Etter en urolig natt med en febersyk gutt ble jeg og han vekket av kaklingen til min mor og søster. (Kan ikke forstå hvordan de klarer å snakke så mye tidlig om morgnenen, men dem om det.) Jeg lå lenge å lyttet for å høre om de avslørte noe om gaven min, men der ble jeg skuffet.
Minstemann har bursdaghver dag, men i dag må han dele den med meg. (Han krever heldigvis ikke gave hver dag! Ellers måtte jeg tatt opp kampen om hvordan bursdag fungerer!)
Men i dag må han dele dagen med meg, jeg blir 18år for niende gang! Så jeg skal rote frem en bursdagskrone som jeg skal bruke hele dagen, for det må jo være lov når det er min dag
(Bursdagsmeg en gang for lenge siden!)
Og resten av dagen skal feires i sofakroken med en liten gutt i fanget, og litt kaker i ettermiddag. Tror det blir en fin bursdag med den lille familien min, og en større del av den i ettermiddag!
Da er jeg kommet dit at jeg skal bestemme meg for hvem som skal få min stemme med valget. Det er jo selvfølgelig et problem at jeg ikke husker mer en en håndfull navn av gangen, og at jeg gjerne lager andre navn på folk enn det dem har. Men jeg regner med det er lov å ta med en jukselapp inn i det trange rommene som holder på å ramle ned når jeg skal gi min stemme uten at noen andre skal se det. Sist jeg skulle inn i en slik luke holdt jeg på å rive over en hel rekke med «bokser» når jeg var uheldig og prøvde å røre på armene. Og jeg tør vikelig ikke tenke på hvordan min bedre halvdel klarer seg der inne, når jeg synes det er for lite plass. Jeg håper de har festet båsene bedre i år, slik at jeg ikke trenger være redd for å avsløre hva alle andre skal stemme. Der har jeg en fordel, for jeg blir sikkert ikke å huske navnet uansett.
Men i år skal jeg stemme etter noen nye kriterier, nemlig utseende. Det er jo så populært å fokusere på det i dag, så hvorfor ikke bare velge en som ser kjekk ut og som har vært heldig med klesutvalget sitt. Til nå har han litt småsøte i krf fanget min oppmerksomhet, han har så behagelig stemme at jeg kan sovne av den. OG det er helt klart en positiv egenskap, så sur som jeg vanligvis blir om noen sier noe jeg er uenig i. Humor har han også, og det skulle absolutt flere partier tenkt på når de valgte sin kandidat eller leder.
Om du nå sitter å tenker at jeg er helt håpløs, så kan jeg bare skyte inn at jeg de siste årene har mistet alt håp om at noe skal bli bedre, uansett hvem som sitter med makten. For så mye alle sitter å kritiserer hverandre så kan de umulig snakke sant, og det er kanskje på tide at de snakker om egen politikk istedenfor å synes og mene om de andre partiene. Og ikke har jeg noe håp om å få en enklere hverdag uten å måtte krangle med nav eller vente i unedelig lage sykehuskøer. Og ikke har jeg noe drøm om at arbeidsplassen min i helsenorge skal få de midlene den fortjener, for da ville vel det vært ordnet for lenge siden. For meg er svært mye av dagens politikk kun tomme ord, fra mennesker med litt for mye fantasi. Og frem til den dagen at de som sitter og styrer i Norge faktisk hører på folket sitt, så vil jeg fortsette å stemme etter den jeg synes er penest.
(Og så et rolig bilde siden jeg blir litt småsur når jeg tenker på politikk og hvor irriterende vanskelig vi har opplevd helsenorge! )
Fysj faen kor jævlig idiotisk det e at vi får de satans helvetes visdomstennern! Det e jo fantastisk at vi i dagen supersmarte samfunn ikke har funne en måte å få vækk skiten før den bestemme sæ før å gi oss et spark i kjæften. Før det føles faktisk som at noen har trødd en vernesko med pigga der! Jævlig koselig med andre ord. Å nu har æ faen mæ så ondt at æ ikke klare å klage heller, så æ må faktisk ty til skriftspråket. Å så jævlig masse æ snakke hele tida e det veldig problematisk, katastrofalt. Æ sku faen mæ ha pressa ut et par unga i dag, istedenfor å ligges å langpines av ei pittelita tann! Når en unge kommer ut kan æ i det minste førstå koffer det gjør så jævla ondt! Så i dag har æ vandra rundt som ei bomba, før humøret blir jo ikke akurat bra. Æ prøvde å stappe i mæ nån ymse tabletta, men det eneste dem gjor va å gjøre mæ trøtt i tilegg. OG da blei æ ikke direkte medgjørlig. Jada, men æ kom mæ nu gjennom arbeidsdagen uten å ha laga alt før mye rot i systemet, selv om de stakars kollegan mine muligens hadde sett at æ holdt mæ heime. Før det e jo tross alt ikke såå gøy å høre på noen huffe og stønne hele dagen, men det skit æ langveis i.
