Det er ikke mange negative kommentarer jeg får på bloggen, men det hender at en eller annen idiot forsøker å lage kvalme fordi de mangler oppdragelse og sosial inteligens. 

Som regel synes de jeg er stygg, noe de selvfølgelig får lov til å synes, jeg vil mest sannsynlig tenke det samme om dem, men jeg har i det minste såpas mye dannelse at jeg ikke sier det til dem. De har også dårlig utviklet norsk skriftspråk, så du kan vel si at det noen ganger kan være litt vanskelig å forstå hva de prøver å si. Ikke fordi det er stavefeil, men fordi de lager seg egene ord. Det bør også brukes en god del «fyord» i det de skriver, men det biter ikke på meg ettersom jeg tross alt er nordnorsk og jævlig kan være både positivt og negativt. (Jævlig bra, jævlig idiotisk osv.) 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men en ting som går igjen er at de hele tiden ber meg finne meg en jobb, eller sette meg i kassa på butikken. (Som oftest rema100…) Og her kommer jeg til poenget med det jeg skriver. Hvorfor er det en selvfølge at jeg ikke har en jobb? Ser jeg ut som en spesiell type person som ikke jobber, er det fordi jeg her et sykt barn det hender jeg skriver om, eller sitter alle bloggere hjemme? Snodig at så mange kan forhåndsdømme meg på denne måten. 

Om jeg ikke hadde hatt en jobb, hvorfor må jeg finne meg en butikkjobb? Kan jeg ikke jobbe som renholder feks? Skal liksom jobben i kassa på rema hjelpe meg med problemene mine, som jeg skriver en del om? Eller er det slik at de som skriver slikt enda lever i troen om at det er negativt å sitte i kassen på butikken? Hva skulle de liksom gjort om det ikke var noe butikk? Skulle de sultet ved brødboksen. Tipper de ville endret mening om så skulle hende.  

Jeg funderer også på hvordan glede folk kan ha når de sitter og trykker ut oppgulp som de postert til andre? Er det virkelig så fint å skrive stygge ting til andre? Det er helt greit at folk er uenige, men må de si det på en usakelig og smaksløs måte med store bokstaver? 

Til slutt vil jeg tilføye at jeg har en jobb, en veldig meningsfull og viktig jobb som jeg liker svært godt, og som har tatt hensyn til min hjemmesituasjon slik at jeg faktisk kan jobbe hundre prosent. Så da ville det jo være veldig idiotisk av meg å bytte til en annen, som jeg helt sikkert ikke vil like og som i alle fall ikke vil kunne tilrettelegge for mine behov. Så skal du komme med noe negativt får du finne noe mer oppfinsomt enn at jeg skal finne meg en jobb, det funker ikke! 

Ps. Jeg får en ganske ufin glede av å svare på negative kommentarer, for i mitt hode er det faktisk lov å være småfrekk tilbake. For det er vel lov å være litt udannet selv, når andre er det mot deg. Er det ikke noe som heter «en tann for en tann» eller «likt skal være likt»? 

Og til deg som ba meg finne meg en jobb istdendenfor å publisere åpenbare ting på facebooksiden min, kunne du ikke gitt meg gleden av å svare deg? Om du skriver noe ufint kan du i det minste stå for det, og la være å slette kommentaren etter en liten stund. Jeg har jo en jobb, så derfor kan jeg ikke svare i tide og utide…

 Jeg sitter ikke med bena på bordet hele dagen!

Siden jeg blir motarbeidet av vår internert leverandør får jeg ikke blogget denne helgen. Jeg hater å skrive mer en ok, ja eller nei på telefon, så dette blir ikke noe langt skriveri!

Dagen startet med sure barn og trøtte foreldre, minstemann insisterte på skinnlue og jeg orket ikke krangle han fra det. ( Og ettersom det er sommer og ganske mange varmegrader burde han klare seg uten. Men neida, han synes ikke nordnorsk sommer er noe å skryte av.) Så kom jeg meg til slutt på jobb, og fant ut at det ville bli en ganske så slitsom dag med få utsikter til å gå tidlig hjem.

