Så var termin her!

16.06.2017 - 11:19 5 kommentarer

16 juni, termin og lillemor klorer seg fast i eggstokkene. Nå som hun bare kan komme, vil hun ikke og jeg kan trygt si at jeg er typisk tredjegangsfødende. Hun tar livet med ro, og jeg mistenker hun kan bli en liten kopi av meg...

Med tanke på all rieaktiviteten jeg har om natten de siste ukene, mistenker jeg hun blir å ramle ut av seg selv når vi er ute å kjører på de flotte og hullete byveiene våre. Men hver gang jeg er sikker på at nå er fødselen ordentlig i gang, stopper alt opp. Irriterende, slitsomt og demotiverende.

For noen dager siden ble vi passelig bekymret, for den lille turboen på innsiden var usannsynlig rolig, og når hun ikke brukte blæren som hoppeslott på sine vanlige tidsrom måtte vi ta turen innom føden. Hun livnet selvfølgelig til da, og jeg følte meg som en passe overhysterisk mor. (Noe jeg fikk bekreftet at jeg ikke var, selv om lillefrøken har det fin i magen.) Vel, det ble ny ultralyd som viste at hun ikke er noen tungvekter i alle fall, selv om vi er med termin. Men alt så fint ut og det er fortsatt min form som er problemet. Blodtrykket har hoppet litt opp og urinprøven var ikke så strålende som den bruker å være. Ufint rett og slett, men ikke kritisk på noen måte. Og ny sjekk et par dager etter viste at det ikke var blitt verre.  

Det er i grunnen på tide at vi får egen parkeringsplass på sykehuset og utenfor legekontoret. 

Humøret mitt er absolutt ikke på topp, og siden blodprosenten min har krøpet nedover er jeg sur og trøtt store deler av dagen. Ikke snakk om at jernpiller og stygge brødskiver med leverpostei har hjulpet. For ikke snakke om alle kiloene med gress jeg har jafset i meg i kombinasjon med appelsinjuice. Det eneste som vil hjelpe er vel å føde. Og hvordan jeg skal klare å samle krefter til det må fuglene vite, jeg blir utslitt av å kle på meg sokker! 

Kroppen føles feil porsjonert, jeg har stadig overlast fremover og alle forsøk på å nå tærne presser frem tårer. Jeg vagger i kjent høygravid stil og er i grunnen klar til å bite hode av alle som irriterer meg. Jeg er egentlig forvandlet til en tikkende usikret bombe som kan gå av bare en liten småstein kommer i veien. 

Jeg føler meg fæl, klumpet og ser kun et troll i speilet, og drømmer om både frisørtime, nye klær og spa for å friske opp på den litt slitene loken jeg har nå om dagen! 


Sjekk det fornøyde utrykket, sånn ser jeg ut 90%av tiden. Resten sover jeg...


Så nå er jeg absolutt fødeklar, dritlei og savner å ha innsiden av kroppen min for meg selv. Jeg vet jo at utsiden skal bli okkupert en stund, men om ikke annet kan alle rundt meg hjelpe litt til med bæringen når det værste er overstått. Og nå er jeg kommet dit at jeg driter i hvor vondt det gjør å føde, jeg gleder meg rett og slett som en unge til den hendelsen trer i kraft. Men først skal jeg vel gå 14dager på overtid å sutre! 

Facebooksiden min finner du her. Jeg oppdaterer snap og instagram oftere enn bloggen, og du finner meg som @steinihavet der også.

Førstemann på leirskole!

12.06.2017 - 16:03 2 kommentarer

I dag nådde vi en ny milepæl i vår tilværelse som foreldre, en påminnelse om at i år er det 12år siden jeg for første gang ble mamma. Ulært og ung var jeg, og forskjellen er vel ikke så stor annet enn at jeg er eldre i dag. Men på den tiden var ikke leirskole i mine tanker, og nå plutselig står jeg her å innser at årene virkelig har jogget avgårde. Den lille gutten min er plutselig blitt stor og mye mer selvstendig enn jeg innbiller meg. 

Vel, jeg klarte å sende han avgårde uten hysteriske mamma tårer (og det til tross for min høygravide og hormonelle tilstand!) og jeg vet at han vil stortrives denne uken lamme klassen sin. Jeg krysser fingrene for at det som er pakket vil komme hjem i samme bag og at han husker alle elementære ting som å vaske hender, spise og smøre seg med solkrem regelmessig.

Solen skal være frem enda noen dager, men så meldes det regn og de dagene vil jeg mest sannsynlig bekymre meg smårar for at han husker å tørke klærne og at han kler på seg ordentlig. Typisk bortkastede bekymringer som mødre har en tendens å bære med seg. 

