Profesjonelle gravidbilder, eller ikke?!

20.01.2017 - 22:27 3 kommentarer

Selvopptatt som jeg er blitt i det siste, vurderer jeg å gjøre litt mer ut av gravidmagen denne gangen. Ikke sånn at jeg skal gå med den bar eller lime glitter på den, men jeg vurderer å få tatt gravidbilder. Sånne skjønne romantiske, som illustrerer hvor fantastisk magisk det er å ligge med hode på dokarmen eller den umulige oppgaven å sitte på huk å tisse i skogen. (Friluftsliv og kul på magen er og blir upraktisk, balansepunktet er helt ute å kjøre og jeg risikerer å ramle over ende og dø i overvelt som en eller annen sau.) Ja bilder som rett og slett får meg i strålende humør og virker som p-piller på samme tid. For at jeg ikke har hatt noe romantisk svangerskap så langt er ikke til å stikke under en stol. Og med alle kvisene som popper frem i tryne mitt som om jeg var en hormonell tenåring kan ikke resultatet bli rent og klassisk, uansett hvor mye jeg prøver. 

Jeg har i alle fall funnet ut at nakenbilder blir det ikke, for så kaldt vi har det om dagen nekter jeg å kle av meg andre plasser enn på badet hjemme som sikkert har en temperatur på 50grader. Men utenom det er jeg i grunnen åpen for de fleste ideer når jeg tenker meg om, så om du har noen tips blir jeg glad om du skriver dem i kommentarfeltet. Selv om jeg er dårlig å svare alle, leser jeg alltid det som står der! 

Spørsmålet nå er jo når jeg burde ta disse bildene, skal jeg drøye lengst mulig så magen er enorm, eller skal jeg ta det når jeg fortsatt har en vis evne til å bevege meg uhindret rundt? Skal det være bilder som skal pynte veggen, eller bilder jeg bare tar frem innimellom. Skal guttene være med eller ikke? 

Mulig jeg må få noen andre å bestemme det for meg, så jeg slipper å ta noen avgjørelser. De siste ukene har jeg hatt problemer når det kommer til å velge ting, og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Så før jeg skal ut døren bytter jeg bukser tre ganger, prøver minst fem par lester og bruker sikkert fem minutter på å vurdere om jeg må på do eller ikke. (Noe jeg alltid må, for hvis jeg ikke tisser før jeg går ut døren må jeg garantert snu etter fem minutter.) 


Dagens illustrasjon er av mangel på nye bilder av meg selv, så her er mammaen min et par dager før jeg ankom verden, med min far som fotograf :-) Tipper hun var en smule lei, for jeg hadde det ikke spesielt travelt med å komme ut av magen! 

Det er langt fra lett å være en hormonell mamma. 

Facebooksiden min finner du her! 

Boksen avslører om det blir ei ho eller en han!

19.01.2017 - 21:11 3 kommentarer

Det var hverken katt eller hund som lå på innsiden, det var en baby! Vi vært på ultralyd og kan glede oss over en frisk liten larve som spirer på innsiden. Alt så bra ut, og det var en aktiv krabat som tumlet rundt og gjemte hode bak armene. Litt små sjenert for kamera bare. 

Vel, denne gangen hadde vi (les: jeg) bestemt at vi skulle vite hva det ble, og når svaret kom fikk jeg en liten tåre i øyekroken. Vel det ville jeg fått uansett kjønn for det er noe magisk med å se den lille tassen som turnerer inne i magen hele dagen. Nå har jeg kjent spark lenge, og da er det ekstra stas å få et slags romvesen-bilde på den lille skapningen som snart skal ta livet vårt med storm. 

For å gjøre det hele litt ekstra høytidelig for guttene gikk vi til innkjøp av typiske klær som den lille larven vil bli påtvunget frem til den kan velge selv. En handletur jeg for såvidt hadde kunne klart meg uten så kvalm som jeg var, men jeg bet tennene sammen og glefset ikke til et eneste menneske som luktet feil. Vel hjemme puttet vi klærne i en boks, og ventet på at ungene skulle komme hjem. 


Først ble bildene inspisert, og så ble det ekstremt spennende boksen åpnet. Den ene av guttene jublet, den andre laget surmunn og la armene i kryss. Delte meninger om resultatet med andre ord, selv om protesten var med et glimt i øyet. Guttene var i alle fall veldig fornøyde med at de var de første som fikk vite hva det ble, og det skjønner jeg godt. For oss var det viktig at dem var de første som fikk nyheten.


