Om du tenker at morsdag er noe tull, en oppfinnelse av handlestanden for å tjene penger bør du lese dette! 

For hva er egentlig morsdagen? Sist jeg sjekket var det en dag der du skal sette litt ekstra pris på en mamma, et menneske som vi må innse får alt for lite av det ellers i året. Og det er jo ikke mor som krever at du skal kjøpe gaver til tusenvis av kroner, for du skjønner det at vi faktisk blir glade for litt mindre. Litt ekstra søvn, forkost på sengen og en nydelig tegning fra våre barn holder i massevis. Det gjør at vi setter ekstra mye pris på det gode i livet, og det får oss til å føle oss verdifulle, selv når vi maser, kjefter og setter grenser. 

Så er du virkelig så slem at du ikke vil glede en mamma? At du vil gjemme deg bak et dårlig argument om at denne dagen er noe butikken har lagt opp til? Eller skal du være voksen og innse at det er en gylden mulighet til å sette pris på noen du er glad i. For når du sier at dette er en unødvedig dag, så sier du også at alle mødre der ute ikke fortjener å bli gjort ekstra stas på! Om du tenker at oppmerksomhet kan vi få hele året, ikke bare på en spesiell dag så skal jeg si meg enig, men jeg kan også skrive under på at det ikke blir gjort. Jeg vet om mange mammaer som aldri får et takk, en klem eller litt ekstra hjelp i hjemmet, fordi det er ingen som tenker på at vi også trenger det! Så da er dette en genial måte å gjøre andre oppmerskom på at vi også finnes! 

Og det har ingen ting å si om mammaen er 20 eller 80 år, hun vil bli like glad for at sine barn tenker litt ekstra på henne. En mamma slutter aldri å være mamma, selv ikke når barna blir voksene selv.

Du skal vite at denne dagen kjenner vi virkelig hvor glad vi er for den lykken våre barn er. For uansett hvordan utfordinger livet gir meg, vil mine barn alltid være den største gleden i livet mitt. Og det er virkelig ikke alle som får gleden av å ha en mor, eller som for gleden av å få barn. Så sett pris på de som er der! 

Det fineste jeg vet på morsdagen er når små barnearmer legger seg om halsen min som et smykke, og jeg får den beste klemmen i verden. For da kjenner jeg meg som verdens heldigste mor. Og når jeg får den fine lille tegningen med strekmanner kjenner jeg tårene presse seg frem av lykke.

Og om du skulle glimte til å gjøre litt ekstra husarbeid skal du helt klart få en stjerne i boken, for mammameg synes det er fantastisk god å kunne slippe litt unna hverdagens rutiner og mas. 

Når det kommer til gaven som ofte blir gitt, så skal jeg ikke nekte for at jeg gleder meg stort når jeg kan lirke av papiret med to håpefulle barn som tilskuere, som undrer seg om mamman blir like glad som hun alltid blir for det fine de har funnet frem. Og jeg kan love deg at jeg blir nøyaktig like begeistret for en småstein som et smykke, for det er tanken bak som betyr noe. Det er gleden over at mine barn ønsker å gi meg noe som får frem smilet, og det er lykken over at noen har tatt seg tid sammen med dem for å overraske meg som gjør at jeg stråler. 

Så til alle som har en mamma i nærheten, finn på noe ekstra på søndag. Og husk at det ikke må være så stort, for vi er ikke kravstore! Hjelp en liten gutt eller jente til å lage et kort, pakke inn et hjemmelaget dorullprosjekt eller dra med dem å kjøp en liten ting som kan glede. Og ikke minst legg av deg tanken om at dagen er noe bare for butikkene. Det er en egoistisk tanke, uansett om det er hold i den eller ikke. For skal ikke mødrene få ærene av å bli satt litt ekstra pris på? Er vi så ubetydelige at vi ikke skal få den lille oppmerksomheten dette er? 

