Slim fit og skinny jeans, til en 3åring….

Minstemann i familien fant ut at det var på tide med helt ny garderobe! (Les: Vokste 5-10cm på kort tid og ut av alle klærne sine…) Så jeg tok turen innom flere av kjøpesentrene i byen, for jeg hadde en plan om å handle alle klærne som trengtes på samme dag. Etter noen butikker kjente jeg frustrasjon vokse, har de sluttet å lage klær som barn kan bevege seg i? Jeg har gutter som er helt normal i str, så jeg regnet med at da ville de passe de fleste typene klær som var i butikken, men der tok jeg VELDIG feil. Klærne må være laget av noen som ALDRI har vært i nærheten av et barn og som antakligvis har slått hode så de ikke husker noen ting av tiden før de fylte 10år…For det kan umulig være noen med barn som lager bukser som er så trange at guttene ikke kan bøye knærne og gir dem navn som Slim fit og skinny. Vanligvis bryr jeg meg fint lite om hva ting heter, men når de lager klær med disse navnene til 4åringer blir jeg provosert og rasende! ER det rart at så veldig mange unge i dag sliter med spiseforstyreleser når presset alerede kommer når de er småbarn. (Og når jeg tok en titt innom jenteavdelingen vil jeg påstå at buksene var enda trangere der! Og det er rett og slett en katastrofe!) For å si det sån, av 7bukser var det kun en model som jeg kan bruke på guttene mine, og som jeg anser som ansvarlig å bruke på aktive barn. Hvorfor kan de ikke lage klær som faktisk er brukbare, som barna kan bevege seg fritt i og som de ikke må skvises inn i? OG om de må ha navn på de ulike typene, kan de gi dem navn som båten, bilen, toget, flyet, blomsten osv. MEn så lenge bukser får kategorier som slim fitt, skinny jeans osv kan jeg love deg at jeg aldri kjøper dem til mine unger. Jeg har overhode ingen planer om å øke presset på dem, som jeg vet de vil møte etter hvert, og for at de skal bli mest mulig rustet til å takle dette skal jeg alltid oppmuntre dem til å være fornøyd med den dem er. For uansett str og fasong så er du fantastisk! Den som sier noe annet mangler hjerneceller og har garantert et så lavt selvbilde at de aldri vil kunne få det bra med seg selv.

Jeg håper virkelig at kjedene tenker seg om snart, og faktisk ser konsekvensen de skaper med å selge denne typen klær. For hva er vel vitsen med at barn skal følge moten, er det ikke viktiger at de får klær som passer til deres hverdag og oppfordrer dem til en aktiv livstil. 

Jeg kunne sikkert skrevet sider opp og sider ned om temaet, men jeg avslutter heller med å si ” Satans idiota som har laga de latterlige klærne, måtte dem  bli syd inne i et laken!” Og lover at det etter hvert vil komme noen litt mer positive innlegg, for dette kan bli deprimerende lesing! 

Kommunal avlastning, en fantastisk mulighet!

Lørdag, barnefri og et hav av muligheter. Men hva gjør jeg? Sitter i sofaen og ser på dårlige tvserier og trykker på macen. Egentlig brude jeg benytte sjangsen til å dra med meg kjæresten på shopping, eller finne fram skiene som ikke har vært i bruk de siste tre årene. Eller kanskje ta en lang kjøretur og bare nyte det gode været ute. Men sofaen er så fantastisk fristende når vi endelig kan slippe de daglige rutinene, når vi ikke må tenke på medisiner, mat og stell. Kanskje jeg skulle dra ut å spise middag, for når jeg ikke har barna hjemme nekter jeg å lage den selv 😉 

Det har hendt et par ganger at jeg har fått negative kommentarer om hvorfor vi har avlastning, om hvorfor vi “setter bort barnet”. Det er så utrolig egoistisk og lite gjennomtenk at noen sier dette, for de vet ikke hvor krevende hverdag vi har. Om du aldri har hatt et barn med spesielle behov kan du heller ikke forestille deg hva det vil si. Og det verste er at de som kommenterer dette negativt er gjerne de som har barnevakt annen hver helg til sine egene unger, bare for å dra på fest eller sosiale aktiviteter. Der er jo nøyaktig det samme vi gjør, men vår grunn er at vi skal hvile og sove noen ekstra timer slik at vi klarer de tre neste ukene med minimalt med søvn. Vi gjør ikke dette for å å være egoistisk, vi gjør det for å overleve. 

