I morgen kommer jeg til å få ufine, egoistiske barn som kun er opptatt av materielle verdier. De vil miste enhver evne til å vise empati med andre og de vil aldri se nytten i positive opplevelser sammen med andre. All positiv lærdom de har fått om penger vil fordufte, og aldri komme tilbake. De vil garantert huske barndommen som noe grusomt, og jeg som mor kan bare legge hode klar til hugg, om man skal tro enkelte røster som uttaler seg i disse dager.

Da er det nemlig 1 desember som vises på kalenderen, og jeg er en grusom mamma som velger å gi mine barn en liten pakke, 24 dager i året, eller 25 om jeg tar med bursdager. Tenk det at jeg bruker penger på mine egne barn, penger jeg tjener selv. Jeg vurderer til og med hvor mye penger jeg har råd å bruke, og tilpasser det etter årets økonomi. Som forøvrig er langt under normalen i år. (Og for all del, ikke ta dette som sutring, vi klarer det helt utmerket så lenge vi tenker på det vi kjøper og vurderer om vi faktisk trenger en ting eller ikke.) Og siden jeg gjør det så gir jeg mine barn et dårlig grunnlag for voksenlivet, skaper kjøpepress for andre og fremmer noen dårlige verdier om at tiden min er gratis og ikke må pakkes inn i papir. 

Tenk det, her bakes det pepperkaker og lages hobbyverksted uten at guttene skal føle at de får det i gave hos meg, slik tradisjon alltid har vært. Jeg er ikke imot aktivitetskalendere, så fremst de ikke skal gi bort tid vi i høyeste grad bør bruke på barna våre i utgangspunktet både i juletiden og ellers i året. Og til de som hyler ut om at pakkekalenderen koster så fryktelig mye, så må jeg bare si som sant er, planlegg bedre og du vil slippe å bruke en formue! Julen kommer ikke som en overraskelse, og de fleste av oss har hukommelse som gjør at vi vet den kommer til samme dato hvert eneste år.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Ja og når vi alt er inne på temaet penger kan jeg jo informere om at de fleste aktivitetskalenderne jeg hører om ikke er gratis de heller ut i fra innholdet på aktivitetene, selv om enkelte påstår så. Ingen skal fortelle meg at en tur på Leos, kino eller utflukt til skianlegget er gratis. 

Men nå skal jeg ikke være så grusomt fordømmende, som jeg vil ha det til. For innerst inne driter jeg i hva naboen eller andre gjør, eller hvordan de bruker pengene eller tiden sin. Greit nok at jeg hever øyenbrynet over de som velger å rydde lekerommet som en kalendergave, for selv ville jeg blitt potte sur om jeg fikk beskjed om å rydde uteboden lillejulaften som nedtelling til julaften. Det ville jo tatt evigheter for den store dagen kom, og det ville ikke vært en koselig aktivitet som ga meg fine minner å ta med videre. Men jeg ser ikke på dem som gjør andre ting en meg som dårlige foreldre, og jeg tror heller ikke barna deres mister evnen til å aktivisere seg selv. 

Det jeg tror barna tar skade av, er fordømmende foreldre som kritiserer andre bare fordi de velger å gjøre ting andelenes enn dem. Hva så om naboen bruker tusen kroner på hver eneste pakke, har det noe å si for din del? Er det ikke du som skal lære dine barn å glede seg over det de får, uansett om det koster mye eller lite? Er det ikke du som forelder som skal lære dine barn å vise takknemlighet og glede over omtanken med en gave? Er det ikke mors og fars ansvar å lære barn verdien av å glede seg over at alle er ulike? Og tenk hvor grusomt kjedelig det hadde vært om alle gjorde alt helt likt. Selv de som dropper hele styret med kalendere skal respekteres, og jeg er helt sikkert på at også deres barn har det supert i juletiden. For julen bør ikke handle om det man gjør eller får, men om den kjærligheten og tryggheten vi skal gi til våre barn. Ikke bry deg så mye om alle de andre, men gjør som du selv føler er rett. Det finnes ingen fasit over hva som er rett eller galt, og vi har alle ulike erfaringer som igjen vil gi oss ulike utgangspunkt for våre avgjørelser. 

Og jeg minnes 1.desember med lykke og glede, og jeg husker fortsatt mange av de spennende pakkene jeg fikk som barn. Følelsen når jeg sto på tå for å nå den øverste pakken, gleden av å åpne dem sammen med søstrene mine der vi svinset rundt hverandre i iver i lange nattkjoler. Lenge før mine foreldre ønsket å ta morgen. Og lykken var stor over alt det magiske min mor ordnet til oss. Og siden hun var hjemmeværende husmor og dagmamma, så hadde ikke mine foreldre noen overflod av penger. Men hun klarte utmerket godt å finne små ting som vi kunne glede oss over, og som jeg faktisk har den dag i dag. En liten dukke, et neonfarget smykkeanheng formet som en sutt, 20-25år etter at hun ga meg dem i gave. Ting som får frem julefølelser, minner om tidlige morgenstunder med julefilmer på tv, nykokt kaffe og en sukkerbit, småsøstre på ryggen og en godt hjem å vokse opp i. Og merkelig nok er jeg blitt et anstendig menneske, selv om jeg har fått pakker 25 dager i året da jeg var barn. For selv om jeg vokste opp med pakkekalender har jeg lært at gleden er å gi noe, uten at du nødvendigvis skal få noe igjen. 

Så, da var dagens (lange) preken over, og nå skal jeg gå å klemme på pakkene jeg egentlig ikke får røre før i morgen! For tenk det, jeg får enda kalender hos mammaen min selv om hun sa hun skulle slutte med det. Men det betyr ikke at jeg er skuler på svigermor som ikke gir kalender til min bedre halvdel altså, vi klarer fint å fungere sammen uansett, uten sjalusi eller uvennskap.

PS. Mine bekymringer om mamma og pappa sist jul var heldigvis bortkastet tid, de ble ikke forvandlet til troll. Nysgjerrig på hva jeg babler om? Les her: Dropp kalenderen, den skaper små(store)monstere.

Facebooksiden min finner du her.