Det vondeste en mamma kan oppleve er sorgen til sitt eget barn, tårene som kommer og håpløsheten du kjenner når du vet at selv ikke de varmeste ord kan hjelpe den lille kroppen som blir slukt av vanskelige følelser.
Du holder rundt det kjæreste du har, og bysser det frem og tilbake. Du prøver å finne ord som kan tøste, og du kjenner at dine egene varme tårer drypper ned på det vakre lille hode som hviler i fanget ditt, som søker nærhet og trygghet.
Det er så sårt å se det lille barnet og vite at du ikke kan overta de vonde følelsene, klumpen i halsen og frykten de føler. Du kan ikke overta det vanskelige og du må se på at barnet strever, og din sorg blir dobbelt så stor.
Et barn som opplever sorg er så meningsløst og vondt, så hjerteskjærende. De fortjener ikke disse vonde og vanskelige følelsene, de fortjener lykke og uvitenhet om hvor vanskelig og meningsløs verden kan være.
Det stikker i mammahjerte når du hører de små hulkene fra den lille kroppen som rister av gråt, som hiver etter pusten og søker etter hjelp.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne overta de vonde følelsene, jeg skulle så gjerne ønske at mine ord var mer trøst enn de er, og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne gi mine barn en lykkelig og god barndom uten kjennskap til alt det vondt.
Men vi lever på ekte, og verden er ikke en vakker blomstereng med nydlige blomster og solskinn. Livet er like mye en steinet fjellside og et nakent stup.
Jeg får bare håpe at min kjærlighet til mine barn er den trøsten de trenger for å takle veien videre når de en gang skal forlate rede og fly ut i verden. At den omsorgen jeg gir når de sørger nå, skal hjelpe dem gjennom de samme følelsene når de selv blir voksene og når de selv skal trøste sine barn.
Til min kjære pappa som fortjener en medalje i tålmodighet og ro. Som har fulgt meg i tykt og tynt, som har holdt ut alt fra barnegråt til tennåringshyl. Som har har vært privatsjåfør, bankmann, megler, snekker, sykepleier, bærehjelp og vaktmester.
En vakker høstdag for 27år siden sto min kjære mamma hjemme, og jeg var på vei ut i den store verden. Pappas første datter skulle ankomme denne verden, og han var på jobb. Langt unna telefon. Det hele endte i en ganske stressende situasjon for den stakkars mannen som fikk beskjed om å få tak i den litt langhårede pappaen. (Som kunne være hvor som helst på oppdrag, noe han også fikk kjeft for når han endelig ble funnet. Han måtte jo forstå at han skulle si ifra, han hadde jo tross alt en høygravid dame hjemme som kunne føde når som helst.) Og når han først kom seg hjem fant han tid til både dusj og leting etter kamera, for pappa er roligheten selv. Men det endte godt to timer etterpå, og jeg kom til verden med en ivrig pappa som fotograf, så ivrig at du nesten ikke ser meg på bildene.
Jeg var en viljesterk liten jente, som ganske tidlig gikk inn i rollen som prinsesse. Og min tøffe storebror og pappa gav meg viljen min, helt til den dagen jeg bet ifra meg. Over pappas nese, og selv ikke alle fotballskadene han hadde pådratt seg kunne måle seg med blåveisene. Men han var like glad i den lille jenten sin.
Etter hvert som tiden gikk fikk jeg være med pappa på jobb, en ikke helt enkel oppgave når du skal prøve å gjøre en innsats med en maset liten jente på slep. Men jeg hørte han aldri klage og jeg fikk aldri nei når jeg krevde å være med. Han sa aldri noe når jeg ryddet på kontoret og tegnet på viktige papirer, og jeg hadde det som plommen i egget.
Den lille jenten hadde alltid med seg lille Kalle, som dessverre tok seg noen avstikkere. Så det er ikke tall på alle gangene pappa måtte være etterforsker for å finne den igjen, så den lille prinsessen skulle klare å sove om natten. Selv ikke når han måtte ringe rundt til alle kontorene i byen for å lokalisere den lille kaninen klaget han.
