Klokken er 0315 og jeg vekkes av «mamma, det kommer luft ut av nesen din!». Jeg har mest lyst til å grine, men øynene er gjenklistra av søvn og kroppen hyler etter ro. «Legg deg å sov, det er natt enda!» Som om ord noen gang har hjulpet når en særdeles aktiv 3åring finner ut at den skal stå opp midt på natta. «Æ må tissse!» Den lille terroristen har heldigvis lært seg å gå på do selv, så jeg sender henne ut av rommet og håper hun vasker fingrene når hun er ferdig. Men merkelig nok kan hun ikke tørke seg selv midt på natta, de ferdighetene funker bare på dagen. Så hun setter i å vræle så hun sikkert vekket hele nabolaget. Jeg roper på faren som trakk det lengste strået og fikk sove på sofaen, alene. Uten armer og ben plantet i tryne eller fingre som piller i ørene. Det går en stund før han kommer seg ut av dvalen å kommer seg inn på badet.

Jeg lukker øynene og glir inn i søvn, for etter en 14timers arbeidsdag vil kroppen ha søvn. Men det varer ikke lenge, for 4 minutter etterpå kjenner jeg en finger som piller meg i navelen?! Wtf liksom… «mamma, kan vi dra på stranda?» Jeg sukker tungt å svarer at man kan ikke dra på stranda midt på natta og får til svar at jamen det er jo sol ute. Jeg tenker at det er jo typisk at til og med været er ute etter nattesøvn min. Kan vi ikke bare ha sol på dagen? Det hadde vært så mye lettere på sommeren når vi har endeløse diskusjoner med ungene som har lest i bøker at det skal være mørkt ved leggetid. Kan noen være så snill å skrive barnebøker for NordNorge?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så jeg sender henne inn i stua til faren, han får ta seg av henne resten av natta. Nå må jeg sove for å i det hele tatt være snakkende til når jeg skal kravle ut av sengen timer senere. Uten noen timer ekstra med søvn vil jeg ende opp som en levende død som vaser rundt uten mål og mening med enstavelsesord som en eller anna huleboer fra svunnen tid. Jeg prøver å tenke at jeg ligger på stranda i sola med bølgene rullende inn over sanden og lydige unger som ikke stikker av.

Takk og pris for at mellomste arvingen er inne i en god periode og sover bra om natta. For i dag hadde jeg muligens ikke taklet å være våken med dem begge.

Jeg legger meg ned igjen, lukker øynene og prøver å finne søvn. Helt til blæra mi bestemmer seg for å overta rollen som vekkeklokke…det er bare å innse at slaget er tapt! Jeg velter ut av sengen og kryper inn på do. Der blir jeg sittende å sove en stund, før jeg nesten faller i gulvet og bråvåkner. Urutinert, for etter 10år med nattevåking burde jeg ha lært å sitte sovende på do uten å miste balansen…

Her ser dere bildet av pappaen som ikke knytter bånd til barnet sitt, fordi han ikke kunne ta sin del av foreldrepermisjon.

Han som bare var hjemme 133 av 168timer i løpet av en uke.

Han som passet på at mamma fikk både frokost, lunsj, middag, kvelds og mellommåltider der hun var lenket til sofaen med puppen fremme det første året, både dag og natt. Fordi amming som hovednæring anbefales hele det første leveåret. Han gjorde det så mamma skulle takle den krevnde jobben det er, fordi amming er et fellesprosjekt. Nettop fordi babyen er et fellesprosjekt, et sterkt ønske vi begge hadde. En glede vi deler, et felles mål i livet. En jobb som krever mye av oss, på ulike måter. Vi er biologisk forskjellige, men er likestilt i familielivet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mamma bytter dekk på bilen, pappa tar oppvasken. Mamma vasker klær, pappa bruker snøfresen. Mamma henger opp den nye hylla, pappa lager middag. Mamma leser lekser, pappa drar på fotballtrening. Vi fordeler likt, ut fra hver våre forutsetninger. En rettferdig fordeling hvor begge slipper til og tar sin del av kaka.