Det e plukk umulig å ete nåkka åsså, og det e jo kjæmpegreier, før æ like jo liksom mat. Æ e faktisk avhengi av det før å leve, og saken blei litt vel krevanes når mamma laga kjøttsuppa å det faen ikke smakte nåkka før æ har bedøvd kjæften med nåkka rosa skvip som skal redde mæ fra døden. Eller nåkka sånt, ikke vet æ før hjernen min e opptatt med å sende ut meldinge om at æ må trekke den jævla tanna sjøl!
Å oppi alt det her skal æ liksom fungere som mamma, ja særlig. Så i dag måtte far i huset være mamma også, nåkka han førsåvidt nesten blei når han va så uheldig å si at æ kjente litt godt etter. Flaks før han at æ lå i fosterstilling på golve og va helt sikker på at min siste dag va kommen. Æ vurderte faktisk å ringe ho mamma, bare sån før å gjøre det. HO må jo ha gjort et eller anna når æ va lita å fikk tenner, ettersom æ ikke kan huske at det va så satans jævlig ondt.
Takk gud før at det e den siste visdomstanna som skal ut, før må æ gjennom det her en gang til så går det bare ikke. Satans jævla skit, æ går å legg mæ under senga!
Jeg lurer egentlig litt på hvordan du utfører dine huslige plikter eller utfordringer. Gjør du det samme hver dag og er det i en spesiell rekkefølge.. Flott hvis du kunne skrive litt om det .. Siden du er en sånn topp-blogger så er det mulig du kan sette standard for oss andre rævdiltere :))))
For en tid tilbake, lovet jeg i et av mine svake øyeblikk å skrive om noe mine lesere ønsket. Heldigvis var det bare en som ytret ønske om noe, og her kommer altså resultatet.
Som regel utfører jeg mine huslige plikter med hendene, men det er ikke sjeldent jeg må ta i bruk en fot for å forhindre større katastrofer når begge armene er opptatt. F.eks. når jeg ikke vil at melken skal renne under kjøleskapet, så alt under det må frem i dagens lys. Eller når jeg prøver å lukke opp døren med armene fulle av søppelposer. Munnen kan også brukes til svært mye, og som regel blir det til at den må hjelpe til å bære. Dessverre er det også litt upraktisk med tanke på at jeg ikke kan snakke, og som regel benytter ungene sjansen til å gjøre noe galt når jeg ikke kan si ifra. (Snakk om å være utspekulert, jeg ville gjort nøyaktig det samme!)
En vanlig dag i mitt liv starter med et kaos uten like, jeg ramler ut av sengen i det sekundet vekkerklokken ringer. (Altså minstemann, han er veldig kreativ og liker å tegne med tusj!) Videre snubler jeg inn på badet og ramler ned på ringen, for så etter hvert å få opp øynene. (Vi har en regel i huset at do lokket skal være oppe, av åpenbare årsaker!) Så får jeg på meg klær, og greier håret, og om jeg har flaks husker jeg tannpussen. Nøyaktig i den rekkefølgen, det er farlig å avvike fra normale vaner!
(Kunstverk på kjøkkenbord!)
Så må jeg fange minstemann så han kan bytte til dag klær, mens jeg maser på eldstemann at han skal kle på sine! (Ser ikke for meg at det er helt «lovlig» å sende dem til skole/barnehage med nattpysj som er tre nummer for liten!) Så er det tid for medisinering av minstemann, og da er han som regel ute av syn. Han har funnet ut at det er usannsynlig morsomt å stikke av, så jeg må vakle rundt for å fange han. (Ikke så lett å bevege seg om morgenen, siden kroppen min helst vil sove videre, hode også når jeg tenker meg om!) Matpakkene er en oppgave jeg har delegert til min bedre halvdel! På dette punktet kan jeg ikke skryte på meg noen husmor poeng, og passer ikke han på at det er tatt brød frem dagen før, er det heller ikke brød der!
