Hvordan jeg tror jeg handler og hva jeg faktisk kjøper er to ganske ulike ting. Noen produkter blir tydeligvis laget på en måte som gjør at du glemmer dem med det samme de har landet i handlevognen, og ikke før du kommer hjem oppdager du hva som faktisk ble med hjem. Jeg blir alltid like forundret over hvor dyrt det jeg handler er, men egentlig så er grunnen at jeg har fortrengt halvparten av det jeg kjøper.
Handleposene er ofte litt avslørende, men som regel unnskylder jeg dem med at de er blitt mye mindre siden sist vi var på butikken.
Under ser du bilde av hva jeg tror er med hjem, og hva jeg kan ramse opp om noen spør meg hva vi har kjøpt. Men ganske beklagelig er det altså langt fra sannheten, og jeg blir alltid like overrasket når jeg pakker ut av posene. For vare etter vare avslører at jeg har handlet på tom mage, med hukommelsestap!
På dette bilde ser du hva vi faktisk handlet, og hva som var grunnen til at summen på kassa lappen ble adskillig høyere enn forventet.
Så skal jeg fra nå av handle utelukkende det som står på handlelisten, eller skal jeg fortsette å bruke min selektive hukommelse? Svaret blir at jeg forsetter som før, for ifølge mine bregninger spiser jeg såpas variert og sunt, at litt potetgull og annet snadder ikke skader mer en det behager. Jeg er laget for å nyte livet, og det inkluderer også god mat og drikke! Men ikke si det til ungene, for de får altså bare slikt i helgene og må vente til de blir voksen for å gjøre det samme.
Dobbeltmoral så det synger altså, men er ikke det slik alle voksene er?! Jeg husker enda godt at mamma luktet karamell, selv om hun påsto hun ikke hadde spist det!
Jeg burde virkelig vite bedre enn å gå inn på blogger som åpenbart er ute etter å dynke meg i dårlig samvittighet for et eller annet. Men i dag ramlet jeg innom en blogger som tydeligvis tar trening og sunt kosthold meget seriøst, nesten på grensen til fanatisk ut ifra det ene innlegget jeg leste og kommentarene under. Jeg vet jo at jeg ikke skal la meg provosere av drittkjæringer, men jeg klarte liksom ikke la være. (Alle som jeg er litt uenig med blir jævla drittkjæringer, jeg er fra nordnorge så det er ikke så negativt som det høres ut, som regel.)
Det sto helt sikkert et eller annet fornuftig i innlegget, men jeg hang meg altså opp i det at gravide damer som ikke trener og ikke spiser hysterisk sunt ikke bryr seg om ungene sine. (Det sto ikke ordrett slik, men det var ordene som dukket opp i mitt hode når jeg leste dette!) Kjæringen hadde også klart å skrive at dette var grunnen til overvektige barn, dødfødsler og syke barn og jeg tror muligens det ga utslaget på mitt lille utbrudd i kveld. At noen i det hele tatt kan hentyde til at folk selv ønsker sine barn syke og døde er for meg en gåte, og faktisk ganske ufint! Og kanskje en smule lite gjennomtenkt.
Jeg er åpenbart en av de der grufulle damene som overhode ikke bryr seg om den lille skapningen som var i magen min, fordi jeg var avhengi av å sniffe på madrassen, drikke en kopp enkel kaffelatte med karamellsmak 5-6dager i uken. Jeg trente ikke mer en før, altså ingenting og jeg spiste nøyaktig likt som jeg alltid gjør. En god blanding av sunt og usunt! Hadde jeg lyst på en kebab, ja så stappet jeg den i meg og ville jeg ha en sjokolade kan du ta deg faen på at den fant veien i hus ganske fort.
Greit at man skal tenke på helsen, og hva som er det beste for barnet. Men det må da finnes en grei middelvei?
OG hva med alle dem som faktisk ikke får lov å trene når de er gravide, av ulike årsaker. (Ja, de finnes faktisk, i motsetning til hva enkelte går rundt å tror!) Skal de bare legge seg ned å dø av dårlig samvittighet fordi en eller annen kjerring har funnet ut at de er dårlige mødre fordi de ikke har et så vakkert og fantastisk svangerskap som henne? Nei stikk fingeren i jorden og sjekk etter, så skal du se at svangerskap kan være en pest og plage for en ganske stor del av den kvinnelige befolkningen, og ikke så lett som det høres ut. Teorien kan ofte høres veldig bra ut, men så går det galt når den skal ut i praksis.