Vi har mulighet å nå ungene på telefon til læreren, men jeg skal ikke være den som ringer hvert femte minutt for å spørre hvordan det går. Jeg har i grunnen ganske god magefølelse og tror han vil klare seg bra uten maset mitt. Det er nesten som at jeg føler meg litt i overkant lite "masete", men jeg satser på at han ringer hjem sjøl om det skulle være nødvendig. Jeg er jo ikke mindre gla i han selv om vi ikke snakkes hver dag, og jeg er heller ikke typen som ringer i tide og utide. Men jeg har da lovet at om lillesøsteren ankommer verden mens han er borte, så skal jeg sette himmel og jord i bevegelse så han får beskjed. (Vi håper egentlig hun venter, for hans del, selv om jeg er fødeklar og mer enn det!) 


"Nei mamma, æ trening ikke hjelp! Slutt å mas!" 

For å krydre opp spenningen endte vi også på legevakten med eldstemann i går kveld, etter at lillebroren var uheldig og stakk en finger med grus, moll, rust og oppfliset negl i øyet hans. Uheldigvis var det et skrubbsår på øyet og heldigvis var det ikke i synsfeltet. Men jeg skal innrømme at jeg hylte litt inni meg når vi ventet, for det er bare så typisk oss å havne i slike situasjoner. Og nå har jeg lært, neglene skal heretter være korte!

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg valgte å ikke fortelle han om alt vi fant på når vi var på leirskolen, så jeg er spent å høre hva han selv har funnet på når han kommer tilbake. For han hadde bestemt seg på forhånd at litt sprell måtte til, og det ville ikke gå for meg å nekte han det...

Svangerskapsuke 39

10.06.2017 - 10:02 Ingen kommentarer
  • Graviduke:  39 
  • Termin: 16.juni fortsatt!
  • Trinnmester: 3 
  • Dager igjen til termin: 6, men går sikkert 14dager på overtid nå som lillemor bare skal komme. 
  • Neste kontroll: Neste fredag må jeg vel pent bestille meg en time om hun ikke har ankommet! 
  • Kjønn: Lita prinsesse. 
  • Innkjøp: Vel, nå burde vi ha det meste i hus. Men jeg innser at vi mangler en liten badebalje som er mer praktisk en håndvasken, og jeg tror jeg blir  å savne en babygym etter hvert.
  • Mammaklær: Jeg vurderer på det sterkeste å gå naken, det er så varmt nå om dagen at jeg renner bort. Og absolutt alle sommerklærne jeg prøver  blir enten for trange, eller så er passformen som en potetsekk rundt kroppen. Jeg trenger  føle meg vel, og det er ikke like lett med klær som er for små! 
  • Humør: Jeg formelig stråler over av utålmodighet, og må virkelig jobbe for at ikke hvert eneste ord som renner ut skal være negativt. 
  • Søvn:  Av og til, og alt for lite! Har heldigvis fått ekstra avlastning til mellomste, så vi får hentet oss litt inn før den store begivenheten.
  • Strekkmerker: Nei ikke andre enn de som var der fra den gangen jeg ble tenåring og brystene poppet ut. 
  • Gravidmage: Oh yes, på bildene ser den merkelig liten ut, men sånn føles det ikke! Det er som å ha en treåring klengende fast rundt magen til enhver tid. Og nå er det så trangt om plassen at jeg nesten ikke klarer å bøye meg fremover. Ribbeina verker som besatt og blæren min eksisterer ikke mer. 
  • Vektøkning: Ja omsider har vekten gått rett vei, men har en mistanke om at mye av den skyldes vannet som har inntatt beina og armene mine. 
  • Aktivitet: Magen er en gymsal og det er en liten jente som liker å bevege seg der. Så jeg har ikke vansker med å følge med på at hun har det bra. Min aktivitet på dette stadiet er heller tvilsom, selv om jeg har prøvd meg på både blomsterbed og hyttebygging i skogen. Kroppen begrenser meg rimelig kjapt og jeg puster og peser som en overopphetet hund med alt for liten nese. 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!) Må fortsatt drikke store mengder kaffe latte med vaniljesmak og rettferdiggjør summen jeg bruker på at jeg hverken drikker eller røyker! Det er bedre at jeg får den kaffen enn at jeg er sur hele dagen. Og jeg drikker den kaffen selv når det er 24 grader og steiksol! 
  • Plager: Her har du favoritt temaet mitt om dagen, for er det noe jeg har mye å fortelle om er det formen min. Jeg går rundt med en konstant følelse av å tisse meg ut, blæren er så sammenpresset at jeg toppen har plass til 2-3dråper. Jeg har noen nerver i klem som gjør at det går ekstreme "strømstøt" nedover beina og når det er ekstra ille ramler jeg nesten sammen. Alt vannet jeg drikker har misforstått at det skal ut gjennom den ikkeeksisterende blæren, og renner ned i beina. Så lenge jeg ikke sitter, da går det i armene. Så ikke overraskende verker det som besatt og det føles som at huden skal revne. Jeg har konstant sure oppstøt, både sånne fra magesekken og kjefting på det som hender rundt meg. Så jeg har fått forbud mot samtlige nettaviser. Masseriene har en tendens å komme hver gang jeg skal gjøre noe, og jeg blir like skuffet hver gang det er falsk alarm. Kan jeg ikke bare føde og være ferdig med det. Vi var jo så godt igang sist uke. Ellers er det konstant en kynner som gjør det vanskelig å puste og pulsen min svirrer fortsatt høyt. Å der pulsen er høy er blodprosenten lav, en perfekt kombinasjon når du skal i fødsel. Å hvilken lykke, jeg har ikke glemt hvordan det var å føde de andre og jeg anser ikke en fødsel som en koselig og underholdene aktivitet. Så jeg vil bare ha dte overstått, helst i kveld så jeg får jordmora jeg har gått til gjennom svangerskapet. 

