Etter fire år uten spesielt god og regelmessig nattesøvn bør jeg vel strengt tatt vite bedre enn å trykke meg inn på en artikkel som heter ?Her er sjekkelisten for hva lite søvn kan føre til!? 

Så nå sitter jeg her og funderer over punktene på listen, og bekymrer meg for min egen helse. Tror nesten at jeg egentlig er død, om alt stemmer. Mistenker nesten at punktene er til for å skremme livskiten av en stakkars småtrøtt mamma, eller pappa for den saks skyld.  

– Risikoen for overvekt øker. Sover man lite blir man fortere sulten, og får mer lyst på junk rett  og slett. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Okei, dette får jeg virkelig ikke til å stemme, for i mitt tilfelle er det heller motsatt. Mulig det er en stavefeil, eller bare litt alminnelig skremselspropaganda. 

– Større fare for at man er innblandet i en ulykke.

Joda, denne stemmer ganske bra. Fredagen på jobb skadet jeg meg stygt på et papir, et realt papirkutt på tommelen var ikke helt med i beregningen den dagen. Så ser den med ulykker, hadde helt sikkert unngått dette om jeg sov mer natten i forveien. 

– Man ser mer sliten ut.

Tja, er litt usikker. Sist jeg sov over 12timer så jeg ut som et troll som hadde ligget i vinterdvale noen år. OG da så jeg faktisk mer sliten ut en jeg vanligvis gjør. Og i grunnen er det vel aktivitetsnivået som gjør meg sliten når jeg går litt grundig inn på livet mitt.  

– Større risiko for å pådra seg en forkjølelse

Har vansker for å se hvordan i alle dager jeg skal klare å bli mer forkjølet enn det som er realiteten i dag, for etter at jeg fikk unger har vi pådratt oss hver eneste lille bakterie som har flakset forbi oss. Og med bare en unge sov jeg helt klart så mye som er anbefalt og litt til. Så dette må kanskje være mennesker uten barn, som ikke har brukt opp uflakskvoten sin fra før! 

– Hjernevevet ødelegges

Å herregud, nå fikk jeg panikk her. Er dette grunnen til at jeg satte melkepakken i kjøkkenskapet og smøret i fryseren? (Det kan da umulig ha noe med at jeg gjorde slike ting lenge før jeg reduserte nattesøvn til et minimalt nivå inkludert hyppige oppvåkninger. Jeg drømte sikkert bare at jeg tømte melk i sukkerboksen istedenfor forkostblandingen en gang for veldig mange år siden!) 

 – Større sjanse for å bli følelsesmessig påvirket. 

Litt usikker på om jeg skal le eller gråte, så dette punktet ser ut til å stemme. Men om ikke annet er jeg blitt litt mer følsom enn før, og er ifølge min bedre halvdel et steg nærmere en kvinnelig oppførsel, til tross for min tendens til å rulle over på siden og snorke i vei.  

– Mindre fokus og får problemer med å konsentrere seg. 

Takk og pris for søvnproblemene, uten dem ville jeg vært en superkvinne uten sidestykke og sikkert endt opp på et eller annet forskningsinstitutt for å sjekke ut min fabelaktige hjerne. Så jeg skal klare meg fint med noen små facebook pauser når jeg egentlig skal vaske leiligheten på grunn av dårlig konsentrasjon om det som egentlig skal gjøres!

Jeg var jo helt sikker på at det var enden på listen, men det viste seg altså at dette var det som kunne hende etter kort tid med dårlig søvnkvalitet, for det kommer faktisk flere punkter på listen! 

– Sjangsen for slag er fem ganger større. 

Regner med at de sikter til slag fra andre rundt meg, ettersom humoren min blir hyserisk morsom hver gang jeg sover for lite. Når jeg tenker meg om blir jeg også ganske irriterende når jeg er trøtt, og prøver å få de rundt meg til å ha det på samme måte. Flaks at jeg er snar å springe?

 – Risikoen for å få en del krefttyper øker.

Bekymringsverdig, må vurdere å slutte med alle e-stoffene og de andre ulumskhetene jeg får i meg. For ikke snakke om den ekstreme solingen jeg driver med de to månedene med sommer vi har her i nord! 

– Sjangsen for å få diabetes blir større. 

Fantastisk, det betyr at jeg også må slutte å drikke min høyst nødvendige colaboks hver dag. Kommer ikke til å overleve, og hva skal jeg liksom gjøre hver gang jeg forvandles til et hormonmonster en gang i måneden? Skal jeg liksom være sukkersyk i tilegg til grinete? (Tok du den, sukkersyk!) 

 – Risikoen for å få hjertelidelser øker. 