Så når jeg tenker meg om har jeg ikke det minste snev at dårlig samvittighet for at jeg ikke presset kroppen min til mer når jeg gikk gravid med mine gutter. Ikke fikk jeg overvektige barn, og ikke hadde jeg noen kjipe fødsler som resultat av null trening under de 9mnd jeg fungerte som hotell. (For all del, begge fødslene er kjipe men det er da ikke til å unngå når du skal presse ut en baby!) Begge ungene kom ut uten komplikasjoner av spesielt komplisert art, og ingen av dem var fordi jeg ikke hadde gjort noe mer en hva jeg normalt gjør!
Jeg har skrevet om graviditet før, og du kan trygt si at det ikke var den beste tiden i mitt liv. Så om jeg i tilegg til alle de andre plagene skulle vært hysterisk opptatt av maten jeg spiste og treningen jeg ikke kunne utføre ville jeg helt sikkert havnet på lukket avdeling med en boks piller i umiddelbar nærhet. (Kan lese HER!)
(Beklager babyen, du går tydeligvis ikke en lys framtid i møte, for jeg spiste fire kinderegg på en halv time i dag!)
Ja og til slutt vil jeg bare nevne at om du er uenig med meg så skal du selvfølgelig få lov til det. Men du er advart om hva jeg vil omtale deg som!
Her i huset har vi ikke klistret oss på den nye trenden shoppestopp, og jeg må si som sant er at jeg ikke helt kan forstå hvordan i alle dager småbarnsfamilier klarer å shoppe så mye at de går i økonomisk ruin. (Spesielt ikke om de foresatte står i full jobb og gjerne har flere barn!)
For det første er det ekstremt sjeldent jeg kommer meg på shopping, og det er kun når jeg absolutt må ha noe at jeg tar den farefulle ferden innom fristelsenes verden. (Som når minstemann plutselig har 5cm for korte bukser eller når eldstemann plutselig stjeler mine sokker.) Det er ikke det at jeg unngår shopping, men hver gang jeg er så uheldig å planlegge et besøk innom et av byens kjøpesenter så kommer et eller annet i veien. Trøtt unge, snørret unge, sint unge eller utslitt mamma. At mannen også må lokkes med gjør jo sitt at det settes en automatisk stopper for denne typen aktivitet.
For det andre så har jeg bommet stygt da jeg produserte barn, og fått noen som hyler hjelp i det samme sekundet jeg prøver å slepe dem med inn på en butikk som ikke inneholder leker eller bøker. Da krangler de høylytt og blir plutselig omformet til potetsekker! (Nesten som transformers, bare at de ikke er roboter som blir biler!) Om jeg prøver å forberede dem på hva vi skal før vi går ut døren vil de bruke all verdens tid på å komme seg ut døren, som de ekspertene de er på å hale ut tiden så butikkene stenger før vi har det minste sjanse til å nå frem.
For det tredje så har jeg faktisk ikke så mye penger til overs at jeg kan kaste dem bort på innkjøp som jeg ikke har bruk for. Av en eller annen merkelig grunn er det en feil med kontoen min, så med det samme lønnen kommer inn, går den ut til div andre kontoer. Regningene skal betales, mat skal handles og til slutt skal jeg fordele resten til sparing og nødvendige innkjøp som når minstemann plutselig går med piratbukser og jeg blir fri for sokker. Og om du en dag har vandret rundt barføtter i 10 minusgrader lærer du deg å prioritere hva pengene skal brukes på.
Og for det fjerde har jeg faktisk ikke plass å kjøpe inn alt som faller i smak, for når du bor i en minileilighet med mann og to barn, ja da kan du bare ha det som er høyst nødvendig. (I alle fall om du ønsker å ha det rimelig ryddig, slik jeg helst ser at det skal være.) Om jeg skal anskaffe noe nytt, ja så må jeg velge ut noe gammelt som skal bort. Og det skal jeg si deg, med det personlige forholdet jeg har til mine sko, så kan jeg faktisk ikke bytte dem ut med noen nye!
(Et sjeldent bilde her i huset! Klær og sko til mor muligens kunne klart seg uten sammen med mer nødvendige barneklær!)
Så jeg trenger med andre ord ikke å sette noe kjøpestopp, den er allerede gjennomført i form av voksenliv med barn som bonus. Her er det ikke rom for romantiske middagsdater, ubegrenset med sko og vesker i alle mulige fasonger og farger?
(Men for all del, om jeg hadde hatt ubegrenset med penger kunne jeg godt brukt litt ekstra på klær til meg selv, spa, hushjelp, jålesaker, andre saker osv. For så å sette en stopp når jeg ble lei av sløsingen. Men det ser altså ikke ut til at det vil hende med det første, selv om jeg hver eneste dag ønsker så hardt jeg klarer og jeg til og med har skrevet ønskeliste til julenissen. Så jeg får bare forsette som før med hjemmespa i form av delvis mishandling. LES mer om det her!)
