Overraskelsestur!

17.08.2016 - 21:47 Én kommentar

For en stund siden bestemte jeg og min bedre halvdel at vi skal overraske ungene med en helgetur, sånn helt på tampen av sommeren. En impulsiv tur, som hørtes veldig enkel ut i gjerningsøyeblikket. Klart vi skal overraske ungene, de finner sikkert ikke ut noe. 

Dessverre er det ikke så veldig lett å lure arvingene, for de har radaren på om vi bare tenker på å holde noe hemmelig. Det er nesten så det vokser antenner ut av hode på dem, for å ta inn hemmelige signaler vi sender ut. 

Og det ble ikke noe enklere av at jeg har vært syk både helgen og denne uken, for det betyr at jeg ikke får gjort så alt for mye. Og ikke hjelper det at jeg blir liggende å fundere på hvordan vi skal gjøre mest ut av helgen. Men jeg har i alle fall kommet frem til at jeg skal finne frem bilder som kan si noe om hvor vi skal, hvem vi skal være sammen med og hvordan vi skal komme oss dit. Disse bildene skal jeg lime i en eske, forhåpentligvis i morgen og så skal den overrekkes med heder og ære og sånt. Jeg drømmer om at ungene vil synes dette er riktig så morsomt, men mistenker at de ikke har helt samme syn som meg på hva som er festlig eller ikke. 

Siden dette er et veldig hemmelig oppdrag må jeg pakke når de ikke er tilstede, så jeg sniker meg rundt med argusøyne og vokter på når de forlater leiligheten for å brenne av litt energi sammen med venner. Og så kaster jeg meg over klesskap og kofferter. Men dilemmaet er at de små revene sanser at det er noe på gang, og kommer snikende inn med et håp om at det er moren som prøver å smug spise sjokolade. Og jeg kan love deg at det er ikke like enkelt å skjule bukser og gensere på ryggen. Så det ble en nødløgn om at jeg ryddet klesskapet. Bare for å understreke det nappet jeg ut noen bukser jeg vet er for korte og la dem til siden. Baggene står nå på soverommet, og jeg har funnet ut at jeg kan lyve å si at det er ting som skal i campingvogna når den kommer hjem. Men jeg er og blir en elendig løgner, så dette blir ikke å ende som jeg håper! 

At vi har vasket opp noe som fortoner seg som tusen maskiner med klær er ikke særlig besynderlig, og løgnen om klesskapet passet ypperlig for da er et ikke så rart at det er litt mindre klær der en vanlig. Så er det bare å håpe at ingen av de små trollungene etterspør favoritt genseren eller den grå buksen. 

Minstemann har fått med seg at noe skal hende til helgen, og insisterer på at vi SKAL overraske med et kinobesøk, og jeg håper inderlig at helgeturen vil friste mer når den avsløres. Men noe vil si meg at vi ender opp med trass, sinne og tårer, for har han bestemt seg for noe er han like sta som moren. Håpløst at han skulle få akkurat de genene fra meg. 


Fra en kjøretur en annen fantastisk helg med både krangling, surmuling og massevis av glede! Bilde er selvfølgelig tvunget frem med bestikkelser, for ingen av de på bilde ville samarbeide med den umulige trollmoren som holdt kamera. Og sånn blir det også garantert til helga! 
 

Det som forundrer meg mest er at værmeldingen er på vår side, noe som er svært besynderlig siden vi bor i nord og ikke skal forlate området. Skal vi virkelig ha sånn flaks at vi får sol?! Da må jo noe annet gå galt, sånn er det bare. Og siden gipsen til minstemann skal av på fredag har jeg en dårlig magefølelse, enn bruddet ikke har grodd som det skal og vi må gipse på nytt! Skrekk og gru, det kan jo ende med at vi må kjøre på kvelden og komme frem på natten!

Men vi krysser fingrene og holder pusten, for om denne overraskelsen blir vellykket ser vi frem til en aldeles strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Jeg avslører ikke noe enda, for det kan tenkes at min eldste sønn ramler innom bloggen min på nett! Men vi skal være i nord og sjøen er temaet. 

Denne dagen måtte jo komme!

10.08.2016 - 22:17 Én kommentar

Sist fredag dro vi til legen med minstemann, hellig overbevist om at vi i grunnen var noen rimelig hysteriske foreldre. Ja jeg var faktisk overbevist om det, og regnet med at om ikke så alt for lenge skulle jeg dra på jobb ta fatt i arbeidet som ventet. 

Men neida, vi er ikke overhysteriske vi nei, for etter en kjapp legesjekk konstaterte legen at nei, det er nok like greit dere drar i tar noen bilder på sykehuset. 

Jeg tenkte jo fortsatt at vi bare var hysteriske alle mann, å ringte jobb å ga beskjed om at vi måtte en snartur på radiologisk avdeling. (Nåja, kjapt sa jeg vel ikke, for vi har tidligere fått erfare at det ikke bruker å gå så kjapt...) Men jeg sa i alle fall at jeg skulle komme så fort som mulig. 