Så kommer vi til det mest kritiske punktet, når vi skal ut av døren. Det er her vi får problemer med påkledning! For ikke snakk om at vi skal kle oss etter været, eller etter mammas lov nei. Her skal det krangles om den minste ting, og siden vi på dette punktet har dårlig tid ender det som regel med at minstemann har skinnlue på når det er 20grader og sol, og eldstemann har på den gamle og stygge jakken jeg hele tiden glemmer å kaste.
(Det var veldig varmt den dagen, mor i huset hadde på kortbukse og t-skjorte …)
Leveringen går som regel greit, og det hender at vi faktisk husker alt vi skal ha med oss. På de dagene bruker jeg å feire med en liten sjokolade eller noe annet god i det sekundet jeg har kommet meg ut av barnas synsfelt. (Det er jo liksom ikke lov å spise snop i ukedagene …)
Så går turen på jobb, som faktisk blir en rolig stund i hverdagen til tross for at det kan være mye som hender der også. Etter mange år med turnusarbeid må det enda litt tilvenning til før jeg er vant til å bare jobbe på dagen, og faktisk sitte i ro store deler av den tiden jeg er der. Jeg drikker som regel alltid en boks cola med det samme jeg kommer dit. Til lunsj blir det tre brødskiver med yoghurt på, eller kyllinglår fra nærbutikken. (Som sagt, noen ganger har jeg ansvar for å ta opp brød!)
Etter jobb skal guttene plukkes opp. Vi starter som regel med eldstemann, og det er ikke bestandig like greit å finne han. Og når vi endelig har lokalisert han skal alle klær samles sammen og bæres ut i bilen samtidig som vi maser om at han må få opp farten. Minstemann igjen går jo i barnehage, med et mye mindre område å lete på. Han er også som regel overlykkelig når vi henter han, så han finner som regel oss først.
På vei hjem må vi skaffe forsyninger, for vi er ikke spesielt flinke til å planlegge og handle inn middag for en hel uke. Der har vi absolutt forbedringspotensiale. Og det sies jo at friske grønnsaker er det beste, og jeg tolker det til at de må kjøpes samme dag som de spises!
(Noen ganger handler vi for flere dager av gangen, men det er sjeldent!)
Vel hjemme føles det noen ganger som at vi blir angrepet av en tornado som surrer sammen barnegråt, middagslaging, lekser, støy og leker. Som regel roer det seg litt rundt barne-tv, for så å øke i styrke igjen med kveldsmat, bading, tannpuss, og alle de andre tingene som må gjøre før ungene sovner. Jeg springer rundt som en gal for å holde styr på alt, og lurere veldig på hva vi gjør galt. Noen ganger prøver vi å være sosial i tillegg til dette, som regel går det ikke så bra. Men jeg bruker å advare de som ikke hører til i huset om at de bør ha hjelm, hørselvern og vernesko på seg!
Etter dette har jeg som regel lyst til å ramle ned i nærmeste seng, men nå skal skolesekker ordenes til morgendagen, noen dager skal det doseres medisin, det skal vaskes klær og ryddes etter dagen. Jeg skal planlegge morgendagen og holde kontroll på tusenvis av avtaler hos leger og behandlere og andre som trenger litt av vår oppmerksomhet. (Og det er mange som trenger den, dessverre!) Takk og pris for at vi er to, så han får ta seg av oppvask, dovask og andre ting jeg ikke synes noe særlig om. Her har vi likestilling på vår måte, vi gjør det vi kan leve med, og resten gjør den andre.
(Stuen når den er ryddig, finner ikke kamera på slutten av dagen!)