Og til alle mammaer der ute, husk at du fortjener denne oppmerksomheten! Gled deg over dine barn, selv når de oppfører seg som rumpetroll og du helst har lyst å gjemme deg under segen i frustrasjon. Det vil bli bedre, og til slutt vil du savne tiden du aldri fikk sitte i ro. Husk at for barna betyr du alt, og husk at det er lov å skryte av den vakre tegningen du får i gave. Selv om det bare er et ark med noen streker, for det er tanken bak du skal huske på.

 #mammablogg #morsdag #følelser #oppmerksomhet #hverdag #bloggtips #barn #foreldre #lykke #samfunn

Så kom vi oss altså avgårde, til tross for at formen min ikke er helt på topp enda og til tross for tidenes dårligste samvittihet som gjør at jeg nesten svimer av. Tenk at jeg reiser noen dager fra barna mine, og tar med pappaen/stefaren. Hva har det vel å si at eldstemann storkoser seg hos pappaen sin og at minstemann har det aldeles strålende hos besteforeldrene som bærer han på gullpute og lar han spille fotball i stuen? 

At jeg i tilegg har vært så smart å legge turen til den eneste morsdagen i året er vel straffen for mine synder. Tenk at jeg skal sitte milevis unna ungene på søndag, uten å kunne klemme på dem til de stikker å gjemmer seg under sengen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som vanlig var jeg sent ute, så klokken ni i går kveld fant jeg ut at det ville være lurt å pakke, siden flytiden var ekkelt tidlig om morgenen. Men hva gjør man ikke for billige biletter. 

På flyplassen observerte jeg at flypersonalet var like trøtt som meg, og jeg ble automatisk bekymret. For om de skulle fungere like dårlig som meg før ni om morgenen ville vi ikke komme av flekken. Men jeg var for trøtt til å bite negler!

Vel fremme i Oslo fant vi fort fram til Ronny, eller vaktmester Lasse som jeg egentlig mistenker at han heter. (Et annet besøk parkerte han der, og var så selvsikker på at der kunne han parkere uten problemer.)

Og han kjørte oss rundt i tull, tror jeg. Så nå har jeg ikke peiling på hvor jeg egentlig er! (Utenom at jeg sitter i en behagelig sofa med macen i fanget, og får med meg små deler av en rotete mannesamtale. En liten handlerunde ble det, og undeveis påstår Royen min at vi møtte flere sånne kjendiser. Ikke at jeg så dem da, men jeg så heller ikke den stakkars mannen jeg nesten gikk på. 

Og til natten skal jeg sove, leeeenge! (Å nå fikk jeg en tåre i øyet fordi jeg savner ungene…) 

(Ps. Neste gang jeg pakker må jeg huske tannbørsten!)

«Unnskyld, men vil du ta med deg maten din å sette deg inn på toalettet? Det tar seg ikke ut at du spiser her!»

For en stund siden overhørte jeg det som tilsynelatende så ut som en tilfeldig forbi passerende be en ung mor som satt på kafé om å gå på toalettet å amme. Jeg stusset litt, for jeg hadde ikke engang oppdaget at hun satt der og fylte sneipen med mat. Jeg fikk ikke med meg svaret siden jeg var litt for opptatt med å springe etter mine egen barn, som skulle i hver sin retning. Den ene på jakt etter spill og den andre sushi! Men i forkant av min barnejakt hadde jeg lagt merke til at denne jenten satt godt tildekket, uten at du i det hele tatt så antydning til bar hud eller nippel. Hun virket til og med litt smånervøs i mine øyne, og siden jeg ikke hadde lagt merke til hva hun holdt på med, får hun mange poeng i å være diskré. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg har grublet litt på dette, og vurderer neste gang jeg er på kafé å be de som lager lyder når de spiser om å ta med maten og sette seg på do. (Du forstår sikkert at jeg blir småsprø av slafsing, hhmmhhming og andre ufine lyder når folk spiser.) For om det er hygienisk riktig for en baby å nyte et måltid på do, så kan vel en voksen person også gjøre det? Og selvfølgelig bør de ta hensyn til mine egoistiske behov om å få spise et måltid uten lyd i ørene. 