Den lille ulykkesfuglen vi hadde med var i grunnen i god humør, og pratet som en foss. Han var litt fornærmet over at dagen ikke gikk som planlagt, og informerte om at selv om det gjorde vondt klarte han det helt fint. Det var ikke noe vondere en hvordan beina vanligvis bruker å være. Og det er vel litt av årsaken til at det er så vanskelig å bedømme hvor vondt han har det, for ikke snakk om at vi gråter "unødvendig" her i huset. Nei her skal vi være døden nær før en tåre eller to triller. Ja foruten om når vi er sinte eller fornærmet. Og det gjør jo foreldrerollen ganske vanskelig, for noen ganger er det helt umulig å bedømme hvor mye smårampen egentlig har skadet seg. Og til min store frustrasjon gjelder det begge mine barn, til tross for mine forsøk på å lære dem at det er helt greit å gråte. Men det er større sannsynlighet at det ramler ut bannskap så mangefarget å det får fanden å gråte. Mulig jeg har meg selv å takke når jeg tenker meg om, jeg er muligens ikke den beste læremesteren når jeg slår meg, sparker i bordbein eller kræsjer i vegger. 

Så der satt vi på sykehuset med en noe misfornøyd tass og ventet på at den søte lillefingeren skulle knipses bilde av.

Og konklusjon ble brudd, og gips i 14dager, og selvfølgelig var det høyrehånden. Hva annet kan vi vente med vår flaks?! 


Så første uke på "skolen" kan oppsummeres med et heftig fall som resulterte oppskrapet albue og lår den ene dagen og knekt lillefinger den andre. Jeg håper virkelig ikke at dette skal farge resten av skoleårene vi har i vente... 

Nå er det snart gått en uke, og etter de første 24timene mens gipsen ble herdet har det i grunnen gått greit. Ikke bra altså, for jeg sliter meg stadig vekk i håret og holder på å bli spør av en strålende fornøyd seksåring som påstår at han ikke klarer noen ting alene. For han har funnet ut at det er riktig så greit å få hjelp til både toalettbesøk, påkledning og det meste som han vanligvis omtaler som kjedelig. 

Takk og pris skal den av om en ukes tid, og jeg priser meg lykkelig over at det var et ukomplisert brudd som forhåpentligvis gror som det skal. Men jeg har i alle fall lært å ta minstemann på alvor når han kommer å sier at han har knekt noe. For det sa han det da han kom hjem fra SFO samme dagen som skadden hendte. Men han lekte jo bare videre og jeg tenkte ikke noe mer over det før han sto der med en lillefinger som var dobbelt så stor som den andre og lurte på om det skulle vare lenge... 

Facebooksiden min finner du her!

"Endelig" hjemme!

29.07.2016 - 15:09 Ingen kommentarer

Det fine med å bo i campingvogn i tre uker er å komme hjem å oppdage at den vanligvis så lille leiligheten vår er blitt enormt stor. Det er nesten så jeg ikke forstår hvorfor vi sier den er liten, men jeg regner med at det ikke tar mange dagene før jeg oppdager at jeg har tilpasset meg omgivelsene igjen. Og siden jeg er rimelig klosset så er det lykken å kunne bevege seg rundt uten å duke eller dytte bort i skap, skuffer, bordkanter og vegger. Ja i alle fall for det meste, jeg klarer fortsatt å treffe veggen innimellom, men det blir færre treff nå som jeg har mer plass å bevege meg på. 

Det er også en lykke å komme hjem til vårt egent do, for de offentlige er ikke alltid like rene og mini-toalettet i vogna er ganske ubehagelig å gjøre sitt fornødne på. Så jeg hoppet litt av lykke når vi kom hjem klokken tre om natten og jeg kunne synke ned på toalettet tissetrengt som jeg var uten å sjekke det for spor av grisete mennesker som ikke er så nøye med hva de etterlater seg på både ringen og papirholderen. Og jeg måtte styre meg for å ikke hyle av lykke når jeg skulle dusje med visshet om at jeg vil kunne vaske håret uten å være redd for at vannet slår seg av når jeg står der med såpe i øynene. 

Nåja, mine toalettvaner er vel ikke det morsomste lesestoffet, men jeg mistenker at mange kjenner seg god igjen i mine beretninger. 

Det værste av ferien står for tur, for nå skal vogna tømmes og hundrevis av maskiner med klær skal vaskes. Alt skal ryddes på plass og midt oppe i det hele skal hverdagens rutiner sakte men sikkert på plass. Eller, det vil si at bare mine rutiner skal på plass, for denne uken har vi avlastning til minstemann og eldstemann skal til faren. Og vi har en uke full av planer. Men jeg vurderer faktisk å avlyse dem alle for å bare ligge på sofaen, strikke og lytte på gode lydbøker. 


Jeg savner allerede sola, varmen og trollunger som spruter meg søkk våt med vannpistoler som hevn for at de ikke kan spise godteri hele dagen!
 

