I mange, mange uker har jeg på trass latt håret på leggene vokse ekstra langt og jeg har med vilje spradet rundt uten ullsokkene jeg vanligvis bruker på hjemmebane. Jeg har passet på å fremheve de lekre, hårete leggene og det hele har jeg gjort med den største fornøyelse. 

«Å hærregud mamma, leggan dine e mer hårat en Roy sine! Wæææ?.» Eldstemann springer rundt seg selv og gjør seg til, og får massiv støtte fra min bedre halvdel. De har funnet ut at de skal danne en motstandsgruppe mot mine hårete legger, og som den rebellen jeg er så kjenner jeg trassen banke på døren. 

Jeg lekser dem opp med hvorfor kroppen har hår og informerer om at det de ser nå er en normal kvinnekropp slik den er skapt. Jeg dryler et par sofaputer etter dem, og poengterer at hårene blir, og alle forsøk på voksing når jeg sover vil bli straffet med inndragelse av datatid, ingen godteri resten av året og utkastelse av soverommet for han jeg deler det med. Her er ingen kjære mor. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ikke snakk om at jeg kommer til å fjerne det svarte teppe som pryder partier av leggene mine på oppfordring fra andre. Det kommer aldri til å hende. Selv om jeg ikke synes det er nevneverdig sexy med hår som nesten holder til en genser om jeg spinner meg garn, plager det meg ikke spesielt. Her er det jeg som bestemmer over kroppen min, og om jeg vil ha et ekstra lag med isolasjon på mine nederste kroppsdeler, ja så har jeg det. Vi har en lang vinter i nord, og det holder i massevis for meg å fjerne litt hår når anledningen byr seg de tre sommerdagene vi har. Så får jeg en jevn brunfarge ettersom hårene vokser i klynger og flekker på leggene. Det holder at jeg får noen hvite flekker på ryggen når jeg ikke får smurt meg ordentlig med solkrem. Men å skulle vokse eller barbere fordi guttene i huset har bestemt seg for at de kan snuble i håret er og blir uaktuelt. 

Dessverre for meg har jeg innsett at jeg må gi etter, for de siste dagene har jeg holdt på å bli sprø av luggingen som oppstår når jeg er påkledd med sokker og tights. Det tar seg ikke ut å gå i shorts på jobb eller butikken med minusgrader og stiv kuling ute. Luggingen er i grunnen kjipere en stoltheten jeg svelger når hårene fjernes. Hvorfor i himmelens navn må hårene lugge sånn, jeg hadde jo planer om å fortsette sparingen frem til sommeren. Jeg sparer jo penger på barberskum, barberblader og i værste fall voksing når jeg er for lat å gjøre noe med det selv. Men det får være måte på hvor mye lugging jeg skal takle for å understreke et poeng. Og ikke minst syne jeg eldstemann godt kunne leve med en mor med hårete legger så han får et litt mer realistisk syn på kvinnekroppen enn det som pryder forsiden på hovedsakelig kvinnebladene vi ser i butikken. (Merkelig egentlig, for de bør jo være de første til å vise litt hår og kviser, som vi alle har fra tid til annen. Selv dem som påstår noe annet.) 

Nå skal det sies at samtalene rundt leggene mine foregår i en svært humoristisk tone, så jeg tar meg ikke nær av klagingen deres. Jeg er på ingen måte traumatisert, og fordømmer dem bare i liten grad av “håpløse mannfolk”. Og jeg skal garantert finne noe å slå tilbake på før eller senere. Øye for øye, tann for tann. 

Facebooksiden min finner du her. 

#Verdensproblemer #Kvinneproblemer #Kvinnekamp #Latskap #Trass #Legg #Hår #Ogendaflereordsomjegikkegidderåskrive

Om mine gutter skriver noe nedsettende, svertende, diskriminerende eller ydmykende til andre på nett så håper jeg inderlig at jeg får beskjed om det. Jeg ber faktisk om at jeg informeres, slik at jeg kan gjøre noe med det. 

Stadig flere profilerte bloggere/offentlige personer velger å gi et hint, eller en direkte beskjed til foreldre når de opplever at deres søte små ikke er fullt så søte som utsiden viser, og jeg klapper i hendene for dem. Ikke for snørrungene altså, men for de offentlige personene som velger å sette foten ned for en oppførsel som er langt fra ok. 