Minstemann synes verden er en spennende plass, noe som er ganske morsomt når det kommer til ting jeg ser morsomheten i å lære bort. Som hvorfor det ikke er blader på trærne og hvorfor snøen er hvit. Kanskje ikke så veldig morsomt når jeg ikke kan svare, men det gir meg i alle fall en gylden mulighet til å lære noe nytt, og google er helt klart min venn. (Jeg prøver selvfølgelig å holde meg til seriøse nettsider, slik at jeg unngår vranglære som må plukkes bort når han setter sine ben på skolen.)
(Hvorfor må bollene være like store?)
I dag er det de dagligdagse tingene som har krevd en forklaring. Noen av dem går for så vidt greit, som hvorfor det kommer bæsj ut og ikke mat, hvorfor menn ikke kan føde babyer og hvorfor vi spiser med munnen og ikke nesen. Og dette er spørsmål som går greit, og som gjerne kommer med 5-10minutters mellomrom.
Så kommer vi til de litt mer flaue spørsmålene, som jeg tipper noen vil snu seg bort å rødme av, men som fortsatt krever en forklaring til 4åringen. Og som gjerne kan komme når vi er ute blant folk. Hvorfor henger det en tråd ut av tissetassen din mamma?(Les: tampong.) Hvorfor kan ikke mannfolk gulpe ut babyer? Hvordan kom babyen inn i magen? Når tid skal vi dra på nudiststrand igjen? (Vi har ikke prøvd det, men igjen er et ord som ofte henger seg fast i setningene til ungene.) Hvorfor får jeg ikke drikke øl, igjen? Hvorfor har ikke du hår på tissen mamma? Listen er uendelig lang, og jeg må si at etter snart ni år har jeg blitt ganske flink å svare uten å le, for man skal jo ta spørsmål seriøst. At folk rundt oss ramler sammen i latter kan være litt upraktisk, men så lenge de ikke blir sure går det jo stort sett bra.
(Hvorfor må du ta bilde av lillebror?)
Så har vi selvfølgelig de litt mer irriterende spørsmålene som kommer på løpende bånd uten noen form for pause imellom. Og uansett hva du måtte gi til svar, kommer et nytt spørsmål i retur.
«Hvorfor snakker du mamma?» For å gi deg beskjed om hva du skal gjøre!
«Hvorfor det mamma?» For at jeg vil du skal kle på deg!
«Hvorfor det mamma?» Fordi jeg ikke vil du skal fryse!
«Hvorfor det mamma?» Fordi det føles vondt å fryse.
«Hvorfor det mamma?» Fordi kroppen er laget slik!
«Hvorfor det mamma?» HVORFOR spør du så mye?
«Fordi jeg vil, hvorfor svarer du ikke mamma?» Jeg vet ikke!
«Hvorfor det mamma?»
Du skjønner tegningen, her skal det settes et hvorfor med nøyaktig alt, og uansett hva jeg svarer vil jeg ikke slippe unna spørsmålsfellen som egentlig bare er skapt for å teste tålmodigheten min. (Som for øvrig er gangske bra, når jeg tenker etter!)
(Hvorfor har du så lange pupper mamma?)
Et par pinlige spørsmål har det jo blitt opp gjennom årene, og selv om jeg kan le så jeg griner av dem i dag. Så var det nesten så jeg sank i jorden da de plumpet ut av munnen til mine barn.
En gang var vi på badeland, og vi satt i boblebadet for å varme oss. Guttungen satt å surret for seg selv, og jeg og min bedre halvdel slappet av. Ut av det blå dukket det opp en herremann som var (sliter litt å finne et ikke-diskriminerende ord som kan unngå at jeg fornærme noen!) litt stor. Han var tre ganger så stor som min bedre halvdel, som heller ikke er noe smågutt, og han hadde retning rett mot oss. Guttungen gjorde store øyne, før han ropte «Mamma, hvordan skal han store mannen få plass oppi her?! Boblebadet er for lite!» Jeg hadde mest lyst å dø og fordømte bråket boblene laget så guttungen ropte så alle i lokalet hørte oss. Vi avsluttet baderunder ganske raskt, samtidig som jeg mumlet at man ikke måtte si sånt og slepte etter meg en liten tass som overhode ikke kunne forstå hva han hadde gjort galt. «Mannen var jo kjempestor, som Senjatrollet!» (Et enormt troll som er bygget på Senja, som bærer en ekte båt under armen og som rommer et hus i magen…) Jeg håper fortsatt at mannen ikke fikk med seg den lille talen til guttungen, og jeg må virkelig bare beklage! (Og jeg har virkelig prøvd å oppdra dem til å ikke kommentere andres utseende, men de har av og til litt vansker med å oppfatte hva som var negativt og hva som var positivt. For i guttungens verden var det bra å være så stor som mulig, så han synes jo det var et kjempe kompliment!)