Sommeren 2016 har i grunnen vært veldig fin, selv om vi har opplevd at eldstemann fikk frastjålet telefon sin og at campingen rotet det til med bookingen vår så vi måtte returnere før planlagt. Og på grunn av det skal jeg nå lage en vurdering av alle campingene vi besøker, slik at andre kan få svar på de spørsmål man har som ikke står på nettsidene. Ikke alle plasser gir like gode opplevelser, og det er gjerne de vi forventer minst av som overrasker mest! Så kom gjerne med spørsmål som du ikke får svar på når du besøker nettsidene til de ulike campingplassene. Og jeg sier heller ikke nei til tips om gode campingplasser fra nord til sør i Sverige. Vår ferd går dit hvert år i sommerferien, og ferden vår bestemmes av dagsformen til minstemann så vi kjører ofte i rykk og napp. En dag kjører vi langt, en annen kort. Så vi besøker ganske mange plasser på vår ferd. 

Facebooksiden min finner du her! 

Sunn Fornuft Plakaten, et skritt i riktig retning?

21.07.2016 - 21:32 Ingen kommentarer

Så, hvordan skal jeg skrive uten å høres ut som en som skal belære andre, eller påtvinge den som leser mine tanker? Det er ikke en lett problemstilling, og vanligvis unngår jeg tekster i den retningen. Men denne gangen velger jeg å gjøre et unntak, for saken i seg selv er viktig, og kanskje den kan være med å forme den hverdagen mine barn skal vokse opp i. 

Det er stort mediefokus på kropp og det er mye snakk om det perfekte. Vi legger alt for store krav til oss selv hva det gjelder eget utseende. Vi glemmer helt at mangfold er vakkert, og at om alle skulle være identiske ville det bli like kjedelig som ensfargede byggeklosser stablet mot hverandre på gulvet. Fargeløst, og kjedelig ville det vært. Så hvorfor i alle dager legger vi så stor vekt på å oppnå noe annet en det vi er? Hvorfor kan vi ikke se på oss selv med mildere øyne, og åpne øynene for at vi alle heldigvis ikke er laget etter samme form. 

Vi vet at media påvirker, og mange av oss som blogger velger nå å støtte "Sunn Fornuft Plakaten", som er gode råd og retningslinjer i hvordan du bør opptre på nett som et positivt forbilde. 

Jeg mener ikke at bloggere har skyld i at andre får dårlig selvbilde eller spiseforstyrrelser, for der må ALLE som skriver på nett ta ansvar. Både de som skriver lange tekster og de som legger igjen kommentarer. For det vi sier kan ha stor påvirkningskraft på andre. Men vi vet at bloggere gjerne er forbilder for unge mennesker, barn som er på vei å bli voksen. Og det er lett for dem å bli påvirket av det forbildet skriver. Så en vær varsom plakat er ønsket, ikke for å kreve at andre skal følge den til punkt å prikke, men for å gjøre alle som skriver oppmerksom på at deres ord kan påvirke andre.

Nå vil nok ikke en plakat løse det store problemet alene, men det er kanskje noen skritt i riktig retning. En pekepinne om hvor vi bør gå i fremtiden. 

Vi trenger ikke fortelle hvordan størrelse vi bruker, vi trenger ikke skryte av midjemål, vi trenger ikke fortelle i detalj hva vi spiser og vi treger absolutt ikke fokusere bare på kroppen vår. Snakk positivt om treningsglede, matlaging, sminke, og snakk om hvor fint det er med mangfold. 

Det er ikke speilbildet som skal avgjøre om du er vakker, det er ditt indre. 

Du kan lese mer om "Sunn fornuft" kampanjen her! Gode råd til gode tekster. Husk at du aldri vet hvem som leser det du skriver. 

Facebooksiden min finner du her! 

#sunnfornuft #kroppspress #ansvar #spiseforstyrrelser #kroppsbilde #selvbilde

Gullkorn fra familiemunn.

19.07.2016 - 22:43 3 kommentarer

Ahh, hva er vel sommeren uten unger som brøler «Fy faen, æ daue!» så alle på campingplassen hører det i det han drefser opp døra på morgenen for å sjekke været, og varmen slår mot han. Han har glemt at vi bor i ei lita campingvogn, og at vi ikke trenger å rope til hverandre. 

Selvfølgelig følger han opp senere med å brøle «Hutt dæ vækk, før hælvette!» til faren, som står å snakker med noen søte eldre svensker. Beskjeden han fikk fra meg var å si pent til faren at nå var han klar å gå i dusjen. Jeg døde litt der, før jeg falt sammen i latter å håpet inderlig at ingen forsto hva pjokken sa. Men ettersom jeg hørte latterbrøl fra alle kanter tror jeg de fleste oppfattet betydningen av ordene. 

Nåja, språket retter seg etter hvert vil jeg tro, så lenge vi kan la være å kjefte eller le av han. I alle fall har eldstemann skjerpet seg, og bannes kun når han spenner i stolben. (Nesten?)


"Se der ligg du å han pappa!"

Ellers kom vi i dag til det punktet i ferien at vi voksene har fått nok av sure og utakknemlige unger som maser fra de slår opp øynene til de slokner, og muligens litt i søvne også. Så etter at mor trampende hadde tatt en timeout i dusjen, samlet vi sammen til familieråd i forteltet på campingvogna. Vel som de fleste vet er veggene tynne som tråder og samtlige i nærheten fikk høre mors småhissige beskjeder om hva som er akseptabel oppførsel og hvordan det føles for oss foreldrene å ha unger som glemmer at også vi skal nyte ferie. Vel, det endte med hyll som kunne tyde på at noen hold på å «daue», og det var merkelig mange som gikk forbi vogna et par ekstra runder i perioden vi hold råd. Vi ble venner etterpå, og nå er vi enige om at alle skal ha det fint. (Det gjenstår å se om det faktisk fungerer i praksis?)

