Kjære medforeldre, nå må vi ta ansvar å springe rundt som villmenn/kvinner og slå av alle fjernsynsapparater som står på! Vi kan skade våre barn, og det er er utelukkende flaks at en del av oss fra nyere generasjoner har overlevd den risikofylte barndommen og fått et velutviklet språk. Ser du en boks med bilde i en forretning, spring inn og finn av-knappen i en rasende fart så vi kan redde de stakkars forbipasserende barna som sitter i trehjuls-vogner og studerer omverdenen. Bare overse sinte ansatte som prøver å stoppe deg din superhelthandling.

Fra og med nå kan du bare glemme å bruke tv som belønning, barnevakt, bestikkelse eller tidsfordriv i barneoppdragelsen. Aldri mer en halvtime på øye mens poden sitter oppslukt med “makkapakka”, eller en kjapp husvask når arvingene har noen minutter kranglefri med øynene festet på skjermen.

For vi vil vel ikke at barna våre skal ta motorisk skade og få et dårlig utviklet språk? Ja og kanskje alle søvnproblemene skyldes tv-tid, og for ikke snakk om nærsynthet som mange utvikler. Det er garanter TV som er skyld i alt dette, eller?! 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Ifølge den svenske barnelegen Hugo Lagercrantz bør ikke barn under 2år se på tv i det hele tatt, og for meg høres det ut som du lar barna se på tv så sitter de foran fjernsynet 24timer i døgnet uten unntak. Men en kjapp titt på foreldre i mitt nettverk viser at dette er langt fra sannheten. De aller fleste av oss liker faktisk å tilbringe tid med barna våre, og er svært tilstedeværende i deres liv, til tross for at enkelte eksperter mener noe annet. 

Jeg kommer ikke til å pakke ungene mine inn i bobleplast og vi forsetter rutinene vi har for tv. Frem til den dagen det kan legges frem solide bevis på at barn tar skade av stimuli i form av tv-seing tenker jeg som så at sunn fornuft fungerer utmerket. Det sier seg selv at barn ikke har godt av å se på tv døgnet rundt uten noen form for menneskelig stimuli fra foreldrene og eventuelle søsken, men det er også den ekstreme versjonen som jeg vil påstå er barnemishandling. En vesentlig del av omsorgen foreldre skal gi er å gi menneskelig kontakt og stimuli og det hører forhåpentligvis til sjeldenheten at barn ikke får dette. 

Nok en gang ser vi skremselspropaganda skytes ut fra høyt utdannende mennesker som fremstår som eksperter som baserer sine uttalelser på sin egen synsing og mening. Og med stor sannsynlighet er dette en konstruert problemstilling som de aller, aller fleste foreldre kan slippe å bekymre seg for. 

“Sorry lillebror, du må gå på rommet å være til storebror er ferdig å se på tv. Vent til morgen for da fyller du to år og da kan du få se på den også!”

Her i huset ser ungene ca 40minutter på tv i ukedagene, og i helgene får de faktisk se på tv når de står opp, og da prøver sannelig mor og far å stjele til seg en times ekstra søvn. Men merkelig nok blir det ofte slik at foreldrene i huset ser på barnetv og guttene går på rommet å leker seg. Og om de er syke, ja da får de også se mer på tv uten at jeg er bekymret av den grunn. Jeg vokste opp med samme rutinen, og har ingen problemer med å språk, motorikk eller sosiale antenner.  Den eneste gangen vi har tv-fri er i campingvogna, og det kan du lese om her. 

Facebooksiden min finner du her. 

Under gårsdagens middag gjespet jeg noe voldsomt, og samtalen gikk naturlig inn på det faktum at vi hadde en særdeles tøff natt i forkant. 

“Ja det ble ikke akkurat så mange timer søvn i natt da.” Mor i huset sutrer høylytt mens hun delvis skuler på far fordi han fikk sove uforstyrret på sofaen. Hun kunne selvfølgelig byttet plass med han, men hun hadde jo i tankene hvor søtt det var å bli vekket midt på natten for noen dager siden av en gutt som pjusket henne i håret og hvisket at hun bare skulle sove videre.

” Men mamma da, det må du bare leve med! Sånn e det å ha unga…” Minstemann ser på sin mor med oppgitte øyne og slår ut med armene samtidig som han mest sannsynlig tenker at moren burde lært dette til nå. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

“Hysj, mamma sover!”

Og han har jo rett den lille tassen, det må jeg bare leve med. Og det skal jeg klare helt fint, selv om jeg klager noen dager når øynene går i kryss og hverdagen biter litt ekstra fra seg. 

Facebooksiden min finner du her. 

