«Tass,tass,tass»
En liten gutt kommer tassende inn i stuen, lys våken og ikke klar for å sove med andre ord. Jeg har lenge hørt han snakke med bamsen og dukken der inne, men så lenge han ikke holder broren våken er det greit. Vanligvis sovner han først, og sover noen timer før han våkner opp igjen. Det er sent på kvelden, og jeg vet at natten vil bli lang.
«Mamma, du e verdens beste mamma» Han smiler det søteste smilet sitt og ser på meg. «Takk lille venn, og du er verdens beste gutt»
Jeg spør om han ikke skal sove, og får til svar at det går ikke!
«Mamma, magen min romle og romle og sir at den e sulten!» Han ser på meg med alvorlige øyne og jeg mistenker at samtalen med dukken og bamsen har gått ut på dette.
«Vil du ha en banan før du går og sover videre?» Han svarer ja, og jeg setter han i sofaen.
« Du mamma, i morgen skal jeg og bror være veldig flink! Kjempeflinke storegutter og vi skal høre masse etter!»
Jeg funderer litt over hvor disse ordene kommer ifra, og tenker tilbake på dagen. Jeg har vært i dårlig humør på grunn av lite søvn, og det har småguttene også. En lang sosial kveld før våkenatt er sjeldent en god kombinasjon, og det er ikke ofte vi velger å ofre den søvnen vi kan få. Og det har vært mye mas i dag, både på voksene og barn.
Jeg svarer at jeg er helt sikker på at de vil være veldig flinke i morgen, og at jeg synes de alltid er flinke selv om jeg av og til blir sint. Og at jeg elsker dem veldig mye.
Minstemann nikker fornøyd og spiser bananen sin ferdig, så følger jeg han tilbake i sengen og legger teppe godt rundt han, bamsen og dukken.
«Nå vil magen din sikkert bli stille så du kan sove vennen!»
Han nikker og sier at jeg er verdens beste mamma og at han har verdens beste pappa.
Ordene hans betyr så enormt mye, for det er ingen selvfølge at de er der. Denne sommeren har vært fantastisk for hans del, og kanskje den minst smertefulle tiden i livet hans. Og jeg håper bare at ordene blir der, selv når vinteren kommer og vi går mot vanskligere tider. Det er skummelt og ikke vite hva som vil hende i fremtiden, selv om det er det beste. Nå kan jeg glede meg over det som hender nå, og ikke tenke på hva som vil oppstå senere.
Du må være tøff for å være mamma, du må takle så mye som du ikke kan forestille deg før du står der med et lite barn i armene. Men alt slite er verd det, for når du innser at det er lov å ha dårlige dager, kan du også glede deg over de gode. Som mamma møter du mange vansklige dager, og de som sier noe annet lyver.
(Egentlig skrev jeg dette for lenge siden, men nå ligger jeg nede for telling igjen med sykdom, og finner ingen ord jeg kan skrive.)