Privatlivet er ikke så lett å holder for seg selv når man bor i en blikkboks med papirtynne vegger, og selv det minste nys merkes for alle på utsiden. Nå er jeg ikke den mest sjenerte, så det bryr meg ikke så alt for mye. Men jeg prøver i det minste å tilpasse meg omgivelsene.

Men i dag gikk det galt, og hele campingen fikk høre. Jeg var på do, og innså at her hadde noe gått galt. Mensen er kommet en uke for tidlig, og tampongene lå ikke innen umiddelbar rekkevidde. Jeg ropte et par ganger før jeg fikk kontakt på utsiden av pappen som forestiller toalettdøren, og prøvde å formidle med innestemme at jeg trengte tampongene som lå nederst i klesskapet. Jeg fikk «hæ?!» til svar to ganger, og da ble den røde rullegardinen sluppet. Og jeg brølte, kan du hente de svartens tampongene til meg! (Jepp, det er meg minstemann har lært å brøle av?) Dette kunne jo vært enden på historien, men tror du ikke at dem smarte personen på utsiden spurte om hvorfor?!! Han fikk svar på tiltale, og dessverre ble alle i en omkrets av hundre meter også informert. Selvfølgelig er det usannsynlig morsomt å terge meg i disse dager og enhver mulighet benyttes med det største glede. 

Takk og pris for at det var sol i dag, og at jeg kunne gjemme meg bak et par svære solbriller mens jeg snek meg rund vogna og latet som st det ikke var jeg som ropte å skrek hele dagen og er tidenes PMS-troll. 

Jeg prøver å ikke tenke på hva de andre rundt oss sier om den brautende, brølende nord-norske familien som ferier i nabolaget. 

Men utenom dette har vi det i grunnen ganske bra. 

Facebooksiden min finner du her! 

Sommer oppdatering!

13.07.2016 - 12:13 Én kommentar

Så kom det en gråværsdag, og det er jo i grunnen greit selv om vi er på ferie. Det gir oss tid til å rydde og vaske, ja i alle fall kattevask av vogna. Litt anstendig må vi jo være selv om det er ferie og vi nyter tiden uten noe hverdagslig mas. Det siste er for så vidt ikke helt sant, for noen ting kan vi ikke la være. Medisin skal følges opp og en liten gutt skal trøstes når han har vondt. De to siste nettene har ikke vært så bra, men det forventet vi når temperaturen endret seg. 

I går var det ekstra ille for minstemann, og vi er virkelig glad for at vi har rullestolen med oss så vi ikke blir låst inne i campingvogna. 

Guttene storkoser seg til tross for litt tilsnakk, for de er små engler med litt skit på vingene. Og de finner stadig på noe de ikke burde. Men ikke for mye heldigvis, så humøret er i grunnen på topp hos oss alle. 


Et sekund av ekte søskenkjærlighet, der de pønsker på sprell! 

De siste dagene har vi vekslet på å være på stranden, hvile i vogna eller dra på shopping til tross for store protester hos de to yngste i reisefølget. Men jeg har funnet både klær og sko til dem på salg, så jeg er fornøyd. 

Om jeg skal klage på noe må det være at jeg stadig får meldinger hjemmefra om at det kommer små pakker i posten jeg ikke kan vente med å åpne. Ebay er tingen, og jeg har bestilt masse små fiffige håndarbeids dingser. Ellers er tilbakemeldingen fra husokkupanten vår at plantene mine fortsatt lever og at skoene mine en så lenge får stå i fred. 

Nå håper vi bare på bedre vær så vi kan få sove hele natten igjen, og spesielt for minstemanns skyld. Vi ser hvor god fremgang språket har med det samme han sover og aktivitetsnivået hans øker betraktelig. Av og til svir det i hjerte å tenke på hva den lille pjokken går gjennom, for jeg kjenner virkelig hvor vondt det er å ha konstante smerter. Men vi må lære å leve med dem, for noe mirakel kommer neppe. 

Facebooksiden min finner du her! 

Barnefri = rutine sammenbrudd!

30.06.2016 - 21:33 Én kommentar

Da har samtlige rutiner klappet sammen som et korthus i vinden, og jeg innser at jeg må ta meg selv i nakken. Begge guttene har litt ferie fra en slitsomme mora, og jeg kan derfor suse rundt i egene tanker fra jeg kommer inn døra etter jobb og til jeg omsider står opp fra sofaen og går til sengs. Leiligheten ser hundre ganger verre ut en hva den vanligvis gjør med to voksen og to mellomstore gutter hus. Det skal sies at jeg har vasket klær, og i det minste er skittentøyskurven herlig tom, der er det bare et par plagg som venter på tur. Og det hender jeg setter meg litt på do-lokket og nyter synet, for gudene skal vite at det er et sjeldent og magisk syn. 