En annen gang hadde jeg med meg guttungen i undertøysavdelingen, der jeg skulle handle meg strømpebukser. Gutten var meget ivrig å skulle hjelpe sin mor, så han studerte innpakningene veldig nøye. Plutselig hører jeg «Se her mamma, her er strømpebukser for gravide mannfolk! Hvorfor henger dem lamme dameklærne?» Om ikke butikkene hadde vært full av folk, ville det ikke vært så flaut. Men innen hørevidde sto en eldre herremann med ekte kulemage, som så ut som han hadde svelget en sur sitron! Det ble ingen bh på meg den dagen, og jeg har etter dette lært at snakkesalige små gutter skal få slippe å være med sin mor på undertøyshandling.
En annen gang var det tanten som fikk unngjelde da vi var på vei på feire. Guttungen satt lenge stille i baksete, før han snudde seg mot tanten og utbrøt «hvorfor bruker du bh?» Vi lurte selvfølgelig på hvorfor han spurte om det, og kan kunne fortelle at tanten hadde ikke pupper, så da ble det også unødvendig med bh. (Beklager lillesøster, håper du ikke har traumer!)
En annen gang fikk jeg spørsmål om hvorfor damen bak kassen hadde så lang nese, og om hun var en heks! For hekser hadde lange neser, for det hadde jeg fortalt han. Jeg tror faktisk ikke det finnes noen form for mulighet å redde seg ut av en slik situasjon, og jeg håper ikke damen tok seg nær av han. Hun hadde jo ikke så lang nese som han ville ha det til, og hun kunne jo ikke vite at han hadde kommentert ørene til en eldre mann bare noen minutter før. Han så nemlig ut som den disney elefanten, var det Dumbo han het?
(Hvorfor kan jeg ikke flytte disse steinen til campingvognen?)
Jeg kunne holdt på i evigheter, for det er ikke sjeldent at vi får søte små gullkorn hos guttene som kan få enhver person til å gjemme seg under sengen. De er og blir noen vitebegjærlige småtroll som gjerne vil vite hvordan alt fungerer. Så får jeg bare trøste meg med at de må gjennom det samme om de noen gang skal være så heldige å få egne barn!
Nå føler jeg meg jukset igjen. Skal liksom ikke trassalderen være når ungene er tre år? Ikke fire? Og du hørte helt rett, jeg sier trassalderen, ikke «en eller annen håpløs alder!».
Minstemann er fire år, og har helt klart noen egne tanker om hvordan hverdagen skal være. Se bare på noen av situasjonene vi har vært gjennom de siste ukene, som har krevd en stor porsjon tålmodighet hos oss.
En dag oppfattet han at de norske herrene sviktet på ski, noe som ifølge han var grusomt. Han satt i et skrik som kunne overgå selv den skumleste dinosaurus og ville overhode ikke la seg trøste med at det var trippelt gull på jentene. «Jeg liker ikke jenter!» Han holdt på slik i en time før han oppdaget at han heller kunne leke med småbilene, i sofaen, der han ikke får lov å leke med dem?
En annen episode var på vei hjem fra barnehagen, vi måtte stoppe på butikken og far i huset trakk det lengste strået og gikk for å handle. Igjen i bilen satt jeg og minstemann, og det gikk nøyaktig tre sekunder før han spurte: «Er pappa ferdig snart?» Når jeg var uheldig å svare at nei han er ikke kommet seg inn på butikken enda satt han i et hyl som nesten knuste vinduene på bilen, han ville hjem NÅ. Og han kunne aldeles ikke vente på noe pappa, for det var kjedelig. «Kjør hjem uten pappa, han kan gå!» Vi holdt ut i nøyaktig 18minutter før pappaen kom seg i bilen, og han fant ut at han heller kunne være sint for at vi ikke skulle ha is til middag.
Så kom det en påkledningssituasjon, og du kan tro han ble sint når han måtte ha klær på seg. Hvorfor det liksom? Vi kunne jo bare fyre i ovnen å være hjemme, han trengte ikke dra i noe barnehage og jobben var bare teit. Faktisk kjempeteit, for å sitere han nøyaktig. Så sirenen ble skrudd på og vi brukte en halv time å lure på et par sokker. Jeg tørr faktisk ikke tenke på hvor lang tid vi brukte på alle klærne samtidig. For naken ut i 10minus var ikke et alternativ.
“Neeeeei, æ vil det skal være sommer!”
Og så kan du være sikker på at det alltid er feil forelder gjør noe, så når lørdags snaksen skulle utdeles av meg, slo han munnen opp å hylte ut at jeg gjorde det helt feil. Jeg måtte jo forstå at jeg ikke kunne gi han godteri, det måtte faren gjøre. Problemet var at faren ikke var hjemme, og når jeg sa at da trengte han ikke snaks var han heller ikke enig. Det var også feil, og slik holdt han på til han heller bestemte seg for å «låne» godteri hos storebroren, som ikke ville dele.
