Om du kan si at du har hatt en dårligere dag en meg etter å ha lest dette synes jeg fryktelig synd i deg! 

Dagen startet vel egentlig i natt, ca i det sekundet at strømmen blinket for første gang. Og selv om jeg i grunnen synes det er litt sjarmerende når noen blinker med øynene til meg, synes jeg ikke noe om at strømmen gjør det. Dette var i den tiden vi la oss, og vi hadde vel akkurat sovnet når vi hørte en voldsom ?donk,donk,donk? lyd, samtidig som lyser igjen prøvde å flørte. Utenfor hylte vinden, og vår første tanke var selvfølgelig at noen hadde problemer i stormen og banket på døren. Etter litt forskning kom vi frem til at vi fortsatt sov, og la oss godt til rette i sengen. 

Så ble det morgen, etter en ganske søvnløs natt, og det første jeg gjorde var å treffe den eneste legoklossen som lå på gulvet! Og her burde jeg sett det første tegnet til at dette ikke ble den beste dagen. Jeg hinker inn i stuen og legger merke til at vinduene er dekket av snø, med bare et pittelite hull til å utforske dagen med. Jeg konstaterer at det var fornuftig å stå opp en time tidligere enn normalt, å det til tross for at vi hadde en halvtime mer en vanlig denne morgenen. Jeg hinker på badet og oppdager til min forskrekkelse at varmen i gulvet er borte, og det er iskaldt. Og jeg kan love deg at jeg jublet ikke akkurat av lykke! Under mine vanlige morgenrutiner hører jeg noen salige gloser fra stuen, noe som er et ekstremt sjeldent fenomen hos min bedre halvdel, og jeg finner det smart å springe inn for å se på skadene. (Det er nesten en selvfølge at noe galt er fatt når han kommer med ufine ord som ikke passer seg på trykk!) Han står å holder i kjøleskapdøren, og jeg oppdager hva han ser på! Det er ingen lys i sikte, og den ikke så lave lyden som kjøleskapet vanligvis roper ut er borte. Det er helt dødt, og det har det vært en stund. Jeg får mest lyst til å grine, men kommer frem til at det er mer praktisk å få ferdig matpakkene til ungene, ringe min mor å høre om hun er våken for så å få alle matvarene over i poser. Nå går tiden imot oss, og i noen sekunder klarte jeg å glemme hva som ventet oss utenfor døren. Så i det samme jeg røsker opp ytterdøren på min ville redningsaksjon ser jeg en enorm hvit vegg, som gir meg en iskald skulder og ikke har tenkt til å hjelpe. Igjen tyr jeg til barnearbeid, og spør eldstemann om han kan kle på seg å gå ut å rydde bort det verste utenfor døren. Noe han heldigvis vil, for i hans øyne er det svært morsomt å være ute før frokost. Dessverre blir han rimelig handlingslammet når han kommer ut og inspiserer oppgaven moren har prakket på han. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg grynner meg rundt huset, og med snø både utenfor og inni klærne tramper jeg inn hos min mor, springer opp trappene og får lempet alle varene inn i kjøleskapet der. Jeg prøver fortvilet å se positivt på situasjon, og sier til meg selv at det var jo tross alt bra at vi var så slitene i går at vi ikke fikk handlet mat for denne uken. Det var en mager trøst for å si det sånn. 

Når jeg har kjempet meg gjennom snøhavet igjen oppdager jeg at minstemann sitter å hyler for full hals, han er dødelig fornærmet over moren som ikke ba han om å rydde snø. Og han er aldeles ikke enig i at bare storebror får være ute før frokost. 

Etter mye om og men kommer vi oss av gårde og får levert eldstemann på skolen, før klokken ringer. (Det var snakk om sekunder, men vi var i alle fall tidsnok der!) Vi kjører videre og kommer oss til sykehuset der vi har time med minstemann, og jeg tenker at siden starten på dagen var så dårlig passet det jo bra at vi fant parkering med det samme. Jeg hadde beregnet god tid til venting, men av en eller annen grunn ble vi tatt inn til vanlig tid. Jeg ante ugler i mosen! 