Men når det kommer til våre barns første år skal vi ikke kunne bestemme fordelingen selv. Da er plutselig mor redusert til en hylende, krevende og nevrotisk kvinne som nekter far å slippe til hele døgnet. Far reduseres til en evneveik tøffel uten hjernekapasitet til å ha egene meninger. En tøffel som bare er tilstede 7timer om dagen, å vaser rundt som han ønsker resterende timer, langt unna familien sin. Så staten skal pålegge oss hva som er rett for vår familie, selv om det ikke passe oss.

Og den det går ut over er barnet, den nyfødte som er helt avhengig av mors og fars fornuftige valg for å få den beste starten i livet. Men nå skal mor og far miste muligheten til dette, og den værste konsekvensen er en baby i barnehage ved 7mnd. Eller en baby på 7mnd som sendes fra armer til armen uten faste rutiner, fordi mor og far blir tvunget inn i en ording som ikke fungerer. For mange er redusert inntekt og permisjon uten lønn en umulighet. Vi har et klasseskille i Norge som bare blir større og større.

La foreldre velge selv, vi er alle ulike og har ulike behov. Hos noen fungerer det utmerket at far er hjemme med barnet, hos andre igjen er det mor som er hovedomsorgsperson. Noen mødre er klare for jobb etter 6uker, andre igjen etter 9mnd. Det er ingen fasit, og derfor trenger vi en ordning som omfatter alle, ikke bare en liten brøkdel. Dette bør være en kamp for barnets beste, ikke for likestilling. To likestilte moderne foreldre vet hva som er best for deres barn og trenger ikke dikteres av staten.

#permisjonsopprøret2019

Så var tiden her igjen, den magiske førjulstiden som brukes til å kritisere andre høylytt for at vi ikke gjør alt identisk. Og da snakker jeg særlig om adventskalendere og det gnålet som er om at vi skaper utakknemlige barn som får søppel ingen bryr seg om i hopetall, før den store dagen 24 desember. Men jeg kjenner meg ærlig talt ikke igjen i dette, for mine barn er da mer en takknemlige for de små pakkene de bruker å få. Vi har det faktisk riktig så trivelig hver morgen når vi alle er samlet og åpner en liten pakke. Vi er spente og vi gleder oss, og teller ned til julen som for oss handler om trygghet og kjærlighet i den lille familien vår. Til og med den morgengretne moren og og eldstesønn i huset smiler, og vi åpner alle på tur. Selv far som hater julen samler seg sammen med oss, og smiler når han ser gleden til de tre små som tripper forventningsfulle rundt. 

Hva bryr det naboen at jeg strekker ut julegaven på julaften til 24 små pakker jeg omhyggelig har valgt ut basert på mine barns og ikke minst mine foreldres interesser. Jeg bruker ikke mer penger enn vi har, men jeg bruker tid, kreativitet og omtanke! Jeg lager gaver jeg tror de vil ha nytte av og gaver jeg tror vil bli brukt. Jeg pakker inn kule sokker, en nydelig kjole, hårpynt, småbiler og reflekser. Ting vi uansett bruker i hverdagen vår. Så hvorfor får naboen tannpine av det, må han gjøre det samme? Skal jeg hyle ut at han er en dårlig mann som henger ut juleneket til småfuglene og legger ut et bilde av det på Facebook. Forstår han ikke at fuglene blir bortskjemte, og at snøen som gjør bilde vakkert skaper et falsk bilde av hverdagen? 

Jeg baker ikke, og en bakeseanse med mine barn i juletiden blir langt fra noe koselig opplevelse for noen av oss. Skal jeg da nekte alle andre å gjøre dette fordi jeg blir svett, sint og stressa av tanken. Jag har ikke vener til å bake, og skal jeg gjøre det må jeg gjøre det alene for at resultatet skal bli spisende. Jeg ikke ønsker heller ikke stappe mer en høyst nødvendig av søtsaker i barna i desember, for jeg vet at de får mer enn nok av det i romjulen og rundt omkring på besøk. Men er det feil at andre skal gjøre det, vet ikke de hva som passer deres familie best?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mor holder seg bak kamera, noen andre tar seg av bakegleden! Selv om du ser et bilde av en ting, betyr det ikke at det bare er idyll bak bilde. Og det betyr heller ikke at du skal skape den samme idyllen, om det ikke passer for deg. 

