Yes, endelig er ungene så store at jeg kan sende dem på julegaveshopping uten meg! Ja altså når jeg tenker meg om er 2 av 3 store nok å dra på shopping, nr 3 må muligens lære seg å prate eller gå først. Det holder vel ikke at hun kravler etter gulvet og hyler mam, mam eller bo,bo.
Så i dag sende vi dem på jekta (stort kjøpesenter) alene med 400kroner øremerket julegave til meg og mannen. Endelig skal mor å far få gave uten å vite innholdet, DET blir gøy. For det er ganske spennende å fundere på hva en 12 og en 7åring finner på. De fikk selv bestemme om vi skulle få noe i lag.
Mens de var på kjøpesenter benyttet jeg og mannen sjangsen til å dra innom Kvaløya husflidslag sin julemesse, og ikke minst vandre rundt på museet uten to stykk maskråker som sier "mamma kan vi?!". For hun som henger på magen er fornøyd så lenge jeg er i bevegelse. Og både jeg og mannen er intressert i historie, så vi kan gjerne bruke litt tid der.
Vel, så mye tid ble det ikke for i disse telefontider ble vi fort oppringt av to stykk gutter som fornøyde informerte om at de var ferdige og kunne hentes.
Men jeg fikk kjøpt meg et nøste hjemmefarget ullgarn som skal bli gule tøfler til lillemor, og jeg vet hvem som har ordnet det så skal vel få tak i mer om jeg trenger. Så nå gleder jeg meg til julaften når vi får gave fra guttene, det blir morsomt!
12år å som gutter flest forventet jeg ikke at eldstemann skulle finne på en fantastisk genial og omsorgsfull gave til stefaren sin. At han tenker på pappaen er jo forventet, det heter jo farsdag. Men den fine gutten min tenker ikke bare på han, han tenker også på stefaren sin. Helt av seg selv, fordi han synes han fortjener en gave.
For en uke siden ringte han hjem, han trengte penger. For som mange vet er mor mer en mamma, hun er også bank. Jeg lurte selvfølgelig på hva han skulle med så mye penger, og gjett om hjerte mitt smelta når jeg hørte hva han planla.
Han vet at stefaren digger musikken til Jørgen “joddski” Nordeng, og han vet at han ønsket seg boken Full Sirkel. Så når det skulle være boksignering samme dag på et av byens kjøpesenter måtte han jo få den signert. Det var jo den ultimate gave, og om jeg vipset over penger til faren hans, skulle han betale. For vi er jo så kjipe foreldre at han ikke har fått bankkort enda, og lommepenger er det dårlig stelt med. All ære til faren som faktisk kjøpte boken for meg så guttungen kunne gi den i gave. For ikke bare måtte han betale, han måtte også kjøre rundt med guttungen så han skulle rekke signeringen.
Vel, det var en stolt gutt som ikke klarte å vente med å gi gaven, så han kom rett innom her etterpå og ga den til min bedre halvdel. Og det var en stolt og rørt mann som fikk signert bok! Den perfekte farsdagsgaven, ikke bare fordi det var en gave, men også fordi han er ekstrapappa til guttungen.
Hurra for alle fedre, uansett om de er biologisk tilknyttet barna eller ikke!
Nei, jeg liker ikke halloween, sånn er det bare. Det er en kjip dag, og jeg har ikke gledet meg! Jeg synes det er unødvendig stress i hverdagen som allerede er fullpakket av andre ting, og jeg kunne fint klart meg uten mas om godteri, kostymer og mest sannsynlig mareritt i ettertid.
Men jeg setter meg ikke på bakbena som en real surkjærring altså, det blir litt sånn som med fotball. Ungene snikinfører det i hjemmet, og til slutt vil jeg ta meg selv i å glede meg litt over det. Jeg kommer nok aldri dit at jeg vil elske denne dagen, men en plass midt i mellom havner jeg nok. Jeg må bare bli vant til det, og innse at verden går videre selv om jeg gjerne kan være litt vrang å sette bremsene på. Ikke at det hjelper altså, men jeg får i det minste klaget litt.
