn de tar. Men jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke har dager der jeg vil legge meg ned i fosterstilling og grine mine modige tårer. Men det kommer alltid en ny dag.
Beklager, men den juleavslutningen er overhode ikke noe for meg. Av egoistiske grunner hater jeg disse oppsamlingene som alltid er på dager der vi overhode ikke har tid, eller magiske krefter til å delta på den måten som forventes.
For eksempel skulle vi på julefrokost i barnehagen, noe som høres usannsynlig romantisk ut, helt til du plukker konseptet i biter og studerer hva som ligger bak.
Jeg er et typisk B-menneske, som stort sett ikke er snakkende til før etter ni hver morgen, og jo tidligere jeg må opp jo lengre tid tar det før andre i det hele tatt kan forstå hva jeg prøver å kommunisere om. OG det tar tid, mye lengre tid en det vi har før vi skal stille opp i barnehagen vellstelte og smilende. Jeg er ingen av delene der jeg kommer subbende i treningsbukse og uten evne til å styre muskulaturen i ansiktet som fortsatt sover, nesten som en ekte zombie! Og for å gjøre det hele litt mer begivenhetsrikt skal jeg ha med begge mine barn, som stort sett aldri er enig så lenge mammaen er trøtt.
Så kommer utfordring nr to, å snike til seg en ledig stol rundt bordet, samtidig som du ikke skal trø på noen andre sine barn eller stjele plassen til en voksen som vimser rundt og leter etter barn i kaoset av personer som klemmes inn i den lille avdelingen. Et rom som vanligvis er beregnet for små individer til vanlig. Og da sier det seg selv at det oppstår flere mer eller mindre katastrofale episoder når både foreldre og søsken og barn og besteforeldre og muligens noen fremmede fra gaten for alt jeg vet, skal skvises inn rundt to små bord.
Når du endelig får tak i den stolen, og skal synke ned på det pittelille setet som er beregnet for rumper som er en fjerdedel av min egen størrelse, får du lyst å grine. FOR det er ikke godt å synke ned på den stolen, for med det samme du setter deg holder du på å ramle i gulvet siden du ikke får plass, så hele senasen blir en treningsøvelse der du klorer deg fast til noen treplanker som er mistenksomt glatte. (Det var dempet belysning i rommet, så om stolen var full av matolje eller andre glatte stoffer så hadde det ikke forundret meg!) Og nå er jeg ikke av den typen som er spesielt stor, så jeg tør ikke tenke på hvordan min bedre halvdel har det når han skal balansere på stolen.
Så skal det hentes mat og drikke, og dette er gjerne i et annet rom, langt unna den delvis trygge sitteplassen. Maten finner du rimelig fort, i alle fall ser du hvor alle samler seg og du stiller deg i en slags kø der du skyves rundt til du etter hvert ender opp foran noen varme lakseskiver og noen ihjelkokte egg som skal balanseres på et rundstykke som du ikke har klart å dele, ettersom du allerde holder to andre fat, og prøver å få ungene dine til å ikke pille på maten som andre skal spise.
Når du trygt har fått maten på fatet starter den ekte utfordringen, bæring! For maten skal bæres gjennom en hinderløype av løpende barn, svimle voksene og leker som er plasert strategisk rundt! Og her snakker vi om leker i alle størrelser, men med hovedvekt på legoklosser.
Vel fremme med bordet etter bare noen få griseuhell iløpet av hinderløypen skal du tvinge inn maten, samtidig som du smiler og prøver å bortforklarer hvorfor treåringen putter paprika i nesen og hvorfor åtteåringen har skive på nugattien. Og når du da tar i betraktning at hjernen enda ikke fungerer helt optimalt etter å ha sovet alt for lite natten i forveien, fordi du skulle forberede morgendagen!? Blir det ikke like lett å finne sammenhengende ord som andre kan forstå.
Så kan jeg jo nevne at støynivået er lagt over lovlig grense, og at når du samler enorme mengder mennesker som er en blandig av A og B inn i et rom grytidlig en morgen, som i tilegg stresser fordi de egentlig bør være på vei til jobb, blir det en symfoni av lystige stemmer og grynting i kombinasjon av barnehyl fra de løpende tornadoene som springer rundt! (Les=barn!)