Jeg er nok litt rar der, jeg synes det er koselig at andre gjør ting sammen med sine barn, for selv om det ikke er mine barn føles det godt å vite at de har tygge voksene som velger å bruke tiden sin på dem. Det er nok av de barna som bare opplever usikkerhet og som gruer seg til 1desember.  

Jeg blir temmelig frustrert når mennesker som velger å bruke tiden sin på andre ting en meg, kritiserer mine tradisjoner som gir mine barn gode minner. Vi må huske at vi alle har ulike utgangspunkt, og velger det som er best for vår familie. Om dine barn er utakknemlige for små gaver, så ikke gi dem det. Men pålegg nå ikke alle andre barn å være det samme. 

Det er kanskje på tide å huske at vi alle er unike individer, og før vi dømmer noen andre kan vi jo se på den samla summen av hva vi gjør og hvordan barna våre vil huske det.

Trøtt, forventningsfull og spent på alles vegne. Pakke til lillemor for brødrenes skyld, fordi de ønsker at hun skal oppleve samme gleden som de har. Et ekte bilde fra en morgen hos oss, et bilde jeg vanligvis ikke deler. Men som illustrerer hva kalenderen betyr for vår familie.

Og om det er slik at et bilde av en pakkekalender skaper så mye stress hos andre, må vi også forby bakebilder, folk som hogger eget juletre, de som setter ut julenek og de som gjør aktiviteter istedenfor gaver. For ikke snakke om slutte å legge ut bilder av hva den der rampenissen gjør, selv om de er supermorsomme. Om vi hadde brukt litt mer tid på å glede oss over andres glede, istedenfor å sure og klage over hva vi selv gjør, ville vi fått det bedre med oss selv.

I år blir det ferdigkjøpt kalender til 2 av barna, jeg ble syk midt i forberedelsestiden, men de er såre fornøyde uansett og gleder seg like mye til 1desember som tidligere år. Vi har nemlig lært dem opp til å ta hensyn til andre mennesker, så at mor ble syk fremkaller ikke raseriutbrudd og krampetrekninger her i huset. De godtar det uten problem, og gleder seg heller til å prøve noe nytt. 

Og til sist kan jeg bare tilføye at selv om jeg blogger får jeg ikke betalt for å fremme kalendere. Og det er ikke en eneste sponset gave i våre pakker. Så spar deg for gnåling om at jeg skaper et falsk bilde som ikke andre har råd til. (Tipper de fleste må kjøpe sokker til barna sine uansett, forskjellen er om de kjøper dem med morsomme figurer og legger i en kalender, eller om de gir dem uten noe om og men.) 

Ha en flott førjulstid, uansett hva du velger å bruke den til. Det viktigste er at du tar vare på barna dine på en god og trygg måte. 

Facebooksiden min finner du her. 

Det finnes bare en ting som er verre enn å ikke kunne ta barna med på ferie, og det er å måtte avlyse den.

Følelsen jeg sitter med er så råtten, så ekkel. Jeg vet jo at det ikke er vår feil, men det hjelper ikke når jeg må skuffe guttene. De har gledet seg, for sist sommer fikk de en søster i feriegave, og det er ikke bare å farte avgårde med en nyfødt baby.

Og det svir, for de fortjener det og mellonste trenger det. Han trenger varmen, pausen fra smertene.

De trenger ikke nedturen det gir dem at vi ikke kan dra, da hadde deg vært lettere om vi bare skulle være hjemme i utgangspunktet. Nå knuses alle de uskyldig forventningene, og det knuser hjerte mitt.

