Når alt går galt på en gang.

20.04.2017 - 16:20 Én kommentar

Hva gjør du når hele hverdagen kollapser, og det eneste du vil er å krølle deg sammen i en ball å holde deg for ørene. Jeg ville bare gjemme meg under sengen, og ikke komme frem før alt var i orden igjen. Men det gikk jo ikke, for jeg er jo mamma. Så jeg innså fort at å få panikk ikke ville føre til noe konstruktivt, og prøvde fortvilet å få de små grå til å samarbeide. Dessverre har jeg en ikke eksisterende hukommelse om dagen, og glemmer det meste jeg må huske. Så den tankeprosessen ble ikke så lett, i tillegg til at jeg bekymret meg gal for han som var innlagt på sykehuset. Han som jeg aldri har trengt så mye som de siste månedene. 

Jeg forbannet stort sett alt i universet, rasende på den ubrukelige kroppen min som ikke fungerer som den skal, sint på de dumme bakteriene som har angrepet min bedre halvdel og frustrert på vegne av barna mine. For ikke bare min verden raste sammen, deres trygge hverdag med faste rammer og rutiner ble med et helt andeledes. En pappa og stefar på sykehuset, en syk mamma hjemme. En mamma som prøvde etter beste evne å trøste og ikke knekke samme selv. 

Det var ganske alvorlig en stund, og selv i normal tilstand ville jeg blitt stresset. Men alt blir så mye verre når kroppen raseres av svangerskaps hormoner, og stresset det fører med seg har ikke vært helt bra for kroppen min. Heldigvis er han endelig på bedringens vei, og i dag var formen mye, mye bedre enn hva den har vært. Så vi krysser fingrene for at han kommer hjem snart. Ikke at det betyr at hverdagen er tilbake, for vi må nok regne med en sykeperiode hjemme også der han ligger i ro. Men da slipper jeg i alle fall å føle på den totale ensomheten når ungene er i seng og jeg endelig kan puste. 

Men jeg må fortsatt be om hjelp for å komme meg gjennom hverdagen, og det er få ting som er så vanskelig som å innrømme at nå må noen andre stille opp. For der det er lett å hjelpe andre, er det like vanskelig å be om hjelpen selv.  Men for alle sin del kan jeg ikke bare bite tennene sammen, og spesielt ikke for det lille livet som ligger inne i magen. Og det er tøft nok å klare nattevåkingen alene nå, i tillegg til alle andre rutiner som vi vanligvis er to om. Så uten dem rundt meg ville jeg vel ha havnet på sykehuset selv. For selv om jeg føler meg relativt rolig, er kroppen min stresset nå. Men jeg er uendelig sliten. 

Vi lever i en slags krisetilstand der alle primærbehov blir dekket, og alle handlinger prioriteres etter viktighetsgrad. Det er bare å ta en dag av gangen, og håpe på det beste. Om ikke annet var det en ørliten forbedring i blodprosenten min, så da hjelper i alle fall jerntablettene jeg putter i meg. Og på magisk vis har et par kilo med væske forsvunnet ut av kroppen min, så jeg klarer å stå mer en fem minutter av gangen! 

Facebooksiden min finner du her. 

Skitur er byttet ut med sykehusinnleggelse!

16.04.2017 - 21:23 5 kommentarer

Da er tredjemann nede for telling, og da snakker vi helt ute å kjøre. Faktisk så nede for telling at han ble innlagt på sykehuset! Veldig typisk påskeferie med andre ord, for vår del altså. Hvert eneste år er det et eller annet som hender i påsken, og jeg skal være ærlig og trodde at det hold med blodprosenten min som er alt for lav  og at minstemann er forkjølet og har feber som kommer og går. Men min bedre halvdel går av med seieren, og det til gangs. En rolig hverdag er åpenbart ikke noe vi fortjener...

Etter en lang natt med feber og smerter var det bare å hive seg rundt å dra på legevakten med han i formiddag. Der var veien kort opp til akutten og videre til avdelingen. Han er rimelig syk, men er forhåpentligvis godt tatt vare på der han ligger. Og det har vel aldri passet dårligere med sykehusinnleggelse for han enn nå. 


Vel, hvordan jeg skal klare det her har jeg enda ikke funnet ut av, for det er rimelig heftig å skulle ivareta to stykk unger når det svimler for øynene og jeg ikke klarer bevege meg fortere enn sneglefart. De er heldigvis greie gutter, så de klarer å gjøre det meste selv. Heldigvis har jeg god hjelp i min mamma å pappa. 

