Beklager, men jeg har ingen planer om å nekte mine barn en far. 

For minstemann sin del er det jo ikke noe problem, for pappaen hans er min bedre halvdel og samboer. Men for eldstemann blir det litt andelenes, for jeg og min eks passet ikke sammen. Men det betyr ikke at jeg ignorerer han og bruker alle mine krefter på å sabotere samvær. Så egoistisk er jeg ikke, og kommer jeg heller ikke til å være. Så lenge eldstemann er et barn, er eksen min hjertelig velkommen hjem til oss. Og dette er både jeg og min bedre halvdel enige om. Og faktisk, tror jeg han vil være en del av vårt liv også etter at guttungen er blitt myndig. 

Så hvorfor i alle dager er det forventninger om at jeg skal oppføre meg som et realt troll som gjør at i min makt for å nekte mitt barn en far? Hva er greia med at folk himler med øynene når eksen er innom oss på julaften, eller når vi ferier eldstemanns bursdag sammen? Skal jeg liksom nekte dette, og såret mitt barn? 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Når jeg valgte å bli mor, så valgte jeg også at barnet skulle ha en far. Og så lenge denne faren er skikket som forelder har jeg ingen rett til å nekte han å være sammen med barnet sitt. Jeg valgte ansvaret med å sette et barn til verden, og da har jeg også ansvar for at han skal få det han trenger. Og det er både en mor og en far. 

Nå kan jeg sikkert skrive mye om de udugelige menneskene som ikke vil ha noe med barna sine og gjøre, men i de fleste tilfeller er begge parter oppegående og ønsker det beste for barnet sitt. Og det er i de tilfellene enkelte foreldre bør gå inn i seg selv, og faktisk lukke opp øynene for hva de gjør med barna sine. 

Jeg skal på ingen måte påstå at alt er rosenrødt her i gården, men vi har alle et felles mål og det er det beste for barnet. 

Så hvorfor er det så mange som reagerer på at jeg velger å samarbeide og legge opp til at barnet mitt skal ha det så godt som mulig? Hvorfor forventer vi at mødre skal oppføre seg som noen egoistiske udyr som kun tenker på sitt eget beste uten å ofre barnet sitt en tanke? Er det virkelig så unormalt å svelge noen kameler og bite tennene sammen når man møter på vanskeligheter, istedenfor å se etter løsninger. 

Hvorfor skulle jeg nekte mitt barn å dra i bursdag med pappaen, fordi han har “mammatid”? Jeg eier ikke tiden hans, og bør være så voksen at jeg kan se at også fars side er like viktig som min. Skulle jeg liksom stille meg på bakbena om far vil ta guttungen med på kino, når han er hos meg? Det blir for dumt, for den eneste som ville lide er barnet. Ikke meg, og ikke faren.  

Da jeg gikk inn i et nytt forhold, var det med viten om at barnet mitt alltid vil stå øverst på prioriteringslisten, akkurat der hvor også mindre søsken få plass. Og om ikke min bedre halvdel hadde godtatt dette, så ville vi heller ikke hatt en fremtid sammen. Han var klar over at jeg vil ha et forholdt til eksen, men også at jeg er helt ferdig med han som partner. Han vet at vi noen ganger vil ha daglig kontakt og han synes det er greit. For også han ønsker det beste for barna. 

Jeg blir så uendelig lei hver gang jeg blir møtt med overraskelse og store øyne når jeg forteller at eksen er en del av vårt liv, at han har vært innom når jeg var borte og bare min samboer var her, og når eksen har tatt både eldstemann og minstemann med på tur. For tenk det, slik kan det faktisk gjøres.

For min egen del skulle jeg selvfølgelig hatt eldstemann hjemme hele tiden, men det ville utelukket være for å tilfredsstille mitt eget ego. For om jeg hadde nektet samvær og brukt hver eneste mulighet til å rakke ned på eksen foran sønnen hans, hadde jeg såret barnet mitt. Og det eneste jeg ville oppnådd var å skyve han fra meg. 