Må si meg enig med denne, for så sur som jeg blir når jeg med et uhell treffer et bordbein eller en vegg når jeg skal bevege meg rundt i svarte mørket om natten, er sikkert pulsen og blodtrykket på grensen til overlevelig. Og dette er bare småting i forhold til de gangene jeg kjenner hjerte gråte når barnet mitt ikke får sove av smerter.  

– Antallet spermier reduseres

Ehh, sist jeg sjekket produserte ikke kroppen min den typen ting. Men for all del, kanskje det forhindrer flere barn med det første og reduserer risikoen for enda mindre søvn?!  

– Faren for å dø øker. 

Det gjør den også når jeg går ute i mørke, når jeg kjører bil og når jeg står på kanten av et stup med bind for øynene. Så du kan vel si at søvnmangel ikke er alene om å øke den sjangsen! 

 Så jeg må altså med andre ord være et supermenneske, eller så er muligens søvnmangel ikke så dramatisk som side2 vil ha det til.  Om du ikke er som meg og hopper over store deler av teksten i artikkelen, kan du gå inn her å lese resten av de kloke ordene som sikkert står der:

 http://www.side2.no/helse/article3738245.ece

Fra den tiden jeg sov minst 8timer i døgnet, alle bilturer og stort sett bestandig jeg hadde muligheten. 

Kanskje de neste gang kan skrive noen velformulerte ord om hvordan du kan takle søvnmangel på best mulig måte når du faktisk ikke har mulighet til å gjøre noe med saken, slik at jeg og sikkert en håndfull andre personer får noen gode tips for å få hverdagen til å fungere bedre. 

#mammablogg #søvn #søvnråd #søvntips #forskning #barn #søvnproblemer #foreldrerollen #humor #ironi #samfunn #tips #råd #media #artikkel #helse #sykdom #bekymring #familie #søvnkvalitet #tull og #tøys 

De få gangene jeg gjør et forsøk på å spise utenom våre faste måltider blir jeg omringet av mine barn, det er nesten magisk og jeg mistenker at jeg i kombinasjon med mat blir en barnemagnet. 

Ungene kan være hvor som helst i leiligheten, men i det samme jeg tar en tygge av maten samler de seg rundt meg, med store runde øyne og smil som kan smelte selv det kaldeste hjerte. 

Av en eller annen grunn blir de alltid sultne når jeg spiser, og det til tross for at det bare er kort tide siden de gikk fra matbordet. Og jeg kan også spise den samme maten, men når den ligger på mitt fat er den mye mer spennende enn på andres. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som regel er det alltid minstemann som spør først: ?Snille gamle mammaen min, kan æ få smake?! Væææær så snill!? Og om jeg skulle falle for fristelsen å gi han en tygge, som jeg som regel gjør kommer eldstemann og sier ?Får æ å smake, sia lillebror fikk?!? Og jeg må bare gi fra meg tygge nr to, for hvem vil vel være en urettfredig mamma over noen munnfuller med mat? 

Men som regel vil de smake litt til, og litt til helt til jeg blir lei og jager dem av gårde med beskjed om at mamma vil spise maten sin i fred, for nå er hun veldig sulten. Og om de ikke hører etter spiser jeg like greit dem også! Mulig den siste biten ikke er spesielt pedagogisk riktig, men satser på at jeg har lært dem såpas mye at de kan takle litt tull og tøys, også når jeg sitter å skuler bak et matfat. 

Jeg er ikke spesielt bekymret for dette, selv om jeg savner å spise maten min i fred, for de gjør det aldri med noen andre enn meg. Så dårlig oppdragelse er det altså ikke, men heller den magneten jeg snakket om. At de vet at mammaen er ganske svak for søte små barn som bruker sin fineste stemme til å spørre pent kan også være litt av sakens kjerne, i alle fall når det kommer til hvorfor jeg aldri får spise for meg selv. 

Så moralen er at jeg får spise samtidig som dem, eventulet bytte fat under middagen. Så slipper jeg kanskje små hender som prøver å stjele brokkolien min når jeg ser bort noen sekunder. 

#mammablogg #mat #barn #moralen #familielivet #mamma #mammarollen #trollunger #oppdragelse #pedagogisk #humor #matro 

Det er ikke så alt for lett å skulle dra noen plass uten barna, selv om jeg alltid sier at det er en drøm og nesten mitt høyeste ønske, sånn etter å være frisk, sove og få hushjelp. Så jeg skal nå lage en liste over fordeler som gjør at jeg gruer meg litt mindre. (Jada, jeg velger det selv og vet godt at barna vil ha det strålende når jeg er borte, men mammahjerte nekter å skru seg av!) 