Videre finner vi stadig frem feil sko om morgenen, ja og jakke. For det er jo helt klart at en fireåring ikke kan gå i den samme jakken to dager på rad, faktisk ikke to ganger på samme dag heller. Og skoene må jo passe til bilen?! Ikke spør meg hvor bilen kommer inn i det her, og hvordan det kan ha seg at den tydeligvis endrer farge stadig vekk.
Matpausene gir også rom til uenighet, og her om dagen hadde vi smurt smør på feil side av brødskiven faktisk. Og ikke snakk om at han ville høre på at den var helt lik på begge sider. Han kunne ikke spise en ødelagt brødskive, det måtte vi da forstå.
Alt i alt synes jeg vi fortsatt har litt i overkant mange krasj enda i forhold til at han er fylt fire. Her hadde jeg forventet at når han sto opp på bursdagen skulle det være slutt på krokodilletårer og diskusjoner om småting som egentlig ikke er ting i det hele tatt. Men nei, vi holder fortsatt på som før.
Så får jeg bare krysse fingrene for den femte bursdagen!
Det siste dagene har vært ekstremt tøffe, og minstemann har hatt veldig lange våkeperioder om natten. Det har vært så ille at vi igjen har vært nede i fire timer søvn i døgnet, noe som gjør sitt med humøret og ikke minst formen.
Hva som plager han ekstra er ikke godt si, for det virker ikke som at han har mer smerter enn normalt og han er heller ikke direkte utilpass. Han får bare ikke sove, selv om han prøver. Det kan jo være at alle årene med dårlig søvnmønster gjør sitt for at den blir problematisk, men jeg håper det snur snart. For jeg vil helst ikke at han skal måtte gjennom en ny periode som vi hadde da han var mindre med 2-3timer søvn på hele natten.
Jeg håper bare han får litt mer hvile i natt, for vi merker på han hvor utrolig sliten han blir. Språket blir med det samme dårligere og han blir frustrert og sint når vi ikke forstår. Han leker mindre og han mister den vanligvis så gode konsentrasjon sin. Egentlig takler han så lite søvn veldig godt, så dagen går greit, men på ettermiddagen merker vi godt at han helst burde sove. Og når kvelden kommer ber han om å få legge seg.
Kuledynen har hjelpet, uten tvil. Men nå har han funnet ut at han ikke vil bruke den, og vi lar han få en pause. Det er viktig at han ikke får noen negative opplevelser med den. Så får vi heller prøve igjen om noen dager å se om han vil bruke den igjen.
Når vi er så trøtte og slitne prioriterer vi de viktigste, og sosialt liv er det første som fordufter, så alle husarbeidsrutiner som kan vente og andre ting vi ikke må gjøre. Vi bruker heller alle kreftene på å gi guttene trygghet og den omsorgen de fortjener.
Heldigvis går vi mot lysere tider, og da blir det lettere å takle den store søvnmangelen for oss voksne i alle fall.
Så får jeg heller bare drømme om at lilleskatten en dag skal få sove som alle andre, helt uten smerter og helt uten ubehag. Selv om det kanskje er lite realistisk, så må jeg bare tviholde på tanken. Den gjør at vi kommer oss fremover, selv når vi føler at vi tar to skritt tilbake.
I morgen er det jobb igjen, og det skal bli litt godt å komme seg ut av leiligheten. Man ender på en måte opp i en liten boble, da er det godt å kunne gå litt utenfor den. Så får vi bare krysse fingrene for at det blir en uke uten sykdom og fravær som den siste inneholdt rikelig av.
Å være syk mamma er nesten helt umulig, og det er virkelig da man oppdager hvor mye som gjøres i løpet av en dag eller to.
Resultatet etter to dager der jeg har vært helt sengeliggende er overfylte skittentøyskurver, smårot over alt, nesten tomt kjøleskap og en mann som påstår han er ekstra snill som vasker klær. (Det kommer vi tilbake til!)
(Enda så mye jeg krysser fingrene for det, så vasker ikke klærne seg selv!)
Jeg har heller ikke laget utstillingsdukker som leker rolig og uten lyd, så når jeg først fikk hodepine ble den forsterket av to unger som kranglet om hvem som var flinkest til å være troll. Og troll er jo heller ikke kjent for å bruke innestemme. Og jeg har bare meg selv å takke, for jeg går jo rundt å sier de er trollungene mine!