 

Så var det de obligatoriske bildene, og romantisk som jeg og mannen var i går kjørte vi oss tur på kvelden. Så da har jeg noen tykkasbilder til senere, siden formen min ble dårlig og jeg droppet profesjonelle bilder. 


Nydelige Grøtfjorden viste seg fra sin beste side! Og18grader på kvelden er langt fra normalen her i nord. 


Var en tur i fjæra på dagen også for å nyte godværet, ikke like lett å vagge rundt på steinene, men det gikk. Og det var godt å stikke beina i vannet, selv om havet ikke er særlig oppvarmet. 


Sånn jeg egentlig føler meg! 

Facebooksiden min finner du her. Og du finne meg som @steinihavet på insta og snap!
 

Noe varmt og gult kommer å tar oss!

09.06.2017 - 09:52 Ingen kommentarer

Først når den store gule kulen viste seg på himmelen fikk vi lettere panikk og trodde verdens ende var kommet. Men etter hvert opplyste avisene oss om at det var snakk om sol, og at det var langt fra noe farlig fenomen. Det skulle faktisk bli ganske behagelig, og merkelig nok skulle det vare i mange dager. I alle fall fem! Og ikke bare skulle vi få ubegrenset med lys både dag og natt, det skulle til og med bli temperaturer som gjør at vi kan bremse litt på vedfyringen. 

Selvfølgelig var det ikke så lett å tro på alt dette, for det fremstår jo som en sommerdrøm, men denne gangen stemte faktisk ryktene! Å kunne sitte i skyggen i bikini i nordnorge er og blir luksus. 

Vel, når sjokket over været ga seg måtte vi omstille hjernen og innse at de stakkars ungene våre kunne få lov å kle av seg ullklærne, både det innerste og ytterste laget. Og inne mellom møllkuler og hybelkaniner innerst i klesskapet fant vi frem shorts og t-sjorter som selvfølgelig er alt for små. Men vi er ikke så kresen, og ungene var godt fornøyde selv om de ser ut som stappa pølser. Sandaler kan vi bare glemme, så for å kamuflere at vi mangler sommersko ga vi dem lov å springe barfota selv om det er noen snøflekker her og der. (Det er da bare noen dager siden vi hadde minusgrader og 10cm snø...) Ikke ulikt det vi selv opplevde som barn med andre ord...

Vi har også måtte innse at vi må ta opp kampen om å smøre med solkrem om morgenen før ungene sendes ut døra, og jeg tror faktisk ikke jeg synes noe om den rutinen. Ingen ting er så kjipt som å klærsje utover solfaktor 50 på en unge som vrir seg alle veier og spretter unna hver gang du tror du får en fulltreffer med krem så hele badet blir forvandlet til noe ekkelt. Tørket solkrem ser noe suspekt ut. Stakkars søringer som må holde på med dette hele sommeren, det må være kjipt!  


"Slipp ungene fri!"

Som gravid har jeg det det ekstra varmt, og i går hovnet faktisk føttene mine opp til dobbel størrelse. Og selv om det gjør vondt som faen i alt av ledd, nyter jeg synet av litt tykkere legger. Hadde de vært sånn til vanlig kunne jeg kjøpt meg støvletter og tights uten sig i leggen! Men for all del, jeg skal heller vandre rundt med mine i overkant tynne legger en å ha vann i dem. Det ser liksom ikke så lekkert ut hver gang jeg sitter litt for lenge mot en hard overflate og får ymse mønster i skanken. For eksempel ser det ganske rart ut med en legokloss trykket inn i ankelen. 

Men for all del, jeg klager ikke selv om jeg holder på å renne bort og må holde meg i skyggen så lettkledd som det er sømmelig. For det er nok lenge til neste gang vi blir overrasket av sommer. (Reger med vi bruker den opp nå, så de neste to månedene vil inneholde regn og vind!) 

Facebooksiden min finner du her!  Du finner meg også som @steinihavet på insta og snap, hvor jeg oppdaterer oftere enn her! 

PS. Har gitt beskjed at lillemor får vente til helgen før hun kommer, så jeg får nyte litt sommer før jeg inntar de grufulle barsel ukene hvor jeg blir helt på tuppa følelsesmessig og murer meg fast i sofaen. Greit nok at jeg er er lei av å vente, men fødselen får bare vente når vi først har sol! 

