Påskeegg.

Siden eldstemann har vært hjemme i dag har vi gjort litt hobbyting på dagen. Siden påsken nærmer seg ble det påskeegg som sto på plan. Egentlig skulle de være gule, men malingen var tørket og jeg måtte improvisere. Fant noe tøy maling og den funket like bra.

Eggene pyntet vi med silkebånd og knappenåler. Siden jeg manglet knappenåler måtte innom mamma en snartur, selv om ingen er hjemme der. Rart å komme inn i tomt hus, for det er først i fjor at mamma fikk jobb utenfor hjemmet. Så jeg er vant til at hun alltid var hjemme.

Siden jeg laget dem med eldstemann fikk han være med på fargevalg. Og jeg må si at de ble veldig fine, og jeg gleder meg til vi får pyntet med dem.

Fargene er ikke så skarpe som på bildet, men desverre er ikke kvaliteten på mobilkameraet noe å skryte av.

De lilla eggene ble min favoritt. Nå må jeg bare få hentet resten av pynten vår på lofte, så starter vi påskefeiringen tidlig i år. For jeg feirer at våren er på vei, til tross for enorme mengder snø ute.

Syk = ubegrenset med tv, spill og brus ?!

Når guttene blir syke opphever vi regelen om begrensing av spille og tv tid. Da får guttene ligge foran tven hele dagen, og om de vil spille får de det. For jeg ser faktisk på det som en fordel at de holder seg i ro og lar kroppen jobbe dem friske, uten at de bruker alle kreftene sine på å springe rundt. Og om jeg skal være helt ærlig er det litt godt at de sitter i ro så jeg kan få en pust i bakken. Jeg passer alltid på å ha ledig plass på fanget så de kan få den tryggheten og nærheten de ønsker. Så de siste dagene har jeg brukt masse tid i sofaen med en gutt i hver armkrok mens vi ser på tv. Favoritten til lillebror er gode gamle brannmann sam og postamann pat, og skal jeg være helt ærlig er jeg glad for det. For mange av de nye barnefilmene er helt håpløse, uten mening og innpakket i alt for mye pedagogisk riktig innhold. Siden storebror er på grensen til å ville se disse, og mener selv han er blitt for gammel får han spille med DSen sin eller nettbrett å se på youtube. Av en eller annen grunn synes gutter på den alderen at det er veldig gøy å se på andre spille supermario og bygge ting med lego i timesvis. Jeg skønner ikke helt fasinasjonen over dette, men så er jeg ikke gutt eller 7år heller. 

Jeg vet at det vil bli klaging når hverdagen går tilbake til normalt igjen, og de vil få den vanlige halvtimen med spill, pluss barnetv på kvelden. Men når jeg veier opp gleden deres når de i utgangspunktet er lei seg fordi de er syk, mot maset når de blir friske er det verd det. For kan jeg gjøre dagen deres bedre på denne måten, gjør jeg det. 

Tidliger i dag sa eldstemann “Du mamma, ho bestemor sir at når man e syk så e det lov å drikke brus også på vanlige daga!”  

Og det er sant som hun sier, for jeg er sikker på at ungene blir fortere friske med litt brus i kroppen. Jeg husker da jeg var lita, da kom alltid pappa hjem med brus til meg når jeg lå syk. Og jeg fikk alltid ligge i nattklærne og se på tv hele dagen, godt pakket inn i dyna på sofaen. Og jeg husker at det alltid ble litt bedre når jeg fikk gjøre noe som vanligvis var “neiting”. Så nå lærere jeg bort de samme tingene til mine gutter, og håper at de vil ha de samme gode minnene som meg. For selv om jeg ofte var veldig syk, er det omsorgen og gleden av å bli litt ekstra skjempt bort jeg husker. 

Hvordan rutiner har du når barna dine er syke eller hva tror du du vil gjøre når du en dag får barn? 

En gruppe folk jeg ikke klarer!

Jeg er ikke rasistisk, bare ekstremt skeptisk til folk generelt, uavhengi av farge, religion og opphav. Men med nærmere ettertanke er det en gruppe folk jeg ikke klarere, men det er kun når de styrer en bil! Ellers kan jeg omgåes dem og til og med være venner. MEN la meg for guds skyld ikke møte dem foran meg i trafikken. Og om du ikke har skjønt det til nå, så er det sinkekjørere jeg snakker om, de som har all verdens med tid, ser dårlig og som regel blinker når de er kommet ut av kryss og rundkjøringer. 