Voksene kan vi ikke gjøre så mye med dessverre, men vi kan gjøre en jobb for at barna våre skal lære seg korrekt oppførsel. Og da er det en fin start å faktisk gi beskjed til foreldrene når vi opplever at barna deres oppfører seg dårlig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har ikke mulighet å henge over skuldrene til barna mine hele tiden når de sitter på nett, og jeg ser for meg at det blir en enda større utfordring etter hvert som de blir eldre og får tilgang til sosiale medier på andre forum en i hjemmet. For jeg kan ikke følge etter dem til venner, på skolen, til klubben eller byen. Jeg kan ikke fotfølge dem, og selv om vi legger mye vekt på god oppførsel kan jeg aldri være sikker på at de faktisk bruker det de har lært i kontakt med andre. For alt jeg vet kan de bli snørrunger. 

Det kan være lett å slenge fra seg frekke og stygge kommentarer på nett når du sitter gjemt bak en dataskjerm eller på en mobiltelefon som voksen. Og det er nok ikke vanskeligere når du er barn og ikke har like god kontroll på konsekvens av egen oppførsel.

Nå har ikke min eldste sønn tilgang til sosiale medier enda, men når den dagen kommer kan jeg love deg at om han vil skjule sine spor fra sin mor, så vil han klare det. Så å ha tilgang til passord og brukerkonto tviler jeg sterkt på vil virke, og da er det utvilsomt bra at den som opplever hatske meldinger og hets kontakter meg. 

Jeg skal i alle fall ikke være den moren som sitter med skylapper og later som at hennes barn er englebarn. Jeg vet at dem ikke er det, og jeg vet at oppgaven med å oppdra dem er blitt vanskeligere jo mer tilgjengelig omverdenen er. Jeg skal ikke være deres bestevenn, men jeg skal være moren. Så får det så være at de blir sure på meg, men for å være ærlig driter jeg i det. Venner kan de finne på sin egen alder, min oppgave er å losse dem gjennom både gode og vonde dager slik at de blir skikket til å være selvstendige voksene med omsorg og omtanke for andre. Om jeg vil mestre oppgaven vet jeg ikke, men jeg skal i alle fall ikke sette meg passiv tilrette og la de gjøre som de vil. 

Selvfølgelig håper jeg at det vi prøver å lære dem går inn, slik at jeg aldri vil sitte i en situasjon der jeg får meldinger om dårlig oppførsel. Men jeg vet ikke, for hvem barnet mitt er når ikke jeg befinner meg i samme område kan være en annen en den jeg ser her hjemme. Jeg husker fortsatt hvordan jeg selv var som tenåring, og jeg kan love deg at jeg ikke sprang hjem til mamma og fortalte om hvor mye jeg drakk i helgen og hvor mye trollskap vi fant på. Men det ble heldigvis folk av meg, fordi mamma av en eller annen grunn alltid fikk vite det om jeg gikk over grensene for det som kan regnes som akseptabel oppførsel fra en opprørsk tenåring. (Ja nesten alle gangene?) 

Hvorfor skal vi alltid gjøre alt alene og ikke ta imot den hjelpen vi kan få fra andre? Selv om hjelpen kanskje ikke kommer fra den kanten vi tenkte og bringer med seg gode nyheter. 

Så til Sophie Elise, takk for at du varsler. Det gjør utvilsomt jobben som forelder enklere. Jeg sier ikke at alle barn er like enkle å oppdra, men i det minste vil du ha et forsprang om du vet hva arvingen holder på med. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg vil ha meg frabedt idiotiske kommentarer som går på person jeg nevner, for de er og blir like dumme som trakasseringen enkelte tenåringer sender ut. Er du voksen finner du noe bedre å bruke tiden din på enn å kaste skit om andre på nett. Prøv å skrive noe fint om andre og forsett med det. Og ja, jeg er ikke perfekt jeg heller, men jeg prøver i det minste å gå foran som et god eksempel. 

Det jeg ønsker meg mest for øyeblikket er en husmorferie, enn sånn en som gjør at jeg kan sitte med bena høyt hevet i solen og bare nyte varmen som stråler mot meg. Gjerne med et glass med paraply i hånden og en god bok hvor ordene formes til romantiske bilder, langt unna alle former for støy foruten om bølgeskvulp og noen enslige måkeskrik i det fjerne. 

Tenk hvor godt det kunne vært å vandret rundt på en sandstrand i en flagrende sommerkjole og kjent den varme sanden mellom tærne, senkede skuldre og vakkert hår som flagrer i fønvinden. Jeg skulle pustet dyp og kjent at jeg levde i hele i kroppen. Ja jeg skulle til og med danset i rundt og vasset i det svale vannet mens jeg speidet ut over det åpne havet.

Jeg skulle stått opp til utsikten av det vakre havet, og spist en eksotisk frokost som ga ro i sjelen ute på en solfylt terrasse i mitt eget selskap. En frokost jeg ikke laget selv og en frokost som noen andre ryddet opp. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så skulle jeg fått en massasje fra topp til tå, med herlige aromaer i et rom med duse farger, levende lys og magisk musikk i bakgrunnen. Jeg skulle kjent spenningen og stresset slippe taket fra kroppen litt etter litt, og vandret ut fra rommet som et nytt og bedre menneske. 

