Jeg observerer at amming er et aktuelt tema om dagen, og denne gangen med problemstillingen om man kan amme andres barn. Nå har jeg ikke lest en eneste artikkel om dette, så jeg har egentlig ikke de helt store forestillingene til hva allmenheten tenker om saken! Men selvfølgelig har jeg noen meninger om saken.
Mitt forhold til puppen er at den fungerer som en melkedispenser, og ellers er det noen fettklumper som henger på overkroppen til kvinnen. Ikke så veldig romantisk med andre ord, og kanskje på grensen til primitivt. Jeg fant like mye glede i å mate mitt barn med flaske, som når jeg ammet det, og når jeg tenker meg om tror jeg faktisk at jeg slappet mer av og var mer komfortabel med situasjon når det var flasken som ga mat, ikke meg. Så amming og pupp er med andre ord et ernæringsmessig tema i mitt hode, ikke noe intimt.
I alle samfunn har det før vår moderne tid vært normalt med ammer, kvinner som ammet andres barn. Dette var ofte den eneste muligheten for at barnet skulle overleve og morsmelken var med andre ord et spørsmål om liv og død.
I dag har vi morsmelkerstatning som gir en god og fullverdig ernæring til en baby, så trenger vi da at andre kvinner skal amme vårt barn?
Det første som slår meg når jeg tenker over om hvordan jeg ville følt det om mine barn ble ammet av andre, var at jeg ville da ha null kontroll over hva dette mennesket hadde puttet i seg. Det kunne godt være proppet full av medikamenter eller andre stoffer som kan være skadelig for barnet, og det er jo lite sannsynlig at melken ville være testet i forkant, slik det gjøres i melkebankene våre. (Ammende kvinner kan levere overflødig melk til intensivavdelingene for å hjelpe nyfødte små barn som trenger litt ekstra starthjelp. Og om jeg ikke husker helt feil får de betalt for melken!) Så for meg ligger bekymringen for dette i hva barnet mitt får i seg, en bekymring jeg helst vil slippe frem til barnet er så stort at det kan skaffe seg næring uten min hjelp. Tanken om at barnet skulle dies av en annen kvinner har jeg ikke de store problemene med, for om det ikke var andre muligheter ville jeg selvfølgelig sett at barnet mitt fikk mat, og ikke måtte gå sulten. Men da ville jeg helst ha overvåket kvinnen i lang tid så jeg visste hva hun spiste i forkant. Men nøden lærer naken kvinne å spinne, og da kan man vel se mellom fingrene på ganske mye.
Amming er og blir en matsituasjon i mitt hode, og hvem som fører gaffelen har vel lite å si så lenge næringen er rett og maten kommer dit den skal.
Så kan vi jo diskutere om hvorfor vi stadig blir mer og mer redde for kroppskontakt og nærhet. For det er jo ikke bare amming som stadig går i en rar retning, som fremstilles som noe magisk og fantastisk som skal utføres nøyaktig likt hos alle, innenfor hjemmets fire vegger bak lukkede gardiner.
Samfunnet går i en retning som er litt skremmende, for alt som i alle år har vært naturlig og normalt skal omgjøres til noe skummelt og skremmende, noe unormalt og ubehagelig. Det må være lov å avvike fra normalen og det må være enda mer lov å se lenger enn sin egen nesetipp. La mennesker være ulike og vær så snill å ta hensyn til at alle er ulike. Det betyr ikke at noen er unormale selv om de gjør ting ulikt andre, og det betyr i alle fall ikke at det de gjør er feil.
Se bare på nakenhet foran barn, på det stadig mindre aksepterte kroppsbilde og på normene som sier at alt skal være perfekt.
Trykk her for å finne facebooksiden min!
Du kan lese mer om nakenhet foran barn her.
#mammablogg #amming #ernæring #tabu #samfunn #hverdag #bakfasaden #baby #bryst #pupp #mamma #foreldrerollen #normer
Jeg skulle hatt god kjennskap til personen som eventuelt skulle steppe inn, men hadde unge vært sulten og jeg av en eller annen grunn ikke hadde noe spiselig som egnet seg for hånden hadde jeg også absolutt heller sett at unget ble ammet av noen andre enn meg fremfor å måtte ligge å ha det kjipt i timesvis.
Det er mange år siden det var vanlig med ammer i Norge,vår generasjon har jo ikke tatt stilling til spørsmålet,-derfor blir det jo mye drama.Synes at den aktuelle bloggeren stiller spørsmålet på en daglidags måte,-som kan jeg låne litt sukker?
I en krise vil de fleste la barnet sitt få mat fra en annen kvinne,men ikke la barnet gå fra pupp til pupp bare for at noen har lyst,-og i det aktuelle innlegget blir det nesten fremstill slik.Jeg har selv hat et barn på nyfødtintensiven som fikk mat fra morsmelkbanken,og jeg har aldri vært mer sjalu enn akkurat da,så det er nok mye følelser knyttet til fostring av eget barn,-på godt og vondt.
Kakedamen: Ikke sant, heller at andre ammer enn at barnet sulter. Heldigvis slipper vi den problemstillingen i Norge. Men andre steder vil jeg tro at mødre må tenke slik hver dag.
Navn: Har som sagt ikke lest noen av artiklene før jeg skrev teksten, siden jeg ønsket å komme med mine tanker. Å jeg har kommet fram til at så lenge det er nødvendig for at barnet skal få mat så er det greit, men om det ikke har behov for å bli ammet av andre ser jeg ingen grunn til at det skal det heller. Det er jo ikke slik at jeg går til naboen å spiser middag fordi de har det, selv om jeg har det hjemme også. Men igjen så ser jeg absolutt nødvendigheten med morsmelkbanker, selv om det er sårt som mamma å vite at din egen melk ikke er “klar” enda. Men det vill alltid bli en vanskelig situasjon fordi man som forelder ønsker å være takknemlig, men helst vil kare det selv. Har selv vært innom intensiven, og jeg tror at hele situasjon er så sårbar at uansett hvordan type melk barnet får, så vil det føles vondt for mor. Slik var det i alle fall for meg, når min gutt fikk spesialmelk. Jeg var frustrert og såret fordi han ikke tålte den jeg hadde å gi, og sjalu på alle andre som hadde muligheten å amme.