For en god stund siden søkte vi om grunn og hjelpestønad til minstemann, og fikk et flott brev der det sto at det kunne ta opp til 4måneder å behandle denne…Og om de manglet opplysninger ville det ta enda lenger tid, men da ville vi få brev om det. 

Jeg lurer litt på hva som foregår når jeg har levert søknaden inn, legger de den bare bort helt til datoen for svar kommer og de må behandle den i siste liten? Det vil isåfall forklare en del av de merklige avslagene folk får på søknader som sendes inn. Og det vil også forklare hvorfor de ikke sender ut brev om manglende opplysninger for helt på slutten av ventetiden. Det kan være mulig de ikke gjør det på denne måten, men det er ingen som bekrefter/avbekrefter mine mistanker, og da må jeg jo få lov til å ha dem…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror egentlig de burde gå en runde med seg selv, for vi vet alle at det smarteste vi kan gjøre er å først rydde, så sette oss ned å se på TV, ellers blir det gjort dårlig hastearbeid før vi skal legge oss…. 

Min tidligere erfaring er at du har 6ukers klagetid etter svaret på søknaden kommer, snakk om forskjelsbehandling! (Og teknisk sett så er det vel strengt tatt den som søker som har behov for lengst tid når vi skal sende en søknad, for det er jo vi som må samle sammen tusenvis av attester og skrive en «hyggelig, formell klage» selv om vi har mest lyst til å skrive ned en rekke påstander som er serdeles uhøflig mot et system som skal hjelpe. (Gjerne med ord som inneholder, helvetes, jævla, rævluktera, inkompetentejævla, osv) Så du trenger med andre ord noen måneder før du sender inn klagen. 

Jeg sendte inn søknaden i april og da burde den være ferdig i juli….MEN etter en samtale i dag med NAV ser det ut for at de har sommerferie i juli, ergo må jeg vente helt til i august! ER det mulig? Det er jo en grunn til at vi søkte nå, vi har liksom behov for de ekstra kronene til å dekke ekstra utgifter i forbindelse med barns sykdom. Vi søker ikke fordi vi synes det er morsomt, overhode ikke. 

Etter telefonsamtalen i dag fikk jeg melding bra nav, som tydeligvis har funnet ut at de skal «forbedre» seg. 

Vi ønsker å forbedre oss.

 Tenk på dagens hendvendelse til NAV. I hvilken grad ble samtalen avsluttet på en hyggelig og positiv måte. Svar på denne meldingen med et tall fre 1 til 6, hvor 1 er i svært liten grad, og 6 er i svært stor grad. 

Hilsen NAV

HALLO, selv om dere avslutter samtalen med ha en fin dag videre, så betyr det ikke at jeg er fornøyd med innholdet i samtalen eller informasjonen jeg fikk. (Som forøvrig forsterket inntrykket mitt av at søknaden ligger å venter helt til siste mulighet for å behandle den.) Dere kunne i det minste ha unnskyldt dere for den lange ventetiden og håpet at det ikke medførte for store problemer for min del. Heldigvis er ikke alle jeg har snakket med like ille, å henne jeg snakket med sist var et medmenneske, virkelig fortjener en stor medalje med tanke på den kjipe jobbe hun har. (Hvem vil vel sitte å snakke med misfornøyd, redde og bekymra folk på telefon hele dagen…) Men når jeg er hyggelig så forventer jeg at den jeg snakker med også er det. Desverre ble jeg smittet av den negative tonen og sa som sant var før jeg avsluttet samtalen «jeg hadde ikke forventet at det skulle vært noe…Hadebra!»

(Bilde fant jeg på google og det første jeg tenkte var nav….) 

