2 foreldre nede for telling!

06.12.2016 - 21:27 2 kommentarer

Neineinei, hvordan skal dette gå? (Jada, enda mer sutring fra meg, men jeg har liksom ikke så mye annet å fortelle om!) 

Det holdt ikke at jeg er sengeliggende store deler av døgnet og ute av stand til å røre en muskel. Neida, det var da alt for lite å skulle plages med midt i planleggingen av julen og julegaver. (Jeg fant ingen stoppknapp for tiden, og det blir definitivt ikke hjemmelaga julekaker å rundvask i år!)

De siste månedene har mannen i huset måtte dra lasset her hjemme, ettersom mageinnholdet mitt kommer ut med den minste bevegelse og det har i grunnen gått greit selv om det er litt trøblete med lite nattesøvn. Men alle morsomme fornøyelser som besøk og ut på turer er avlyst og vi gjør det som er nødvendig for å få hverdagen til å gå rundt. Minstemann har vært inne i en god periode lenge, og det minsker jo litt av "foreldreoppgavene" våre. 

Den haltende hverdagen ble i alle fall grundig rotet til med for et par dager siden, min bedre halvdel ble pjusk og vi regnet med at det bare var en aldri så liten vinterforkjølelse på gang. Men neida, formen ble ikke bedre og i går kveld toppet det seg med en fot som hovnet opp og ble rød. Han ble faktisk blekere enn meg, noe som skal godt gjøres. Og det viste seg i dag at han har en alvorlig betennelse i benet, så det er ikke rart at han er ubrukelig. Håper bare han kommer seg såpas at han klarer neste eksamen om noen dager!

Vel, du kan trygt si at det passer dårlig at begge foreldrene er syke samtidig og jeg priser meg lykkelig over at vi ikke har småbarn for øyeblikket. Her er det bare å krangle om hvem som skal gjøre hva, for egentlig burde vi ligge på hver vår plass. Middagen i dag reddet vi med en ferdigpizza, og det passer meg bra at vi ikke bor på landet for øyeblikket. Ellers ville det blitt skiver med ørret som sto på menyen. Noe som sikkert hadde gått helt fint, men ungene måtte uansett hentes på skolen. 

Ellers har eldstemann sett sitt snitt til å tjene ekstra plusspoeng og har derfor hjulpet til med det meste. Regner med at det drypper litt ekstra lommepenger på han, for de våte vottene var det siste jeg ville vrenge å henge opp når de kom hjem. Bare lukten av våte uteklær på badet tvinger tårene frem på meg. Han disket opp med kveldsmat og tilbydde seg enda til å rydde etter broren. (Som på sin side var i elendig form, og insisterte på å rydde selv.) 


Og sannelig var det ikke uten grunn at han var i ekstra dårlig humør, for ikke nok med t han har hatt veldig vondt i ettermiddag. Han er også blitt prikket, noe som betyr et besøk hos legen i morgen. Jeg krysser både fingre og tær for at det er en eller annen form for allergi, og at han ikke får feber i løpet av natten! Det blir uten tvil en lang natt uansett, og hvordan vi skal komme oss gjennom den vet jeg ærlig talt ikke. Men varmeteppet er funnet frem, mannen er fortsatt henvist til å sove på sofaen og så får minstemann sove lamme meg når han våkner. 

Ja og når jeg tenker meg om har eldstemann tannlegetime i morgen i tillegg, for ikke snakke om foreldremøte jeg burde stille opp på... 

O hellige mammalykke, måtte denne uken være fort over og at vi alle blir i toppform snart. Eller i alle fall i normal form. 

Facebooksiden min finner du her! 

Hvor ble det av det romantiske svangerskapet??!

02.12.2016 - 19:48 3 kommentarer

Det er så mange småting jeg har glemt fra sist svangerskap, og jeg mistenker at det er en slags innebygget finesse med kroppen for å lure oss til å få flere barn. Så egentlig har jeg ikke glemt noe, alt er fortrengt til en plass bakerst i bevisstheten som aldri besøkes. (Samme plass hvor fyllaflauser og andre pinligheter er stukket unna. Grøss, bare tanken fikk frem noen minner om strabasiøse gåturer i nattens mulm og mørke over gjerder i sko på høyde med Tromsøs høyeste fjell!) 

Vel, jeg har funnet ut at puppene vokser fort, selv tidlig i svangerskapet. Det kunne vært ganske koselig, hadde det ikke vært for at det kjennes ut som de skal sprenges bare et lite vindpust treffer dem. Jeg gråt mine modige tårer når jeg glemte meg av å skrudde på dusjen uten å tenke at den ville treffe melkemaskinene i lynets hastighet med det jeg er overbevist føles like ondt ut som et hagleskudd! Vel,jeg har lært, jeg rygger heretter inn i dusjen! Eneste fordelen er at jentene ser riktig så lekre ut, men det hjelper lite for jeg har ingen som helst planer om å vise dem frem. Og om bare noen få uker vil magen uansett stjele all oppmerksomheten. En annen ulempe er at jurene har en tendens å vekke meg om natten når de kommer i klem! Hva er liksom vitsen med det? Som om ikke det holder at jeg må på do et par ganger i løpet av den tiden jeg skal ligge i min dypeste søvn. Konklusjon er i alle fall at selv om jentene ser bra ut, er det mer til besvær enn glede! (Mannen kan aller nådigst få se på dem, siden han er medskyldig i utviklingen å fortjener å høre hvor dårlig de oppfører seg.)

