Bare må sniffe på den skoen!

22.03.2017 - 18:38 2 kommentarer

Det eneste som ikke gjør at jeg blir sperret inne på lukket avdeling og påtvunget en tvangstrøye er bumpen på magen. Og det er den som er skyld i den fanatiske tilstanden jeg opplever når jeg bare må sniffe på nye sko! Den fantastisk kjemiske lukten som får det til å sildre av velbehag gjennom kroppen. Jeg blir panisk om jeg ikke får lov, og må jobbe hardt med meg selv for å ikke rive opp hver eneste skoeske på butikken, synke ned på gulvet og bare lukte og lukte uten tanke for omgivelsene og flauheten mine barn ville oppleve av å se moren får et gravid-anfall. 

Ja det er faktisk så ille at jeg må sitte å sniffe på ny-skoene til lillelarven i magen mens jeg skriver, for å unngå galskap og panikk over å ikke ha min lille lukte-rus når jeg snakker om temaet. Men det er ikke bare den nydelige lukten av nyproduserte sko som får nytelses senteret i hjernen min til å reagere, galskapen utløse også når jeg kjenner den herlige duften av eksos i byens tunnel-system, og jeg må kjempe en intens kamp for å ikke kjøre gjennom dem med vinduene åpen og oppsperrede nesebor, mens gjørmen spruter inn i bilen fra møtende trafikk. Jeg blir nesten gal av lengsel når jeg tenker på den nydelige lukten, som jeg i normal tilstand ikke har det minste trang å kjenne. 

Også lukten i kjellere og garasjeanlegg sender stråler av velbehag gjennom kroppen, og den til tider gjemte lykkefølelsen kommer susende før jeg vet ordet av det. Jeg anser mørke kjellere og grå garasjer som de koseligste rom for tiden.  For til tross for en tett nese siver dufte stoffene gjennom hovene slimhinner og minner meg på at jeg er langt fra så mentalt balansert som jeg vanligvis bruker å være. 

Jeg bare må sniffe, og jeg bare driter i hva alle andre måtte mene om saken. Trangen er større en flauheten og redselen for å få inn skadelige stoffer. Men innimellom får jeg noen klare øyeblikk hvor jeg ser galskapen med normale øyne uten lukte-rusens rosa slør, og da rister jeg  på hode og lurer på hva i alle dager som har rammet meg. For hvem har vel behov for å sniffe på kjemiske lukter som vanligvis er pyton, og hvordan i alle dager kan disse luktene oppfattes som trygge når jeg blir kvalm av nesten alle former for matdufter. Det må være en alvorlig feilkobling som oppsto når magen min ble omgjort til hybel. 


"Herregud mamma, ka som feile dæ!" 

Og husk at du aldri, aldri under noen omstendigheter må stille deg mellom en gravid og lystene hun får kastet over seg. Da kan konsekvensene bli fatale, for jeg kjenner at jeg er i stand til å kvele den stakkars jævelen som prøver å stoppe meg på min vei mot en ny sko eller ned i en kjeller. La den frådende gravide med ville, stirrende øyne vær i fred, og søk dekning til hun får tilfredsstilt sine lyster. Gravid carvings er ikke noen spøk, og jeg er hellig overbevist om at trangen til å gjøre disse tingene er like sterk som det en avhengig føler for sitt rusmiddel! 

Facebooksiden min finner du her! 

#carvings #svangerskapsdilla #gravidlyster

Dagens svangerskapskontroll.

21.03.2017 - 21:43 Ingen kommentarer

Den nydelige kritthvite hudfargen min kom altså ikke av seg selv, og er en direkte årsak av lav blodprosent. Noe som jo ikke er et unormalt fenomen under enkeltes svangerskap. Dessverre så skinner kvisene som den sterkeste vårsol i et snødekt landskap, så jeg ser ikke spesielt lekker ut i tryne. Faktisk har jeg litt lyst å grine når jeg ser i speilet, for jeg foretrekker litt mer farge i kinnene en hva som sees nå. Blå ringer under øynene har jeg også, bare for å understreke det hele. I dag tidlig prøvde jeg å jukse med litt solpudder, men selv ikke det hadde effekt. 

Utenom lav blodprosent, konstant hodepine og svie i magen, sure oppstøt og ekstremt irriterende kynnere er formen fin. Jeg skulle selvfølgelig helst sett at jeg kunne gå opp og ned trapper uten å pese som en hval, men jeg skal da ikke være kravstor. 


"Mamma, va det ikke du som ikke sku drikke brus?! HÆ??"  Svarte at jada, men at det er like vanskelig for en gravid brus tørst mor  å holde fingrene av fate som en godte-sulten 11åring med skålen på bordet foran seg. 

