Det er aldri for sent å snu er det noe som heter, du kan vel si at det var passende ord i dag.
Siden minstemann i familien ikke er helt som andre småtasser på sin alder, har vi avlastning og hele denne uken skulle han være borte. Siden vi er så heldige at det var mamma og pappa som har han, tenkte vi at det kanskje ville gå med mange dager borte.
Men så ble han i dårlig form, og etter et par netter uten søvn er han veldig klar for mammaen og pappaen sin. Så i morgen kommer han hjem, noen dager før han egentlig skulle. Og jeg hadde vel egentlig regnet med at en uke ble for lenge, for han har kun vært borte to netter av gangen uten oss.
Noe som er helt greit, for jeg må innrømme at jeg savner guttene fryktelig mye, og at den ene kommer hjem vil hjelpe litt på det. Storebror er hos pappaen sin, og jeg har ingen planer om å være så egoistisk at jeg tvinger han å komme hit for å lindre mine følelser.
Jeg holder også på å kjede meg gal, for jeg er ikke laget til dette har jeg funnet ut. Med det samme guttene var ute av døren forduftet alle ideer om hva vi kunne finne på, og vi har holdt oss i hver vår ende av sofaen i mange dager. (Om du ser bortifra turen med svigermor i går.) Jeg har til og med tatt meg selv i å tenke at NÅ skulle jeg jammen vært startet på jobb, for hva jeg liksom skal holde på med hjemme uten ungene?!
Drømmen hadde vel vært at jeg og min bedre halvdel hadde reist bort noen dager, for eksempel tatt en tur til oslo, for da ville vi uten tvil hatt fokus på andre ting en guttene, og vi ville fått mer utbytte av «fritiden». Men nå har det seg slik at vi ikke har råd til å kjøpe flybiletter i tide og utide, så vi holder oss hjemme. Så får vi heller sitte her og drømme om hva vi kunne gjort. Ikke er det så lett for oss å planlegge slikt på forhånd heller, så når vi skal noe må vi nesten kunne kjøpe billettene dagen før vi drar. Vi vet aldri når minstemann er dårlig, og vi velger å ikke være borte fra han da. Han fortjener en mamma og en pappa som stiller opp når han ikke har det godt, og når hverdagen hans består av så mye smerter til vanlig, er det helt klart at vi skal være der når han ikke har det like bra.
Så nå skal vi kose oss hjemme med minstemann så godt vi kan resten av den siste ferieuken vår. Så får vi håpe at den dårlige perioden han er inne i går over snart, så han får litt mer hvile enn de siste dagene. For det er ikke lett å være en liten gutt og ikke få de timene med søvn du trenger.
Da var tiden inne for å flytte på min andre hjem, den kjære campingvoga mi, og denne gangen skal hun tilbake til sin perfekte vinterplass, langt oppe i skogen. Desverre er ikke veien som går dit like perfekt, og for at den skal komme seg på plass er vi anhengi av traktorhjelp. Jeg har heldigvis søskenbarn med traktor, problemet er at vi ikke har hengerfeste som kan brukes på den. Så hvert år må vi finne tak i dette, og hvert år er vi like dårlig å planlegge.
Så nå må vi altså ringe rundt til hele bygda for å finne tak i noe slikt, sjekke om søskenbarnet mitt faktisk har tid og mulighet å dra opp vogna og vi må ikke minst kjøre den utover på de fantastisk dårlige veiene. Og jeg håper bare at vi har litt flaks, så alt går i orden!
Vognen må også vaskes og klargjøres for «vinteren», altså pakkes full av spill, ullklær og ting vi ikke har med oss når vi skal på sommerferie. Vanligvis bruker vi ikke ta den utover før i september, men i år har jeg og mitt beste søskenbarn funnet ut at vi skulle ordne til slekstreff, som er neste helg. Så da må vogna være på plass.
Så om du bor i Tromsøområdet og skulle vite om et hengerfeste som kan brukes på traktor for å dra vanlig henger blir jeg glad for tips, enten så vi kan låne det noen dager eller så vi kan kjøpe det 🙂 Tips gjerne andre om du skulle vite om noen som har slikt å ta kontakt på [email protected] så får du telefonnr 🙂
(Bilde er tatt når hun kom hjem sist, og før vi rygget henne opp til huset vårt.)