Da det lille føret begynte å spire i magen min, avgjorde jeg at mitt liv skulle vies til å være mor. Jeg skulle ta ansvar for et lite menneske, og ingen andre en vi som foreldre skulle være ansvarlige for at barnet får vokse opp på en best mulig måte. Og med mitt valg var det ingen krav rettet til besteforeldrene. Ja jeg skulle gi dem den fine muligheten å bli besteforeldre, men jeg skulle ikke kreve at de skulle stå skolerett å vente på at jeg knipset. 

Jeg leser stadig om foreldre som er sure på besteforeldrene, fordi de velger å dra til varmere strøk i tre måneder på vinteren, fordi de ikke vil stille opp som barnevakt hver helg så foreldrene får leve barnløs tilværelsen og fordi de dyrke sine hobbyer. De klager på at besteforeldre skal stille opp, og at alle andre får mer oppmerksomhet en dem og deres barn. Og det får meg til å lure, er det ikke vi foreldre som bestemmer oss for å få barn og skal ha ansvar for det?

Selvfølgelig ønsker jeg at besteforeldrene skal være inkludert i mine barns liv, og jeg er evig takknemlig når de passer mine gutter. Men det er ikke et krav, og om jeg får nei til svar når jeg spør om de kan passe dem så er det greit. Jeg blir ikke sint, jeg dømmer dem ikke. De har tross alt vært ansvarlig for fire barn og brukt all sin tid som unge på oss. De har ofret bedre middager, reiser til utlandet og muligheten til å gjøre akkurat det dem ønsker. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg er heldig som har mine foreldre som avlaster oss, og det er et valg mine foreldre har tatt selv. Jeg ville aldri presset dem til å være avlastingshjem for guttungen, av den enkle grunn av at de skal bestemme over sine liv. Men de ønsket dette selv, og lønnes av kommunen når de har han. Det er deres jobb, og bare deres valg å stille opp. Og vi føler oss heldige som har denne muligheten. 

Så nei, jeg blir ikke sint om jeg spør om barnevakt og ikke får det, jeg blir ikke sjalu når jeg ser andre besteforeldre ta barnebarn på ferie og jeg blir ikke frustrert når mien foreldre bestemmer over sitt liv. For det er jo ikke de som har fått barn, det er jeg. 

Mine foreldre hadde ansvaret for meg og mine søsken som barn, og nå er det min tur å gjøre det samme for mine barn. Det er ikke besteforeldrenes ansvar, og de skal få bestemme over sin tid nå som de har voksene barn. Noe annet ville være egoistisk og feil, for gudene skal vite at de har stilt opp når vi trengte det. De har tross alt holdt ut med våkenetter, trassige barn, ingen selvrealisering, mange bekymringer og ansvar fordi de valgte å gi meg og mine søsken livets rett.

Så istedenfor å kreve, vil jeg takke dem for de gangene de er tilstede for mine barn og for alle de årene de hadde ansvaret for meg. De har full rett til å bestemme over sine liv, og skal ikke være avhengig av sine barns tillatelse for å gjøre det de ønsker.

Guttene mine er mitt ansvar! 

Den eneste gangen du har rett til å kreve noe hos dine foreldre er da du selv var barn. Da kunne du kreve at de skulle stille opp. 

Facebooksiden min finner du her. 

Når vi endelig får ungene i seng til ønsket tid om kvelden klasker vi med hendene og gir hverandre en god klem! For det kan være en ganske krevede oppgave å få to stykk gutter i seng der den ene som regel har helt andre planer enn å sove og den andre er overtrøtt. Men siden det ikke hender så ofte, blir det en klapp på skuldra og en trøsteklem de andre dagene! Vi kan jo ikke helt avstå fra fysisk kontakt selv om vi som regel aldri får “nattero” der kontakt i hovedsak foregår. Men nå sporet jeg av fra tema, for dette var ikke hva jeg skulle skrive om i dag. 

Kveldstellet høres jo ut som en ganske ukomplisert greie, der kveldsmat, medisiner,  tannpuss, dusj, eventyr og godnatt sang skal fyke unna som varer på et samlebånd. Dessverre tar man ikke med i beregningen om at barn er mest slitene og minst medgjørlige på dette tidspunktet, og at monster som regel bare kommer frem etter opprinnelig planlagt leggetid. Så det blir med andre ord feil på rullebåndet, og noen ganger kræsjer hele maskinen så alt kollapser.  

Når slike dager kommer må du nesten bare regne med at hele rullen med tålmodighet brukes til den minste lille papirbit, og da skal jeg ærlig innrømme at det er helt fantastisk at vi som regel er to om oppgaven. Men selvfølgelig kommer jo disse dagene når du er alene, så det hjelper fint lite. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men normalt sett går kvelds seansen unna uten alt for mye bruk av tålmodighet, og du kan enten juble over resultatet, eller grine litt og si at det umulig kan bli verre i morgen. (Men det kan det, bare for å ha det sakt.) 