Magen vokser helt fint og det er mye aktivitet på innside. Noen ganger er det så mye rabalder der at jeg mistenker at frøkna flytter på enkelte av organene mine så hun skal få så god plass som mulig. Jeg kan i alle fall si med sikkerhet at hun har snurpet sammen magesekken så jeg bare klarer en liten barne-porsjon mat av gangen. Hun hikker også mye og jeg blir like forstyrret hver gang jeg kjenner de små tikkene i magen. 

Siden jeg er drit lei av å ligge hjemme bestemte vi oss for å ta en tur innom Cubus i dag for å handle inn litt barneklær på tilbud før legesjekken, så nå har endelig klesskapet fått påfyll av litt rosa sammen med alle de blå klærne Peppeline arver etter guttene. Og ikke minst har jeg handlet noen nye truser som ikke er så stramme at de revner over ræva. (Så litt har jeg altså lagt på meg over stjerten, om det ikke bare er magen da...) Topper fant jeg også som rekker over magen, å bra er det for vintersesongen er enda ikke over i nord. Jeg ser nydelige bilder av vårblomster og solrike hager uten et fnugg av snø på facebook og er så sjalu at jeg vil grine enda litt til. Men på en annen side er det veldig positivt at ungene har snø denne uken, for nå er det vinteruke på skolen med uteaktiviteter hele dagen. (Og jeg klarer meg veldig fint uten gjørmete vinterklær på badet.) 

Ellers må jeg fint ta livet med ro, bekymre meg for hvordan penklær som vil passe til helgen når vi skal i dåp og spise syrenøytraliserende piller i kombinasjon med jern så hverdagen kan leves uten hodepine. Å helst bør det hende innen 2uker er over, for da skal vi ut på ny flyvetur. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Hodepinen er direkte årsak til lite blogging på meg for tiden, så beklager det!) 

En livsfarlig skolevei er blitt enda farligere.

20.03.2017 - 11:39 Én kommentar

En allerede livsfarlig skolevei er blitt betraktelig farligere, og vi foreldre blir bedt om å stille opp for at barna våre skal komme seg trygt til skolen. Skal det virkelig være slik at vi i dagens Tromsø ikke kan sikre skoleveien til barna, og heller pålegger foreldrene et ansvar som burde være kommunalt? 

Det er ikke lenge siden riksdekkende media gikk ut med at alle barn i Norge har rett til en trygg skolevei og som vanlig er det bare tomt prat. For vi lærer ikke av ulykker, og jeg har en stygg mistanke om at økonomien er hovedproblemet som vanlig. 

Saken er den at mine barn går etter en sterkt trafikkert bussvei til skolen, en vei som har en grøftekant på en drøy meter sommerstid som brukes som gangvei. En vei som ikke blir brøytet før barna går til og fra skolen på vinteren, og en vei hvor bussene kjøres langt over lovlig hastighet. En vei som for en kort stund siden ble ekstra belastet med busser som overhode ikke må kjøre der. Busser som fint kunne kjørt etter hovedveien. Et forslag som blir glatt oversett når forslaget kom fra foreldregruppen.

Er det rart jeg er redd og velger å kjøre 1.klassingen til og fra, han som egentlig er moden nok til å gå både til og fra skolen selv, om han bare hadde hatt en skolevei som var trygg. Så langt det lar seg gjøre prøver vi å gå med han, men i en hektisk hverdag med jobb og andre plikter lar det seg ikke gjøre hver dag. Og selv om vi går sammen med han, så er det med hjerte i halsen. 

Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte dette blogginnlegget nå, men dessverre har situasjon gått fra dårlig til elendig. For nå skal skolen bygges ut fordi kommunen har har godkjent bygging av flere boliger i området, som igjen fører til at skolen i nærområdet ikke har plass til alle elevene i nåværende form og ikke minst økt biltrafikk. Derav ekstra busser i boligfeltetet, ikke for at de skal plukke opp passasjerer etter ruten, men for at de skal unngå køen som er etter bilveien i rushet om morgenen og ettermiddagen når barna går til og fra skolen. Busser som aldri var ment å gå i byggefeltet vi tilhører. Det er nemlig viktigere at bussene kommer fort frem, enn å forebygge ihjelkjørte barn. Og til tross for søkelys fra foreldre-siden gjøres det selvfølgelig ingen ting med situasjon, vi klasker på oss skylapper å håper på det beste. Hva hjelper det med møter mellom skole, FAU og kommuneledelse når barna like fullt går på en livsfarlig vei?!