Guttene synes heller ikke noe om at moren ligger i sengen hele dagen, så de fant fort ut at de skulle holde meg med litt selskap, i form av å bruke meg som klatrestativ. Noe som ikke er helt enkelt når jeg ligger der med nesten 40 i feber og har vondt i hver eneste lille fiber i kroppen. Og ikke har jeg hjerte til å jage dem ut heller, for når minstemann bestemmer seg for å være doktor med storebror som assistent leker de jo veldig bra i lag, og da ville det jo være ufint å forstyrre dem. Selv når refleksen skal sjekkes og minstemann undervurderer egen styrke når han treffer meg i leggen.
(Stilen min de siste dagene…)
Men over til det der med klesvasken, hvordan i alle dager kan det ha seg at mannfolk er flinke når de gjør helt normale oppgaver i et helt normalt hjem? Jeg hører aldri noe om at jeg er flink når jeg utfører samme oppgaven. Ufint, og vet du hva svaret var da jeg kommenterte dette i en meget fornærmet tone, “Ja, det er sånn det skal være!”. Hadde det ikke vært for at jeg var lenket til sofaen under et godt og varmt teppe skulle jeg hoppe på han. (Og det er vel kanskje også grunnen til at han tørr å erte meg på seg!)
Nå vet jeg at han bare sier det på tull fordi han vet jeg blir sur, men jeg vet om flere som har den oppfatningen og mener seriøst. Og det provoserer meg, for i et hjem skal man kunne hjelpe hverandre og ta del i de oppgavene man har. Og på den måten ivareta begge partene i forholdet. Og det sier vel seg selv at når kvinnen er syk skal hun få hjelp så hun får muligheten å ta det med ro, på lik linje som mannen?
Så her i huset har vi fordelt oppgaver etter hva vi misliker minst, men det betyr ikke at vi tviholder på det når en av oss settes litt ut av spill. Og på den måten unngår vi all form for irritasjon som kan skape trøbbel i et forhold.
Jeg kan jo legge til at mannen har vært veldig grei å ha med å gjøre de siste dagene, han har tatt seg av guttene å hold skipet gående. Så kan jeg vel se mellom fingrene på litt rot. Og om han skulle dratt på handletur ville jeg blitt alene hjemme med ungene, noe som ikke var helt aktuelt når formen var så dårlig. Så litt mindre mat en hva vi normalt sett har i kjøleskapet kan jeg leve med, for vi har så det rekker i minst en uke til. (Men før den tid har jeg store planer om å være på bena igjen!) Og ikke sa han noe i går da jeg brukte opp alt varmtvannet i et forsøk på å dusje varmen i kroppen. Og han ofret også sin plass i sengen så jeg skulle få ligge i fred når jeg var dårlig. (Mistenker at det muligens var noen egoistiske grunner bak dette, siden det kan virke som jeg løper maraton og er sportskommentator i søvne, på samme tid. For ikke snakke om varmen jeg utstråler, bokstavelig talt!)
Så nå håper jeg bare at feberen fordufter og at jeg slutter med den unødvendige hosten som gir meg tidenes magemuskler. For ikke snakke om at smertene jeg har i bena blir verre og gjør at jeg halter rundt som en gammel dame. Jeg blir også ekstra deppa når samvittigheten slår inn, og jeg føler jeg ikke strekker til ovenfor guttene. Så du kan trygt si at jeg er angrepet av en heftig runde manneinfluensa, for jeg er garantert døden nær her jeg ligger å synes fryktelig synd i meg selv.
Kom over en liste der du kunne sjekke om du var voksen, men siden den ville medføre at jeg aldri under noen omstendigheter ville falle inn i kategorien voksen innen rimlighetens tid, har jeg laget min egen. Bør leses med en god porsjon humor og en smule ironi! (Og for all del, ikke ta meg så alt for seriøst!)
1. Du vet du er voksen når du blir kalt gamle mor på butikken av noen vilt fremmede unger, uten at de prøver å fornærme deg.
2. Du vet du er voksen når du nesten griner av lykke når noen ber om å se legitimasjon når du kjøper øl, vin eller flakslodd!
3. Du vet du er voksen når du bruker solfaktor 20+ for å beskytte huden, fordi du er redd for sykdom og ikke rynker!
4. Du vet du er voksen når “et glass vin” faktisk betyr bare et glass.
5. Du vet du er voksen når du bruker dine siste kroner på brød, melk og avisen, istedenfor sjokolade, øl eller kino.
6. Du vet du er voksen når du hever et øyebryn over bar mage og dyp utringning, midt på vinteren. (Spesielt om du var ung på 90tallet!)
7. Du vet du er voksen når du får konfekt i julegave, og nyter den sammen med en kopp kaffe.
8. Du vet du er voksen når du blir hjemme når du kjenner det klør i halsen, istedenfor å dra på en kanonfyllekule uten sidestykke, med en tanke om at du sikkert blir syk uansett.