Det er ikke mor som eier barnet, så vær så snill og ikke bli overrasket når du ser at vi samarbeider. For det burde virkelig være en selvfølge at både mor og far er like viktige. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ahh, endelig er ungene hjemme igjen og jeg kan komme meg tilbake til mine sunne hverdagsrutiner. Konklusjonen er at jeg fungerer ekstremt dårlig som barnløs, og jeg har muligens mer å takke mine barn for enn hva jeg trodde. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg sovet hele dagen, og vært våken på natten. Det kunne resultert i at jeg ble forvekslet med en vampyr siden jeg i utgangspunktet er så hvit at jeg konkurrer med snøen, og uten noen form for dagslys ville jeg blitt enda blekere. Jeg hadde skremt bort alle i mils omkrets om jeg våknet innenfor et rimelig tidspunkt, og hadde endt opp ensom og alene i en mørklagt leilighet. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg glemt alt som er av viktighet, som for eksempel strømregningen, tannlegetimen eller handling. Og jo mindre mat jeg får, jo surere blir jeg. Så ikke bare hadde folk trodd at jeg var en vampyr, jeg ville i tillegg vært en iskald og sulten en, som sikkert hadde glefset til alt som åpnet munnen i min nærhet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg kommet gjentatte ganger for sent på jobb, og til slutt mistet jobben. For den eneste vekkerklokken jeg ikke klarer å sove meg gjennom er de to svært høylytte guttene som står opp lenge før småfuglene hver eneste dag. Ikke engang brannalarmen kan stille opp mot de to. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg glemt å spise og når jeg først husker det kaster jeg i meg det første å beste jeg finner. Og det er ikke sunn mat, men sjokolade. Til nøds klan jeg trylle frem en fjordland middag, om jeg da huske å handle den inn. Så jeg må takke mine barn for at jeg som regel spiser sunn, hjemmelaget og regelmessig mat. Uten dem ville veien vært kort til underetasjen på grunn av sult eller feilernæring. 

Uten guttene ville jeg glemt husarbeidet, for om ikke de springer rundt, så ser jeg ikke hybelkaninene som angriper fra sitt skjulested under sofaen. Og du kan vel tenke deg til hva som hadde hendt med vindusvask uten noen som klisser syltetøy på rutene, gulvvask når ingen drar inn småstein som jeg tråkker i om morgenen og andre heller kjedelige husmor/fars sysler. 

Det er bra jeg har noen som han holde meg i nakken!

Hadde jeg ikke hatt guttene ville jeg vært en slask, som antakeligvis hadde behov for barnevakt selv. Og de siste dagene har jeg sovet hele dagen, glemt avtaler, heldigvis hatt ferie, droppet alle former for husarbeid og ligget på sofaen uten å i det hele tatt røre en finger! Det har vært nydelig, men nå blir det godt å ta fatt på den normale hverdagen igjen. (Med dobbel dose tålmodighet enn før guttene dro på vift!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Ja vel ja, og jeg som trodde at ungene ikke hadde noen problemer med at vi skal ha hjemmeferie. Men jeg tok vist feil, for nå er jeg ganske sikker på at de prøver å gi oss dårlig samvittighet med å være noen englebarn uten skit på vingene. Det har seg slik at etter noen ganske uharmoniske timer mellom barnehagehenting og middag var oddsene dårlig for vår del. Vi regnet med en lang kveld med en kranglende unge og en gråtende. Men formen til den minste gikk seg til og broren ble i et strålende humør, så de to forsvant inn på soverommet.