Det var så ille at jeg spiste sjokolade og potetgull til både middag og kveldsmat i går, bare fordi jeg ikke giddet å smøre meg noen brødskiver. Ganske ille i grunnen, for selv om jeg nesten kan sove ubegrenset trenger kroppen næring. Luft og kjærlighet holde ikke som i gamle dager. Så min bedre halvdel tok ansvar i dag og lagde oss middag.

Selvfølgelig hjelper det ikke at vi har hatt noen dager med aldeles nydelig vær denne uka, og da må jeg jo benytte sjansen til å sitte ute lettkledd og vise frem den lekre bikinikroppen min, ikledd et par gamle truser og en bh som absolutt har sett sine bedre dager. D-vitamin skal samles så det holder til den lange, kalde vinteren. Og når vi først får sommer her i nord, må den nytes for vi vet ikke om det er et år eller to til neste gang. 


Sommersesongen kan en sjelden gang nytes utendørs, og om det treffer når jeg har barnefri er dette en av stillingene jeg inntar. Til og med ullsokkene får hvile på slike dager!  Dette er fra sist sommer, men jeg ser nesten lik ut nå. Ja hvis du ser bort fra at jeg endelig har klart å legge på meg enda litt til, noe jeg skal feire med en ny bikini. (Det må jo være lov, og ganske nødvendig så ikke puppene plutselig hopper ut på en fullstappet strand.)

Men til tross for grusomt forfall når det kommer til ansvar på hjemmebane kan jeg skryte av at jeg sover hele natten, ja eller i alle fall hele natte fra når jeg endelig sover. Varmegrader å sol rundt midnatt tuller med søvnmønsteret, og jeg ligger derfor å surrer rundt i senga noen timer før jeg får sove. Jeg er ifølge min bedre halvdel et mareritt å sove sammen med for tiden, og han har rømt på sofaen et par netter. At temperaturen på soverommet har minnet om det du opplever i en bastu hjelper nok på så jeg får sove helt alene. (Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg elsker å sove alene i en stor seng, uten å bli vekket opp et par ganger i timen.) Så jeg vet å verdsette muligheten når jeg får den, for det er ikke så alt for ofte. Heldigvis trenger jeg bare et par netter alene før jeg savner å ha min bedre halvdel sammen med meg, i alle fall når jeg skal sove og fryser på tærne. 

Nå har jeg ca 15timer igjen med jobb før det er sommerferie, og jeg ser faktisk frem til disse timene. For selv jeg gjentar "snart ferie, snart ferie" ustanselig er jeg glad i jobben min, og det er noe befriende med å vite at snart er det neste fire uker med fridager som står for tur. Og med en god porsjon flaks treffer vi på godvær når vi hekter problembarnet på kroken og daffer avgårde til nabolandet. Omsider har vi fått fikset det som skal fikses på vogna, og nå håper jeg inderlig at den kan holder seg vanntett og uten andre feil og mangler en stund. 

Dessverre betyr også en nært forestående ferie på ekstra arbeid, og de neste dagene vil jeg planlegge og pakke alt som skal til for at vi skal nyte noen skarve uker. Mulig jeg bør finne den listen min å notere opp temperaturmåler, varme-sokker, solkrem og gnagsårplaster som har ramlet inn i hode mitt mens jeg har skrevet. Det er i alle fall en start på pakkingen, om ikke annet. Så resten av kvelden skal jeg nyte med en lydbok på øre og strikkingen i hendene. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Men i hælvette, kor e sola?!

22.06.2016 - 20:12 Ingen kommentarer

Er det for mye å be om en smule solskinn, omså bare noen ørsmå lysstråler som kan varme opp iskalde nordnorske kropper som hutrer av kulde og gir etter en etter en, for vedfyring og ullvotter. Hva har vi liksom gjort som gjør at vi fortjener en slik vegg av kulde som er kastet over oss? Vi er da ikke så ille som rykte vårt sier, og vi vil jo nødig forårsake en fødselskrise om en ni måneders tid. Det sier seg selv at kroppsvarme er svaret når fingre og tær er på god vei til å gå fra hvit til blå. 

Og om vi nå ikke kan få noen timer sol, så kan vi i det miste få temperaturer over 10grader? Vi har da tross alt ni måneders vinter, så vi trenger absolutt ikke en forlengelse juni, juli og august! Butikkene selger ikke vinterklær i sommersesongen, og slik det er når vil vi om en ukes tid går rundt i slitte vinterklær som faller av fille for fille. For ikke snakke om de gjennomhullete og vasstrukkene vinterskoene som har motstått sin siste dråpe(les=innsjø) vann. 

Brenselforsyningen som skulle samles til vinteren brennes opp før vi får den ut av skogen, og om det fortsetter slik vi hele nord være uten bord og stolbein om en tre ukers tid. Da må vi gå over til å brenne nips og aviser, og vi vil jo ikke være noen miljøsvin. Men nøden finner ingen grenser. Og alternativet er hypotermi også omtalt som nedkjøling av de som ikke er så kjent med tilstanden av naturlige årsaker. 

Og tenk på den stakkars isbilen, som må kjøre rundt uten at noen handler hos den! Tenk så synd det er i den der den spiller den muntre sangen sin så alle glade barn skal komme springende, dessverre kan den ikke vente så lenge at barna får pakket på seg flere lag med klær så de kan vagge seg ut av døren uten å få frostskader. 