For om jeg vil det eller ikke så er det kommet til Norge, og jeg skal virkelig ikke være den sure mammaen som nekter mine barn å kle seg ut å være sammen med vennen sine på denne morsomme dagen. Og det selv om jeg hater alle kiloene med godteri som skal inn i hus. De har gledet seg i ukesvis, og man må være et veldig kaldt menneske om man ikke klarer å glede seg over gleden til barna. Jeg skal ta bilder av dem, formane dem om god folkeskikk, og grue meg til diskusjon om hvor mye godteri de får spise de neste dagene.
Og i år har jeg til og med kjøpt meg heksehatt, siden min søster er litt yngre en meg å har en helt annen oppfatning om denne dagen. Så det betyr at vi skal til en skummelt pyntet leilighet til glede for store å små barn i ettermiddag. Jeg kunne selvfølgelig vært en heks å sakt at nei det gidder vi ikke. Men nå er det nå en gang mer koselig å være lamme andre, istedenfor å sitte hjemme i kjelleren og surmule fordi verden utvikler seg og vi lager oss nye tradisjoner.
Så kom dagen, den vi har grua oss til. Eller rettere sakt jeg har grua meg til. Den med 3 månedersvaksine, ei sprøyte i hvert lår og en søt en som frøkna får smatte i seg. En milepæl i utviklingen og et tegn på at tiden går og jeg som mamma må gjøre kloke valg.
Selvfølgelig sier vi ikke nei til vaksinen, for gjør man det kan vi like greit kaste bilstolen, sykkelhjelmen og andre ting som skal beskytte barna våre.
For jeg er ikke en av dem som velger å lukke øynene for forskning, og det faktum at folkeimmunitet er livsviktig for mange. Jeg er helt klart for vaksinasjonsprogrammet som har vært i mang årtier. Ikke bare for å beskytte barna mine, men også dem med så svakt immunforsvar at enkelte "ufarlige" sykdommer tar liv. For barn og voksene som ikke kan ta vaksinen.
I skrivende stund vandrer jeg frem og tilbake over gulvet med lillemor i sjal på magen, urolig, trøtt og misfornøyd. Men det er verd det, for om hun hadde blitt smittet av noen av sykdommene det vaksineres mot kunne disse småurolige dagen vært noe helt annet.
Så vi skal vel holde ut noen dager med lett feber, natteuro og en liten baby som trenger uendelige mengder med nærhet og trygghet mens kroppen venner seg til vaksinen. Og jeg skal gladelig bytte ti ekstra bleier om dagen når magen er litt urolig, for en dehydrert baby med omgangssyke vil vi virkelig unngå!
Nå vugger og bysser vi, og puppen er fremme hele døgnet både som trøst og mat, og selv om det er tøft akkurat nå så er det verd det.
Kjære deg, som for første gang skal få oppleve gleden med å få et barn, en skatt uten målbar verdi, kjære deg ikke stress. Og kjære deg, du som er mamma fra før!
Du er god nok, uansett om du kjøper klær i bomull eller ull.
Du er god nok, uansett om du ammer eller gir morsmelkerstatning.
Du er god nok, selv om du gråter. Gråt med stolthet, tårene hjelper.
Du er god nok, uansett om du trener eller lar det være.
Du er god nok, uansett hva andre måtte si.
Lytt på råd, men stol på magefølelsen og følg det du føler er rett. Et råd er bare ord, og ordene kan du glemme om dem ikke passer deg. Du er mammaen, du vet best!
Og vær så snill, prøv å ikke stress bort den dyrebare tiden din håpefulle er liten. Det er helt greit å ha store floker i håret og ringer under øynene, det er helt ok å ha gulpeflekker på klærne, det er helt fint at du hopper over kveldsbadet til skatten, det går helt greit at du glemte stellevesken hjemme, det gjør ikke noe at du har den minste eller største babyen og verden går ikke under selv om det ikke blir middag en dag eller to.
Du er god nok uansett, la stresset være og nyt hverdagen din. Ikke stress selv om du har dager lykkefølelsen mangler, og du føler du kjemper for å holde deg oppe, det er lov å ha det slik. Alle mammaer har tøffe dager, vi er bare ikke så flinke å fortelle hverandre om det. Og om du har det tøft hver dag, be om hjelp. Det er ikke et nederlag og det er viktig å ta vare på seg selv for å være det beste for sitt barn.