Vi tenkte at nå ville vi får ca 10-15minutter med uforstyrrede nyheter, og vi var store i øynene når vi oppdaget at en god halvtime hadde passert. Det var faktisk så stille at jeg ble litt nervøs for hva ungene holdt på med, og som de fleste foreldre vet betyr stillhet noe negativt. Jeg valgte å holde munn, og tenkte at om dem slåst vil vi høre det. Hva hadde hendt med ungene? Ikke en eneste legokloss ble slengt veggimellom. Det varte og rakk og til slutt måtte jeg sjekke hva de holdt på med. Der satt de to guttene og samarbeidet om byggingen, strålende fornøyde med egen innsats. De hadde bygget en flyplass, og imponerte stort med detaljene, og jeg benyttet sjansen til å skryte uhemmet av dem. Helt til kommentaren “Ja, siden vi ikke skal på feie så kan vi jo leke at vi er det!” Skal si samvittigheten min fikk en knekk, for vi skal være hjemme, hele tiden. Problemet er at ungene godtar at vi er hjemme uten en eneste klage og da blir det ekstra ille å ikke kunne gi dem en. Hadde de vært uoppdragne og sinte for at de ikke fikk det de ville hadde alt vært så mye lettere for min del. Da ville jeg bare hatt meg selv å skylde på, for at jeg lærte dem usunne verdier. 

En flyplass full av detaljer, med både tankbil og jagerfly! Og ikke minst et imponerende flytårn! 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vurderer å kjøpe dem flere “veier” til regnfulle dager, så kan de utvide til campingplass, badeland, dyrepark og andre feriemål. 

Sommeren er på vei, og rundt oss reiser stor og liten på ferie, men vi har valgt å bli hjemme i år. Varmekabler på soverommet til guttene står høyere på listen en ferie når vi prioriterer hva pengene våre skal gå til. Og det hjelper heller ikke på at vi har vannlekkasje i campingvogna, og det ser ut til at den ikke blir fikset med det første. Saken er uløst, og siden Adria er noen dumminger (ja du leste riktig, jeg er ufattelig barnslig og usaklig og en smule forbannet!) må vi droppe turene vi hadde planlagt i nærområdet med vogn på slep som substitutt for en lange kjøreturen vi bruker å ta. Og når skiten blir reparert så må vi ut med en irriterende egenandel på forsikringen, som også tar en realt jafs av pengeboken. Og dette burde vært en garantisak, men det hjelper lite når papirene våre er “mystisk” forsvunnet fra overflaten. 

Men vi skal vel få en fin sommer uansett hvor vi er, og jeg skal begrense sutringen min til et minimum hver gang vi får en iskald regnværs periode som tar livsgnisten fra både hud og blomster! (Les: hvit som et laken og døde blomster.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Egentlig er mandag kveld satt av til sofakos og tv-titting, men siden jeg med stor sannsynlighet ikke vil få sove noe de neste to ukene på grunn av Game of Thrones kan jeg like greit komme med noen ord i dag også. (Jeg takker min skaper for at det er sol hele døgnet nå, for jeg kommer til å se skumle udyr i alle mørke kriker og kroker.) 

Det har seg slik at jeg leste en overskrift i VG som handlet om at speiderne oppfordrer foreldre til å la barna sine klatre i trær. En ganske grei oppfordring om barna dine gjør nøyaktig som du sier. Men det er faktisk bedre å nekte dem det, for da kan du ta deg faen på at de sitter i en buske topp langt over hustaket. Men nå var det ikke det som var problemet, det var heller det at foreldre er for hysteriske og nekter sine barn å utfolde seg. Det er jeg enig i, for jeg har sett mange eksempler på barn som vokser opp med fastbroderte puter sydd i korssting over det hele, og en finger fastlimt på en datamus med firkantete øyne. 

Jeg er for aktiv barnelek, og trenger mer en 10 fingre for å telle alle buksene som det er blitt hull i de siste 6 månedene, men til tross for vilter adferd og knall og fall er ikke barna mer skadet en noen saftige blåflekker på knær og legger. Og når det kommer til å klatre i trær har jeg en regel, og det er at om de kommer seg opp, ja da må dem komme seg ned også. Du vil ikke se meg balansere på en stige for å hente ned et pøbelfrø som ikke ser løsninger. Nå er det foresten mer sannsynlig at mine barn vil nekte å komme ned, så om du skulle se meg med en stige er det fordi jeg skal ha dem til å gjøre lekser eller rydde legoklosser som er strødd på hver eneste millimeter med overflate i leiligheten. Men å nekte dem å klatre i trær fordi jeg er hysterisk når jeg ser de øverste greinene bøye seg under vekten av ungen min som vifter stolt ned å sier at han nådde opp, vil ikke falle meg inn. De skal få lov å klatre og de skal få lov å slå seg, og med litt sunn fornuft i lommen tror jeg det vil gå helt fint, selv om høydeskrekken min slår inn når de passerer to meter. Men nå er det ikke jeg som skal opp i busken heller. 

