Du trodde kanskje det beste med barnefri er å sove lenge og gjøre som du vil? Men der tar du feil. Det beste med barnefri er muligheten til å sitte på toalettet en hel time uten noen form for forstyrrelser.
Man skulle tro at for meg som sover så lite så var søvn det jeg likte beste, men nei. Drittarbeidet kommer i første rekke, og jeg har ikke ord som beskriver hvor fantastisk det er å sitte på do, helt alene og uten noen som roper mamma.
For hver enste gang jeg skal på do, er det en eller annen unge som “bare må tisse, med en gang!” og som de fleste foreldre vet så betyr med en gang for en time siden. Så da er det bare å knipe over strålen og komme seg opp av toalettet så fort som overhode mulig. Om de ikke må på do, finner de fort ut at de skal starte andre verdenskrig utenfor døren, om de ikke kommer inn på badet da. Og det sier seg vel selv at jeg ikke får mye fred til å gjøre mitt fornødne med to kranglete unger rundt meg.
Jeg har i perioder klart å huske at døren har lås, men nøkkel må først finnes frem. (Tar ingen sjanser på innelåste barn på et rom uten vindu!) Men da står de som regel utenfor døren og banker på, uvisst av hvilken grunn. Og om jeg ikke husker å låse, kommer de inn og forteller at når mamma, har du glemt å låse døren. Som om ikke jeg kan se det…
Jeg har prøvd å ignorere dem, men da finner de fort lysbryteren på veggen, og vips sitter jeg der i mørke med to valg. Enten sitte der i mørke, eller brøle ut at de skal slå på lyset før de blir arveløse. Jeg må innrømme at den siste metoden stort sett blir tatt i bruk.
For det er slik at barnas hovedoppgave må være å forstyrre moren når hun sitter på do, i tilfelle hun prøver å bruke tiden til alenetid. (Noe jeg ærlig talt skal innrømme har falt meg inn, så trollungene mine har med andre ord gjennomskuet meg!)
Resultatet den ene gangen jeg faktisk fikk sitte alene på do i tre minutter!
Og det verste av alt er at de aldri gjør dette med faren, han får sitte helt uforstyrret å drite i timevis om det er det han ønsker. Blodig urettferdig spør du meg!
Kjære menneske, som var litt uheldig på facebook og skrev en kommentar om at det bare er en dårlig unnskyldning av mødre å si de er slitne for å slippe unna sminke. Og at det er dårlig gjort av oss å la oss forfalle for mannen vår. Kan du være så snill å ta deg en kvalitetssjekk?! Ettersom jeg føler på meg at jeg blir å skrive en liten avhandling som svar på denne kommentaren, tar jeg det her på blogge.
Du skal være helt klar over at jeg ikke lar meg forfalle, jeg lar faktisk kroppen min være naturlig slik den er skapt. Og jeg trenger ikke fire fem lag med skokrem i trynet for å føle meg vel. Selvbildet mitt er faktisk så bra, at jeg kan gå utenfor døren uten kamuflasje. Jeg liker også å vise mine barn at et naturlig forhold til kropp og utseende er viktig, og det ville vel være litt vanskelig om jeg skulle klint på meg en maske hver gang jeg skulle vise meg ute bland folk.
Når det kommer til klærne mine, så ser jeg ikke nødvendigheten med å bytte ut et plagg etter kun en gangs bruk. Jeg liker faktisk å ta hensyn til miljøet og bruke klærne til de faktisk må kastes. Og når vi er inne på det med klær kan vi like greit se på begrepet uflidd.
I mine øyne er et menneske som utøver normal hygiene, holder klærne sine rene og holder seg luktfrie langt fra uflidd! Og det selv om man velger å prioritere tiden sin på andre områder som ganske sikkert er mer viktig enn utseende. For det er slik at de aller fleste med barn faktisk ser på barna sine som mye viktigere. Du må ikke være en jævla utstillingsdukke for at du skal fungere som en utmerket mamma. Og jeg stiller virkelig spørsmålstegn med hvor mye tid du kan bruke med barna dine, når du til enhver tid går rund med en sminkekost i hånden og aldri kjenne et snev av slitenhet. For om du er involvert i livet til barna dine, ja da vil du også bli sliten til tider.