9. Du vet du er voksen når du faktisk ligger i ro hjemme når du er syk.
10. Du vet du er voksen når du stirrer intenst på nyhetene og ber barna hysje så du får med deg hvert minste lille ord.
11. Du vet du er voksen når du ikke forstår begrep som xoxo, BRB, SNX, ILU, LAX, SAP, SERR, INS, L8R og WTF. (Ungdomsspråk!)
12. Du vet du er voksen når du fint kan går rundt med hår på leggen, uten å få hysterisk anfall i tilfelle noen ser den.
(Bare litt panikk, med andre ord på vei å bli voksen da bilde ble tatt!)
13. Du vet du er voksen når stilige klær byttes ut med praktiske.
(Her snakker vi praktisk før pent!)
14. Du vet du er voksen når du kan personnummeret ditt på rams, samt barnas og samboerens. (Og da snakker jeg om de siste sifrene, ikke bare fødselsdatoen!)
15. Du vet du er voksen når du bruker en truse som er på størrelse med stjerten din, og ikke med en tommelnegl.
(Voksentruser, store og behagelige!)
16. Du vet du er voksen når du kan motstå et fristende program på TV og legger deg i stedet for. (Så fremst du ikke har en opptaker så du kan se det senere, da teller ikke dette!)
17. Du vet du er voksen når du ikke spiser sjokolade til frokost fordi det er usunt, selv om du kan gjøre det.
18. Du vet du er voksen når du kjøper ekstra batteri og lyspærer, bare for å være på den sikre siden.
19. Du vet du er voksen når du kaller barndommen din for ?i gamle dager!?
20. Du vet du er voksen når du glemmer hvor gammel du er, fordi du er ferdig med alle de spennende bursdagene der du plutselig fikk litt mer frihet.
Så om du ikke vil bli voksen kan du med andre ord bare gjøre det motsatte av listen. Tenker jeg starter med sjokolade til frokost i morgen. (Etter at jeg er kommet meg på jobb, så ikke ungene avslører meg. Mistenker at det kan være litt vanskelig å ro seg ut av situasjon om de ser mamma med sjokolade i hånden før åtte om morgenen.)
I dag krasjet jeg med hverdagen, som forventet. Og du kan trygt si at jeg kan komme meg inn i en slags slummremodus uten problem på bare noen få dager. Så når morgenen kom og vi måtte stå opp før de jævla bråkete småfuglene jeg mistenker har tatt bolig i hode mitt, var humøret ganske kjipt. Det er godt mulig at en kombinasjon av to stykk unger som var våken på skift i natt var en innvirkende faktor.
Vi kom oss ut døren innen rimelighetens tid, men det var bare fordi eldstemann hadde feber og ikke måtte på skolen. Formen var så bra at han kunne være alene mens far i huset kjørte mor på jobb og leverte minstemann i barnehagen, og jeg priser meg lykkelig fordi vi er ferdig med småbarnsstadiet på han.
På jobb snublet jeg nesten inn døren, og av erfaring burde jeg vite at det er et heller dårlig tegn. Men etter noen runder rundt meg selv kom jeg inn i arbeidet, helt på slutten av dagen rett før jeg måtte springe siden jeg og guttungen skulle innom legen for en aldri så liten sjekk. Det tar på å være borte fra jobb i litt over en uke, jeg glemmer tydeligvis ALT!
Bare flaks at jeg husket koden så jeg fikk logget meg inn på dataen, som lurte på om det kanskje var på tide å oppdatere passordet. Jeg kom frem til at dette ikke var dagen for å huske ting, og ignorerte glatt påminnelsen.
Legebesøket gikk forresten greit, og vi har tydeligvis et virus i hus. Meg selv var ikke mye å skryte av, og jeg hadde helst sett at alle prøvene viste at ingen ting var galt. Så det kan se ut som jeg snart må gjennom en grusom undersøkelse som garantert kan sammenlignes med tortur.
Etter jobb var det bare å få handlet litt mat til et utsultet kjøleskap som hylte høyt etter påfyll. Og så springe inn i barnehagen å hente minstemann for så å stresse hjem til eldstemann som var alene. (Ikke for det, han klarer seg åpenbart veldig godt alene, det er bare det at mamma ikke klarer så godt å huske på akkurat det!)
Middagen gikk unna uten noen mat på gulvet, og jeg priste meg igjen lykkelig for at vi snart er ferdig med den vanskeligste småbarnsperioden der mat flager mellom veggene og klistrer seg fast på steder som du aldri sjekker. Ikke før du får besøk i alle fall, som påpeker at hygienen kan være en fordel i alle hjem.
Så kom småfuglene tilbake og prøvde å banke hull i hode mitt, og ettermiddagen gikk bort i en slags blanding av megling mellom to verdensdeler som kriget om alle lekene som kom innom stuen.
(Okeida, har ikke vasket dusjen med tannbørst i dag!)