Det hender at NordNorge viser seg fra sin beste side, og i dag var en slik dag. Så det passet veldig bra at vi skulle lufte svigermor litt. (Og forstå meg rett, hun er hverken en hund eller har problemer med å lufte seg selv!) Svigermor er en fantastisk dame, og jeg er like fornøyd med henne som med min bedre halvdel, så du kan vel gjerne si at jeg har gjort et godt kupp da jeg fanget han! Turen skulle gå til hjemplassen til faren til min bedre halvdel, og på veien plukket vi opp svigerbrodern som også var så heldig å få være sammen med oss. (Og det til tross for at han kan være litt urolig i bil på lange turer, men jeg tenkte at da ble det bare lettere med tanke på savnet etter mine egene gutter som er bortreist!) Må kanskje si at han er en voksen mann som også kan passe på seg selv, sån i tilfelle noen skulle misforstå min småironiske skrivemåte.
Så her kommer masse bilder fra dagen, og litt forklaringer under dem. (Og et par andre som jeg fikk lyst å vise frem!)
En nydelig sommernatt hjemme i Tromsø, bildet er tatt på Kvaløya.
Er veldig glad i bilder, og det gir meg mye å ha muligheten til å oppleve naturen slik.
Underveis på turen i dag oppdaget vi et fly som kastet ut noen personer, ettersom svigerbror ble helt vil i baksete. Så jeg måtte på tro og ære love å ta bilder av dem, for dette var veldig gøy! (Også en god mulighet til å ta frem kamera, som jeg aldri sier nei til!)
Vi var en tur innom kirkegården for å gjøre ære på svigerfamiliens slekt som ligger der. Fant dette enslige korset og syntes det fortjente en plass i bildene mine.
Fantastiske farger, Andørja er en nydelig plass både på solværsdager og de andre litt mer grå.
Vi prøvde kirketrappa for å se om vi passet der, ettersom vi har et ønske om å bli gift i fremtiden. Men foreløpig ligger bryllupet på is, siden ikke alt gikk som det skulle for 3år siden, men hvem bryr seg når vi fikk en så fantastisk liten gutt som vi har?! Så nå har vi to fantastiske gutter som etter hvert vil få oppleve den store dagen sammen med oss, og forhåpentligvis huske den når de blir større.
Prøvde også å dra han med meg inn, sån at vi bare fikk hele greia unnagjort. Desverre var døren låst, og vi måtte forbli ugiift! Flaks at vi er like lykkelig med hverandre uansett!
Brødrene på tur og det eneste bilde av dem sammen som tåler å legges ut i offentlighet. Av og til virker det som at de blir 3år når moren kommer i nærheten, må være en så guttegreie jeg aldri vil forstå!
Havet utenfor Andørja, fantastisk utsikt.
Ikke plassen for dem som har høydeskrekk, og jeg kan love deg at bilde ikke viser hvor bratt det egentlig var.
En litt småskeptisk meg som sto på kanten av stupet, heldigvis bokstavelig og ikke på noe annet vis. Utrolig nydelig natur, så kunne sikkert vært der i mange timer å tatt bilder om det ikke hadde vært for guttene som var med.
Langt der nede slo havet inn mot land, og som du kanskje skjønner er jeg veldig glad i havet. Det gir meg ro, og det er også litt av grunnen til navnet på bloggen min.
Lyngblomster, som lukter fantastisk. Minner meg om sommeren når jeg var lita jente med musefletter, nakene føtter og blåflekker på knærne, nesten helt som i dag når jeg tenker meg om.
Vi møtte også denne tøffe typen på tur, en sjarmerende kar som kanskje var litt stiv i kroppen. Kunne helt klart tenkt meg en slik en i hagen, kanskje den ville skremt bort dyrene til julenissen som hele tiden prøver å spise de 2-3blomstene som klarer å krangle seg plass mellom alt ugresset i hagen!
Håper dere alle har hatt en super dag, og jeg må igjen si at jeg er utrolig glad for alle som kommer med fine meldinger til oss, det varmer og gjør det virkelig verd å kjempe videre i en slitsom hverdag. Så tusen, tusen takk 🙂
Jeg får stadig høre at jeg må glede meg over de små tingene i livet, men nå er jeg kanskje litt kravstor, og velger heller å glede meg over de store tingene.