I dag er det vondt å være mamma.

Nå skulle vi vært ferdigpakket, vogna skulle vært koblet på bilen og vi skulle vært klare for langtur. Lillemor skulle få sjarmere oss med ustø skritt i sommerkjole og vi skulle spise is hver dag. Alt lå til rette, til og med været. Som jo kan være lumskt også sørpå en plass i Sverige. Men der snør det i alle fall ikke i juni.

Men nei, bilens utgifter gjør at vi står igjen med fint lite. Men vi tenkte at det klarer vi, det er bare å være mer sparsommelig. Så oppdaget vi at kjøleskapet var defekt i campingvogna, og nå har vi prøvd alle mulige triks for å fikse det. Men nei, kjøleskapet er fortsatt varmere inni enn utenfor døren.

Plassen vi har booket og betalt går forbi oss, vi må ha hjelp til reprasjon og hvor mye ekstra må vi bruke på dette? Sånn på toppen av alt det andre.

Om vi bare kunne vinne i lotto, om bare veien vår hadde vært litt annerledes. Om vi bare for en gangs skyld kunne ha en sommer uten vonde bekymringer.

Sønn, i dag er det 8.mars og kvinnedagen, en  dag som noen hater å andre elsker. Noen synes den er unødvendig og andre synes den er viktig. Men det skal du vite, at for meg er det ikke dagen som betyr mest. Det er resten av dagene!

Jeg håper jeg oppdrar deg til å bli en mann med gode verdier og respekt for liv uavhengig av kjønn. Jeg håper du vil respektere dine medmennesker og likestille kvinner og menn, med kunnskapen om at vi er ulike. Jeg vil at du skal forstå at kvinner og menn er ulike, at formen vi er støpt i ikke er identisk. Men vi kan alle gjøre den samme jobben og vi fortjener den samme lønnen. Det ene kjønn skal ikke tjene det andre. Men du skal ha lov å være deg selv, og gjøre dine valg om hva du ønsker.

Vil en kvinne, eller mann være hjemmeværende skal de få lov til det uten at noen kritiserer eller tvinger alle andre til å gjøre det samme.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vil en kvinne, eller mann skape en karriere og leve for jobb, skal de få lov uten å dømmes for det valget.

Du skal ikke bry deg med andres seksuelle legning, men respektere at vi ikke liker det samme. Om noen elsker samme kjønn er det like naturlig som det motsatte.

Du skal respektere at vi alle kler oss ulikt, at en kvinne går i utringet topp og korte skjørt er ikke en invitasjon til sex. Og at en mann i rosa og feminine klær ikke skal trakasseres av den grunn. Det er bare klær, og det er ikke klærne som bestemmer hvem mennesket er. En mann som kler seg som kvinne, kan være en kvinne i feil kropp, eller omvendt! Vær heller en venn for disse menneskene som opplever hat og hets for noe de selv ikke rår over. Vær et godt eksempel for andre menn.

Kjære sønn, jeg håper du tar med deg disse ordene inn i voksenlivet ditt, og jeg håper du blir en mann jeg kan være stolt av. En mann som hyller mennesket og viser likeverd til de rundt seg, for det er basen vi har prøvd å legge i oppdragelsen av deg.

Se for deg din mor stå på kjøkkenet dagen lang uten mulighet for å bestemme eller ytre seg offentlig. Se for deg at jeg finner frem tøflene til mannen og beveger meg i bakgrunnen. Se for deg at det var bestefar  skulle bestemme over alt jeg gjør, eller din far/stefar. Se for deg at jeg ikke har lov å kjøre bil, gå ut alene. Se for deg at jeg måtte bruke skaut og lange skjørt som før i tiden. Se for deg at din søster må stå i oppvasken mens du og din bror leker fritt. Og husk at om det var sånn, ville jeg vært en veldig ulykkelig mor. Slik har det vært for kvinner opp gjennom tidene, og slik er det forsatt i enkelte kulturer. Så vær snill å gjør det du kan for at alle mennesker blir likestilt.