For å falle inn i gruppen sinkekjører bør du alltid ligge minst 10km under fartsgrense, uansett føre og veistandar. Du bør glemme at bilen har blinklys og evt alltid bruke vinuspusser istedenfor. Du må holde begge henden på ratte og se livredd ut, selv om du har kjørt i veldig,veldig mange år. Du kan ikke bli stresser av folk som fløyter og kjører forbi deg, selv om det oppstår kritiske situasjoner, men du kan gjerne senke farten litt mer. Og du kan ALDRI slippe forbi den lange køen bak deg…

Hvem har ikke tenkt at de var ute i god tid til et møte, men så blitt overumplet av en sinke som var ute for å kjøre en liten søndagstur? Du ser at klokken går og farten synker, og du vet at nå blir det hektisk for å komme frem i tide. Og så har vi de gangene du vet at om du skal komme frem i tide må du kjøre etter fartsgrensen, og uten stopp. Da kan du være sikker på at en en eller annen har vært å lurt på vinduene og i avtaleboken din, for da er det ALLTID en sinkekjører som kommer foran deg. 

Egentlig burde slike folk bli stoppet å få bot på lik linje med de som kjører for fort! Spesielt når det ikke er noen ting som tilsier at de ikke kan holde fartsgrensen. De burde få en bot som svir, slik at de tenker seg om neste gang de har usannsynlig god tid. Og er til hindrer for alle andre som er fanget av tidspresset hverdagen bringer. For uansett hvor tidlig ute du er, legger de seg foran deg og gjør at du kommer for seint. 

Så min oppfording til alle sinker er, sjekk synet, kjør når det er lite trafikk eller la noen andre kjøre for deg! 

(Om du føler deg støtet av innlegget er det helt greit, jeg har heldigvis lov å ha min egen mening, og det har du også 😀 ) 

2 syke barn, 1par armer…

Jeg har kåret meg selv til supermamma, for ikke engang supermann ville taklet to syke barn og kort tidsfrist på en bedre måte…

Etter 3-4timer søvn var det endelig morgen, og jeg sier endelig fordi det faktisk er svært slitsomt å stå opp 20ganger om natten, for å trøste, bytte nattklær, berolige og medisinere. Begge guttene er syke og jeg var nesten hundre prosent sikker på at eldstemann har vannkopper og minstemann en kraftig ørebetennelse som ikke vil gi seg…

Så når dagen staret måtte jeg ringe legekontoret for å få time, avbestille et møte og min behandling. Og gi beskjed til skolen og barnehagen at guttene blir hjemme i dag. Alt dette skulle gjøres med en utrøstelig treåring på armen som økte lydvolumet med det samme jeg åpnet munnen og en syvåring som surket og ville sitte på fanget. Det gikk forsåvidt greit å få gitt beskjed, selv om jeg måtte gjennta meg selv 7-8 ganger så de i andre enden skulle høre hva jeg sa. 

Vi fikk legetime klokken 11, og jeg tenkte som så at da det må vi klare å rekke. MEN skal si deg at der tok jeg feil. 

I forkant fant jeg frem klær og fikk stelt guttene, jeg klarte til og med å lure i dem litt sjokoladekjeks og cola så de skulle ha litt falsk energi mens vi var hos legen. De er heldigvis ikke bortskjemte med den typen snaks i hverdagen, og når de får det så spiser de uansett hvor syke de er. Men å få på dem klærne tok dobbelt så lang tis dom beregnet, minstemann hylte og ville ikke dra noen plass. Eldstemann har selektiv hørsel og får bare med seg det som går til hans fordel. Men etter mye om og men fikk jeg på dem klærne, og er på vei ut døren for å koste av bilen. Så hører jeg “mamma bæææsj!”, og varsellampen lyser i hode mitt. Det er bare å vrange av minstemann klærne og komme seg på bade, helst før det renner gjennom bleien. (Enda et nytt symptom på listen, har vi omgansyka på vei også?!) Når vi er ferdig der har vi virkelig dårlig tid, så jeg kaster på guttungen klærne. Og hadde noen vært i nærheten og hørt oss ville jeg blitt beskyldt for barnemishandling! Han hylte nemlig så høyt han klarte og ropte hjelp, ikke snakk om sammarbeid nei…Jeg lar guttene stå i gangen (og håper at de er såpas syke at de ikke går løs på hverandre) og springer ut for å koste av bilen. Det blåser ute og uansett hvordan jeg koster havner alt på meg og oppi skoene mine. Endelig ferdig henter jeg ungene, de lever enda og har ingen synlige skader! Selv om de skuler på hverandre der jeg bærer den ene og sleper den andre etter meg til bilen. Jeg stapper dem i bilen og ber om at bilen skal starte. (Vi må bytte batteri og den er ikke spesielt sammarbeidsvillig, den heller!) Men før jeg kan sette meg inn å kjøre må jeg igjen koste av bilen, for det ramler ned enorme mengder snø. Og nå er det nøyaktig 5min til vi skal være inne på legekontoret. 