– Jeg kan gå rolig med koffert, avisen under armen og en fancy kaffe i hånden.

– Jeg må ikke beregne å holde et gråtende barn en hel time når vi står i kø for å sjekke inn på flyplassen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Jeg vil ha god plass i kofferten, og antakeligvis problemer med å fylle den. Ingen barneklær som stjeler plass, og helt klart en mulighet til å ta med minst fem ekstra par sko, og fortsatt ha mulighet å shoppe når jeg er borte. (Til og med uten å ha overlast på vei hjem!) 

– Jeg vil kunne sove på flyet med god samvittighet, om du ser bort ifra bekymringen om at jeg snorker, eller snakker i søvne. 

– Jeg kan sitte med vinduet når vi flyr!!!(WEEEEE!!!) 

– Jeg kan gå i høye hæler, ha på lyse klær og ordne håret. (Okei, bare ordne håret da, resten bruker jeg som regel å ikke fikse uansett om jeg har barn sammen med meg, eller ikke!) 

– Jeg kan spise mat når jeg er sulten, og jeg kan spise den maten jeg har lyst å spise!

– Jeg kan drikke en øl til forkost, selv om jeg vanligvis aldri drikker det. Men muligheten er altså der. 

– Jeg kan prate ustanselig i telefon, jeg kan sitte ubegrenset på nett og jeg kan lese en god bok uten en følelse av å overse to stykk gutter. (Okei, litt overdrevet siden jeg også skal være sosial når jeg reiser, men igjen så har jeg altså muligheten.) 

– Jeg kan gå på do i fred, uten selskap eller panisk banking på døren og aller minst uten skremmende stillhet utenfor døren, som neste alltid betyr fare.

– Ja også kan jeg kose meg når jeg ser andre mødre springe rundt i vill panikk med unger som springer i alle retninger. Og jeg kan sende noen medfølende smil til de med babyen som gråter på flyet og jeg kan nikke til pappen som bærer på den illsinte tassen som overhode ikke vil vente på noe sikkerhetskontroll. 

– Og ikke minst kan jeg kjenne hvor mye jeg savner barna mine, og glede meg til jeg kan komme meg hjem igjen til dem. 

Som du kanskje forstår skal vi snart ut å reise, helt uten barn. Og jeg må si at jeg faktisk føler meg som en uskikkelig tenåring som sier hun skal sove hos en venninne og heller er på fest hele natten. Det er nesten så jeg ringer mamma å spør om lov, for hundrede gang. Og når jeg leter over alt etter tekster som forteller meg at jeg overhode ikke er en dårlig mor som drar bort noen dager for å samle krefter og nyte tilværelsen sammen med kjæresten, finner jeg ut at jeg egentlig bare kan kaste den dårlige samvittigheten ut vinduet! Jeg vet jo at barna har det kjempefint, at turen koster oss veldig lite og at det ikke er snakk om mer en fire dager! Men prøv å fortell det til mammahjerte!

Og med det samme vi går ut døren uten barna, så går vi inn i rollen som han og henne, ikke mamma og pappa. Så skal jeg gjøre mitt beste når det kommer til å sove mye, nyte livet og faktisk bare kjenne på at vi lever. (For ifølge ganske mange lever man ikke når man har barn. I alle fall det jeg fikk forståelse for etter at jeg kom med min lille beretning om den saken!)

Ps. Vi skal forville oss til storbyen, altså Oslo. Og som vi alle vet så er nordlændiger noen snodige skruer, så det kan bli spennende. Heldigvis har vi invitert oss på besøk til en kompis og fruen, som har litt søringerfaring siden de har utvandret fra det kalde nord. 

Av en eller annen grunn passer trassalderen veldig godt når jeg leser teksten denne mannen har skrevet. Jeg kjenner at jeg blir automatisk vanskelig, av den enkle grunn at det som skrives ikke fungerer i praksis. Han er sikkert en flott mann og han har mange gode poeng, jeg ønsker ikke å kritisere han, men jeg må innrømme at jeg ikke er like enig bestandig.

I teorien er det han skriver veldig rett og logisk, det høres nesten litt magisk ut og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne snakke min særdeles selvstendige treåring fra et eller annet påfunn han har i det samme sekundet vi må gå ut døren. 

Jeg er enig i en god del av det mannen skriver, og jeg vet at barnet mitt ikke trasser for å irritere på seg foreldrene. Han gjør ikke dette for å være vanskelig og han gjør det ikke bevisst. Men når det kommer til forslagene om hvordan jeg skal reagere bommer han kraftig. 