Vi venter og venter og venter!

01.06.2017 - 19:48 Ingen kommentarer

Fortsatt ingen baby utenfor magen, hun klorer seg fast på innsiden og venter på sommeren. Vi har jo hele tiden sakt at det var en sommerbaby, så det er klart hun ikke vil komme når det snør smådjevler og kattunger. 

Men for å være helt ærlig er jeg i grunnen møkk lei, for jeg har ikke tall på alle gangene jeg har våknet med "falske" rier. Og hver gang tenker jeg endelig, for det er ikke så alt for lett å holde mote oppe når jeg husker veldig godt hor vondt det er å føde. Og hver eneste smertefulle sammentrekning er en påminnelse om at det skal bli værre. Kunne jeg ikke fått litt dårligere hukommelse på akkurat det punktet? 

Brødrene er også ganske lei av ventingen, og krysser fingrene hver kveld for at denne natten kommer søsteren. De bryr seg ikke så hardt om at moren ikke vil føde når hun skal få skjønnhetssøvnen sin, og at en fødsel sikkert oppleves mye bedre når man ikke er så trøtt at øynene går i kryss og kroppen hyler etter hvile. For deres del vil det være et fint eventyr å måtte flyttes til bestemor og bestefar natterstid, særlig siden eldstemann sov seg gjennom det når lillebroren skulle komme for 7år siden. 



Vel, i dag sto jeg opp å var til en forandring i strålende form. For første gang på lenge følte jeg meg temmelig uthvilt, og kroppen samarbeidet så godt den kan til tross for den høygravide tilstanden. Så da var det bare å hive seg rundt å forsette arbeidet med blomsterbedene.

Så i morgen vil det gjøre vondt i hvert eneste fiber i kroppen, for jeg er absolutt ikke vant til fysisk arbeid etter de siste 8 månedene med ubrukelig kropp. Men nå er kantene på plass, et par sommerblomster plantet og vi kan vente på snøen som meldes til uken igjen. Oh yes, vi er ikke ferdige med vinteren enda, selv om vi er i juni. Og så lenge det er vinter har jeg en mistanke om at lillemor vil klore seg fast på innsiden av magen. 

Facebooksiden min finner du her! 

Riene er i gang!

29.05.2017 - 12:53 3 kommentarer

Endelig fikk jeg rier, sånne gode og kraftige man forventer når barn skal ut, ikke bare sånne som lurer deg 2 måneder i forveien. Smertene var svært gjenkjennelig og jeg formelig jublet når jeg så at det var 5minutter mellom dem i går. Det måtte jo bety at fødselen var igang og at jeg snart skulle være befridd fra svangerskapet. For selv om jeg må gjennom en fødsel føles det garantert ut som å slippe ut av fengsel etter endt soning, med en bonus i jakkelomma. Eller på puppen i mitt tilfelle. 

Vel, riene fortsatte, og vi innså at det det bare var å få minstemann en etasje opp, og finne frem det som trengs til fødeturen. Telefon til føden ble unnagjort, og selv om en aldri så liten stemme murret i bakhode om at tredjemann er en luring bestemte jeg meg for å holde mote oppe. Riene var såpas kraftige at jeg var klar for å kvele noen når de sto på. Så da burde ting holde seg.


Fremme på sykehuset ble vi sluppet inn på en fødestue, og det var bare å vente. Det viste seg at kroppen min absolutt jobbet, og at utgangsdøren sto på gløtt! Men irriterende nok dabbet riene av unner veis, og selv om det var fremgang med neste sjekk var det bare å returnere hjem. Ikke snakk om at jeg vil være mer en høyst nødvendig på sykehuset. Vi ble ønsket velkommen tilbake til natten, for det var stor sannsynlighet for at vi kanskje måtte snu i døra hjemme. Og jeg fikk en liste over tegn jeg ikke burde overse, for mine tidligere fødsler har vært unnagjort rimelig kjapt når ungene først har bestemt seg for at de skal ut. 

Vel hjemme økte riene igjen, og jeg klasket meg i pannen. Så typisk liksom, men etter en times tid roet de seg atter en gang og jeg fant ut at jeg like greit kunne dusje og legge meg, luringen i magen var bare ute etter å lure meg. (Og faren som har bommet på datoen for når hun skulle bli født, han har alltid hatt rett på sånt før...) 


Kunne spart meg for å kjøpe den sommerplanten, den er nok dø i morgen uansett! 

Så i natt har jeg delvis sovet og delvis vært våken, for innimellom kommer riene tilbake og jeg blir nesten overbevist over at nå hender det noe. Men nei, hun holder seg i ro enda en stund. Å tro meg, jeg kan forstå det når jeg ser ut av vinduene. For det snør småfugler i Tromsø i dag, og det var med sorg jeg så at bakken var hvit. Med min flaks legger vel snøen seg, det blir nattefrost og fødselen starter til natta så vi må få sykebil, for nå har vi faktisk bytta til sommerdekk. Det er ikke rart at ungene våre sliter litt med å forstå hva innholdet i de ulike årstidene er, for vår betyr gjerne full vinter. 