Jeg skal nå liste opp noen store gleder som får meg gjennom dagene!
Det hender en sjelden gang at jeg får sitte helt alene på do, helt uforstyrret og uten publikum. Ingen som skal sage av meg foten, og ingen som bare må på do med det samme. Dette gjør meg fantastisk glad, og siden det hender så sjeldent er dette en ekstra stor glede.
Når eldstegutten kommer med blomster til meg, tydelig plukket i naboens blomsterbedd slå mammahjerte noen ekstra slag. Og jeg blir faktisk så glad at jeg ikke legger merke til gjørmeflekkene som går helt inn i stuen. Her snakker vi om gigantstor glede!
Det hender at jeg tar meg friheten til å kjøpe meg nye sko, nye helt uforsvarlige og lite brukervennlige sko med tanke på min rolle som mamma. Og når jeg da kommer til kassen og skal betale en svimlende sum for disse, går det opp for meg at de er på tilbud. Salg er med andre ord en veldig fantastisk glede jeg noen ganger opplever.
Når jeg kan gå med sandaler ute kjenner jeg også at jeg blir ekstra glad, spesielt når det er sommer her i nord. (Og jeg nekter å la det faktum at jeg må ha tykke ullsokker inni gjøre meg mindre glad! Det regner tross alt ikke…)
Jeg blir også veldig fornøyd når vi er på handletur og jeg unngår pinlige situasjoner som blotting. Og da tenker jeg både på de gangene minstemann lar være å rive opp forhenget i prøverommet når jeg drister meg til å prøve bukser, eller når han rett og slett finner ut at jeg er et klatrestativ.
En annen glede er når jeg står opp om morgenen og oppdager at jeg på en eller annen måte klarte å rydde leiligheten før jeg la meg. For en fantastisk start på dagen, selv ikke at den starter i 5tiden tar bort gleden.
Og når jeg tenker meg om blir jeg jo ekstra glad når ungene står opp tidlig, for tross alt så får jeg jo ekstra kvalitetstid lamme dem! (Ingen skal si at jeg er negativ i alle fall!)
Gaver er også noe som gjør at jeg jubler, jeg elsker gaver og blir like fornøyd med et kakestykke som en bok fra min bedre halvdel, om hvordan jeg kan utrydde maur. (Synes det en ekstremt romantisk gave, så er det rart at jeg regner den som en stor glede?!)
Jeg hopper også av glede når jeg får skryt for skrivingen min, og for bildene jeg legger ut på bloggen. Hver eneste kommentar som legges igjen gjør meg glad, og det er helt klart en stor glede i livet. Til og med de mindre pene kommentarene gjør meg glad, ettersom jeg da får muligheten til å leke voksen, eller svare på en litt småsarkastisk måte uten at det gjør noe!
Den siste gleden jeg skriver om i dag må være når NAV sammarbeider, noe de svært sjeldtent gjør i sakene som omhandler minstemann. Men om de plutselig skulle finne på å gi oss medgang ville jeg helt klart bli en svært lykkelig mamma. (Les her om du vil ha litt mer bakgrunn for denne gleden…)
Så som du skjønner holder jeg meg til å lede meg over de større tingene i livet mitt!
Så fikk jeg litt tid å skrive en formell klage til nav, men hadde jeg vist at det skulle være så vanskelig ville jeg ikke gjort det. Da ville jeg lukket munnen og klaget til de nærmeste rundt meg. Problemet ligger ikke i hvor jeg skal sende klagen, men hvordan jeg skal klare å skrive den på en voksen måte. For innerst inne ønsker jeg å være hundre prosent ærlig og skrive med det sinne jeg faktisk føler over den utrolig urettferdige behandlingen vi har fått. Det du nå vil lese er ikke den klagen jeg blir å sende inn, det er ikke en trussel mot nav og det er utelukket minne følelser jeg sitter inne med.
Til NAV og den avdelingen som har behandlet vår søknad.