I dag er en av de dagene du vet alt blir feil, lenge før du får opp øynene og våkner til live. Natten har vært langt fra rolig, og siden jeg var sååå «voksen» i går kveld, satt jeg lenge våken uten å gjøre noe som helst. (Av erfaring burde jeg vite at det ikke er så lurt…) Og når mine søte små tok morgen klokken fem var det komplett umulig å sove mer, til tross for at min bedre halvdel skulle passe guttene. Men som sagt bor vi i en liten leilighet, og jeg er sikker på at lydnivået til guttene automatisk blir skrud opp når jeg skal sove litt ekstra. Jeg sovnet en liten stund, men våknet til et rabalder uten like i stuen, min kjære hadde sovnet og gutten hadde vært musestille en stund. (Jeg har skrevet om stillheten før, og den betyr som regel ikke noe bra.) De hadde funnet ut at flatbrød og smør var en passende frokost, og i godt sammarbied hadde de klatret opp i skapet og funnet frem det de trenger. Måltidet hadde gått bra, men når de skulle rydde bort beviset gikk det galt. Alt havnet utover det usedvanlig støvfrie gulvet mitt, som jeg med flid hadde rengjort i går. Jeg ga opp prosjekt soving og gikk inn i stuen. Etter en stund kom avisbudet og la lokalavisen i postkassen. (Husk at vi sto opp på et umennesklig tidspunkt, i alle fall for de uten barn!) Og på side syv i avisen var det klistret et ganske normalt bilde av meg som du finner her.  Og til min store forundring hadde han fått noe fornuftig ut av samtalen, og jeg pusta lettet ut og tenkte at kanskje det blir en bra dag til tross for den litt kjipe starten. (Jeg prøver i det minste å være positiv.) 

Siden ungene hadde spist forkost, påsto de at de ikke skulle ha noe mer før lunsj, og jeg var desverre for trøtt til å være den pedagogiske rette mammaen. Så jeg gikk fem på når de startet å krangle…(Og alle som har kranglet med en 7 og 3åring vet at du ikke har en sjangse. ) Det hele endte med at de ikke spiste noe mer. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi måtte ta en bytur i dag, og selvfølgelig ble det diskusjon før vi skulle ut døren. Minstemann nektet å ha klær på seg, og ikke snakk om at han ville forhandle. Eldstemann fikk feil klær og fant ut at han ville ha pengboken sin med seg. Desverre svir pengen hull i lommen hans, så de burde brukes med det samme. OG det betyr uendelig mye masing under handleturen. Når vi til slutt var klar for å gå ut døren var jeg blitt en sur og grinete mamma, som egentlig burde holdt seg hjemme. Og jeg ga beskjed om at penge deres ble hjemme, for nå var jeg lei av mas. 

Eldstemann må alltid låne film når de er med skolen på biblioteket, og desverre har vi ikke så veldig god tid på å levere dem inn. (Jeg har prøvd å si at det får han ikke lov til, men det glemmer han så fort han er utenfor min rekkevidde.) Og siden hukommelsen tydeligvis har sviktet de siste årene, var vi nødt til å ta turen innom der i dag. (Muligheten for purregebyr er stor, og ikke snakk om at jeg har så mye penger at jeg kan bruke dem unødvendig…) Minstemann på sin siden har klart å bøye innfatningen på brillene sine, og med et håp at det kunne fikses tok vi truen innom vår faste optikker. Desverre var det ikke håp for brillene, og vi håper at vi snart får time hos øyelegen så vi kan kjøpe nye. (Jeg priser meg lykkelig for at vi får dekket det meste av utgiftene til briller, ellers ville det bli en periode med vann og tørt brød.) Brillene ble rettet opp så mye som mulig, og vi fikk justert neseputene på reservebrillene. 

Midt under handleturen fant de selvfølgelig ut at de var sultene, akurat ide vi paserte en av byens hamburgersjapper. Bare det vi manglet for å gjøre turen komplett. 

På vei hjem måtte vi innom dagligvarebutikken, og med det samme vi gikk inn døren hørte jeg «kan jeg få…» og slik gikk det resten av handleturen. Så til alle dem som kanskje møtte på meg da, vanligvis er jeg ikke rød i ansiktet med røyk ut av ørene. Og jeg bruker heller ikke kjefte på ungene, selv jeg sa med en veldig sur tone at de skulle stå i ro ved siden av meg…(Og jeg vet utmerket godt at det eneste som hender om jeg hevere stemmen er at jeg selv blir mer grinete…) 

Når vi kom hjem var det på tide å rydde opp etter morgenens utskeielser, og jeg jaget alle guttene ut. (Inkludert min bedre halvdel som måtte passe dem.) Jeg husket rett før de gikk ut at de var sultene og i dag fikk de spise lunsjen sin ute. (Og det var de heldigvis fornøyd med!) 