Jeg skulle sovet hver gang jeg følte meg søvnig, mellom myke lakener i et svalt rom mens solstrålene danset utenfor og stått opp når jeg var uthvilt. 

Men bare i drømmene altså, for om jeg hadde reist bort alene uten mann og barn ville jeg hatt tidenes dårlige samvittighet og antakeligvis brukt store deler av dagen på å savne dem og lure på hva de gjorde. Det hadde nesten vært bedre å sende dem avgårde, så husmorferien ble tatt hjemme istedenfor. Jeg hadde ikke klart meg langt, langt borte alene og ville mest sannsynlig kjedet meg aldeles fryktelig etter en dag eller to. Jeg ville stresset med den dårlige samvittigheten og konstant tekt på hvor fint det ville vært å ha de andre med seg. Jeg ville plaget meg selv med tanker om at jeg var en dårlig og egoistisk mor. Og sikkert googlet opp skremselspropaganda om hvor alvorlig slemt og skadelig det er at foreldre prioriterer seg selv en gang innimellom, skrevet av disse superforeldrene som lever i en verden med rosa skyer av søtt sukkerspinn med barn snillere en utstillingsdukker. De som aldri har problemer eller negative tanker og tror at kun deres måte er rett, og at alt annet er avvik som er graverende og burde straffes på det hardeste. 

Det er kanskje på tide jeg får meg en sydentur, som aldri har vært i varmere strøk, men da må nesten mann og barn være med. Og i alle fall mannen så han kunne informert om at den dårlige samvittigheten var unødvendig bruk av tid. For den er jo det, ungene trenger ikke henge i skjørtekanten min til enhver tid og ingen av oss tar skade av å være borte fra hverandre en stund. Og jeg har garantert godt av en virkelighetsflukt innimellom hvor jeg bare er “meg”, og ikke “mammameg”. En flukt som ville gi meg ny energi til å stå i hverdagen og faktisk være den gode moren jeg er. For selv om jeg drømmer om tid for meg selv lider ikke barna mine noen nød, men av og til glemmer jeg det. Og da er det godt at noen andre minner meg på det. 

Men det blir bare med drømmen også denne gangen, og det nærmeste jeg kommer en husmorferie er når jeg er syk og hjemme fra jobb. Ikke akkurat noe jeg foretrekker, men om ikke annet har jeg null dårlig samvittighet på de dagene. For det er det ikke plass til mellom feber, snørr og vondt kropp eller utallige turer innom toalettet. Og spesielt ikke når man trekker tenner som fører til manglende evne til å spise, ekstreme smerter og ubehag som ikke kan beskrives.  

Facebooksiden min finner du her! 

Hipp hurra, i morgen er det skole og barnehage igjen, og før jeg sier noe mer skal jeg bare informere om at jeg ikke hater ungene mine og ikke kan fordra å tilbringe tid sammen med dem, at vi ikke lever i et omsorgs og kjærlighetsløst hjem og at jeg selv som fikk høre dette som barn ikke har tatt skade av det. 

Sånn i tilfelle noen skulle tolke kommentaren “Hæregud det skal bli deilig å sende ungan på skolen” til det jeg nevnte over. Jeg ville aldri vært dem foruten, selv om de virkelig har evnen til å terge opp sin mor. 

Ferier for vår del er ofte mye mas, krangling og en god dose manglende hørsel, og denne har ikke vært utenom det vanlige. Og i perioder har de søte små trollungene mine vært i overkant “selvstendige” om jeg skal si det på en pen måte. (Eller umulig om jeg skal si det rett frem.) Jeg har flere ganger dratt meg i håret og hatt nedtelling til skolestart. For det er jo da begge guttene skal tilbake til hverdagen, også den minste siden vi ville unngå ekstra krangling. Det har også hendt at jeg har informert dem om at det skal bli deilig med skolestart, uten at jeg tror de har tatt det minste skade av det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nyttårsaften var jeg og søstrene mine hos mamma og pappa, og to tredjedeler av oss hadde med familien. Det blir jo gjerne litt bråk, og etter en søskenkrangel mellom mine gutter sa mamma at det var som å se oss søstre som små. (Men det var de to søstrene mine som var verst!) Og hun husket veldig godt at hun brukte å se frem til skolestart, så hun regnet med at jeg tenkte at mine tanker ikke var så veldig ulike der jeg etter forsøk 10 endret taktikk og ropte at ungene mine skulle slutte. (Jepp, noen ganger hver jeg stemmen, men som regel er det for å overdøve dem jeg roper til..) Og minnene om en bisk mamma som var lei av krangling om barbiedukker dukket opp med beskjeden om at hun gledet seg til vi skulle på skolen. Jeg måtte le, og beskyldte henne for at jeg hadde store traumer. Jeg ser utfordringen hun hadde da vi var barn.  