Facebooksiden min finner du her.

Under gårsdagens 8mnd kontroll på helsestasjon kjente jeg på det at jeg er tenåringsmor. Ja altså, lillemor er forsatt baby selv om hun ikke tror det selv, men eldstemann har nå kommet inn i en ny og skummel fase. Faktisk så skummel, at jeg skulle ønske vi fikk regelmessig oppfølging på helsestasjon på lik linje med babyen vår. Jeg er rimelig god på babyting om jeg må si det selv, og har fått stor erfaring med alt fra tenner som kryper frem til kresne barn og søvnmangel. Men det jeg ikke kan er hvordan jeg skal balansere på den syltynne linen vi skal gå de neste årene for å veilede den eldste frem til voksenlivet. For frem til nå skal vi ha lagt det viktigste grunnlaget, og for hver dag som går skal vi gi fra oss litt og litt ansvar helt til han kan stå på egne bein som en stolt ung mann. 

Det betyr at han skal gjennom den kritiske fasen, og jeg har virkelig ikke glemt hvordan jeg selv var og ikke minst hvordan jeg hadde det. Så jeg føler jeg trenger tonnevis med fagstoff for å bli best mulig utrustet til å tåle endringen i hverdagen. For jeg skal tross alt være den trygge bautaen som står i alt slags motvind, jeg skal være skipperen som leder oss gjennom grunne farvann og gjennom stummende mørke. Og hva om ikke morsinstinktene tryller frem litt innsikt i den slags oppdragelse? Da må jeg jo ha hjelp fra noen som kan bedre. 

Og jeg er neppe den eneste som har det slik! Hva med å innføre regelmessige kontroller på helsestasjon der mor og far kan veiledes i hvordan forstå tenåringen best mulig trinn for trinn. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Innholdet måtte selvfølgelig bli tilpasset på en litt annen måte en for babyer, for nå er det liksom ikke like viktig å sjekke vekt og høyde for å se om han får i seg nok mat. Han vokser fint, det kan jeg bekrefte på alle klærne som konstant krymper i vaskemaskin. Og det er vel større sjanse for at han spiser oss ut av huset, enn at han ikke får nok fast føde.

Vel, vi trenger veiledning i nettvett, så vi ikke flauer han ut for mye når vi sitter å kaster ut kommentarer på facebook eller blogger som jeg gjør. Vi trenger språkopplæring i dataspråket han snakker. Vi trenger hjelp til hvordan takle kjærlighetssorg, førstehjelp når han kommer snublende full inn døren hjemme. Vi trenger trening i tålmodighet og vi trenger forståelse for svingende humør. For ikke snakke om en kjapp opplæring i å vekke en tenåring som ligger i dvale, hver eneste morgen 365dager i året. Vi trenger en oppdatering i hvordan oppføre oss så han ikke må dø av flauhet når han er sammen med oss offentlig. Vi trenger at noen sier vi er flinke og at noen sier hva vi kan gjøre, på lik linje som med babyen. 

Men siden det ikke finnes noen 156månederskontroll , må jeg vel lære på andre måter. Det finnes sikkert noen gode kurs jeg kan ta, og jeg kommer vel langt med å huske hvordan jeg ønsket å bli behandlet.  

Facebooksiden min finner du her, og jeg er stadig vekk å finne på snap og instagram som steinihavet

“Nå føler jeg meg litt triggered i mammarollen, så kan du være så vennlig å oppføre deg så jeg gjør mammajobben min bedre. Du vet sånn når du spiller å blir triggered av de andre og advarer dem om at det fører til dårligere spill for din del?!” 

Mine forsøk på å nå inn til min kjære sønn som om ikke alt for lenge blir tenåring krever at jeg utvikler mine språkkunnskaper, og det betyr å ta i bruk nye ord så han blir så flau at han hører etter neste gang. For ikke sier jeg ordene rett og ikke bruker jeg dem i riktig sammenheng, selv om jeg tror jeg har skjønt det selv. Det blir litt som da vi holdt tommel vannrett og pekefinger loddrett i pannen og sa looooser til de vi gjorde narr av, og våre foreldre prøvde på det samme. ordentlig flaut skal jeg si deg.