Hver eneste kveld sang pappa for meg, og hver eneste kveld ville jeg høre trollmor 15ganger, minst. Og hver eneste kveld kom jeg inn i stuen etter leggetid, og krevde at pappaen min skulle bære meg inn på rommet igjen. Og det gjorde han, helt til jeg ble 12år. Og sikkert lenger om jeg hadde insistert på det, for jeg var fortsatt pappas lille prinsesse.
Jeg minnes tiden min mor bodde på fødehjemmet, og jeg fikk lov å kle på meg selv. Jeg minnes at jeg fikk spise kveldsmaten i stuen, og at pappa laget meg makaronisuppe med melk, selv om han sikker var så sliten at han ville knekke sammen. Jeg husker jeg fikk være liten husmor, selv om jeg laget pappa merarbeid.
Når sommerferien kom tok pappa meg med på svenskeferie, med bil og telt. Og det hele endte i et spennende eventyr med nedrevet telt og mange varme gode soldager ved bassenget og lekeplassen. Jeg tipper at det var en sliten pappa som kom hjem med en strålende fornøy jente, selv om han aldri sa noe om det.
Hvis jeg trengte sminkedukke stilte pappa alltid opp, selv når han fikk rosa leppestift utover hele ansiktet og de stakkars hårtustene som var igjen ble fylt av hårstrikk av ymse slag. Han smilte alltid å sa han var fin, selv om jeg i dag forstår at dette er en svært vanskelig situasjon for ethvert hannkjønn.
Han sa aldri noe når jeg brukte han som hest hver gang han prøvde å strekke ut på gulvet, og han klaget aldri når han ble brukt som klatrestativ. Han sprang etter meg når jeg lærte og sykle og han fulgte meg til hundrevis av skirenn hele vinteren, som er lang i nord.
Når tenårene kom sa han aldri noe når jeg fikk raseriutbrudd av en annen verden, han var rolig og ventet til de gikk over. Og det til tross for dører som smalt og ting som flagret gjennom luften. Og om jeg var lei meg trøstet han alltid.
Han sa aldri noe når jeg klaget over at han gikk i teite klær eller gikk rundt i bar overkropp når jeg hadde venner med hjem. Og han kritiserte meg aldri når jeg kledde meg som tenåringsjenter flest, uten sans for selvkritikk når det kommer til klær og sminke. Han støtte meg alltid, selv når jeg fant på ting som kanskje ikke var så lurt.
Når jeg ble voksen og inntok foreldrerollen var han verdens stolteste bestefar, som forgudet alle sine barnebarn. Han stilte opp og hjalp til om det trengtes, og de siste årene har han også vært privatsjåfør for den stakkars datteren som ikke liker bussen.
Pappa er min store helt, og denne dagen er til ære for han. Den fantastiske mannen som har oppdratt meg i samarbeid med min mor, og gjort en strålende jobb om jeg må si det selv. For jeg er lykkelig, og minnes barndommen min på en god måte. Fine gode pappaen min, hvem skulle jeg vel vært uten deg?
Kjæmpegla i dæ pappaen min, du betyr all verden for mæ å de andre rundt dæ! Du e en fantastisk person og kunne ikke vært en bedre pappa!
“Johs” Johannes Jensen, verdens beste pappa, bestefar og svigerfar!
Takk for at du er min pappa <3 Og beklager bildene, men jeg måtte bare! Husk at jeg er den lille prinsessen din 😀
Det finnes noen kjennetegn du kan se etter for å finne ut om en mann er pappa.
Det mest åpenbare er selvfølgelig å se om han holder, springer eller leter etter en unge. Om han springer/leter etter noen har han som regel panikk i blikket. Litt av grunnen er naturligvis at han er redd for at det skal hende ungen/ungene noe, men det største grunnen er at de fleste barn har en mamma. Og hun blir garantert veldig sint om hun finner ut at pappaen har mistet ungene, noe enhver mann med fornuft vil unngå.
Barna sier ofte pappa, gjerne fem ganger i hver setning så lenge mamma ikke er tilstede, men i en god del familier fungerer også stefar som pappa og kan regnes på lik linje med den som har vært med på å lage barnet. Men som regel blir denne mannen kaldt med navn, så dette er ikke et sikkert kjennetegn. Du kan nemlig være far på mange måter! (Bestefar, stefar, adoptivfar, fosterfar osv.)