Jeg har til og med jobbet meg frem til en aldeles strålende bikinikropp, og etter ti kilos slit opp i vekt så må jeg for guds skyld få skryte litt av en passe slapp mage som stråler under noen ørsmå plagg. Det er liksom ikke samme stasen når jeg trør på meg ullundertøy først, votter og ullsokker. Skal liksom det harde arbeide være helt uten mening?! Hallo, se nå litt i nåde til en av dem som omtales som beinrangel! Her hadde jeg muligheten til å stråle litt i solskinnet fra de som finner på å skryter av hvor bra jeg ser ut. Gudene skal nemlig vite at det hørte jeg aldri når jeg lå under det som anses som normalvekt, selv om jeg var født slik. 


"Hælvetse mannskit, nu rant den svartens solkremen ut av nævan på mæ igjen...."
 

Så vær så vennlig, gi oss litt sol nå. (Lest helst på nordnorsk: Se til hælvete å gje oss sol nu, før vi daue alle som en!) 

(Og hvis vi ikke får sol kan regjeringen bare sende en bråte psykologer opp til nord, eller gi oss muligheten til sydenreise på blå-resept. )

Facebooksiden min finner du her, og om du ikke får svar fra meg er jeg frosset til is. 

Ferie sa du?!

20.06.2016 - 21:41 Én kommentar

For øyeblikket klamrer jeg meg fast i det lille hårstrået som heter sommerferie, og kniper øynene sammen samtidig som jeg hyler "snart ferie" inne i hode mitt. Det skulle tatt seg ut om jeg satt å hylte det høyt på jobb, eller når jeg subbet gjennom reolene på rema på jakt etter tomater på boks og fiskepudding med en unge som sutrer i armene og en annen som maser om absolutt alt jeg sa nei til før vi gikk ut av bilen. Jeg mistenker at inntrykket ukjente får av at jeg er en håpløs forelder som bærer en seksåring ville blitt kraftig forsterket, men det er ikke min feil at han har vondt og at jeg har glemt å handle inn middag dagen før når vi hadde avlastning. (Den tiden brukte jeg på sofaen med en passe voldelig serie på tv uten noe fot i virkeligheten, med minst mulig behov for hjernekapasitet. Utløp for frustrasjon og avkobling i et, og mye bedre en den håpløse pustingen som må til for å gjennomføre en passe god meditasjon på en dårlig dag.) 

 

Vel, det hårstrået blir mer og mer oppfliset for hver eneste dag, og med tanke på at jeg nesten kan lukte sol, sommer og varme gjør det meg panikkslagen. Jeg svetter og jeg knurrer. (Kan være jeg skal ha mensen også, når jeg tenker meg om.) Men i alle fall, det eneste som står i hode mitt er tanken om at snart kan vi ta guttene med på ferie, vi skal sette oss inn i bilen og legge byen bak oss. Vi skal tasse avgårde i 80kilometer i timen med campingvogn på kroken, og være den harmoniske familien jeg ser for meg på en solskinnsdag. Realiteten er at før vi kommer i bilen har det vært x-antall diskusjoner om hvem som har gjort hva, vi har maset så mye at kjevene verker på overivrige unger som ikke enser foreldrenes småhissige tone og for å gjøre det hele komplett kommer det til å hølje ned, og muligens snø med vår flaks. Men i alle fall er vi på vei til det vi håper blir et par uker med sol, varme og nattesøvn. Sistenevnte er vel egentlig det eneste jeg ønsker når jeg kjenner riktig godt etter, men også sol og varme er et pluss. 

Jeg vet jo at når vi har kjørt et stykke vil blodtrykket senket seg såpass at jeg kan titte bak og se mine søte små i skjønn harmoni i baksete der de nistirrer på hver sin skjerm ikledd hodetelefoner. Og da kommer jeg til å si, endelig ferie. 

Men så er problemet at det gjenstår to hele uker før vi når målet, og selvfølgelig går ikke ting vår vei. Selvfølgelig ikke, det ville jo være usedvanlig unormalt, for vi er ikke overbevist at noen har kastet gan over oss for ingenting. (Vår uflaks kvote er oppbrukt for lenge, lenge siden.) 


Sånn jeg føler meg, bare i en litt eldre kropp...

SÅ i helgen når vi omsider skulle ta vogna helt hjem oppdaget vi noe besynderlig, de stygge flekkene etter sist sommers vannlekkasje var tilbake. Og det var jo rart, tatt i betraktning at den ble reparert før vi avsluttet campingsesongen 2015. Ja det var faktisk så rart at det måtte insiseres nøye. Og sannelig, det humørsyke beiste av ei campingvogna har igjen bestemt seg for å invitere vannet inn, som vi fortvilet prøver å holde ute. Minstemann lærte ganske mange nye gloser den dagen, og jeg måtte bruke flere timer på å overbevise han om at vi skal på ferie uansett hva. (Motgang + lite søvn = dårlig humør...) 

Mandagen kom, og min bedre halvdel fikk i oppdrag å ordne opp, eller i alle fall sjekke med verkstedet om de hadde tenkt å gjøre det. Så rundt lunsjtider var vogna tømt i fronten og vi var nesten helt klare til å kjøre avgårde med henne. Den eneste lille tingen som gjensto var å ta opp det lille søte hjulet i fronten... 