Tusen jævla takk for at dere ga meg et knyttneveslag i tryne, for det har jeg jo ikke fått før. Dere vet å sparke dem som ligger nede, dem som ikke har krefter til å forsvare seg, og dere fant jo faen meg det best tenkelige tidspunkte også. Jeg gir meg en god faen i at det var tilfeldig at vi fikk avslaget noen dager før vi skulle på ferie, for jeg føle at det va nøye planlagt. Det er faen meg så urettferdig at en enkelt jævla person kan sitte å bestemme over noe så viktig som det vi søkte om, som kan gi oss et blankt avslag utifra et rundskriv som overhode ikke har noe med det dere gir oss avslag å gjøre. Et avslag som tydelig viser at dere ikke har lest papirene vi brukte massevis av timer på å skrive. Og jeg lurer på hvordan i satan dere kan henvise til noen få ord i en lov, som faktisk ikke står der når du sjekker opp dette. For dit dere henviser står det faktisk at vi har rett på denne støtten, for sist jeg viste trengte du ikke ha noen diagnose for å ha en skade eller lyte. Men jeg har gjort dere den tjenesten at jeg har lest loven, og der står det enkelt forklart at så lenge sykdomsforløpet beregnes å vare over en lang periode(2-3år), så vil en skade eller lyte regnes på lik linje som en sykdom/diagnos. Ergo har dere avvist vår klage på feilt grunnlag.
Man skulle tro at pengene vi søkte om skulle gå fra saksbehandlerens egen lomme, og jeg kan faktisk ikke forstå hvordan det er så mange som svindler dere! For det er jo plukk umulig å få noe hos dere uansett. Ofte leser jeg i media om alle som svindler dere for tusenvis av kroner, og jeg skulle gjerne vist hvem de var så jeg kunne få noen tips om hvordan jeg i det hele å store skal få hjelp. For av en eller annen grunn har de fått denne hjelpen jeg prøver å få, til tross for at de ikke har rett på den. Og jeg driter i at jeg er urettferdig nå, for jeg er så uendelig lei av all motgangen vi har møtt de siste årene, men dere er faen meg dråpen som fikk det til å renne over. Og nå må dere for all del ikke tolke det til at jeg skal svindle dere, men så trangsynt som jeg av og til føler at dere er så vil dere sikkert feste dere i akurat den setningen…
Hver jævla dag ser jeg smerten til barnet mitt, til det mest dyrebare jeg har. Og hver eneste dag strever vi for å komme oss gjennom hverdagen, og bruke tusenvis av kroner på at han skal få det beste live vi kan gi han. Og dere drit langt faen i det fordi dere fant noen ord i et rundskriv, og tenkte at det her blir de garantert ikke å sjekke. Dere orket ikke engang lese legeerklæringen der det sto at han faktisk ikke kom til å bli bedre, og dere orket i alle fall ikke å lese selve loven der det står at du ikke trenger en diagnose for å få hjelp. Det er ingen logikk i hvem som får hjelpe og hvem som ikke får det, og om dere er usikre på om alt i søknaden stemmer kan dere faktisk ta en liten telefonsamtale til legen, sosionomen og de som faktisk søker om dette stemmer.
Jeg har mest lyst å be dere reise til helvete, men desverre så vil ikke det bli i nærheten så vondt som å holde barnet sitt og høre den såre gråten når han har det vondt. Mammahjerte blør og tårene triller, for uansett hva jeg gjør blir han ikke bedre. Og det er ikke slik at jeg tror dere kan gjøre han bedre, men dere kunne i det minste ha sammarbeidet såpas at vi fikk litt medgang. Livet vårt er faktisk vanskelig nok fra før, vi trenger ikke måtte kjempe for å få hjelp hos en instans som sir dem hjelpe, men faktisk gjør det motsatte. Og ifølge deres egene regler på den idiotiske nettsiden som er helt umulig å finne frem på, så har vi mer en rett på grunn og hjelpestønad.
Så jeg vil med dette klage på den elendige saksbehandlinge vi har blitt utsatt for, og jeg håper at dette vil medføre at dere rydder opp innen for egene dører. For det er helt utrolig at mennesker som tydeligvis ikke kjenner lovverket kan sitte å behandle søknader fra familier som er på bristepunkte til hva de kan klare. Og jeg er desverre redd for at det er svært mange som sitter med avslag som er helt unødvendige, fordi det er gjort feil under behandlingen av søknadene. Fordi de fleste i vår situasjon ikke har mulighet og ressurser til å faktisk ta opp den utmatende kampen det er å gå imot dere.