Hva i guds navn er det egentlig som feiler deg, der du sykler med et tilfreds smil sammen med dine barn. Ser du ikke selv hvor latterlig du er som sykler uten hjelm, men påser at dine barn er godt beskyttet? Tvinger du dem til å bruke hjelmen, lyver du å sier at du er supermann og aldri kan tippe? Mest sannsynlig vil et barn tåle et kakk i hode bedre enn deg…
Du trenger ikke være noen rakettforsker for å skjønne at de voksenes handlinger bestemmer barnas oppførsel. Og om du driter i å bruke hjelm for å beholde den perfekte frisyren, ja da kan du ta deg faen på at ungene dine også gjør det. Tomme ord har ingen effekt, og skal du være et godt forbilde må du gå foran med et godt eksempel.
Hva årsaken din egentlig er til å ikke bruker hjelmen driter jeg i, for det er en dårlig unnskylding uansett hva du serverer. Hjernen er viktigere enn frisyre og utseende, og om du har råd til sykkel kan du også bruke 200kroner på sykkelhjelm.
Da er sesongen for fotballkamper igang for i år, og jeg innser at guttene skal være svært fornøyde med min bedre halvdel som kan følge dem opp. For om du ser bort fra min særdeles synlige tilstand, ville jeg uansett ikke vært mye til hjelp. Fotball er liksom ikke min greie, og selv om jeg gjerne kan være med å se hva de holder på med har jeg ikke snøring på noen ting. Og jeg hadde antakeligvis avlyst kampen til eldstemann i dag fordi jeg hater skitvær og kulde. (Jada, jeg bor absolutt på feil plass!) Men mannen stiller opp med både godt humør og entusiasme, den raringen. Han synes tydeligvis det hele er morsomt å stå ute å fryse i snøvær med stiv kuling rundt ørene!
Men det som er gøy er jo å høre om opplevelsene når de kommer hjem, for entusiasmen og gleden smitter av. Dessverre har vi litt utfordringer med at mine gener er gått i arv så en av to er en ekstremt dårlig taper. Å for alle del, han har min største forståelse, og jeg skulle gjerne lært han at det var lov å bannes og bli sint på motstanderne. Men det vil vel ikke ta seg helt bra ut, så jeg klistrer på meg et slags smil og sier at vi må huske at det viktigste er å delta. Jeg tror løgnen blir gjennomskuet hver gang, for jeg får bare rare blikk og beskjed om at jeg er teit. Den delen av oppdragelsen overlater jeg også til mannen!
Guttene digger i alle fall fotball og så lenge de vil spille skal de få lov. Så får jeg stå på sidelinjen og smile pent selv om jeg ikke skjønner noen ting. Jeg får heller kopiere de andre foreldrene, og juble når de gjør det, og se furtende ut når ting ikke går rette veien med laget. Jeg må bare passe på å stirre på rett foreldregruppe, ville nok bli litt flaut om jeg heier på feil lag!
Så får vi bare håpe at ikke så alt for mange kamper havner på samme dag og tidspunkt, for i dag var det hardt program for å rekke kampene til begge guttene. Ikke så hardt program for meg altså, jeg lå hjemme på sofaen å hadde det godt å varmt og er i bedre form enn på lenge.
I går hadde vi sånn foreldre tentamen, du vet de halvårs samtalene på skolen hvor du får høre om oppdragelsen din er helt ute å kjøre, eller om du bare ligger å loffer etter grøften. Det er alltid like skummelt med denne vurderingen for det kan jo hende at alt har gått riktig så galt siden sist. Ja faktisk kan vi ha kjørt oss fast en eller annen plass på veien. Så jeg skjelver alltid like mye i knærne og biter negler så bare halve fingeren står igjen før slike begivenheter, for man vet jo aldri!
Heldigvis ser det ut til at vi klarer å holde jevn kurs fremover i grøfta, så det var bare godord å høre om arvingen. Kartleggingsprøven i norsk og matte ga en god pekepinne på hva han må jobbe mer med, så jeg synes i grunnen bra at de har prøvene. Hele livet settes vi på prøve, og disse testene er et godt hjelpemiddel spør du meg. Hvorfor ikke bli vant til dem med det samme, istedenfor å vente for lenge og øke presset og skummelheten rundt dem. Jeg skulle i alle fall ønske at vi hadde slikt da jeg startet på skolen. Det som er litt synd er at de ikke sier noe om hvor godt an de ligger når de er så små, så det blir ikke like lett å tilpasse læringen etter hvor langt de faktisk er kommet i læreprosessen i de enkelte fag. Med storebror vet vi hvordan han ligger an begge veier.