Etter sykehusbesøket var vi klare for å frakte minstemann til barnehagen, med bare et kort stopp innom hjemme for å hente vinterdressen som vi glemte i kaoset noen timer tidligere. Vel hjemme skal jeg bare springe inn i full fart, men hvor er nøklene? De er ikke å finne noen plass, og vi gjennomsøker bilen, leter utenfor og sjekker døren. (Det har hendt at vi har funnet dem i døren før skjønner du, rart siden vi aldri kan huske at vi satt dem der i forkant!) Tiden går, og jeg kjenner at stresset tar meg, jeg har arbeid som venter. Panikken tar meg og jeg surrer mest rundt meg selv, helt til jeg får den geniale ideen om å kjenne under sete på bilen. Og sannelig, der henger nøklene fint festet på en dings som stikker ut, slik at de ikke falt helt ned på gulvet. Jeg røsker dem til meg, stormer inn å henter utedressen og vi kommer oss av gårde til barnehagen. Vel fremme på jobb får jeg gjort noen småting før telefon ringer, min bedre halvdel spør om jeg sitter. DETTE er i alle fall et dårlig tegn, og jeg svarer som sant er at ja det gjør jeg. Han kan informere meg om at når han skulle flytte på steikeovnen oppdaget han at den var løs i toppen, og som om ikke det var galt nok, det er også flere delvis oppløste ledninger under den! Nå kjenner jeg for alvor at livet biter meg i rumpen. 

Etter jobb stresser vi hjem og får kastet i oss litt mat hos mamma, før vi kjører for å få kjøpt nytt kjøleskap og steikeovn. Vi kommer frem til forhandleren, og finner ut til vår store glede at de har begge deler på lager, og at de også har en henger ledig. Problemet er at de må rydde den frem først. Men nå vet vi jo at alle andre hengere i området står på samme måten, så det skal vi klare å vente på. Mannen min trår til sammen med den stakkars ansatte som trakk det lengste strået, og etter hvert kan vi se at det er en henger de løfter frem. Jeg trekker et lettelsens sukk, dessverre litt for tidlig. For av alle ting klarer den uheldige ansatte å knekke nøkkelen i låsen på hengeren, som tydeligvis er av den sorten som fungerer utmerket mot tyveri. (Og det vet jeg fordi han virkelig gjorde sin flid for å få den opp.) Imens starter arbeide med å finne en ny henger, klokken halv seks på ettermiddagen noen timer etter at tidenes vinterstorm har feid over byen. 

Etter noen telefoner får jeg napp, og vår reddende engel med en større bil kommer kjørende til unnsetning. Dessverre er det ikke plass til både kjøleskap og komfyr, så vi må tilkalle flere styrker. 

Vel hjemme igjen med både kjøleskap og steikeovn var det bare å finne frem vaskebøtten, for det er tydelig at mine husmorevner overhode ikke duger. Under komfyr og steikeovn så det rett og slett hårete ut, av støv og litt andre ting jeg ikke klarte sette navn på. Men om ikke annet fant jeg to legoklosser, en klinkekule, syv magneter, et bursdagskort og en del matrester. 

Så nå sitter jeg her, ganske utmattet og funderer på om jeg kan slippe unna med å gi barna nugatti til lunsj i morgen, ettersom jeg faktisk har glemt å hente maten hos mamma å pappa. Så igjen står en flaske saft, en boks nugatti jeg hadde gjemt unna og et brød. 

Men om ikke annet har jeg nesten fått meg helt nytt kjøkken, ettersom at forskjellen et kjøleskap og en komfyr utgjør er enorm, ettersom rommet er så lite. Og dette kunne jo ha hendt julaften, med kjøleskapet fult av lekker og god julemat for en uke. Og jeg har jo også fått shoppet litt, og ettersom jeg forstår skal det være alle jenters drøm å bruke mange penger..

Hadde du en dårligere dag? Isåfall skal jeg sende over noen veldig medfølende tanker, og krysse fingrene for at den blir bedre i morgen!