Men midt på dagen snudde humøret seg, vi fikk brev fra nav. Og de har ombestemt seg så nå får vi stønaden vi har rett på. Jeg hadde lyst å grine av lykke!! Skal skrive mer om det når jeg kommer meg på nett med noe annet enn telefon.

Trodde jeg aldri skulle bli så glad for noe det står nav på, men en enormt stor bekymring er nå fjernet fra våre skuldre.

Desverre er jeg kommet så langt at jeg vil kaste telefon ut vinduet av irritasjon, så nå blir detvikke skrevet mer i dag!

For nøyaktig 22 år siden endret livet mitt seg, og den mellomste søsteren min kom til verden. En søt liten tulle, som var sta som et esel. Noe hun stort sett er enda når jeg tenker meg om. Det var en sto omveltning for en femåring å skulle bli storesøster, for på mange måter hadde jeg vært enebarn i lange tider. Jeg har en storebror, men han var 10år eldre. 

Jeg husker godt den natten hun kom til verden, og tiden før og etter. Jeg hadde lenge ønsket meg en levende dukke, og nå kom hun endelig. Så lillesøster måtte finne seg i at storesøster skulle stelle med henne, selv om jeg sikkert kunne være noe irriterende til tider. Men hva har man ellers søsken til? Jeg har skrevet litt om dette før. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg ble rundt fem år endret hele min verden seg, og neste tilskudd i søskenflokken kom til verden. Dette var en veldig traumatisk opplevelse, ettersom hun fant ut at hun skulle melde sin ankomst tidlig på morgenen. Og hjemme var storebror som barnevakt. Men når jeg våknet og tasset inn til mamma og pappa, var det ingen der. Jeg tasset vidre inn i stuen og heller ikke der var det noen. Jeg sjekket alle rom, skap og skuffer og var sikker på at monstre under trappen hadde tatt dem. (Og selvfølgelig sjekket jeg ikke storebror sitt rom, for hvordan femåring tør å vekke en 10år eldre bror som sover?) Så der satt jeg i trappen og gråt mine modige tårer, mens min søster kom til verden. 

Jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke var den eneste som trengte oppmerksomhet, og jeg inntok rollen som eiesyk storesøster. (Noe jeg egentlig enda holder på med!) Nå har jeg alltid vært den som elsker å sove, og selvfølgelig fikk jeg en søster som alltid sto opp før småfuglene. Og selskapssyk som hun var, ble jeg alltid vekket alt for tidlig. (Og om vi er i samme hus og sover i dag, gjør hun det samme!) 

(Les mer av dette innlegget her.)

Lillesøster er blitt voksen nå, selv om jeg ikke helt synes det er greit. For hun vil alltid være  min lillesøster, som jeg skal passe på. Og jeg er helt sikker på at den dagen vi sitter på gamlehjemmet vil jeg fortsatt være den plagsomme storesøsteren som skal blande seg inn i alt. 

Æ håpe du får en strålanes dag vennen, kjæmpegla i dæ søstra mi <3 

(Tenkte jeg skulle gi deg denne kjolen i gave, helt til jeg husket at du ikke lekte med dukker mer!!)

Jeg får stadig høre at jeg må glede meg over de små tingene i livet, men nå er jeg kanskje litt kravstor, og velger heller å glede meg over de store tingene. 

Jeg skal nå liste opp noen store gleder som får meg gjennom dagene!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hender en sjelden gang at jeg får sitte helt alene på do, helt uforstyrret og uten publikum. Ingen som skal sage av meg foten, og ingen som bare må på do med det samme. Dette gjør meg fantastisk glad, og siden det hender så sjeldent er dette en ekstra stor glede. 

Når eldstegutten kommer med blomster til meg, tydelig plukket i naboens blomsterbedd slå mammahjerte noen ekstra slag. Og jeg blir faktisk så glad at jeg ikke legger merke til gjørmeflekkene som går helt inn i stuen. Her snakker vi om gigantstor glede!

Det hender at jeg tar meg friheten til å kjøpe meg nye sko, nye helt uforsvarlige og lite brukervennlige sko med tanke på min rolle som mamma. Og når jeg da kommer til kassen og skal betale en svimlende sum for disse, går det opp for meg at de er på tilbud. Salg er med andre ord en veldig fantastisk glede jeg noen ganger opplever. 