Merkelig nok var det ingen negative følelser fra min side, så jeg regner med at jeg var like klar som hun når jeg skulle få være sammen med venner og komme inn i de normale rammene hverdagen hadde. Der og da var jeg sikkert dritsur, men så hadde jeg jo aldri lyst å gå frivillig på skolen. 

Så jeg tror nok mine gutter tenker det samme, selv om jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å sende meg på jobb i retur.

Tipper jeg og mannen har sett slik ut opp til flere ganger de siste to ukene…

Selv om jeg gleder meg til å sende guttene på skolen og i barnehagen i morgen, så har vi hatt mange fine øyeblikk innimellom de ikke så veldig koselige som som har toppet seg de siste to dagene. Og selv om jeg blir lei, så betyr det ikke at ungene mine betyr noe mindre en dem som velger å tie om disse tingene. Mine barn vet hvor de har meg, og de vet også at jeg er uendelig gla i dem. Og jeg tror at litt tid fra hverandre bare er sunt, både for barn og voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jada, jeg kunne stått midt i sentrum å ropt dette ut uten bekymringer om at guttene skulle få høre det. Men det er lettere å gjøre det på bloggen siden jeg egentlig er en ganske ansvarsfull mor som ikke forlater hjemmet selv om hun vil klage litt over foreldrerollen. 

Se for deg at du har jobbet beinhardt i forkant av et foredrag om noe du virkelig brenner for, noe som gjør deg stolt og noe du vil vise frem. Tenk på sommerfuglene som svirrer rundt i magen og spenningen du føler der du står foran en stor folkemengde klar til å vise det du kan. Stolt,kry og veldig nervøs. 

Så ser du for deg at en etter en reiser seg og forlater lokalet. Du ser dem gå, og du lurer på hva du gjør feil. 

Det hendte i dag, med mange små ivrige barn som skulle vise seg frem til mor, far, bestefar eller noen andre de er glade i. Vise hva de har lært seg gjennom det siste halvåret med trening. En etter en reiste de voksene seg og gikk. Ikke fordi de ville skuffe barna, eller gjøre dem usikre. Jeg håper i alle fall at det ikke var årsaken. De reiste seg, tok jakken og gikk ut av salen, foran resten av publikum som spent fulgte med. Kanskje de passerte akkurat når en pappa skulle se sin sønn hoppe salto eller når en tante skulle se om treningen med spensthopp hadde hjulpet. Kanskje en mor eller bestefar måtte lyve å si at de så hva barnet hadde klart, fordi noen andre sto i veien. For det den voksene fikk se var en annen voksen, som kanskje ikke tenkte helt gjennom hva den gjorde. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tenk selv hva du ville følt om noen gikk når det var du som sto på scenen, og husk at barn tenker det samme. 

Ville du reist deg å gått når favorittartisten din var ferdig å spille i et juleshow? Ville du snakket så høyt at du til tider overdøvet den som sto med mikrofon i hånden? Eller er det bare på barns oppvisninger dette er lov? Mulig jeg er er for fersk i gamet med bare tre oppvisninger, men jeg får meg ikke til å forstå at det er greit å gå når noen står på scenen og viser seg frem. Skal vi ikke respektere barna på lik linje, og kanskje mer en voksene som skal fremvise noe for publikum. 

Om det hadde vært en eller to som gikk hadde det ikke gjort så mye, men når det er en jevn strøm ut av salen blir det så fryktelig feil for dem vi skal være der for, nemlig barna. Det skaper uro i salen, for når fem stykker reiser seg fem plasser i salen, fører det til at fem nye må reise seg for å slippe denne ut og at fem andre igjen blir forstyrret og plutselig er ikke fokuset på scenen mer. 

Ja jeg forstår godt at du kanskje er sliten etter en lang dag på jobb, er drittlei av mas fra søsken som ikke finner ettermiddagens opplevelse morsom eller at du holder på å bli sprø av det voldsomme lydnivået i salen, men du har et ansvar ovenfor både ditt å andres barn. Jeg var også det, og hadde mest lyst å putte papir i ørene. Men det stoppet meg ikke fra å vente, og fra å følge med alle de flinke barna som viste turn-kunster foran meg. 