Men det var ikke noe søtt hjul, for i det min bedre halvdel tok i håndtaket sa det knekk, og der sto han med det i hånden. En ekstrautgift, akkurat det vi trengte nå.

Så vi måtte snegle oss gjennom byen med vogna, og irritere alle dem som lå bak oss. Og som de fleste vet har ikke campingfolket det beste rykte etter veien, og vi gjorde det absolutt ikke bedre etter dagens ferd. Men til vårt forsvar er det ikke vår feil at veiene er formet som skilte for fartshumper. 

Jeg bare venter på neste hinder, og er redd at drømmen min om søvn muligens kan gå i tusen knas ganske snart, med målet rett foran nesen vår. For det hårstrået jeg klamrer meg til skulle vært stelt bedre med, det skulle fått både klipp og hårkur for lenge siden. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Beklager for at jeg ikke svarer på kommentarer, men jeg bruker merkelig lite tid på nett om dagen, og når jeg gjør det er det for å betale regninger, skrive kjipe søknader eller andre ufattelig kjedelige voksengreier. Men jeg leser alle, og veldig mange av dem får meg til å smile. Så takk! 

Hvorfor ofret jeg skjønnhetssøvn for å få barn?

12.06.2016 - 13:09 Ingen kommentarer

I dag er en av de dagene jeg virkelig lurer på hvorfor jeg ville bli mamma. Jeg sitter her med håret til alle kanter og føler meg mer som en levende død. Klokken fem valgte mine søte små å stå opp, og klokken fem startet dagens mareritt! Ikke snakk om at de skulle sove mer, og ikke snakk om at vi kunne få noen ekstra timer i sengen mens de så på tv. Nei det var krangling, diskusjoner og ulovlige handlinger i form av å saumfare skapene etter godteri. De spurte om å få gå ut i sekstiden, og du skal vite at jeg var svært fristet til å svare ja. Men det spør om naboene ville vært så fornøyde med to brølende gutter som brøt stillheten en søndags morgen. Så de ble inne. 

Vel, du kan trygt si at tålmodigheten min har fått kjørt seg i dag, jeg har flere ganger dirret av sinne og måtte klipe meg i armen for å ikke brøle ut ord jeg ikke kan ta tilbake. Og dette var selvfølgelig etter at alle pedagogiske metoder var prøvd. Det endte med at sykkel, spilling og dessert ble inndratt. Noe som i grunnen betyr merarbeid for oss, for om vi hadde latt dem få ligge å spille hele dagen ville vi jo kunne sove mer. Dessverre blir ikke oppførselen til arvingene bedre av det, og for at de skal forstå at krangling og ulovligheter ikke er greit mister dem goder de har. Det kan sikkert diskuteres opp og i mente om det er rett metode, men hos oss fungerer det helt fint. Så i morgen vil de med stor sannsynlighet være enige når de tar morgen, og med litt flaks blir det en gang etter klokke 6. Bare synd at det er mandag og vi uansett må opp tidlig. 

Og det hjelper ikke på at vi har sovet svært lite på grunn av minstemann, som har vært våken et par ganger i timen mellom klokken et og fem når han tok morgen. Så jeg trengte søvn jeg kunne ha fått om ungene var en smule mer enige og fulgte reglene vi har. 

Nå sitter jeg her med øyne som går i kryss, og undrer meg over hvordan i alle dager jeg skal klare å holde ut resten av dagen uten å være urimelig og vanskelig overfor ungene. De har fått sine konsekvenser, og så lenge de følger reglene må jeg også gjøre det. Så får jeg heller brøle inn i sofaputen når det blir for ille, for i dag hyler virkelig kroppen etter søvn. 

En harmonisk dag, veldig ulik den vi har i dag!
En harmonisk dag, veldig ulikt den vi har i dag.

Heldigvis er det bare på slike dager jeg lurer på hvorfor jeg tok valget om å bli mor, en tanke jeg er helt sikker på at alle foreldre tenker fra tid til annen. Jeg elsker mine barn høyere enn jeg kunne forstå var mulig før jeg fikk dem, men de kan også drive meg til kanten av galskap når de virkelig er i ulage. Og dette er tanker jeg skal dele med dem når de blir større, slik at de kan være forberedt på at det er helt normalt å få slike følelser innimellom når de selv får barn en dag.

Nå må jeg gå ut å sjekke hvorfor det ble så mystisk stille, for det betyr som regel at de holder på med noe som ikke er lov?

Facebooksiden min finner du her. 

Joda, jeg er her enda!

05.06.2016 - 12:44 Én kommentar

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om en harmonisk hverdag med lykkelige barn og avslappede foreldre som sitter i sofaen med strikking eller avis i fanget. Men dessverre er hverdagen vår noe helt annet for tiden. Søvnmangelen er stor og minstemann sliter. Men heldigvis har vi noen magiske glimt innimellom som gir oss energi og lykke nok til å holde oss gående når de vonde følelsene sliter i hver eneste nerve i kroppen og søvnmangelen tærer. Og det er de øyeblikkene jeg har planer om å huske

Som du kanskje skjønner er bloggpausen min over, etter en lang stund hvor tastaturet har fått hvile. Humøret mitt har ikke vært der at ordene fikk flyte, og om jeg skulle skrevet noe ville det vært negative ord som ikke er det jeg vil formidle. 