Jeg skal ikke skrive mer om kvalmen, men den ser ut til å være evigvarende, og jeg forlater fortsatt åstedet når noen lukter. (Slenger varene fra meg midt på gulvet i butikken og styrter ut så jeg kan krøke meg sammen i en grøftekant. (Definitivt en til ting som skal gjemmes langt unna når jeg er ferdig med denne begivenheten!) For å forebygge har jeg mannen med så han kan fullføre handleturene, om jeg i det hele tatt kommer meg ut døra hjemme.) 

Med et kraftig nys utløste jeg også refleksen for neseblod som er innbakt i svangerskapet, og nå siler det en jevn strøm av blod ut av nesen i alle situasjoner jeg kunne klart meg foruten. Det holer liksom med alt det andre, og ikke faen at jeg skal brenne nesen enda en gang når jeg er gravid. For den episoden er virkelig brent inn i minnet. Selve inngrepet er rimelig greit, men smertene etterpå får meg atter en gang til å grine litt. Vel, blodbadet som venter får jeg bare takle, det finnes heldigvis papir jeg kan stappe i nesen. Det vil jo også ta bort noe av luktene som irriterer vette av meg om dagen. Dessverre er det lite å gjøre med smaken, så det er virkelig ikke rart at jeg har glemt dette fra sist gang. 

Ellers kan jeg informere om at rykte som sier at magen kan slå seg vrang når tarmene blir ommøblert på innsiden ikke er overdrevet. Det er egentlig ikke graviditeten som vises, men den ekstremt oppblåste magen. Jeg skal være så høflig at jeg ikke skal utdype hva gassen som kommer ut lukter, men du kan trygt si at jeg får sitte for meg selv i sofakroken! Og gudene må vite hva jeg faktisk ikke tåler å spise, men jeg mistenker at det bytter fra dag til dag. Og slik tilstanden er nå må jeg bare spise det som frister, så får jeg heller ha litt mageknip etterpå. Doen er min beste venn, på mange måter!

Vel, ellers kan jeg informere om et ekstremt utbrudd av kviser, hvor flere er underjordiske så jeg ikke slipper til å kan skvise dem. De har spredd seg over alt, selv om hovedbasen er i tryne! Det er en konstant svie i huden, som minner meg på at jeg om noen måneder vil ha fornyet alle arrene jeg fikk etter sist runde. Hurra, det er jo bare så gøy. Dette er garantert straffen for at jeg nesten ikke hadde kviser i tenårene. (All verdens renseprodukter kan brenne i helvete, de har ingen effekt når det er hormonene på innsiden som raser tulling. Mulig det finnes noen som kan hjelpe, men det er garantert så dyre at at jeg ikke har råd til dem! Og dagens dose bitterhet går til dette punktet!) 

Jeg har også innsett at min dårlige form før svangerskapet er blitt hundre ganger verre i alle de ukene jeg har vært sengeliggende, og jeg må faktisk ta meg sammen å trene meg opp igjen til min normalt slappe sofa-form så fort dagsformen peker mer oppover enn nedover. Det skader selvfølgelig ikke å røre på seg, håper jeg. (Kan jo være jeg snubler i skolissene og skader meg.) 


Under et anfall av trass sist svangerskap, ca på samme tidspunkt som jeg er nå! Dårlig med dokumentasjon av de siste tre månedene av en eller annen merkelig grunn...
 

I redsel for å bli stemplet som den største bæsen og det mest utakknemlige kvinnemennesket i historien kan jeg jo si at jeg gleder meg stor til ungen er trygt forløst fra magen min og vi kan glede oss til endeløse våkenetter, såre kroppsdeler både etter fødsel og amming, og tonnevis av kjærlighet. (Auda, den setningen gjorde ikke saken bedre, men tro det eller ei, vi gleder oss veldig til å få en ny liten skatt i familien vår!) Jeg har foresten også lært hjemmefra at ærlighet er det vi kommer lengst med, så da blir det vanskelig å pakke inn et kjipt svangerskap. Og om noen går rundt å tror at alle svangerskap er perfekte farget i en rosa nyanse kan jeg informere at så enkelt er det ikke. 

Ha en strålende dag, både du som krøker deg over en grøftekant av ulike årsaker, og du som ikke har det problemet! 