Når jeg endelig kunne rømme ut døren hadde jeg lyst å grine av lykke, for en slik morgen kunne jeg klart meg uten. Heldigvis synes minstemann det er stor stas å ha med seg den bevisstløse mammaen sin på slike ting, og han er strålende fornøyd den tiden jeg faktisk holder ut der og oppfører meg någenlunde som et normalt menneske. MEN jeg nekter helt klart å like en støyende og stressende morgen, som gjerne må havne på samme dag som skoleavslutningen til eldstemann…(Som forøvrig fortjener et eget innlegg, ettersom skoleavslutninger faktisk grenser til tortur i mine øyne! Skoleunger kan faktisk lage mer bråk enn de i barnehagen, og de kan også springe dobbelt så fort!)
“Opp med mamman, det er et helt år til neste gang!”
En liten gutt kommer tassende inn i stuen, lys våken og ikke klar for å sove med andre ord. Jeg har lenge hørt han snakke med bamsen og dukken der inne, men så lenge han ikke holder broren våken er det greit. Vanligvis sovner han først, og sover noen timer før han våkner opp igjen. Det er sent på kvelden, og jeg vet at natten vil bli lang.
«Mamma, du e verdens beste mamma» Han smiler det søteste smilet sitt og ser på meg. «Takk lille venn, og du er verdens beste gutt»
Jeg spør om han ikke skal sove, og får til svar at det går ikke!
«Mamma, magen min romle og romle og sir at den e sulten!» Han ser på meg med alvorlige øyne og jeg mistenker at samtalen med dukken og bamsen har gått ut på dette.
«Vil du ha en banan før du går og sover videre?» Han svarer ja, og jeg setter han i sofaen.
« Du mamma, i morgen skal jeg og bror være veldig flink! Kjempeflinke storegutter og vi skal høre masse etter!»
Jeg funderer litt over hvor disse ordene kommer ifra, og tenker tilbake på dagen. Jeg har vært i dårlig humør på grunn av lite søvn, og det har småguttene også. En lang sosial kveld før våkenatt er sjeldent en god kombinasjon, og det er ikke ofte vi velger å ofre den søvnen vi kan få. Og det har vært mye mas i dag, både på voksene og barn.
Jeg svarer at jeg er helt sikker på at de vil være veldig flinke i morgen, og at jeg synes de alltid er flinke selv om jeg av og til blir sint. Og at jeg elsker dem veldig mye.
Minstemann nikker fornøyd og spiser bananen sin ferdig, så følger jeg han tilbake i sengen og legger teppe godt rundt han, bamsen og dukken.
«Nå vil magen din sikkert bli stille så du kan sove vennen!»
Han nikker og sier at jeg er verdens beste mamma og at han har verdens beste pappa.
Ordene hans betyr så enormt mye, for det er ingen selvfølge at de er der. Denne sommeren har vært fantastisk for hans del, og kanskje den minst smertefulle tiden i livet hans. Og jeg håper bare at ordene blir der, selv når vinteren kommer og vi går mot vanskligere tider. Det er skummelt og ikke vite hva som vil hende i fremtiden, selv om det er det beste. Nå kan jeg glede meg over det som hender nå, og ikke tenke på hva som vil oppstå senere.
Du må være tøff for å være mamma, du må takle så mye som du ikke kan forestille deg før du står der med et lite barn i armene. Men alt slite er verd det, for når du innser at det er lov å ha dårlige dager, kan du også glede deg over de gode. Som mamma møter du mange vansklige dager, og de som sier noe annet lyver.
(Egentlig skrev jeg dette for lenge siden, men nå ligger jeg nede for telling igjen med sykdom, og finner ingen ord jeg kan skrive.)
Om du kan si at du har hatt en dårligere dag en meg etter å ha lest dette synes jeg fryktelig synd i deg!
Dagen startet vel egentlig i natt, ca i det sekundet at strømmen blinket for første gang. Og selv om jeg i grunnen synes det er litt sjarmerende når noen blinker med øynene til meg, synes jeg ikke noe om at strømmen gjør det. Dette var i den tiden vi la oss, og vi hadde vel akkurat sovnet når vi hørte en voldsom ?donk,donk,donk? lyd, samtidig som lyser igjen prøvde å flørte. Utenfor hylte vinden, og vår første tanke var selvfølgelig at noen hadde problemer i stormen og banket på døren. Etter litt forskning kom vi frem til at vi fortsatt sov, og la oss godt til rette i sengen.