Ettersom vi er på vei å bli erfarende foreldre har vi innsett at gode rutiner er en stor fordel, og at om vi bryter dem fryser helvete til is av skrekk! Hvem vil vel ha to sinte unger rundt seg som har søvnmangel og dømmer deg nedenom å hjem? Heldigvis hører det til sjeldenhetene, takket være rutinene. Det kan selvfølgelig være at vi ville unngått den helt store undergangen om vi hadde mindre rutiner, men på en annen side ville vi vel fått enda flere små underganger! 

Først er det barne-tv, der vi samles alle sammen rundt TVen. Mor og far sitter forsåvidt mer klistret i telefonene, men ungenes oppmerksomhet er uansett rettet mot tv eller hverandre, så vi faller litt på sidelinjen og kan nyte noen minutter med selvpleie i form av sladder på facebook, mer eller mindre nødvendige nyheter eller mobilspill. Denne halvtimen er det som regel ganske fredelig rundt oss, og om en utenfor så inn ville vi se ut som den perfekte lille familie. (Eller som en gjeng snodige vesen som er mer opptatt av tv/data enn hverandre…) 

Så er det tid for kveldsmat og medisin, og her møter vi gjerne på de første utfordringene. De består som regel i valg av pålegg og gjentatte innbytter av feil pålegg. Så skal det gjerne diskuteres hvem som får mest drikke, før en sparker i leggen til den andre slik at småkranglingen går over i en høylytt diskusjon om skyldfordeling. 

Etter mye om og med går diskusjon over i sinte blikk etter gjentatte advarsler om dårlig oppførsel, og vi kan bevege oss inn på badet. 

Her starter diskusjon om hva som skal gjøres først, og selv om vi har hatt den nøyaktig samme rutinen helt siden de var babyer husker de aldeles ikke at de først skal tisse, så skal vaske fingrene, så pusse tennene, så dusje, så tørke seg, så smøre med fuktighetskrem og til slutt ta på pyjamas. De vil som heller gjøre alt i denne rekkefølgen: vaske fingre, tisse, smøre, ta på pyjamas, dusje og så pusse tenner. Og det fungerer jo heller dårlig siden jeg helst ser at de legger seg tørre i seng om kveld, uten at fuktighetskremen som forhindrer kløe og nattevåking er vasket bort. Guttene må selvfølgelig også følge nøye med på hva den andre foretar seg, og informere oss om hver minste bevegelse som kan betyr at de gjør noe de ikke får lov til. Å på den listen finner du skrape bort lakk fra speilet, pille seg i nesen, legge truser i kurven for ull, pusse tennene for fort, pusse dem for sakte, se litt for mye på den andre, lage alt for høye lyder eller ikke lage lyder i det hele tatt. 

Når vi endelig kommer oss varm og svett ut av badet er det som å slipe løs en flokk med ville dyr, og guttene flagrer til alle kanter. Når de endelig blir hentet inn og jaget i seng skal det bestemmes hvordan bok som skal leses. Der blir de aldri enige, men vi ender som regel med et kompromiss om at de får velge annen hver dag. Lesingen tar også sin tid, for det er gjerne en avbrytelse per setning for å spørre om hvorfor boken sier ditt eller datt. 

Guttene får også tre natta-sanger etter eget ønske, så lenge vi faktisk kan dem. Det betyr at de får velge en hver, og så bestemmer vi den siste.

To stykk sovende unger, lenge etter at mor og far halvsover på sofaen! 

Og så starter den virkelige prøvelsen, den som kan ta kvekken på den mest erfarende forelder. Og jeg kan garantert skrive side opp og side ned om utfordringene, men skal gjøre det kort i form av noen små setninger! 

– Jeg må tisse!

– Jeg er tørst!

– Det er et monster under sengen! HJELP!!

– Nei jeg sa feil, monstre er i klesskapet! 

– Mamma, bror puster for høyt! 

– Nei mamma, det gjør jeg ikke! Lillebror bare lyver.

– Mamma, storebror ser på meg! 

– Mamma jeg er tørst igjen!

– Mammaaaaa jeg må tisse!

– Jeg finner ikke blåblå! (les:bamse)

– Neeeei pappa, det var den andre “blåblå”!

– Jeg fikk ikke nattaklem mamma! 

– Mammaaaaa, mammmaaaaaa, papppaaaaa, ROY, YVONNE sover dere? 

Du skjønner kanskje tegningen, og om du bærer rollen som forelder har du kanskje erfart hele opplegget. Og da kan jeg forsikre deg at du ikke er alene om å slite deg i håret og lure på hvordan i alle dager arvingen kan være så våken, når du er så trøtt! 

Facebooksiden min finner du her!