Men jeg har heldigvis lært meg at jeg ikke skal bry meg om de negative ordene, de kommer tross alt fra folk som er uvitende om hva livet faktisk er. Og det er på en måte synd i dem, som kan dømme andre på den måten. 

Så denne helgen skal jeg nyte og spare så lenge som mulig, for jeg vet at lilleskatten har det fantastisk fint og blir tatt svært godt vare på. Og når helgen er over har jeg og pappaen samlet så mange krefter at vi vil være mer tålmodige. For skal du ha barn er tålmodighet en svært viktig egenskap, og for å kunne være det må du ha det godt med deg selv. Og da vet jeg at vi kan gi en mye bedre omsorg en om vi aldri skulle få sove, hvile eller tenke på hverandre. Takk og pris for at det finnes en slik ordning, for den gjør at vi holder ut, at vi klarer å gå videre selv om vi er slitene og til tider frustrerte. 

Jeg regner med at du sitter med den del spørsmål om avlastning, så jeg skal forklare litt. Om du har spørsmål svarer jeg gjerne 🙂 

Den formen vi har for avlastning er vedtatt gjennom kommunen vi bor i, og det var helsesøster som sendte den inn for oss. Det tok lang tid fra søknaden ble sendt til vi fikk avlastning, for det ble gjort en del feil i forbindelse med søknaden. Men når det endelig var på plass har vi bare vært fornøyd. Du kan enten få avlastning i en bolig som styres av kommunen. Der vil det være personale som jobber og tar vare på barna, eller du kan ha noen private til å avlaste deg. I tromsø kommune er det svært få som har denne jobben, og om du ikke kjenner noen som kan ta på seg denne oppgaven må du regne med å vente lenge. I vårt tilfelle sa foreldrene mine at de kunne ta denne jobben, og de blir lønnet av kommunen for det. For at hun skal kunne gjøre dette må hun beregne å jobbe mindre, så derfor er det enormt viktig at hun faktisk får betalt. Det gjør også at vi ikke trenger gå rundt med dårlig samviktighet for at vi belaster dem med en såpas krevende oppgave. For de må som oss regne med minimalt med søvn, og de må følge alle rutinene til gutten vår. 

Håper du har en superfin dag, nå skal jeg gå å gjøre et nytt forsøk på egentid 😛 

Fine syke BMWen min!

Ånei, fine lille bilen min er blitt syk! Og en ting er at det som regel koster penger, masse penger når den skal på legebesøk, men det andre er at jeg er like avhengi av den som av søvn! 

Så med hjerte i halsen kjørte vi til BMW verkstede vårt, for nå er det akutt. Det kan ikke vente noen dager, ikke engang noen timer! 

Det hele startet med at den stoppet på vei ut av et kryss, og siden det BESTANDIG kommer trafikk når du ikke har muligheten til å stoppe måtte vi starte bilen å kjøre videre så fort som overhode mulig. Men siden vi kjører relativt ny bil, slår noe med styringsfunksjonen seg ut og ratte står skeivt. (For å være helt ærlig kan jeg ikke forklare det på en bedre måte, jeg holder meg til å kjøre biler, ikke bygge eller reparere dem!) Når vi kjører oss til siden må vi igjenom en aldri så liten rutine med å dreie på ratte og starte og stoppe. (Og jeg har overhode ikke peiling på hvordan DET skal hjelpe, men jeg må bare følge instuksjonsboken.) Ofte priser jeg meg lykkelig over det elektriske systemet i bilen(selv om det kan være en stor plage også!) for uten at det sto med store bokstaver hva som er feil, ville jeg lukket øynene og kjørt videre. (Jada, jeg vet at det ikke er så lurt!) Men systemet vil ikke slå seg på igjen, og jeg ringer verkstedet i småpanikk. (Som vanlig hender dette fem minutter før de skal stenge…) Jeg forklarer problemet og føler meg som verdens smarteste(og takker lærerne som holdt ut med meg i engelsktimene, for instuksjonsboken er på engelsk og uten den ville jeg ikke kunne forklart noe av mening.)