Så får vi bare håpe at medisin hjelper fort, slik at jeg snart får han hjem. Både for min del og for guttenes del, for selv om han bare vil bli liggende på sofaen så vil det hjelpe på humøret til alle mann. 

Nå skal jeg prøve å finn ut hvor jeg kan hente noen ekstra krefter, tømme en flaske solo og stappe i meg uante mengder kvikk-lunsj, muligens gråte litt og synes aldeles fryktelig synd i mannen, ungene og ikke minst meg selv. 

Måtte vi snart få litt medgang!

Facebooksiden min finner du her. 

Er det lov å kaste ungene ut i nærmeste snøskavel?

15.04.2017 - 10:45 3 kommentarer

Det er påske, det er sol (merkelig nok), klokken er 7 om morgenen og jeg vurderer å kaste ut ungene i nærmeste snøskavel. Påskeharmonien er med andre ord på plass, og jeg skulle ønske det var tirsdag og vanlig hverdag igjen. Ja jeg skulle faktisk ønske jeg kunne sende dem på skolen, å det uten det minste dårlig samvittighet. Og jeg er neppe den eneste som kjenner på de følelsene en eller annen gang i løpet av påskeferien. 

Unger som krangler så busta fyker i det ene sekundert og herjer i det neste, lenge før småfuglene er stått opp er ikke oppskriften på en velykket påske, og i dag gikk det så langt at absolutt alt godteri er inndratt for dagen. Jeg forventer faktisk mer fra en 7 og 11åring før klokken seks om morgenen. Så i år slipper ikke påskeharen inn, og kommer han på døra blir jeg å denge løs på han med alle kreftene jeg har igjen. Og morgendagens avisoverskrift vil være " Kvinne 30 gikk løs på påskeharen, måtte stoppes av politiet og kjøres til legevakt for sjekk."

De fikk sjokolade, kakao og brus i går, så de lider overhode ingen nød, og særlig ikke når de fikk muligheten til å forbedre sin oppførsel flere ganger før klokken slo seks i dag tidlig. Jeg vil påstå at de fikk i overkant mange sjangser, så når tålmodigheten min tok slutt har de seg selv og takke. Og tro meg, du trenger ikke å synes synd i dem, for det er det altså ikke. 


Ikke la deg lure, vi har det ikke så harmonisk som bildet prøver å lyve om!

Nå kan heldigvis ikke dagen bli noe verre, så jeg satser på at vi i ettermiddag kan lage litt påskepynt sammen og kose oss med noen gulrøtter og epler. For jeg har ingen planer om å oppheve forbudet mitt, selv ikke med eksemplarisk oppførsel de neste timene på arvingene. 

God påske. 

Facebooksiden min finner du her. Og om du vil følge meg på insta finner du meg som @steinihavet

PS. Vi klarte ikke denne påsken uten basiller heller, så minstemann er potte tett og hoster som en gammel gubbe. Jeg er konstant svimmel og får hodepine om jeg ser litt for hard på tv, så vi overlater finværet til alle dem som er ute og er ikke sjalu i det hele tatt. 

Vel hjemme etter besøket i hovedstaden!

12.04.2017 - 21:24 2 kommentarer

Da er vi kommet oss hjem til kalde nord, og ser at værmeldingen har skiftet til perfekt påske! Og da snakker vi om hvite bakker, sol og knallblå himmel. Noe som er så sjeldent at jeg ikke kan huske sist vi hadde så gode prognoser. Ikke at det har så mye å si for min del da, for jeg er selvfølgelig blitt dårligere å må pent ta livet med ro. Bare det minste antydning til stress og jeg blir hardt straffet med svimmelhet, ekstrem hodepine og en trøtthet som ikke kan beskrives. Blodprosenten er blitt enda lavere, og jeg har fått sexy tømmerstokk-legger. Jeg føler meg absolutt ikke vakker, og hater som pesten å være gravid. Stakkars den jævelen som prøver å fortelle meg at dette skal være en magisk tid med lykke, håp og enhjørninger som fjerter rosa hjerter. 


Sjekket ut gammelbyen i Fredrikstad, og tok bilder som pappaen min skal få se fra området han var innom når han hadde militærtjeneste. (Altså masse bilder av byen, ikke av meg!) 

Vel, nok om formen, for jeg lot ikke den stoppe meg fra å ha noen fantastiske dager i sør. (Eller, jeg sov over gjennomsnittet mye, peste som en hval, slet med å gå lengre enn noen meter og måtte pent ta meg en pust i bakken hvert femte minutt. Men ser du bort ifra det hadde jeg det bra!) 


Første runden ute med bare armer for i år, og vi sendte selvfølgelig massevis av bilder hjem til dem som holdt på å snø bort. 