Vel, vi besto tentamen og jeg er stolt og kry over guttungen, noe jeg ville vært uansett innsats på han. Men jeg må innrømme at hjertet hoppet over noen slag når jeg så matteprøven og innså at han er så glad og flink med tall.
Stor i munnen som vi har vært, lovet vi for lenge siden at når han knekte lesekoden skulle han få telefon og ikke minst et spill på den. Og i går var det bare å innse tabben når vi fikk bekreftet det vi allerede har sett, han kan lese! Så vi må skaffe en telefon som kan brukes til å spille Pokemon på! Den vi hadde var selvfølgelig for gammel. Og før vi har ordnet det blir det neppe ørefred et sekund i huset!
En ukeplan er alltid sirlig puttet ned i mappen sin, og den andre er vi heldige om den dukker opp i et stykke! Om den i det hele tatt blir med hjem… Men jeg har vel ikke noe jeg skulle sakt om jeg spør min egen mamma om hvordan jeg gjorde det…
Nå er det bare å vente på neste tentamen som skal være i omløp, og den kan bli riktig så underholdene. Siste mål var å øve på å skrive med små bokstaver og ikke krote i alle bøker, og jeg har ikke klart å følge det opp. Jeg kludrer over alt og mistenker at min sønn gjør det samme! Så det blir nok stryk å få der ja.
Heldigvis er dette bare forberedelsene til høstens eksamener når vi skal inn på teppe til helsesøsteren igjen, og det er virkelig nervepirrende opplevelser. Jeg glemmer aldri den gangen en av mine søte små stappet hode til dukka i potten når han fikk beskjed om å mat den. Han kom med tidenes sleskeste blikk i min retning og sa NAM høyt og tydelig mens han smilte søtt til helsesøsteren. Hadde det funnes et svart hull i umiddelbar nærhet hadde jeg forsvunnet i det!
Der det er hjerterom er det husrom (trommevirvel), så et nytt tilskudd til familien ønskes velkommen i juni. Fortsatt lenge til, men ettersom spørsmålet om hvorfor jeg plutselig er blitt sengeliggende med et ganske grå/grønn/blekt ansikt kommer stadig vekk, kan vi like så greit avsløre årsaken. Et lite bøllefrø vokser i magen min og tvinger alt av mat ut igjen. Kjempegreier når det viktigste jeg kan gjøre er å spise sunt og næringsrikt. Ikke det engang klarer jeg, og det eneste jeg får i meg er stekt egg på skiva med kethup og litervis med appelsinjuice. Alt annet får magen til å vrenge seg.
Innimellom klarer jeg faktisk å glede meg til det som er foran oss (våkenetter, bæsjbleier og tonnevis meg bekymringer og glede), men siden jeg har vært veldig, veldig dårlig har humøret vært på bånd. Annet hvert minutt har jeg lyst å kvele noen som legger ut linker til “lekre” matretter, og i det neste sekundet har tårene piplet av dårlig samvittighet eller en elendig reklame på tv. Hurra for gale hormoner som gjør meg til et slags mammamonster.
De siste dagene har formen blitt ørlite granne bedre, og jeg har klart å bevege meg utenfor hjemmet tidlig på dagen, og jeg formelig stråler av lykke hver gang jeg spiser og beholder maten. Jeg håper virkelig at jeg blir bedre snart, for jeg savner jobb og et sosialt liv, og måtte nesten gråte litt når jeg skulle fylle ut sykemeldingene. Som sagt, mammamonster ute av kontroll. Jeg har lyst å gråte av det meste for tiden.
Tegnet vises i 6 måneder i tilfelle du skulle glemme resultatet og må sjekke det på nytt…”
Til tross for at jeg har mistet alt for mange av mine hardt oppsparte kilo de siste ukene, har jeg fått kul på magen. Noe som i grunnen er flaut ettersom jeg bare er i uke 11 og det lille frøet som er ventet overhode ikke tar noe plass enda. Så når noen spør, sier jeg “jada, er gravid, men magen er bare alle hamburgerne og sjokoladen jeg har stappet i meg i sommer!”. Kroppen har vel programmert inn hva som kommer og forbereder seg.