En annen ting du kan sjekke er om mannen kan sove middag sittende, med en flokk barn rundt seg som enten bruker han som hoppeslott eller sminkedukke. Dette er en teknikk som krever mye kontakt med barn, både dag og natt for at den skal læres. Derfor kan du være ganske sikker på at det er en pappa om du observere dette. En vanlig mann ville ikke klare sovne med en gjeng småtasser springende og ropende rundt seg.
En mann som er pappa, har på samme måte som mammaflekker på klærne, ofte på skulder og lår. For han har ingen problemer med å løfte opp et gråtende barn som er full av snørr/tårer og gjørme, og du vil se av utrykket i ansiktet at han ikke synes det er spesielt ekkelt, og du vil se noe som minner om redsel. For hva om noe er veldig galt fatt med barnet hans?
Ofte vil vi se at pappaer får mindre hår, og at hårfestet i tinningen kryper sakte men sikkert oppover. Dette er ikke bare på grunn av at han blir fysisk eldre, men siden barn gjerne bruker håret som håndtak når de får sitte på skuldrene vil det naturligvis falle av. Grunnen til at mange får mindre hår midt oppe på hode er som regel fordi de har jenter, og de kan være ganske brutale når de bruker pappa som hårmodell. Han klarer ikke si nei til de søte små smilene, det er det kun mamma som kan.
Om du hyler «monster» vil alle de som er pappa komme springende, de vil sjekke under alle senger og inni alle skap om det faktisk er monster der, før de sier at du er helt trygg. Så kan du vente noen minutter å gjøre dette igjen, og du får samme reaksjon. Om du er veldig heldig med pappaen vil han også ta deg på fanget og synge favorittsangen din, minst 10 ganger og helt til du sovner igjen.
Hvis du ber mannen lese deg en barnebok vil du fort oppdage om han er pappa eller ikke. En pappa vil lese boken med innlevelse og alle de 38 gangene du forlanger, bare for å beholde husfreden. En vanlig mann vil ikke vite om dette og si nei etter første gjennomlesning, og da braker kaoset løst.
(Under alle teppene finner du en sovende pappa!)
Til ære for alle pappaene der ute, og spesielt dem som bor i samme hus som meg.
Og tusen takk til alle dere som deler og liker innlegget, for uten dere hadde ikke bloggen min vært noen ting 🙂
Dette innlegget har vært postet før, men det passer så bra som oppvarming til morgendagen at jeg må legge det ut på nytt! #mammablogg
?Maaaaammma, nå kan vi få en jentebaby!? Jeg våknet med et rykk ut av min 13timer lange søvn, av en liten gutt som klistret nesen sin mot min! ?JEG har sovet hele natten, og du sa at når jeg sov hele natten skulle vi få en baby!? Han puster varm morgenånde i nesen min og bruker meg som trampoline, lys våken som han er. Jeg svarer noe fjernt at det er ikke så lett å lage babyer. Han utbryter ?Nei, for de kan ikke lages av stein, vi må finne en hundehår for der er det masse bein!? Det går opp for meg at jeg har glemt å forklare hvordan babyen skapes inne i magen, og at det ikke innebærer noen hundehår. Han har jo nesten oppfattet hvordan babyen kommer ut, og forteller alle som vil høre at mamma fjertet han ut!
Nå har jeg fortsatt ingen ønsker om å få flere barn med det første, selv ikke etter en hel kveld og natt med herlig, god og fantastisk søvn.
Det har seg nemlig slik at jeg fant avknappen min i går, og kom borti den i løpet av timene før barneTV. Så jeg sovnet på sofaen til tross for hyl, krangling og min rolle som hoppeslott. Jeg sov gjennom leggetid og nattasang, og pappa i huset måtte innse at han fikk se i fred på fotballkamp uten at hans frue kjeftet hver gang han hold på å rive ned stuen i iver eller frustrasjon. Jeg sov faktisk gjennom det bråket også. Ved voksenleggetid sto jeg opp fra sofaen, spise opp middagsrestene og ramlet i seng.
Den følelsen når du sitter midt i skittentøys haugen på størrelse med Mount Everest og griner dine modige tårer, fordi du etterpå må stå å lage middag til familien selv om du er så sliten at føttene helst vil legge seg i sengen selv om hjernen nekter.