Som du ser av bildet så blir det en liten prinsesse, eller et sta troll om hun slektes litt for mye på mora. Og vi gleder oss stort, selv om vi ikke har noen som helst formening om jente-oppdragelse. Det er jo gutter vi er ekspert på. Så nå skal det kjøpes inn rosa garn, for denne jenta blir påtvunget både rosa og kjoler helt til hun kan protestere høylytt. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Gravidbukser!

13.01.2017 - 21:14 Ingen kommentarer

Jeg måtte gi etter, for vinteren er lang i nord og om jeg skal gå med magen hengende ut vil jeg nok pådra meg frostskader ganske fort. Så nå har jeg gått til innkjøp av gravidbukser, sånne ekstremt usexye du drar helt opp under armene og som gjerne siger litt i ræva. Men det skal dem ha, de gir en merkelig følelse av å være voksen, faktisk rundt nærmere 90år! Av en eller annen grunn klarte jeg å unngå disse når jeg gikk med mine andre to barn, men denne gangen har jeg blitt så brei rundt ræva at jeg ikke har sjans å bruke mine vanlige bukser, selv ikke når jeg har et hårstrikk mellom knappen og knappehullet. Jeg får dem rett og slett ikke over hoftene. (Og det er nå dessverre ikke vekten som gjør det, for jeg er fortsatt ikke kommet opp i startvekten jeg hadde før jeg ble gravid.) Jeg håper det er innafor at gravide damer går å graver nedi buksen for å fiske opp trusene som siger ned, for nå er det ikke snakk om at jeg vil klare å gjøre det på en kvinnelig og diskré måte, med buksene trukket opp til halsen. Vel, det får gå som det går, jeg skal ikke fryse mer en høyst nødvendig. 

Hjeeelp, det er noe som rører seg der inne i magen, gjemt bak de fryktelig sjarmerende buksene!


18uker på vei, smålei og ikke fullt så fornøyd med dagsformen. 

Når jeg alt drasset en uvillig mann med meg på x antall butikker for å finne de beste tilbudene fant vi også noen søte små plagg til spiren i magen, selv om det ikke var mye å velge mellom i nøytrale plagg. Så jeg håper vi finner ut om det er hund eller katt som er på vei, for det vil nok gjøre handlingen litt enklere! (Om jeg  vil stole på resultatet da!) 


Mye finere klær en mine! 

I går var vi også på sykehuset med minstemann, og heldigvis var det ikke noe alvorlig som feilte han. Så vi må bare ta tiden til hjelp så vil nok formen hans bli bedre. Det gikk i alle fall greit med han på skolen i dag, og han var veldig glad for å se alle vennen sine igjen. Så vi krysser fingrene for at feberen ikke kommer tilbake med det første. Så nå står bursdagsfeiring på planen, først for familien i helgen og så for vennene en annen helg. 

Facebooksiden min finner du her! 

På tide å følge aktivitetsanbefalingen til helsemyndighetene, og kjøpe noen nye Jurholdere.

10.01.2017 - 19:09 Én kommentar

Målet for de neste månedene er å gå 30minutter hver dag, sånn for å skaffe meg mammapoeng for god oppførsel under svangerskapet anbefalt av staten. Jeg vet at jeg bare har godt av det, og så lenge jeg ikke labber rundt på asfalt skal det gå helt fint håper jeg. (Evig optimist, ignorer bare den sviende smerten i bekkenet.) Vi bor i perfekte omgivelser med kort vei til skog og fjære, så traskingen etter veier kan heldigvis begrenses veldig. Og med litt flaks er jeg bedre trent etter at lillerampen kommer ut, enn jeg var før den hoppet inn. Det sto i alle fall at nå har jeg sjansen til å komme i god form på en eller annen nettside for kommende mødre. Dessverre har det gått litt tregt med den turen min hver dag, men jeg lover på tro og ære at jeg skal forbedre meg. 


Fra en tur i fjæra sist vinter, når sola var kommet godt frem fra vinterdvalen. 

