Av en eller annen grunn passer trassalderen veldig godt når jeg leser teksten denne mannen har skrevet. Jeg kjenner at jeg blir automatisk vanskelig, av den enkle grunn at det som skrives ikke fungerer i praksis. Han er sikkert en flott mann og han har mange gode poeng, jeg ønsker ikke å kritisere han, men jeg må innrømme at jeg ikke er like enig bestandig.

I teorien er det han skriver veldig rett og logisk, det høres nesten litt magisk ut og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne snakke min særdeles selvstendige treåring fra et eller annet påfunn han har i det samme sekundet vi må gå ut døren. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er enig i en god del av det mannen skriver, og jeg vet at barnet mitt ikke trasser for å irritere på seg foreldrene. Han gjør ikke dette for å være vanskelig og han gjør det ikke bevisst. Men når det kommer til forslagene om hvordan jeg skal reagere bommer han kraftig. 

For en stund siden var vi på butikken, og jeg testet den såkalte pedagogisk riktige metoden. Minstemann ville ha en leke, minstemann kunne ikke få leken, mamma forklarte at den leken kan du ikke få, men jeg forstår at du ønsker deg den og at det er vondt å ikke få den. Minstemann setter i et hyl uten sidestykke, mamma sier igjen sine ord på en rolig og grei måte. Minstemann hyler enda mer og holder seg for ørene, mamma fortsetter handlingen, minstemann slenger seg ned på gulvet og øker lyden enda noen desibel, mamma merker at hele butikken ser på henne med store øyne. Minstemann fortsetter utfoldingen av egen selvstendighet, mamma tar ungen under armen og tramper ut av butikken, uten varer, uten å i det hele tatt gidde å tenke på at det er pedagogisk feil å gi beskjed til treåringen at han ikke får være med på butikken når han nekter å gjøre som han skal, og at han har med å høre etter neste gang.

Vel hjemme evaluerte jeg episoden og kom frem til at neste gang blir det en advarsel, så rett i bilen å hjem. Ikke noe mer snakk, ikke noe mer babbel om følelser og annet tull som uansett ikke høres i hylene fra den illsinte lille gutten. For min erfaring er at jo mer jeg snakker, jo mer hyler ungen. 

Så får han heller utfolde sin egen selvstendighet når det kommer til å dra i barnehagen i nattbukse, bruke den største skinnluen på den varmeste dagen i året, ha klærne på vrangen eller tisse i potten istedenfor i do. 

For selv om det høres fint ut kan ikke barn snakkes til ro bestandig, og da har jammen meg mamma også lov til å trasse, eller utvikle sin egen selvstendighet som det så fint heter! 

Så kan bare alle andre smartinger som mener jeg gjør feil komme innom her en morgen etter tre timer søvn og hjelpe til, så skal jeg helt sikkert klare å snakke rolig og behersket når jeg finner doen overfylt av dopapir og lekebiler, en hel melpakke utover stuegulvet, forklare rolig at du må ha klær på når du går ut og smile strålende når jeg egentlig vil grine fordi jeg er sliten og tørtt.

«Det beste foreldrene kan gjøre er å se vennlig på barnet,si «flott!», snu seg og gå ut av rommet. På vei ut kan man snu seg og si: «Bare si fra om du trenger litt hjelp». Med en stående invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten å føle seg ydmyket.Hvis de voksne faktisk ikke har tid til å vente de få minuttene ekstra, kan de sette seg på huk foran barnet ogsi: «Jeg vet godt at du helst vil gjøre dette selv, men akkurat nå har jeg det travelt, så jeg vil gjerne gjøre det for deg, hvis det er i orden?»De fleste barn svarer hyggelig på de hyggelige spørsmålene.»

(Utrag av tekst som står på dagbladet.no)

Det her er vel ikke helt realistisk, sånn i den ekte verden? De fleste barn jeg har møtt svarer ikke hyggelig på hyggelige spørsmål når de er trøtte og vil gjøre selv, de hyler alt de makter og kaster støvelen i hode på deg!

Til slutt vil jeg bare legge til at dette ikke er et angrep på Jesper Juul, men jeg er desverre enda i selvstendighetsalderen og velger å rope å skrike uansett hvor hyggelig han prøver å være. Spesielt når han gir meg dårlg samvittighet fordi jeg ikke er en mamma som alltid smiler og er fornøyd, som alltid snakker rolig og bestandig har tid til å la barna gjøre som de selv ønsker.

Men om ikke annet er jeg flink å fortelle guttene mine at de er flinke, gode og at jeg elsker dem, så jeg er ganske sikker på at de vil vokse opp til selvstendige individer selv om jeg tvinger på dem klær før vi går ut i 15minus om morgenen, eller at jeg ber dem om å oppføre seg når jeg tramper ut av butikken. 

(20grader ute, og minstemann har vinterjakke og skinnlue på seg, etter eget valg selvfølgelig. )

#mammablogg #barneoppdragelse #oppdragelse #trassalder #selvstendighetsalder #barn #forelder #terapi