Noen dager er helt klart mer slitsomme enn andre, og som den optimisten jeg prøvde å være i går når jeg la meg var jo dagen dømt til å bli katastrofe. For i går bestemte jeg meg for at jeg skulle være et solskinn når jeg sto opp, og ikke den orkanen jeg bruker å være. Jeg skulle med andre ord smile, snakke rolig og utføre alle morgenrutinene i en munter melodi svevende på en særdeles rosa sky. Ikke så veldig realistisk med andre ord, siden jeg normalt sett ikke er snakkende til før etter frokost og noen timer til.
Men jeg gikk på med godt mot, og klarte å smile når jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg komme meg ut av sengen etter at alarmen og to stykk høylytte barn hadde gjort store forsøk på å få meg opp. Jeg sto opp og tasset inn på bade, der oppdaget jeg at det var iskald. Og istedenfor å hyle av frustrasjon fant jeg frem de største ullsokkene som var innen rekkevidde. Fortsatt smilende og fornøyd. Mulig at tanken på synet av meg selv i evas drakt og ullsokker gjorde sitt til at dette gikk bra. Så skulle barna få på seg klærne sine, og istedenfor å bli utålmodig gjentok jeg bare beskjeden 14gang, helt til klærne var på. OG det var faktisk en ganske stor bragd, for jeg er altså ikke den som snakker så mye rett etter at jeg har fått opp øynene. Så skulle maten lages, og da fant flasken med solbærsirup ut at den skulle sette meg på prøve, men å renne ned bak steikeovn. Alltid en sikker vinner når det kommer til tap av kontroll. Men jeg bet tennene sammen og klistret på meg det mest falske smilet jeg klarte.
Resten av dagen gikk på samme måte, men i det samme sekundet som klærne skulle finne veien inn i vaskemaskin kastet morgensurheten seg over meg, i tredobbel styrke.
Til alt hell kom en liten engel tassende inn på badet, ser på mammaen sin med store øyne og sier ?Søte mamma min, skal vi ikke dra å spise litt sushi i dag??
Så i dag ble det sushi til middag!
Ps. Jeg skal aldri prøve å være noe solskinn som flyter på rosa skyer flere ganger om morgenen, jeg har lært!
Ikke bilde av Mount Everest, men en fjerdedel av det som lå på badet i dag, minst!
Hva er det for at barna har en innebygget klokke som gjør at de står opp før småfuglene i helgen når det er fri, men må vekkes når vi skal på jobb, skole og barnehage i ukedagene?
Jeg bare spør, for det slår meg at hver eneste lørdag har jeg to stykk gutter oppe lenge før klokken er påtenkt å ringe i ukedagene, og jeg kan love deg at med det lydnivået de holder så våkner alle andre i huset også, muligens i gaten.
Men hvorfor i alle dager er barn født med en klokke som ringe hver lørdags morgen så foreldrene ikke skal få en sjangse til å sove litt ekstra? For det må jo være en medfødt refleks som er skapt for å gi foreldrene litt ekstra hodebry. Håpløs er den i alle fall, for jeg hadde helt klart fått en bedre lørdag om ungene hadde sovet litt lenger enn til klokken fem.
Vi har prøvd flere ganger å få dem til å sove, men alle med barn i huset vet at det er en ganske håpløs oppgave. Så jeg har prøvd å lure ungene å si at det er mandag, selv om det er lørdag. Men de avslørte meg veldig fort, for de var fullstendig klar over at det var godteri dag. Så prøvde jeg med alarm, at de måtte ligge til den ringte. Det endte med at eldstemann stilte den tilbake sånn at den ringte klokken 06:03. Så har jeg vært en runde innom trusler, og truet med at lørdagsgodte ville forsvinne ut av vinduet, men nei. De ignorerte glatt tanken på at mamma frarøvet dem ukens sukkerdose. Når ikke det heller fungerte tenkte jeg at bestikkelser var en god ide, og jeg sa at om dem sov lenge skulle de få sjokolade. Men nei, sjokolade fristet ikke.
(Smårampen en tidlig lørdagsmorgen!)
Så nå sitter jeg her, med øyne som går i kryss og hører på to stykk unger som prøver å rive ned leiligheten. At jeg er alt for trøtt for å roe dem ned får bare være, for min bedre halvdel kan godt stå opp å holde meg med selskap. (Evt overta barna så jeg kan legge meg å sove litt, med sov i ro i ørene!)