Minstemann sin form er på bedringens vei, og for første dag på lenge er han feberfri, og humøret er tusen ganger bedre enn hva det har vært. Kulen på halsen er der fortsatt, men det ser ut til å gjøre mindre vondt. Så om natten går bra skal han får være på skolen i morgen, og det tror jeg han gleder seg til. Han er superlei av å bare være inne, og er rimelig sjalu på broren som farter rundt. (Broren på sin side er sjalu siden han aldri er syk og får være hjemme...Her snakker vi rake motsetninger, den ene er syk en gang i månedene og den andre maks en gang i året.) 

Jeg har også innsett de siste dagene at det hadde vært en fordel at jeg var en sentimental samler, men dessverre har jeg solgt nesten alt av barneutstyr og jeg kunne absolutt dratt nytte av klærne jeg brukte sist svangerskap. Men nå må det meste skaffes inn på nytt, og til å begynne med trengs det flere jurholdere for fordelene mine har åpenbart bestemt seg for å poppe opp tre størrelser allerede nå, så jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når de også skal inneholde melk. Sukk, jeg vet jeg ikke bør klage over store pupper, men slik drastisk vekst er vondt, ser fjernt ut og koster fordi større BHer er mye dyrere enn vanlige. Og ikke har jeg noen nytte av store pupper heller, jeg er helt sikker på at det må være lettere å amme når de er mindre. Ja også har jeg fått en rekke nye strekkmerker på dem, selvfølgelig. Men så lenge dem ikke gjør vondt skal jeg ikke klage over dem. 

Nå skal jeg finne meg et glass Solo, som jeg har dilla på for tiden. Det er faktisk så ille at jeg våkner om natta å har lyst på en glass av den gyldne drikken, og jeg bare må ha det ellers blir jeg et surt, skummelt og rabiat gravidmonster. 


Ahh, må jo bare bli lykkelig av å se på det bildet!  Hærlig, vakker og usunn leskedrikk i perfekte omgivelser.

Ellers venter vi i spenning på timen med ultralyd for å finne ut hva som sparker meg i magen. Jeg vet jo at ultralyden er for å sjekke at alt står bra til og sette termin, men det er liksom noe spesielt med å se den lille, og kanskje få vite om det er en liten prins eller en prinsesse som gjærer på innsiden.  Begge guttene var godt bevarte hemmeligheter, men denne gangen klarer jeg ikke vente. Også minstemann er veldig enig i at vi må vite hva det blir, og jeg tror ikke vi tørr å komme hjem uten et svar til han. 

Facebooksiden min finner du her. 

Feilopplysninger i journalen.

05.01.2017 - 20:45 3 kommentarer

Siden vi planlegger et besøk til privat barnelege for å få en ny vurdering, har vi hentet ut journalen til minstemann, og jeg må si at den var jo en spesiell lesing. De fleste notatene har vi jo sett, og det meste av innholdet er vi veldig godt kjent med. Men når det kommer til uttalelsene fra et enkelt menneske vi har møtt på ble jeg rystet, at hun kan sitter der å lyve så det renner å legge ord i munnen vi aldri ville sakt. Jeg ble rett og slett kvalm når jeg leste gjennom det, og stiller spørsmål med om vi er de eneste som har opplevd det samme. Jeg kan jo forstå at enkelte leger ikke vil ta i oss med ildtang om de legger vekt på ordene til dette mennesket. Ikke bare kommer hun med egne meninger, men også med feil opplysninger. Skulle nesten tro at hun ikke har lyttet til det vi har informert om i det hele tatt. 

Vel, jeg finner henne i alle fall særdeles uprofesjonell og akter å klage dette inn. Det er nesten så jeg angrer på at vi ikke har sjekket dette tidligere, så vi kunne tatt dette opp når hendelsene fant sted. Men hvem i himmelens navn skulle tro at det som skal være fagfolk oppfører seg slik. Jeg blir rett og slett flau på persons vegne. Dette er noen år siden, og det er vel i grunnen etter det at vi ikke føler vi er blitt hørt når vi er på sykehuset, så det er nesten så jeg mistenker en sammenheng. 

Et av sitatene gikk på at vi ønsket rullestol, og det MÅTTE være en som bare vi foreldrene kunne trille så alle så at han var syk. Og bare den setningen er jo til å bli sprø av. Vi ba om en rullestol som han kunne trille, fordi vogna vår var for lita og de vognene vi kan få gjennom hjelpemiddelsentralen er alt for store for bilen vår, og at andre mennesker reagerer negativt på at store barn sitter i vogn så for han ble dårlige dager ekstremt negative når vi var på tur. Som om jeg for alt i verden vil at en 5åring skal sitte i vogn, og ikke gå rundt selv? Mistenker at det aktuelle menneske aldri har prøvd å drasse rundt på tunge vogner eller rullestoler, for da ville hun innsett hvor lettvint og behagelig det er å ha barn som bruker bena sine til enhver tid. (Dette var da ikke en av legene vel og merke.)