Nå skal altså skolen vår bygges ut, noe som er fantastisk i utgangs punket. Og det betyr ingen ting annet en kaos rundt skolen. For nå skal ikke bare busser, barn og foreldre passe i lag, nå skal skytteltrafikk med anleggskjøretøy inn og ut av området. Og selv om vi ble lovet at de ikke skal kjøre i tiden barna går til og fra skolen, ser vi allerede nå at det var tomme løfter. For det hjelper ikke å stoppe trafikken fra klokken 08:15 til 08:30 som om barna våre er noen roboter som går i samme tempo til skolen hver dag. Og det hjelper heller ikke de barna som går til og fra SFO i tidsrommet før dette og når skolen er slutt på ettermiddagen. Det ser ut til at møte med foreldregruppen i forkant var bortkastet tid, for situasjon er alt annet en så trygg som den ble lovet at den skulle være. 

Og i denne forbindelse blir vi oppfordret av FAU etter møter med dem og skoleledelsen om at vi foreldre skal stille opp som vakter hver morgen i tiden ungene ankommer skolen, for å påse at situasjon er trygg. Der barna skal passere parkeringsplassen som er overfylt av bygge gjerder, fungerer som snuplass for større maxi-taxier til en barnebolig, som er av og påstignings plass hvor foreldrene parkerer og ikke minst møteplass for rutebussene som ikke kan passere på den allerede utrygge strekningen før skolen. Og jeg gremmes over spørsmålet, for det må da faen meg være et kommunalt ansvar å sikre skoleveien når det er kommunen som må bygge ut sin skole fordi de har vedtatt utbygging i området. For jeg regner med at dette skal regnes som frivillig innsats fra oss foreldre hvor vi gjerne får tapt arbeidsfortjeneste fordi vi må ta fri fra jobb for å trygge barna som skal til og fra skolen.


Her skal altså biler, rullestol-taxier, rutebusser, distriktsbusser, anleggskjøretøy og hundrevis av skolebarn bevege seg i samme tidsrom. Og for å lette situasjon er det satt av 15minutter der det ikke der utbygger ikke får kjøre. Hvor er sikkerheten? 

Ja vi skal stille opp som vakt, men tro meg det blir ikke gjort av glede. Men mine barns liv står faktisk over alt, og når det er det som står på spill har vi faktisk ikke noe valg. Slik jeg ser dette er det ansvarsfraskrivelse fra skolen, kommunen og ikke minst utbygger! Ja det er bra at skolen bygges ut, men det må da gå an å faktisk prioritere utgiftene som kommer med sikkerhet. For det blir alt for sent å angre når et barn ligger påkjørt under en bil, buss eller lastebil. 

Kanskje det er en idé å leie inn vektere som faktisk skal kunne gjøre en slik jobb og sette en stopper for alle unødvendige busser som passerer området mens det bygges. Eller er problemet atter en gang at det koster for mye for kommunekassen som for øyeblikket er opptatt av å dele ut solide lønninger til ansatte i høyere lederstillinger. Er ikke våre barns liv viktigst? Bør ikke de prioriteres først! Skal vi virkelig bassere oss på dugnad for å få barna våre trygt til skolen, og hva i alle dager er det da vi betaler skattepenger for? For ikke snakke om bompengene som kommer til byen, og stort sett skal gå til kollektivtransport og  grøntområder.

For første gang er jeg faktisk flau over å si i hvordan kommune vi bor i, og jeg håper ikke at dette er et problem på andre skoler i området vårt. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg håper at alle i nærområdet deler dette for å sette fokus på et stort problem for oss med barn på Selnes Skole. Dette er en situasjon som vi alt for lenge har ignorert. 

Prosjekt baby går fremover!

14.03.2017 - 17:03 3 kommentarer

Endelig kan jeg røre hendene og fingrene uten at jeg hyler og griner som en stukken gris. Lørdagens skru-jobb skaffet meg blåflekker og så såre fingre som jeg aldri har hatt før. Det var så ille at jeg nesten ikke orket å løfte solo-flasken til munnen. 