Du tenker kanskje at jeg skulle kjøpt meg ørepropper, men hvorfor skal liksom jeg ta hensyn når det åpenbart ikke er nødvendig å kjøpe øyebind når du ser en ammende mor? Hallo, selvfølgelig må man da ta hensyn til meg og mine meninger?! 

Nå er jeg ikke ammende selv, og med sist barn fikk jeg ikke ammet i det hele tatt. Så jeg er nesten litt fornærmet over at jeg aldri kom i en slik situasjon, for jeg har helt klart noen passe frekke motsvar. Og jeg hadde med glede glefset dem fra meg der jeg svinset rundt i en ammetåke som fjernet store deler av korttidshukommelsen, og kunne resultert i en naken pupp etter endt amming. 

Tenk å få si: «Beklager, jeg kan forstå at du er sjalu som ikke kan få pupp fra din mamma, men du ser ut til å være godt voksen så da er det naturlig å spise maten sin selv.»

Og jeg kunne helt klart funnet på dette: «Amme? Hva er det du snakker om, jeg har da ingen unge?!» Mens jeg så på den andre person som om den skulle være naken og fra månen.

Eller på en litt dårlig dag: «Se til helvette å pell deg bort med de hjerneskada meningene dine. Ungen min har for faen rett til å ete like mye som du, din tomsing! Måtte du brenne til evig tid!» (Mens jeg holdt ungen for ørene selvfølgelig, den trenger strengt tatt ikke få inn sin mors tvilsomme nordnorske ordbruk med morsmelken. Bokstavelig talt!)

Og jeg kunne helt klart finne på å late som at jeg ikke hører, og gjøre noen selvsikre bevegelser med armene å late som at de tre, fire tegnene jeg har lært gjennom årene i jobben min er en hel samtale. Altså «mamma, hjem, buss og ferdig» (Uflaks for meg om person faktisk kunne tegnspråk, men pyttpytt.)

(Beklager, du må vente til vi kommer hjem før du kan spise. Ironisk at de ser mer av puppen når du ikke får mat!)

Men å svare ja og gå på toalettet er definitivt ikke et av alternativene mine. For i mine øyne har små babyer akkurat like mye lov å spise på kafé som store babyer! Og så lenge mor ikke vifter med puppen til hele forsamlingen og roper se hit, så ser jeg heller ikke noe problem at hun utøver en urgammel skikk i moderne omgivelser. For vi har vel ikke glemt at unger har blitt ammet fra tidenes morgen? Og at vi på den tiden garantert gjorde det i offentlighet, mest sannsynlig rundt et leirbål som var matplass for flere? 

Facebooksiden min finner du HER!

#Samfunn #amming #amme #baby #nyfødt #kafé #mammablogg #meninger #hensyn #følelser #hverdag #humor #ironi #mat 

I dag våknet jeg i vill panikk, hundre prosent sikker på at jeg var midt inne i en heftig fødsel som holdt på å ta livet av meg, minst.

Takk og pris for at det bare var en drøm, men dessverre så hadde jeg ondt som faen. Av den typen som minner om rier og noe annet jeg ikke helt klarte lokalisere før jeg fikk opp øynene og fikk en legokloss under foten. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde med andre ord blitt omgjort til et hormonmonster over natten, men medfølgende magesmerter som gjerne sender meg på kne flere gang iløpet av dagen. Og midt oppe i det hele kjente jeg en brennende smerte i magen, en smerte som ikke kunne være annet en sår i spiserørert. 

Når jeg vandret rundt som en flodhest var en av bivirkningene ekstrem kvalme, noe som tydeligvis har ført til komplikasjoner i dag. Jeg har sure oppstøtt ganske ofte, og det fører til svie. (Bokstavelig talt, jeg snakker ikke om alle ordene som kan ramle ut av meg i hormonmonstertilstanden, men det som kommer opp fra magen til spiserøret. Feks om jeg spiser for mye, for feit mat, drikker for mye brus, er litt overaktiv eller hoster så det kjennes som lungen holder på å ramle ut.) 