De sier at vi bare skal kjøre en runde, så prøve igjen. Da burde det ikke være noe problem mer. 

Dagen etter skal vi ta en kjøretur på dagen, for å få minstemann til å sove. Han fortjener noen timer søvn etter ei lang natt med uro, og vi fortjener litt ro og fred. Vi kommer oss ut i bilen med en sint liten mann, som overhode ikke vil ha på hverken lue eller votter, og gud forby at han skal bruke vintersko! DET kan han aldeles ikke. 

Vi dreier om nøkkeln, og det eneste vi hører er små klikkelyder! Nøyaktig i det sekundet tar panikken meg, for NÅ vet jeg at det blir katastrofetilstander. Ingen skal tulle med kjøreturen til den bestemte og sinte mannen i baksete, så hvordan skal jeg formidle beskjeden om at vi ikke får startet motoren? 

Etter et lite minutt med stilhet bestemmer jeg meg for å snakke om dette som en spennende ting, for det må jo teknisk sett komme en slepebil for å gi oss strøm! Vi har “heldigvis” så ny bil at vi ikke kan få vanlig starthjelp, så falken må trå til. (Takk og pris for at vi er medlem av falken, det er ikke første gangen vi trenger redning.) 

Men før jeg kommer til ordet slepebil hyler lillemann så høyt han klarer, nå går verden under. Men jeg fortsetter og snakke og later som at jeg ikke hører hylene. (Selv om jeg kjenner det svir i ørene og alle naboene har vært ute på trappa for å se om noen er skadet.) Jeg lokker med gutten inn og krysser fingrene for at de ikke må redde noen andre før oss, for jeg må beregne at vi må stå i vinduet helt til de kommer.

Bergningsbilen kommer og minstemann er igjen en lykkelig gutt. De starter bilen og vi får beskjed om å kjøre 4-5mil så batteriet kan lade. (Og vi håper at dette er et engangstilfelle fordi vi har glemt å ta ut en ledning om natten…det er lov å være optimistisk!) 

Men etter dette har fine lille bilen min ikke hatt det så bra, og i dag måtte vi innse at den må på legebesøk. 

Så mandagen før påske skal den opereres. Og frem til den tid trenger den mye omsorg å pleie, så den ikke nekter å kjøre ungene til barnehage/skole. (Jeg ville aldri overlevd en morgen med buss der begge ungene skal leveres på to ulike plasser i hver sin retning før jeg selv skal den tredje veien. Jeg ville ALDRI kommet frem, for bussene i tromsø er serdeles ustabile…) 

Morgenstund er tull i grunn!

Når du er vant til å stå opp en plass rundt 5tiden om morgenen, er det rett og slett umulig å sove lenge. I dag skulle den flotte kjæresten min ta gutta så jeg skulle få noen ekstra timer søvn. Som vanlig har natten vært lang og jeg har vært våken minst 15gang med lille nattevåkern min, så da trenger jeg de ekstra timene. Klær ble funnet frem i gårkveld og jeg har ordnet alt klart så det ikke skal bli noe mas på meg. For selv om jeg har funnet den perfekte mann, så er han som mannfolk flest. Finner igjenting uten at det er lagt frem!

Men hva hender? Joda, med det samme ytterdøren lukker seg og stilheten kommer sigende våkner jeg. Jeg kniper igjen øynene å tenker at JEG SKAL SOVE! Men nei, jeg får rett og slett ikke til. Og så kjenner jeg at jeg er tørst, tenk om jeg kunne rope på min mamma nå! “Mamma, jeg er tørst”. Det hadde vært luksus, å være liten bare for noen minutter. Og når jeg kjenner etter må jeg på do, og om jeg ikke tar helt feil så hadde det smakt med litt mat. Så det er bare å stå opp. 