Vi fikk husrom hos familien min, og jeg og min bedre halvdel ble virkelig bortskjemt. Ikke nok med at vi hadde barnefri, men vi ble også vartet opp som kongelige! (Og jeg skal være så ærlig å si at det føltes rett og slett fantastisk ut.) Vi ble enda til kjørt rundt på omvisning som ekte turister og fikk lære mye om Sarpsborg og Fredrikstad som vi ikke viste fra før. 


Håpet å møte på en kjempe, men det kom ingen ut når jeg banket på døren. Kanskje de ikke ville møte en likbleik nordlending! 

Søndag var det dags for barnedåp, og vi gledet oss stort til å feire dagen sammen med gudsønn vår, foreldrene og resten av gjestene. Vi fikk til og med æren av å lese opp noen tekster i kirken, og jeg skrev selvfølgelig om min til en litt mer nord-norsk versjon og truet med å lese den siden vi ikke beskjed om høytlesningen  før lørdagskvelden. Takk for den liksom. 


Klar for kirka og dåp! Jeg presset skoene på meg, men innså ganske fort at væsken i bena ville komme seirende ut av kampen. Høye hæler er heller ikke å anbefale med tanke på tilstanden min, det blir så langt å falle om jeg svimer av!

Min versjon av dåpsteksten: 

" Dem bar små unga til han før å få han å pelle på dem, men følgeran jaga dem bort. Da Jesus så det, blei han drittforbanna og brølte: La snørkvalpan komme t mæ og nekt dæm for guds skyld ikke. Kåken til Gud høre til sånne skapninga som dæm. Sannelig sir æ dåkker: Den som ikke kræsje gudskåken som en snørvalp, har ikkje en skit dær å gjøre å læpp ikkje inn. Og så røkka han tell sæ ungan, klaska nævan på dem og velsigna småtrollan. "


Hardt med selskap, så da er det greit å finne en mage å sove på. Må innrømme at jeg gleder meg veldig til juni kommer og lillemor popper ut. Men helt greit å låne andre sine babyer i mellomtiden! 

Selv om det var koselig borte, var det fantastisk å komme hjem igjen på mandag. Savnet etter ungene var aldeles fryktelig og gravid-hormonene gjør ikke saken bedre! For som vanlig når vi skulle bort og ungene skulle bli igjen klarte begge å bli syke. Til og med han som aldri er syk... Dog var det bare en forkjølelse, men det er ille nok når du sitter hundrevis av fjell unna og har tidenes dårligste samvittighet. Og det selv om ungene hadde det helt fint hjemme uten den masete moren. Men vi hadde med oss gaver hjem, og begge ble strålende fornøyde. Så vi kan godt dra bort flere ganger... 

Nå skal jeg gjøre et forsøk på å nyte påsken, og krysse fingrene for at blodprosenten forbedrer seg betraktelig. For det er ikke så veldig gøy å vandre rundt som et spøkelse! 

Facebooksiden min finner du her. 