For en stund siden var vi på butikken, og jeg testet den såkalte pedagogisk riktige metoden. Minstemann ville ha en leke, minstemann kunne ikke få leken, mamma forklarte at den leken kan du ikke få, men jeg forstår at du ønsker deg den og at det er vondt å ikke få den. Minstemann setter i et hyl uten sidestykke, mamma sier igjen sine ord på en rolig og grei måte. Minstemann hyler enda mer og holder seg for ørene, mamma fortsetter handlingen, minstemann slenger seg ned på gulvet og øker lyden enda noen desibel, mamma merker at hele butikken ser på henne med store øyne. Minstemann fortsetter utfoldingen av egen selvstendighet, mamma tar ungen under armen og tramper ut av butikken, uten varer, uten å i det hele tatt gidde å tenke på at det er pedagogisk feil å gi beskjed til treåringen at han ikke får være med på butikken når han nekter å gjøre som han skal, og at han har med å høre etter neste gang.

Vel hjemme evaluerte jeg episoden og kom frem til at neste gang blir det en advarsel, så rett i bilen å hjem. Ikke noe mer snakk, ikke noe mer babbel om følelser og annet tull som uansett ikke høres i hylene fra den illsinte lille gutten. For min erfaring er at jo mer jeg snakker, jo mer hyler ungen. 

Så får han heller utfolde sin egen selvstendighet når det kommer til å dra i barnehagen i nattbukse, bruke den største skinnluen på den varmeste dagen i året, ha klærne på vrangen eller tisse i potten istedenfor i do. 

For selv om det høres fint ut kan ikke barn snakkes til ro bestandig, og da har jammen meg mamma også lov til å trasse, eller utvikle sin egen selvstendighet som det så fint heter! 

Så kan bare alle andre smartinger som mener jeg gjør feil komme innom her en morgen etter tre timer søvn og hjelpe til, så skal jeg helt sikkert klare å snakke rolig og behersket når jeg finner doen overfylt av dopapir og lekebiler, en hel melpakke utover stuegulvet, forklare rolig at du må ha klær på når du går ut og smile strålende når jeg egentlig vil grine fordi jeg er sliten og tørtt.

«Det beste foreldrene kan gjøre er å se vennlig på barnet,si «flott!», snu seg og gå ut av rommet. På vei ut kan man snu seg og si: «Bare si fra om du trenger litt hjelp». Med en stående invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten å føle seg ydmyket.Hvis de voksne faktisk ikke har tid til å vente de få minuttene ekstra, kan de sette seg på huk foran barnet ogsi: «Jeg vet godt at du helst vil gjøre dette selv, men akkurat nå har jeg det travelt, så jeg vil gjerne gjøre det for deg, hvis det er i orden?»De fleste barn svarer hyggelig på de hyggelige spørsmålene.»

(Utrag av tekst som står på dagbladet.no)

Det her er vel ikke helt realistisk, sånn i den ekte verden? De fleste barn jeg har møtt svarer ikke hyggelig på hyggelige spørsmål når de er trøtte og vil gjøre selv, de hyler alt de makter og kaster støvelen i hode på deg!

Til slutt vil jeg bare legge til at dette ikke er et angrep på Jesper Juul, men jeg er desverre enda i selvstendighetsalderen og velger å rope å skrike uansett hvor hyggelig han prøver å være. Spesielt når han gir meg dårlg samvittighet fordi jeg ikke er en mamma som alltid smiler og er fornøyd, som alltid snakker rolig og bestandig har tid til å la barna gjøre som de selv ønsker.

Men om ikke annet er jeg flink å fortelle guttene mine at de er flinke, gode og at jeg elsker dem, så jeg er ganske sikker på at de vil vokse opp til selvstendige individer selv om jeg tvinger på dem klær før vi går ut i 15minus om morgenen, eller at jeg ber dem om å oppføre seg når jeg tramper ut av butikken. 

(20grader ute, og minstemann har vinterjakke og skinnlue på seg, etter eget valg selvfølgelig. )

#mammablogg #barneoppdragelse #oppdragelse #trassalder #selvstendighetsalder #barn #forelder #terapi 

Om du har barn som leker med Lego/Duplo, er dette et # DIY tips til deg eller et “gjør det selv tips” for de som liker norsk best. (Når jeg tenker meg om er dette også et innlegg for deg om du bygger med lego, ikke bare for barn! ) 

Etter en episode der jeg skulle bygge opp noen av barnas tidligere Lego prosjekter opplevde jeg at en halv side i et av instruksjonsheftene var revet vekk, noe som resulterte i hyl og skrik på minstemann i familien, og en litt grinete mamma. Jeg ble rimelig frustrert siden jeg i forkant hadde letet som en gal etter byggeheftet, siden det er litt av sjarmen med Lego.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så jeg tok saken i egne hender, og fant frem lamineringsmaskin og saks. Nå skulle alle heftene ordnes slik at vi unngår katastrofer i fremtiden. 

