Jeg har det ikke for vane å stå i oppkjørselen i åttetiden om morgenen med bustet hår, krøllet nattbukse og verdens trøtteste tryne. Men min yngste sønn skulle rømme hjemmefra, og jeg prøvde å få han inn igjen. Jeg priset min skaper for at vi på mirakuløst vis hadde oppholdsvær og innslag av sol, ellers ville tærne mine fryst til is og jeg ville hakket tenner så mye at jeg ikke fikk ut et eneste smigrende ord. Minstemann sover med ull om natten, så han kunne stått der i mange timer uten å fryse, så jeg hadde ikke oddsene på min side.
Årsaken var at han fikk tilsnakk for å ha skallet broren, som ikke hadde svart han på et spørsmål. Det skal sies at eldstemann fikk beskjed om å svare når noen snakker til han, men siden han er noe eldre er han ferdig med rømningsforsøk. Minstemann på sin side slektes kanskje litt i overkant på morssiden av familien, og da spesielt bestemoren som også rømte når hun var barn. Så han tok skoene fatt og stakk ut døren. (Som jeg ikke trodde han kunne åpne siden låsen er vanskelig.) Han trampet ut, og jeg skal la være å gjenta ordstrømmen til den sinte lille tassen. Men hovedtrekkene var at vi var ufattelig dumme, teite, håpløse og at han aldri skulle komme hjem igjen. (Han kom faktisk med flere ord jeg på tro og ære aldri har tatt i min munn, og når jeg finner den skyldige læremesteren skal jeg vaske munnen hans/hennes med zalo!)
Jeg må si at jeg følte meg ikke mye høy i hatten når jeg sto midt på veien og forhandlet med arvingen med veivende armer og min mest innsmigrende stemme, og jeg mistenker at hele seansen var ganske underholdende for de naboene som var våkene. Og alle andre som passerte oss den tiden vi sto der. Ikke engang spørsmål om hvem som skal masere småføttene når de verker og synge nattasang hjalp.
Så jeg innså nederlaget, og fant ut at jeg skulle legge om taktikken. Han hadde åpenbart ingen planer om å lytte til den teite moren sin som sto å svaiet av trøtthet i innkjørselen etter en søvnløs natt. Så jeg trampet oppgitt inn, vekket min bedre (perfekte, elskede, snille) halvdel og sendte han ut for å redde dagen. Han er morgenfuglen av oss og kan tenke logiske løsninger lenge før solen står opp. Synd det var akkurat i dag han skulle sove litt ekstra…
Jeg tipper at situasjon ville blitt mer komplisert om jeg tok bilde av hendelsen, så dette får holde?!
Men jeg er litt usikker på om taktikken min var så lur, for løsningen blir at jeg må flytte hjem til mine foreldre, og en halvtimes spilletid flyttet fra ettermiddagen til morgenen. Muligens ikke den pedagogisk riktige løsningen, men vi fikk ungen inn og vi slipper å stå i innkjørselen og vise til hele verden hvor fryktelige foreldre vi er. (Tror bare jeg lar være å spørre om det var min bedre halvdels ide at jeg skulle flytte til mamma og pappa!)
Facebooksiden min finner du her.