Svangerskapsuke 30

07.04.2017 - 09:30 2 kommentarer
  • Graviduke: 30 
  • Termin: 16.juni og det glemmer jeg ikke med det første! 
  • Trinnmester: Da er jeg ankommet nummer 3 ifølge gravid-appen jeg lastet ned, for å ha kontroll med ukene å kunne svare når noen spør meg om sånt!
  • Dager igjen til termin: 72!!! (HJELP, jeg er jo ikke klar enda!) 
  • Neste kontroll: Ja det var et god spørsmål, husker faktisk ikke. Men det står i kalenderen så får opp varsel litt i forkant. OG bra er det ellers ville jeg gått glipp av veldig mange timer! 
  • Kjønn: Fortsatt en jente, måtte spørre på nytt da vi var en ekstra kontroll på grunn av min ikke alt så samarbeidsvillige form! 
  • Innkjøp: Ja, og jeg griner når jeg ser hvor mye alt koster. Jeg føler meg ranet, naken og fattig! (Men lillemor vil være godt kledd altså!) Nå er seng, stelleplass og vogn i rute, og planen er klar for bilstol. Så det er stort sett småting og melkemaskin, stellematte, babygym og kanskje en vippestol som står på planen. Samt en god pute til amming, hundrevis av bind og ammeinnlegg og muligens noen tisselaken til senga som redder den fra dryppende melkekraner. 
  • Mammaklær: Ja, stilen er blitt litt mer sånn kjerringaktig! Nesten på grensen til bestemor inspirert med svære uformelige klær, det mangler bare print av svære fargerike blomstre som gir deg psykisk sammenbrudd. Ja også har jeg funnet frem den kjære treningsbukse stilen, så svære bukser som ikke strammer og lange skjorter fra cubus redder de værste dagene. 
  • Humør: Ja det kan du trygt si er svingende, men er noe hissig og blir irritert over det meste. Jeg har meldt meg ut av nyhetsverdenen og vil trolig ikke få med meg en eneste nyhet før etter fødselen av hensyn til de jeg bor sammen med. Utbruddene nyhetene kan fremprovosere egner seg ikke engang for en hardbarket fisker! Men jeg ler mye også, for humor finnes det mye av i hverdagen. 
  • Søvn: Nei den er som før, særdeles ustabil! Men jeg som gravid sover i grunnen ganske godt, så lenge jeg har et svært teppe jeg bygger opp beina med, to hodeputer og nesespray. Ja og teppe til mannen så han må ligge å fryse hele natta. (Er det rart han får hår på ryggen?!)
  • Strekkmerker: Niks, og jeg tror ærlig talt ikke jeg får noen heller. Da ville jeg vel fått det når jeg gikk gravid første gang for 11år siden. Men skal aldri si aldri, det kan jo hende jeg får det denne gangen. De tre på låret og hundre på puppene oppsto lenge før jeg ble gravid første gang, så de telles ikke mer. 
  • Gravidmage: Oh yes. Jeg føler meg som en hvalross på land. Å sitte rett i ryggen er nesten umulig og det beste er å ha en passe bakoverlent stilling! Du skulle sett hvor vakkert jeg satt når vi var i kirken, på de alt for smale kirkebenkene. Satser på at det ble sett mellom fingrene på med tanke på kulen jeg bærer. 
  • Vektøkning: Omsider ser det ut til å gå rette veien, og jeg jubler. Men jeg håper faktisk jeg klarer å legge på meg minst ti kilo til før jeg er ferdig. Nå holder maten seg for det meste inne, selv om jeg er ekstremt kvalm til tider. 
  • Aktivitet: Jo mer aktiv lillemor er i magen, jo slapper blir jeg. Hver gang jeg prøver å gå meg tur i sunt tempo får jeg enormt med kynnere, og de gjør så vondt at jeg holder meg til sneglefart. Heretter vil jeg regne samtlige handleturer som trening! 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!)
  • Plager: Ja dessverre. Om du ikke vil høre klaging må du stoppe lesingen nå. Jeg har alt for lav blodprosent, sliter med kvalme, ramler sammen i fosterstilling av sure oppstøt, får låsninger i bekkenet, kronisk tett nese med unntak av periodene jeg blør neseblod, intens hodepine og så er jeg ekstremt sliten. 

De obligatoriske bildene: 


Trøtt, men fattet! Jukset litt, så bilde er noen dager gammelt og fra uke 29.  


"Hva holder du på med?! Lyset er noe som heter sol, og jeg kan forstå trangen til å sprelle som en orm!"

Det går over, i juni...

Facebooksiden min finner du her! 

Hukommelsessvikt!

04.04.2017 - 21:40 Én kommentar

"Er du helt sikker på at du skal hente ut enda en eske av medisin din? Den skal vare i hundre dager!" Jeg fikk et spørrende blikk og innså fort at nå hadde jeg glemt noe igjen. Men at et besøk på apoteket skal være totalt slettet fra hukommelsen er ganske forunderlig. 

Hukommelsen har sviktet meg helt, og når jeg ikke engang klarer å huske at jeg har hentet medisiner noen dager i forveien er det ikke så mye annet å gjøre enn å le høyt, og bli passelig småflau over egen oppførsel. Takk og pris for at det ikke var en medisin som kan tenkes å misbrukes, det ville føltes veldig ille! Jeg dør nesten litt av tanken... 

Jeg glemmer stort sett alt som jeg ikke skriver ned eller putter inn i kalenderen min, og det er nok mest flaks at jeg husker meg selv når jeg skal noen vei. Og nå har jeg heldigvis noe å skylde på. (Det er ikke ukjent at jeg kan være passelig distre til vanlig.)  

Forklaringen ligger vel i graviditeten og den ufint lave blodprosenten jeg har. Som dessverre ikke har forbedret seg av biff, piller og brokkoli! Men magen vokser som den skal, lillelarven spreller aktivt og så lenge jeg ikke får noen andre ufyselige symptomer må jeg bare holde ut. Selvfølgelig hadde det vært fint å unngå hodepine og den ekstreme trøttheten, men det går i alle fall over i juni! 


Hva var det nå jeg hadde glemt igjen?!