Så kommer min lille time med internett, der jeg skriver på bloggen. Og sniker på andres liv og håper jeg skal lese at andre har det like travelt som oss. Jeg blir nesten litt sur om jeg bare leser om avanserte middager og perfekte unger, helt til jeg husker at det som regel bare er fantasitanker fra de som skriver. Jeg blir alltid like fornøyd når jeg kan lese andre mødres beretninger om travle dager, og humrer når jeg ser folk uten unger mangler forståelse for hva som har gjort oss til levende zombier, i det sekundet barnet kom ut av magen vår.
Så får jeg endelig tid til en velfortjent dusj, og finner sengen. Av og til belønner jeg meg selv med litt fuktighetskrem, det er jo tross alt viktig å tenke på utseende. (Her skal det stå noen setninger til, men velger å droppe dem siden mamma leser blogge min!) Det hender at jeg får et par timer med søvn, før en liten mann trenger mammaen sin. Så går resten av natten til litt små soving, massasje og trøst. Eller irritasjon over en mann som snorker, en flue som holder meg våken eller andre faktorer som spiller inn på min ruinerte nattesøvn. (Har sovet så lite de siste årene, at når jeg kan sove går det ikke uansett!)
(Noen ganger er det plass til oss også i sengen, men som regel ikke!)
Og det rareste med alt er at jeg faktisk elsker livet mitt som det er, jeg har verdens beste unger og har funnet min bedre halvdel. Ja det er krevende, ja jeg kan klage, men til syvende og sist ville jeg ikke byttet det ut for alt i verden. Det er rett og slett en kjempeklisje som jeg fint kan skrive, så kan jeg lese den neste gang jeg sliter meg i håret av frustrasjon og lurer på hvordan jeg skal overleve.
(Tenk at det kan gjemme seg en veldig vanskelig hverdag bak dette romantiske bilde!)
Tenker jeg skal en gang i nærmeste framtid skrive om en dag når ungene er borte, om noen skulle ønske å høre mer om det!?
Jeg elsker gaver, og synes det er helt fantastisk å få dem.
Men jeg liker ikke at jeg skal være nødt til å lyve om saken, for ellers blir jeg stemplet som kravstor og egoistisk. (Okei, jeg driter i det og forteller alle som vil høre at jeg elsker det, men du skjønner poenget.)
Hvem er det som sier at det skal være så galt å få gaver og være glad for det. Selvfølgelig forventer du gaver på bursdagen din, det er jo fordi du er vant til det. Vant til den fine overaskelsen som ligger i å åpne en pakke og se hva noen andre har tenkt passet til deg. Det er ingen ting egosistisk med det, så lenge du ikke sier du ønsker deg en ting og bare blir glad for å få nøyaktig den tingen.
Det er ikke innholdet i pakken som er viktigst for meg, selv om det ville være å lyve å si at jeg hadde blitt like glad for en tom gave. Men om det er en genser eller en nydelig tegning laget av en barnehånd gir meg like mye glede. Det er tanken bak gaven som gjør at jeg elsker å få dem.
Nå skal det sies at jeg elsker å gi gaver også, mye fordi jeg vet hvor glad jeg selv blir for å få noe!
I dag er det nøyaktig 1uke til jeg har bursdag og feirer 18årsdagen min for niende gang. Og jeg gleder meg til kake og gaver, uten dårlig samvitighet!
(Slik ser jeg ut når jeg feirer bursdag!)
Ps. Her kommer ønskelisten du ba om kjæresten, skriftlig!
Sko, str 37.
Ulljakke som ikke klør.
Bøker, gjerne noen som er litt mystiske eller som handler om mennesker som e litt uteom det vanlige.
Ny tvserie til campingvogna.
Et til kurvstativ til klesskapet, pluss nye plasthengera.
Parfyme og bodylotion.
Spa
Fotoprogram til macen
Ei sån mappe til verktøy på biltema, som æ kan ha strikkepinna i.
Nye gardina til stua, vi treng 6stk.
Nytt stort ullteppe
Klær, du vet nu ca kordan æ like dem. Xs burde stort sett passe.
Ny sån treningsbukse æ like i str s.
Fleecejakke med lomme som har glidelås, som den blå/lilla æ har.