Facebooksiden min finner du her!

 

Badet må oppgraderes!

25.11.2016 - 18:05 2 kommentarer

Siden jeg stort sett bruker 50%av døgnet inne på badet og studerer toalettet inngående i disse dager har jeg innse at vi har litt trøbbel når vårt nye medlem melder sin ankomst. Det er ikke sånn katastrofe trøbbel, men det er passe kritisk om jeg ikke har planer om å bruke golvet som stellebord. Selvfølgelig kan det være en positiv ting, for det minimerer sjansen for at arvingen ramler på gulvet. Men spesielt praktisk blir det ikke, selv om man vil få god trening i å bevege seg fra sittende til stående for hver gang vaskekluten skal vris opp og bleier skal finnes frem. Vårt tidligere stellebord også omtalt som vaskemaskin har fått en tørketrommel montert der stellematta skal ligge, og siden ingen av oss er spesielt høye vil ikke den plassen duge mer. Så nå må jeg ofre kommoden der jeg samler alt rote mitt jeg sjeldent bruker, men insisterer på å ha fremme. Det rote må finne seg en ny plass, og for at det skal bli mulig må noe annet rot kastes. Så jeg ser for meg timevis med jobbing. Det skal også trylles frem skapplass til klær, noe som kan bli en spennende utfordring med tanke på at de to vi har fra før  har for liten plass i sine hyller. 


Så må vi finne en ny badebalje, men det måtte vi ha gjort uansett. Han som for øyeblikket omtales som minstemann bruker varmt vann som smertelindring, og i dag får han nesten ikke plass i baljen vi har i dusjen og jeg har store problemer med å tømme den etter bruk. Og det er jo en smule kjipt. Dessverre er neste alternativ nytt dusjkabinett med badekar, og det koster. Vi har funnet et som kan brukes, men diskuterer enda med oss selv om vi kan ta oss råd til dette nå som vi plutselig vil trenge både barneklær og utstyr. Men minstemann trenger muligheten å bade, så vi må vel bare blåse ut flaggermusene og skrape sammen det det koster. Om ikke annet vil alle barna ha nytten av det, samt vi sparer ryggen for hver gang vi tømmer vannet ut av baljen vi bruker i dag. Og et fotbad mens jeg dusjer kan jo ikke være så alt for grusomt heller. Mulig jeg sender mannen avgårde på handling med det samme. 

Det jeg også har innsett mens jeg har ligget i fosterstilling på badegulvet er at vi svikter grovt når det kommer til renhold! Det er utallige plasser det ligger støv av ymse kulturer og jeg innser at vi må heretter vaske på gammelmåten, på kne med vaskebøtta i umiddelbar nærhet og en tue som når alle vanskelige plasser! Under dusjen, vaskemaskin og i nærheten av badevekta er det ekstra ille, så de får vi angripe med noe bakteriedrepende før vi rengjør resten av rommet. 

Siden kvalmen ikke har gitt seg skal jeg ikke beskrive toalettet noe nærmere, bare tanken på det får magen til å knyte seg, men ettersom jeg bor i hus med 3stk mannfolk er det sikkert en god del som forstår hva jeg vil frem til. Æsj, æsj og enda mer æsj. 

Facebooksiden min finner du her! 

(Sorry mye gravid-prat, men det er stort sett det eneste jeg tenker på om dagen...Det blir bedre til sommeren, da går jeg over til å skrive om babyer!)

Ikke på bedringens vei, nei.

24.11.2016 - 21:18 8 kommentarer

Vel, formen var ikke på bedringens vei. Og jeg studerer fortsatt toalettskålen inngående flere ganger for dagen. Jeg er sur og trist om hverandre og jeg synes ikke det er noe morsomt å være gravid. Vel jeg ser jo frem til å få en liten trollunge til, men veien frem til den dagen kunne jeg klart meg uten. Kvalmen gjør at jeg er ekstremt sær i matveien og alt som lukter for sterkt blir kastet ut før lukten treffer den overfølsomme nesen min. Jeg kan sikker konkurrere med bikjer om å oppspore ulovlige stoffer slik det er nå. Jeg lukter alt, og du kan være hundre prosent sikker på at jeg får det med meg om du droppet dusjen i går! Og jeg blir gal av det, jeg hater å være så sensitiv for alt som ikke faller inn i kategorien "behagelig duft" får magen min til å vrenge seg og sende alt innholdet ut samme veien som det kom inn. 

Jeg klarer stort sett bare å spise brødskive med stekt egg, og syrlig frukt, og det varierer veldig hvordan middagsmat som kan lages. Det som er ok den ene dagen kan være verdens undergang den neste. Stakkars mann som bor sammen med meg og må lage maten jeg krever vi skal ha. Her er det ingen kjære mor og om noe gjør meg kvalm må de finne en annen plass å spise det. Alt som lukter lenge etter at maten er laget er bare å glemme, det værste er ikke lukten av mat som lages men den som blir hengende igjen etterpå. 