Facebooksiden min finne du her!  Og jeg er fortsatt @steinihavet på insta og snap. 

Da er mammapermisjon min startet, jeg skal ha baby faktisk!

26.05.2017 - 22:18 Ingen kommentarer

Da er mammapermisjon min startet, og jeg kan sette meg til rette å ruge med god samvittighet. Dessverre så merker jeg ingen forskjell for jeg er en av de som ikke kan være gravide, og har vært delvis sykemeldt hele veien. Det er godt å ha en jobb som kan tilrettelegge og som ikke gir meg mageknip fordi jeg la meg ned i fosterstilling. Den siste tiden har jeg vært helt ute av drift. Men jeg har trøstet meg med at svangerskapene mine bare er en liten brøkdel av det jeg skal jobbe i mitt liv, så at jeg ikke klarer å yte noe til samfunnet får være greit i disse periodene. Og dette er absolutt den siste gangen, ikke snakk om at jeg har tekt å pine meg gjennom flere svangerskap. Det er liksom helt greit å ha unger, problemet er å bære dem frem og ikke minst presse dem til verden. 

Nå har vi passert den magiske grensen, og om lillemor kommer til verden i morgen så er hun ikke å regne som prematur. Kroppen min er veldig klar for fødsel, og jeg kjenner igjen flere tegn på at jeg er på rett vei! Så det blir spennende å se hvor lenge jeg går før hun kommer, men jeg håper virkelig at alle rundt meg får rett og hun er rett rundt hjørnet. Kroppen min er et sant mareritt og jeg samler vann som en svamp, det verker i alt av ledd, jeg får rier innimellom som bare dabber av og lillemor ligger så langt nede i bekkenet at jeg har konstante nervesmerter nedover beina. Det er i alle fall ingen tvil om at nervene er i klem, og når jeg plutselig rykker til og vræler er det bare litt ekstra ille. Men jeg biter tennene sammen når jeg er ferdig og klage, og gjør unna alle forberedelser som må til før barselperioden. 

Så i dag har vi handlet inn det guttene mangler av uteklær, jeg har vasket opp enorme mengder klær og leiligheten er rimelig ryddet. Jeg har til og med sjekket at veska som skal være med til sykehuset er klar, med et greit innhold av ting jeg muligens vil få bruk for. I grunnen har jeg gjort mer i dag en jeg har gjort til sammen de siste ukene. Hærlig, bare synd at det ikke føles så ok akkurat nå. 

Jeg prøver å bruke minst mulig tid til å grue meg til selve fødselen, men dessverre husker jeg litt for godt hvordan det var sist gang så det er ikke like enkelt. Men som vi alle vet har man ikke noe valg, ungen skal ut uansett om moren vil eller ikke. Nå er jeg en av de værste å fortelle skrekkhistorier om hvordan det kan være, så heldigvis finner jeg andres skrekkeksempler av noen fødsler svært fascinerende.


Det gror i magen og i hagen! Vente arbeid med minstemann, jeg klarte å sitte slik to minutter før jeg fikk kramper over alt og angret på det hele. Men vi prøver oss på planting, til tross for sludd, sol, snø og regn om hverandre. Er vi heldig vil det i alle fall spire litt, og da skal vi være veldig fornøyde. 

Facebooksiden min finne du her! 

Slik er det å være høygravid! (Og nei, jeg overdriver selvfølgelig ikke...)

25.05.2017 - 09:04 Én kommentar

Jeg fikk spørsmål om hvordan det er å være høygravid, og det første ordet som falt meg inn var terrorisme. Kroppen formelig terroriserer meg, med både vanntortur og forstyrret søvn. Jeg føler meg stappet, jeg føler at hunden skal revne og jeg føler for å klore ut øynene på alle som er så teite å mumle "selvgjort er velgjort" i skjegget. Og ja, til nå har jeg bare hørt det fra menn og damer med skjegg som ikke har født selv. 

Vel, som du kanskje forstår vil dette bli en ærlig beretning om den siste delen av det "magiske" svangerskapet, så er du av den fintfølende typen stopper du å lese nå, finner frem en avis eller noe annet lett lesestoff som underholdning. Og på forhånd kan jeg bare informere om at denne teksten blir en hel avhandling!

