Beklager, men den juleavslutningen er overhode ikke noe for meg. Av egoistiske grunner hater jeg disse oppsamlingene som alltid er på dager der vi overhode ikke har tid, eller magiske krefter til å delta på den måten som forventes. 

For eksempel skulle vi på julefrokost i barnehagen, noe som høres usannsynlig romantisk ut, helt til du plukker konseptet i biter og studerer hva som ligger bak. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er et typisk B-menneske, som stort sett ikke er snakkende til før etter ni hver morgen, og jo tidligere jeg må opp jo lengre tid tar det før andre i det hele tatt kan forstå hva jeg prøver å kommunisere om. OG det tar tid, mye lengre tid en det vi har før vi skal stille opp i barnehagen vellstelte og smilende. Jeg er ingen av delene der jeg kommer subbende i treningsbukse og uten evne til å styre muskulaturen i ansiktet som fortsatt sover, nesten som en ekte zombie! Og for å gjøre det hele litt mer begivenhetsrikt skal jeg ha med begge mine barn, som stort sett aldri er enig så lenge mammaen er trøtt.  

Så kommer utfordring nr to, å snike til seg en ledig stol rundt bordet, samtidig som du ikke skal trø på noen andre sine barn eller stjele plassen til en voksen som vimser rundt og leter etter barn i kaoset av personer som klemmes inn i den lille avdelingen. Et rom som vanligvis er beregnet for små individer til vanlig. Og da sier det seg selv at det oppstår flere mer eller mindre katastrofale episoder når både foreldre og søsken og barn og besteforeldre og muligens noen fremmede fra gaten for alt jeg vet, skal skvises inn rundt to små bord. 

Når du endelig får tak i den stolen, og skal synke ned på det pittelille setet som er beregnet for rumper som er en fjerdedel av min egen størrelse, får du lyst å grine. FOR det er ikke godt å synke ned på den stolen, for med det samme du setter deg holder du på å ramle i gulvet siden du ikke får plass, så hele senasen blir en treningsøvelse der du klorer deg fast til noen treplanker som er mistenksomt glatte. (Det var dempet belysning i rommet, så om stolen var full av matolje eller andre glatte stoffer så hadde det ikke forundret meg!) Og nå er jeg ikke av den typen som er spesielt stor, så jeg tør ikke tenke på hvordan min bedre halvdel har det når han skal balansere på stolen. 

Så skal det hentes mat og drikke, og dette er gjerne i et annet rom, langt unna den delvis trygge sitteplassen. Maten finner du rimelig fort, i alle fall ser du hvor alle samler seg og du stiller deg i en slags kø der du skyves rundt til du etter hvert ender opp foran noen varme lakseskiver og noen ihjelkokte egg som skal balanseres på et rundstykke som du ikke har klart å dele, ettersom du allerde holder to andre fat, og prøver å få ungene dine til å ikke pille på maten som andre skal spise.

Når du trygt har fått maten på fatet starter den ekte utfordringen, bæring! For maten skal bæres gjennom en hinderløype av løpende barn, svimle voksene og leker som er plasert strategisk rundt! Og her snakker vi om leker i alle størrelser, men med hovedvekt på legoklosser. 

Vel fremme med bordet etter bare noen få griseuhell iløpet av hinderløypen skal du tvinge inn maten, samtidig som du smiler og prøver å bortforklarer hvorfor treåringen putter paprika i nesen og hvorfor åtteåringen har skive på nugattien. Og når du da tar i betraktning at hjernen enda ikke fungerer helt optimalt etter å ha sovet alt for lite natten i forveien, fordi du skulle forberede morgendagen!? Blir det ikke like lett å finne sammenhengende ord som andre kan forstå. 

Så kan jeg jo nevne at støynivået er lagt over lovlig grense, og at når du samler enorme mengder mennesker som er en blandig av A og B inn i et rom grytidlig en morgen, som i tilegg stresser fordi de egentlig bør være på vei til jobb, blir det en symfoni av lystige stemmer og grynting i kombinasjon av barnehyl fra de løpende tornadoene som springer rundt! (Les=barn!)

Når jeg endelig kunne rømme ut døren hadde jeg lyst å grine av lykke, for en slik morgen kunne jeg klart meg uten. Heldigvis synes minstemann det er stor stas å ha med seg den bevisstløse mammaen sin på slike ting, og han er strålende fornøyd den tiden jeg faktisk holder ut der og oppfører meg någenlunde som et normalt menneske. MEN jeg nekter helt klart å like en støyende og stressende morgen, som gjerne må havne på samme dag som skoleavslutningen til eldstemann…(Som forøvrig fortjener et eget innlegg, ettersom skoleavslutninger faktisk grenser til tortur i mine øyne! Skoleunger kan faktisk lage mer bråk enn de i barnehagen, og de kan også springe dobbelt så fort!) 

“Opp med mamman, det er et helt år til neste gang!”