Når jeg tenker meg om har jeg foresten to regler, og den andre er at det aldri under noen omstendigheter er lov å klatre opp på skoletaket, selv om det er mulig! 

Og til dere som nå anser meg som å være uansvarlig, ta deg en bolle og klipp bort noen puter. Barn dør ikke av å klatre i trær, og det er vel med stor sannsynlighet mer fare for at de skader seg innomhus en ute i skogen. Ikke undervurder vurderingsevnen deres, for om du lar dem holde på vil du få den en ahaopplevelse. Det har seg nemlig slik at de som regel ikke klatrer lenger en de mestrer og det jeg kan se av de barna jeg har observert i tretoppene er at de blir mer forsiktige jo høyere dem kommer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jeg lærte å klatre på den harde måten, og deiste ned i bakken, og kom tilsynelatende fra det uten skader. Men av det lærte jeg å sjekke om grenen var råtten før jeg la hele vekten min på den. Og dette vil antageligvis mine barn også lære med tiden. Ja det kan skje ulykker, men det kan det også når de sykler, når de spiser, når de hopper på trampoline, når de bader og når de sitter i bil, når de er lamme andre barn og egentlig over alt i alle situasjoner.  

I dag har jeg vært en dårlig forelder pedagogisk sett, og jeg kan krysse av ganske mange punkter på listen over “Fy, det må du ikke gjøre”. 

Det hele startet en gang før klokken fem i dag tidlig, og om vi hadde fått en ok morgen ville jeg helt sikkert klar å holde meg på matten. Men når det er en overtrøtt femåring du har med å gjøre innser du ganske fort at kampen er tapt før du starter den. Det hele tegnet til å bli en særdeles slitsom dag hvor tålmodigheten skulle testet. Det hadde jeg ikke lyst til og vi gikk for det som omtales som dårlig oppdragelse. 

Frokosten ble ikke som forventet, og minstemann nektet å spise. Slår du sammen overtrøtt og sulten får du en katastrofe. Etter både lirking og luring fikk vi i han noen tygger av en sjokoladekjeks. Så første punkt på listen “Fy, det må du ikke gjøre” ble krysset av. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så skulle vi dra på handling, det ville overhode ikke den minste i familien og han satt seg ned med armene i kryss, skulte på oss og sa “NEI, aldri!”. Etter litt fram og tilbake sa han ja til å dra, om han fikk sushi. Jeg svarte ja med det samme, og punkt nummer 2 var krysset av. 

På butikken ville mor innom en klesbutikk, hun har lagt seg godt ut over hoftene og trenger en ny bukse. Det falt ikke i god jord hos dem minste, og istedenfor å diskutere ga vi etter og gikk til lekebutikken. Punkt tre var et faktum, men alle var mer eller mindre i godt humør. 

Til slutt skulle vi handle mat, noe som var helt uaktuelt. Vi prøvde oss først med at mat på vi ha, men det bryr ikke en sint femåring seg om. Han ville ikke på butikken, og vi var dumme. Løsningen ble bestikkelse, og han fikk seg et nytt blad. (Selv om han også fikk et i går, og egentlig ikke skulle ha noe i dag…) Med andre ord var punkt 4 på plass. 

Så skulle vi velge middag, og vi voksene vil helst han noe sunt og godt. Men den miste ville ha pannekaker, og istedenfor at han skulle hive seg ned på gulvet å hyle så høyt han klarte ga vi etter, og det ble pannekaker med sukker til middag. Punkt 5 er jo ikke så ille, egentlig. 

Punkt 6 ble til etter at vi bestemte oss for å ikke dra på bilrace siden været er ekstremt ustabilt og den minste ikke fult så lysten på å samarbeide med foreldrene. Det resulterte i snørr og tårer, og når ikke trøst hjalp bestakk jeg han med at vi kan dra på kino i morgen. 