La oss starte med hovedproblemet, håndballen som føles stappet opp i ræva og det evige trykket på nedre regioner. Det hovene underlivet og den sammenpressa blæra som får meg til å vagge rundt som en full pingvin. For det føles nemlig som at det er en ball som ligger feilplassert i bekkenet og gjør at alle bevegelser er særdeles ubehagelige. Jeg vil konstant tisse, og når jeg går på do kommer det ut toppen tre dråper. Så hver gang jeg prøver å hvile som det så varmt anbefales på slutten av et svangerskap, må jeg opp på do. Jeg går rundt med en konstant følelse av at et eller annet skal falle ut nedentil, men jeg er usikker på hvor følelsen kommer fra siden hovenheten har endret all anatomi til det ugjenkjennelige.  Noe som gjør det til rein flaks når jeg treffer koppen når jeg skal ta urinprøve på hver kontroll, som er ofte! Min sjenerte blære er absolutt blitt herdet, og jeg kan sikkert tisse hvor som helst, når som helst og med hvem som helst tilstede. Men der tissingen ikke er noe problem, har jeg utfordringer med resten av avfallet som skal ut! For de jævla jerntablettene gir meg konstant forstoppelse og får jeg ikke i meg nok vann stopper alt opp og jeg får kjipe magesmerter en eller annen plass inne i magen. Litt vanskelig å si nøyaktig hvor, for det er ganske mye baby og fostervann i veien. 

Så har vi mensensmertene, som man skulle tro holdt seg unna den tiden man er på kjukka! Men neida, de kommer for fullt på slutten og jeg bruker stort sett hver eneste natt til å pine meg gjennom dem. Jeg vet jo at det ikke er mensensmerter, men de kjennes helt like ut. De stjel virkelig den høyst nødvendige skjønnhetssøvn jeg prøver å skaffe meg før jeg har en baby som skal holde meg våken til alle døgnets tider. Og det værste er at smertestillende overhode ikke er smertestillende!

Nå har også kynnerne tatt helt av, og bare jeg ser for hardt på magen angriper de. De gjør vondt og ikke faen at de går over om jeg endrer sittestilling, som alle de teite nettsidene sier. Det må da holde snart med trening før fødselen. 

Jeg svetter konstant og den eneste grunnen til at jeg har klær på er redselen fra å bli sperret inne på lukket avdeling. Jeg som alltid bruker svære ullsokker sommer som vinter har tatt dem av, og går gjerne barbent hele dagen selv om vi fortsatt har snø utenfor døren. Ja det er faktisk så varmt at jeg ikke lar meg anfekte av de heller tåredryppende værmeldingene som kommer med beskjed om både regn og sludd i slutten av mai. Det går liksom helt fint, for da kan jeg gå på trappa å lufte meg når termostaten kortslutter helt, noe den gjør regelmessig hele dagen. Nakenhet er tingen, men dessverre bor jeg sammen med flere så jeg kan ikke være så naken som jeg vil. Det skulle tatt seg ut at jeg satt likbleik i undertøyet når ungene drar hjem venner på besøk. 

Føttene mine har hovnet opp til tømmerstokker, fingrene mine oppfører seg som kjukkpølser og jeg har sannelig fått vann i tryne også. Heldigvis verker det ikke på sistnevnte plass, men om jeg har holdt meg litt før lenge før jeg skal på toalettet gjør det så vondt i knær og ankler av stivhet at jeg vil grine. Det føles som at huden skal slites fra hverandre i de fuktige områdene og jeg har flere ganger måtte sjekke at det ikke er tilfelle. Det er nesten så jeg venter at vannet skal piple ut hvert øyeblikk.

Nesen min har blitt enda tettere, noe jeg ærlig talt ikke trodde var mulig. Det er nesten så noen har helt betong inni der og sperret av lufttilførselen, noe som gjør at kjeften er konstant åpen og jeg får ising i tennene, såre gommer og konstante småblødninger i tannkjøttet. Akkurat det jeg trenger når lungene mine presses oppover og har for liten plass i utgangspunktet.  Alle spør om jeg er forkjølet, men på mirakuløst vis er jeg frisk. Og selv om nesen min er potte tett så blør jeg konstant neseblod, og nå kan jeg love deg at krana har åpnet seg. Så det skal ikke mer en et litt uforsiktig nikk med hode og spruten står. I går skremte jeg nesten livskiten av meg selv når jeg dusjet, for plutselig var alt rundt meg farget rødt. Jeg måtte dobbeltsjekke at jeg ikke hadde kuttet over hovedpulsåren i halsen med de skarpe neglene mine som knekker bare jeg ser på dem, men det var altså bare neseblod. 

Trangen min til å sniffe kjeller eller andre farlige kjemikalier har tatt seg opp og jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke lakke neglene en gang i timen. På butikken i dag fikk jeg lyst å springe inn på skobutikken og røske til meg sko så jeg kunne lukte på dem, men min bedre halvdel holdt meg fast og første meg trygt forbi. En tur på glattselle nå er nok ikke helt bra med tanke på tilstanden min.  Jeg føler meg gal, og mistenker at om ikke disse ekstreme gravidlystene gir seg snart vil jeg påføre meg selv skade i form av sniffing. Ikke fordi jeg vil ruse meg, men fordi alt farlig lukter som himmel og blomster og lykke. Lås meg inne i en kjeller, og jeg vil være lykkelig helt til jeg må tisse igjen. 