En kjapp titt i speilet viser ikke den der magiske gløden man vist nok kan få under svangerskapet og det eneste jeg ser er et surt, bleikt tryne fullt av kviser og et hår som sårt trenger en klipp.
Nå er det mange ting som må ordnes, men først skal jeg konsentrere meg om å få i meg mat og sakte men sikkert komme meg på bena igjen.
PS. Minstemann som muligens må få et nytt navn har gitt klar beskjed om at han flytter til besteforeldrene om det blir en jente, men han gleder seg veldig om det blir en gutt. Jenter har jentelus, og det er vist nok best å ha overvekt av mannfolk i familien…
At det skal være så uforståelig vanskelig å handle en gang i uken og planlegge middager for 7dager i slengen! Ja det er faktisk en uoverkommelig oppgave på lik linje med en snartur til Mount Everest. Alle forsøk på å gjennomføre en effektiv matplanleggingsrunde faller i staver og du kan ta deg faen på at vi ender opp på butikken minst fem av syv dager.
Når jeg tenker meg om innser jeg at det er flere årsaker til at vi ikke evner til denne typen effektiv familieplanlegging, og selv om det er grusomt irriterende tar jeg det med knusende ro. Middag blir det, selv om den handles samme dagen. Men på en annen side hadde det vært fint å fjerne irritasjonsmomentet og ikke minst spare oss selv for litt ekstra stress. Og det siste vi vil ha er stress.
Vel, motivasjon er kanskje ikke det største problemet for vi snakker stadig vekk om hvor effektive vi skal bli, problemet er handlingen. (Ja faktisk i dobbel betydning, både det fysiske vi skal gjøre og selve shoppingrunden.) Mulig at vi kunne tjene på å planlegge når vi skal snakke om middager bedre, for som regel blir det i bilen etter jobb hvor begge er slitene og overhode ikke har noen ideer om hva det skal bli til middag. Og ettersom jeg har pålagt mannen å lage middag her i heimen ifølge han, så har jeg ikke så mye jeg skulle ha sakt. (Og jeg kan ha mye å si om saker og ting, så det hender jeg blir litt sur om jeg ikke kan gjøre det.) Et annet problem er at vi aldri finner gode forslag på enkle, effektive, rimelige og ikke minst gjennomførbare middager når vi trenger det. De husker vi når vi har lagt oss om kvelden eller når vi er på vei på ferie og i andre situasjoner hvor middagsretter ikke kan forstyrre det vi holder på med og det ikke er tid eller sted for å skrive ned alternativene.
Av og til klarer vi å komme så langt at vi får krotet ned 7middager på en liste og planlagt innkjøp deretter, og da er det nesten kryss i taket og vil jubel. Det er langt fra lett å finne matretter som passer inn i hverdagens tempo og mas og dagsform og andre variabler jeg ikke har regnet med. Men som regel tar vi gleden på forskudd og innser rimelig fort at det ikke går å handle på søndager eller helligdager. Og vi vet godt at når vi utsetter handlingen, ja da blir den gjerne forskjøvet i mange, mange uker, helt til handlelappen er forsvunnet.
De få gangene vi både klarer å planlegge og handle inn middagene kan du være helt sikker på at et eller annet kommer i veien så hele middagsplan må legges om, vi får middag hos min mamma(som vi ikke sier nei takk til), eller vi har glemt x-antall ting på handlelisten så vi uansett må ut å kjøre.
Når jeg tenker meg om kan vi like greit forsette som før, for det er like mye stress å planlegge middagen og handle en gang i uken, i alle fall om du er en smule uorganisert og utsatt for uforutsette ting. Og det hjelper heller ikke på at vi har så liten lagringsplass at vi ikke kan storhandle mye i slengen.
Takk og pris for at vi ikke må skaffe råvarene selv, men kan betale for dem på dagligvarebutikken. Ellers ville vel ungene ha sultet!
Så får det bare være at vi kanskje bruker litt mer penger enn nødvendig, for vi kaster mye mindre mat en de gangene vi har handlet inn mye i slengen. Så det er ikke bare negativt at middagen blir handlet en-to timer før den skal spises. Og med litt øvelse kan jeg sikkert lære meg å google middags forslag når vi skal bestemme hva vi lage.