Så smertene var ganske ille, og jeg vurderte et besøk hos legen, men kom frem til at det sikkert gikk over iløpet av dagen. Der tok jeg feil, så det første jeg måtte gjøre etter kurset jeg var på, var å springe krokrygget som en hundre år gammel heks til legekontoret og sutre meg til en akutt time, selv om det var midt på dagen og de overhode ikke måtte ta meg inn. Takk og pris for en medfølende person i luken og verdens flinkeste lege.

Så etter ganske mange timer med tortur fikk jeg hentet medisin, og optimisten i meg tenkte at nå blir jeg bra med det samme! (Jeg er litt skuffet, for det gjør forsatt inni helvettes vondt i magen!) 

Og til slutt kan jeg bare legge til at det IKKE blir noen flere barn med det første, for traumene etter nattens drøm vil ta litt tid å fortrenge. Jeg er forsatt ikke kommet dit at jeg går rundt og innbiller meg at jeg hadde perfekte svangerskap og ikke minst vakre fødsler. Og jeg oppsummerer den tiden med blod, svette og tårer. (Ja å to fine trollunger som fikk meg til å føle at slite var verd det. Synd jeg ikke kan si det samme om plagene jeg har i dag!) 

(Bilde fra en annen gang jeg var et hormonmonster. Jeg var i bursdag, og det tryggeste var å la meg lese i fred og ro! Så jeg ikke gikk til angrep på de andre gjestene!) 

PS. De neste dagene vil jeg mest sannsynlig være ekstremt negativ, småfrekk og drittsur. Det er ikke personlig rettet mot noen, men jeg er altså kommet inn i monstertilstanden igjen. 

Jeg må vel bare innse at jeg er en aldeles fryktelig mamma, som lar barna mine se meg naken regelmessig. Tenk at jeg utsetter dem for min nakene kropp, de må jo selvfølgelig bli traumatisert for livet. Tenk at jeg dusjer uten klær, noe så umoralsk, jeg burde heller gå rundt å lukte gugge! Eller jeg kan låse døren til badet og håpe på at minstemann ikke må på do når jeg er der, for det er jo selvfølgelig bedre at han har uhell i buksen, enn at han får se sin mor tørke seg etter en dusj. Ja for ikke snakke om når vi er i svømmehalen og jeg dusjer naken der sammen med ungene, med en hel haug av andre damer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Katastrofe, tenk jeg har badet nesten naken ute også. Med barna i nærheten!!)

Og tenk når barna var små og jeg badet naken sammen med dem i badekaret, det var bra grusomt til tross for at de ble født noen måneder før av den samme kroppen, og lagt på det samme brystet. Ja og hadde det ikke vært for at vi ikke har badekar ville jeg helt sikkert gjort det enda, med god samvittighet. Forferdelig ikke sant! 

Jeg tør ikke tenke på hva som hender når de kommer inn på badet når jeg sitter på toalettet! Tenk at jeg kan være så uansvarlig og ikke ha nøkkel i døren. Hvem bryr seg liksom om at ungene med et uhell kan låse seg inne på badet, uten vindu. Det er da bedre å skjerme dem for en naken rumpe.

(Helt naken, både mor og barn. Kanskje vi må kle på statuen!?)

Og tenk at jeg utsetter dem for traumen det må være å se at mamma sover naken om natten, det må jo være en tøff opplevelse for hvem som helst. Det må jo være noe som fører til tusenvis av timer med terapi, for det er jo galskap at mamma kan føle seg vel med egen kropp. For ikke snakke om at jeg var naken da jeg presset dem til verden. 

Eller kanskje jeg er en ganske genial mor som innser at mine barn har godt av å se sine foreldre naken, for å lære at kropp er en naturlig del av livet? Kanskje de lærer at man skal være glad i den kroppen man har, og at den ikke må gjemmes bak et lag av klær. Kanskje de lærer når det er naturlig å være naken, og når de bør ha klær på seg. Og kanskje de lærer at en naken mor er like naturlig som et nakent barn.