Dere og departemente dere ligger under gjør skam på Norge, for ikke snakk at dere gir den veldferden Norge skryter over å ha. For det er faktisk slik at grunn og hjelpestønad er til for å hjelpe mennesker som har et økt forbruk og et økt omsorgsbehov, denne stønaden skal jevne ut ulikheten som det er å faktisk få et sykt barn eller et sykt familiemedlem. Og slik jeg ser det, forskjellsbehandler dere, og skriver svar med gaffel.
Om dere skulle finne på å bruke litt tid på å faktisk lese det jeg har skrevet, håper jeg dere også finner litt mer tid til å faktisk se på problemet. For det er jævlig urettferdig å bli behandlet på den måten dere holder på.
Hilsen Yvonne Jensen.
Dette er selvfølgelig ikke klagen jeg faktisk sendte inn, jeg skrev den på en saklig måte. Men jeg håper på en måte at dette vil spre seg, for å vise støtte til alle andre som sitter med de samme følesene som meg. For det er desverre svært mange der ute som har det på samme måten som oss. Så om du ønsker å dele dette får du lov! Jeg vet at mange av mine tanker er urettferdige ovenfor mange av de som jobber i NAV, men er det rart at jeg har dem?
Lillesøstra mi skriver om endometriose, og er så tøff at hun har skrevet om dette på bloggen sin. Det er en typisk kvinnesykdom som får svært lite oppmerksomhet i media og ellers, men som knuser livet til tusenvis av kvinner, den gir smerter, ubehag og i svært mange tilfeller barnløshet.
(Meg og pernillus som jeg bruker å si til lillesøstra mi <3 )
Kort fortalt så oppstår det endometriosevev andre steder enn i livmoren i underlivet, som gjør at du blør og får syster som gir deg smerter. På lang sikt får du arr og dette er vel også grunnen til at mange sliter med barnløshet. Noen kan ha sykdommen helt uten tegn på den og andre kan bli helt uføre av den.
Jeg har selv disse smertene, og alle tegn på at denne sykdommen har inntatt kroppen min. Men desverre har jeg ikke fått noen diagnose, kun noen få ord i journalen der det står uspesifisert endometriose. Og sykehuset er ikke direkte hjelpsomme med å finne ut hva som gir meg smertene. Jeg er inne på sjekk nå og da, men til syvede og sist konstanterer de bare at de finner nye syster i underlivet mitt, og at de sikkert går over. Sist besøk klarte de også å si at de nå ville slutte å ta meg inn på kontroll, for i deres øyne er det tydeligvis ikke noe å gjøre med saken. De har sjekket meg innvendig og ikke funnet noe, så da må jo smertene mine bare være syting og klaging. (Det er i alle fall slik jeg føler det…)
Desverre er smertene like ekte som blåflekken på leggen min, og uansett om de har tenkt å hjelpe meg eller ikke må jeg leve med dette. Så jeg er veldig glad for at søstra mi skriver om temaet, så kanskje flere får opp øynene for dette. OG kanskje vi etter hvert blir tatt mer seriøst.
I går skrev søstra mi et innlegg om hvor like vi er, og jeg er vel en av de få som virkelig forstår hva hun går igjenom siden jeg er der selv. Men på tross av smertene har vi et godt liv. Om du vil lese om dette finner du det her.
Så skal vi leke barnløse en hel uke, og for å være helt ærlig har jeg ikke det fjærneste anelse om hva vi skal gjøre. Store deler av dagen går med til å oppdra barn, og når de ikke er hjemme så blir det ikke mye tid til overs. Skal jeg liksom bare sitte rett opp og ned på sofaen uten å gjøre noen ting? Uten at noen roper mamma eller at jeg må følge noen av rutinene som høre med rollen som forelder.
Jeg kan jo se på tv, men siden det eneste jeg fant handlet om hårfjerning hos kvinner på alle strategiske plasser la jeg fra meg tanken. Jeg har ingen som helst behov for å se hvor andre damer har hår, og høre på hvor mye det plager dem. (Det holder å høre på min egen sutring når jeg ser mine overgrodde legger…) Noe jeg også tror min bedre halvdel er enig i.
Jeg kunne også disket opp med en romantisk middag, men det gidder jeg ikke. For det første er jeg ikke av den romantiske typen og for det andre inneholder kjøleskapet stort sett bare smør, cola og syltetøy. Ikke mye å skryte av med andre ord.