Det siste punktet på listen ble krysset av når spilletiden var over. Minstemann får en time med nettbrettet på lørdager, og siden han var så fornøyd bestemte jeg meg for å glemme å se på klokken. Han fikk godt over to timer med nesen klistrer i skjermen. 

Sukk, det er virkelig ikke lett å være en pedagogisk riktig mor, men heldigvis har vi sjeldent to slike dårlige dager på rad, så i morgen er jeg tilbake der vi bør være. Med vanlige regler, ingen bestikkelser og immunitet mot krokodilletårer som krever blader, sushi eller godteri. Og det kommer nok til å gå helt fint, selv om den minste har fått viljen til det meste i dag. Og for å forsvare egen oppførsel kan jeg informere om at nå er både mor, far og barn i godt humør, noe vi ikke ville vært om vi hadde diskutert og satt tålmodigheten på prøve hele dagen. 

Facebooksiden min finner du her! 

En av plikter som forelder er å følge opp barnas fritidsaktiviteter, og i dag sto turnoppvisning på programmet. Jeg kan ikke si jeg har gledet meg spesielt mye, om du ser bort ifra de minuttene jeg skulle få se min eldste sønn utøve akrobatikk som tvinger frem den overveldende morsfølelsen av stolthet som nesten får meg til å rive tak i de uheldige tilskuerne som står nærmest meg, bare for å si “se der, se det naturtalentet, han må da være salens beste!”. Jeg klarer å styre meg, for jeg har en mistanke om at de hundrevis av foreldrene som jeg var i samme rom med tenkte nøyaktig den samme tanken om sin egen arving. 

Som flere sikkert har fått med seg er jeg ikke en overivrig fan av store folkemengder som presses sammen på alt for lite areal og fører et lydnivå du kun finner i et middels stort hønsehus, men gleden av å se pøbelfrøet mitt vise seg frem gjør at jeg deltar. 

Vi tenkte at vi skulle være tidlig ute i dag, slik at vi ville slippe unna parkerings trøbbelet vi opplevde sist vi skulle opptre som støttende omsorgspersoner. Dessverre var ikke vi de eneste som hadde tenkt denne tanken, og vi var helt klart ikke alene når vi kjørte rundt å vurderte hvordan grøft vi kunne bryte bilen nedi. Det ble visket i krokene om at det var en eller annen tilstelning på skolen ved siden av, noe som forklarer at det var adskillig mer biler enn sist. Men i alle fall, vi fant parkering til sutt, og på de 15 minuttene vi hadde kjørt i ring hadde humøret dalt fra nøytralt til irritabel. Vi kom oss ut av bilen og startet på en lang dagsmarsj til halen. 

Vell inne kjente jeg irritasjon vokse, og jeg klistret på meg et stramt smil og latet som om dette var fantastisk hyggelig. (Jeg vil jo ikke være dårligere enn noen av de andre.) Slik holdt jeg på en god stund, helt til jeg oppdaget stramme kjever og irriterte rynker på samtlige som sto rundt meg. Og da kom jeg på at det ikke bare er jeg som misliker støyende aktiviteter som tvinger deg til å stå rett opp og ned samtidig som du myser mot noen sterke lyskastere og nipper til sur halvlunken kaffe. Og som den kjipingen jeg er, ble humøret på topp, for jeg var jo absolutt ikke alene om mine tanker. For det er vel ingen som liker at folk stiller seg i veien som en saueflokk på riksveien, og det er garantert ingen som frivillig søler kaffe på seg selv fordi overivrige og oppstemte barn springer villmann rundt deg. 

Jeg kjente for såvidt et behov for å kjefte litt da 1/4 del av saueflokken fortsatte skvaldringen når turnmannen(?!) prøvde å rope ut informasjon i en mikrofon. Fy skamme seg, man skal være stille når noen skal formidle et budskap til en fullstappet sal. Men det gikk fort over når oppvisningen startet. 