Jeg har dilla på sjokolade også, men om jeg er så idiot og spiser noe som er salt, fett eller god så får jeg sure oppstøt som svir i stykker tungen. Og selv ikke i sittende stilling ungår jeg faenskapet. Effektene av medisinene jeg tar for slapp dør mellom magesekk og spiserør er så og si ikke eksisterende nå, og den velkjente smerten en plass mellom bryster og mage kommer snikende tilbake. Ja for nå som jeg ikke spyr opp alt, må det jo komme automatisk uansett. 

De siste dagene har det gjort vondt på plasser jeg ikke viste eksisterte i kroppen, og hver gang håper jeg det er rier så jeg kan dra til sykehuset å bli ferdig med hele skiten. Fødselen er ikke noe å trakte etter, men om et par års tid vil jeg vel føle meg normal igjen. Lillemor er klar, jeg er klar og om jeg ikke føder snart vil jeg gå alle i mils omkrets på nervene med det frynsete humøret mitt som går fra hysterisk latter til tårer på få sekunder. Hormonene raser tulling i kroppen, og det er tett før jeg kaster meg selv ut av leiligheten. Jeg føler meg som en elefant uten de lange øyenvippene, og jeg skulle virkelig ønske det var lettere å bevege kroppen og late som at jeg fortsatt er et normalt menneske. 


Så nei, det er ingen dans på roser å være høygravid, og denne teksten skal jeg finne frem regelmessig som en sikker prevensjon. Jeg nekter å gjøre dette en gang til, og tunglært som jeg er har det tatt tre ganger for å lære. Selvfølgelig kan du møte på de damene som spretter rundt som små svaner i uke 37, men de fleste gravide er på dette tidspunktet gått inn i en slags "stappet-pølse-tilstand", og i alle fall om de har født noen ganger fra før! 

Facebooksiden min finner du her!

Det er fortsatt en jente i magen!

18.05.2017 - 22:52 3 kommentarer

Ikke overraskende ble 17mai noe helt annet en planen, og jeg kan ikke annet en å le av vår åpenbare uflaks når det kommer til høytider og spesielle anledninger. Formen min har ikke vært noe særlig i det siste, og 16mai var jeg såpass urven at et legebesøk ble obligatorisk. Jeg tenkte jo at det ville være en kort affære, men dessverre måtte turen gå videre til sykehuset for kontroll. Symptomene mine kan være nokså ufine, så det er greit å få dem sjekket ut. Det endte med innleggelse for observasjon, og jeg fikk hevn for at mannen ble innlagt i påsken! (Les med latter..) Så han skulle få slite med å få puslespillet til å gå opp med to fotballkamper, og alle forberedelser til 17mai som vi selvfølgelig hadde utsatt i det lengste siden jeg var dårlig. Ikke hadde vi handlet, ikke var klærne funnet frem og ikke hadde vi sjekket timeplan for tog. Alt som normalt her i huset med andre. 

Heldigvis ble jeg i bedre form utover kvelden, og jeg fikk derfor permisjon til å dra hjem på kvelden for å sove hjemme. Men med streng beskjed om å holde meg i ro og hvile. Mannen lovet legen og jordmora at han skulle passe på at jeg ikke rørte meg, og jeg regnet i grunnen med at jeg ville bli knyttet fast i senga når vi kom hjem. Ikke ville jeg røre noe særlig på meg heller, for jeg følte meg alt annet en i tipp topp form. Men det er lettere å hvile hjemme.

17mai ble det, uansett om jeg var forberedt eller ikke. Og på mystisk vis var det faktisk sol og varmt på formiddagen, så jeg kunne kle lette sommerklær på ungene! (Langbukser, tykk jakke og ingen ullundertøy, vi er da fortsatt i Nord-Norge.) Plan var å gå i skoletoget med 1.klassingen, og jeg skal innrømme at det gjorde litt vondt i mammahjerte når jeg ikke kunne være med å se han gå. Men jeg sendte dem avgårde med flagg, bråketing og stort sett ikke noen sure miner. Og så fikk jeg oppdateringer på telefon fra min bedre halvdel underveis. Uheldigvis var det ikke en av de beste dagene for minstemann, så han fikk fryktelig vondt etter å ha gått det meste av toget, men det gikk seg til når han kom hjem og fikk hvile. Til og med eldstemann bestemte seg for å være med i toget, men det var nok mest fordi jeg sa han ikke fikk sitte hjemme å spille uansett. 


Ute å lufter meg uten sko, så vi har det rimelig varmt nå! Prøvde å få inn en stykk unge som var misfornøyd med at broren brukte lommepengene sine i dag...

Men jeg innser jo nå at den fødebagen skal være ferdig pakket fremover, og at kamera skal være ladet til enhver tid. For nå jobber kroppen noe aldeles fryktelig, og om det ikke roer seg kommer vel lille prinsessen snart. Vi fikk foresten bekreftet igjen at det var ei lita jente, å jeg tviler på at tre stykk ser veil så nå er vi vel rimelig sikker. 