Når jeg kan gå med sandaler ute kjenner jeg også at jeg blir ekstra glad, spesielt når det er sommer her i nord. (Og jeg nekter å la det faktum at jeg må ha tykke ullsokker inni gjøre meg mindre glad! Det regner tross alt ikke…)

Jeg blir også veldig fornøyd når vi er på handletur og jeg unngår pinlige situasjoner som blotting. Og da tenker jeg både på de gangene minstemann lar være å rive opp forhenget i prøverommet når jeg drister meg til å prøve bukser, eller når han rett og slett finner ut at jeg er et klatrestativ. 

En annen glede er når jeg står opp om morgenen og oppdager at jeg på en eller annen måte klarte å rydde leiligheten før jeg la meg. For en fantastisk start på dagen, selv ikke at den starter i 5tiden tar bort gleden. 

Og når jeg tenker meg om blir jeg jo ekstra glad når ungene står opp tidlig, for tross alt så får jeg jo ekstra kvalitetstid lamme dem! (Ingen skal si at jeg er negativ i alle fall!)

Gaver er også noe som gjør at jeg jubler, jeg elsker gaver og blir like fornøyd med et kakestykke som en bok fra min bedre halvdel, om hvordan jeg kan utrydde maur. (Synes det en ekstremt romantisk gave, så er det rart at jeg regner den som en stor glede?!)

Jeg hopper også av glede når jeg får skryt for skrivingen min, og for bildene jeg legger ut på bloggen. Hver eneste kommentar som legges igjen gjør meg glad, og det er helt klart en stor glede i livet. Til og med de mindre pene kommentarene gjør meg glad, ettersom jeg da får muligheten til å leke voksen, eller svare på en litt småsarkastisk måte uten at det gjør noe!

Den siste gleden jeg skriver om i dag må være når NAV sammarbeider, noe de svært sjeldtent gjør i sakene som omhandler minstemann. Men om de plutselig skulle finne på å gi oss medgang ville jeg helt klart bli en svært lykkelig mamma. (Les her om du vil ha litt mer bakgrunn for denne gleden…)

Så som du skjønner holder jeg meg til å lede meg over de større tingene i livet mitt! 

Så fikk jeg litt tid å skrive en formell klage til nav, men hadde jeg vist at det skulle være så vanskelig ville jeg ikke gjort det. Da ville jeg lukket munnen og klaget til de nærmeste rundt meg. Problemet ligger ikke i hvor jeg skal sende klagen, men hvordan jeg skal klare å skrive den på en voksen måte. For innerst inne ønsker jeg å være hundre prosent ærlig og skrive med det sinne jeg faktisk føler over den utrolig urettferdige behandlingen vi har fått. Det du nå vil lese er ikke den klagen jeg blir å sende inn, det er ikke en trussel mot nav og det er utelukket minne følelser jeg sitter inne med. 

Til NAV og den avdelingen som har behandlet vår søknad. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tusen jævla takk for at dere ga meg et knyttneveslag i tryne, for det har jeg jo ikke fått før. Dere vet å sparke dem som ligger nede, dem som ikke har krefter til å forsvare seg, og dere fant jo faen meg det best tenkelige tidspunkte også. Jeg gir meg en god faen i at det var tilfeldig at vi fikk avslaget noen dager før vi skulle på ferie, for jeg føle at det va nøye planlagt. Det er faen meg så urettferdig at en enkelt jævla person kan sitte å bestemme over noe så viktig som det vi søkte om, som kan gi oss et blankt avslag utifra et rundskriv som overhode ikke har noe med det dere gir oss avslag å gjøre. Et avslag som tydelig viser at dere ikke har lest papirene vi brukte massevis av timer på å skrive. Og jeg lurer på hvordan i satan dere kan henvise til noen få ord i en lov, som faktisk ikke står der når du sjekker opp dette. For dit dere henviser står det faktisk at vi har rett på denne støtten, for sist jeg viste trengte du ikke ha noen diagnose for å ha en skade eller lyte. Men jeg har gjort dere den tjenesten at jeg har lest loven, og der står det enkelt forklart at så lenge sykdomsforløpet beregnes å vare over en lang periode(2-3år), så vil en skade eller lyte regnes på lik linje som en sykdom/diagnos. Ergo har dere avvist vår klage på feilt grunnlag.