Så ble det morgen, etter en ganske søvnløs natt, og det første jeg gjorde var å treffe den eneste legoklossen som lå på gulvet! Og her burde jeg sett det første tegnet til at dette ikke ble den beste dagen. Jeg hinker inn i stuen og legger merke til at vinduene er dekket av snø, med bare et pittelite hull til å utforske dagen med. Jeg konstaterer at det var fornuftig å stå opp en time tidligere enn normalt, å det til tross for at vi hadde en halvtime mer en vanlig denne morgenen. Jeg hinker på badet og oppdager til min forskrekkelse at varmen i gulvet er borte, og det er iskaldt. Og jeg kan love deg at jeg jublet ikke akkurat av lykke! Under mine vanlige morgenrutiner hører jeg noen salige gloser fra stuen, noe som er et ekstremt sjeldent fenomen hos min bedre halvdel, og jeg finner det smart å springe inn for å se på skadene. (Det er nesten en selvfølge at noe galt er fatt når han kommer med ufine ord som ikke passer seg på trykk!) Han står å holder i kjøleskapdøren, og jeg oppdager hva han ser på! Det er ingen lys i sikte, og den ikke så lave lyden som kjøleskapet vanligvis roper ut er borte. Det er helt dødt, og det har det vært en stund. Jeg får mest lyst til å grine, men kommer frem til at det er mer praktisk å få ferdig matpakkene til ungene, ringe min mor å høre om hun er våken for så å få alle matvarene over i poser. Nå går tiden imot oss, og i noen sekunder klarte jeg å glemme hva som ventet oss utenfor døren. Så i det samme jeg røsker opp ytterdøren på min ville redningsaksjon ser jeg en enorm hvit vegg, som gir meg en iskald skulder og ikke har tenkt til å hjelpe. Igjen tyr jeg til barnearbeid, og spør eldstemann om han kan kle på seg å gå ut å rydde bort det verste utenfor døren. Noe han heldigvis vil, for i hans øyne er det svært morsomt å være ute før frokost. Dessverre blir han rimelig handlingslammet når han kommer ut og inspiserer oppgaven moren har prakket på han.
Jeg grynner meg rundt huset, og med snø både utenfor og inni klærne tramper jeg inn hos min mor, springer opp trappene og får lempet alle varene inn i kjøleskapet der. Jeg prøver fortvilet å se positivt på situasjon, og sier til meg selv at det var jo tross alt bra at vi var så slitene i går at vi ikke fikk handlet mat for denne uken. Det var en mager trøst for å si det sånn.
Når jeg har kjempet meg gjennom snøhavet igjen oppdager jeg at minstemann sitter å hyler for full hals, han er dødelig fornærmet over moren som ikke ba han om å rydde snø. Og han er aldeles ikke enig i at bare storebror får være ute før frokost.
Etter mye om og men kommer vi oss av gårde og får levert eldstemann på skolen, før klokken ringer. (Det var snakk om sekunder, men vi var i alle fall tidsnok der!) Vi kjører videre og kommer oss til sykehuset der vi har time med minstemann, og jeg tenker at siden starten på dagen var så dårlig passet det jo bra at vi fant parkering med det samme. Jeg hadde beregnet god tid til venting, men av en eller annen grunn ble vi tatt inn til vanlig tid. Jeg ante ugler i mosen!