Heldigvis var resten som vi forventet, ganske rotet og med hundrevis av forskjellige personer vi har forholdt oss til. Noen småting er feil, men de har ikke så mye å si i det store bilde. 

Så nå sitter jeg med en vond magefølelse, for jeg føler at vi blir mistrodd og sett på som hysteriske foreldre som "påfører" barnet vårt sykdom. Og det hjelper svært lite de nettene vi sliter oss gjennom på grunn av smerter og ubehag, eller de ettermiddagene vi må avlyse alle planer for å være hjemme med et barn som ikke har det bra. 

hospital corridor
Licensed from: vilevi / yayimages.com

Og dessverre måtte det sendes enda en ny henvisning til sykehuset, for minstemann er i dårlig slag og til tross for medisin går ikke kulen på halsen ned. Veldig typisk start på året for vår del, og ekstremt synd siden han har bursdag i morgen. Så all bursdagsfeiring er utsatt, og bursdagsgutten ligger for det meste å triller energiløs på sofaen. Så får vi se om det tar lang tid før timen så de får sjekket hva som gjør at han er hoven. Men jeg krysser fingrene for at kulen forsvinner av seg selv før den tid. For selv om enkelte "fagfolk" mener vi sykeliggjør ungen vår med vilje, er det vanskelig for oss å beordre han å bli hoven eller få andre symptomer som ikke kan "tenkes" frem. Og den siste plassen jeg vil tilbringe tiden min er faktisk på sykehuset.

Facebooksiden min finner du her. 

Hadepåbade 2016 og velkommen 2017.

01.01.2017 - 22:17 Én kommentar

Da har vi vinket hade til 2016, og når jeg tenker meg om er det helt ok. Det var et slitsomt år på mange måter, men også uten tvil et år med mange gode minner. Og nå ser vi frem til 2017 og lurer veldig på hva det nye året skal bringe med seg, annet en et nytt familietilskudd. Lilleskatten i magen vokser, og mor i huset kan nok ikke skylde på julemiddagen om noen ser magen. 

Det har vært en rolig jul for vår del, minstemann har vært i dårlig form og det har blitt noen legebesøk på den karen. Vi trodde han var på bedringens vei, så han fikk slippe ut en liten time på dagen i dag når vi skulle skuffe unna nattens snø, men det var en dårlig ide. Så i kveld var han full av feber å hadde vondt over alt, tett neste og en enda større kul på halsen. Men vi får vente å høre hva legen sier i morgen når han skal på ny kontroll. 

Eldstemann dro til pappaen sin tidligere i uka, og jeg er faktisk glad for det. Ikke spesielt morsomt å være frisk og rask guttunge når familien må holde seg inne. 

For første gang siden kvalmen om klarte jeg å gå tur for noen dager siden, og selv om været var litt tvilsomt tok vi turen i fjæra å så på bølgene. Det føltes rett og slett magisk ut å kjenne at kroppen fungerte igjen, selv om jeg innser at en del av muskelkraften min har forduftet. Tenk at et svangerskap skal kunne være så vanskelig, enda så naturlig det liksom skal være!

Nyttårsfeiringen i går ble i alle fall rolig, mannen hadde fått halsbetennelse, og heldigvis skulle vi bare opp en etg å spise middag. Tradisjon tro er vi hos mamma og pappa og spiser. Siden minstemann også var i dårlig slag innså vi at han neppe ville være våken til naboene fyrte opp raketter, så redningen ble at onkelen kom innom med fyrverkeri så han fikk se. Tidlig på kvelden var det et strålende vær, men det ga seg en time før klokken 12. Og da var det rimelig godt å sitte i egen sofa med treningsbukse på og se ut på sauene som ramlet ned fra himmelen. Det var så ille at fjellfyrverkeriet måtte avlyse oppskytingen, og det er vel 20år siden sist. Vi krysser fingrene for at det blir ny oppskyting i løpet av de neste dagene, og ikke godsakene er vannskadet etter gårsdagens fjelltur. 

Her kommer noen bilder fra den iste uka i perfekt mobil kvalitetet! 