Man skulle tro at pengene vi søkte om skulle gå fra saksbehandlerens egen lomme, og jeg kan faktisk ikke forstå hvordan det er så mange som svindler dere! For det er jo plukk umulig å få noe hos dere uansett. Ofte leser jeg i media om alle som svindler dere for tusenvis av kroner, og jeg skulle gjerne vist hvem de var så jeg kunne få noen tips om hvordan jeg i det hele å store skal få hjelp. For av en eller annen grunn har de fått denne hjelpen jeg prøver å få, til tross for at de ikke har rett på den. Og jeg driter i at jeg er urettferdig nå, for jeg er så uendelig lei av all motgangen vi har møtt de siste årene, men dere er faen meg dråpen som fikk det til å renne over. Og nå må dere for all del ikke tolke det til at jeg skal svindle dere, men så trangsynt som jeg av og til føler at dere er så vil dere sikkert feste dere i akurat den setningen…

Hver jævla dag ser jeg smerten til barnet mitt, til det mest dyrebare jeg har. Og hver eneste dag strever vi for å komme oss gjennom hverdagen, og bruke tusenvis av kroner på at han skal få det beste live vi kan gi han. Og dere drit langt faen i det fordi dere fant noen ord i et rundskriv, og tenkte at det her blir de garantert ikke å sjekke. Dere orket ikke engang lese legeerklæringen der det sto at han faktisk ikke kom til å bli bedre, og dere orket i alle fall ikke å lese selve loven der det står at du ikke trenger en diagnose for å få hjelp. Det er ingen logikk i hvem som får hjelpe og hvem som ikke får det, og om dere er usikre på om alt i søknaden stemmer kan dere faktisk ta en liten telefonsamtale til legen, sosionomen og de som faktisk søker om dette stemmer. 

Jeg har mest lyst å be dere reise til helvete, men desverre så vil ikke det bli i nærheten så vondt som å holde barnet sitt og høre den såre gråten når han har det vondt. Mammahjerte blør og tårene triller, for uansett hva jeg gjør blir han ikke bedre. Og det er ikke slik at jeg tror dere kan gjøre han bedre, men dere kunne i det minste ha sammarbeidet såpas at vi fikk litt medgang. Livet vårt er faktisk vanskelig nok fra før, vi trenger ikke måtte kjempe for å få hjelp hos en instans som sir dem hjelpe, men faktisk gjør det motsatte. Og ifølge deres egene regler på den idiotiske nettsiden som er helt umulig å finne frem på, så har vi mer en rett på grunn og hjelpestønad. 

Så jeg vil med dette klage på den elendige saksbehandlinge vi har blitt utsatt for, og jeg håper at dette vil medføre at dere rydder opp innen for egene dører. For det er helt utrolig at mennesker som tydeligvis ikke kjenner lovverket kan sitte å behandle søknader fra familier som er på bristepunkte til hva de kan klare. Og jeg er desverre redd for at det er svært mange som sitter med avslag som er helt unødvendige, fordi det er gjort feil under behandlingen av søknadene. Fordi de fleste i vår situasjon ikke har mulighet og ressurser til å faktisk ta opp den utmatende kampen det er å gå imot dere. 

Dere og departemente dere ligger under gjør skam på Norge, for ikke snakk at dere gir den veldferden Norge skryter over å ha. For det er faktisk slik at grunn og hjelpestønad er til for å hjelpe mennesker som har et økt forbruk og et økt omsorgsbehov, denne stønaden skal jevne ut ulikheten som det er å faktisk få et sykt barn eller et sykt familiemedlem. Og slik jeg ser det, forskjellsbehandler dere, og skriver svar med gaffel.

Om dere skulle finne på å bruke litt tid på å faktisk lese det jeg har skrevet, håper jeg dere også finner litt mer tid til å faktisk se på problemet. For det er jævlig urettferdig å bli behandlet på den måten dere holder på. 

Hilsen Yvonne Jensen. 

Dette er selvfølgelig ikke klagen jeg faktisk sendte inn, jeg skrev den på en saklig måte. Men jeg håper på en måte at dette vil spre seg, for å vise støtte til alle andre som sitter med de samme følesene som meg. For det er desverre svært mange der ute som har det på samme måten som oss. Så om du ønsker å dele dette får du lov! Jeg vet at mange av mine tanker er urettferdige ovenfor mange av de som jobber i NAV, men er det rart at jeg har dem? 