Og når det kommer til mannen min, så har han faktisk ikke valgt meg for utseende mitt. Han fant meg tiltrekkende ja, og det gjør han enda. Selv når jeg går rundt i en enorm treningsbukse og en gammel t-skjorte jeg fant bakerst i skapet. Han liker meg nemlig for det jeg har på innsiden, ikke bare for klærne og fasaden jeg har rundt meg. For han betyr det fint lite om jeg er naken eller påkledd, så lenge jeg er meg! Og si at jeg er egoistisk fordi jeg velger å bruke min tid på han, å ikke inne på badet med hundrevis av krukker fulle av sparkel og gugge blir vel litt idiotisk? Ikke er han så overfladisk som du åpenbart hentyder til heller, for hvem i alle dager har satt deg på tanken at alle menn har et problem med kvinner som er sikre på seg selv? Sist jeg sjekket var dette en kvalitet de fleste menn faktisk så ut til å like.
Beklager at jeg ikke ser slik ut hele tiden, men jeg har litt andre prioriteringer som står høyere på listen enn sminke og klær.
Så nei, jeg bruker aldeles ikke barna mine som unnskyldning. Jeg unnskylder meg faktisk ikke i det hele tatt. Du må bare innse at ikke alle er like overfladiske, og selvsentrerte. Og at noen faktisk trives i den naturlige kroppen de har fått tildelt. For når alt kommer til stykke, driter jeg egentlig i hva andre måtte mene om hvordan jeg ser ut, for jeg ser helst at jeg skal få ros for mine egenskaper og ikke mitt utseende.
Vil bare understreke at dette er satt på spissen, og at jeg ikke snakke om de med et et normalt forhold til sminke og klær, som bruker en liten stund hver morgen på å fiffe seg opp. Ser at det kan misforstås at jeg mener alle som rører maskara kosten, men da gjelder det isåfall meg selv når jeg husker at den finnes!
Hvorfor er det slik at det forventes at mor i huset skal huske absolutt alt? Når vi skal dra på tur er det jeg som pakker, jeg ordner med alt utenom mannens klær og toalettsaker! De får han klare å rote sammen selv, for det holder at jeg pakker til meg selv, og begge ungene.
Jeg husker undertøy, uteklær, ekstraklær, medisiner, kosebamser, kamera, mat for mange dager, småting vi trenger, hva som skal gjøres og i hvordan rekkefølge.
Og en ytterst sjelden gang kommandere jeg mannen til å pakke noe, og da forventer jeg at det gjøres. Han slipper tross alt meget billig unna om du ser på helhetsbildet.
Når noe glemmes kan du være helt sikker på at det er jeg som får skylden, uansett hva det er som mangler.
«Mamma, hvor er de blå sokkene det står onsdag på? Har DU glemt dem?»
Neida lille venn, jeg har ikke glemt dem. Jeg visste faktisk ikke at det var dem som skulle være med, og ikke de røde som sier mandag. Jeg kan fortsatt ikke lese tanker, og om du ikke sier dette til meg, så blir de liggende i skapet hjemme!
«Hvor er telefon min?»
Eh, om du ikke har tatt den med deg regner jeg med ligger der du la den sist, 10mil unna. Og nei det hjelper ikke bli sur å skylde på meg, for jeg har jo bare pakket og holdt orden på alt til meg, ungene og delvis deg. Ja det er surt å glemme telefon og ja det er ditt ansvar å huske den! Jeg gir ikke deg skylden hver gang jeg glemmer noe hjemme, eller kanskje jeg skal gjøre det.
Så neste gang vi skal dra bort skal jeg holde meg til å tømme søppel, bære bagasje og fylle drivstoff, gå i veien og spørre om hvor er ditt og hvor er datt. Så får mannen og barna i huset pakke, og bevise at de kan huske alt. Uten at jeg sier hva som trengs og når det trengs. Jeg skal selvfølgelig pakke mine egne ting selv.
Og om han klarer å få med seg alt, fantastisk! Da har han fått en ny oppgave i hjemmet. Om det ikke går så bra, ja så vil jeg minne han og ungene på det hver eneste gang jeg får skylden for alt som glemmes.
Om barna skulle pakket er jeg helt sikker på at dette ville blitt resultatet!
Jeg forventer heretter at jeg skal få ros for alt jeg faktisk husker, og ikke klaging på den eneste lille tingen på en to sider lang liste av hva vi må ha med. OG jeg vil ha meg frabed kommentarer om at jeg er PMS! (Den var rettet mot mannen i huset altså, det er stort sett bare han som våger seg med den typen kommentarer til meg.)
Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lært meg ganske mange ferdigheter innen faget mamma, og i dag tenkte jeg å komme med noen ting jeg er spesielt stolt over! (Eller i alle fall ser på som svært praktiske, for min del!)
1. Jeg er usedvanlig flink å finne noe interessant i hver eneste lille småstein som må ligge på veien mellom bilen og inngangsdøren! Og jeg har et svært godt utviklet ordforråd som kan beskrive alle småsteinene. Også når de nesten ser helt identiske ut!
2. Jeg kan tisse med lynets hastighet, samtidig som jeg avverger en verdenskrig i rommet ved siden av, helt uten å heve stemmen.
3. Jeg kan utføre husarbeid på få minutter og få leiligheten tryllet om til et eldorado for rote-lystene små troll og inspiserende voksene, spesielt når vi venter besøk av andre som kan tenkes og ikke kjenne til hvordan vi egentlig kan ha det.
4. Jeg har verdens beste syn, og har utviklet øyne i nakken. Jeg kan få med meg alle små detaljer som små fingermerker av sjokade under kjøkkenbenken eller sjokoladepapirbiter under sofaen.
5. Jeg er en mester på å snakke med rolig mamma stemme, selv når jeg har totalt panikk og helst vil gjemme meg under sengen og bli der resten av året!
6. Jeg har utviklet en helt eksemplarisk evne til å bevege meg i svært høy hastighet, for å unngå større katastrofer som knust tv på besøk hos andre.
7. Jeg er ekspert på å roe situasjonen, og kan trylle bort det meste med tryllestøv jeg har i lommen.
8. Jeg har utviklet en helt egen evne til å huske alt som daglig må gjøres, uten i det hele tatt å tenke over det, samtidig som jeg følger med hva arvingene holder på med og fører en voksen samtale med min bedre halvdel.
9. Jeg har oppdaget at svaret «jeg vet ikke» fungerer utmerket i pressede situasjoner, selv når jeg egentlig vet svaret men ikke vil si det i frykt for å rote til noen av punktene over, og da spesielt nummer 7. Ja og selvfølgelig for punkt nummer 10!
10. Jeg har utviklet en særdeles praktisk evne til å åpne brus, potetgullposer og sjokolade uten at en eneste lyd kan avsløre meg, der jeg står gjemt bort bak en skapdør og later som at jeg finner frem noe jeg skal bruke til middagen.
Og til slutt får jeg bare prise meg lykkelig, for når jeg studerer utgangspunktet mitt, så var det aldeles ikke sikkert at jeg ville bli noe særlig til omsorgsgiver. Der jeg vandret rundt med kleshengeren over hode og stappet dukken med hode i potten. (Noe jeg for øvrig tror er arvelig, for det gjorde guttungen på 4årskontrollen, der han påsto at dukken skulle spise!) Men når det er blitt et relativt normalt menneske av meg, så bør han og boren også ha gode forutsetninger for å bli det samme!
De siste dagene har jeg vært i et elendig humør, og når kveldene endelig har kommet har jeg ramlet i seng og sovnet før hode traff puten. Det er så mye og huske på, mye som må planlegges og ofte så alt for liten forståelse. Minstemann har det ikke så lett, han har mer smerter og vi merker godt at det krever mye. Men natt til i dag sov han lenge, og når han sto opp var han mye mer utvilt en hva han bruker.
Så etter hans ønske tok vi middagen vår på sushiplassen, som han så fint omtaler det som. Og det var fantastisk godt, en liten time som om alt var normalt, ingen taker på ting vi må gjøre og ting jeg må huske.
Etterpå gikk vi innom lekebutikken, og det var en strålende fornøyd gutt som gikk rundt og så på lekene. Og jeg kjente hvor sårt det er at han ikke kan ha det slik hele tiden, at han ikke kan få går rundt som andre barn uten å være plaget av smerter. Da var det vondt å være mamma, men også godt for jeg så den lykkelige gutten som fikk lov å være barn.
Heldigvis er det lett å finne små gleder i hverdagen, som muntrer meg opp når jeg er sliten og lei, små ting som kanskje ikke betyr noe for alle, men som er gull verd for meg. Den fine lille gutten som gir meg en klem, den vakre lille hestehoven som storebror kom inn med. De gode ordene fra en liten skatt som sier den er glad i meg. Gleden over barna mine, og hvor heldig jeg er som har dem. Og gleden over at vi snart går inn i en tid med mer varme, etter en lang vinter.