Ikke helt været for en båttur, men gøy å se på bølgene. 

Bevis på at jeg også var med. 

Etter fjæraturen lagde vi snømann, dessverre glemte vi å sjekke værmeldingen før vi satte igang. 

Så bare etter noen timer var Kalle blåst over ende og nesten opptint. 

Nyttårsværet var ikke så veldig mye å skryte av, men litt snø og vind tåler vi. 

Faklene vi prøvde å tenne blåste bare ut, så løsningen ble stjerneskudd. 

Og det obligatoriske fyrverkeri-bildet i et sekund der snødrefset ikke var alt for ille. 

Minstemann inspiserer mitt alternative bål i hagen i dag, og det brenner enda etter 10timer! 

Penklærne på den lille stunda vi var å spiste middag hos mamma å pappa! Nydelig pinnekjøtt, men ikke like godt som det vi hadde laget selv til julaften. Så neste år blir det storproduksjon av både pinnekjøtt og fenalår.

Og til slutt et aldri så lite bilde av den voksende magen, og de lekre ull-tøflene mine som jeg syntes passet helt fint til penkjolen. Hva skal jeg med høye hæler liksom... Om jeg ikke husker helt feil er jeg rundt 16uker på vei, og dobbelt så stor som med de to andre. (Joda, er en smule bekymret for antallet som er inni der!) 

Og med det sier jeg godt nytt år, måtte 2017 bringe med seg mye spennende! 

Facebooksiden min finner du her! 

Trollunger og julestress.

22.12.2016 - 20:35 Én kommentar

Det slår altså aldri feil, men dagene før jul forvandles mine normalt så ok unger til ekte, slitsomme trollunger. Og jeg river meg i håret og du kan trygt si at tålmodigheten får kjørt seg. (Skal tro hvem de slektes på, jeg var i alle fall et englebarn når jeg var lita. Aldri sur eller utålmodig, nesten helt sant!)

Vel, jeg forstår selvfølgelig hvorfor det er slik, de er spente og kroppen hopper og kribler og klør av forventninger, men det betyr ikke at de får lov å oppføre seg dårlig mot andre. Det er fortsatt ikke lov å dytte lillebror for å være "morsom" og det er heller ikke lov å drefse storebror over kjeften når han "ser" på deg. De irriterer hverandre etter beste evne, som er ekstremt godt utviklet og jeg er ganske sikker på at om de satt ute på gårdsplassen ville de irritert på seg hver en gråstein som ligger der. Det er nesten så jeg mistenker at de lar det gå sport i negativ og ulovlig oppførsel. For ikke snakke om at de har mistet hørselen, så de hører bare det de vil når vi prøver å formidle beskjeder til dem med normal innestemme. Det hjelper for såvidt heller ikke å heve stemmen, det er fortsatt som å snakke til en vegg. Jeg "eksploderte" og ropte ut noen gloser i dag tidlig, og fikk beskjed om at det i grunnen var ganske fascinerende å høre på for jeg snakker mer dialekt enn ellers når jeg er sint og roper. (Ja tenk, så slem er jeg at jeg roper av og til, og det tror jeg faktisk ungene har godt av for ,også mamma kan bli sint, urimelig og frustrert. Ganske menneskelig i grunnen. Og ikke minst kan hun si unnskyld etterpå og forklare hvorfor hun tippet over.)

Nåja, jeg skal ikke utdype i det vide og brede hva trollene har trollet frem i dag, men jeg kan si noe om mine følelser. Og for å være helt ærlig hadde jeg lyst å avlyse julen, hoppe ut vinduet og finne første flyet til varmere strøk. Selvfølgelig vet jeg at disse slitsomme dagene vil være glemt når vi står opp på julaften vekket av ivrige unger som har funnet gavene fra nissen, men gudene skal vite at jeg trenger litt mental styrke for å overleve frem til den store dagen. Og hvor jeg skal finne den styrken innpakket i tålmodighet har jeg ikke funnet ut av enda. Men tatt årets kvalme i regnestyrket har jeg adskillig mindre å gå på en tidigere, og jeg tror at jeg skal innføre time-out for mor. Hver gang ungene bestemmer seg for å slite i tålmodigheten min skal jeg låse meg inn på soverommet å spise godt og blandet. (Som merkelig nok ikke gir ekstra kvalme...) 


"Skal bare terrorisere storebror litt, så søskenbildene blir ekstra bra!"