Det du trenger er: 

– Lamineringsmaskin

– Plastlommer til lamineringsmaskinen

– Legohefter, og helst hefter som inneholder alle sidene. 

– Hullmaskin

– Saks

– Perm eller sterk tråd. 

– En ledig bordplate og god tid. 

Om du ikke skulle ha en slik maskin, så kan jeg informere at den kan kjøpes for 200-300 kroner, og den jeg bruker fant jeg på biltema. Et innkjøp som virkelig har vært til god hjelp i huset vårt.

Finn frem alle heftene, finn en ledig bordplate og sett i gang med arbeidet. Det første du gjør er å klippe til heftene, så legger du dem inn i plastlommene som må kjøpes til lamineringsmaskinen. 

Når du har laminert arkene og de er blitt avkjølt klipper du til slik at de blir like store. Klipp litt utenfor selve instruksjon for best resultat. Så sorterer du alt etter rekkefølgen og finner frem hullmaskinen.  

Når du har tatt hull i arkene legger du dem i en perm, og om du ikke skulle ha dette kan du bruke en tråd. La den være litt løs slik at du kan bla med arkene. 

Et siste tips er å merke alle de ulike arkene i hver instruksjon med tall, i tilfelle de små river alt ut av permen. Da er det lett å finne frem til rett plass, siden du bare følger tallet som står på arkene. Jeg brukte en vannfast tusj som egentlig skal brukes til merking av klær. Men man tar det man har!

Lykke til, og del gjerne innlegget videre. 

Så skulle vi endelig få til et kinobesøk, en romantisk stund bare jeg og min bedre halvdel. (Eller, romantisk er det vel ikke når jeg er inkludert, men vi skulle altså gjøre en par aktivitet, sammen.) Vi ankom kinoen en god stund før filmen skulle starte, faktisk en hel time før. Her skulle altså ingen ting av opplevelsen gå til spille for det var jo tross alt over fire år siden sist vi var på disse traktene, lenge før minstemann meldte sin tilstedeværelse. Vanligvis bruker vi jo å ligge i hver vår ende av sofaen når vi har avlastning, men denne gangen skulle vi faktisk bruke tiden til sosiale aktiviteter.  Siden vi var så heldige å få kinobilletter sist jul, fant vi ut at det var på høy tid å bruke disse, så da fant jeg ut at jeg like godt kunne slå på stortrommen å kjøpe en enorm pakke popkorn, en pakke baconsnaks og cola. Jeg tok ingen sjanser, for her skulle jeg spise meg kvalm. (Minnes at det var ganske obligatorisk når jeg var yngre, og gikk på kino hver gang det kom en film jeg ønsket å se.)

Vi var selvfølgelig de første inn i kinosalen, og jeg kunne konstantere at vi nå er blitt de litt teite voksne. Kjempegreier, ble nesten litt stolt av tanken. Bare vent til guttene blir så store at de blir flau av oss! Jeg la også merke til at alle som skulle sitte ytterst kom først, slik at de som skulle lenger inn på raden måtte gå forbi oss. Det er egentlig ganske fascinerende, for det er jo vi som sitter ytterst som kjøper billetter sist, såfremt folk ikke har angst for å sitte midt inne i en folkemengde og heller vil sitte ytterst. Heldigvis har nykinoen (som egentlig er blitt litt gammel, bare at jeg ikke har vært der så ofte) seter som er plassert slik at folk kan gå forbi, uten at alle må røyse seg slik det var før i tiden. De er også plassert slik at vi som sitter ytterst ser skjermen like bra som de i midten. 

Jeg var strålende fornøyd, stappet i meg popkorn og hadde god underholdning i reklamene før filmen skulle starte. Jeg nøyt hvert sekund, og ikke engang div ymse kroppslukter til folk som gikk forbi fikk meg i dårligere humør. (Tipper at den del av dem var i rimelig festlig lag dagen før, og hadde glemt å dusje etterpå!) 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så startet filmen, og jeg kjente telefon ringe?.(Lyden var heldigvis av, så det var ikke så alt for flaut!) Etter litt panikkskriving under jakken fikk jeg sendt melding om at vi var på kino, og spørsmål om hva som var galt. (Noe er som regel det når hun ringer sent på kvelden.) Minstemann var blitt syk? 

Jeg måtte le litt, for det skulle da ikke være teknisk mulig at vi har slik uflaks. Å gråte ville tatt seg veldig dårlig ut når vi satt å så på en komedie. 