Og denne gangen hadde vi flaks, for partiet til guttungen var nr 2 i rekken som skulle ut på gulvet, og når han var ferdig tok vi det voksene valget at vi skulle dra, og overlate den nøye bevoktete stolen jeg satt på til noen andre, som kanskje måtte vente 1,5 timer før deres barn skulle slippes fri på gulvet. (Noen synes sikkert vi er fryktelig uhøflige, men jeg insisterer på at vi bare var snille som ville gi den gode plassen vår fra oss. Og bestikkelsene av min sønn har ingen ting med at det eneste jeg lengtet etter var min egen sofa og stillhet rundt meg.) 

Det som kunne vært et bra bilde, om ikke kamera var ødelagt sist runde i halen. Og denne gangen var det en som stilte seg rett foran meg, akkurat da arvingen skulle vise seg frem. Så tror bare jeg skal droppe ideen om å ta bilder, for ellers må jeg bli en sånn irriterende forelder som kryper rundt og sperrer for utsikten så alle bak bare ser min slappe hestehale vaie, der jeg prøver å bevege kamera fort nok til å fange et blinkskudd. 

Oppvisninger av diverse slag skulle vært på lørdager, når du ikke er søkk sliten etter en lang arbeidsdag og trøtt etter en natt med alt for lite søvn. Men for all del, det kan til en viss grad være underholdende å kjenne på den irritable stemningen som lurer under overflaten, og se på alle de hjelpeløse ansiktene som ser seg rundt og leter etter en mulighet for å slippe unna. Og om ikke annet ser barna ut til å storkose seg, og stoltheten som lyser av dem etter vel utført oppdrag har en verdi som ikke kan måles i penger. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lærte på den harde måten sist runde, så denne gangen slapp minstemann å være med. Men neste gang skal vi ha kjøpt hørselvern og ha rullestolen med oss så han kan delta, for han er så stolt av storebroren sin som turner.  

I dag måtte jeg nesten gråte en liten tåre på butikken, for jeg takler forferdelig dårlig mine barns skuffelse. 

Minstemann var med på butikken, noe han sjeldent  er siden han som regel er alt for sliten etter barnehagen til dette, og mor selv hater å bevege seg ut i det offentlige på lørdager hvor det er mye køståing og alt for mange mennesker. Han hadde forhåpninger om å møte på noen russ, men hadde godtatt at det var langt fra sikkert at vi ville møte noen der. Han er fryktelig sjalu på storebror som har mange flere russekort en han, og det selv om han har fått arve brorens kort fra sist mai. 

Og det første han ser når han kommer inn er ei søt jente i sjarmerende russeklær, og han lyser opp. Den lille tassen moter seg opp og sniker seg frem for å spørre om russekort, han er egentlig veldig sjenert, og det skal noen runder til før han tør å spørre om slikt. Men dessverre hadde hun ingen flere russekort igjen, og lillemann må gå tomhent tilbake til handlevognen. 

Det lille ansiktet ser fryktelig lei seg ut, og munnviken trekker nedover. Tårene velter opp i øynene og skuffelsen er et faktum. Og jeg kjenner tårene presser på der jeg klemmer den lille skatten min, for det svir så fryktelig å se hvor lei seg han er, selv om det bare er snakk om et russekort.

Det er ikke alltid så lett å være liten gutt og jeg tror heller ikke det er så gøy å være russ å si nei når du blir spurt om russekort. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi var en snartur innom jekta på speiding etter russ, men minstemann var sliten etter en lang dag så det ble et kort besøk uten de helt store resultatene. Så i morgen får jeg bite i det sure eple og ta turen innom offentlig plass i håp om å finne noen russ som har flere russekort igjen. Vi krysser fingrene for at det går smertefritt, for ikke snakk om at jeg tåler å se skuffelsen i øynene på lilleskatten to dager på rad! Det vil i så fall føre til at jeg griner på offentlig plass, og det blir i overkant flaut. 

Du er mamma eller pappa :

1. …når du kan gå ut døren med poser under øynene, dundrende hodepine og tre dager gamle klær, uten å ha vært på grøftefylla og med et smil om munnen. 