“Se mamma, snart er det sommer ute!”
Og heldigvis er det lov å være sliten, for til syvende og sist er det jo alle de dårlige dagene som får meg til å glede meg over de gode.
At min bedre halvdel er mye mer romantisk enn meg er kanskje ikke noe nytt, men det betyr ikke at jeg misliker at han tar vare på meg.
Så i kveld skal altså jeg og han på show med Dag Sørås, en ganske så ironisk nordlending med en aldeles fantastisk svart humor, som får enhver gammel bestemor til å grine sine modige tårer. (Om hun ikke er lokalkjent, for da vil hun le så hun griner!) Du kan gjerne si han setter ting på spissen, og om folk synes jeg til tider kan være litt krass i mine skriverier, så bør de ikke høre på han! Og jeg ble litt fjortis når mannen sa hva vi skulle, for han sa faktisk Dag Sørås! (Weeee!)
Humoren er rett frem, krass, en fare for statskirken, og jeg ser virkelig frem til kvelden! Og fyren er en «ikkevoksen» voksen som reiser rundt og prater skit til folk.
Når jeg fikk beskjed om hva vi skulle ble jeg også oppfordret til å dalle meg litt opp! OG da mente han ikke en ny treningsbukse, men heller litt mer normale klær som folk bruker når de beveger seg i det offentlige. Men jeg skal selvfølgelig ikke la dette ødelegge sjansen min til en morsom aften, så jeg jeg skal lete bakerst i skapet etter noen vanlige bukser som ikke faller inn under kategorien slum.
For å ta det helt ut planlegger vi også å spise litt sushi i forkant, på en av byens kjøpesenter! Det er viktig å pleie parforholdet, spesielt når man har små barn. Så romantikk skal tydeligvis stå som førsteprioritet, hvem bryr seg liksom om søvn og slike fysiske behov?!
Jeg bør kanskje nevne at guttene er borte denne helgen, så ikke noen tror at vi lar dem være hjemme alene. (Selv om jeg tror de ville klart seg bra når de plutselig fikk fri tilgang til godteskap, ikkelovårøreting, nettbrett og tv! De ville juble av tanken, jeg vil gråte!)
(Så i kveld vil jeg ikke sitte hjemme i sofaen å strikke!)
Nå har det seg slik at vi er storforbruker av deres produkter, og jeg må si at jeg er veldig takknemlig for at dere lager disse. For gudene skal vite at vi trenger dem her i nord.
Men kan dere være så snill å bruke litt mindre tid på design og utseende, og mer på hvordan dere skal forsterke utsatte områder som knærne. Det er ikke så nøye hvordan farge og mønster plaggene har, så lenge de overlever mer enn noen få uker i huset vårt. Det er ikke farger og motiver som får meg til å kjøpe produktet deres, men hvor lenge det holder i bruk. Og for å være helt ærlig så tror jeg ikke barna mine bryr seg nevneverdig om hvordan farge på tråden i sømmene, eller hvor mange prikker genseren har. Og som regel er jo gjerne undertøy uansett gjemt bak ett lag av andre klær.
For det har seg slik at mine gutter er aktive barn, som alltid er i bevegelser og som gjerne sliter ut et par ull-bukser i uken.
Nå er det ikke det at mine barn er mer aktive enn andre, for jeg har studert andre barn nøye både i barnehagen, på butikken og på skolen, og jeg ser at de barna springer like mye rundt. Og det er heller ikke jeg som vasker feil, for jeg følger faktisk vaskeanvisningen slavisk, jeg bruker nøye utvalgt vaskemiddel og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å bruke klærne flere gang før de vaskes. Men nå har det seg også slik at guttene ikke bryr seg så mye om det dypper litt middag på skjorten. Og jeg vil nødig la dem går ut offentlig med de klærne og bli beskyldt for dårlig hygiene.
I dag ble jeg sittende å nesten grine foran kleshaugen jeg hadde vasket, for åtte av ti underbukser var blitt hull i, og jeg er helt uten evner til å sy sammen de enorme hullene som på merkelig vis alltid vokser seg gedigne på et minimum av tid. Og for all del, jeg kan forstå at ungene piller på hullene, for det ville jeg også gjort om jeg var på deres alder.