Så nå passer jeg på å stappe inn ord som triggered, owned, noob og den slags i samtaler der jeg snakker og han ikke lytter, i et håp om å nå inn med noen visdomsord som kan være grei å raske med seg på veien inn i den lange, skumle og slitsomme puberteten. Han vil nok himle med øynene over den setningen, men det er jo sant. I alle fall for meg som forelder. Vi går inn i en fryktelig skummel tid, og jeg må virkelig jobbe med meg selv å ikke glemme at jeg var kalv selv en gang.  Det er jo ikke lov å sperre dem inne, så jeg må jo bare tilpasse meg de nye tidene.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg føler meg som en noob i denne nye rollen, altså en slags nybegynner om jeg skal tolke ordet rett. Han er jo den første som tasser inn i tenårene under min beskyttelse. Stakkars, for dette er ikke noe moren owner i særlig stor grad, dessverre. 

Men vi skal vel klare oss, selv om bekymringene flyttes over til andre problemstillinger enn tidligere, og jeg vil savne alle diskusjonene om hva som første til at han glemte votter over alt, eller hvordan det kunne ha seg at alle papirene i sekken hans var krøllet sammen som snøballer. 

Facebooksiden min finner du her, om du vil følge oss inn i de neste årene hvor livet min vil handle om å sjonglere tre unger fra baby til tenåring.

Og hverdagsøyeblikkene finner du på insta og snap som steinihavet.

Ordforklaring, tror jeg: Noob, nybegynner, dårlig spiller. Owne, eie, være god. Triggered- irritert. 

Kjære Kiwi på Fagereng, nå er det krise her! Jeg er av den lovlydige typen, men har fått et alvorlig problem når jeg skal handle ukens rasjoner til storfamilien. (Nåja, vi er vel bare 5stk, men på alle posene vi har med hjem føles det som 45.)  Handling er ikke akkurat er den oppgaven jeg liker best her i verden og den har liksom havnet lenger og lenger ned på listen etter hvert som jeg fikk flere å flere barn. Og nå som det er 3stk å holde styr på, som alle maser på forskjellige måter, kan det å handle matvarer være en oppgave som du trenger tøff trening for. Ja jeg regner det nærmest som ekstremsport. For prøv å finne frem, melk, pålegg, gjær, egg, brød, syltetøy, bleier, tørkepapir, håndsåpe og frukt mens unge nr1 på 12år driver med psykisk terror i form av blikk og sukk og stønn og uff. Ja han er faktisk ekspert, og det hender innimellom at jeg angrer på at han får være med. Jeg er i grunnen usikker på hvorfor han vil være med også, for han virker ganske ofte oppriktig misfornøyd med vårt selskap. Så har du unge nr2 på 8år som vil ha absolutt alt i butikken, og setningen “mamma, kan jeg…” går på repit i så hastig tempo at jeg ikke klarer å samle tankene nok til å lese handlelisten jeg gjorde et forsøk på å krote ned. Og på magen henger unge nr3 som enda ikke har lært å snakke. Eller hun roper noe som høres ut som “hjelp”, og siden hun setter igang en ekstrem turnering med det samme vi går inn døren er jeg sikker på at den 6måneder gamle ungen har forstått meningen med det ordet. Hun freser og spytter og river meg i håret jeg trodde var fanget av et hårstrikk. Men de små spagetti armene har fanget tre små hårstrå festet i nakken, og det gjør så ondt at det pipler ut tårer. Hun hyler det hun makter, og smiler kun om noen drar frem et kamera eller brødrene gjør mer ablegøyer enn henne. Hun vil røre alt, og er ikke dirkete fornøyd med at moren har festet henne bom fast i en bæreselle. For ikke snakk om at jeg tørr å bruke sjal i denne situasjon for å knyte henne fast, og babysete på vogna kan du bare glemme. Den særdeles aktive jenten vår vil ikke behandles som en baby nei. 