Eller skal vi vaske bæsjrumper i mørke, bytte klær på barnet med bind for øynene og amme gjennom en t-sjorte? Ja og ikke minst bade ungen med klærne på. Jeg bare spør, for i debatten som er i media nå om dagen får jeg et strekt inntrykk av at folk som velger å vise seg naken i i eget hjem er noen skrullinger som tydeligvis mangler hjerneceller og evne til å fungere som menneske. 

Men om så skulle være, så får jeg heller være en skrulle, istedenfor å lære mine barn å være flau over egen kropp. 

Og til deg som tror at mine barn kommer til å dø av skam når de ser at deres mor skriver i offentlighet at hun av og til er naken, ta deg en bolle! 

Facebooksiden min finner du HER!

#media #kroppsfokus #kropp #samfunn #foreldre #oppdragelse #nudist #barn #barndom #hygiene #naken #klær #mammablogg #debatt #samfunnsdebatt #humor #ironi

Det ble faktisk mer søvn natt til i dag, på minstemann. Den håpløse moren våknet minst en gang i timen fordi hun ikke kunne forstå at ungen faktisk sov. Ikke før i halv firetiden våknet han, og jeg må si at mammahjerte gleder seg. Dette lover virkelig godt for nydyna. 

Nå skal minstemann være noen dager hos besteforeldrene på avlastning, og vi skal ta igjen litt tapt søvn. Noe jeg tydeligvis trenger ettersom jeg har vært ganske distre i dag, ja altså mer enn normalt! Får bare håpe at jeg ikke rotet det unødvendig mye til for meg selv på jobb. Fant egentlig fort ut at et var like greit jeg holdt meg til relativt enkle oppgaver, som å makulere noen esker med papir som har samlet seg opp. Så jeg fant frem en liten barnestol og satt meg ned foran makuleringsmaskinen. Den igjen ville ikke sammarbeide, så den streiket hver gang den hadde jobbet for mye. Snakk om å være ufin! Så jeg gikk over til å rydde kontoret, og må bare takke den som bærte bort alt rote jeg hele tiden la utenfor kontordøren som jeg skulle ta unna selv! Fantastisk, for så svimmel som jeg har vært ville jeg sikkert glemt det også. For når jeg endelig gikk hjem glemte jeg å låse ut vaktpermen, noe som ikke er så koselig for dem som er på jobb. Jaja, det kommer en bedre dag i morgen, håper jeg på. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min bedre halvdel er av typen som er ganske flink, så han hadde handlet nye vintersko til guttene i dag. Det er jo så kaldt at selv helvette fryser, og jeg kan vel ikke la dem bruke små sko som er beregnet for regn, sludd og litt bedre temperatur enn vi har. Så vi tok turen til eldstemann som er hos pappaen sin å fikk sjekket at dem passet, med ullsokker! 

Her skulle det egentlig være et bilde, men det gikk altså ikke. Ikke engang datamaskinen sammarbeider i dag!

God natt!

Ps. I går fikk jeg melding hos min sønn der det sto «god natt», jeg ble utrolig sjarmert og stolt, og svarte noe slikt «God natt gullskatten min, masse glad i deg.» Og fikk til svar «ja». Jeg kjente at mammahjerte nesten hoppet ut av brystet av kjærlighet! Bare minutter etterpå ringer telefon, og det er en rørt og stolt bestemor med tårer øynene i andre enden. Hun hadde også fått nattamelding, men der hadde den lille rampen skrevet «god natt, gla i dæ!»… 

«Mamma, hva om det tar fyr i huset vårt når vi sover?» 

(Bilde er lånt fra google!) 

«Hvorfor er det så mye klaging fra gravide over hvor fælt dem har det? Leser utrolig mange statuser der gravide klager! Synes dem heller skal glede seg over alt det spennende som hender…?»