2. …når du tar deg selv i å gi dine venner streng beskjed om å “vente på tur når de skal snakke med deg, og ikke snakke i munnen på hverandre”. 

3. …når du våker med bamser og legoklosser under hodeputa, en liten lekepark i fotenden av senga og en fot i ansiktet. 

4. …når du finner bleier, vaskekluter, smokk, truser, småbiler og barbie klær i håndvesken/ryggsekken når du ankommer jobb.

5. …når du kan balansere en uhåndterlig ti kilos sekk med mel på den ene hoften, mens du støvsuger, skravler og rører i middagen på samme tid. 

6. …når du kan føre en samtale med to stykk på under en meter, mens du sitter på do og kvitter deg med gårsdagens middag. 

7. …når du ikke kan huske sist du var hos frisøren og i alle fall ikke husker hvordan frisyren du fikk egentlig så ut.

8. …når du kan spise med god apetitt til tross for samtaleemner som ikke passer seg rundt middagsbordet, med innehold av sentrale ord som slim, bæsj og tiss.

9. …når du retter på hetta eller kragen til personen foran deg i køen, som om det er den naturligste ting i verden. 

10. …når du får en tåre eller tre av takknemlighet i øyekroken av gaven som inneholdt gråstein og grus. 

11. …når isbitene i drinken er formet som lego eller dyrefigurer. 

12. …når du sitter tilsynelatende alene på stranden å bygger sandslott med bøtte og spade.  

13. …når du smugspiser is til frokost en mandag, og får dårlig samvittighet etterpå. 

14. …når du innser at interiør kan være småbiler tapet på vinduet og en lekebæsj i blomsterpotten.

15. …når du jubler av lykke fordi du får sove helt til klokken 07:00 om morgenen, på en lørdag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Kjipt forkjølelse som nekter å slippe taket gis bort! Den kan hentes omgående og vi ser den gjerne forsvinne ut døren fortere en svint. 

Minstemann ser ut til å være den uheldige igjen, og det var ikke mange dagene han fikk før han ble slått ut på ny. Det kjennes nesten som at vi har vært syk hele året, for om ikke den ene har vært dårlig så har det vært den andre. 

Han fikk forbud mot å være ute, men klarte å smiske seg til å leke med isbiter inne.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har selvfølgelig iverksatt smitteprosedyre, men det er likesom ikke like lett å gjennomføre i en knøttliten leilighet med fire personer, som i tillegg blir disponert for andres bakterier hver gang vi jogger utenfor døren. 

Det er vel kanskje ikke en overraskelse at jeg er dritt lei av hele opplegget og helst ønsker meg en ferie på en øde plass uten noen som helst menneskelig omgang. Eventuelt en mulighet til å ligge i solen uten å måtte røre en muskel på flere dager. Flaks at jeg viste det kunne bli slik når man fikk barn, ellers ville jeg garantert ha flatet ut og vært sikker på at livet var over. 

Minstemann er i alle fall fornøyd med tyven han så her om dagen, og har egentlig et bra humør tatt formen i betraktning. Han lurte meg nesten til å ringe politistasjon for å si ifra om tyven, men vi ble enige i at de sikkert også så på nyhetene og oppdaget han! 

Men egentlig er jeg mest frustrert, og synes det er fryktelig urettferdig at minstemann gang på gang skal bli syk, han av alle fortjener å slippe og jeg skulle så gjerne overtatt så han fikk være i tipp topp form. Jeg kjenner mammahjerte gråte når han gråter, og jeg kjenner at mammaevnen ikke strekker til når han har det vondt. Jeg kan bare holde han på fanget, trøste med gode ord og stryke han over håret til det går over. Men jeg kan ikke ta bort smerten og ubehaget. 