Jeg har store problemer når ungene kommer hjem fra skolen, for i klærne henger den fryktelige skolelukten som virkelig går meg på nervene. Men helt hysterisk kan jeg ikke være så de sendes ikke i dusjen med beskjed om klesbytte altså. Jeg biter tennerne sammen, gir dem en god klem og tasser inn på plassen min på badet. Jeg skal virkelig feire når dette går over! 

Ellers er kroppen helt fri for energi, noe som kanskje ikke er så rart situasjon tatt i betraktning. Men det betyr ikke at hjernen min hviler like mye. Nei den ligger å har store planer om alt som må ordnes, men som kroppen protesterer høylytt over. Det ble ikke bedre da jeg innså at vi går inn i desember om bare få dager, og da skal julepynten være oppe.(Ellers risikerer vi et hysterisk utbrudd av løpske hormoner...) Men det skal jeg få til, for jeg har jo 2-3timer på formiddagen hvor behovet for å springe på do hvert 5minutt er redusert til et minimum. Og om jeg sprer pyntingen utover skal det gå helt fint. For om jeg skal ha et håp om å forstå at vi nærmer oss vinter må julepynten opp, for det er ikke mye som minner om den hvite årstiden ute. Bare noen små snøkorn er dukket opp i Tromsø i år, og jeg kommer til å grine mine modige tårer om vi ikke får hvit jul! 


Nei ekstrem svangerskapskvalme er ikke noe gøy, og heller ikke dem som ikke har lært seg de grunnleggende prinsippene for personlig hygiene. Så jeg forsetter å holde meg så mye som mulig innendørs på et mørkt, iskaldt rom uten noen ekle lukter. (Og langt unna andre jeg kan finne på å klage høylytt over, uhøflig som jeg er for øyeblikket!)

Facebooksiden min finner du her!

Står det virkelig et pluss der!!?

17.11.2016 - 16:30 24 kommentarer

Der det er hjerterom er det husrom (trommevirvel), så et nytt tilskudd til familien ønskes velkommen i juni. Fortsatt lenge til, men ettersom spørsmålet om hvorfor jeg plutselig er blitt sengeliggende med et ganske grå/grønn/blekt ansikt kommer stadig vekk,  kan vi like så greit avsløre årsaken. Et lite bøllefrø vokser i magen min og tvinger alt av mat ut igjen. Kjempegreier når det viktigste jeg kan gjøre er å spise sunt og næringsrikt. Ikke det engang klarer jeg, og det eneste jeg får i meg er stekt egg på skiva med kethup og litervis med appelsinjuice. Alt annet får magen til å vrenge seg. 

Innimellom klarer jeg faktisk å glede meg til det som er foran oss (våkenetter, bæsjbleier og tonnevis meg bekymringer og glede), men siden jeg har vært veldig, veldig dårlig har humøret vært på bånd. Annet hvert minutt har jeg lyst å kvele noen som legger ut linker til "lekre" matretter, og i det neste sekundet har tårene piplet av dårlig samvittighet eller en elendig reklame på tv. Hurra for gale hormoner som gjør meg til et slags mammamonster. 

De siste dagene har formen blitt ørlite granne bedre, og jeg har klart å bevege meg utenfor hjemmet tidlig på dagen, og jeg formelig stråler av lykke hver gang jeg spiser og beholder maten. Jeg håper virkelig at jeg blir bedre snart, for jeg savner jobb og et sosialt liv, og måtte nesten gråte litt når jeg skulle fylle ut sykemeldingene. Som sagt, mammamonster ute av kontroll. Jeg har lyst å gråte av det meste for tiden. 


Tegnet vises i 6 måneder i tilfelle du skulle glemme resultatet og må sjekke det på nytt..."

Til tross for at jeg har mistet alt for mange av mine hardt oppsparte kilo de siste ukene, har jeg fått kul på magen. Noe som i grunnen er flaut ettersom jeg bare er i uke 11 og det lille frøet som er ventet overhode ikke tar noe plass enda. Så når noen spør, sier jeg "jada, er gravid, men magen er bare alle hamburgerne og sjokoladen jeg har stappet i meg i sommer!". Kroppen har vel programmert inn hva som kommer og forbereder seg.

En kjapp titt i speilet viser ikke den der magiske gløden man vist nok kan få under svangerskapet og det eneste jeg ser er et surt, bleikt tryne fullt av kviser og et hår som sårt trenger en klipp. 

Nå er det mange ting som må ordnes, men først skal jeg konsentrere meg om å få i meg mat og sakte men sikkert komme meg på bena igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Minstemann som muligens må få et nytt navn har gitt klar beskjed om at han flytter til besteforeldrene om det blir en jente, men han gleder seg veldig om det blir en gutt. Jenter har jentelus, og det er vist nok best å ha overvekt av mannfolk i familien...