Jeg tasset inn på badet, og kjenner at det faktisk er litt deilig at jeg kan sitte på do så lenge jeg vil. Ingen smågutter som kommer stormende inn fordi de vil ha oppmerksomhet. Så kommer følelsen av ensomhet, for siden jeg alltid er omgitt av noen blir det en liten overgang å være helt alene. Jeg vil ikke kaste bort følelsen og skal kjenne på den i dag, kjenne på det at det kun er meg som gjelder. Og så skal jeg være uthvilt og fornøyd når jeg får guttene hjem, for når mamma er fornøyd er guttene det også. 

Nå synes jeg teksten høres nesten litt småromantisk ut, så jeg vil tilføye at slike tanker kommer ekstremt sjeldent! Jeg har nemlig ikke tid til å tenke dem i alt kaoset vi omgir oss med til enhver tid! 

 

Ifølge mannen skal man prate til stueplantene, da holder de seg bedre. Så siden jeg har nøyaktig fire planter i stuen er jeg i godt selskap, og jeg trenger ikke være ensom resten av dagen! 

Kvalitetstid, alenetid, egentid ?!!

Det hele startet med søknaden på grunn og hjelpestønad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her må noe gjøres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svært lite og har et mye større behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3åringer, skal vi ha rett på stønad fra nav. Tanken har falt meg inn før, men jeg har rett og slett ikke orket tanken på alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke så enkelt som det høres ut, og om du “bare” fyller ut rubrikkene i søknadsskjemaet må du regne med å få avslag. Og jeg er livredd for avslag, så det hele endte med 10sider egenerklæring på hvorfor vi var nødt til å få økonomisk støtte. For at den skulle bli så god som mulig tok jeg kontakt med legen vår på sykehuset, og sa at vi må få snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg føler at det er behagelig å komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig når jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har fått ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrålte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for å høres ekstremt tvilsom ut lar jeg være å si at hun var som en engel…(Men etter 3år med sykdom i familien har vi møtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp på skuldra til meg selv. 

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid å gjøre? Jo, når jeg skrev søknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker på at om jeg spør guttene mine om hva jeg heter så vil de svare “Mamma”. Men jeg klager ikke, for så lenge jeg kan puste å bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det høres så fint ut å si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette. 

Første forsøk var på formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg å sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hårvask med hårkur og en runde med hårføner, barbering av mine mannelegger (“Mamma, du ser ut som en mann på leggan!” ligg hele tiden i bakhodet…) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske når den ble kjøpt inn!) 

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hårkur og balsam, hårfønern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og følte faktisk en aldri så liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten å vite om det.

Midt i utskylling av balsam hører jeg telefon, som forøvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal være noe med ungene.) Så jeg røsker til meg hånduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i dårlig form, og de lurer på om det ikker er bedre for han å få komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. Så på bare noen få minutter hadde jeg kastet på meg klær, puttet det våte håret i en lue, røsket ut kontakten til hårfønern, funnet frem nøkler, ringt samboern og kommet meg ut døren. 

Så nå venter en dårlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hårene på leggene garantert varmer litt ekstra. 

Jeg ser nå at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre år i en slags mammadvale er det greit. 

Profilbilde, hva skal jeg velge? Ung, fylla eller realiteten.

Da er det første innlegget postet, og jeg oppdager at kanskje det må et profilbilde til. Og det er ikke barebare, skal jeg velge et bilde fra tiden før jeg fikk barn og enda så ut som et normalt menneske, eller skal jeg ta et bilde fra en av de siste mnd der jeg minner om en kombinasjon av heks og romvesen, eller mann som eldstegutten min sa når han så leggene mine?! Eller skal jeg rett og slett lete gjennom skapene på bade etter litt sminke fra sist århundre, spakle den på meg og ta et nytt og risikere forgiftning pga av kjemikalier som har vært innestengt i små beholdere litt for lenge? 