(Jeg har fått tillatelse fra den som skrev dette til å bruke ordene, og jeg har skrevet det om fra dialekt til bokmål. Personen mener heller ikke at all klaging er feil, men overdervet mye av den siden det overskygger faktumet at du faktisk skal få noe så fantastisk som et barn. Jeg velger å vinkle til at all klaging er galt i mitt innlegg, fordi jeg litt for ofte får høre at ingen får lov å klage og at det er  usmakelig. Personangrep er ikke lov i mitt kommentarfelt, og vil bli slettet om jeg synes det er rettet mot den som har startet denne diskusjonen. )

Kyss meg en vis plass, når jeg var gravid fant jeg ikke mye glede med å konstant henge over toalettet, uansett hvor mye jeg prøvde å fokusere på hva som ville komme når jeg var ferdig med mishandlingen. Ja du hørte meg rett, å være gravid var for meg mishandling, med konstant kvalme og oppkast. Bare jeg tenkte på mat vrengte magen seg, og jeg måtte vagge meg til nærmeste toalett, søppelbøtte for å unngå ekstraarbeid i etterkant. Om du har vært gjennom en real runde med matforgiftning er du inne på hvordan det er, men i dette tilfelle gikk det ikke over etter noen dager. Nei det fortsatte i rundt 9mnd. Det var jo selvfølgelig litt spennende å observere hvordan de ulike matsortene så ut når de kom i retur, men jeg kunne altså klart meg uten den studien. 

Og for å gjøre det hele litt mer spennende var kroppen så fylt av hormoner at jeg i det ene sekundet kunne være strålende fornøyd, til å være sikker på at hele verden hatet meg i det neste. 

Jeg koset meg også med vann i kroppen, og krampene i bena som vekket meg hver natt var jo en fin øvelse til mitt liv som mamma. 

Og når termin nærmet seg kunne jeg jo fryde meg med en kropp som følte seg stappet, og som la sin flid i å øve på fødsel. Kynnere dag og natt som gjorde at jeg nesten ramlet i gulvet av ubehag. 

Du tenker kanskje at ja, men du valgte jo dette selv?! Men før jeg fikk mitt første barn fikk jeg fremstilt et bilde av at det var så fantastisk å være gravid, det var den beste tiden i livet og jeg kom til å stråle av glede. En fremstilling som dessverre bare omhandler en liten brøkdel av kvinner. Ingen sa noe om hvor tøft følelsesmessig jeg kunne få det, ingen sa noe om smerter og ingen sa noe om at jeg kunne spy hele svangerskapet, ikke bare de tre første månedene. 

Nå tenker du kanskje at barna mine vil få alvorlige traumer fordi de leser at mammaen ikke taklet å være gravid, men når jeg kjenner etter har jeg ingen problemer med at min egen mor fortalte meg sannheten om hennes svangerskap. Jeg forstår henne faktisk veldig godt, og føler på ingen måte at jeg er mindre ønsket selv om hun hadde det vanskelig. Og jeg er faktisk veldig glad for at hun valgte å være ærlig, slik at jeg fikk et mer realistisk bilde av hva jeg skulle gjennom den gangen for åtte år siden, da jeg hang over toalettskålen og hadde mest lyst å synke ned i bakken. 

Når det kommer til om folk har lov å klage eller ikke så har jeg den oppfatningen at folk kan gjøre hva de vil. Jeg vet hvor jævlig det kan være, og når folk spurte hvordan jeg hadde det svarte jeg som sant var, grusomt! 

Dette gjør meg ikke mindre glad i mine barn om du tror det, jeg er garantert like glad i dem som alle andre. Jeg elsker dem like høyt, for jeg har tross alt gitt dem ni måneder av mitt liv der jeg ble redusert til en sengeliggende hvalross, uten evne til å fungere som mor, kjærest eller arbeidstaker. 

Så kjære deg, om du har problemer med at noen klager mye, ikke les hva de skriver! De gjør det mest sannsynlig fordi de trenger omtanke og støtte, for uansett hvordan du vrir og vender på det så er det en prøvelse for kroppen å bære frem barn. 

Og om du synes det blir mye negativt skader det jo ikke å si noen hyggelige ord til den det gjelder, kanskje ordene er det som gjør at de faktisk klarer å se opp av toalettskålen en liten stund. 