Takk og pris for at både julematen og julepynten er på plass, og at det eneste som står på listen er noen småting som må handles, juletreet som skal pyntes og juleroen som skal senke seg. Vi holder ut i år også, vi må bare blitt litt småsprø og småsur først! 

Lykke til i julestresset både deg med trollunger, engleunger og ingen unger :-) 

Facebooksiden min finner du her. 

Magemuskler søkes!

20.12.2016 - 20:33 Ingen kommentarer

Av alle ting har jeg rotet bort magemusklene mine, de er faktisk forduftet helt og til tross for leting under både sofa og kjøleskap er og blir de borte. Jeg oppdaget forsvinningen når jeg skulle ut av sengen rundt 4:56 i natt for å gå på do og satt bom fast i madrassen. Det er magemusklene som vanligvis drar meg ut av den, og når de plutselig hadde tatt juleferie ble det hele en slitsom affære. Jeg måtte skyve meg nedover mot fotenden, bruke bena til hjelp og ake meg ut av sengen. Armene fikk meg opp i loddrett stilling og jeg forbannet min bedre halvdel som ligger ytterst og som ikke må på do midt på natten. Her må det endringer til, for selv om det er anbefalt 30minutter trening hver dag som gravid, så er det vel ikke meningen at det skal utføres på natten! 

Vel, årsaken til manglende muskelkraft har vel noe med den voksende magen å gjøre, og om jeg ikke husker feil opplevde jeg samme problemstilling med de andre ungene mine. Jeg får vel bare finne meg i å finne en annen måte å komme meg opp av seng og sofa på, og om ikke annet kan jeg trøste meg med at det blir kjipere før det blir bedre. 

Ellers prøver vi å gjøre alt klart før jul, men jeg ser at tiden kanskje er en smule på feil side, men om ikke annet har jeg gått fra to kvalme frie timer om dagen til fire så det hjelper på. Men jeg drømmer fortsatt om den dagen jeg ikke er kvalm i det hele tatt. 


Egentlig er det litt merkelig å ordne klart til jul, for ute er snøen nesten helt regna bort, og i går hadde vi helt greie sommertemperaturer ute. Og det er unormalt kost her i Nord. Men vi krysser fingrer og tær for en hvit jul, og det er jo godt mulig så lett som været kan snu på timen. Det ene øyeblikket kan vi være ute i sommersko(vanntette joggesko) og i det neste må vinterskoene frem(tåler opp mot 40minusgrader). Vi satser på at det var litt av sommerens regnvær som ramlet over oss nå, siden det ikke kom ned som 1,4meter snø...

Facebooksiden min finner du her! 

 

Vær så snill, tenk deg om før du hyler neste gang!

18.12.2016 - 21:00 Ingen kommentarer

Klokken er 01:43, og jeg blir brått revet ut av søvn. Jeg gnir meg i øynene og prøver å lokalisere årsaken til at jeg våknet. Var det barna, eller noe i leiligheten? Nei, her er alt stille og rolig, men det var et hyl jeg hørte. Jeg kaster teppe om meg og går til vinduet, det var noen ute som ropte. Er det noen som trenger hjelp? 

Det jeg ser er en gjeng som har det hysterisk morsomt, og at det er et kvinnemenneske som åpenbart hyler av fryd. Og det er helt greit, dere skal bare ha det morsomt. Le, lev og nyt ungdomstiden sammen med venner, men vær så snill å tenk litt over hva stemmen din kan brukes til. 

Jeg ble ikke sint for at du vekket meg ut av den gode søvnen og fikk meg til å forlate den gode sengen. Jeg ble heller ikke redd for at du skulle vekke mine søte små som sover søtt i sine senger, de tåler litt lyd i omgivelsene rundt seg også om natten. Men jeg ble bekymret for deg, og fikk en ekkel liten følelse av frykt som la seg i magen min. 

For vanligvis forbinder jeg slike hyl og rop med fare og redsel, og da vil jeg selvfølgelig være til hjelp selv om det er midt på natten og selv om jeg får for lite søvn. Jeg vil ikke våkne av overskriften "Voldtatt i bussgate, ingen vitner til tross for rop om hjelp!" morgenen etter.