Siden formen er stabil blir det Oslotur og barnedåp til helgen, og vi gleder oss masse. For nå skal vi på kjærestetur uten ungene! (Ja om du ser bort fra ungen i magen!) 

Så er det bare å håpe at jeg klarer å huske alt som skal pakkes til oss og ungene. 

Facebooksiden min finner du her! 

Spring, spring, solen skinner!

01.04.2017 - 18:53 Ingen kommentarer

Tenk, endelig fikk vi et glimt av sola og vi slapp alt vi hadde i fingrene og stormet ut døren. Ikke snakk om at vi kaster bort dyrebare minutter med sol når man er bosatt på en plass det snør småjævler halve året og regner resten av det. 

Solstolene ble rotet frem fra spindelvev og rotteskit, og ble plassert strategisk i retning solen. Og i dag var det jo lett å sitte vendt mot sola, for nå så vi den jo klart og tydelig fra knallblå himmel med bare et par-tre skyer. Vanligvis ser vi den så sjeldent at vi ikke vet helt i hvordan retning vi bør titte, og da kan det hende vi går glipp av dyrebare solsekunder fordi vi har ryggen til når værgudene letter litt på skjørte og slipper frem de gule strålene. 

Gleden var i alle fall til å ta og føle på, og du kan trygt si at det var magiske tilstander mellom fjellene av snø som omkranser huset. Ja ikke engang bråket fra hjullasteren som fortvilet prøver å holde snømassene unna veien klarte å forstyrre den magiske stemningen. Og når vi lyttet ekstra godt kan det hende vi hørte småfuglene. (Måser er jo ganske små, ikke sant?!) 


Vi nyter våren de 10 minuttene den er her! 

Vel, jeg gjør det meste for å unngå dagens dose tran som inneholder livsviktige d-vitaminer, så med det samme jeg kjente varmen fra den gule steikeovnen varme, brettet jeg frem armer og mage. Ikke snakk om at jeg skal kaste bort det som kan bli den enste soldagen denne våren! Det ble rabalder på innsiden når magen ble brettet frem, så det er mulig at lillelarven fikk sjokk når lyset traff. Vi vaser jo gjerne rundt i halvmørke store deler av året, så hun er jo mest vant til mørke. 

Vi fikk en god time i solen før et slør av hvit kastet seg rundt solen og sende ned hvite klumper på oss, men det går helt fint For det var rett før vi svimte av i varmen og jeg er redd vi ikke var langt unna solstikk. Og nå kunne vi jo gå inn å gi ungene mat, det ville jo vært helt uaktuelt så lenge solen var fremme. Så enten måtte de ha sultet ved siden av brødboksen, eller så måtte de laget maten selv. 


Dagens barnearbeid. Guttungen tok jobben og sa at det var like greit for gravide kjærringer har ingen ting å gjøre på et tak! 

For syns skyld løftet jeg litt på spaden til ære for fotografen. 

Nøye inspeksjon av nesen viser tre nye fregner, noe som betyr at kraften fra solen var betydelig. Min bleike hudfarge er blitt en liten nyanse mørkere bleik, og det sier jeg meg fornøyd med. 


"Ehh mamma, kor han skal få plass til den snyen?!" Jeg kunne ikke gi han noe godt svar, for som vanlig når jeg ikke vil ha snø laver det ned i ekstreme mengder! 

Det har vært en perfekt lørdag, og vi blir å legge oss med et smil om munnen. Dette er minner vi skal leve lenge på, om vi ikke er veldig heldige og møter solen når vi skal reise til sør i neste uke! 

Ha en strålende dag! 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Kjære Solo!

29.03.2017 - 18:51 4 kommentarer

Jeg innser at jeg kanskje klager litt i overkant mye om dagen, så for å rette opp karmaen litt må jeg jo dele ut noen gode ord i øst eller vest. Og siden jeg har overlevd på Solo de siste månedene var det ikke vanskelig å vite hvem som skulle få rosen. Ja eller litt vanskelig var det, for jeg sleit litt med å finne ut hvem jeg skulle sende mail til! Men innholdet i mailen var heldigvis mye lettere å få til! 

Kjære solo! 

Jeg vet at brus ikke skal være det nødvendigste i hverdagen, men de siste 28 ukene har jeg formelig overlevd på den magiske, smaksfulle og gule brusen! Og uten den er jeg redd jeg ville ligget i et hjørne som en inntørket rosin, glemt av alle! 