Om du sku vinne i lotto før mandag ønske æ hus også, å en sydentur
Når jeg var liten lå Kina noen meter under bakken, og jeg var helt sikker på at om jeg laget et stort hull ville jeg se rett gjennom jorden. Jeg var jo klar over at det teknisk sett ville være umulig å ramle gjennom hullet, ettersom jeg før eller senere ville ramle tilbake. Det var i alle fall slik jeg tenkte på den tiden. Det faktumet at jorden er rund, og at geografi ikke var min sterkeste siden valgte jeg glatt å overse. Jeg var vel 6-7år på den tiden, ettersom jeg minnes at den mellomste søstra mi var baby.
Jeg brukte dagesvis med lekespade i hagen, i et forsøk på å måkke meg vei til andre siden av jorda. (Og i dag må jeg bare si takk til mamma og pappa som lot meg få holde på, ettersom jeg laget et fint merke i plen!) Men etter mange dagers slit møte jeg på en stein, og jeg ga opp prosjektet.
Men utforskretrangen var der enda, så jeg gikk over til å fange mus. For mamma og pappa nektet meg jo selvfølgelig kjæledyr, så da kunne jeg jo ha en mus i hagen.
Jeg laget en smart felle av en bøtte og en planke, og var stille som en ehm.. mus når jeg var inne for å stjele sukkerbiter. (Siden jeg hadde sett på tv at mus ikke spiste ost, tok jeg det beste jeg viste.) Desverre, eller heldigvis fikk jeg ikke fanget noe mus. Men sukkerbiten var borte dagen etter, så jeg mistenkte naboen for å ha sjelt den. (Godt voksene folk, men hvem andre kunne det være?)
Neste prosjekt var å bygge en trehytte, men det viste seg at jeg skulle valgt et annet tre. Det jeg hadde bestemt meg for å bruke hadde sett sine bedre dager, og smuldret bort i hendene mine. Så da laget jeg heller suppe av det, blandet med gress og småstein. Det var virkelig det treet jeg likte best hjemme i byen, men etter en stund ble det kappet ned av pappa. Om jeg ikke husker feil gråt jeg mine modige tårer, tenk at han kunne skade treet. Jeg hadde jo lært nå at treet fikk vont om man spikret inn spiker, så da døde det jo om du saget det ned. (At det allerede var dødt tenkte jeg tydeligvis ikke over.)
Jeg husker ikke når jeg sluttet å bruke fantasien min på denne måten, men når jeg tenker meg om føles det nesten som et savn. Hvem sier at ikke jeg kan holde på slik selv om jeg er voksen, jeg har jo verdens beste unnskyldning! To stykk fantastiske gutter som har arvet mitt ønske om å prøve nye ting og utforske verden. Så ved neste mulighet skal jeg leke med guttene mine. Å være med å skape en helt ny fantasiverden sammen med dem. Det skal bli et godt minne når vi tenker tilbake om noen år, når guttene er store og jeg er blitt rynkete.
Må jeg virkelig innse at nå er jeg blitt voksen og kjedelig, sån helt uten at jeg la merke til det selv. Greit at to svangerskap og tre år uten søvn har gjort sitt med utseende mitt, men kan de i de minste fortsette å lyve om det?
Jeg husker for en del år siden når jeg ble sur da slike meldinger tikket inn. Men når jeg tenker meg om kunne jeg heller tatt vare på dem så jeg kunne gitt selvbilde et flaskt hopp innimellom. (For det var utrolig mange som syntes jeg var sexy, og som gjerne skulle komme til Norge og gifte seg med meg…)
Nå er det jo ikke slik at jeg noen gang kommer til å svare de rare skapningene som sender meg denne typen meldinger på facebook, men hvem sier nei til litt småskitten oppmuntring om hvor deilig man er? (Selv om de fleste meldingene fikk meg til å fryse på ryggen av uhygge!)
Når jeg tenker meg om er det kanskje best at meldingene kun inneholder «Fin blogg», sån i tilfelle 7åringen leser dem…(«Mamma, hvem er han som vil gifte seg med deg? Skal ikke du gifte deg med stefar liksom??HÆÆ?» eller «Mamma, det er noen som skriver at du har nydlige pupper, bruker du å vise dem frem til alle??»)
(Slenger inn et bilde som overhode ikke har noe med teksten å gjøre, men det var fint!)
Jeg ser at det er veldig populært å legge ut undertøysbilder på populære blogger, og jeg vil jo selvfølgelig ha en populær blogg jeg også. Så i dag skal dere få se undertøyet mitt! Jeg har plukket det nøye ut for anledningen. (Helt sant, de lå ikke bare øverst i skuffen!!)