I skrivende stund er jeg helt sikker på at enten har barna mine mistet hørselen, eller så er jeg blitt stum. For ikke en eneste beskjed som går ut fra meg når mottakerne på 5 og 9 år! Det er nesten så jeg er blitt usynlig, for ikke engang voldsomme armbevegelser fanger oppmerksomheten til arvingene! De ignorerer moren totalt, og går foran som et strålende eksempel om jeg hadde vært en umulig unge som fant på faenskap bare for å gjøre det. Men nå er det ikke helt det jeg driver med, og det jeg ønsker å formidle er at matboks og drikkeflaske skal finne veien inn på kjøkkenet, uteklærne skal henges opp og ikke ligge i en haug på stuebordet, at det ikke skal sparkes fotball i stuen og at lekser skal gjøres. Den siste er vel mest rettet mot den eldste av guttene, men lillebroren er helt klar med på å sabotere morens forsøk på ledelse. Så de kan bare spare seg å ignorere mammaoppførselen min! 

Jeg sa jo at dere måtte gå på rommet med sprettballen så den ikke skulle trille under kjøleskapet! 

Eller forresten, de legger merke til at jeg er her, for jeg har fått kommentarer om at tærne mine er krokete og at slik ser også føttene til hekser ut, og de har også informert meg om at jeg har fiskebolle muskler i armene, mens de har fått markerte muskler på grunn av hard trening. Og jeg antar at de med hard trening sikter til alle gangene de braker sammen fordi begge vil bruke den samme lekebilen eller at den andre liker feil bilmerke. Mine muskler var i alle fall ikke noe å skryte av, så etter at de er i seng skal vektene rotes frem fra glemmeplassen til diverse rot som er lokalisert under gardiner og duker som aldri er i bruk! Ja og de fant også nytten i meg når minstemann fant ut at han hadde et sår i munnen, som jeg måtte kontrollere. Han hadde til og med funnet en lommelykt frem, siden jeg ser så dårlig! 

“Hekseføtter!??”

Men den hørselen deres forstår jeg meg rett og slett ikke på, og den har antakeligvis dekning som mobilnettet den gangen jeg fikk min første telefon. Og på den tiden måtte vi opp på bakketopper og fjellknauser for å kunne sende sms med noen få tegn til de av vennene vi husket nummeret utenat til. Så jeg må vel teste ut teorien i praksis, og se om de lytter når jeg klatrer oppå kjøleskapet eller tv-benken! forhåpentligvis har det effekt så beskjeden om kveldsmat når frem, så jeg får dem i seng innen rimelighetens tid. Men det er selvfølgelig om vi unngår store diskusjoner om pålegges ønsket som endrer seg etter at brødskiven er ferdig smurt. 

“Jepp, her oppe fikk jeg kontakt med mottakeren i andre enden av rommet. Tommelen opp for det! “

Det kan jo være at lydnivået de siste timene er skyld i den sviktende hørselen, for selv om det bare er to barn i huset har jeg flere ganger måtte sjekke for å være sikker. Og når jeg hørte dem inne på rommet en liten stund før kveldsmat var det flere personligheter til stede. Og når jeg lyttet til dialekt telte jeg opp fem stykker, der to var fra Tromsø, en fra India å snakket gebrokkent norsk, en fra Bergen og en fra vestkanten av Oslo. De hadde tydeligvis en diskusjon om hvem som var tøffest, og der slo manne-genet inn og gjorde at stemmen ble hevet til over lovlig lydnivå. 

Men nå er det slik at det finnes en metode for å få dem til å lytte, og det er nesten så jeg mistenker at de har innebygget radar for sjokolade og godteripapir! For uansett hvor høyt de bråker og hvor stille jeg prøver å være, så gjør denne handlingen at de tiltrekkes meg med lynets hastighet. De kommer faktisk så fort at jeg ikke engang kan putte sjokoladebiten i munnen før de er fremme! Og da får jeg høre det, for er det ikke liksom jeg som sier at de kun får spise godteri i ukedagene, og er det ikke da veldig urettferdig at jeg gjør det i ukedagene. Så da funker tydeligvis hørselen deres, selv om jeg får like mye svar på tiltale som når jeg snakker med veggen! 

Sukk, så den sjokoladen får enten bli med meg i vesken på jobb i morgen, eller så får jeg vente til lørdag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Tja, et eller annet gikk litt feil her om dagen, og jeg sitter stadig å leter etter årsak til kollaps i familiereglene og oppdragelsen! For et eller annen må det ha vært, og jeg ser jo åpenbart hvordan regler som brytes, men er litt usikker på om svikt i kommunikasjon fra min side er utløsende årsak! 