Lillesøstra mi skriver om endometriose, og er så tøff at hun har skrevet om dette på bloggen sin. Det er en typisk kvinnesykdom som får svært lite oppmerksomhet i media og ellers, men som knuser livet til tusenvis av kvinner, den gir smerter, ubehag og i svært mange tilfeller barnløshet. 

(Meg og pernillus som jeg bruker å si til lillesøstra mi <3 )

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kort fortalt så oppstår det endometriosevev andre steder enn i livmoren i underlivet, som gjør at du blør og får syster som gir deg smerter. På lang sikt får du arr og dette er vel også grunnen til at mange sliter med barnløshet. Noen kan ha sykdommen helt uten tegn på den og andre kan bli helt uføre av den. 

Jeg har selv disse smertene, og alle tegn på at denne sykdommen har inntatt kroppen min. Men desverre har jeg ikke fått noen diagnose, kun noen få ord i journalen der det står uspesifisert endometriose. Og sykehuset er ikke direkte hjelpsomme med å finne ut hva som gir meg smertene. Jeg er inne på sjekk nå og da, men til syvede og sist konstanterer de bare at de finner nye syster i underlivet mitt, og at de sikkert går over. Sist besøk klarte de også å si at de nå ville slutte å ta meg inn på kontroll, for i deres øyne er det tydeligvis ikke noe å gjøre med saken. De har sjekket meg innvendig og ikke funnet noe, så da må jo smertene mine bare være syting og klaging. (Det er i alle fall slik jeg føler det…)

Desverre er smertene like ekte som blåflekken på leggen min, og uansett om de har tenkt å hjelpe meg eller ikke må jeg leve med dette. Så jeg er veldig glad for at søstra mi skriver om temaet, så kanskje flere får opp øynene for dette. OG kanskje vi etter hvert blir tatt mer seriøst. 

I går skrev søstra mi et innlegg om hvor like vi er, og jeg er vel en av de få som virkelig forstår hva hun går igjenom siden jeg er der selv. Men på tross av smertene har vi et godt liv. Om du vil lese om dette finner du det her.

Da har bloggen min fått et helt nytt design, og jeg må si meg veldig fornøyd. Det passer godt til meg, og jeg synes det var ryddig og pent. (Må jo ha det ryddige en eller annen plass, for hjemme er det alltid kaos med leker og klær i en vakker symfoni…) Jeg var så heldig å vant meg dette, og må si at det er en av de bedre premiene jeg har fått. 

Designet er laget av JMWebDesign, og jeg er veldig fornøyd med servicen. Om man sier service om slikt?! Jeg har fått det jeg ønsket, og må skryte utrolig mye av Jenny Michelle Thorbjørnsen som laget dette. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er også laget et egen side for mobil, slik at det skal være lett å laste ned/lese bloggen der også. Genialt, for det har jeg ønsket meg lenge. 

Om det er noe som ikke skulle stemme, blir jeg veldig glad for en tilbakemelding. Si også ifra om det skulle mangle noe, selv om jeg tror jeg har fått med det som trenges på en god blogg. (Hihi, for jeg satser på at dette skal bli en god blogg!)

Ellers må jeg bare unnskylde lite skriving, jeg er desverre opptatt med å pakke ut alt rote vi har drasset med oss på ferie. Og det er helt fantastisk hvor mye vi faktisk har klart å presse på plass i en campingvogn…(Kan legge ut noen bilder når jeg finner ledningen som trengs for å overføre dem, men den er tydeligvis borte i alt rote!) 

Her finner du nettsiden til JMWebDesign og her finner du facebooksiden.

Tenkte jeg også skulle ha en spørsmålsrunde, som tydeligvis er obligatorisk på blogg.no Så har du noe du vil spørre om, skriv det her eller send meg en mail, så svarer jeg på alt iløpet av uken. (Om jeg finner laderen til MACen da…) Og siden det er tvilsomt at jeg blir å gjøre dette igjen, har du nå en gylden mulighet. 