Denne gangen har snørret angrepet på ny, og lymfeknutene blitt store som tennisballer. (Okei, det er en overdrivelse, de er på størrelse med en ert!) Feberen kommer og går, og energinivået er lavt. Han sov faktisk hele natten til i dag, og det betyr jo ofte at noe trøbbel er på vei. Samt at han sovnet på dagen, noe som i alle fall ikke er normalt. Og siden han har hanglet så lenge får vi gleden av å besøke legen i morgen. Han er heldigvis en trivelig fyr, så skal ikke klage på det. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å se litt mindre til han. Mannen blir hjemme med lillemann, og jeg skal på jobb. Så fremst ikke natten blir av det ekstreme slaget, for da vil jeg være uten evne til å kommunisere med andre. 

Det kjennes godt at denne vinteren har vært lang, og jeg er virkelig glad for at vi har fått en ekstra dag med avlastning i uken. Uten den ville jeg sikkert vært på stadie der jeg sitter i skittentøyhaugen og griner. Men jeg klarer altså forsatt å holde hode over vann og fungere sånn helt greit på jobb. Men jeg håper virkelig på litt varmere tider og en lang sykdomsfri periode, for humøret er langt fra der det skal være. Og jeg er helt sikker på at jeg har fått fem nye bekymringrynker og snart får jeg vel grått hår også. For ikke snakke om de store mørke og usexy posene under øynene som kan skremme bort både de med og uten syn. 

Brevet fra Tildelingskontoret som innvilget avlastningen til oss, siden jeg er så glad i å legge ut bilder av div brev. Som de fra statsministerens kontor for eksempel. 

Men bare vent, når ungene er voksene skal jeg påkoste meg en hel dag på spa, uten å ofre noen andre en eneste tanke. Jeg skal bli pleiet og dullet med etter alle kunstens regler, og etterpå skal jeg sette meg ned med en god bok, en boks cola og muligens en skål med karameller. 

Facebooksiden min finner du her. 

Man skulle tro at jeg i en alder av 28 år hadde lært meg hvordan klærne kommer på kroppen, og ikke minst hvordan vei de skal være. Og man skulle i alle fall tro at jeg ville oppdage en eventuell feil før jeg når ytterdøren om morgenen. Men der tok jeg veldig feil, for i dag har genseren min vært på vranga hele dagen, tror jeg. 

Når jeg kom hjem fra jobb gikk turen innom badet for å gå på do, vaske hender og hive på meg noen tykke ullsokker. Jeg var tydeligvis ikke så bevist på egene handlinger og mer opptatt av å rope gjennom baddøren istendefor å åpne den å føre en normal samtale med min bedre halvdel. Han hadde funnet et minidrivhus til 200kroner, og dette har jeg gått rundt å snakket om i enorme tider. Men i alle fall, jeg er litt usikker på om genseren kan ha vært av i dette tidsrommet, for så at jeg ombestemte meg å ville ha den på igjen. Men sannsynligheten er stor for at den forble på kroppen. 

Når jeg kom i stuen oppfattet jeg noe merkelig i side-synet, og i det jeg dreide på hodet oppdaget jeg at genseren var på vrangen. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Min første tanke var hvordan i alle dager det hadde gått seg til, og min andre tanke var hvordan har jeg klart å unngå å se dette hele dagen på jobb. (Jeg ser åpenbart ikke så ofte på meg selv i speilet…) En annen merkelig ting er at ikke mine barn har lagt merke til dette, for de er eksperter på å oppdage morens små flauser lenge før alle andre, og på den måten er de jo et sikkerhetsnett før jeg skal ferdes ut i det offentlige. 

Så til alle dem som kan ha lagt merke til at jeg gikk med genseren på vrangen i dag, dette er et ganske sjeldent tilfelle av mammabevisstløshet i våken tilstand. Det er sånt som oppstår etter noen år som mor eller far der hode blir alt for opptatt av alle rundt deg selv i kombinasjon med elendig og uregelmessig nattesøvn. For ungene var begge anstendige kledd, og om jeg ikke husker helt feil ga jeg dem beskjed om å sjekke at merkelappen er på rett side når ullundertøy skulle på før småfuglene sto opp i dag tidlig.

Resten av uken skal jeg dobbeltsjekke meg selv i speilet før jeg går ut døren, og ikke når jeg kommer hjem igjen. 

Facebooksiden min finner du her!