Vi fikk hentet minstemann, som var kjempetett og hadde kastet opp flere ganger før vi kom oss hjem. Stakkars lille gutten som har vært syk hele julen, som ikke har fått prøve skiene eller den radiostyrte bilen sin ute. Får så vondt av han, for selv om han er tapper og sier at det går bra, vet jeg at det er vanskelig å ikke få være ute å gjøre det samme som alle andre barn. 

Resten av natten ble lang, og jeg satt våken med den lille skatten vår, for hver gang han sovnet, våknet han like fort. 

Så om fire år får vi vel muligheten til å prøve oss på et kinobesøk igjen, og med litt flaks kan vi kanskje se filmen uten at noen blir syke. 

(Om du vil lese en morsom bok som får humøret opp, er denne et perfekt valg med mange spennede sider!) 

Til slutt vil jeg bare anbefale filmen som handler om hundreåringen som rømmer ut av vinduet, en utrolig morsom film. Og for dem som ikke liker å se film er boken like bra, om ikke hundre ganger bedre. Men nå hadde jeg tankene en helt annen plass enn på filmen når jeg så den i går, så det kan jo være at jeg synes den er enda mer gøy når jeg får sett den på nytt. (Når den kommer på dvd og jeg kan se den hjemme i egen stue!) 

Selv om formen ikke er på topp i dag fikk minstemann lov å dra å se på rakettene med pappaen sin, så det var en fornøyd og sliten liten gutt som kom hjem igjen. Heldigvis var almenntilstanden bra, han hadde fått i seg mat og feberen var lav, ellers måtte vi nektet han dette også. Mange ganger er det ekstra vanskelig å være mamma å måtte si nei, når jeg vet hvor mye det skuffer barna. For det er ikke lett for en liten gutt å forstå hvorfor, selv om han er i dårlig form. 

Nå håper jeg bare at natten blir bedre for hans del, og at vi får litt søvn. 

For å få med oss så mye som mulig av julaften, tok vi morgen klokken fire. (For de fleste er det vel strengt tatt natt på det tidspunktet, men tydeligvis ikke hos oss!) Morgenen gikk unna til nekting av gaveåpning, vakt rundt julegavene og herjing som resulterte i neseblod og utgriset sengklær. (Det var altså ungene, ikke jeg og min bedre halvdel, selv om jeg kan bli ekstremt sur når jeg ikke får skjønnhetssøvnen min.)  

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Julenissen var innom her en plass mellom to og fire, og tenk at han hadde kommet med noe guttene ønsket seg!) 

Så var det tid for de obligatoriske tvfilmene som skal vises, og jeg må innrømme at det kanskje er like greit at jeg har sett dem hvert år siden jeg forsto meningen med tv. (Mistenker at jeg var i en slags transe med strikking i fanget og øynene delvis igjen under det meste av tiden.)

Etterpå laget jeg en strålende julelunsj, som jeg synes var meget smakfull. Den besto av kjøpte rundstykker, ferdigdelt pålegg og kakao med krem. (Kremen var pisket hjemme, så der kan jeg hente husmorpoeng.) 

Tiden gikk, og etter hvert ga vi etter for maset om å åpne julepakkene. Men det skal sies at det er vanskelig å si nei til seg selv. Guttene var i himmelen, og det var fantastisk godt å se hvor takknemelige de var for gavene. (Selv om minstemann gråt sine modige tårer fordi storebroren fikk flere enn han, og ikke engang vistheten om at han fikk den største kunne trøste den overtrøtte lille tassen.)

Jeg ble også veldig fornøyd, og du kan tro jeg var spent da jeg åpnet den mystiske pakken som kom i posten dagen før. Det var et par helt nye ullsokker, og det var nydlige! Ellers fikk vi mye fint, og gaven fra minstemann varmet ekstra mye i hjerte. (Selv om den så ut som en gullfarget bæsj. Og om jeg ikke tar helt feil så er det ganske sannsynlig at den også skal forestille akurat det!) Julemiddagen smakte strålende, og til og med storegullet som var full av feber og ondt i halsen fikk i seg mat. Julebrusen smakte godt, noe den nesten bare gjør på denne ene dagen i året, og desserten hadde jeg ikke plass til. 

Det ble også tid til familiefotografering, og som vanlig fikk vi et fantastisk bilde av familien der ingen ser i kamera og det er armer og ben overalt. Men en kort tid i min karriere som mamma forsto jeg at det er dette som er familiebilder, så jeg må bare gi oss en sekser for. Meget godt jobbet med andre ord! 

(Jeg, med spakkel og alt som hører til. Smykke fikk jeg hos julenissen. For en sjarmerende fyr!)