Etter sykehusbesøket var vi klare for å frakte minstemann til barnehagen, med bare et kort stopp innom hjemme for å hente vinterdressen som vi glemte i kaoset noen timer tidligere. Vel hjemme skal jeg bare springe inn i full fart, men hvor er nøklene? De er ikke å finne noen plass, og vi gjennomsøker bilen, leter utenfor og sjekker døren. (Det har hendt at vi har funnet dem i døren før skjønner du, rart siden vi aldri kan huske at vi satt dem der i forkant!) Tiden går, og jeg kjenner at stresset tar meg, jeg har arbeid som venter. Panikken tar meg og jeg surrer mest rundt meg selv, helt til jeg får den geniale ideen om å kjenne under sete på bilen. Og sannelig, der henger nøklene fint festet på en dings som stikker ut, slik at de ikke falt helt ned på gulvet. Jeg røsker dem til meg, stormer inn å henter utedressen og vi kommer oss av gårde til barnehagen. Vel fremme på jobb får jeg gjort noen småting før telefon ringer, min bedre halvdel spør om jeg sitter. DETTE er i alle fall et dårlig tegn, og jeg svarer som sant er at ja det gjør jeg. Han kan informere meg om at når han skulle flytte på steikeovnen oppdaget han at den var løs i toppen, og som om ikke det var galt nok, det er også flere delvis oppløste ledninger under den! Nå kjenner jeg for alvor at livet biter meg i rumpen.
Etter jobb stresser vi hjem og får kastet i oss litt mat hos mamma, før vi kjører for å få kjøpt nytt kjøleskap og steikeovn. Vi kommer frem til forhandleren, og finner ut til vår store glede at de har begge deler på lager, og at de også har en henger ledig. Problemet er at de må rydde den frem først. Men nå vet vi jo at alle andre hengere i området står på samme måten, så det skal vi klare å vente på. Mannen min trår til sammen med den stakkars ansatte som trakk det lengste strået, og etter hvert kan vi se at det er en henger de løfter frem. Jeg trekker et lettelsens sukk, dessverre litt for tidlig. For av alle ting klarer den uheldige ansatte å knekke nøkkelen i låsen på hengeren, som tydeligvis er av den sorten som fungerer utmerket mot tyveri. (Og det vet jeg fordi han virkelig gjorde sin flid for å få den opp.) Imens starter arbeide med å finne en ny henger, klokken halv seks på ettermiddagen noen timer etter at tidenes vinterstorm har feid over byen.
Etter noen telefoner får jeg napp, og vår reddende engel med en større bil kommer kjørende til unnsetning. Dessverre er det ikke plass til både kjøleskap og komfyr, så vi må tilkalle flere styrker.
Vel hjemme igjen med både kjøleskap og steikeovn var det bare å finne frem vaskebøtten, for det er tydelig at mine husmorevner overhode ikke duger. Under komfyr og steikeovn så det rett og slett hårete ut, av støv og litt andre ting jeg ikke klarte sette navn på. Men om ikke annet fant jeg to legoklosser, en klinkekule, syv magneter, et bursdagskort og en del matrester.
Så nå sitter jeg her, ganske utmattet og funderer på om jeg kan slippe unna med å gi barna nugatti til lunsj i morgen, ettersom jeg faktisk har glemt å hente maten hos mamma å pappa. Så igjen står en flaske saft, en boks nugatti jeg hadde gjemt unna og et brød.
Men om ikke annet har jeg nesten fått meg helt nytt kjøkken, ettersom at forskjellen et kjøleskap og en komfyr utgjør er enorm, ettersom rommet er så lite. Og dette kunne jo ha hendt julaften, med kjøleskapet fult av lekker og god julemat for en uke. Og jeg har jo også fått shoppet litt, og ettersom jeg forstår skal det være alle jenters drøm å bruke mange penger..
Hadde du en dårligere dag? Isåfall skal jeg sende over noen veldig medfølende tanker, og krysse fingrene for at den blir bedre i morgen!
Av og til føles det som at jeg er den eneste mammaen i verden som er så sliten at hun vil ramle sammen i fosterstilling midt på gulvet i en haug av leker som på mistenkelig vis vokste for hver gang ungene var inne i stuen for å drikke vann, få skremt bort monstre eller bare informert om at de ikke så noen mostre etter leggetid.
Jeg føler meg ikke akkurat som en supermamma når jeg sitter i skittentøykurven fordi den kollapset av vekten når jeg prøvde å sette meg oppå den mens jeg funderte på om jeg kunne bruke noen av klærne igjen, så jeg ikke måtte legge dem i maskin å vente en times tid så de igjen kunne henges opp, før jeg kunne gå å legge meg.
Og jeg føler meg i alle fall ikke som noe overmenneske når jeg velger å støvsuge alle synlige plasser og late som at hybelkaninene under sofaen er levende og at det ville vært dyremishandling å ta dem bort under det som burde vært ukens rengjøring, men hadde drøyd til hver andre ukers rengjøring. Og det hjelper liksom ikke så skylde på at litt støv kan være bra, og at et alt for sterilt innemiljø kan kan gi økt bekymring.