Vi kunne tatt turen ut og gått en lang tur, men nå har jo værgudene funnet ut at de skal dusje oss litt ekstra, som straff for de tre ukene med sol vi har hatt på ferie. (Og regnklær nekter jeg å lete fram, da blir jeg heller inne!)
Jeg kunne jo også heklet ferdig noen dukkeklær, uten at noen stakk av med garnet eller prøvde å bruke det som fortøyning til lekebåten. Jeg ville blitt ferdig på halve tiden.
Men heller sitter jeg å klager her, over noe som tydeligvis er et luksusproblem. For hvem kan vel klage over for lite å gjøre, når de vanligvis har litt for mye å holde fingrene i.
Om ikke annet kan jeg gå over klagen jeg skal levere på nav i morgen, og ta fatt på den formelle klagen jeg skal sende dem over behandlingen vi har fått. Jeg har også et fjell av klær som trenger vask etter noen uker i campingvogn, samt en leilighet som trenger ganske mye rydding. Så når jeg tenker meg om har jeg ganske mye å gjøre, og har egentlig ingen grunn til å klage. Annet en at jeg savner guttene, som garantert har det fantastisk der de er…
En svært liten del av det som vi hadde med oss, jeg kan enda ikke forstå hvordan alt har fått plass i campingvogna. Men en familie på fire tar plass, og når vi i tilegg har en del ekstra utstyr til minstemann blir det mye. Og tydeligvis har jeg utrolig god plass i vognen, for vi følte ikke at den var stappet når vi var borte. Tror nesten jeg må skrive et skryteinnlegg om den også, siden jeg er usannsynlig stolt over å være campingvogneier!
Og enda litt mer bagasje, hadde kanskje med litt i overkant mange sko, men til mitt forsvar fikk jeg brukt nesten alle jeg hadde med! (Utenom de som skal brukes når det er dårlig vær…)
Fikk tid til litt bilder i ferien, og den siste campingplassen vi var på ligger i et område med fantastisk natur. Desverre var det dårlig vær denne dagen, men noen bilder fikk jeg.
Mange vann på vei mot campingen, og mye mygg…
Stakkars familien min som måtte vente i bilen når jeg tok hundrevis av bilder, men i det minste ble ikke de spist av mygg.
En hai i vannet, med en søt liten fuggel på.
Mye strand her, så er det sol og varmt er det den perfekte plassen å bade på.
Nydlige farger, som bytter hele tiden. Rett og slett vakkert.
Helt vindstille, så du kan uten tvil speile deg i vannet.
Og mye fisk i vannet, og mygg på toppen. (Nevnte jeg mygg??!)
Kunne godt tenkt meg å fisket her, men desverre hadde jeg ikke med meg det som trengtes.
Bruen over til øyen campingplassen ligger på. Selve plassen der campingen er heter Tromsöviken. (Fikk litt hjemlengsel når jeg leste det, ettersom jeg bor i Tromsø.)
Mange fine motiver å ta bilde av, kunne godt laget noen småtroll som satt under roten.
Det jeg forbinder med ekte badstu, tømmervegger og platt utenfor.
En liten maurtue med tusenvis av små udyr.
Redningsbøyle er kjekt å ha på stranden, selv om vi ikke fikk bruk for den.
Stranden som ligger på campingen, helt klart en perfekt badeplass når været viser seg fra sin beste side.
Havet, ser nesten ut som et maleri med alle de ulike fargene.
Og et bilde av meg, sån helt uten sminke og litt småtrøtt etter for lite søvn og mange mil i bil.
Skal helt klart stoppe her neste år også, en flott plass å være. Skal skrive en vurdering og legge ut av campingen.
Da har bloggen min fått et helt nytt design, og jeg må si meg veldig fornøyd. Det passer godt til meg, og jeg synes det var ryddig og pent. (Må jo ha det ryddige en eller annen plass, for hjemme er det alltid kaos med leker og klær i en vakker symfoni…) Jeg var så heldig å vant meg dette, og må si at det er en av de bedre premiene jeg har fått.
Designet er laget av JMWebDesign, og jeg er veldig fornøyd med servicen. Om man sier service om slikt?! Jeg har fått det jeg ønsket, og må skryte utrolig mye av Jenny Michelle Thorbjørnsen som laget dette.