“Ånei, ikke enda et hull!”
Så nå må jeg altså kjøpe inn åtte nye underbukser, eller egentlig ni nye. For en ble hullete sist uke, og måtte nappes ut av klesskapet. Og det koster penger, masse penger jeg helst ville brukt på noe koselig som litt ekstra ferie, sjokolade eller sparing til hus.
Og ikke kan jeg glede meg til sommeren, for når den kommer har jeg fortsatt en gutt som må bruke ull undertøy. Han får vondt av å fryse, og det eneste som holder han varm er ull. God og varm og lite slitesterk. Så når andre går over på bomull, ja så fortsetter vi å bruke ull. Og jeg grøsser med tanken på hvor mye penger som har gått til innkjøp av undertøy.
Så vær så snill å bruk litt tid på å forsterke klærne deres, på knærne, i stjerten og på albuene. For disse plassene blir som regel alltid hullete lenge før plagget er klart for utskiftning, og skaper en heller ufin økonomisk utgift. Det går helt fint om de ikke ser så bra ut, så lenge de faktisk kan brukes av normalt aktive barn i en lengre periode.
(PS. Jeg velger forresten å la tvilen min komme dere til gode, for først tenkte jeg det var et komplott for å tjene mer penger, men jeg velger å tro dere ikke er bevist på problemet!)
“mamma, se en mus har spist hull i ull-buksen min!”
Vennlig hilsen en mamma som sitter her med tårer i øynene og innser at hun igjen må ta barna med på shopping, en prøvelse hun til nød ønsker å oppleve.
Jeg regner nesten med at de fleste er lei av fantastiske fremstillinger om perfekte familiepåsker der man går timevis på ski i solsteiken, barn som leker harmonisk sammen og strålende middager. Ingen husarbeid og lange dager i idyll.
Så jeg skal heller fortelle om vår påske, og jeg kan love deg at det ikke er mye idyll her. Kanskje toppen en time til sammen i alle disse fridagene som kommer med påsken. Ikke har vi prøvd skiene og heller ikke vært ute i solen. Regnet derimot, det har vi fått rikelig med.
Mandag. Jeg startet påskeferien min på mandagen med et besøk hos legen min, som resulterte i at jeg fikk noen nye piller. Disse pillene skal jeg ta på kvelden en god stund før jeg legger meg, noe som kanskje høres ganske greit ut. Men de resulterte i at jeg ble ekstremt trøtt, sovnet før klokken 18:00 og sov i 14timer. (Og nei, det er ikke snakk om sovemedisin, dessverre!) Ungene var heldigvis ikke hjemme, så det var mulig for meg å sove så mye. Og med tanke på resten av påsken, ja så var det kanskje like greit.
Påskebusken pyntet med min hjemlaga påskepynt!
Tirsdag sov jeg enda mer, og var helt utslått. Jeg var konstant sulten, og tømte nesten lageret for sjokolade. Men om ikke annet var jeg smertefri, og jeg fikk presset meg til å pynte ferdig til påske. Og da mener jeg bokstavelig talt jeg, for ungene hadde jeg sendt ut med mannen, for jeg ville helst ikke krangle om hvor påskekyllingene skulle stå og hvem som hadde laget hva i sist år. Der tapte jeg garantert noen «mammapoeng» men det driter jeg i, pynten kom opp og ungene kunne glede seg når de kom inn, fulle av gjørme og sørpe. Og jeg kjente at dette ville bli en lang påske.
Barnearbeid!
Onsdag måtte vi bare innse at værgudene ikke var fornøyd med Nord-Norge, og de ga oss en kalddusj. Flaks for meg var jeg mindre trøtt denne dagen, og en liten shoppingtur ble gjort unna. Vi brukte alt for mye penger, og jeg er ganske sikker på at vi har usunn mat så det holder i minst et helt år. Men når medisin gjør at matlysten skyter til topp, så klarer jeg ikke styre meg. Og jeg håper bare det resulterer i at jeg faktisk går opp i vekt, ikke ned! Denne dagen brukte jeg ellers foran datamaskinen, opptatt med å redde alle filene som den idiotiske harddisken prøvde å omgjøre til ubrukelige. Det resulterte vel i at jeg mistet enda flere «mammapoeng», for ungene fikk minimalt med oppmerksomhet. Men det ser heldigvis ikke ut som at de tok skade av det. (Rettelse, at minstemann tok skade av det, eldstemann var hos pappaen sin!)