At brusen må være magisk det er jeg hellig overbevist om, for når absolutt alle andre mat og drikkevarer automatisk ble stoppet av ekstrem svangerskapskvalme fristet solo mer en varme, solfylte strender! (Og det skal godt gjøres, for jeg bor i nord-norge og her snyr det småjævler for tiden!) Ja jeg kunne faktisk drikke litervis uten at det gikk galt, og den gule lille flasken ble min beste venn.  Den var med meg over alt, og jeg hadde litt i alle rom for å være sikker. Og jeg er helt sikker på at det kun er den som har reddet meg fra gjentakende sykehusinnleggelser for å få intravenøs veske. 

Nå ser det ikke ut til at min ekstreme trang til å drikke solo går over med det første, så om salget har økt i nord er det antakeligvis ene og alene fordi jeg drikker så mye av den. Ja jeg til og med drømmer om den på natta! Jeg er jo generelt veldig glad i solo, og har alltid vært det, men i kombinasjon med svangerskaps hormonene mine ar jeg fått ekstremt dilla på trylledrikken. Får jeg ikke dagens dose blir jeg forvandlet til et surt mammamonster som sikler og glefser etter alle som er i nærheten. 

Siden påsken nærmer seg med stormskritt og nasjonaldrikken skal fremheves litt ekstra kjøres det masse konkurranser med tøffe solo-produkter, og du kan trygt si at jeg deltar på absolutt alle! For når jeg alt drikker litervis av brusen hadde det jo vært veldig kult med en solo-lue på hode, solo-genser over den kulerunde magen og ikke minst en solo-veske til å bære solo-flaskene i. Jeg krysser fingrene for vinnerlykke i alle fall og spammer alle nære og kjære om at de også må delta for meg. Kjekt å ha litt innhold i dagene! 

Så tusen takk for et fantastisk produkt som har holdt meg i live de siste 28 ukene. Jeg vil garantert forsette drikkingen, og solo er alltid et obligatorisk produkt når vi skal ut på tur! Jeg har nok ikke ord som beskriver hvor viktig en liten flaske brus kan være når den bare har riktig farge og smak, men uten soloen ville i livet vært litt ekstra vanskelig de siste månedene. 



Med vennlig hilsen en gravid brusavhengig som aldri ville klart seg uten trylledrikken Solo. 

Facebooksiden min finner du her! 

Gravidkroppen endrer seg!

27.03.2017 - 21:06 2 kommentarer

Endelig går vekten oppover, noe som jo er særdeles bra for armer og bein som tydeligvis har tatt den værste støyten av kvalmen. For både armene og føttene er tynne som stilker, men det samme kan jeg ikke si om puppestellet og magen.

Jeg er ikke spesielt flau over å skrive om puppene mine, de stikker seg bokstavelig ganske mye ut nå om dagen, og blir lagt merke til. Og siden jeg bor i nord er det mange frittalende sjeler som ikke legger en finger imellom når de kommenteres. (Noe som er helt greit altså, det bryr meg ikke så lenge ingen prøver å tafse på dem. Om noen rører blir de slått ned med lynets hastighet, for hadde jeg ikke vist bedre skulle jeg tro at jentene var mishandlet og var fulle av blåflekker. Men de er altså bare hovene og ømme på grunn av en pågående oppgradering til melkemaskin. ) Vel, du kan i alle fall trygt si at jeg har en utfordring når det skal handles BH, for de fleste med min cup er ikke like tynne rundt overkroppen som meg. Heldigvis for meg har det blitt mye vanligere med silikon siden første gang jeg fikk barn, og derfor der det flere kjeder som har økt størrelsen på disse nødvendighetene. For å gå uten er ikke et alternativ, det er en tortur jeg ikke skal prøve. Tyngdekraften er absolutt tilstede. 

Vel, også magen har poppet ut, og jeg hater alt som er stramt. Magen er fin den altså, men den liker ikke klær! Har jeg for stram truse blir jeg uvel og er buksen/genseren for trang er det bare å legge seg i fosterstilling å grine. Så jeg blir mer og mer avhengig av en svær joggebukse og den tykke og gode ullgenseren min. Jeg ser ut som en slask, men hæregud så deilig det er, og jeg går sånn uten det minste snev av sjenanse. Jeg er ikke en av dem som insisterer på at alle damer skal gå rundt som overpynta juletrær for å behage sine bedre halvdeler. Så lenge klærne er hele og rene så er det vel ikke så nøye med hvordan kategori de regnes i. 