Og hvorfor skal det liksom være så galt å klage på svangerskap, når man kan klage på bilen, på jobben, på maten og på livet generelt. Er ikke klaging en helt normal del av det å leve? Vi har gode og dårlige dager, og det ville være løgn og alltid fremstille et bilde der alle er lykkelige til enhver tid. 

Så neste gang du ser en gravid klage, gi henne noen oppmuntrende ord eller send henne til meg så jeg kan gjøre det. For jeg synes det er helt greit å klage, ja takk til virkeligheten og nei takk til fasadebygging. 

Men selvfølgelig, jeg kan forstå at 4-5 klage statuser iløpet av en dag kan få enhver til å irritere seg, men du har jo da valget å ikke lese dem?!

Selvfølgelig kan du også henge med hode når du er gravid! 

Ps. Jeg var ikke en av dem som klaget på facebook da jeg var gravid, så jeg føler meg ikke truffet av statusen. Men gudene skal vite at jeg hadde god grunn til å klage, for jeg hadde det ikke bra. Og selv om jeg fikk verdens fine barn ut av prøvelsen, så var det ikke like lett å se det når jeg lå der helt ubrukelig.

#mammablogg #graviditet #svangerskap #svangerskapskvalme #svangerskapsplager #kvalme #barn #baby #foreldre #irritasjon #facebook #mamma #bakfasaden #følelser 

Å hjelpe meg, nå hender det igjen. Nesen tetter seg med noe ubestemmelig gugge, noe med mistenksom farge. Halsen fylles av kaktuspigger som overhode ikke synes noe om maten jeg prøver å få ned gjennom den, og bankingen i hode når nye høyder. Og for å gjøre det hele litt mer underholdene verker kroppen litt i overkant av hva jeg vanligvis tåler, eller så er det bare at grensen for hva jeg takler har flyttet seg. (En tier på det siste alternativet!) 

Når jeg blir syk får jeg manneinfluensa, jeg blir som en krøpling uten evne til å tenke eller ta vare på seg selv. Men ikke før jeg har ignorert alle symptomer noen dager, i et håp om at det bare er pollenallergi mitt på vinteren. (Hvem vet, det kan da blomstre litt selv når vi har mellom 10-15 minus hver dag!?) Og som du kanskje forstår klager jeg helt forferdelig mye, faktisk så mye at ungene påstå at mamma «kjenner litt god etter!». Snakk om oppførsel, der slektes de på fedrene. (Helt sant, jeg bruker da aldri å si til min bedre halvdel at ha kjenner godt etter, helt sant!) 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

At jeg må fungere som mor samtidig som jeg er syk er heller  vanskelig, og alle mine intensjoner om å være en konsekvent men rettferdig mor blåses bort som små støvkorn i sommervinden. Jeg glemmer alt som heter regler, og blir ufattelig svak for smisk og smiger. Så når den lille ser på meg med store øyne og et veldig søtt smil, og spør om å få se på tv sier jeg ja med det samme. (At det frister med litt rolige barn som er opptatt av TVen kan jo være litt av grunnen.) Og når eldstemann tilbyr seg å lage mat til den minste, og spør på sitt peneste vis om han kan få nugatti er det jo klart at jeg svarer ja uten å tenke meg om. 

Men om ikke annet kan jeg se frem til en dag med fri i morgen, med hårklipp og en tur innom nåledamen så jeg slipper å ha vondt i helgen. (Så får jeg bare ignorere det faktum om at jeg er rimelig redusert i skrivende stund, for ikke snakk om at jeg ofrer en dag med avspasering på å ligge halvdød på sofaen med tidenes største medfølelse for meg selv!) 

Jeg krysser bare fingrene for at termostaten lar seg justere av noen piller iløpet av morgendagen, så skal jeg vel klare det meste. Alt fra å løse verdensproblemer med barna til å nyte litt fantastisk egentid. Ja også kommer svigermor på besøk, å jeg er ganske sikker på at hun sikkert lager oss middag om jeg spør veldig pent! 