Påskekylling etter inspirasjon fra Donald Duck!
Torsdag, nå var virkelig påsken kommet over oss, for minstemann var drit lei av å gå hjemme. Han ville i barnehagen, og han ville ikke være hjemme. Han regelrett surket hele dagen, og fikk utallige utbrudd. Stort sett alle setningene startet med «jeg vil IKKE» og økte i volum utover dagen. Mot kvelden slo de garantert ut på jordskjelvmålere rundt om i Norge. Jeg må si at jeg virkelig fikk bruk for tålmodigheten denne dagen, der jeg gjorde mitt beste med å snakke med behersket og rolig stemme, selv om jeg helst ville rope.
Se mamma, det regner enda mer!
Fredag. Vi dristet oss til å kjøre til hytten, og etter flere timer med pakking av klær, mat, medisiner og unødvendigheter kom vi oss avgårde. I løpet av disse timene eksploderte jeg minst 7 ganger når mannen og guttene i huset ikke klarte å høre etter. Jeg var potte sur og burde helt klart vært i sengen enda. Jeg kjeftet og smelte så høyt at det er ganske mulig at naboene ringte ordensmakten, men heldigvis kom vi oss på veien før de dukket opp. Noen minutter etter start hørte jeg fra baksete «åhå, som vi gleder oss til påskeegg i morgen!». Joda, for du kan tro at denne mammaen hadde husket de dumme eggene. Mannen så panikken i øynene mine, og satte kursen mot nærmeste åpne kiosk. Gode råd var dyre, og årets påskeegg kostet ganske mye mer enn hva de har gjort før. Men å se skuffelsen i øynene til mine barn er helt klart ikke et alternativ. Nesten fremme kom vi til en ulykke, og ble stående i kø. Og du kan jo tenke deg hvor morsomt det er med to barn i baksetet. «Mamma, er vi fremme snart?» «Mamma hvorfor kjører vi ikke?» Mamma, ditt og mamma datt! Og når jeg i tilegg observerte at voksene folk tok seg til rette og brukte situasjon som underholdning måtte jeg telle sakte til ti inne i meg! Når vi endelig kom oss til hytta var det bare å ta bena fatt å stavre seg opp tindenes verste bakke, med en unge som jeg delvis holdt og delvis dro etter meg. Han hadde ondt i bena og han ville ikke gå. Og selv om jeg var mentalt forbered, er jeg ikke i fysisk god nok form til å klare dette uten å puste og pese som en gammel dame på 80 år som har en eller annen luguber lungesykdom. Når vi var inne på hytten fikk i femten minutter med idyll, ungene lekte tilsynelatende i harmoni, og jeg tenkte at påsken tross alt ikke var så fryktelig. Eldstemann gjorde sin flid med å være ved, og jeg må virkelig beundre innsatsen. Dette skulle jo bli riktig koselig. Men det var helt til minstemann fikk et av sine smerteanfall, og han gråt og gråt. Og da står vi der, med en følelse av å ikke kunne hjelpe og det eneste vi kan er å bære og trøste. Når kvelden endelig kom og ungene sovnet, var jeg snar med å lukke øynene selv også. Men det skulle vise seg at jeg like greit kunne vært våken.
Guttene i et sekund av enighet.
Lørdag, eller retter natt til lørdag. Værgudene fant igjen ut at de skulle plage oss litt ekstra, for vi sover jo ikke lite nok fra før! Så de prøvde bokstavelig talt å rive ned hytten med vindkastene. Og med en unge som sover ekstremt dårlig og som er livredd uvær, ja da blir det ikke mye søvn. Det hamret og banket og regnet slo mot blikktaket over oss. Og jeg gremtes over at jeg kunne finne på å tenke tanken på denne turen. Når det endelig ble morgen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss og min stakkars tålmodighet var tynnslitt. Ungene kranglet så hårtustene flagret, jeg var sur, mannen var sur og være var surt. Vi bestemte oss for å returnere tilbake, for til kvelden var det meldt enda dårligere vær og enda mer vind. Alt ble pakket i et hattefokk og vi la i vei ned til bilen, i sur vind og pøsende regn. Etter å ha stappet bilen med unger og bagasje ble det ble en lang kjøretur hjem. Og vel hjemme sendte jeg ungene inn på rommet sitt og fant fra støvsugeren som kunne overdøve kranglingen. Det var helt klart en nødvendighet, selv om vi hadde det nesten helt støvfritt. Jeg brukte ekstra lang tid på å støvsuge i alle kriker og kroker, og tenkte som så at nå klarte jeg i det minste å skaffe meg noen «husmorpoeng», der jeg på en flott måte kamuflerte mitt forsøk på å overdøve ungene!