Siden jeg desverre ikke vasker undertøyet mitt alene, blir alltid blondekanten misfarget, men om ikke annet så forandrer det jo seg underveis, så trenger ikke kjøpe nytt for å endre stil. Nå kan det sikkert diskuterers hvor sexy det er, men pyttpytt. Rene klær er tross alt bedre enn pene!
Som du ser er jeg blitt ferdig med tråtiden, eller stringtruseperioden. Ikke snakk om at jeg ønsker å gå rundt å føle at noe gir meg gnagsår i rumpen. (Eller ræva som jeg helst sier!) Jeg tipper at jeg får ganske mange voksenpoeng for dette!
Min favoritt er de nye bommulstrusene jeg kjøpte i sommer, fant dem i en tilbudskurv og tenkte at 34kroner er noe jeg helt klart kan ofre for egen velfølelse. Så kjøpte inn ganske mange, siden jeg ikke regner med jeg får kjøpt nytt undertøy med det første. Disse er jo også praktisk med tanke på at fargen, de blir ikke like fort misfarget!
BHen har krypet en del de siste årene, desverre! Jeg husker enda den tiden da 70DD passet meg perfekt, men det er lenge siden. (Veldig lenge siden…) Men for all del, jeg klager ikke. Det er mange flere fordeler med små bryster enn store, og det er helt klart enklere å komme over en BH som passer i dag. Jeg kan til og med gå uten ca 4dager i mnd. (De dagene jeg har «blødersykdom» som min bedre halvdel omtaler det!)
Den nest beste underbuksen jeg kan bruke er de godt utvaskede bokserne mine. De varmer rumpen om vinteren og holder passformen godt. De tåler kokvask og holder godt på fargene. (At det blir litt misfarging går helt greit, skal ikke på noe moteoppvisning med det første!)
Sokkene mine har mange farger, slik at det skal være enkelt å finne maken når jeg bretter klær. Om natten foretrekker jeg korte sokker, slik at de er lett å ta av om jeg skulle ønske det. Jeg har dem som regel alltid på, til min bedre halvdels store frustrasjon når vi skal bedrive voksenaktivitetet.
Over sokkene har jeg alltid gode, varme ullsokker. De må være strikket i ull, og jeg er helt avhengi av dem. Som du ser har disse sett bedre dager, men jeg har ingen uten hull. Og jeg hater å strikke lester selv, så det blir ikke noen nye med det første. (Skal huske å ønske meg nye hos julenissen!!!)
(Tror faktisk disse har kommet over stadie der du kan stoppe dem!!)
(Også kommer de teite taggene slik at alle kan søke opp innlegget: #undertøy #undertøysbilder #nakenbilde )
Jeg er flink til mye, men å være syk er ikke en av de tingene. Jeg sutrer og klager og synes usannsynlig synd i meg selv, og lar alle som er i min nærhet få høre dette. (Noe som garantert er ganske irriterende…)
Så i dag holdt jeg ut halve dagen på jobb, før jeg måtte gi etter for trangen å finne en hodepute. (Ikke for det, jeg kunne sikkert funnet en på jobb altså, men med tanke på smitte ville ikke det være spesielt bra!)
En paracet måtte til så jeg kom meg til manuellterapauten, etter en lang sommerferie. For ikke snakk om at jeg vil takle en forkjølelse og de irriterende smertene bekkene mitt gir meg. (Og selv om de ikke blir helt borte, så hjelper det en god del uansett!)
Mannen kjenner meg godt, så han kjørte så jeg fikk meg en varm kaffe før han låste meg inn hjemme. (Vet ikke om han ønsket å beskytte resten av verden, eller om han var bekymret for at jeg skulle rømme.) Men i min form tror jeg det beste er å holde seg på sofaen. Og han glemte å ta sikringen, så jeg hadde fortsatt muligheten til å klage over min uhelige situasjon på nett.
Siden jeg var døden nær minst, laget mamma oss middag. (Hun igjen var bekymret for at mannen og ungene ikke skulle få mat, det er jeg HELT sikker på!) Og siden jeg tross at surker så mye fikk jeg velge hva vi skulle ha, bare synd at maten ikke smakte noe særlig.