Ikke føler jeg meg spesielt smart heller når jeg finner ut at matpakken til minstemann har ligget i matboksen i tursekken en hel uke å godgjort seg i varmen, fordi jeg heller valgte å sitte helt stille og nyte fem minutters stillhet en time etter leggetid sist uke. De sure vottene som en gang var våte gjør ikke saken bedre, spesielt ikke siden jeg tross alt har brukt en uke på å prøve å lokalisere dem hjemme, i barnehagen og på veien til barnehagen
Jeg er helt klart ingen perfekt supermamma, og jeg kan love deg at enkelte dager er jeg så sliten at jeg bokstavelig talt ramler ned på sengen for å få litt søvn, før jeg skal stå opp første gangen i løpet av natten for å trøste en liten gutt som har det vont. Jeg føler meg heller ikke spesielt bra når jeg velger å sove fremfor å ta vare på mitt sosiale liv, som holder på å begrense seg til sosiale medier. Jeg blir heller ikke noe solskinn når noen er så uheldig og si til meg at nei så sliten kan du da ikke være. For jo, det kan jeg!
Heldigvis varer ikke småbarnstiden for bestandig, og etter hvert vil vi komme oss ovenpå igjen. Akkurat nå dreier livet vårt seg om å få hverdagen til å gå opp med full jobb, to barn og noen ekstra utfordringer som muligens gjør det helle litt mer komplisert. Men så lenge barna våre har det bra, så er det helt klart verd hver eneste kveld jeg snubler inn på soverommet å sovner på gulvet rett foran sengen, bare fordi jeg var alt for sliten til å bevege meg! For barna mine kan jeg gjøre hva som helst, og uansett hvor mye jeg klager er det uansett dem som går foran alt annet!
(Bilde er funnet på google og passer egentlig ganske bra inn her i huset!)
I dag ville jeg gråte da jeg så mine barn småkrangle om en liten leke, ikke for at jeg var frustrert, men fordi jeg er så takknemlig over at mine barn har muligheten til å krangle, til å være uenig og til å utrykke dette.
Jeg er så glad for at de kan springe rundt, synge og le, for det er så mange barn som ikke har denne muligheten. Og selv om minstemann er syk, er han ikke alvorlig syk. Smertene er der, men de hemmer han ikke i så måte. Han kan snakke, synge og le, og jeg trenger ikke være redd for dagen i morgen.
Ofte glemmer jeg hvor heldige vi er, til tross for våre utfordringer. Det er alltid noen som må kjenne mer på stresset som livet kan gi, som må streve mer enn oss.
Nå skal jeg ikke være noe moralens vokter, og jeg innrømmer at jeg blir både lei og sliten av alt som hender rundt oss. Men av og til er det viktig å stoppe opp å tenke på alle dem som har det vanskeligere enn oss, alle dem som virkelig får kjenne på hva sykdom og ulykke kan gjøre.
Det er lov å si ifra at nå er ting vanskelig, uansett hvor mye eller lite det er som skaper utfordringer, men det er også viktig å huske på at man skal ta vare på det gode i livet. Og for meg er det lykke å kunne vite at mine barn kan krangle om småting, for det kunne vært slik at de ikke hadde muligheten.
Til slutt vil jeg sende noen varme tanker til alle som strever seg gjennom hverdagen, både de som er rammet av sykdom og de som er rammet av andre utfordringer.
Debatten om luksusklær til barn raser, og jeg må bare si meg enig i at luksusprodukter er et “must” for en god barndom.
Nå kan det være at jeg har en litt annen oppfattning av luksus enn media, men det får være deres sak. For meg er luksus behagelige klær som jeg kan bevege meg fritt rundt i, uten å være redd for at de skal revne i kantene eller slites i stykker. Klær for meg skal være komfortable og oppfordre til en behagelig hverdag, ikke en hverdag der jeg går rundt som en pyntedukke som nesten ikke kan røre på seg fordi klærne kan bli krøllet. Og det samme tenker jeg om klærne til barna mine. Et annet viktig moment når jeg handler er at de skal tåle mange runder i vaskemaskin, og til nød takle en omgang eller to på 90grader div uhell av ulik karakter. Og de skal koste så lite som mulig, så jeg kan bruke resten av pengene mine på sparing.