Det er jo alltid litt risikabelt å bestille ting fra ikea, for jeg kan liksom ikke bare stikke innom butikken å bytte om noe er feil og det mangler jo alltid skruer når. Men alternativet kostet det tredoble, så valget var lett denne gangen. Det meste er nå på plass, og det manglet faktisk bare 1 skrue til sammen. Ikke dårlig det med tanke på hvor mange esker som faktisk kom. Det eneste som gjenstår er å sage til stelebordplaten som er alt for stor, og laminere kanten. (Vet ikke om laminere blir rett, men skal lime på en plastfilm så ikke sponplaten går i oppløsing inne på bade!) Og så må alt søple flyttes fra stua til søppelfyllingen

hammer with hardware
Licensed from: Dan Kosmayer / yayimages.com

Når stellebordet er klart og ryddejobben over må jeg vel vise fra både seng, skap og stelleplass. For ikke snakke om alle klærne jeg har tryllet ned fra mørkloftet til mamma, så det blir ei lita pie med mye blå klær som kommer til verden. 

Siden formen var laber i går holdt jeg meg hjemme og vasket opp babytøy, så nå ligger det pent inne i skapet. (Blødde neseblod bare jeg rørte på hode, så det var bare flaks som gjorde at ikke de hvite klærne ble farget røde på vei ut av vaskemaskin og inn i tørketrommelen!) Jeg mangler bare små kleshengere til alle småkjolene, men har enda ikke funnet ut hvor de selger det. De fra ikea blir så store så droppet dem. Kom gjerne med tips om du vet noen som selger sånne. 

Nå kjenner jeg virkelig på gleden over at vi skal bli en familie på fem! (Selv om det føles som et hav av ting som må gjøres før jeg blir fødeklar!)

Siden jeg har vært så flink å bygge rede i det siste tar jeg en velfortjent pause i kveld og stikker ut av hjemmet på en høyst nødvendig venninnekveld. Det sosiale livet mitt er lagt i ruiner for lenge siden, så det er vel på tide å gjøre noe med det! 

Facebooksiden min finne du her! 

På tide med litt redebygging!

08.03.2017 - 22:03 5 kommentarer

Endelig slapp hodepina, og jeg kan skryte av en god dag. Og det var på tide spør du meg, for det er virkelig ikke lett å holde humøret opp når formen er på bunn. Jeg er bare passelig bitter på at alle soldagene i det siste har vært bortkastet for min del, for når alle var ute holt jeg meg godt gjemt inne. 

Vel, jeg håper vi får noen gode uker fremover, for timeplanen fylles stadig opp med et eller annet. Til helgen kommer møblene som er bestilt fra Ikea, som det er min jobb å skru opp sammen med guttene. Og når den ene ungen jublet for at han skulle får hjelpe moren, sukket og stønnet den andre. Så jeg må nok bare innse at han på 11 ikke synes det er så stas å være sammen med moren mer. Men jeg og 7åringen gleder oss i alle fall veldig. Uheldigvis står hengeren vår under et tonn med snø, så før lørdag må det enten regne smådjevler hver dag så alt smelter eller så må vi få tak i en annen henger.

Jeg ser frem til å få på plass ny kommode på badet og et klesskap til lillefrøkna, for nå ligger det strødd babyklær litt over alt. Vi eier ikke plass rundt oss, og jeg hater rot så det er en dårlig kombinasjon. Men alt går om man vil, og selv om vi ikke kan skryte av stor plass så skal vi vel klare oss helt fint. Før i tiden måtte de pent klare seg med enda større familier på enda mindre plass. Det blir vel hus på oss med tiden, når studenten min er ferdig utdannet. 

Vi har også vært å sett på barnevogn, og jeg grøsser over prisene. At det skal være så ekstremt dyrt for ei bra vogn som passer inn i bilen når vi har rullestolen tilstede! Jeg hadde jo et håp om at samme typen vogn som jeg hadde sist eksisterte enda, men den var selvfølgelig gått ut av markede og nå har nesten alle vognene idiotiske hjul som ikke vil funke i Tromsø på vinteren med brøytebudsjettet som skriker etter penger skal man tro brøytekantene. Vel, jeg har sjekket brukt-sidene, men har ikke funnet en vogn som passer behovene våre enda. Og de vognene som var aktuelle var 3år gamle og koster nesten det samme som ei ny vogn i dag, så der er det lett å velge nytt. 


"Skal bare strikke litt mer, før jeg rydder!"

Så livet vårt sirkler veldig rundt magen min fortsatt, og vil nok gjøre det til lillelarven poppes ut! 

Facebooksiden min finner du her. 

Det ble en ekstra kontroll på sykehuset.

03.03.2017 - 18:12 3 kommentarer

Skulle ønske jeg kunne fortelle om en fantastisk utetid i dag, men dessverre ble ikke dagen helt som tenk. Formen min de siste dagene har vært laber og jeg har hatt mye smerter i magen og ryggen, toppet med en intens hodepine. Og noen i overkant sterke kynnere som minnet mistenkelig om de første riene. Så når det ikke gikk over etter en "god" natts søvn var det bare å ta turen innom legekontoret med urinprøven i hånda. (Like sjarmerende hver gang jeg bærer rundt på den, men siden det er tredje svangerskapet bør jeg jo bli vant til det...) Jeg håpet det bare var en ny urinveisinfeksjon, som jo er så populært blant gravide. 