Ellers har det vært en rimelig hektisk dag, som resulterte i en ekstrem hodepine. Jeg tenkte som så at jeg skulle legge sove en times tid på sofaen etter jobb og behandling, men for hver gang jeg sovnet var det en liten ramp som bestemte seg for at mamma ikke skulle sove. Å når det ikke var guttungene som brukte meg som hoppeslott så var det min bedre halvdel som hadde noe å formidle. Det hele endte med at mor i huset eksploderte, litt i alle fall. Og jeg tenkte at NÅ skal jeg få litt søvn, men så ringte mamma. Hun lurte veldig på om jeg hadde fått med meg at jeg var i VG sammen med smårampen. Jeg hadde tydeligvis glemt å formidle det videre til mine foreldre, så det var en veldig forundret pappa som leste avisen og fant datteren og barnebarnet der. (Har jeg nevt at jeg er en smule distre til tider?!!)
Så jeg ga opp hele prosjekt soving, og får heller gjøre et forsøk på å ramle i seng tidlig i dag. (Og krysse fingrene for en lang natt med søvn!)
(Det føles litt rart å finne seg selv i VG, men heldigvis hadde jeg klart å svare på en voksen og gjennomtenkt måte, så jeg høres ikke ut som den surremammaen jeg til tider er! OG det beste av alt må jo være at leiligheten så ganske så strøken ut i bakgrunnen, noe som kanskje er litt langt unna sannheten…)
Å ikke ha tid til trening når du har fått barn er bare oppspinn. Og si at tiden ikke strekker til er som å lyve for seg selv, og jeg skal selvfølgelig bruke meg selv som et godt eksempel.
Her i huset har jeg flere heftige treningsøkter gjennom hele dagen. For eksempel hinderløype om morgenen, der jeg jakter på en svært så våken og opplagt treåring som ikke har sovet stort. Og det har heller ikke mammaen, men det stopper meg altså ikke i en god treningsøkt om morgenen. Her hoppes det over stoler, krypes under bort og springes rundt i en rasende fart for at medisin skal bli gitt. Vinterstid øker vi tempoet litt og bruker rå makt for å rydde frem bilen og veien, og bilen igjen fordi den er like borte som da jeg startet. Tipset er å flytte til Nord-Norge. Samtidig som du gjør dette skal du passe på to aktive gutter som selvfølgelig ikke står i ro å ser på, fange dem å få dem festet inn i bilen uten at den fylles med alt for mye snø.
Neste runde er balansetrening, for å utføre dette trenger du en barnehage/skoleplass, uteklær og utstyr som skal flyttes mellom hjem og skole/barnehage hver dag. Her i huset må som regel minstemann bæres under den ene armen og klærne under den andre, samtidig som porten åpnes med den ene foten. Om ikke det er trening så vet ikke jeg. Så skal det stresses av gårde for å levere unge nr 2. Her skal også klær og utstyr inn, og om du ikke ønsker en særdeles lang treningsøkt på ettermiddagen er det en fordel at du går inn med utstyret og henger det på plass. Om du ønsker litt ekstra utfordring kan du ta på sko med høye hæler. (Dette går også for menn, men da må du nesten regne med noen rare blitt og spydige kommentarer. Kjøp sov i ro og putt i ørene, samt unngå øyenkontakt!)
Så kommer ettermiddagen og du har begrenset med tid på å hente to stykk unger. En real intervalløkt med andre ord. Først skal skolegutten hentes, og her skal du løpe rundt mens du plukker opp klær gjennom hele skolen, samt leter etter ungen. Så skal du få med deg våte klær og ungen til bilen, få han inn og kjøre til barnehagen for å hente nestemann. Her må du igjen ta runden etter utstyr, samt samme økten som om morgenen med porten. Så kjører du til butikken, springer inn og plukker varer til middagen, legg gjerne til en ekstra øvelse å balanser alle varene i armene. Kun nybegynnere trenger handlekurv.
I vinterhalvåret får du litt ekstra utholdenhetstrening når du rydder frem gårdsplassen, spesielt når du skal fjerne en 2meter høy brøytekant som er nøye kastet inn der du skal gjøre.