Vær så snill å være et god forbilde. Vær stille når noen snakker i mikrofon, sitt i ro, følg med på dem som står i lyset fra lyskasterne, og om du må gå før så vent til pausen. Da kan du gå uten at du forstyrrer både de på og utenfor scenen. 

Så vær så snill, tenk deg om neste gang du er på et arrangement for barn! De har har også følelser, helt sant! 

Facebooksiden min finner du her. 

I morgen kommer jeg til å få ufine, egoistiske barn som kun er opptatt av materielle verdier. De vil miste enhver evne til å vise empati med andre og de vil aldri se nytten i positive opplevelser sammen med andre. All positiv lærdom de har fått om penger vil fordufte, og aldri komme tilbake. De vil garantert huske barndommen som noe grusomt, og jeg som mor kan bare legge hode klar til hugg, om man skal tro enkelte røster som uttaler seg i disse dager.

Da er det nemlig 1 desember som vises på kalenderen, og jeg er en grusom mamma som velger å gi mine barn en liten pakke, 24 dager i året, eller 25 om jeg tar med bursdager. Tenk det at jeg bruker penger på mine egne barn, penger jeg tjener selv. Jeg vurderer til og med hvor mye penger jeg har råd å bruke, og tilpasser det etter årets økonomi. Som forøvrig er langt under normalen i år. (Og for all del, ikke ta dette som sutring, vi klarer det helt utmerket så lenge vi tenker på det vi kjøper og vurderer om vi faktisk trenger en ting eller ikke.) Og siden jeg gjør det så gir jeg mine barn et dårlig grunnlag for voksenlivet, skaper kjøpepress for andre og fremmer noen dårlige verdier om at tiden min er gratis og ikke må pakkes inn i papir. 

Tenk det, her bakes det pepperkaker og lages hobbyverksted uten at guttene skal føle at de får det i gave hos meg, slik tradisjon alltid har vært. Jeg er ikke imot aktivitetskalendere, så fremst de ikke skal gi bort tid vi i høyeste grad bør bruke på barna våre i utgangspunktet både i juletiden og ellers i året. Og til de som hyler ut om at pakkekalenderen koster så fryktelig mye, så må jeg bare si som sant er, planlegg bedre og du vil slippe å bruke en formue! Julen kommer ikke som en overraskelse, og de fleste av oss har hukommelse som gjør at vi vet den kommer til samme dato hvert eneste år.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ja og når vi alt er inne på temaet penger kan jeg jo informere om at de fleste aktivitetskalenderne jeg hører om ikke er gratis de heller ut i fra innholdet på aktivitetene, selv om enkelte påstår så. Ingen skal fortelle meg at en tur på Leos, kino eller utflukt til skianlegget er gratis. 

Men nå skal jeg ikke være så grusomt fordømmende, som jeg vil ha det til. For innerst inne driter jeg i hva naboen eller andre gjør, eller hvordan de bruker pengene eller tiden sin. Greit nok at jeg hever øyenbrynet over de som velger å rydde lekerommet som en kalendergave, for selv ville jeg blitt potte sur om jeg fikk beskjed om å rydde uteboden lillejulaften som nedtelling til julaften. Det ville jo tatt evigheter for den store dagen kom, og det ville ikke vært en koselig aktivitet som ga meg fine minner å ta med videre. Men jeg ser ikke på dem som gjør andre ting en meg som dårlige foreldre, og jeg tror heller ikke barna deres mister evnen til å aktivisere seg selv. 

Det jeg tror barna tar skade av, er fordømmende foreldre som kritiserer andre bare fordi de velger å gjøre ting andelenes enn dem. Hva så om naboen bruker tusen kroner på hver eneste pakke, har det noe å si for din del? Er det ikke du som skal lære dine barn å glede seg over det de får, uansett om det koster mye eller lite? Er det ikke du som forelder som skal lære dine barn å vise takknemlighet og glede over omtanken med en gave? Er det ikke mors og fars ansvar å lære barn verdien av å glede seg over at alle er ulike? Og tenk hvor grusomt kjedelig det hadde vært om alle gjorde alt helt likt. Selv de som dropper hele styret med kalendere skal respekteres, og jeg er helt sikkert på at også deres barn har det supert i juletiden. For julen bør ikke handle om det man gjør eller får, men om den kjærligheten og tryggheten vi skal gi til våre barn. Ikke bry deg så mye om alle de andre, men gjør som du selv føler er rett. Det finnes ingen fasit over hva som er rett eller galt, og vi har alle ulike erfaringer som igjen vil gi oss ulike utgangspunkt for våre avgjørelser. 