Det er også laget et egen side for mobil, slik at det skal være lett å laste ned/lese bloggen der også. Genialt, for det har jeg ønsket meg lenge.
Om det er noe som ikke skulle stemme, blir jeg veldig glad for en tilbakemelding. Si også ifra om det skulle mangle noe, selv om jeg tror jeg har fått med det som trenges på en god blogg. (Hihi, for jeg satser på at dette skal bli en god blogg!)
Ellers må jeg bare unnskylde lite skriving, jeg er desverre opptatt med å pakke ut alt rote vi har drasset med oss på ferie. Og det er helt fantastisk hvor mye vi faktisk har klart å presse på plass i en campingvogn…(Kan legge ut noen bilder når jeg finner ledningen som trengs for å overføre dem, men den er tydeligvis borte i alt rote!)
Tenkte jeg også skulle ha en spørsmålsrunde, som tydeligvis er obligatorisk på blogg.no 😉 Så har du noe du vil spørre om, skriv det her eller send meg en mail, så svarer jeg på alt iløpet av uken. (Om jeg finner laderen til MACen da…) Og siden det er tvilsomt at jeg blir å gjøre dette igjen, har du nå en gylden mulighet.
Siden vi var litt bekymret for værsyken, måtte vi kjøre hjem i små runder. Litt slik som når du skal på et veldig, veldig høyt fjell. Etter tre uker med sol og varme, sier det seg selv at kroppen kan bli litt satt ut av kulden. Og til dem som ikke vet at jeg holder til i Nord-Norge, så er det grunnen. Vår sommer består av regn, iskald vind og maks 15grader. Om vi er så heldig å få noe annet vær, er det rett og slett flaks eller hallusinasjon. Og det er ikke helt umulig at det skulle finne på å snø, noe som forøvrig har hendt i høyden ifølge de lokale avisene. (Nysnø i fjellet, brrrr….) Men nå er vi altså tatt et steg av gangen og blitt vant til kulden igjen, noe som merkes på haugen av skittenklær som vokser. Så da kan vi ta den siste biten av veien hjem, så i kveld vil jeg med andre ord endelig kunne dusje i min egen dusj, og kunne drite uten å være redd for å sette meg fast i det lille doet i campingvognen. Jeg vil også få muligheten til å sende ungene på rommet om de er ulydige, selv om jeg aldri bruker å gjøre det. (Men jeg har altså muligheten!)
Når vi har fått kommet oss til ro etter den lange reisen, og jeg har fått pakket ut alt rote vi egentlig ikke trengte skal jeg skrive vurdering av campingplassene vi har vært innom, etter ønske fra flere av mine lesere. Og siden vi har en hel uke med barnefri, regner jeg med at jeg skal få god tid til dette, såfremst jeg ikke blir å sove alle dagene. For selv om vi har hatt ferie, betyr det ikke at våre hverdagsproblemer ble borte. Men nå er altså campingferien over, og vi sitter igjen med en god følelse. Og jeg tror at guttene har samlet mange fantastiske sommerminner de vil huske når de blir eldre.
Neste uke skal vi bruke den siste ferieuken til å sove, ettersom begge guttene skal bort. Minstemann har avlastning hos besteforeldrene og eldstemann skal til pappaen sin. Og det ser jeg faktisk frem til nå, for det er ikke bare enkelt å bo i tre uker i en liten campingvogn, spesielt ikke med en liten gutt som ikke alltid har det så godt. Men det er helt utrolig hva vi kan bli vant med, så det har gått mye bedre enn forventet.
Så med andre ord ser vi frem til neste sommer, og gleder oss til nye sommeruker på camping. Sol, varme, strand og gnagsår på føttene etter varme dager i fornøyelsesparker og på shoppingtur.
(Vet ikke helt hvorfor det grå felte kom på bildet, men tipper at det må være fordi jeg viste for mye hud. Er jo tross alt en voksen dame?!! og da må jeg vise meg frem som et forbilde. Eller så er det for min bedre halvdel sin skyld, tror han sliter litt når jeg går rundt å frister i min ganske minimale bikini, han bruker jo bare å se meg i vinterklær til vanlig…)
PS. Om du har noen spørsmål eller ønsker for nye innlegg, fyr løs! (Eller foresten, skriv det ned her eller send meg en mail!)