Siden sist har vi vært på førskole med minstemann, tenk at han skal starte på skolen til høsten. Vi er spente, men heldigvis er ikke skolelivet helt ukjent for oss. Storebror er der, og på en måte føles det litt godt. Jeg vet at han vil holde et øye med lillebroren, for søskenkjærligheten er sterk med det samme vi foreldrene snur ryggen til og ikke ser dem. Men når vi ser på dem kan de krangle så hår og negler flagrer alle veier. 

Vi er også blitt mer kjent med fotball livet, men det krever nok et eget innlegg. Etter gårsdagen der vi sto i snø og hagel storm og så på småtassene spille innså jeg at dette ikke er noe for meg. Og av en eller annen grunn er forventningene slik at alle skal elske den typen aktiviteter og stille opp med enorme mengder energi og et glis om munnen. Men temaet er ikke svart/hvit, så det finnes glimt av glede i opplegget vi går gjennom. 

Våren i nord gir mange utfordringer, men av og til kommer det glimt av sol på himmelen. Og denne våren har vi blitt bortskjemt med dagevis med sol og varme. Tenk at vi har hatt dager som har vært så varme at ullsokkene har fått hvile og at småtær har fått kjenne på vannet i havet. (Ikke særlig varmt, men det kan man vel heller ikke forvente i mai/juni). Men like fort som solen kommer kan været slå om, og plutselig står vi der med shorts i snøstorm. Men jeg klager ikke, jeg vet hvor jeg bor. (Okei, jeg bruker å klage en del, men for det meste er jeg fornøyd!) 

Og til slutt vil jeg dele noen bilder fra den siste tiden, for kamera er funnet frem på ny og gjennom det kan jeg fange alle de glimtene av lykke jeg vil huske, og noen øyeblikk som ikke er fult så lykkelige. 


Beklager om noen av naboene mangler blomster fra bedene sine, men minstemann ville bare glede mammaen sin! 

Også bamser trenger varme, så da var det bare å finne frem garn og pinner. Eieren ble veldig fornøyd med resultatet!

Papirmøllen stopper aldri og som vanlig ligger det halvferdige dokumenter rundt og kring hos oss. 

Vårværet skifter fra time til time, og vi vet aldri hva vi får. Værmeldingene er ikke spesielt presise, så dem kan man ikke stole på!

Fotballturnering med strikkingen i veska, like greit å ordne ullgenserne som trengs til vinteren nå. 

Fotball er gøy, men gir også vonde smerter for minstemann. Men gleden av treningen gir mer glede enn negative følelser for han, Og trening er viktig for kroppen. 
Omsider fikk eldstemann teste hengekøya, og jeg må si meg imponert over at han klarte å henge den opp selv uten at han ramlet i bakken. 
Et typisk familiebilde tatt på pappas bursdag. Jeg, eldstemann og fine mammaen min poserer stort sett velvillig. 

Vi har også vært på gårdsbesøk og forstyrret bonden som var i arbeid. Jeg beundrer jobben de gjør, og spesielt når lammingen starter. 

Minstemann måtte kose litt med en av de unge damene som ventet på fødselen. 

Også de minste måtte få besøk, og guttene syntes det var stor stas. Å se lammene hoppe rundt er en fryd for øyet. 

Oppdagelsestur er viktig, så vi besøkte et område vi alltid har kjørt forbi. 

Og turen er god trening både for store og små, men spesielt for minstemann som sliter litt med balansen. Eldstemann liker å leke nært med vannet, så jeg var noe bekymret for å måtte ta med hjem en søkkvåt unge! 

Sola kom frem, og hele kroppen måtte få litt sol. Viktig å få så mye D-vitamin som mulig! Jeg bør vel øve litt på poseringer, for jeg imponerer ikke som modell. 

Jeg klarte også å gå i veien for kamera når det skulle forevige den mektige utsikten vi har rundt oss på hytta. 

Eldstemann har fått seg båt hos pappaen sin, så vi lånte den med oss til hytta. Guttene elsker å være på havet, og det er stor stas når de slipper å ha en av oss i båten. Jeg fikk etter litt diskusjon og bestikkelser lov til å ro en tur, og mine gamle ferdigheter er ikke glemt. Det var en nydelig sommerdag i mai, hvor vi kunne gå lettkledd ute i fønvind og bare nyte dagen.

Eldstemann er en sterk gutt, så han klarte helt fint  dra opp båten selv og knyte den fast. (Med minstemann i hælene som garantert lærte mye nytt den dagen.) Og tenk, det var så varmt at også han kunne gå uten sko i fjæra! 

Den siste tiden har jeg laget mye, og disse skal etter hvert bli brosjer og pynt. Så selv om jeg ikke har vært aktiv på bloggen med å skape tekster har kreativiteten fått spire med heklenål og strikkepinner. For å sitte helt i ro med armene i fanget er ikke noe jeg har evnen til! 

Facebooksiden min finner du her og på instagram/snap finner du meg som #steinihavet