Disse tingene tenker jeg også når jeg kjøper klær til mine barn, og ut ifra mine erfaringer bryr de seg fint lite om hvor mye penger jeg bruker, så lenge jeg kjøper klær de synes er behagelige på. Jeg har barn som er laget for aktivitet, ikke for utstilling.
Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å utale meg noe om denne saken, ettersom jeg synes det er ganske idiotisk at media velger å legge så enormt fokus på mennesker som liker å bygge fasade og vise frem hvor velstående de er. Jeg tror egentlig at fokuset er feil plasert og at den som utalte seg først overhode ikke mente det på denne måten. At noen velger å bruke mer penger på klær en andre får være deres sak, så lenge de også tenker økonomi. Men når jeg leser at noen klarer å utale seg om at det beste for barna er merkeklær, må jeg komme med noen ord.
Jeg ønsker å lære mine barn gode verdier, og i mine øyne er det ikke gode verdier å går rundt å fortelle at det er moteklær som gjør at barn har det bra. For sist jeg sjekket trengte barn omsorg, nærhet og voksne som bryr seg. De trenger ikke en genser til tusenvis av kroner, de trenger ikke en lue som koster mer enn matvarene vi kjøper inn i løpet av en uke. Det de trenger er gode og varme klær, klær som kan beskytte dem mot kulde.
Mine barn vil vokse opp med at mamma bestemmer hvor mye penger som skal brukes på klær, av eget ønske og av rammene som lommeboken min setter. De vil vokse opp med at jeg alltid setter inn penger på sparekontoen deres, og at jeg prioriterer på en fornuftig måte når jeg velger ut hva jeg skal kjøpe. De vil også vokse opp med en lærdom av at det ikke er klær som skaper folk, men personligheten deres.
Er det ikke på tide at vi snur om på trenden, og legger mer fokus på hvor viktig det er å lære opp barn til positive verdier som kan gi dem et godt liv, som viser dem at du ikke må ha mye penger for å være lykkelig? Kanskje det kunne vært en ide for media å faktisk finne frem til helt normale mødre som kler opp barna sine i praktiske klær og er stolt av det. For jeg er ganske sikker på at det er ganske mange flere enn bare meg som synes barna sine er fantastiske uten at de må jåles opp for tusenvis av kroner.
Jeg liker faktisk barna mine for den de er, ikke for klærne jeg kjøper til dem. Ikke bryr jeg meg om hva naboen bruker på sine barn heller, og jeg ville mest sannsynlig ikke se forskjell på to luer med en prisforskjell på et par tusen kroner heller.
Bruk så mye du vil på klær, men gå faen ikke rundt å si at de som ikke gjør det er dårlige foreldre!
?GAAAhhh, kan jeg få sitte på do i fred?!? Jeg hyler ut av full hals og mistenker at hele nabolaget får med seg bråket mitt, og flirene fra to stykk veldig fornøyde gutter.
Nå er det ikke noe nytt at jeg skriver om utfordringene rundt toalettsituasjon her i huset, men det er altså et tema som opptar meg til stadighet. Etter at jeg fikk barn har jeg mistet mulighet til å sitte i fred og ro for å gjøre mitt fornødende. (Joda, kvinner gjør også det!) Så hver gang jeg finner rammen kan du være helt sikker på at jeg får en eller to tilskuere, enten inne på bade, eller gjennom nøkkelhullet. Det som er litt merkelig er at det bare er jeg som skal holdes med selskap, og ikke alle andre som trår inn på badet vårt. Dessverre er jeg ikke av den typen som liker å ha med meg andre inn på do, og jeg ser helst at jeg får tisse alene. Selv når jeg var yngre og i den typiske jentealderen gikk jeg helst på do uten at noen måtte holde meg i hånden.