Og jeg minnes 1.desember med lykke og glede, og jeg husker fortsatt mange av de spennende pakkene jeg fikk som barn. Følelsen når jeg sto på tå for å nå den øverste pakken, gleden av å åpne dem sammen med søstrene mine der vi svinset rundt hverandre i iver i lange nattkjoler. Lenge før mine foreldre ønsket å ta morgen. Og lykken var stor over alt det magiske min mor ordnet til oss. Og siden hun var hjemmeværende husmor og dagmamma, så hadde ikke mine foreldre noen overflod av penger. Men hun klarte utmerket godt å finne små ting som vi kunne glede oss over, og som jeg faktisk har den dag i dag. En liten dukke, et neonfarget smykkeanheng formet som en sutt, 20-25år etter at hun ga meg dem i gave. Ting som får frem julefølelser, minner om tidlige morgenstunder med julefilmer på tv, nykokt kaffe og en sukkerbit, småsøstre på ryggen og en godt hjem å vokse opp i. Og merkelig nok er jeg blitt et anstendig menneske, selv om jeg har fått pakker 25 dager i året da jeg var barn. For selv om jeg vokste opp med pakkekalender har jeg lært at gleden er å gi noe, uten at du nødvendigvis skal få noe igjen. 

Så, da var dagens (lange) preken over, og nå skal jeg gå å klemme på pakkene jeg egentlig ikke får røre før i morgen! For tenk det, jeg får enda kalender hos mammaen min selv om hun sa hun skulle slutte med det. Men det betyr ikke at jeg er skuler på svigermor som ikke gir kalender til min bedre halvdel altså, vi klarer fint å fungere sammen uansett, uten sjalusi eller uvennskap.

PS. Mine bekymringer om mamma og pappa sist jul var heldigvis bortkastet tid, de ble ikke forvandlet til troll. Nysgjerrig på hva jeg babler om? Les her: Dropp kalenderen, den skaper små(store)monstere.

Facebooksiden min finner du her. 

Eh, er virkelig minstemann klar for å starte på skolen neste høst? (Les: er mamma klar for at minstemann skal starte på skolen neste høst!) Må jeg virkelig melde han inn på skolen nå som vi akkurat er kommet hjem fra sykehuset for fem år siden?

Jeg kjenner meg overhode ikke klar, men det gjorde jeg heller ikke da eldstemann skulle hoppe og sprette inn i grunnskolen. Han kunne ikke vente og jeg var bekymret. Og sannelig ser det ut til at vi skal gjennom samme runden denne gangen, og jeg som oppriktig trodde at det ble bedre med unge nummer 2. Men neida, jeg føler meg like usikker og fersk som for fem år siden. 

Tankene som melder seg er jo mange, vil han klare å kle på uteklær selv sånn i tilfelle de skulle legge om skolen til skolestart så fem-seksåringene må klare alt selv, vil han huske hvordan navnet skrives slik at han kan finne ull-vottene som klør og ta dem med hjem så han slipper en småirritert mor(de gangene hun har husket å merke klærne) og vil han huske å spise lunsjen sin når alle andre gjør det rundt han? Vil han få hjemlengsel selv om han er vant til å gå i barnehage? Og hvor lenge går det før jeg må legge boktrekk på bøkene til både minstemann og eldstemann? (Den siste bekymringen er i grunnen ikke den værste, men jeg hater de jævla trekkene som aldri legger seg som jeg vil, tapen som klistrer seg på fingrene mine og saksa som faller i gulvet og sikter seg inn på beina mine.)

“Æ gir opp, tida går for fort å æ nekte!”

1. desember er fristen for å melde skoleklare barn inn på skolen de skal gå her i Tromsø, og det er også ikke minst fristen for at super(hysteriske)mødre skal få litt panikk, og gå noen runder rundt seg selv. 

Det hele blir sikkert å gå veldig bra altså, men frem til jeg er sikker på det må jeg bare belage meg på å være bekymret. 

Facebooksiden min finner du her. 

Jada, jeg bør vel ikke klage som har en unge som liker å lese. Men når jeg har vært så smart å dele mine distre gener videre må jeg jo få lov å være en smule frustrert. 

Den ene arvingen min, har som moren lett for å glemme “ubetydelige” ting og heller bruke tiden på det som er spennende eller som regnes som svært viktig. Det er en ganske vanskelig balansegang å vurdere hva som er viktig, og hva som kan glemmes, og det tar jo noen år før du er på et nivå som godtas av omverdenen. 