Det har seg slik at eldstemann fikk beskjed om at søplet skulle fraktes til søppelboksen, og etter noen “humf”, “ufs” og meget tydelig kroppspsråk trasket han ut i yttergangen, og forkynte at etterpå skulle han gå på besøk. Jada, det var greit fikk han til svar, bare han kastet søppelen først. Under denne samtalen satt minstemann trygt plassert i sofaen med egen vunnet nettbrett i fanget, helt oppslukt i bil spillet som tydeligvis er “in”. 

Jeg på min side satt å studerte innsiden av øyelokkene, og bare svarte på spørsmål utifra tonefallet til den som ga fra seg lyd samtidig som jeg vurderte hvor slitsomt det ville være å tippe over på siden og løfte bena opp i sofaen. Altså en typisk ettermiddag etter arbeid når nattesøvnen har vært litt over vårt vanlige gjennomsnitt dårlig. (Og da snakker vi om særdeles mange oppvåkninger!) Mannen hadde æren av å lage middag, og det er jo ingen ting som er bedre enn å høre andre jobbe når du befinner deg en eller annen plass mellom søvn og våken tilstand. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etter en stund hørte jeg fnising fra yttergangen, men siden mannen var våken og ikke jeg, lot jeg lyden sive ut gjennom ørene like fort som den kom inn, og drømte videre om eget hus med badekar og et helt rom med garn. Så økte volumet og fnisingen gikk over i latter, og min noe søvnige hjerne registrerte at lyden kom fra begge mine sønner. 

Jeg tasset ut i gangen, og innså at en eller annen plass i oppdragelsen har vi glemt av å informere om bruk av yttergangen. For der lå guttene med nettbrettet som kun skal brukes i sofaen, delvis påkledd og med søppel som sendte en ganske ubehagelig eim fra seg etter matrestene fra fiskemiddagen dagen før fylte den opp. 

Siden jeg faktisk ser verdien i at mine barn er bestevenner noen minutter om dagen, valgte jeg å ikke bryte inn i samspillet. Og selv om det er mulighet for at de har funnet ut at mor i huset ikke vil forstyrre dem når de er enige, lot jeg tvilen komme dem til gode. Men det er mulig at vi bør se litt på hvor i oppdragelsen vi har glemt yttergangen og funksjon til denne. For det er vel ikke den vanligste plassen å ligge henslengt, delvis påkledd uteklær, med søppel som rekvisitt og søledammer rundt. Men om ikke annet hørte jeg ingen sure miner over lillebrødre som klenger eller storebrødre som ikke hører etter!

“Bror, du må klare den der, du e best i verden og da vinn æ den tøffe BMWen!” 

Så jeg tasset inn i stuen, sank ned i sofaen og hentet frem drømmen om hus og rom fult av garn. Yttergangen får vi snakke om ved en senere anledning, for det er mulig at jeg stiller litt dårlig som forbilde når jeg ser mine sko slengt rundt og null system. Sist vi fordelte oppgaver var det vel jeg som ble den heldige vinneren av den oppgaven, og det har jeg tydeligvis glemt! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Her kan du se hvordan jeg liker å tro at yttergangen ser ut! (Og hvor mye som faktisk har fått plass i den lille passasjen som egentlig ikke kan omtales som rom!

Beklager, men i dag fikk ikke mine barn middag!

Jeg er overhode ingen perfekt mor og ikke har jeg planer om å bli det heller. Så i dag hoppet jeg over middagen og serverte mine barn brødskiver med et tykt lag prim, og til kveldsmat fikk de servert sveler stappfulle av sukker og fett. Ja for ikke snakke om at det var ferdigposer som ble blandet ut med vann, så jeg antar at de inneholdt en god dose e-stoffer og andre ymse ingredienser. Garantert et produkt som får helsepersonell til å grine, i alle fall dem som er over gjennomsnitte opptatt av hva som puttes i munnen. (Jeg er ikke en av dem, som du kanskje ser utifra de første setningene.) 

Dag inn og dag ut ser jeg reklame, artikler, nyheter og diskusjoner som omhandler mat og familie, og jeg føler at jeg konstant har en svært pekefinger hengende over meg, klar til å tuppe meg litt i hode om jeg skulle være så uheldig å avvike fra det som anbefales. Og helst bør jeg sitte igjen med tidenes dårlige samvittighet når jeg er ferdiglest, hver eneste gang.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men så er jo problemet, hva er det egentlig som anbefales? Om du googler artikler om barn og mat vil det komme opp hundrevis av sider som forteller deg at “Dette må barnet spise, ellers er du en grusom mor som bare mangler en vorte på nesen og kosteskaft før du når toppen av jævlig ondskap.” Okei, mulig det står skrevet med litt andre ord, kanskje noen som ikke inneholder vorte og jævlig, for de bør vel ikke assosieres med mat. Men poenget er at om jeg skulle bli smårar å følge alle disse rådene, ville ungene bli sittende å gomle på gress. Ikke helt det som regnes som god omsorg vil jeg tro. 