Så nå skal jeg bare sitte å ruge fremover, og vente på den magiske og slitsomme tiden vi har i møte. Jeg sliter sånn med pusten at all form for fysisk aktivitet er en lidelse, og da er sofaen best! Og så skal jeg grue meg til at jeg skal føde igjen, det er ikke noe  jeg har særlig høye tanker om! 

Facebooksiden min finner du her.  Og du finner meg som @steinihavet på instagram og snap! 

Brenn sykkelhjelmen!

15.05.2017 - 19:43 Ingen kommentarer

Hva i guds navn er det egentlig som feiler deg, der du sykler med et tilfreds smil sammen med dine barn. Ser du ikke selv hvor latterlig du er som sykler uten hjelm, men påser at dine barn er godt beskyttet? Tvinger du dem til å bruke hjelmen, lyver du å sier at du er supermann og aldri kan tippe? Mest sannsynlig vil et barn tåle et kakk i hode bedre enn deg...

Du trenger ikke være noen rakettforsker for å skjønne at de voksenes handlinger bestemmer barnas oppførsel. Og om du driter i å bruke hjelm for å beholde den perfekte frisyren, ja da kan du ta deg faen på at ungene dine også gjør det. Tomme ord har ingen effekt, og skal du være et godt forbilde må du gå foran med et godt eksempel. 

Hva årsaken din egentlig er til å ikke bruker hjelmen driter jeg i, for det er en dårlig unnskylding uansett hva du serverer. Hjernen er viktigere enn frisyre og utseende, og om du har råd til sykkel kan du også bruke 200kroner på sykkelhjelm. 

Vær et forbilde for dine barn og for andres barn, bruk sykkelhjelm når du bruker sykkel!

Ellers kan du vel bare be ungene dine droppe hjelmen de også, for den trenger de vel ikke om du ikke gjør det...

bike helmet
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

"Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" er en særdeles dårlig filosofi du ikke kommer langt med i oppdragelsen. 

Facebooksiden min finner du her. 

#sykkel #hjelm #sykkelhjelm #brukhjelm

Forberedelser til fødsel.

12.05.2017 - 11:48 3 kommentarer

Jeg holder på med den mentale forberedelsen som trengs før fødsel, for jeg har jo innsett at lillelarven på innsiden skal ut, snart! Jeg har formelig panikk, for jeg er ikke en av dem som glemte hvor jævlig vondt det var å presse ut 3,5kilo av hønsa! Jeg husker det klart som dagen, og med tanke på at sist runde var en heftig styrtfødsel med prolaps i ryggen, og det som ble et knekt halebein ser jeg ikke frem til begivenheten. 

Men nå har jeg jo ikke noe valg, for ut skal hun uansett om jeg er klar eller ikke. Jeg var i alle fall ikke klar i natt når jeg i et par timer holdt på å dø av kraftige kynnere som var særdeles smertefulle. (Mulig jeg er i en eller annen fase for fornektelse av at det var rier, men de var ikke regelmessige og gikk jo over etter hvert så beit tenna sammen. Ingen planer om å springe ned dørene hos legen eller i værste fall sykehuset mer en jeg må!)

Nå er jeg ikke av dem som bruker å skape meg forventinger til ting som skal hende, så et fødebrev er vel ganske uaktuelt. Om jeg skulle skrive noe i det ville de stå "GI MEG SMERTELINDRING, ALT DU HAR!" og fint lite annet. Her er det ikke noen heltemodige tanker om å føde så naturlig som mulig og la meg lede av smerten. Kan jeg slippe gjør jeg selvfølgelig det, for med de andre to var det ikke tid til noe smertestillende når jeg fikk behov for det. Og jeg kan uansett ikke kontrollere fødselen, så kroppen får jobbe som den selv ønsker. 

Men litt forberedt kan jeg jo være, så jeg må vel pakke en reisebag snart. Må bare prøve å huske hva jeg blir å trenge først, det eneste jeg har på listen er lipsyl og klær til lillemor. Store truser er et must og muligens en ammebh. Tannbørst kan være livreddende og hårstrikk vil jeg ikke klare meg uten. Et par sandaler er nok ikke dumt og ferdig ladet kamera må til! 

Vi må vel også finne en kriseløsning om det hele starter på natten, for vi har jo tross alt to søte små fra før hjemme. Eller muligens bare en om jeg føder til termin, for da er den andre på leirskole! Mamma og pappa er et godt alternativ, så lenge de er hjemme. Tror bare jeg bestemmer at jeg føder på dagtid, så slipper vi noe krøll om natta, det er så mye ekstra arbeid! 

Vel, jeg får starte med reisebaggen så den kan stå klar i gangen, så får resten bare bli som det blir. Forhåpentligvis holder hun seg inne enda en stund, for nå står 17mai for tur, en hel haug med fotballkamper, skoleavslutninger før sommeren og ikke minst alt som skal ordnes her hjemme før rede er ferdig bygget! 


Klærne er i alle fall vasket, så det trenger jeg ikke tenke på!

Facebooksiden min finner du her! 

hits