 

"Fersk middag" hver dag fra frysedisken på butikken.

17.10.2016 - 20:46 2 kommentarer

At det skal være så uforståelig vanskelig å handle en gang i uken og planlegge middager for 7dager i slengen! Ja det er faktisk en uoverkommelig oppgave på lik linje med en snartur til Mount Everest. Alle forsøk på å gjennomføre en effektiv matplanleggingsrunde faller i staver og du kan ta deg faen på at vi ender opp på butikken minst fem av syv dager. 

Når jeg tenker meg om innser jeg at det er flere årsaker til at vi ikke evner til denne typen effektiv familieplanlegging, og selv om det er grusomt irriterende tar jeg det med knusende ro. Middag blir det, selv om den handles samme dagen. Men på en annen side hadde det vært fint å fjerne irritasjonsmomentet og ikke minst spare oss selv for litt ekstra stress. Og det siste vi vil ha er stress. 

Vel, motivasjon er kanskje ikke det største problemet for vi snakker stadig vekk om hvor effektive vi skal bli, problemet er handlingen. (Ja faktisk i dobbel betydning, både det fysiske vi skal gjøre og selve shoppingrunden.) Mulig at vi kunne tjene på å planlegge når vi skal snakke om middager bedre, for som regel blir det i bilen etter jobb hvor begge er slitene og overhode ikke har noen ideer om hva det skal bli til middag. Og ettersom jeg har pålagt mannen å lage middag her i heimen ifølge han, så har jeg ikke så mye jeg skulle ha sakt. (Og jeg kan ha mye å si om saker og ting, så det hender jeg blir litt sur om jeg ikke kan gjøre det.) Et annet problem er at vi aldri finner gode forslag på enkle, effektive, rimelige og ikke minst gjennomførbare middager når vi trenger det. De husker vi når vi har lagt oss om kvelden eller når vi er på vei på ferie og i andre situasjoner hvor middagsretter ikke kan forstyrre det vi holder på med og det ikke er tid eller sted for å skrive ned alternativene. 

Av og til klarer vi å komme så langt at vi får krotet ned 7middager på en liste og planlagt innkjøp deretter, og da er det nesten kryss i taket og vil jubel. Det er langt fra lett å finne matretter som passer inn i hverdagens tempo og mas og dagsform og andre variabler jeg ikke har regnet med. Men som regel tar vi gleden på forskudd og innser rimelig fort at det ikke går å handle på søndager eller helligdager. Og vi vet godt at når vi utsetter handlingen, ja da blir den gjerne forskjøvet i mange, mange uker, helt til handlelappen er forsvunnet. 

De få gangene vi både klarer å planlegge og handle inn middagene kan du være helt sikker på at et eller annet kommer i veien så hele middagsplan må legges om, vi får middag hos min mamma(som vi ikke sier nei takk til), eller vi har glemt x-antall ting på handlelisten så vi uansett må ut å kjøre. 

Når jeg tenker meg om kan vi like greit forsette som før, for det er like mye stress å planlegge middagen og handle en gang i uken, i alle fall om du er en smule uorganisert og utsatt for uforutsette ting. Og det hjelper heller ikke på at vi har så liten lagringsplass at vi ikke kan storhandle mye i slengen. 


Takk og pris for at vi ikke må skaffe råvarene selv, men kan betale for dem på dagligvarebutikken. Ellers ville vel ungene ha sultet! 


Så får det bare være at vi kanskje bruker litt mer penger enn nødvendig, for vi kaster mye mindre mat en de gangene vi har handlet inn mye i slengen. Så det er ikke bare negativt at middagen blir handlet en-to timer før den skal spises. Og med litt øvelse kan jeg sikkert lære meg å google middags forslag når vi skal bestemme hva vi lage.

En dag skal vi bli flinkere, men ikke i dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Snart klar til julemesse!

16.10.2016 - 14:35 2 kommentarer

Siden mor og far er regnet som dårlig selskap her i huset, forsvinner ungene ut så fort klokken slår 10 på søndagene. (De får ikke gå ut før, for de er morgenfugler begge to og ville nokk irritert vette av andre foreldre om de kom løpende på døren for tidlig.) Og jeg skal innrømme at det er ganske godt å kunne synke ned i sofaen med strikketøyet og et eller annet som fungerer som bakgrunnsstøy på tv. Som regel varer ikke stillheten så lenge for minstemann holder seg i området og stikker stadig hode inn døra for å rope " MAAAMMMAAA!" uten å egentlig ville noe. Eldstemann springer rundt med telefon foran seg og menger seg med andre spilleglade unger som leter etter virtuelle dyr. Men om han skulle bruke opp mengden nett før måneden er over ligger han som regel på sofaen med et Donald pocket eller en bok, og så passer han på å klage over hvor kjedelig han har det er med jevne mellomrom. Og alle forsøk på å motivere han til å gjøre andre ting enn å klage avskjæres med at jeg ikke forstår noen ting. Foreldre altså, de er og blir ubrukelige. 