Du lurer kanskje på hvor mannen er, og han panter flasker. Og der lukter det, så ungene vil ikke hjelpe han nei, og med min flaks er flaskeautomaten full eller får feil når halvparten av flaskene er pantet. Mulig han har en avtale med dere om at det skal bli trøbbel hver gang vi kommer, men det skal jeg ikke spekulere i. Han blir dirigert rundt etterpå for å finne varene jeg husker mellom alle “mamma kan jeg…”. 

Så mens jeg navigerer en handlevogn med masete unger rundt meg, og prøver å huske alle nødvendigheten så vi slipper denne formen for handling mer enn en gang i uken har jeg fått en tidsfrist på meg. Grøss og gru, skal jeg klare å springe gjennom butikken på 45minutter? Det er jo hårreisende, men jeg vil jo ikke risikerer at bilen blir borttauet. Busstilbudet er og blir elendig i Tromsø, og ikke vil jeg utsette meg for marerittet å stå å vente på bussen i timesvis i stiv kuling med en unge på magen, 540handleposer, en snart tenåring som klager verre en været og en åtteåring som prøver seg som fotballspiller, turner og skigåer og forstyrrer både biltrafikk og andre uheldige busspassasjerer. For så å sitte på bussen i en hel time inkludert et bussbytte, på en strekning som tar 10minutter med bil på en god dag. Se for deg en bråbrems og alle varene spredd utover bussgulvet, som må plukkes opp i fart noe som er umulig når jeg bærer baby. Grøss og gru, nei det kan vi ikke risikere, og ikke vil jeg bruke penger unødvendig siden bilen vil bli tauet bort for min regning. Jeg kan jo til og med risikere at den får noen riper som ikke er på grunn av ungene! 

En handletur på 45minutter vil gjøre meg til et skremmende mammamonster som dulter til andre kunder med vognen, river ned varer i et forsøk på å tøyle ungene og ikke minst til en kunde som handler mindre fordi jeg ikke klarer å fokusere på handlelisten under tidspress. Så det kan være lurt å skru opp antallet minutter jeg kan parkere der, eller henge opp et nytt skilt der det står “Småbarnsfamilier max 3timer”. Da burde både vi, butikken og de andre kundene komme gjennom hendelsen uten traumer. På forhånd, takk!

Facebooksiden min finner du her! Og om du virkelig vil følge så er jeg å finne som steinihavet på insta og snap. 

Den store høytiden er her, den som presser forventninger inn alle åpninger, og krever at vi skal være supermennesker for å være lykkelige. Den tiden hvor flest mennesker føler seg ensomme og mislykket, og du strekker deg langt for å prestere. De fineste kakene på juleavslutningene, de største gavene og de vakreste hjemmene.

Men jeg synes det blir ganske bortkastet om jeg skal sitte på julekvelden helt utslitt med hår til alle kanter, tidenes poser under øynene og en vondt følelse i magen fordi jeg har stresset som en gal og gjort ting jeg ikke liker en hel måned. Fordi det forventes, og fordi jeg har innbilt meg at ungene blir misfornøyde om jeg ikke gjør det som forventes. 

Så jeg skaper våre egne tradisjoner, og tilpasser dem meg og mine. Hvorfor i himmelens navn skal jeg stå å bake julekaker når jeg hater å bake, og misliker pepperkaker? Hverken jeg eller barna får det koselig når jeg står å kjefter fordi de vil herje med deigen, og ikke rulle den ut til kakeklatter som uansett blir svidd i ovnen. Jeg blir stressa, de blir sure, og ingen av oss får gode minner. Og det jævla pepperkakehuset som aldri får stå i fred er bare å glemme, jeg gidder ikke gnåle hele julen for at det skal få beholde pynten, for så å knuse det med en hammer og tvinge innpå tørre kjeks, steinharde seigmenn og glasur som smaker støv. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så jeg kjøper et par pakker sukkerbomber, å tar heller ungene med i akebakken. Min energi investeres i de tradisjonene jeg liker ed julen, noe som gjør at vi alle får en trivelig tid før den store dagen. 