Vel,  den prøven var bra og det samme var blodtrykket, men resten av symptomene var ikke helt ok så jeg ble sendt videre til sykehuset for en sjekk. Og jeg ser absolutt nødvendigheten med det, selv om jeg helst bare skulle vært hjemme på sofaen. Man blir liksom ikke så alt for positiv når det verker intenst i hode. 

På sykehuset ble det en del venting, men det hadde jeg regent med så jeg hold mote oppe med å knipe øynene igjen å late som at jeg satt i sofaen hjemme. Det funket ikke. Jeg fikk også svart på en spørreundersøkelse om tannhelse, og måtte til slutt telle hvor mange tenner jeg har i munnen. (Regnskapet er litt vanskelig, for jeg har jo trekt noen tenner og venter på noen andre.) Men nå vet jeg altså hvor mange som er der, sånn i tilfelle jeg skulle få bruk for den opplysningen senere. 

Etter en god stund fikk jeg sjekket blodtrykket på nytt, og ikke minst presset ut enda en urinprøve. Det er liksom ikke så lett å prestere under tvang, så jeg finner den slags ganske slitsomt. Det så fortsatt bra ut heldigvis, og blodprøver ble tatt for å utelukke at det var en lumsk form for svangerskapsforgiftning. Ultralyd måtte også til for å sjekke at alt så bra ut på innsiden, og jeg tror sannelig det blir enda en til fotballspiller som kommer ut. For lillemor jobbet hard for å sparke i dingsen legen holder på magen. Jeg måtte selvfølgelig spørre om det fortsatt var en jente der inne, og det så sånn ut. Siden jeg har så mange kynnere var det viktig å utelukke at kroppen prøvde seg på fødsel, så en innvendig ultralyd var helt nødvendig. (Og den liker jeg i alle fall ikke!) Heldigvis var utgangen fortsatt boltret godt igjen, og vi kan puste letta ut. Smerter kan jeg fint takle så lenge alt er bra med knøtte i magen. 

Siden blodprøvene også viste seg å være innenfor normalen var det bare å returnere hjem, med beskjed om å oppsøke legehjelp om hodepina blir verre. Og det håper jeg virkelig ikke den blir. 

Many empty tube blod for blood test screening
Licensed from: PENCHAN / yayimages.com

Så nå er alle planer for helgen avlyst, og jeg skal holde meg helt i ro på sofaen med smertestillende innabords og vann i armkroken. Vi har avlastningshelg og eldstemann er hos pappaen sin, så egentlig skulle vi være sosiale og ta en turen til hytta for å sjekke campingvogna. Vel, det kan da være ganske romantisk å ligge på hver sin ende med sofaen og se på hver sin skjerm også, så jeg skal ikke klage. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg er blitt flinkere å oppdatere instagram, så du finner meg der som steinihavet ! 

Vinterferie med jobb og vanlig hverdag.

28.02.2017 - 20:58 Ingen kommentarer

Da er vinterferien godt igang, og de stakkars ungene mine må bare innfinne seg med vanlige dager, og ingen ferietur. Men jeg tror ikke de lider noen nød, og selv om det er skolefri kan ikke alle ta seg fri fra jobb/studier. Så minstemann er på sfo, selv om han er særdeles misfornøyd med at han ikke kan være hjemme som ALLE de andre. Eldstemann kan passe på seg selv og bruker dagene til å ringe og mase om et eller annet regelmessig. (Og det selv om han vet at han får nei på 90prosent av spørsmålene som kommer!) 

Nå teller vel osloturen sist uke som en mini-vinterferie selv om formålet med turen var noe annet en ferie, så rampen burde være svært fornøyde uansett. Vi avventer enda en del prøvesvar og skal ta noen nye tester snart. Heldigvis kan vi gjøre det her i byen. Og så er det bare å vente på svarene før vi planlegger hva som skal gjøres videre. Til tross for litt trøbbel rundt legebesøket kan det ikke sammenlignes med hva vi opplever i offentlig sektor, og vi følte vi ble lyttet til. Så vi krysser enda fingrene. 