Om jeg ikke tar helt feil så har jeg noen “fyllabilder” liggende, men kvaliteten er vel strengt tatt ikke så bra. For det føste var fotografen ustabil og for det andre var det alkoholen som gjorde at jeg følte meg som verdens vakreste. (En følelse som forøvrig er fantastisk, bare synd det ikke varer lenger en fem min og til jeg møter et speil, eller en person som så hyggel sier “Du ser litt sliten ut, går det bra?”. Og vips ramler jeg ned på jorda igjen. 

Det endte opp med et bilde tatt for noen år siden, for det lå først i mappen jeg åpnet. Jeg veide 10kilo mer der, men ellers liker jeg å tro at jeg ser ganske lik ut. (Hvis du glemmer posene under øynene og de pene små linjene også kaldt rynker!) Siden jeg vet at veldig mange vil reagere på det der med kilo jeg skrev, vil jeg avbekrefte med det samme at jeg har en spiseforstyrelse. Jeg er førdt naturlig tynn og en krevende hverdag gjør sitt til at jeg er som jeg er. Og mens jeg alt er i gang kan jeg avbekrefte myten om at “Når du nærmer deg 30 og har fått barn vil du garantert ha fått flere kilo ekstra på rumpa!”. 

 

Dagens sitat:

“Du kan smile selv om du ikke vil” 

Velkommen til en mammablogg utenom det vanlige!

Det var ikke helt lett å finne ut hva bloggen min skal handle om, for som det meste i livet så må jeg fundere og vurdere ting før jeg setter i gang. Noen ting vet jeg sikkert, og det er at dette blir ikke en blogg som omhandler det perfekte livet som småbarnsmor og alle tingene ungene mine gjør! (Såfremst du ikke ser på perfekt som totalt kaos.) Eller jo, jeg blir garantert å skrive om de litt pinlige situasjonene jeg havner i pga av guttene, som den gangen vi var på badeland og verdens største mann kom for å sette seg i boblebadet….”Mamma, hvordan skal ha mannen få plass her? Da renner jo alt vannet ut!” eller som da vi var i undertøysavdelingen på lindex, og han utbryter “Se, de har laget strømpebukser for damer med baby i magen og tykke mannfolk!” Og selvfølgelig må det være to personer der som inngår i denne kategorien. Bloggen blir heller ikke å handle om sminke, for det har jeg ærlig talt ikke tid til. (Men kanskje om smarte råd for hvordan du kan se delvis normal ut til tross for 3år uten søvn.) Jeg vil helt sikkert å skrive om et tema som tar opp mye av tiden min, barn med søvnproblemer og alle de “fantastiske” rådene du får. Det skal sies at den ene gutten min har “uheldig søvnmønster” pga medisinske årsaker, så vi har ikke en hverdag som regnes som normal.  Og med nærmer ettertanke vil jeg skrive VELDIG mye om norsk helsevesen og frustrasjon rundt et system som ikke fungerer helt som det skal. 

Så vil jeg bemerke at jeg tar overhode ikke ansvar for skrivefeil og dårlige formuleringer, de er medfødt og jeg gidder ikke kaste bort tid på det. (Kan du bokmål vil du for det meste forstå hva jeg skriver, for det er heldigvis ikke håndskriften min som skal tydes!) 

Det vil også bli lite av håndarbeidsbidrag, men kanskje noen få om jeg lager ting som jeg synes er helt genialt og jeg vil ha oppmerksomhet for! 

Så om du vil følge en blogg som ikke er som alle andres, og som setter ord på ting vi tenker men ikke sier, er dette plassen for deg. Jeg er ikke her for å poste mest mulig innlegg for å få mange lesere. JEg er her for å tømme ut litt av de tankene som hele tiden svirer i hode mitt. (Og om du vet av andre blogger av samme typen, si ifra for de vil jeg lese! 😀 )