Er det virkelig et problem at man en sjelden gang avviker fra de normale rutinene, og velger å gjøre noe som er ekstra spesielt. Jeg ser absolutt problemet om normalt og variert kosthold blir byttet ut med cola og chips, men det må da være måte på hvor opptatt du skal være av det barna putter i munnen. (Minus de minste, dem putter alt i munnen så der bør du passe på, ledninger eller småstein kommer aldri til å regnes som mat!) 

Barna mine sperret opp øynene når jeg informerte om at i dag blir middagen brødskiver med prim, og at kveldsmaten ville bli sveler, med syltetøy kjøpt på butikken og et helt beger rømme på oss fire. De fikk til og med smøre på et tykt lag av smør! Men jeg så ikke annet en smil om munnen på dem, og observerte at eldstemann fortalte lillebroren at dette ville ikke hende hver dag, så han hadde bare med å nyte maten. Lillemann igjen var enig helt til broren lånte hans smørkniv, og jeg måtte tre ut av rollen som observatør og heller bli fredsmegler.

Kakao med massevis av krem, en  helt vanlig tirsdags kveld en eller annen dag i november! Fy da!

Det er garantert noen som vil sitte med store øyne, og jeg antar at det er stor mulighet for litt småkjipe kommentarer om hvor uansvarlig jeg er. Men skal virkelig livet bli slik at vi skal være helt hysteriske for alt vi gjør, skal jeg virkelig detaljstyre maten barna får i seg, telle kalorier og nekte dem søtsaker? Noen vil sikkert si at jeg velger å utsette mine barn for overvekt, men der må jeg bare si at to måltider en veldig sjelden gang vil gi den effekten, så fremst de spiser normal husmannskost med god variasjon. Hjelpes, tenk at jeg er så uansvarlig. Eller er det slik at de som påstår de alltid følger ernæringsråd til punkt og prikke velger og lyve litt? At de egentlig har seg noen herlige sjokoladefester gjemt bak en skapdør, men bygger en fasade for å ikke fremstå som et dårlig menneske. Ikke vet jeg, men her i huset dropper vi av og til middagen, og ingen av barna mine har tatt skade av det. 

Facebooksiden min finner du HER! 

Kjenner jeg har lyst å kjefte litt i dag, ikke fordi jeg har sovet alt for lite og står i en svært vanskelig situasjon, men fordi noen pussige skruer har bestemt at barna ikke skal prioriteres! (Jeg hadde egentlig lyst å skrive mindre smarte personer, men min mor har lært meg at det er ufint, så jeg lar være.) Artikkelen jeg sikter til dukket plutselig opp mellom alle reklamene om slankeprodukter på facebook, da jeg tok en pust i bakken etter den lange natten der jeg holdt, masserte og trøstet mitt gråtende barn. Overskriften burde vel strengt talt fått det til å blinke “Advarsel” i hode mitt, men fristelsen ble for stor. Jeg hadde jo et ørlite håp om at teksten vil si det motsatte av overskriften. Men der tok jeg feil, veldig feil. 

Saken jeg sikter til finner du her: “Barna dine er ikke det viktigste i livet.” (Snodig at noen andre kan si hvem som prioriteres først av meg!??)

Kort oppsummert av en overtrøtt mamma, handlet den om at ungene ikke skal stå som nummer en på prioriteringslisten i livet mitt, men at det var plassen til min partner. Teksten informerte også om at du selvfølgelig skulle redde barna først hvis du var i et brennende hus, og at barna ville for resten av livet bli noen egoistiske små troll som vil være uten evne til å ta vare på egne barn en gang i fremtiden, fordi du prioriterte dem først. Så det jeg leste var med andre ord at enten må du velge partner, eller så må du velge barna dine. (Okei, det sto ikke skrevet så direkte, men min oppfatning av teksten er nøyaktig de ordene.)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Så hvordan i alle dager har det gått seg til at jeg kan prioritere mine barn, for gudene skal vite at mine foreldre satte meg og mine søsken aller fremst i køen. Vi var absolutt øverst på rangstigen i familien, og det var aldri snakk om at de selv skulle komme før oss. Vi vokste faktisk opp i den troen om at barna skal komme først. En annen ting som slår meg er at mine foreldre må ha en eller annen magisk egenskap, for hold deg fast! DE viste oss tydelig at de elsket hverandre, selv om ikke de prioriterte hverandre først. Jeg husker faktisk godt den første gangen mine foreldre skulle dra noen plass uten oss barna, og det sier jo litt, for jeg må faktisk ha vært så gammel at jeg kunne passet min yngste søster som kom til verden ni år etter meg. Så min mamma og pappa må altså ha et fryktelig forhold, som de har skjult veldig godt bak en klem, kyss, blomster på en vanlig tirsdag, noen søte og litt klisjeaktige ord i ny og ned. Vi var med andre ord totalt uvitende om at de prioriterte feil.

