Det hele startet med søknaden på grunn og hjelpestønad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her må noe gjøres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svært lite og har et mye større behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3åringer, skal vi ha rett på stønad fra nav. Tanken har falt meg inn før, men jeg har rett og slett ikke orket tanken på alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke så enkelt som det høres ut, og om du “bare” fyller ut rubrikkene i søknadsskjemaet må du regne med å få avslag. Og jeg er livredd for avslag, så det hele endte med 10sider egenerklæring på hvorfor vi var nødt til å få økonomisk støtte. For at den skulle bli så god som mulig tok jeg kontakt med legen vår på sykehuset, og sa at vi må få snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg føler at det er behagelig å komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig når jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har fått ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrålte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for å høres ekstremt tvilsom ut lar jeg være å si at hun var som en engel…(Men etter 3år med sykdom i familien har vi møtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp på skuldra til meg selv. 

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid å gjøre? Jo, når jeg skrev søknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker på at om jeg spør guttene mine om hva jeg heter så vil de svare “Mamma”. Men jeg klager ikke, for så lenge jeg kan puste å bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det høres så fint ut å si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette. 

Første forsøk var på formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg å sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hårvask med hårkur og en runde med hårføner, barbering av mine mannelegger (“Mamma, du ser ut som en mann på leggan!” ligg hele tiden i bakhodet…) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske når den ble kjøpt inn!) 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hårkur og balsam, hårfønern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og følte faktisk en aldri så liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten å vite om det.

Midt i utskylling av balsam hører jeg telefon, som forøvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal være noe med ungene.) Så jeg røsker til meg hånduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i dårlig form, og de lurer på om det ikker er bedre for han å få komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. Så på bare noen få minutter hadde jeg kastet på meg klær, puttet det våte håret i en lue, røsket ut kontakten til hårfønern, funnet frem nøkler, ringt samboern og kommet meg ut døren. 

Så nå venter en dårlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hårene på leggene garantert varmer litt ekstra. 

Jeg ser nå at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre år i en slags mammadvale er det greit.