Vi skulle i det minste ikke fryse på hytta, for eldstemann tok inn den største kubben han fant!
Søndag sto jeg opp med en følelse av at jeg hadde spist en kaktus i løpet av natten. Og når jeg prøvde å snakke kunne jeg konstatere at stemmen var borte vekk. Jeg tasset inn i stuen, og den første kommentaren jeg fikk var: «Du mamma, du må kjøpe deg jentebokser, så ikke den store ræva di heng ut!» Jeg var med andre ord like lekker som jeg følte meg, og hadde det ikke vært for sjokoladen som ble frokosten min, ja så hadde jeg lagt meg ned midt på golvet og grint mine modige tårer. Sener var det familiemiddag hos mamma, og den var aldeles nydelig! Hun kan virkelig lage mat, og lammelåret nesten smeltet i munnen. Etterpå sende jeg mannen og ungene ut og jeg satt helt i ro på sofaen, full av feber og faenskap.
Egentlig er det ikke sol på bildet, men jeg har jukset med lyset å later som!
Mandag, eller 2påskedag for de som lurer. I dag spiste vi en nydelig påskefrokost, eller egentlig påskelunsj med tanke på at den ikke ble ferdig før 11:30. Ikke at jeg laget noe komplisert, men fordi jeg også måtte være dommer for ungene. Og det var ikke reint få saker som skulle komme frem i lyset og avgjøres. Kakaoen ble kokt, ferdiglagde rundstykker fra butikken ble varmet opp og noen få sorter pålegg ble kastet på bordet. Etter mat fortsatte ungene som før, og jeg måtte igjen ta frem støvsugeren. Og takk høyere makter for at den bråker ekstremt mye! Etter hvert tok mannen ungene med seg ut, og jeg fikk sitte i fred inne og synes synd i meg selv. Feberen herjer og humøret er ikke på topp. Og selv om jeg hører dem hyle ute, så nyter jeg at ingen hopper på meg, kaster seg over meg, sier mamma eller kravler rundt meg. For å være syk med unger rundt seg, det er ikke så alt for godt.
Jeg er dritlei påsken og gleder meg til hverdagen i morgen og jeg skal med glede stå opp tidlig å levere ungene på skolen og i barnehagen, for nå er de klare for å leke med vennene sine, og slippe unna de slitsomme foreldrene en stund. Jeg liker ferie, men for å være helt ærlig så er jeg mer sliten nå, enn etter en hel uke med jobb. Jeg har verdens beste unger, men akkurat som meg har de også dårlige dager og blir sure når været er elendig.
Så om du trodde du var alene om å ha en litt slitsom påske, tro om igjen. Du er heldigvis ikke den eneste mammaen som sliter seg i håret og undrer seg over hvorfor ungene alltid må krangle eller stå opp før småfuglene når dere endelig har noen fridager sammen. Det er helt normalt, og garantert mer vanlig enn idylliske feriedager der alle er venner og livet er en dans på roser.
Jeg observerer at amming er et aktuelt tema om dagen, og denne gangen med problemstillingen om man kan amme andres barn. Nå har jeg ikke lest en eneste artikkel om dette, så jeg har egentlig ikke de helt store forestillingene til hva allmenheten tenker om saken! Men selvfølgelig har jeg noen meninger om saken.
Mitt forhold til puppen er at den fungerer som en melkedispenser, og ellers er det noen fettklumper som henger på overkroppen til kvinnen. Ikke så veldig romantisk med andre ord, og kanskje på grensen til primitivt. Jeg fant like mye glede i å mate mitt barn med flaske, som når jeg ammet det, og når jeg tenker meg om tror jeg faktisk at jeg slappet mer av og var mer komfortabel med situasjon når det var flasken som ga mat, ikke meg. Så amming og pupp er med andre ord et ernæringsmessig tema i mitt hode, ikke noe intimt.