Denne søndags formiddagen har jeg brukt på å planlegge å gjøre klart til første julemessen neste helg. Så nå har jeg laget eg oversikt over alt jeg skal selge og planlagt hva som må til for at det skal bli bra. Og i år skal jeg prøve å selge glass og flasker jeg har pyntet, så jeg er spent på om noen kjøper det. Vanligvis er det sokker og votter som går mest av, men det har jeg lite av. Jeg har også laget masse småplagg av restegarn som votter og hals til dukker, så får vi se om noen ser nytten i det. I grunnen gleder jeg meg, for det bruker å være koselige dager. Og i år betyr den ekstra fortjenesten mye, for det skal sponse turen vår sørover med minstemann. 


Som vanlig når jeg holder på med dette fylles stuen og det blir uframkommelig for alle andre en meg, men mannen tar det heldigvis med fatning. 

Noen juletrær måtte til for å understreke at det er en julemesse vi skal på. 


Ha en strålende søndag. 

Facebooksiden min finner du her! 

6år og ingen svar.

12.10.2016 - 20:54 6 kommentarer

Igjen står vi ved et veikryss og undrer hva vi skal gjøre. Skal vi høre på sykehuset som mener at det ikke er noe biologisk feil, eller skal vi følge den lille vonde følelsen i magen som sier at dette ikke kan stemme. Og uansett om det er biologisk eller ikke, hvorfor eksisterer det ikke noe behandlingstilbud for barnet vårt? Tilbudet vi fikk om adferds skole er bare å glemme, for det første er det urelevant for vår del og for det andre har vi faktisk vært gjennom den undervisningen tidligere. 

Vel situasjon er i alle fall den at på sist besøk på sykehuset var konklusjon at smertene er et skapt problem av årevis med utredninger av sykehuset og "smertefokus" i hjemmet, at det var mulig at det var noe som feilet guttungen til å begynne med, men at nervesystemet har låst seg og fortsetter å sende ut "faresignaler" som betyr smerter etter at skaden var leget. Han er vist nok et av de bedre utreda barna som er under behandling på sykehuset. Mye mulig at dette er helt korrekt, men bør vi ikke hjelpe barnet nå da?Uansett årsak er smertene like reelle for han og like krevende, skal vi bare vente å se til han er voksen å må ta ansvar for seg selv?  Skal hele hans barndom kastes bort, selv om noe kan gjøres? 

Vi mangler svar på en god del av de spørsmålene vi sitter med, selv om de ble fremmet under den kjappe konsultasjon på lokalsykehuset fikk vi ingen klare svar.  Som vanlig er alle "symptomene" plassert i egne rom uten vindu, og det er ingen tanke om at det kan være en sammenheng mellom søvnproblemene å smertene. Vi har lenge sett at søvnproblemene er en dirkete følge av smertene, men vi skal prøve nok en runde med kroppens eget søvnhormon bare for å se om det kan hjelpe. Klart vi gir det en sjanse, selv om vi har dårlig erfaring fra sist runde. Virker det er det helt fantastisk, virker det ikke vil jeg sitte med en bitter følelse av at vi igjen har gitt han unødvendige medisiner som kunne vært unngått med å lytte til oss. 

Jeg er frustrert og lei, jeg har lyst å grine og gi opp. Følelsen av å være en elendig mamma henger over meg, og selv om jeg vet at vi har minimalt med fokus på problemene til minstemann hjemme, mistet jeg sikkerheten min i møte med legen på sykehuset. 



Men selvfølgelig kan jeg ikke gi opp, for den eneste som taper på det er en ulykkelig liten gutt som synes det er fryktelig urettferdig at han ikke klarer like mye som de andre barna. Så neste mål blir å spare nok slik at vi kan reise sørover til en privat barnelege, en ekstra mening kan umulig skade uansett om resultatet blir det samme. Og i beste fall kan vi få et behandlingsopplegg uansett årsak. Det er lenge siden vi innså at dette er et vedvarende problem som ikke forsvinner om vi bare "venter litt". Helst skulle vi hoppet på et fly i morgen, men det koster for både fly, opphold og privatklinikk. Vi har jo bare ventet seks år allerede, så litt til får vi tåle. Jeg håper jeg vil få inn noen kroner ekstra på årets julemesser. 

Har du noen råd om gode private barneleger legg gjerne igjen en kommentar!

Facebooksiden min finner du her. 

Barnebursdag, skrevet med frysninger nedover ryggen!

28.09.2016 - 22:25 Ingen kommentarer

Som vanlig er springer jeg om kapp med klokken, og som vanlig har jeg utsatt det jeg liker minst til slutt.