Så var det plustelig leggetid, og vi fikk etter mye om og men ungene i seng. Begge påsto at de ikke var trøtte, men ca 15sekunder etter at hodene traff punten sov de. Tipper de var en smule slitene. Under kveldsstellet var jeg litt uheldig, og klarte å bestikke minstemann med at jeg skulle bygge opp de nye legotingene hans så fort han var sovnet. Og jeg må si at det angret jeg på ganske fort. Men har man lovet noe, så må man holde det. (I alle fall når det er snakk om barn som liksom skal lære at man må holde det man lover…) Så en times tid satt jeg på gulvet fordypet i barndommen. 

Etterpå kunne jeg flate ut på sofaen, meget fornøyd med dagen til tross for svie på øynene og en følelse av å være konstant full. (Søvnmangel kan gi dette resultatet, selv om jeg overhode ikke rører alkohol når barna er hjemme.) Masse fine gaver fikk vi også, og jeg må bare takke alle som ønsket og gi oss en oppmerksomhet i dag 🙂 Jeg bare elsker gaver, og gleden er stor når jeg ser alle de fine tingene jeg får. 

(Litt av juletrepynten, som jeg har laget selv. I år er nesten 50prosent av pynten hjemmelaget, og målet er at til slutt skal alt være laget av oss selv!) 

Etter å ha presset inn litt ekstra julegodt kunne jeg endelig finne sengen, og skal si det var godt å kunne falle inn i søvnen. 

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og jeg gleder meg! 😀 

Det skulle faktisk ikke være mulig, men nå er vi rammet av oppkast igjen. Heldigvis er det bare en av fire som er smittet, men uheldigvis er inkubasjonstiden(altså tiden fra du blir smittet til du blir syk) perfekt tilpasset til julaften. Tenk at vi kunne være så heldige, vi som bare er syke annen hver uke resten av året, og som de siste fire årene har vært rammet av en eller annen lumsk tilstand hver eneste jul. 

Det var tydeligvis for mye å be om at vi skulle holde oss friske, så jeg må bare legge meg langflat å beklage. Neste år skal jeg heller ønske hundre millioner eller noe annet som er mer realistisk. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men om ikke annet unngår jeg det julestresset alle snakker om, jeg holder meg heller til den vanlige hverdagen som ofte kan gi meg ganske høy puls. Alle gavene er ferdigpakket og julematen vi mest sannynlig ikke vil nyte er handlet inn. Vi har vært gjennom den obligatoriske julepyntlagingen og julebaksten har svigermor fikset for oss. Jeg har pyntet til jul, og handlet et svindyrt juletre som jeg egentlig ikke har råd til. (Men jeg vil ikke risikere en hyserisk mamma, altså meg, som ikke får juletre!) Jeg har til og med handlet meg juleblomster, og guttene setter tydeligvis penger på hvor lenge jeg klarer å holde den levende.  Minstemann har troen på sin mor, og tror den holder til sommeren, eldstemann påstår at den kommer til å dø i morgen, og min bedre halvdel påstår at om den holder til julaften har jeg jukset og kjøpt en veldig realistisk plastblomster. Nå skal de sies at veldig mange av blomstene jeg drar i døren er død før jeg får de i potten, så de har muligens rett. 

Heldigvis er det bare jobb i morgen, og så tar jeg en velfortjent juleferie som sykesøster, hushjelp, kokk, mamma og sexy kjærest. (Jeg sa ferie, ikke husmorferie!) 

«Å jul med din glede, tralllalalalaaaa….»

Liten familie på fire søker eldre hus på landet, som står der ensomt og forlatt og savner noen som tar vare på det. 

Vi bor i Tromsø, i en pitteliten leilighet som vi leier, men drømmer om å kunne gi våre barn en fritid utenfor den lille byen vår. Vi drømmer om et hus vi kan ta vare på, og som kan være vårt lille friminutt i en vanskelig hverdag. Vi drømmer om et hus som vi kan gi omsorg til. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men nå har det seg slik at det ikke er så lett å finne et slikt hus, for selv om vi ser mange,mange stå der alene finner vi dem aldri for salg. Så nå vil vi prøve om huset finner oss. 

Det er noen ting som er viktig, huset må ikke ligge mer enn to timer fra Tromsø, for vi må ha muligheten å kjøre dit hver helg. Taket må være tett og det må være mulig å pusse det opp litt etter litt. Det må være kjørbar vei til huset, siden vi har en liten gutt som plages mye, og ikke klarer gå langt når han har vondt. Huset må helst ligge i nærheten av vann og skog, men om det rette huset skulle være en annen plass betyr det ikke så mye. Det må ikke være bo og drive plikt.