Under middagen får du trent styrke. Hold en gråtende treåring på den ene armen og lag mat med den andre. Om du skulle søle noe bruker du føttene til å tørke opp. I tilfelle dette gir deg for lite utfordring kan du gjøre lekser med eldstemann så du får litt hodetrening med det samme. Kjøp gjerne matvarer som er i beholdere som nesten er umulig å skru opp, slik at hendene får litt ekstra utfordring.
Så kommer tiden for husarbeid, støvsuging blir fort en god øvelse når du har en treåring hengende rundt foten. Løft gjerne stoler og utstyr et par ekstra ganger. Dusjen vaskes med tannbørst, slik at du får brukt armene litt ekstra. Nybegynnere kan godt bruke en oppvaskkost den første tiden, og for viderekommende er det anbefalt å bruke barnetannbørste. Støvtørking gjøres med føttene samtidig som du bretter klær.
Så kommer leggetid, og du gjentar samme hinderløypen som om morgenen, samtidig som at storebror i huset legger ut ekstra hinder i form av legoklosser. Dette krever en svært god fysikk, slik at du unngår å treffe dem.
Så som du ser har jeg ingen unnskyldning for å ikke trene, og jeg forstår ikke helt hvordan noen som har barn ikke får tid til dette.
Ha en strålende kveld, hilsen en veltrent småbarnsmamma.
I dag våknet jeg i vill panikk, og nærmest kastet meg ut av sengen. Jeg var helt sikker på at det sto om minuttene og sprang inn på badet. Jeg klarte å treffe rett på toalettet, og prøvde å lokalisere klærne mine.
I mitt hode var jeg helt sikker på at jeg hadde forsovet meg, at jeg egentlig skulle vært på jobb. Minstemann var våken, og studerte mammas oppførsel nøye, han flirte litt for seg selv og kjente tydeligvis igjen mammas stressoppførsel.
?Mamma, i dag skal vi være hjemme, det er lørdag!?
Jada, det stemmer jo ganske bra det. Det er lørdag og jeg jobber ikke helg mer, noe som betyr at jeg kastet meg ut av sengen helt unødvendig. Inne i meg ramlet det ut noen salige gloser som selv den mest hardbarka fisker hadde rødmet av.
Resten av dagen skal brukes til lørdagsaktiviteter, jeg skal handle, rydde litt og kanskje kjøre en tur for å ta noen bilder i det fantastiske vinterværet vi har.
Og i morgen skal jeg virkelig prøve å huske at jeg har fri, for starten på morgenen var litt mer stressende enn jeg hadde tenkt!
Dagens outfit, selv om bilde er gammelt. Men her i huset vasker vi klær, så de kan fint brukes igjen! Legg merke til de supertøffe ullsåkkan mine, jeg er bra heldig som fikk dem! 😀
Da har jeg oppdagen enda en egenskap jeg mangler, nemlig å sette bokbind på skolebøker.
Eldstemann har startet i 3klassen, og der får de lånebøker, noe som betyr ekstraarbeid på et stykk mamma. Ifølge min bedre halvdel er det bedre at jeg gjør det som har damefingre og ikke tømmerstokker! (Dårlig grunn, men jeg hadde ikke nok tape i tilfelle han faktisk har rett!)
Etter litt roting rundt i den pittelille leiligheten vår fant jeg noe gråpapir som jeg har brukt til gaveinnpakning. (Mulig det heter noe annet, rullen er brun og ikke grå.) Lærerne har heldigvis mye erfaring, så de hadde sendt med merkelapper hjem!
Etter noen frustrerende minutter fikk jeg eldstemann til å samarbeide, og i felleskap klarte vi å få papiret på plass uten alt for mye klaging og kjefting. Resultatet kan sikkert diskuteres, men med tanke på ferdighetene vi hadde fra før er jeg fornøyd.
Neste gang det kommer hjem en bok som skal beskyttes skal jeg sende guttungen på besøk til min mamma, for HUN kan slike ting. Hun har kommet seg gjennom mange,mange skoleår med bøker. (Vi er fire søsken…)
Synes det høres ut som en god plan, jeg kan ikke være supermamma bestandig! (Okei da, jeg kan ikke være en supermamma…)