Eldstemann har bursdag i disse dager, og med det følger det en svær dose selvpåført ansvar. Ingen tvinger meg til å feire bursdagen hans, men selv om jeg mange ganger gnåler om å droppe selskaper, så vil samvittigheten min aldri nekte mine barn en bursdag. Ikke at de skal ha det dyreste og største altså, det får de klare seg uten. Men bursdagsfeiringen er en fin dag å gjøre ekstra stas på rampen, og så er det jo veldig koselig å gi bort gaver! (Og ikke minst få dem, men jeg liker i grunnen begge deler like mye.) 

Denne gangen har vi slått oss sammen med flere foreldre, så en "Uberkul" feiring lar seg gjøre uten at jeg må ta opp lån. (Vet ikke hvordan kul det er, men har hørt eldstemann bruke det ordet!) Men selv om vi slipper "billig" unna rydding og vasking, må vi fortsatt holde styr på en drøss med 11åringer og ikke minst må det bakes. Kake er og blir obligatorisk når noe skal feires å enda så mye jeg elsker å spise kaker så hater jeg intenst å lage dem. Jeg får nærmest angst når slike dager nærmer seg, og jeg gjør alt for å utsette elendigheten. I januar klarte jeg til og med å få en alvorlig betennelse så jeg ble innlagt på sykehuset etter en uheldig tann-trekking, bare for å slippe å bake! (Nesten sant, jeg jublet over at kakene måtte bakes av noen andre enn meg i alle fall!) 

Så når jeg kom hjem fra jobb i dag så jeg plutselig hundrevis at ting som bare måtte gjøres før jeg kunne bake. Først måtte jeg stelle med potteplantene siden de hang litt med hode, så oppdaget jeg at det måtte tørkes støv før en av oss fikk tette luftveier når det tykke grå laget av ymse substanser virvles opp i luften når ungene suser forbi. Videre innså jeg at beholdningen som skal være med på julemesse måtte sjekkes, og alt jeg har laget måtte føres på en liste. (Nja, sistenevnte hastet nok ikke så mye...) Så måtte jeg vaske klær, og jeg veide frem og tilbake om det måtte gjøres på gammel måten, men fornuften seiret så det holdt å sortere tøyet, kaste det i vaskemaskin, vente på at den skulle bli ferdig, fylle tørketrommelen og sette på en ny maskin, brette klærne, legge dem på plass og så hive på en ny runde med trommel og ikke minst en ny runde med bretting. Og når alt dette var gjort i tillegg til å være litt sammen med ungene, spise middag og surre rundt meg selv innså jeg at kaken ikke kunne utsettes mer. 


Muffins jeg slapp å bake i januar! 

Så derfor baker jeg muffins halv ti om kvelden, for at jeg skal rekke det. For de neste 24 timene er kalenderen så fullbooket at jeg muligens må droppe toalettbesøk, nødvendige timer med søvn og tannpuss! 

Nå må jeg bare sette inn hilsen i avisen, tømme tørketrommelen og pakke sammen muffinsene som lukter himmelsk før jeg kan ta en kjapp dusj før jeg ramler sammen enten på badegulvet eller i sengen av trøtthet. Begge plasser fungerer utmerket til å sove på! 

Faecbooksiden min finner du her! 

Hverdagen er på plass igjen.

26.09.2016 - 21:55 Én kommentar

Da har hverdagen sakte men sikkert kommet seg på plass etter skolestart, og vi føler at vi har ørlite grann energi til overs. I grunnen er det så lite at det ikke er noe å skryte over, men på en annen side må man se positivt på livet for å komme noen vei. 

Den ferske førsteklassingen synes det er tøft å mestre hverdagen, og det føles ikke godt i mammahjerte. Det gjør så ufattelig vondt å se barnet mitt vir seg i smerter, og tårene mine renner når han sier det er så urettferdig at han skal ha det sånn. Han har forstått at han ikke er helt lik de andre barna, og at noen ganger kan han ikke være med på det som er gøy. Det er ikke lett for en 6åring å måtte si at han ikke kan være med ut og sykle for at det gjør så vondt i beina. Det føles ikke godt for han å se kompisene sykle avgårde mens han selv bare orker å ligge inne. Heldigvis er ikke alle dager slik, men vi har sett at skolestart har økt smertene. Nå gjenstår det å finne tiltak som kan hjelpe han til en bedre hverdag. 

At vi sover ekstremt lite har sin innvirkning på hverdagen, og nå som mørketiden nærmer seg går vi en tøff tid i møte. I alle fall jeg som sliter med å sove når mørke legger seg, selv om det burde være omvendt. Men neida, jeg bruker halve natten på å sovne, og resten av natten på minstemann. Heldigvis vet jeg at vi skal klare det helt fint, for vi har vært gjennom det 6 ganger tidligere. 

Mangelen på energi har gjort at vårt sosiale liv har kollapset, hobbyvirksomhet er lagt på hyllen og vårt fulle fokus har vært på ungene. Og om jeg må si det selv synes jeg vi har klart å gjøre en god jobb med tanke på de dårlige forutsetningene. Guttene ser ut til å være lykkelige, og vi kan være stolte av dem. 