Når vi var i Oslo fikk vi endelig hilse på en fantastisk søt liten tass vi skal bli guforeldre til, og det var godt å kjenne at jeg faktisk er klar til å få en baby i hus. Ingen ting er så koselig som å ha en varm sovende liten baby på magen. Flaks at jeg har baby i magen, for jeg tror faktisk jeg ville fått litt problemer med å holde stand på ønsket om å ikke få flere barn etter de dagene vi var der. Vi hadde i grunnen en fantastisk tur, selv om hjemreisen ble litt trøblete med dårlig vær på hjemmebane. Men hjem kom vi oss med kofferten full av klær som vi hadde kjøpt til ungene. (Alle tre faktisk, jeg har jo innsett at det ikke er så alt for lenge igjen til juni!) 


Tror de to skal klare å være barnevakt på morgenen så mor og far får sove litt ekstra! Begge er morgenfugler, så da blir vel nummer tre det også!

Ellers er formen min ekstremt varierende, og jeg holder fortsatt på å bli småsprø av å gå på halv maskin. Heldigvis finnes det ikke noe som heter kronisk svangerskap, så det går over i juni! 

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg prøver å legge ut bilder regelmessig på Instagram siden jeg er så dårlig å blogge. Så du finner meg der som steinihavet :-) 

Hvor blir det av lykken og magien?!

24.02.2017 - 10:36 9 kommentarer

Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig, når tiden skal være den lykkeligste på jord fylt av magiske forventninger og gleden over det nye som skal komme? 

I dag har jeg brukt 2timer på å spise 4 tygger brød, men for hver smule knøt magen seg. Jeg er så suten at det verker, men jeg klarer ikke spise, for kroppen tror at alt jeg putter i meg er gift. Så jeg må bekymre meg over vekten, som må gå oppover, for når perioden med amming kommer vil kiloene renne av. 

Nok en gang måtte jeg gi beskjed til jobb at i dag kommer jeg ikke, ord jeg skulle ønske jeg ikke måtte si. For jeg er gla i jobben min, og har fått den tilpasset så bra som en jobb kan være. Men ikke det en gang klarer jeg. Jeg vil ikke ha en sykemelding, men jeg har ikke noe valg. 

Jeg ser meg rundt i stuen, ser støvet og rote som flyter og vet at det må ligge der enda litt. Jeg orker ikke gjøre noe med det, og vil ikke pålegge min bedre halvdel enda mer som må ta vare på guttene og følge dem opp. Han står for matlaging, handling og det husarbeidet som ikke kan vente. 

Voggen står urørt i gangen hos mamma og pappa, men jeg orker ikke starte på jobben det vil være å ordne den. Jeg orker ikke engang planlegge hva som må gjøre med den i tankene. 

Det svir av dårlig samvittighet når jeg tenker på bursdagsselskapet vi har lovet mellomstemann, han som hadde bursdag i januar. Nå er vi i februar og vi har enda ikke klart å ordne til fest med vennene hans. 

Og midt oppe i alt dette forventes det at jeg skal se fremover, smile og gløde av morslykke. Men istedenfor går jeg med en klump i mage, en trang til å grine og når jeg gløder er det fordi jeg er sint. Sint på alt og alle. 

Jeg er så fryktelig trøtt, så sliten og lei at smilet har gjemt seg. Tenk at noe så naturlig som et svangerskap skal være så tøft og vanskelig, det som kvinner har gått gjennom i tusenvis av år. Så hvorfor må jeg takle det så dårlig, hvorfor kunne ikke jeg slippe lett unna? 


Måtte morgendagen bli bedre! 

Facebooksiden min finner du her! 

Svangerskapsuke 23.

15.02.2017 - 21:28 2 kommentarer

Da er jeg ankommet svangerskapsuke 23 og 57,1prosent av svangerskapet er over om jeg faktisk føder på termin. Og grunnen til at jeg vet dette er utelukkende fordi jeg har lastet ned et par apper på telefon. Så nå passer jeg på å oppdatere de rundt meg jevnlig om hva som hender med lillelarven i magen. For eksempel er foten denne uken ca 4cm og like lang som stortåa til 7åringen. 

Jeg har fått flere spørsmål om jeg kan slenge ut noen gravidbilder og svangerskaps oppdateringer regelmessig, og det skal jeg prøve på. Så jeg fant frem en liste med punkter som er blitt brukt på andre blogger, men kom gjerne med innspill om du synes noe mangler! 