Men når jeg gang på gang hører hyl og rop utenfor vinduene om natten og ser at det er falsk alarm vil jeg til slutt ignorere ropene og til slutt sove meg gjennom dem. Og det kan godt bety at den gangen du eller noen andre trenger hjelp, så sover jeg trygt i den gode sengen uten en tanke om å sjekke hva som hender utenfor vinduene mine. Og uten rekkevidde for å hjelpe den som er i nød. 

city at night
Licensed from: carloscastilla / yayimages.com

Så vær så snill, ikke rop etter hjelp når du ikke trenger det, både for din egen del og for alle andres del som beveger seg ute i natten. Jeg forstår at du har det fryktelig gøy, men det kan du ha uten å rope "Ulv,ulv" også! 

Vi lever i en verden som ikke er trygg om vi er alene, og for å at den skal bli litt tryggere må vi alle hjelpe hverandre i å reagere når noe hender. Og om du gjentatte ganger blir vekket av "falsk alarm" vil du til slutt la være å bry deg. Det er synd, men sånn er det bare. 

Facebooksiden min finner du her. 

Nei, dere får ikke synge Luciasangen! (Slutt å grin!)

13.12.2016 - 20:30 2 kommentarer

"Hæ!!! Ka i helvete, får ikke guttan lov å synge Lucia? Ærlig talt, det va teit, ordentlig teit. Æ trur dem må arresteres!" 6 åringen fikk med seg nyhetene i dag, og han oppsummerte en liten del av dem stort sett med de samme tankene jeg hadde. (Det hender for tiden at jeg tenker på samme nivå som en 6åring, særlig når det er noe som føles urettferdig.)  Hva er greia med å ha en Luciafeiring hvor guttene ikke får være med, for så å avlyse hele greia når noen sier ifra at dette virker noe suspekt og få 200 jenter til å grine? Her er det et eller annet som ikke stemmer. 

Saken jeg snakker om er et hett tema i dag, og omhandler en skole som har bestemt seg for at kun jentene fra 2-7klasse skal få delta i koret som synger Lucia sangen i skolegården, til tross for at det betyr at samtlige gutter som ønsker å delta ikke får være med. (Det var visstnok snakk om 3-4stykker, så det er ikke akkurat sånn at det må rydde et enormt område for å få plass til alle.) I alle fall var det foreldre som klaget på dette, gikk i media og i siste sekund valgte rektor å avlyse konserten. Det endte i 400 rennende øyne og 200 såre neser, pluss øyne og nese til de få guttene som garantert gråt når de fikk beskjed om at de ikke fikk delta i forveien. Rektor hadde FAU i ryggen og de synets tydeligvis at dette var en god ide. 

Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg kjenner alle sidene i saken, og mine synspunkter kommer selvfølgelig ut ifra det jeg har fått servert av informasjon gjennom media. Men det vet jeg sikkert, å det er at om vår skole plutselig nektet guttene å delta på en felles Lucia-oppvisning ville jeg laget rabalder, for så lenge jeg kan huske har begge kjønn vært med på feiringen, og så lenge jeg kan huske har vi jobbet for likestilling for alle barn uavhengig av kjønn, legning og religion. Jeg hadde blitt den sure, bittre og vanskelige moren som ødela for den som kom opp med at det var en "smart" ide å la bare jentene synge. Er vi liksom på vei tilbake dit at jenter skal gå i skjørt med musefletter og skaut på hode og dukka i dukkevognen, og guttene skal ha kortbukser og kjøre olabiler uten jentenes involvering som standard-bås? Skal ikke gutter som elsker å synge få gjøre det, og jenter som digger å herje i gjørma få lov? Å skille gutter og jenter er noe jeg faktisk hadde håpet vi var ferdige med for mange, mange år siden i norsk skolevesen. Greit at det er private ordninger for kun et kjønn, men det er frivillig og delta. Og det samme kan du ikke si om grunnskolen i Norge. 

Jeg er i alle fall veldig interessert i hva begrunnelsen for dette er, for jeg klarer ikke finne en eneste logisk årsak så fremst det ikke er snakk om et jentekor, med bare jenter, utenfor skoletid. (Og det er det ikke ifølge avisene som skriver om saken!) At det er et "hyggelig avbrekk" fra den vanlige tradisjon regnes i alle fall ikke som et god argument i mine øyne. Jeg har selvfølgelig flere ideer selv om hva begrunnelsen er som jeg kunne skrevet side opp og ned om, men jeg skal ikke påtvinge andre mine fantasier for øyeblikket. Det holder at vi feirer jul med kristne tradisjoner i bunnen, og tror mer på en fantasifigur med torner rundt hodet enn en rød gammel gubbe med en sekk full av gaver. 