Videre kan jeg jo se litt på min egen hverdag, som en del av dere vet er noe krevende. Vi sover ekstremt lite og kan nesten skryte av at vi kan telle hvor mange netter vi har sovet igjennom uten å ha blitt vekket, vi prioriterer sjeldent å forlate huset, tilpasser hverdagen etter barna og blir som regel alltid ringt opp når vi skal ta en tur på kino eller besøk, om at minstemann er dårlig. For å slippe det vi har holdt på med for å returnere hjem. Men det er jo åpenbart feil, vi skal vist bare avvise telefonsamtalen siden jeg tross alt må passe min bedre halvdel og påse at han får seg kjæreste tid. Stakkar, tenk at han ble lurt inn i et forhold der jeg setter mine barn høyest. Og det samme må jeg si om meg selv, for min bedre halvdel har nøyaktig de samme tankene! Først barna, så meg, så søvn og så resten av familien. Og hold deg fast igjen! Han prioriterer til og med sønnen min som jeg hadde fra et tidligere forhold før meg. 

Det merkelige med den artikkelen jeg leste, er at vi ikke kan prioritere begge delene. For slik jeg ser det, elsker vi hverandre like høyt, selv når jeg prioriterer den lille sønnen min som ligger i sykehussengen ved siden av meg. Vi kan til og med gi hverandre en suss når ungene er tilstede, uten at barna får muligheten til å kaste seg over nettbrett, tømme melk i blomsterpottene eller pille ut fyllet fra sofaputene. 

Eller så kan det jo også være slik at vi har superkrefter, at egentlig er vi så perfekte for hverandre at vi kan gjøre to ting på en gang. (Lite sannsynlig, med andre ord.)

Mine barn ba ikke om å komme til verden, det var faktisk et valg jeg som voksen tok. Et valg som innebar at jeg ville tre ut av mitt eget lille midtpunkt, for å plasere en liten tass der istedenfor. Og til syvende og sist blir de forhåpentligvis voksene, og da vil jeg vel åpenbart bruke mer tid på min livsledsager. Barna våre vil alltid komme i første rekke, og det kan selv ikke kongen endre på. (Lurer forsten på hva han tenker om saken, minnes han oftere sammen med sine barn i media, enn med sin fru dronning!) 

Så kan jeg jo til slutt si at det er fult mulig å finne tid til sin partner i hverdagen, men det handler ikke om å ta plassen fra noen andre.

Livet mitt er ikke en konkurranse om hvem som betyr mest, og det vil det heller aldri bli. Og jeg må nok skuffe deg og si at du aldri vil se meg skrive en overskrift som denne: “Konkurransen om hvem som står øverst i hierarkiet i hjemmet er ferdig, etter noen særdeles tøffe øvelser i sokkebretting, armkorkholding og klemmer. Vinneren er?”

(PS. Selv om minstemann ikke hadde vært syk, ville vi forsatt “prioritert” barna først!)

Facebooksiden min finner du HER. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært mor i snart ni år, men jeg har en smule vanskeligheter med å forstå at guttungen faktisk ikke må overvåkes døgnet rundt og at han kan skjære brødskiven selv.

Så da spørsmålet om han kunne dra på klubben ramlet ut for noen dager siden, ble jeg svar skyldig. Jeg kjente den håpløse mammaskrekken kaste seg over meg, og jeg så som vanlig for meg ganske mange grufulle situasjoner. Jeg vurderte å si nei, kommer aldri på tale fordi mammaen din ikke takler at du holder på å bli stor gutt, men blikket fra min bedre halvdel ba meg bruke de små grå. Så jeg sa at jeg skulle tenke på det.

At jeg egentlig hadde håpet han skulle glemme hele klubben var vel litt i overkant urealistisk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så jeg tenkte at en rasjonell spørsmålsrunde til meg selv ville gi meg svaret.

1. Vil han være langt hjemmefra, og lenger en hva han vanligvis bruker? 

Nei, han vil faktisk være nærmere hjemmet en han vanligvis bruker, og jeg kan nå frem iløpet av fem minutter om katastrofen er et faktum. Jeg kan sette skoene fremfor døren slik at jeg bare kan springe dem på meg, nøkkelen kan jeg ha klar i hånden og telefon kan overvåkes svært nøye!  

2. Vil han være sammen med vennene sine?

Ja, og faktisk en god del av dem. Og om jeg skal tro arvingen selv, så får ALLE lov å være der. (Mistenker at det kan være en sannhet med modifikasjoner, men jeg lar dett passere!) 