(Bilde har ingen ting med teksten å gjøre, men det var det første jeg fant da jeg skulle finne et som passet! Så du får ta til takke med det, skal gjøre mitt beste å legge ut et bedre i morgen!) 

#mammablogg #helse #manneinfluensa #skitsnakk #klage 

 Selvfølgelig har jeg forståelse for at du ikke kan gå ut med ungen din når den skal overleveres til eksen og nyfruen, det sier seg vel selv at dine egoistiske behov og svekkede følelser skal gå foran den lille ungen som står der med tårer i øynene midt i en dragkamp mellom de to menneskene som er viktigst i livet. Skal vi liksom bry oss om barnas behov?! 

 Og så klart er det greit at du nekter barnet ditt å dra i bursdag til bestemor, fordi det er pappaens mamma som fyller år, og din tid å være sammen med barnet. Skal du liksom ta hensyn til at barnet fortsatt lever med to familier og er like glad i dere alle? Hørt sånn, det er jo helt uholdbart. 

 Og selvfølgelig forstår en treåring at siden noen ord er skrevet på et papir så får det ikke lov å være mer en nøyaktig en dag i uken og annen hver helg hos pappa eller mamma, og ikke en time mer. For det er jo mamma eller pappa som eier barnet mest. Skal vi liksom se på et barn som et selvstendig individ, istedenfor en ting du kan kaste mellom deg og din eks. Skal du liksom bry deg om at barnet savner den andre, som ikke er der sammen med dere? Uaktuelt, for det er jo mor og far som skal prioriteres. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 Så klart er det greit at du bruker trusler mot din eks, hva så om det går ut over barnet som sitter i trappen og tyvlytter. Alle trenger vel å få høre at mamma skal nekte pappa å se dem resten av livet. Pyttsann, såpas må man da tåle selv når man er fem år og veldig usikker fordi man plutselig har fått to hjem og to ukjente voksne som bare krangler rundt seg. 

 Og det er vel en selvfølge at barnet ikke kan ta tingene sine med til mamma, tenk om mamma tyvlåner det nye spillet og koser seg med den en times tid etter leggetid. Og selvfølgelig skal du ikke la barnet ditt få ha de gode, varme og behagelige klærne på når det skal dra til den andre, det er jo dine klær. Hvem bryr seg vel om at det er barnet ditt som bruker dem, det er jo dine penger som er brukt. Det er jo helt klart at du har retten på din side i det du gjør, skal du liksom sette barnet før dine egne umodne og barnslige tanker?

 Og det er jo klart at du skal loppe den andre for maksimalt med penger, for du blir jo så sliten av å ha barnet lamme deg hele tiden. Skal du liksom la far ha barnet mer, slik at du får avlastning og hvile? Det ville jo være å tape, ikke sant? For her er det jo snakk om en kamp, en konkurranse som må vinnes på død og liv. 

 Tenk at et barn kan ønske seg foreldre som snakker sammen, som samarbeide og som kan være i samme rom uten å gå løs på hverandre. Noe så urealistisk liksom, og unødvendig. Hva skal liksom skape drama i hverdagen om du skal være enig med det menneske du laget et barn sammen med?

 Så kan jeg jo spørre til slutt, skal det virkelig være slik? Skal vi virkelig være så firkantet at vi nekter å se mer en vår egen nese, skal vi virkelig aldri bite tennene sammen og ofre noe for våre barn, skal vi virkelig eie dem med hund og hår? Og i de fleste tilfeller er begge foreldrene helt normale mennesker som begge kan delta i oppdragelsen av et barn, selv om de ikke passer sammen. Det handler om å sette barnet før seg selv, for til syvende og sist er det det saken handler om. I det sekundet du velger å bli forelder så skal du faktisk vie livet ditt til å ta vare på dette uskyldige og nye mennesket, og gi det en god og omsorgsfull start slik at det kan være rustet til å takle utfordringene senere i livet. 

 #mammablogg #barnefordeling #samfunn #oppvekst #oppdragelse #mamma #pappa #barn #følelser #oppdragelse #ekskjæreste #samlivsbrudd #sjalusi #bitterhet