I dag er også en slik dag at jeg helst vil stå å lage middag alene, og på disse dagene er jeg sikker på at guttene enda er festet til navelstrengen. Så det endte med at jeg skjærte meg i håndflaten på tidenes uskarpeste kniv, og hylte ut at nå fikk de pelle seg bort. (Jada, veldig voksen og etisk korekt, men en mamma har faktisk lov å miste tålmodigheten en gang iblandt. ) 

Etter middag prøvde jeg fortvilt å ikke irritere meg over noen av de jeg deler hus sammen med, og etter en god halvtime eksploderte jeg, og kom frem til at egentlig har ikke ungene gjort så mye utenom det vanlige. Det har seg slik at jeg aldri vokste ut av trassalderen, og da sier det seg selv at noen dager er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Så i straff for min dårlige oppførsel ga jeg meg selv beskjed om å gå på rommet, i nøyaktig 26minutter uten kontakt med noen andre. Et minutt for hvert år jeg er, og istendefor timeout kaller jeg det «tenke seg om tid». Det kan vel kanskje diskuteres om det faktisk er straff, eller et pusterom for å samle meg. For i dag er jeg en sliten, småsur og grinete mamma, som overhode ikke vil sammarbeide med noen. 

Resten av dagen skal ungene få sitte slik, og jeg driter i TVtid. Og gleder meg til de har sovnet og jeg kan sitte helt i fred og være en “hissigpromp” eller “pms” som jeg har fått høre jeg er hele dagen. 

Ps, alle skrivefeil skyldes mest sannsynlig søvnmangel, og jeg ber om at ingen kommenterer dem. Det vil mest sannsynlig føre til at macen flyver ut vinduet. Heldigvis er denne dumme dagen snart over, og jeg takker for at dere orker å lese klagingen min. 

Det er bare tull at småbarnsmødre ikke har tid til hjemmespa, vi må bare gjøre det på en litt annen måte en vi vanligvis bruker. Jeg skal nå ta for meg noe av de vanligste behandlingene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For å skape rett stemning kan du kjøpe inn «juksetelys» som du kan plassere på strategiske plasser, sett gjerne på litt rolig musikk og gjør deg klar til en dag med herlig behandling. (Ekte telys er brannfarlige og vil bare skape bekymring…) Den viktigste delen er å ha et eller flere barn lamme deg, gjerne under 4år. 

Peeling av huden i fjeset er en populær behandling, og vanligvis bruker vi massevis av kroner for å få en profesjonell til å gjøre dette. Men hvem sier at vi trenger å dra på et spa for å få dette til? En tur ut på våren med våre søte små, og problemet er løst. Det eneste du må gjøre er å sette deg ned og la barna stryke deg i ansiktet. (Nå kan det sikkert diskuteres hvor bra det er for huden å bli behandlet med sølevann og småstein, men det får vi gjøre ved en senere anledning. Nå gjelder det å se løsninger og ikke problemer.) 

På spa får du også en rekke kroppsinnpakninger, og sjokolade er ofte veldig populært. Så det du kan gjøre for å få til dette hjemme er å kjøpe inn en passe mengde sjokolade og la barna spise dette. Så ber du dem om å få en klem, og hele deg blir dekket av smeltet sjokolade fra topp til tå. For vi vet jo alle at det meste av sjokoladen de får, ikke havner inne i munnen, men på hender og i ansikt. 

Det er også superpopulært med masasje, og selv om du ikke har en fansy behandlingsbenk er det mulig å få til dette hjemme i egen stue. Du legger bare et pledd på gulvet, slenger deg ned å sier «ahh, det skal bli godt å få ligge i fred på gulvet en stund…» Ungene vil høre «Kom å hopp/knø på mamma» og du vil få den beste masasjen på lenge. 

Det er også populært med armoabad, så det du gjør er å kjøpe inn ønsket badeskum og sette barna i badekar/balje. Så sier du «det er ikke lov å grise med vann i dag» og barna vil gjøre det stikk motsatte. Og selv om du ikke sitter i badevannet selv, vil du være dekket av hærlig varmt armoavann. 

Så med andre ord er det fult mulig å få litt sårt tiltrengt kroppspleie, og etter en slik dag kan jeg garantere at det blir lenge til neste gang du får behov for å pleie deg selv. Og det beste av alt er at barna ikke tar betalt for jobben, så du sparer noen tusenlapper. (For om du betaler dem for jobben er det barnearbeid, noe du for alt i verden må unngå!) 