Det endte med at jeg utviste dem fra landet, altså stuen og plutselig ble de bestevenner der de klaget på morens vedtak om utvisning.
Nå sover trollungene og trollmor koser seg med en enorm pose smågodt selv om hun overhode ikke bør spise det på grunn av en ganske vanskelig mage. Men det må da være måte på hvor mye selvkontroll jeg liksom skal ha, spesielt etter en helt vanlig dag som denne!
Beklager, men jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for at jeg reiste bort noen dager uten mine barn. Det har seg slik at navlestrengen ble klippet like etter fødselen, så de må ikke henge klistret inntil meg døgnet rundt, og de kan helt fint ha det bra sammen med andre omsorgspersoner som står dem nært.
Så uansett hva enkelte eksperter måtte si om temaet så kan de stikke en finger i stjerten! (Unnskyld språket, men jeg har faktisk sensurert meg litt i forhold til hva jeg egentlig mener om å gi voksne folk dårlig samvittighet for noe som egentlig ikke er et problem i det hele tatt!)
Mine barn har aldeles ikke fått noen traumer etter at vi har vært borte, og de husker fortsatt hvem som er moren når hun kommer uthvilt og fornøyd hjem, etter fire netter med fantastisk oppladende søvn, og ikke minst ubegrenset med voksenlek på kveldstid lamme kjæresten uten unger som avbryter hver gang vi prøver å ta på hverandre.
Som om ikke det holder med savnet så skal altså ekspertene prakke på meg en ide om at jeg er verdens dårligste mor i det samme sekundet jeg setter bena utenfor hjemmet og min rolle som lege, husmor, vaktmester, koordinator, leksehjelep, politi, president, sykepleier, kokk, renholder og mamma går over til å bare være meg.
Og for å gjøre det hele litt ironisk har de samme ?ekspertene? ofte en formanende pekefinger ute og forteller meg at jeg også skal huske å bevare meg selv som person når jeg blir mamma. Jeg skal med andre ord prioritere egentid og selvstendighet, i en hverdag som allerede har fullstappet timeplan.
Så jeg må bare spørre, hvordan i guds navn skal jeg klare å ta vare på meg selv, om jeg aldri skal kunne være uten barna mine? For det er da ganske urealistisk å forvente at dette skal klemmes inn mellom krigsmegling i hjemmet og bæsjtørking. (Og ikke minst særdeles dårlig nattesøvn for fjerde året på rad!)
I dag kom jeg hjem til storegullet som har storkoset seg hos sin far, i den obligatoriske pappatiden siden vi var så egoistiske å ikke holde sammen når vi oppdaget at vi ikke fungerte i lag som et par. (Men det er en annen diskusjon?) Han hadde det aldeles strålende der, og hadde ingen som helst behov for å klage over at moren hadde vært bortreist. Og samme var det med minstemann som har vært hos sine besteforeldre som også avlaster oss hver tredje helg, det har vært bra fryktelig for han å være sammen med to omsorgsfulle voksne som skjemmer han bort etter noter og bærer han på gulltrone.
Jeg kjenner jeg blir litt små sprø av alle meninger om hva som er rett og galt av foreldre. Kanskje på tide å huske at alle familier er ulike og det som ikke fungerer for noen kan være aldeles strålende hos andre. Og jeg vil faktisk ikke tenke på den store forbrytelsen vi gjør når vi har avlastning siden vi faktisk har et behov for å sove litt ekstra innimellom. Og bare tenk på alle dem som jobber borte fra hjemmet!
Når det kommer til at ungene får traumer av å være borte fra foreldrene noen dager, ta deg en bolle. Sist jeg sjekket er både jeg og min bedre halvdel kommet oss frem i livet uten noen form for problemer selv om våre foreldre noen ganger kunne være borte, for ikke snakke om alle de gangene vi dro på besøk til tanter og onkler. Og vi har ingen problemer med tilknytning til våre foreldre, selv om vi ikke har vært limt fast i dem de fem første leveårene våre. Jeg mistenker heller at det har forsterket selvstendigheten vi har i dag.
Men selvfølgelig, du stapper ikke ungene på fremmede folk å reiser bort, og jeg regner heller ikke med at noen foreldre med en liten andel av hjerne kapasitet gjør det heller. For som regel er barna det mest dyrebare en forelder kan ha, og da lar vi virkelig ikke gud og hvermann ta vare på dem i får favør heller.
(Jeg må bære han med meg overalt! Navelstrengen er forsatt festet!)
Ps. Det finnes forresten en ekspert med navn Stein Erik Ulvundsom går ut mot de andre og sier at det er helt greit å dra bort og at du ikke skader ditt barn når du er borte noen dager. Og om han hadde vært i nærheten skulle jeg kastet meg over han å gitt han en god klem!