På skolen har barna tilbud om bokbussen som kommer innom og låner ut bøker, en ordning som i og for seg er svært bra. Jeg minnes bokbussen som noe positivt den gangen jeg selv gikk på skolen, men om jeg ikke husker helt feil hendte det flere ganger at jeg leverte inn bøkene lovlig seint. Og det er vel min mor som skal ha skryt for at de ble levert inn før det kom purring i posten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det prøver også jeg på, problemet er jo at min kjære sønn glemmer å fortelle hjemme om lånet og glemmer også bøkene. Og det andre problemet er at jeg ikke kan stille opp mot min mammas stålkontroll, det er ikke hun jeg har fått mine distre gener fra. Nå er det heller ikke slik at vi bevist går inn for å sjekke om det er dukket opp noen ekstra bøker mellom de hundre vi har fra før, og om de ligger gjemt under noe vil vi ikke få det med oss. Det er jo ikke første runden vi har møtt på bøker som ikke har vært innlevert, men denne gangen har vi fått en svær og veldig, veldig kjip regning. En purring som kjennes, dessverre. Siden jeg sist runde hadde mistanke om at dette kunne hende, inndro jeg lånekortet og ga beskjed om at min kjære sønn ikke får låne bøker om ikke jeg, faren, stefaren eller noen andre av de voksene i familien er med. Men her kommer tydeligvis det der med å huske viktige/uviktige ting inn igjen, og mors formaning er glemt.

Så kommer mitt store spørsmål, hvorfor i alle dager får ungene låne bøker uten lånekort? Den sjarmerende arvingen hadde bare trengt å oppgi navn og fødselsnummer, og vips var sekken fylt av nye bøker som kan gi oss hjemme litt ekstra hodebry. Hvordan skal vi da kunne reservere oss mot at han låner når ikke vi er tilstede uten å fjerne medlemskapet?! 

Vi får ta turen innom biblioteket med halen mellom bena, og spørre pent om det kan ordnes uten å betale regningen siden vi levde i den troen om at barna ikke fikk låne bøker uten lånekort. Så får vi passe på mer i fremtiden, for jeg er redd for at også denne formaningstale kan glemmes til fordel for andre “viktigere” ting som skal huskes. 

Og til syvende og sist kan vi jo glede oss over at han er veldig flink å lese og har pløyd gjennom det meste av lesestoff som finnes her i huset! Og det er jo ingen liten trøst heller. 

Facebooksiden min finner du her! 

Kjære Det Nye, som dynker meg i tilbudsmailer med forlokkende tilbud om bladet deres med en jåleting på kjøpet, som ringer meg opp til flere ganger i måneden for å friste meg til et abonnement. Som legger sin flid i å friste siden jeg en gang for lenge siden mottok bladet i posten og var en ønsket og kjær kunde. At mine interesser kanskje har endret seg er åpenbart ikke noe problem, og en av selgerne kunne triumfere med at det mist var 4-5 sider som omhandlet noe annet en mote, skjønnhet og sminketips. Men nåja, det skal mer til for å friste meg. Og jeg har et aldri så lite tips å komme med, for den nakne damerumpen som flagrer i vinden fra butikkdøren passer dårlig som godbit for meg. (Og nå som de andre som liker den sorten godbit har fått sin del, ønsker jeg for min egen del og en god del andre lik behandling.) 

Jeg har ingen problemer med at andre kvinner skal vise frem rumpen sin og det kan jo være at jeg i min ungdom lot min egen titte ut av et bilvindu. (Mamma den har ikke det, æ bare tulle før å høres tøff ut!) Men det betyr ikke at jeg vil “lese” om det i magasinet jeg betaler en anselig sum for, tatt i betrakting at jeg sender det til gjenbruk når det har samlet tilstrekkelig med støv i stuen min. Selvfølgelig er jeg raus, så jeg skal ikke klage over at de med annen smak en meg får nyte synet de liker best, men jeg føler meg ganske urettferdig behandlet siden jeg så og si aldri opplever menn på bladene ment for kvinner og heller ikke på mannfolks. Og om jeg ikke vil oppleve en lekker mannerumpe som tilhører en riktig breiskuldret arbeidsmann som vasker skittentøy med et glis om munnen i et nedslitt vaskerom, vil ikke mine følelser endre seg, og jeg vil med stor sannsynlighet ikke kjøpe magasiner for damer heller. Men om ønsket mitt skulle bli oppfylt skal jeg løpe til butikken (les:kjøre), kjøpe bladet, klippe ut bildet og henge det opp i klesskapet mitt når jeg har lest det jeg finner av interesse innenfor permene. Det vil ikke ta seg så godt ut at en småbarnsmor han den typen bilder innrammet på veggen, og siden jeg ikke jobber på et verksted som tillater den slags veggkunst er klesskapet løsningen. 