  • Graviduke: 23
  • Termin: 16.juni, om jeg ikke husker feil. 
  • Trinnmester: To antar jeg, mulig jeg bør lese de heftene jeg fikk hos jordmoren så jeg ikke høres ut som en uvitende førstegangsfødende hele tiden!  
  • Dager igjen til termin: 121 dager, så takk til appen som holder kontrollen.
  • Neste kontroll: Svært godt spørsmål, en eller annen gang i neste uke! Takk og pris for kalenderen som holder styr på livet mitt, uten den blir det krise! 
  • Kjønn: Jente, om jordmora så riktig på ultralyden! Håper i alle fall det for nå hekler jeg en riktig så søt prinsessekjole! 
  • Innkjøp: Ehh, nei?! Eller jo, har kjøpt inn rosa garn som skal bli til babyklær! Det må jo telle tenker jeg! 
  • Mammaklær: Oh yes, denne gange oppfører magen seg helt ulikt med de andre to gangene så mine vanlige bukser er pakket bort og alle tightser er for stramme rundt magen. Og takk og pris for Cubus som selger jurholdere i min nye størrelse og at jeg kan gjemme de grusomme gravidbuksene under store gensere!  
  • Humør: Hissig, irritabel og med sterke meninger. Føler for å kvele noen stadig vekk, og skravler over gjennomsnittet mye om dagen. Jeg holder meg langt unna avisene for lokale politikere står ikke spesielt høyt i kurs. Og det bør ikke nevnes bompenger, skolevei eller mat som lukter i nærheten av meg! 
  • Søvn: Konstant trøtt og sover elendig, og det hjelper ikke på at mellomstemann sliter med nattesøvn! 
  • Strekkmerker: Ikke et eneste på magen, men puppene er pent stripet som før og et par tre har vist seg på hoften. Men alle var der fra før, de bare sees bedre. 
  • Gravidmage: Oh yes, den vokser og er i veien når jeg skal ta på skoene. Utsikten ned til føttene er helt borte, og alle plagg sklir opp! Den oppfører seg ikke som når jeg bar rundt på guttene. 
  • Vektøkning: Endelig har jeg passert startvekten min fra før jeg ble gravid! Nå går det rett vei og jeg tror jeg har lagt på meg litt over et kilo! (Men når du plusser på det jeg mistet så er det rimelig bra!) 
  • Aktivitet: Tja, babyen er aktiv den, sparker blæren som en fotball og ligger i ro hver gang faren eller brødrene skal kjenne sparkene utenpå magen!  Og jeg er tobarnsmor fra før og må pent røre på meg! Men den daglige gåturen min har blitt droppet til ære for basilusker de siste dagene. Men lover meg selv på tro og ære at jeg skal bli flink igjen når formen er tilbake til normalt utgangspunkt. 
  • Carvings/må ha: Solo, latte med karamell eller vaniljesmak, lakris og en kanelbolle av og til. Og jeg liker vanligvis ikke kanelboller...
  • Plager: Halsbrann som kunne satt fyr på huset, kynnere som gjør vondt, kvalme som aldri gir seg, hovene ben med medfølgende smerter, potte tett nese, kviser på størrelse med bolighus over hele meg, en evig trang til å tisse. 

Og det var vel det jeg hadde å informere om i dag. Jeg er fortsatt ikke noen fornøyd gravid kvinne som nyter dagene, og forbanner alle idioter som påstår at svangerskapet ikke er en sykdom. Jeg har aldri følt meg så lite frisk i hele mitt liv og ekstrem svangerskapskvalme er en grusom tilstand. 


Dagens gravid bilde av magen, tatt av 7åringen mens jeg pakket til Osloturen vår.  

Facebooksiden min finner du her. 

Straks klar for Oslo!

13.02.2017 - 21:17 2 kommentarer

Klokken seks i dag tidlig våknet jeg av to stykk unger som skravlet mer enn de vanligvis gjør hele dagen, og det er mye det. De er fryktelig klare for den kommende Osloturen og har muligens mistet evnen til å snakke om andre ting. Det var så morsomt å høre på dem at jeg ikke ble morgengretten, gleden deres har vist smittet over på meg. 

Så da var tiden inne for å finne frem kofferten, nå skal vi ut på tur. To viltre unger, en gravid hormonell trollkjæring og den stakkars mannen som vil fungere som bærehjelp.. En aldeles nydelig kombinasjon, og jeg gruer meg! Jeg springer på do annen hvert minutt, jeg får ekstremt vondt i beina av å sitte for lenge i ro, jeg er kronisk tett i nesen med unntak av når jeg blør neseblod i mindre passende omgivelser. (Som i fly vi for eksempel.) For ikke snakke om at jeg reagerer fortsatt like ille på lukter som ikke passer inn i ja-listen min, og kvalmen er dessverre svært tilstedeværende. Det positive er at jeg holder på maten, så da skal jeg ikke klage så veldig mye, bare litt. 