Ha en strålende lørdagskveld  

«Se på henne, æsj så tynn hun er, det er jo ekkelt! Og det kan jo umulig være normalt» 

Hva er det som egentlig plager folk når de kan stå å si slikt om meg? Vi var på handletur og jeg pakket varene når jeg overhørte en mor og en datter si dette. De sto rett ved siden av meg, og det var tydeligvis meningen at jeg skulle høre hva de sa. 

Jeg hadde mest lyst til å glefse at det var faen ikke normalt å være så feit som dem, og at de luktet værre en dotanken i campingvogn. At de kunne prøve å kjøpe klær i rett size så ikke hele verden så valkene deres og at de helst skulle tapet igjen munnen så de ikke kunne spy ut negative ting til andre. Men siden mamma har gitt meg en god oppdragelse valgte jeg å ikke si dette, jeg holdt munn og gjorde meg ferdig. For vanligvis har jeg ingen ting imot noen, men så fort noen sleger drit får jeg disse tankene. Selv om jeg ikke mener dem egentlig.

Innerst inne føler jeg med dem, for det kan ikke være lett å veie så mye som dem. Jeg må kanskje skrive at dette var damer som var dobbelt så store som min samboer, og han er ikke en liten mann, overhode ikke. Og de luktet faktisk ekstremt vondt, så vondt at treåringen holdt seg for nesten og ropte æsj når vi var på vei ut av butikken. (Til tross for at vi prøver å unngå at de gjør slike ting, for jeg liker ikke mobbing.) 

Jeg tror at disse damene var sjalu, sjalu på kroppen min og mitt tilsynelatende perfekte liv. Jeg sto der med mann og barn, og det er lett å se at vi er glade i hverandre. Og jeg håper at de kan få det bedre med seg selv etter hvert, for når du må kritisere andre for å føle deg bra, betyr det som regel at selvbilde ditt er veldig lavt. 

Hvorfor må det være så vanskelig å godta at alle er ulike, at mennesker er fine på sin måte og at alle fortjener respekt? Det er ingen størrelse som er den rette, og alle må få lov å gå i fred uten at noen skal rakke ned på dem, og da snakker jeg både for dem som er store og dem som er små. 

Har du noen stygge tanker om andre, vær så snill å ha så mye respekt at du holder dem inne i deg selv. 

Så var det morgen igjen, etter alt for lite søvn. Det kjennes godt at vi har vært borte noen uker, og kroppen er sliten. Men det er helt klart verd det når jeg tenker på gleden ungene har, og ikke minst vi selv. Men det skal bli godt å komme hjem å få litt avlastning. Heldigvis har vi sovet mer enn vi vanligvis bruker, ellers ville dette blitt en veldg sltsom ferie for alle. I dag skal vi nyte siste dagen her i Enköping, dra på en liten shoppingtur og gå på stranden å bade om det blir litt varmere. 

La ut et innlegg på den andre bloggen min i går om dere vil se, har heklet en liten dukkebadedrakt og en ny dukkekjole.  Trykk her så kommer du til flere bilder. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ha en fin dag.

Jeg har fått utdelt dobbelt så mye hår på hode som de fleste får, og kan love deg at det er varmt på sommeren. Så etter flere dager med godt nordnorsk språk hver gang jeg prøvde å sette det opp, tok jeg turen til frisør. Hun som klippet med var veldig dyktig og jeg ble sååå fornøyd med resultatet.

Kan ikke skryte på meg egenskapen med å ta bilder i speil, men du skjønner tegningen. Frisør, salong, hår, saks osv. Ekte luksustid uten mann og barn, for første gang på et par uker. Og misforstå meg ikke, jeg er glad i dem altså…

Håret ramlet ned, og jeg er helt sikker på at hode ble lettere å bære! For det var enorme mengder som ble klippet av, ca halvparten av det jeg hadde før vi startet. Rett og slett hærlig, for det er bra mange år siden jeg har hatt det så kort.

Og det ferdige resultatet:) Gleder meg til neste hårvask siden det vil være så mye enklere enn det har vært. Prisen var heller ikke noe å klage på, 430 for ny frisyre her i sverige.

Hva synes du?

Og jeg tåler ærlige meninger, ikke noe innpakking om du ikke liker det…:)