Jeg er av typen som er ekstremt morgengretten, og jeg er stort sett ikke snakkende til den første timen etter at jeg har fått opp øynene. Og spesielt da føler jeg for å sitte helt mutters alene inne på et stille bad uten at noen roper mamma, prøver å sage av meg foten eller informerer meg om at jeg har stygg fjertlukt som skremmer bort monstrene under dusjen. (Den er tydeligvis ikke så gal egentlig, for ungene fordufter ikke til tross for høylytt klaging og ganske overdrevene gester med to fingre i nesen og bevegelser som skal forestille dåning.)
Men nå får jeg altså aldri sitte alene på do om morgenen, og til tross for advarsler til ungene om at mamma vil mest sannsynlig hyle høyt og veiver med armer og ben kan får dem til å holde seg i stuen. Selv ikke når far i huset høylytt klager over at han ikke vil ha noe sur kjerring i hus gir de seg. Her skal mamma holdes med selskap for enhver pris.
Så jeg mistenker at ungene faktisk synes det er hysterisk morsomt med en gretten mamma om morgenen, for jeg er ganske sikker på at det er nøye planlagt når de kommer stormende inn og stiller seg utenfor min rekkevidde med glis som kun blir stoppet av ørene.
Så hver mandag bruker jeg å være lykkelig når jeg skal på jobb, ikke fordi jeg misliker familien min, men fordi det betyr at med litt flaks kan jeg få sitte på do helt alene i to minutter i løpet av dagen som ligger foran meg. Og det er virkelig en av hverdagens høydepunkter!
(Minstemann i aksjon! Du kan leser mer om det hvis du trykker på bildet!)
Om du så min eldste sønn springe ut, og bak huset i nattklærne før klokken syv i dag, stemmer det faktisk.
Minstemann har funnet ut at å sitte på do en halvtime om morgenen er en fin start på dagen, og han har også bestemt seg for at litt sang har alle godt av. Ulempen er at han vekker alle andre i huset, for han synger ikke med innestemme. Det er selvfølgelig koselig å høre ungen sin synge så det jomer, men ikke fult så koselig å vite at det betyr «maaammmaaa, jeg er ferdig». I dag våknet også storebror av det, han sover som regel gjennom både brannalarm og annet bråk, så det var nesten litt overraskende, og ikke unormalt ville også han på do. Dessverre hadde ikke broren noen som helst planer om å bli ferdig fort, til tross for både bønn og trussel fra sin eldre bror.
Tydeligvis duppet jeg av noen sekunder, og jeg hører ytterdøren slått opp. Jeg kaster meg ut av sengen med en forestilling om innbruddstyver og andre skummle situasjoner. Men det var altså eldstemann som hadde tatt saken i egene hender, og før jeg fikk stoppen han var han på vei bak huset, i nattklær og støvler.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt bekymret for hva folk tenker om oss når de ser åtteåringen springe utfor huset i nattklær om morgenen, men jeg må bare si som han sa.
«Må man, så må man!»
Og han kunne også fortelle at han ikke hadde tid til å kle på seg ytterjakke, og at det faktisk var ganske kult å springe ut slik.
Jeg er ikke helt enig i at det var så kult, men han skal ha poeng for at han er løsningsorientert.
(TAKK OG PRIS for at vi ikke har så mye snø enda, da ville det blitt vanskelig å komme seg bak huset!)
Dette er standard kommentaren når noen skal argumentere for hvorfor de ikke skal ha barn med det første. Og jeg må bare si som sant er, at det ikke er før jeg fikk barn at jeg merker at jeg levde. Før den tid var alt en selvfølge…
Første gang jeg virkelig kjente jeg var i live vandret jeg rundt som en skadeskutt elefant med en mage på størrelse med Mount Everest, full av aggressive hormoner, kvalme ut av en annen verden, kløe på plasser jeg ikke viste fantes, hårete understell som lugget, hemoroider som bestemor ville vært stolt av, føtter som ikke engang passet inn i pappas slagstøvler, ribben som var på grensen til å bli pulverisert etter uker som slagbenk, blære på størrelse med en ert, halsbrann som kunne sette fyr på huset og en mindre pen hud som var full av byller, også navngitt som kviser. Og tro meg, jeg kjente virkelig at jeg levde!