3. Er foreldrene til de andre barna som får lov, normale og fornuftige voksne. 

Ja, de fleste foreldrene jeg har møtt er faktisk helt normale, og ser tilsynelatende ut til å yte svært god omsorg for sine barn. (Ikke at man skal hoppe i havet fordi alle andre gjør det, men man trenger heller ikke hoppe i havet fordi ingen andre gjør det…) 

4. Vil han ha det så morsomt der at han aldri kommer hjem? 

Neppe, for før eller senere må han bli sulten! Og om ikke annet nærmer vi oss bursdag, og han vil sikkert ikke gå glipp av gaven. Mulig jeg sier han kan få sjokoladepålegg til kveldsmaten, bare for å være helt sikker på at han returnerer til avtalt tid. 

5. Vil han finne på noe ulovlig der? 

Ikke noe mer en hva de kan finne på når de er på sykling rundt i nærmiljøet. Og forhåpentligvis har vi klart å lære han litt normal folkeskikk i det minste, slik at han unngår trøbbel med det første. Og trusler om inndragelse av data og spilletid er fortsatt svært skremmende. 

6. Vil han hate meg for resten av livet fordi jeg oppfører meg som en hysterisk mamma som pakker han inn i bobleplast? 

Absolutt, og det vil jeg jo ikke risikere før jeg absolutt må. (Og jeg mistenker at vi er på vei inn i et minefelt i oppdragelsen, med tanke på at jeg har null erfaring med store barn! )

8. Har jeg noen ganger lest om uheldige situasjoner i media fra juniorklubben, og kjenner jeg noen som har jobbet der og gitt meg tilbakemeldinger. 

Nei, det har jeg faktisk ikke lest om og de jeg kjenner som faktisk har jobbet på klubb kan fortelle om at de driver dette på en trygg og bra måte. 

9. Vil mannen i huse si jeg er hysterisk? 

Stort ja, han vil også si at jeg må slutte å sy puter rundt ungene, samt spørre om hva jeg bedrev da jeg var på samme alder siden jeg er så skeptisk. 

Så da pappaen til eldstemann ringte om dette i dag, måtte jeg si ja. Jeg var selvfølgelig litt hysterisk, og insisterte på at han måtte kjøres og hentes der. (Og jeg vurderte å sende ut spioner i form av tanter og slikt, men ble stoppet av min bedre halvdel!)

Mulig det er på tide å la han utforske verden litt på egenhånd!

Jeg fikk opplyst at det hadde gått helt fint, og at det var en fornøyd gutt som la seg i kveld! Så nå puster jeg lettet ut, og klapper meg selv på skulderen. Det er jo heldigvis en hel uke til neste gang!

Facebooksiden min finner du HER! 

Når du har barn som går på skolen, forventes det at vi alltid gjør leksene sammen med ungene våre. At vi følger dem opp 110prosent og er helt involvert i alt de skal gjennomføre hver dag etter skoletid. I det tidsrommet de absolutt er minst motivert til hjemmeoppgaver som både er kjedelige og noen ganger helt uforståelige. For ikke snakke om pinlig irriterende, som penskrift. (Må bare beklage til mine tidligere lærere, men selv om dere var fantastisk dyktige klarte jeg ikke å få penere skrift enn den femåringer generelt har. Og det er bare et fåtall som kan lese mine kråketær om de legger godviljen til!)

Hemmeligheten min er at jeg faktisk ikke gjør lekser sammen med guttungen hver dag, noen ganger gidder jeg ikke gå gjennom ild for å få gjennomført oppgavene som sirlig er nedskrevet på timeplanen. Noen ganger sier jeg bare «Gjør dem selv, så ser jeg over det du har gjort etterpå», uten å sitte på sidelinjen som en mentor eller sportskommentator. Noen ganger setter jeg meg faktisk ned i sofaen og ser i taket, og drømmer meg bort. Samtidig som guttungen putrer over alt som må gjøres i andre enden av rommet.

De dagene bruker jeg å huske ekstra godt hvor irriterende jeg selv syntes det var å sitte med blyant og viskelær og herme etter de kunstferdige bokstavene som skulle øves inn. Og jeg fryder meg litt over mitt eget opprør!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Kjære lille venn, jeg skjønner godt at du vil ut å sykle, men først må DU gjøre lekser!”

Jeg er ingen supermamma, og jeg er ikke perfekt. Og dette innrømmer jeg helt uten problemer, og uten redsel for at guttungen blir hengende etter faglig sett. Han klarer seg helt fint om jeg er litt fraværende i leksegjøringen en gang i blant, så lenge det ikke blir hver dag.

Så sånn er det med den saken, jeg er en håpløs mammaleksehjelper til tider.

Facebook siden min finner du HER!