I alle samfunn har det før vår moderne tid vært normalt med ammer, kvinner som ammet andres barn. Dette var ofte den eneste muligheten for at barnet skulle overleve og morsmelken var med andre ord et spørsmål om liv og død.
I dag har vi morsmelkerstatning som gir en god og fullverdig ernæring til en baby, så trenger vi da at andre kvinner skal amme vårt barn?
Det første som slår meg når jeg tenker over om hvordan jeg ville følt det om mine barn ble ammet av andre, var at jeg ville da ha null kontroll over hva dette mennesket hadde puttet i seg. Det kunne godt være proppet full av medikamenter eller andre stoffer som kan være skadelig for barnet, og det er jo lite sannsynlig at melken ville være testet i forkant, slik det gjøres i melkebankene våre. (Ammende kvinner kan levere overflødig melk til intensivavdelingene for å hjelpe nyfødte små barn som trenger litt ekstra starthjelp. Og om jeg ikke husker helt feil får de betalt for melken!) Så for meg ligger bekymringen for dette i hva barnet mitt får i seg, en bekymring jeg helst vil slippe frem til barnet er så stort at det kan skaffe seg næring uten min hjelp. Tanken om at barnet skulle dies av en annen kvinner har jeg ikke de store problemene med, for om det ikke var andre muligheter ville jeg selvfølgelig sett at barnet mitt fikk mat, og ikke måtte gå sulten. Men da ville jeg helst ha overvåket kvinnen i lang tid så jeg visste hva hun spiste i forkant. Men nøden lærer naken kvinne å spinne, og da kan man vel se mellom fingrene på ganske mye.
Amming er og blir en matsituasjon i mitt hode, og hvem som fører gaffelen har vel lite å si så lenge næringen er rett og maten kommer dit den skal.
Så kan vi jo diskutere om hvorfor vi stadig blir mer og mer redde for kroppskontakt og nærhet. For det er jo ikke bare amming som stadig går i en rar retning, som fremstilles som noe magisk og fantastisk som skal utføres nøyaktig likt hos alle, innenfor hjemmets fire vegger bak lukkede gardiner.
Samfunnet går i en retning som er litt skremmende, for alt som i alle år har vært naturlig og normalt skal omgjøres til noe skummelt og skremmende, noe unormalt og ubehagelig. Det må være lov å avvike fra normalen og det må være enda mer lov å se lenger enn sin egen nesetipp. La mennesker være ulike og vær så snill å ta hensyn til at alle er ulike. Det betyr ikke at noen er unormale selv om de gjør ting ulikt andre, og det betyr i alle fall ikke at det de gjør er feil.
Se bare på nakenhet foran barn, på det stadig mindre aksepterte kroppsbilde og på normene som sier at alt skal være perfekt.
For en stund siden var han der pappabloggeren uheldig og omtalte barnehageansatte som tantene, noe som har skapt rabalder av ulik karakter. Noen ser ikke problemet og andre føler seg tråkket på tærne, noe som er ganske naturlig med tanke på hvor forskjellig alle sammen er. (Pappabloggen finner du her!)
Jeg har selv noen tanker om saken, men dem er garantert representert av andre voksene som blogger, så jeg skal heller komme med 4åringens syn på saken.
For han blir det alt for vanskelig å omtale de voksene i barnehagen som terapeuter med spesialisering i en eller annen retning, og siden han slektes på både sin mor og far, har han ikke en sjanse i havet å huske navn. Så hva skal han da si til de voksene, som ikke gjør noen fornærmet eller som får folk til å sette spørsmålstegn til oss som foreldre og vårt syn på utdanning. Tante er jo helt utelukket, uansett hvor koselig jeg forestiller meg at det er. Og så lenge alle har veldig forskjellige syn på hva en tante gjør, ja så sier det seg selv at det blir totalt kaos for alle.
«Mamma, jeg sa det til voksingene!»
Ganske genialt om jeg må si det selv, han kaller dem bare for voksingene, og da forstår jeg med det samme hvem han snakker om. Enkelt og greit, og uten så mye som å fornærme en eneste person. For alle som jobber i barnehagen er jo voksene, og da blir det jo naturlig å omtale dem som det også.
(På vei inn i barnehagen for å være lamma barna og voksingene!)
Så fra og med i dag vil barnehagepersonale hete voksinger i vår familie!