Så kom dagen da kroppen min skulle presse ut et barn av min aller helligste, på samme måte som det ville være å presse et eple ut gjennom øyet på nålen. Jeg pustet og peste som en rasende flodhest som oppdaget at noen stjelte vannhullet fra den, vel vitende om at de stakkars oppgulpene av noen pinglesmerter skulle ganges med hundre, og ikke engang bønn eller trussel kunne få det til å stoppe. Så mellom press og bekymring for at kroppsvesker skulle trylles ut av feil hull ropte jeg på elgen og følte meg som en ungdom etter en runde trollfyll på 17dager, minst. Og hele tiden var det en eller annen idiot som sa at jeg måtte slappe av, som om det går ant å slappe av når du skal presse ut en enorm treningsball av hønsa? Unnskyld språket, men jeg har blitt litt mindre beskjeden etter at en rekke fremmede har hatt innsyn i understellet mitt i et godt opplyst rom, samtidig som jeg stønnet og pustet på en måte som ville gjøre enhver pornostjerne både sjalu og stolt, uten at jeg i det hele tatt tenkte på sex. Og jeg kan love deg at jeg kjente jeg levde, det var faktisk totalt umulig å ikke kjenne det.
Så skulle kroppen tilbake til normal standard, eller så normal standard den kan bli etter 9mnd med mishandling av en annen verden. På noen få uker skulle den trekke seg sammen og kvitte seg med gugge som selv ikke den tøffeste person kan se på uten å få nervøst sammenbrudd. Og oppi alt dette skal de normale og høyst nødvendige funksjonene fungere som de har gjort hele livet frem til nå. Som jeg nettopp hadde lært skal alt ut igjen, noe som resulterte i flere toalett opplevelse der jeg trodde jeg krestet ut bæsj på størrelse med kampsteiner, som skulle vise seg å være små erter som kom ut av et system som hadde fått regelrett juling, og av og til var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle overleve. I panikken som oppsto var jeg uheldig å ta en titt i speilet og ramlet sammen i psykisk sammenbrudd fordi jeg var helt sikker på at legene hadde gått glipp av at hele underetasjen var om møblert og at de hadde glemt å fortelle meg at jeg var skadet for livet. Jeg hylte og skreik at jeg aldri skulle la noen djevel få befrukte meg flere gang, da skulle jeg heller ramle om død på flekken. Og oppi alt dette måtte jeg klargjøre de hovene og røde jurene som lignet mest på dårlige tomater som var på god vei til å forsvinne i den naturlige prosessen som foregår når de er kommet over spisbar tilstand, for i løpet av fødselen hadde de tatt plassen til brystene mine under noen minutters bevisstløshet, og selv ikke brilleglass på tykkelse med colaflaskebunner og den beste godvilje kan se noen likhet mellom pupper og jurene. Og nå skulle jeg pine meg gjennom en kosestund som matfat samtidig som tårene sto ut av hode på meg av ubehag og smerter. Men herregud, jeg kan i alle fall si at jeg aldri hadde følt meg mer levende.
Så kjære deg, neste gang du skal finne en god grunn til å slippe unna mishandlingen av deg selv må du velge noen andre ord.
PS. Jeg har tydeligvis dårlig hukommelse for til tross for skrekken har jeg valgt å produsere to barn. Og bare for å understreke poenget kan jeg love deg at jeg føler jeg lever livet når jeg står i kassen på Rema med en hylende treåring under armen som nekter å høre etter og prøver å bite og slå alle som kommer innen rekkevidde, samtidig som jeg skal være konsekvent å si nei til en åtteåring som skal ha elle de fristende tingene som står nøye plassert rundt kassen for at småbarnsforeldre skal få en ekstra utfordring, Og oppi alt dette må jeg legge opp varer til en verdi som vil tømme den stakkars kontoen min som allerede har fått unngjelde når jeg for 7gang denne vinteren måtte kjøpe nye vinterklær, og vente på at damen foran meg som har handlet en måneds forsyning skal betale alt med 1-kroninger. Og som om ikke det holder skal jeg beholde roen og snakke til mine barn med en behersket stemme til tross for at jeg bare har sovet 2-3 timer det siste døgnet og kjenner en ekte manneinfluensa klø i halsen ,og være klar for å sette meg ut av spill.
(“Stå ikke der å ta bilde av meg når jeg har armene fulle, hjelp til!” )
Så nei, du slutter ikke å leve når du får barn, det er heller tvert om.