Og tenk på signalene jeg sender ut, der jeg sitter på bussen og leser et blad med nakne damer på forsiden. Nå snakker jeg ikke om moralske overbevisninger, men det faktum at jeg foretrekker menn. Og tro meg, om min bedre halvdel hadde sett meg sikle over damerumper ville han jogget unna lenge før jeg så han. Hadde det igjen vært en mann på forsiden, så ville kamplysten skint ut av øynene hans og han ville garantert lagt seg etter meg. Heldigvis startet vår romantiske historie med at han kjørte fra meg, og endte ikke i tragedie fordi jeg sendte ut feil budskap som var misledende for min beiler. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så kan dere være så snill å slenge ut noen nakne mannfolkrumper på forsidene innimellom, og gjerne i midten av bladet også? Jeg er hellig overbevist om at dere vil få tilsvarende lesertall som når dere publiserer damerumper, men dog mindre kritikk siden de fleste kvinner foretrekker å se perfekte kropper, så lenge det ikke er av samme kjønn. Og ikke minst vil jeg bli særdeles fornøyd, og det samme de rundt meg jeg har diskutert temaet med. 

Saken som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, og sannelig får enda litt mer nå! Jeg vil ha meg frabedt kritikk av hovedpersonen, så fremst du aldri har vist rumpen din til andre selv. (Ikke engang da du var ung og dum, eller bare hadde det fantastisk morsomt!) Har du ikke det kan du si noen ord, men prøv å gjør det på en høflig måte. 

Facebooksiden min finner du her, dessverre helt fri for nakene mannerumper. (Og damerumper, jeg er sluttet med å vise min frem annet en om noen går forbi stuevinduene når jeg drikker vann midt på natten.)

Jeg har det ikke for vane å stå i oppkjørselen i åttetiden om morgenen med bustet hår, krøllet nattbukse og verdens trøtteste tryne. Men min yngste sønn skulle rømme hjemmefra, og jeg prøvde å få han inn igjen. Jeg priset min skaper for at vi på mirakuløst vis hadde oppholdsvær og innslag av sol, ellers ville tærne mine fryst til is og jeg ville hakket tenner så mye at jeg ikke fikk ut et eneste smigrende ord. Minstemann sover med ull om natten, så han kunne stått der i mange timer uten å fryse, så jeg hadde ikke oddsene på min side. 

Årsaken var at han fikk tilsnakk for å ha skallet broren, som ikke hadde svart han på et spørsmål. Det skal sies at eldstemann fikk beskjed om å svare når noen snakker til han, men siden han er noe eldre er han ferdig med rømningsforsøk. Minstemann på sin side slektes kanskje litt i overkant på morssiden av familien, og da spesielt bestemoren som også rømte når hun var barn. Så han tok skoene fatt og stakk ut døren. (Som jeg ikke trodde han kunne åpne siden låsen er vanskelig.) Han trampet ut, og jeg skal la være å gjenta ordstrømmen til den sinte lille tassen. Men hovedtrekkene var at vi var ufattelig dumme, teite, håpløse og at han aldri skulle komme hjem igjen. (Han kom faktisk med flere ord jeg på tro og ære aldri har tatt i min munn, og når jeg finner den skyldige læremesteren skal jeg vaske munnen hans/hennes med zalo!)

Jeg må si at jeg følte meg ikke mye høy i hatten når jeg sto midt på veien og forhandlet med arvingen med veivende armer og min mest innsmigrende stemme, og jeg mistenker at hele seansen var ganske underholdende for de naboene som var våkene. Og alle andre som passerte oss den tiden vi sto der. Ikke engang spørsmål om hvem som skal masere småføttene når de verker og synge nattasang hjalp.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så jeg innså nederlaget, og fant ut at jeg skulle legge om taktikken. Han hadde åpenbart ingen planer om å lytte til den teite moren sin som sto å svaiet av trøtthet i innkjørselen etter en søvnløs natt. Så jeg trampet oppgitt inn, vekket min bedre (perfekte, elskede, snille) halvdel og sendte han ut for å redde dagen. Han er morgenfuglen av oss og kan tenke logiske løsninger lenge før solen står opp. Synd det var akkurat i dag han skulle sove litt ekstra…

Jeg tipper at situasjon ville blitt mer komplisert om jeg tok bilde av hendelsen, så dette får holde?!

Men jeg er litt usikker på om taktikken min var så lur, for løsningen blir at jeg må flytte hjem til mine foreldre, og en halvtimes spilletid flyttet fra ettermiddagen til morgenen. Muligens ikke den pedagogisk riktige løsningen, men vi fikk ungen inn og vi slipper å stå i innkjørselen og vise til hele verden hvor fryktelige foreldre vi er. (Tror bare jeg lar være å spørre om det var min bedre halvdels ide at jeg skulle flytte til mamma og pappa!) 

Facebooksiden min finner du her.