Saffron buns in a basket
Licensed from: kavring / yayimages.com

Vel, jeg vet i alle fall med sikkerhet at jeg vil få høre min sønn synge sammen med resten av klassen sin i morgen, og det gleder jeg meg stort til. For vi går heldigvis på en skole som ikke forskjellsbehandler gutter og jenter på denne måten. Her synger de ustemt sammen, og selv om vi vil gråte mens vi holder oss for ørene elsker vi å se våre søte små rope frem teksten de har pugget i ukevis. Ingen ting er mer sjarmerende, og stakkars den som prøver å frarøve meg den opplevelsen. (Selvpining kombinert med ekstrem stolthet er en ganske ok følelse!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Og når det er sakt kan jeg jo bare legge til at jeg synes like synd i guttene som ikke fikk delta, som jentene som ble nektet å delta. Gutten er barna mine og jenta er meg, så jeg kan levende forestille meg frustrasjon til begge! 

Lucia feiring sa du?

12.12.2016 - 21:52 Én kommentar

Av en eller annen grunn forsvinner drakten til Lucia feiringen hvert eneste år, og jeg bruker bøttevis av timer på å finne den frem. (Ja om jeg ikke gjør det enkelt å kjøper ny!) Og ikke overraskende kommer også 13 desember på meg som et sjokk i år også, men nå har jeg i alle fall en (dårlig) unnskyldning til hvorfor jeg ikke er forbered. Så nå må jeg til tross for sammen kneppede lepper leite meg gjennom skuffer og skap, i håp om å få en fornøyd sønn i morgen tidlig. Han vil neppe godta farens gamle t-skjorte med hull i sidene og nesten utvasket print på forsiden. Jeg kan selvfølgelig innbille meg selv om at jeg ikke er kvalm i morgen tidlig og stå opp før, men det går nok heller dårlig. (Skulle tvunget mannen i huset til å jakte, men han har fjernet en negl på en fot å får pent sitte i ro i dag...)

Jeg har rett og slett mistet oversikten over hvor lenge det er igjen til jul, og jeg innser nå at jeg har det pittelitt travelt om vi skal komme i mål. For alt går fortsatt i sneglefart og må gjennomføres mellom klokken 10-12 på dagen for at jeg skal evne å fungere. Selvfølgelig har jeg vurdert å pakke inn julegavene på do så det skal være kortere vei når magen vrenger seg, men det er trangt der inne så jeg har til nå latt være. ( Flaks at jeg var på forskudd med mange av gavene siden de er hjemmeprodusert, for mine usle forsøk på kjøpesenter går fortsatt svært dårlig.) 

Siden sist uke ble som den ble, fikk jeg ikke gjort noe som sto på listen over det som må gjøre. (Egentlig en ganske kort liste altså, men merkelig vanskelig å gjennomføre.) Hadde det ikke vært for mamma og pappa ville familien vår stoppet helt opp og ungene blitt igjen på skolen i noen dager. Og det hadde neppe blitt tatt så positivt opp av skoleledelsen. Så at andre gjøremål ble utsatt er liksom helt greit, egentlig. 

Men nå innser jeg altså at tiden renner fra meg, og jeg må virkelig lage en slagplan. Jeg har allerede bestemt at det ikke blir noe rundvask og heller ikke noe julekaker, men det får så være. Så lenge gavene til ungene og pinnekjøttet er i hus til julaften skal vi nok få en aldeles strålende dag.  Jul blir det uansett om jeg føler meg klar eller ikke, og den beste julegaven ligger i magen å godgjør seg. 


Mitt nyeste bilde, riktig moteriktig og fresh! Håret og huden skriker etter oppmerksomhet og genseren skulle sikkert vært vasket for noen dager siden. Jeg har fått følgende beskjed hos guttene, så det blir ikke noe søtt Lucia bilde: "Bare gløm å ta bilde av mæ med kjole!!" 

Vel, jeg krysser fingrene for at jeg finner "kjolen" rampen skal ha med seg på skolen i morgen på første forsøk, for da kan jeg krype til sengs etterpå. Drømmen er å sove 12timer i døgnet, selv om det ikke hjelper noe særlig. Jeg er stadig like energi-løs og trøtt. 

Facebooksiden min finner du her!