Men nå er vi altså der at den ørlille biten av energi har bestemt at det er på tide at vi tar opp gamle tråder. Alle trenger vennskap og sosial omgang med andre, selv vi som ofte går rundt som zombier etter tøffe netter. Så får vi bare håpe at vi har noen venner igjen, for jeg har ikke forventet at andre skal orke å vente på oss i alle evighet. 



Og ikke minst skal både strikkepinnene og skrivingen min på plass igjen, for det har jeg savnet. Men jeg har vært så ufattelig sliten at bare tanken på å formulere ord eller tråd har vært avskrekkende. 

Lik gjerne siden min på Facebook som du finner her!

Overraskelsestur!

17.08.2016 - 21:47 Én kommentar

For en stund siden bestemte jeg og min bedre halvdel at vi skal overraske ungene med en helgetur, sånn helt på tampen av sommeren. En impulsiv tur, som hørtes veldig enkel ut i gjerningsøyeblikket. Klart vi skal overraske ungene, de finner sikkert ikke ut noe. 

Dessverre er det ikke så veldig lett å lure arvingene, for de har radaren på om vi bare tenker på å holde noe hemmelig. Det er nesten så det vokser antenner ut av hode på dem, for å ta inn hemmelige signaler vi sender ut. 

Og det ble ikke noe enklere av at jeg har vært syk både helgen og denne uken, for det betyr at jeg ikke får gjort så alt for mye. Og ikke hjelper det at jeg blir liggende å fundere på hvordan vi skal gjøre mest ut av helgen. Men jeg har i alle fall kommet frem til at jeg skal finne frem bilder som kan si noe om hvor vi skal, hvem vi skal være sammen med og hvordan vi skal komme oss dit. Disse bildene skal jeg lime i en eske, forhåpentligvis i morgen og så skal den overrekkes med heder og ære og sånt. Jeg drømmer om at ungene vil synes dette er riktig så morsomt, men mistenker at de ikke har helt samme syn som meg på hva som er festlig eller ikke. 

Siden dette er et veldig hemmelig oppdrag må jeg pakke når de ikke er tilstede, så jeg sniker meg rundt med argusøyne og vokter på når de forlater leiligheten for å brenne av litt energi sammen med venner. Og så kaster jeg meg over klesskap og kofferter. Men dilemmaet er at de små revene sanser at det er noe på gang, og kommer snikende inn med et håp om at det er moren som prøver å smug spise sjokolade. Og jeg kan love deg at det er ikke like enkelt å skjule bukser og gensere på ryggen. Så det ble en nødløgn om at jeg ryddet klesskapet. Bare for å understreke det nappet jeg ut noen bukser jeg vet er for korte og la dem til siden. Baggene står nå på soverommet, og jeg har funnet ut at jeg kan lyve å si at det er ting som skal i campingvogna når den kommer hjem. Men jeg er og blir en elendig løgner, så dette blir ikke å ende som jeg håper! 

At vi har vasket opp noe som fortoner seg som tusen maskiner med klær er ikke særlig besynderlig, og løgnen om klesskapet passet ypperlig for da er et ikke så rart at det er litt mindre klær der en vanlig. Så er det bare å håpe at ingen av de små trollungene etterspør favoritt genseren eller den grå buksen. 

Minstemann har fått med seg at noe skal hende til helgen, og insisterer på at vi SKAL overraske med et kinobesøk, og jeg håper inderlig at helgeturen vil friste mer når den avsløres. Men noe vil si meg at vi ender opp med trass, sinne og tårer, for har han bestemt seg for noe er han like sta som moren. Håpløst at han skulle få akkurat de genene fra meg. 


Fra en kjøretur en annen fantastisk helg med både krangling, surmuling og massevis av glede! Bilde er selvfølgelig tvunget frem med bestikkelser, for ingen av de på bilde ville samarbeide med den umulige trollmoren som holdt kamera. Og sånn blir det også garantert til helga! 
 

Det som forundrer meg mest er at værmeldingen er på vår side, noe som er svært besynderlig siden vi bor i nord og ikke skal forlate området. Skal vi virkelig ha sånn flaks at vi får sol?! Da må jo noe annet gå galt, sånn er det bare. Og siden gipsen til minstemann skal av på fredag har jeg en dårlig magefølelse, enn bruddet ikke har grodd som det skal og vi må gipse på nytt! Skrekk og gru, det kan jo ende med at vi må kjøre på kvelden og komme frem på natten!

Men vi krysser fingrene og holder pusten, for om denne overraskelsen blir vellykket ser vi frem til en aldeles strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Jeg avslører ikke noe enda, for det kan tenkes at min eldste sønn ramler innom bloggen min på nett! Men vi skal være i nord og sjøen er temaet.