Dessverre måtte jeg kle meg pent i helgen, og etter utallige kranglinger med samtlige plagg som kunne omtales som penere i klesskapet innså jeg at ingen ting ville passe. Det var som å presse tannkrem inn i tuben, og ikke ut av den. Men til min store glede var det salg på et av byens kjøpesenter og jeg fant et helt stativ merket med 100kroner. Så samtlige kjoler ble røsket med meg inn i prøverommet og jeg startet den møysommelige prosessen med å prøve. (Det er ikke like lett å kle av og på seg som før, selv om armene angivelig ikke skal være påvirket av svangerskapet.) Vel, jeg forsto fint lite av størrelsene siden de var kodet med tall og prøvde bare på måfå. Til alt hell passet to av kjolene etter utallige runder med vridninger og vrikkinger, pusting og pesing. Og jeg følte jeg hadde vunnet stor premien i lotto. Det gjør jeg som regel alltid jeg finner klær som passer, men når jeg er gravid blir det litt ekstra stas. 


Muligens ikke den beste vinkelen for bilde!

Vel, siden jeg ikke viste størrelsen på de ferske ny-jaktede kjolene måtte jeg jo spørre i kassen, å jeg ramlet nesten sammen da hun sa at størrelsen var L. Så med andre ord kan du si at jeg har armer og ben i størrelse XS og overkropp i L, er det rart jeg føler meg som en hvalross og mannen påstår at jeg ser ut som Svampebob firkant! Jeg har hele tiden trodd at han mente det var på grunn av den urene huden min, men neida. Det var den uformelige klumpen av en overkropp med noen stilker stikkende ut! Han er like koselig som minstemann som insisterer på at jeg ikke ser ut som en hvalross, men en elefant for den er større! Men om ikke annet kunne han fortelle at jeg hadde fine øyne når jeg hadde sminke på. (Jeg droppet å spørre om de ikke var fine ellers, og takket veldig for komplimentet!) 

Jeg føler meg ikke mye sexy som gravid, det er i alle fall sikkert. Og selv om jeg har fått de enorme puppene er det fint lite trøst i dem, for jeg savner de søte små B-klumpene som prydet overkroppen min for mange, mange år siden. De var sexye de, uten det minste antydning til strekkmerker og tyngdekraft! 


De neste månedenes antrekk! 

Og ikke kom å påstå at kroppen vil bli som den var før, for jeg har da prøv dette to ganger tidligere og kan love deg at kroppen den har ingen planer om å gå tilbake til tidligere form. Den har funnet ut at jeg fortjener straff for at jeg utsetter den for svangerskap og fødsel og følgene er slapp hud, hengepatter og slapphet både her og der. 

Om en 2-3 års tid vil jeg si at det var vel verd det, men før den tid vil du høre meg sutre og klage. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Wow, mamma! Kan æ ta bilde av BHen din? Den e jo enorm..." Også eldstemann er med på bevisstgjøringen om at kroppen min er i kronisk endring. (Han fikk ikke lov å ta bilde, og jeg truet han med å drefse han ut i nærmeste snyskavel!) 

Bare må sniffe på den skoen!

22.03.2017 - 18:38 2 kommentarer

Det eneste som ikke gjør at jeg blir sperret inne på lukket avdeling og påtvunget en tvangstrøye er bumpen på magen. Og det er den som er skyld i den fanatiske tilstanden jeg opplever når jeg bare må sniffe på nye sko! Den fantastisk kjemiske lukten som får det til å sildre av velbehag gjennom kroppen. Jeg blir panisk om jeg ikke får lov, og må jobbe hardt med meg selv for å ikke rive opp hver eneste skoeske på butikken, synke ned på gulvet og bare lukte og lukte uten tanke for omgivelsene og flauheten mine barn ville oppleve av å se moren får et gravid-anfall. 

Ja det er faktisk så ille at jeg må sitte å sniffe på ny-skoene til lillelarven i magen mens jeg skriver, for å unngå galskap og panikk over å ikke ha min lille lukte-rus når jeg snakker om temaet. Men det er ikke bare den nydelige lukten av nyproduserte sko som får nytelses senteret i hjernen min til å reagere, galskapen utløse også når jeg kjenner den herlige duften av eksos i byens tunnel-system, og jeg må kjempe en intens kamp for å ikke kjøre gjennom dem med vinduene åpen og oppsperrede nesebor, mens gjørmen spruter inn i bilen fra møtende trafikk. Jeg blir nesten gal av lengsel når jeg tenker på den nydelige lukten, som jeg i normal tilstand ikke har det minste trang å kjenne. 

Også lukten i kjellere og garasjeanlegg sender stråler av velbehag gjennom kroppen, og den til tider gjemte lykkefølelsen kommer susende før jeg vet ordet av det. Jeg anser mørke kjellere og grå garasjer som de koseligste rom for tiden.  For til tross for en tett nese siver dufte stoffene gjennom hovene slimhinner og minner meg på at jeg er langt fra så mentalt balansert som jeg vanligvis bruker å være. 