#mammablogg #spa #helse #skjønnhet #problemløsning #foreldre #barn #mammalivet #mammarollen #alternativ #bakfasaden #hverdag

Jeg får hele tiden høre at et godt forhold må du jobbe for og kjærligheten må pleies. Dere trenger kjærestetid, egentid osv. Nå har det seg slik, at jeg og min bedre halvdel har et stabilt og godt forhold. Og derfor må vi jo ha gjort et eller annet rett, for ifølge div aviser/nettsider og folksladder skal det være nesten umulig å få til etter noen år i samme hus.

1. Den første utfordingen et par kan møte, er diskusjon og krangling. Det sier seg selv at dette er bortkastet tid, og da har du alt for lite å gjøre. Løsningen er å få deg en unge som sover ekstremt lite, og jeg kan garantere at du ikke orker krangle. 

2. Den andre utfordingen er husarbeid og fordeling av dette. Her kan du bare drite i husarbeidslister og faste rutiner, for hvem gidder å følge dem uansett? Den beste løsningen er å gjøre det din bedre halvdel sier uten å utsette det. Da vil husarbeide bli gjort med det samme, og hos de fleste vil fordelingen bli bra. (For begge vil som regel se ting de er misfornøyd med, og be den andre gjøre dette.) 

3. Den tredje utfordringen er penger og hva som er fornuftig bruk av dette. Her er løsningen det samme som på den første utfordingen. Få deg et barn som aldri sover, og du vil automatisk prioritere å kun kjøpe det aller mest nødvendige, for hvem orker å gå på kjøpesenter etter 4-5døgn uten søvn? 

4. Den fjerde utfordringen er fordeling av egentid, når skal dere være sammen og når er det lov å være alene. Føler du at du er for lite/mye sammen med din bedre halvdel er det på tide å handle. Få dere barn, og jeg kan med hånden på hjerte si at dere aldri får muligheten til noen av delene. (Og de få gangene dere har barnevakt vil dere prioritere søvn, og problemet er løst.) 

5. Den femte utfordringen er sexlivet, som ofte roer seg ned etter den første «forelskelsen». Her kan jeg ikke hjelpe deg! Snakk med en samlivsterapaut eller ta deg en tur innom «snuskbutikken» og kjøp det du trenger for å ta ansvar for egen tilfredsstillelse. 

6. Den nest siste utfordringen er kommunikasjon eller mangel på denne. Den beste løsningen er å faktisk lytte til din bedre halvdel, så om du ikke er klar for dette når din kjære får munndiaré, kan du ta det opp på film og lytte på det seiner. Husk å informer om dette på forhånd. Facebook kan også være et godt hjelpemiddel, sjekk statusen til din partner og du vil få oppdateringer om humør, jobb og hvor denne oppholder seg i verden.

7. Den siste utfordringen er sjalusi, en irriterende funksjon som stort sett alle er født med. Hos de fleste minsker sjalusien i takt med at vi modnes. Det beste du kan gjøre er å stole på din partner, for om du ikke gjør det har dere en mørk framtid i vente. Du kan evt sperre han/hun inne, men i lengden vil dette fungere dårlig. (Du vil også risikere å bli sperret inne og passet på av hvitkledde folk…) 

Egentlig er min mening at så lenge du er glad i din partner, så vil du ikke få problemer med alle disse tingene. Et forhold bør handle om å gi og få, og så lenge begge parter gjør dette vil dere ha det bra sammen. (Og nå snakker vi om teori og ikke praksis.) 

En utfordring som bare menn har, er at kvinner har en lei tendens til å bli litt for lenge på kjøpesenter. Så om du vil ha henne hjem og du ikke orker bære henne hylende gjennom foretningene, kjøp deg en konevogn og problemet er løst! 

Som regel er jeg veldig tilfreds med tilværelsen som såkalt voksen småbarnsmor. Jeg trives med ansvar, rutiner og livets utfordringer. Jeg har ingen problem med å takle mitt barns sykdom, og jeg holde ut i selv de mest søvnløse periodene. Det økonomiske plager meg heller ikke og jeg kunne ikke ønsket meg noe annet liv en det jeg har. Aldri har jeg følt at jeg mistet noe av min ungdom fordi jeg fikk barn og aldri har jeg drømt meg bort til et annet liv. 

Men så kjenner jeg jeg rastløsheten som et lite stikk i magen, fremkaldt av en følelse eller musikk. Tankene avviker fra alt som omhandler hverdagen, alt ansvaret og alt som skal huskes. Jeg kjenner mammaen i meg må gi plass til den jenten jeg er, den livlige og sosiale Yvonne som elsker å være sammen med andre voksene. 