Vel, jeg må jo pakke til turen, og innser at det hadde vært så utrolig mye lettere om det var sommer og mindre behov for vinterklær. Jeg har nå kommet så langt at jeg har funnet frem klærne ungene skal ha med, og etter det ble jeg motløs, ramlet ned på sofaen og ga litt opp. Hva i alle dager skal jeg ha på meg og med meg? Klærne mine er irriterende trange over magen, og selv om jeg trodde jeg hadde mye som ville gå over magen var det feil. Det er vel ikke ok å gå naken, så jeg får vel finne ut av det litt fort. 


Ellers har jeg laget meg en liste over ting vi må huske for jeg stoler virkelig ikke på egen hukommelse nå om dagen. Skulle tro den berømte ammetåken hadde landet litt i overkant tidlig. Kan også være at forkjølelsen henger litt for mye igjen, for de siste dagene har jeg vært rimelig slagen. Kunne jo ikke gå for lenge uten innblanding av basilusker. 

Planen er å handle inn litt klær til ungene når vi er i sør, for jeg antar at utvalget er litt bedre enn her, så jeg pakker alt i en koffert, og stapper den ene i den andre. Kjekt at de ikke er like store, for det holder i massevis å drasse på en koffert og rullestol på tog og buss gjennom hovedstaden. 

Men det viktigste formålet med turen er legebesøket til minstemann, og jeg kjenner det skal bli godt å bli ferdig med det. Vi vet at det ikke er sikkert vi kommer noe videre, men vil i de minste ha prøvd. Og det er verd det det koster både for lege, reise og opphold. Jeg tør ikke håpe at vi får noen svar, og tenker som så at vi får ta det som det kommer. 

Facebooksiden min finner du her! 

Kjære mamma, nå er morsdagen her igjen!

12.02.2017 - 08:14 4 kommentarer

Kjære mamma, takk for at jeg aldri kom hjem å fant deg dekket med lær og med pisken i hånden og pappa i grise kostyme, det ville gitt meg evige traumer. Men også takk for at pappa fikk klapse deg på stjerten på butikken, uten at han fikk et klaps i tryne. Du lærte meg hvor fint et forhold kan være. 

Takk for at jeg fikk gå i verdens styggeste tightser i alle himmelens farger, gjerne med hull på knærne. Selv om du ville at jeg skulle kle meg pent og se ut som et barn som kom fra et møblert hjem. Uten denne valgfriheten ville jeg ikke hatt det så bra. Det var nok ikke så lett å se andre velkledde piker gå rundt med mødrene, mens du hadde en jente med skit på knærne og klær i vill uorden. 


"Neeeeeei, ikke rosa klææææær!"

Takk for at du lærte meg evnen til å smugspise godteri uten å bli oppdaget, etter mange års studier oppdaget jeg teknikken og har nå videreført dette til min egen mammarolle. Det er noe helt spesielt med å fylle munnen med karameller og påstå at det ikke er noen ting der til unger som har ørene og nesen på stilk! 


Det er vel ingen tvil om at jeg bestemte påkledningen selv, i det minste passet fargene sammen denne gangen! 

Takk for alle de gangene du ignorerte mine ikke fullt så gode unnskyldninger til hvorfor jeg var kommet for seint hjem, men også takk for at du ga meg en lærepenge når jeg virkelig gikk over streken. Jeg tok ikke skade av husarrest og lærte at ærlighet varer lengst selv om man av og til kan slippe billig unna. Jeg trekker tilbake slamring med dørene, alle forbannelser og innser at det må være ganske slitsomt å ha en unge i hus som spiller Hard-Rock på full guffe bak en låst dør. 


Antar det var bestikkelser på gang, den kjolen der var ikke hverdagsantrekk på meg!

Enda en gang takk for at du holdt ut med det morgensure trynet mitt, om det hadde funnes en gren for sånne som meg i olympiske leker ville jeg garantert ha vunnet. Hadde du ikke tørket bort Nugatti etter min mellomste søster ville jeg eksplodert i et fyrverkeri så fargerikt at selv det vi ser på tv fra nyttårsaften ville blitt småleker i sammenligning. Jeg hatet å stå opp, og gjør det fortsatt. Men til tross for mitt eksplosive vesen taklet du morgenene utmerket, og har nesten klart å lære meg det. (Jeg blir aldri noen morgenfugl.) 


Det kom tidlig frem at jeg ikke var noen søt liten dukke! 


Æ håpe du får en fantastisk morsdag kjære mammaen min :-) 

Facebooksiden min finner du her!