Jeg bare må sniffe, og jeg bare driter i hva alle andre måtte mene om saken. Trangen er større en flauheten og redselen for å få inn skadelige stoffer. Men innimellom får jeg noen klare øyeblikk hvor jeg ser galskapen med normale øyne uten lukte-rusens rosa slør, og da rister jeg  på hode og lurer på hva i alle dager som har rammet meg. For hvem har vel behov for å sniffe på kjemiske lukter som vanligvis er pyton, og hvordan i alle dager kan disse luktene oppfattes som trygge når jeg blir kvalm av nesten alle former for matdufter. Det må være en alvorlig feilkobling som oppsto når magen min ble omgjort til hybel. 


"Herregud mamma, ka som feile dæ!" 

Og husk at du aldri, aldri under noen omstendigheter må stille deg mellom en gravid og lystene hun får kastet over seg. Da kan konsekvensene bli fatale, for jeg kjenner at jeg er i stand til å kvele den stakkars jævelen som prøver å stoppe meg på min vei mot en ny sko eller ned i en kjeller. La den frådende gravide med ville, stirrende øyne vær i fred, og søk dekning til hun får tilfredsstilt sine lyster. Gravid carvings er ikke noen spøk, og jeg er hellig overbevist om at trangen til å gjøre disse tingene er like sterk som det en avhengig føler for sitt rusmiddel! 

Facebooksiden min finner du her! 

#carvings #svangerskapsdilla #gravidlyster

Dagens svangerskapskontroll.

21.03.2017 - 21:43 Ingen kommentarer

Den nydelige kritthvite hudfargen min kom altså ikke av seg selv, og er en direkte årsak av lav blodprosent. Noe som jo ikke er et unormalt fenomen under enkeltes svangerskap. Dessverre så skinner kvisene som den sterkeste vårsol i et snødekt landskap, så jeg ser ikke spesielt lekker ut i tryne. Faktisk har jeg litt lyst å grine når jeg ser i speilet, for jeg foretrekker litt mer farge i kinnene en hva som sees nå. Blå ringer under øynene har jeg også, bare for å understreke det hele. I dag tidlig prøvde jeg å jukse med litt solpudder, men selv ikke det hadde effekt. 

Utenom lav blodprosent, konstant hodepine og svie i magen, sure oppstøt og ekstremt irriterende kynnere er formen fin. Jeg skulle selvfølgelig helst sett at jeg kunne gå opp og ned trapper uten å pese som en hval, men jeg skal da ikke være kravstor. 


"Mamma, va det ikke du som ikke sku drikke brus?! HÆ??"  Svarte at jada, men at det er like vanskelig for en gravid brus tørst mor  å holde fingrene av fate som en godte-sulten 11åring med skålen på bordet foran seg. 

Magen vokser helt fint og det er mye aktivitet på innside. Noen ganger er det så mye rabalder der at jeg mistenker at frøkna flytter på enkelte av organene mine så hun skal få så god plass som mulig. Jeg kan i alle fall si med sikkerhet at hun har snurpet sammen magesekken så jeg bare klarer en liten barne-porsjon mat av gangen. Hun hikker også mye og jeg blir like forstyrret hver gang jeg kjenner de små tikkene i magen. 

Siden jeg er drit lei av å ligge hjemme bestemte vi oss for å ta en tur innom Cubus i dag for å handle inn litt barneklær på tilbud før legesjekken, så nå har endelig klesskapet fått påfyll av litt rosa sammen med alle de blå klærne Peppeline arver etter guttene. Og ikke minst har jeg handlet noen nye truser som ikke er så stramme at de revner over ræva. (Så litt har jeg altså lagt på meg over stjerten, om det ikke bare er magen da...) Topper fant jeg også som rekker over magen, å bra er det for vintersesongen er enda ikke over i nord. Jeg ser nydelige bilder av vårblomster og solrike hager uten et fnugg av snø på facebook og er så sjalu at jeg vil grine enda litt til. Men på en annen side er det veldig positivt at ungene har snø denne uken, for nå er det vinteruke på skolen med uteaktiviteter hele dagen. (Og jeg klarer meg veldig fint uten gjørmete vinterklær på badet.) 

Ellers må jeg fint ta livet med ro, bekymre meg for hvordan penklær som vil passe til helgen når vi skal i dåp og spise syrenøytraliserende piller i kombinasjon med jern så hverdagen kan leves uten hodepine. Å helst bør det hende innen 2uker er over, for da skal vi ut på ny flyvetur. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Hodepinen er direkte årsak til lite blogging på meg for tiden, så beklager det!)