For av og til får jeg behov for å utagere, slippe ansvaret og bare eksistere. Og jeg tror at siden jeg lar meg selv få lov til dette, er jeg den beste mammaen guttene mine kan få. 

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Det er ikke ofte disse følelsene kommer, og som regel prioriterer vi søvn når vi har den sårt trengte avlastningshelgen vår. Men innimellom tar vi oss en fest, går ut og spiser og nyter livet som voksen. 

Så baylis og kaffe kjøpes inn og den halvfulle flasken bacardi rotes frem fra skapet, og støvet blåses bort. 

Og selvfølgelig skal det spakles og pyntes, for det er ikke ofte jeg har muligheten til å stå en hel time på badet. Sminken finnes frem og smøres på, håret krølles og penklærne rotes ut av skapet. Ingen ting er så godt som å se seg selv i speilet og være fornøyd med det man ser. Men den største gleden er å kunne være sammen med gode venner, og bare være meg selv. For selv en mamma trenger en pause fra rollene som mor, arbeidstaker, sykesøster, hushjelp og psykolog. For til vanlig bærer vi et ansvar hele tiden, og det er ingen som tar skade selv om vi av og til senker skuldrene og tenker på oss selv. 

Barna har det godt å trygt sammen med besteforeldre, og vi trenger ikke ha dårlig samviktighet. For denne pausen er bare bra for både oss og ungene, og det gjør at vi verdsetter tiden vi har sammen. Uten muligheten til å kunne være meg selv, ville jeg mistet gleden jeg har i hverdagen. 

Og til alle dem som dømmer mødre fordi de velger å av og til bare være seg selv, tenk deg om neste gang. For alle har rett til å være eget indiviid, og hvorfor skulle det være så galt å dyrke seg selv en liten stund? Og desverre er det slik at mange av den som kritiserer mest, trenger å feie for egen dør. Ingen er perfekte og du kommer ikke langt med å være negativ mot andre. 

Som de fleste vet blir ikke sexlivet det samme etter at vi får barn, og det snakkes om en rekke årsaker til dette. Disse går som regel ut på at mødrene får masse nærhet av barnet, og miste lysten på den stakkars pappaen som tyr til en uskyldig runde porno, som igjen gjør at mor i alle fall ikke har lyst blablabla….

MEN jeg er sikker på at grunnen er mer åpenbar en div profilerte personer skulle tro! 

Barn er nemlig født med innebygget radar, de ønsker ikke søsken før de er minst 1år. Og hvis du bare er så uheldig å tenke tanken på en seksuell omgang med din bedre halvdel, har du et lyst våkent barn som vil ha oppmerksomhet. Og uansett hvor tungt barnet sov når du vurderte situasjon, så kan jeg garantere at barne våkner. Og da sier det seg selv at det blir svært vanskelig å få til en ordning der du kan kose med din partner, ettersom normale mennesker ikke holder på som kaniner med barn tilstede! 

Og så tenker du kanskje at da må jo barnevakt være en mulighet, noe som forsåvidt stemmer. Men hvem i alle dager kan ha barnevakt 4-5kvelder i uken? For om det bare er en sjelden gang kan du være sikker på at med det samme dere skal ha litt sengekos, sovner dere av utmattelse. For alle gangene dere har prøvd på dette i løpet av den siste tiden, har den minste i familien våknet og gjerne holdt dere våkene i mange timer. (De skal jo tross alt være sikker på at dere ikke finner på noe lurerei, for ikke snakk om at oppmerksomheten skal deles med flere søsken en de eventuelt har fra før.) 

Barna har også innebygget en reservemekanisme som de utløser hvis de ser at de alerede nevnte punktene ikke fungere! Det hete gulp, og gir en svært ubehagelig lukt. Denne plaserer de strategisk på mamma, slik at pappa overhode ikke får lyst til å tafse på for eksempel brystene!) 

Så kjære forskere og andre personer som prøver å finne ut hvorfor småbarnsforeldre ikke har noe sexliv, her har dere grunnen. (Og jeg kan med hånden på hjerte si at det er førsteklasses forskning, pga av erfaringer og timer med grubling i de sene nattetimer.) 

