«Se på henne, æsj så tynn hun er, det er jo ekkelt! Og det kan jo umulig være normalt»
Hva er det som egentlig plager folk når de kan stå å si slikt om meg? Vi var på handletur og jeg pakket varene når jeg overhørte en mor og en datter si dette. De sto rett ved siden av meg, og det var tydeligvis meningen at jeg skulle høre hva de sa.
Jeg hadde mest lyst til å glefse at det var faen ikke normalt å være så feit som dem, og at de luktet værre en dotanken i campingvogn. At de kunne prøve å kjøpe klær i rett size så ikke hele verden så valkene deres og at de helst skulle tapet igjen munnen så de ikke kunne spy ut negative ting til andre. Men siden mamma har gitt meg en god oppdragelse valgte jeg å ikke si dette, jeg holdt munn og gjorde meg ferdig. For vanligvis har jeg ingen ting imot noen, men så fort noen sleger drit får jeg disse tankene. Selv om jeg ikke mener dem egentlig.
Innerst inne føler jeg med dem, for det kan ikke være lett å veie så mye som dem. Jeg må kanskje skrive at dette var damer som var dobbelt så store som min samboer, og han er ikke en liten mann, overhode ikke. Og de luktet faktisk ekstremt vondt, så vondt at treåringen holdt seg for nesten og ropte æsj når vi var på vei ut av butikken. (Til tross for at vi prøver å unngå at de gjør slike ting, for jeg liker ikke mobbing.)
Jeg tror at disse damene var sjalu, sjalu på kroppen min og mitt tilsynelatende perfekte liv. Jeg sto der med mann og barn, og det er lett å se at vi er glade i hverandre. Og jeg håper at de kan få det bedre med seg selv etter hvert, for når du må kritisere andre for å føle deg bra, betyr det som regel at selvbilde ditt er veldig lavt.
Hvorfor må det være så vanskelig å godta at alle er ulike, at mennesker er fine på sin måte og at alle fortjener respekt? Det er ingen størrelse som er den rette, og alle må få lov å gå i fred uten at noen skal rakke ned på dem, og da snakker jeg både for dem som er store og dem som er små.
Har du noen stygge tanker om andre, vær så snill å ha så mye respekt at du holder dem inne i deg selv.