Du er ikke noe dårlig mor, stemor, kjærest eller bestemor selv om du ikke gjør alle de tingene du tror er viktige. Julen kommer uansett, og så lenge du investerer kjærlighet og tid i barna, så gir du dem det de trenger. Det er ikke aktiviteten dere gjør som er det viktige, men minnene som skapes og tryggheten du gir. Stress heller ned, og nyt tiden sammen med dine nærmeste. 

Facebooksiden min finner du her! 

Og du kan følge meg som steinihavet på snap og instagram som oppdateres daglig. 

Kjære grinebitere, kan jeg ikke få lov å lage pakkekalender til mine barn uten at du skal gnåle i vilden sky om hvor grusom jeg er å hvor mye jeg lar meg presse av handlesstanden, og naboen, og katta under sofaen? Ærlig talt, har du planer om å inndra min frie vilje fordi du åpenbart er sjalu på min evne til å finne glede og en håndfull energi i hverdagen å gi noe til mine barn. Det har ikke slått deg at der jeg lager kalender, baker du kaker?! Vi fordeler vel alle resursene etter behov og evne skulle jeg tro, å mine er fordelt på den måten at jeg hvert år finner 24 små ting til mine barn som de enten ønsker seg, eller som de trenger og vil bli gla for. Ikke bruker jeg en formue og ikke tar det opp alle dagene mine. Det går ikke engang ekstra ut over ungene mine, ja om du ser bort ifra gleden de får. Jeg er ikke den som baker julekaker og jeg skygger gjerne banen når det kommer til å sitte i timesvis å synge på gulvet. Men jeg kan godt legge omtanke i små ting som passer hvert enkelt av mine barn, og glede meg sammen med dem når de åpnes grytidlig før dagens mas starter hele desember. Og vi storkoser oss, alle som en! 

Tenk, hvert eneste år siden jeg ankom denne verden har verdens snilleste mamma laget meg kalender, noe som jeg verdsetter uendelig mye. Noen av de fineste minnene fra julen når jeg var liten var den lille pakken jeg fikk åpne hver dag, med både små og store ting. Og jeg ønsker å gi de samme minnene videre til mine barn. For de er ikke av den bortskjemte typen som får alt de peiker på fordi jeg ikke orker å si nei. Så de blir faktisk takknemlige også for kule sokker, tro det eller ei. På noen områder har vi med andre ord suksess med oppdragelsen…

Skal jeg måtte ta hensyn til at du går rundt å sutrer fordi du ikke gidder å gjøre det? Ærlig talt, bli voksen og klapp at brødboksen. Hver og en av oss må da få lov å gjøre det som passer oss best innenfor rimelighetens grenser. Om det er å lage en kalender eller la være er vel ikke noe naboen skal bry seg med? Jeg har ingen planer om å surke fordi du ikke lager gaver, så du kan jo vurdere å gjøre det samme. Det må da være opp til hver enkelt hva de velger, og selv om jeg synes det er hårreisende at noen bruker tusenvis av kroner på en kalender, tenker jeg at det er deres valg og det skal ikke jeg legge meg opp i. Og skulle mine barn bli sure for det, kan vi alltids ta en leksjon i hva det vil si å vise glede på andre vegne og ikke minst vise takknemlighet for det vi faktisk har. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Facebooksiden min finner du her. Og jeg er å finne som @steinihavet på instagram og snap. 

Ps. Jeg lager faktisk kalender til mine foreldre, å gjør det med den største glede. Regner med det er like galt at jeg skjemmer dem bort på lik linje med ungene mine. Det er vel hårreisende og legger et grusomt press på andre til å gjøre det samme…Mamma og pappa skryter tross alt om det til omgangskretsen. 

#pakkekalderforfaen #juleglede #nabokrangel #perfektmamma