Jeg har et håp om å sove bort febern og kaktusen i halsen til i morgen, for jeg har ikke lyst til å ligge syk hjemme!
Om jeg får sove da, for nå ser det dårlig ut selv om jeg er ekstremt trøtt! Pappa klippet gress for en stund siden, og nå lukter det tran i leiligheten. (Tror det må være en eller annen teknisk svikt i nesen min, for resten av gjengen sier det bare lukter gress.) Jeg må også ta på og av teppe hele tiden, for tempraturen nekter å fungere den også. Må være noe feil med varmekablene, helt sikkert!
Sukk…
(Og siden jeg ikke orker ta bilde av meg selv som passer til teksten, får dere et fra helgen. Var litt småsyk dag også, så det burde jo duge…)
Joda, til en forandring bestemte vi oss for å ta en takeawaypizza fra en av byens populære pizzasteder. Det er ikke så ofte vi har muligheten til dette, og i alle fall ikke ofte vi har en romatisk tv kveld med pizza etter at ungene har sovnet. Men i går skulle vi altså hente oss en pizza, eller mannen skulle hente den. (Noen må jo passe ungene!) Det er lenge siden sist, og vi tenkte at den plassen vi spiste mest på før var et trygt valg, for han vil jo ikke risikere en dritsur kjæreste resten av kvelden. (Jeg er ikke snakkende til om maten min er dårlig, spesielt ikke når jeg ofrer mye penger på den!)
Siden vi var ganske sultene fant vi ut at en stor pizza var det beste, og om det evt skulle bli noe igjen kunne jeg ta det til lunsj dagen etter.
Vi spør alltid om hvor lang leveringstid der er, for ikke snakk om at jeg orker å vente en time på en pizza som jeg kan kjøpe noen andre plasser også.
De kunne fortelle at det tok maks 30min, og det er en tid jeg kan leve med, selv om maten helst skulle vært på bordet i det sekundet jeg kjente sulten melde seg.
Det varte og det rakk, og jeg vurderte å bli sint på mannen, ettersom han sikkert hadde glemt veien hjem. (Lite sannsynlig kanskje, men hvem vet!)
Når han endelig kom hjem kunne han fortelle at pizzaen var lagt fra ferdig til avtalt tid, og han måtte vente enda et kvarter før han fikk den. (Kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men når du er sulten og vil ha mat virker det som flere år!)
Jeg tok pizzaen og tenkte som så at den ville veie opp for ventetiden, den var tross alt favoritten for en del år siden, på den tiden jeg enda hadde et sosialt liv.
Til min store skrekk var det mange sorte flekker på pizzaen, og faktumet var at den hadde stekt alt for lenge! (Kanskje 15min for alt jeg vet…) OG er det noe jeg hater så er det å spise brent mat. Ikke engang myten om at du får pene barn hjelper, og når jeg tenker meg om har jeg heller ingen planer om å få flere enn de to jeg alerede har.
Når jeg kom over faktumet at pizzaen var alt for mye stekt oppdaget jeg størrelsen på den! Skulle dette være en stor pizza? Hvordan fuglemager hadde de tenkt å mette? I mine øyne er en stor pizza mer en nok mat til to voksene, spesielt med tanke på hva det koster.
(Og det er en liten t-skje…)
Så det som skulle bli et nydelig måltid ble en skuffelse og jeg vurderte neste å felle noen tårer. (Nevnte jeg at jeg ikke takler å få mat som ikke er god?! Mat er noe av det viktigste i livet, og jeg foretrekker å spise noe jeg liker!)
Så det blir med andre ord ingen Yonaspizza på meg flere ganger, da kan jeg heller gå sulten. Jeg hadde aldri forventet at en så stor «levrandør» av takeaway hadde så dårlig standar.
Desverre var jeg alt for sulten til at jeg orket å kjøre tilbake for å klage, så jeg spiste den kjipe pizzaen. Men jeg har ingen planer om å handle der flere ganger i fremtiden, for prisen sto ikke i stil til produktet.
(Nå kan det sikkert diskuteres hvor rett det er av meg å publisere dette uten å ha gitt dem en sjangse til å ordne opp, men ikke snakk om at jeg gidder å bruke mer krefter på et måltid jeg håper å glemme ganske fort!)