Når guttene blir syke opphever vi regelen om begrensing av spille og tv tid. Da får guttene ligge foran tven hele dagen, og om de vil spille får de det. For jeg ser faktisk på det som en fordel at de holder seg i ro og lar kroppen jobbe dem friske, uten at de bruker alle kreftene sine på å springe rundt. Og om jeg skal være helt ærlig er det litt godt at de sitter i ro så jeg kan få en pust i bakken. Jeg passer alltid på å ha ledig plass på fanget så de kan få den tryggheten og nærheten de ønsker. Så de siste dagene har jeg brukt masse tid i sofaen med en gutt i hver armkrok mens vi ser på tv. Favoritten til lillebror er gode gamle brannmann sam og postamann pat, og skal jeg være helt ærlig er jeg glad for det. For mange av de nye barnefilmene er helt håpløse, uten mening og innpakket i alt for mye pedagogisk riktig innhold. Siden storebror er på grensen til å ville se disse, og mener selv han er blitt for gammel får han spille med DSen sin eller nettbrett å se på youtube. Av en eller annen grunn synes gutter på den alderen at det er veldig gøy å se på andre spille supermario og bygge ting med lego i timesvis. Jeg skønner ikke helt fasinasjonen over dette, men så er jeg ikke gutt eller 7år heller. 

Jeg vet at det vil bli klaging når hverdagen går tilbake til normalt igjen, og de vil få den vanlige halvtimen med spill, pluss barnetv på kvelden. Men når jeg veier opp gleden deres når de i utgangspunktet er lei seg fordi de er syk, mot maset når de blir friske er det verd det. For kan jeg gjøre dagen deres bedre på denne måten, gjør jeg det. 

Tidliger i dag sa eldstemann “Du mamma, ho bestemor sir at når man e syk så e det lov å drikke brus også på vanlige daga!”  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Og det er sant som hun sier, for jeg er sikker på at ungene blir fortere friske med litt brus i kroppen. Jeg husker da jeg var lita, da kom alltid pappa hjem med brus til meg når jeg lå syk. Og jeg fikk alltid ligge i nattklærne og se på tv hele dagen, godt pakket inn i dyna på sofaen. Og jeg husker at det alltid ble litt bedre når jeg fikk gjøre noe som vanligvis var “neiting”. Så nå lærere jeg bort de samme tingene til mine gutter, og håper at de vil ha de samme gode minnene som meg. For selv om jeg ofte var veldig syk, er det omsorgen og gleden av å bli litt ekstra skjempt bort jeg husker. 

Hvordan rutiner har du når barna dine er syke eller hva tror du du vil gjøre når du en dag får barn? 

Det hele startet med søknaden på grunn og hjelpestønad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her må noe gjøres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svært lite og har et mye større behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3åringer, skal vi ha rett på stønad fra nav. Tanken har falt meg inn før, men jeg har rett og slett ikke orket tanken på alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke så enkelt som det høres ut, og om du “bare” fyller ut rubrikkene i søknadsskjemaet må du regne med å få avslag. Og jeg er livredd for avslag, så det hele endte med 10sider egenerklæring på hvorfor vi var nødt til å få økonomisk støtte. For at den skulle bli så god som mulig tok jeg kontakt med legen vår på sykehuset, og sa at vi må få snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg føler at det er behagelig å komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig når jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har fått ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrålte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for å høres ekstremt tvilsom ut lar jeg være å si at hun var som en engel…(Men etter 3år med sykdom i familien har vi møtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp på skuldra til meg selv. 

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid å gjøre? Jo, når jeg skrev søknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker på at om jeg spør guttene mine om hva jeg heter så vil de svare “Mamma”. Men jeg klager ikke, for så lenge jeg kan puste å bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det høres så fint ut å si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette. 

Første forsøk var på formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg å sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hårvask med hårkur og en runde med hårføner, barbering av mine mannelegger (“Mamma, du ser ut som en mann på leggan!” ligg hele tiden i bakhodet…) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske når den ble kjøpt inn!) 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hårkur og balsam, hårfønern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og følte faktisk en aldri så liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten å vite om det.

Midt i utskylling av balsam hører jeg telefon, som forøvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal være noe med ungene.) Så jeg røsker til meg hånduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i dårlig form, og de lurer på om det ikker er bedre for han å få komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. Så på bare noen få minutter hadde jeg kastet på meg klær, puttet det våte håret i en lue, røsket ut kontakten til hårfønern, funnet frem nøkler, ringt samboern og kommet meg ut døren. 

Så nå venter en dårlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hårene på leggene garantert varmer litt ekstra. 

Jeg ser nå at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre år i en slags mammadvale er det greit.