Siden det sikkert er mange som ikke vil at huset sitt skal forsvinne til fremmede, skal jeg skrive litt om oss. 

Vi er en familie på fire, som de siste årene har vært gjennom ganske mye. Vi er mamma, pappa, storebror og minstemann. Mamma og pappa jobber begge på dagtid, og vi ønsker å komme oss bort i helgene/feriene. I dag har vi campingvogn, noe som kan være krevende med to gutter, der den minste ikke sover. Vi bor i en liten leilighet, og på grunn av boligprisene i Tromsø kommer vi oss ikke inn på boligmarkede, så da tenker vi at et hus på landet kan gi oss litt mer rom. Eldstemann går på skolen, og er en sjarmerende gutt som elsker å være ute, som koser seg med bøker og som alltid kommer med gullkorn som får andre til å lyse opp rundt seg. Minstemann er en bestemt liten tass, som plages av store smerter. Vi vet dessverre ikke hva som plager han, så hverdagen vår legges alltid opp rundt dagsformen hans. Han er også en liten sangfuggel, omsorgsfull som få og elsker også å være ute. Vi er en helt vanlig familie, med litt mer utfordringer enn de fleste. 

Så om du vet om et hus som trenger noen som kan ta vare på det, ta kontakt på [email protected]

Jeg håper at så mange som mulig kan dele dette innlegget, så vi kanskje når frem til huset som står der alene og venter på en familie som kan fylle det med liv og latter. 

(Det er en ganske stor fordel om huset er i litt bedre stand enn dette!)

Ps. Om vi skulle være så heldig å finne et hus, skal jeg dele det med alle som ønsker å lese. For det vil bli en ny reise i livet vårt, en spennende utfordring som vi tar imot med åpene armer. 

Om noen skulle lure før de leser teksten kan jeg bekrefte at jeg helt klart er ute etter medfølelse. Jeg skriver den kun fordi jeg synes synd i meg selv, og er alene så ingen andre kan høre på meg!

Jeg ligger nede for telling igjen, og denne gangen er det tydeligvis lungene som skulle få inn det beste slaget. Jeg har hanglet ganske lenge, og en pillekur for en stund siden hadde ikke ønsket effekt. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så nå sitter jeg her i sofaen, rimelig misfornøyd ettersom jeg måtte forlate jobb før jeg fikk gjort det jeg skulle, jeg fryser på bena, er fri for potetgull og er på den siste slumpen med cola.

At det føles som at jeg skal hoste ut lungene og at en elefant sitter på brystkassen min gjør ikke saken spesielt mye bedre. Får bare håpe medisin jeg stapper i meg fungerer fort, ellers vil alle rundt meg bli svett i ørene. Jeg er ikke spesielt flink å være syk, og jeg har ofte fått høre at jeg klager som en mann. Når jeg tenker meg om gjør det også litt vondt i lilletå, som fikk et hardt møte med bordkanten før jeg landet på sofaen. 

Nå er det vel ikke så rart at kroppen min av og til streiker, men kan den ikke i det minste finne en annen uke en rett før jul? Som om jeg har tid å ligge her å se på tre fulle klesstativ, en haug med rot som mangler hjem og vite at jeg har en liste over ting som må/bør/skal gjøres helst i går? 

Så ja, jeg synes virkelig at jeg trenger litt medfølelse nå, i alle fall frem til min bedre halvdel kommer hjem og kan overta sutringen min igjen. 

Forøvrig kommer svigermor på besøk i dag, så jeg håper ikke hun har problemer med litt ekstremt rot og en leilighet som står på hode, siden mor i huset har blitt totalt ubrukelig de siste dagene. Hun skal heldigvis hjelpe oss med julebaksten, siden jeg ikke faller inn i gruppen husmor. (Og heller aldri vil gjøre det, mangler alt for mange poeng til det!) Guttene vil også bli strålende fornøyde med besøket, og mest sannsynlig glemme den selskapssyke og grinete moren som ligger i sengen, godt innpakket i flere pledd med et nettbrett som underholdning.

(Slik jeg ligger når jeg er syk! Gammelt bilde, men har ny seng, ellers alt som før!)

Om du nå tenker å legge igjen en teit kommentar om at livet kunne vært kjipere ber jeg deg om å la være! For jeg synes faktisk at livet har gitt oss litt for mange spark i ræva, og da må jeg da ha lov å klage når ikke fult så alvorlige ting hender. Til alle dere andre søte, snille og omsorgsfulle personer som kanskje skriver god bedring, tusen, tusen takk! Det var nøyaktig det jeg var ute etter!