Etter et par forsøk starter bilen og vi kommer oss avgårde, men tror du ikke at alle sinkekjørerne i byen er ute på tur i dag!! Og siden det er kommet noen få cm snø siden sist brøyteplogen kjørte MÅ de ligge minst 20km under fartsgrensen, i en 50sone….Jeg hyler “satans jævla idiota” inne i meg! (Jeg er ganske sikker på at det bare var inne i hode mitt, jeg har ikke hørt minstemann gjennta det etter at vi kom hjem igjen!) Så kommer vi til brua, den enseste muligheten for å komme til sentrum. OG da må det jo ligge en hjulaster foran oss. Jeg teller sakte men sikkert til ti, og prøver å ignorere hylene fra baksete. Av alle ting har jeg glemt å ta med sutta i alt kaoset før vi komm oss avgårde, og det hørs ut som at minstemann er døden nær. 

Vi kommer fram til legekontoret, og heldigvis er det ledig parkeringsplass. 

Jeg river ungene ut av bilen, den ene på armen min og den andre sleper jeg etter meg. Vell inne ser jeg heisen går opp, og dette er av den gamle typen som bruker utrolig lang tid. Jeg tar sikte mot trappen, og jeg hører eldstemann nekte innimellom hylene til minstemann. Men nå MÅ vi komme oss opp de to etasjene før vi mister legetimen, for vi er alerede 15min for seint ute. Jeg nærmestroper til eldstemann at om han orker å følge på opp trappen skal han få premie etterpå, og det virker. Vi stormer inn døren til legekontoret og jeg melder ifra mellom pustingen og pesingen at vi er for sein. Damen i luken ser bekymret på meg, jeg tror hun er redd for at jeg skal ramle om på flekken og hun må ta vare på de sjarmerende guttene mine til jeg får hjelp. Hun sier at det går helt fint at vi er for seine, vi skal bare sette oss ned å vente. (Jeg mistenker at det egentlig ikke var helt heldig at vi var så sene, men at hun av medlidenhet latet som om det gikk helt fint.) 

Vi setter oss ned og venter, til nå har hylene til lilleskatten roet seg slik at de rundt oss ikke må bruke hørselværn. 

Vi kommer inn til legen og han konstanterer at jeg hadde rett i mine antagelser, eldstemann har vannkopper og minstemann har en kraftig ørebetennelse. Med andre ord blir det en ny runde med antibiotika, hurra….(Og ja, jeg er veldig ironisk!) 

Når vi endelig kom oss hjem ramlet jeg ned i sofaen, utslitt i armene etter å bære 15 sprellende kilo, springe opp trapper og prøve beholde roen. Men jeg fikk desverre ikke sitte der særlig lenge, for minstemann skal ha medisin og eldstemann trenger trøst. 

Jeg fraskriver meg alle skrivefeil og dårlig formulering av teksten, jeg er nemlig supermamma som ikke har tid til å rydde i tankene. Det får vente til en annen dag når barna er friske!

Gledene i hverdagen.

Siden jeg prøver å være positiv, må jeg også finne gleden i de små tingene som hender i hverdagen! For det er jo de som er lykken. 

En av gledene er å høre minstemann lære seg nye ord, han har slitt lenge med språket og i preioder kommuniserer han nesten bare med lyder og kroppsspråk. Men etter en telefonsamtale med tanta lærte han seg et nytt ord, og jeg kan ikke annet en å glede meg over det. 

“å heregud mamma, du surtrusa på!” 

Jeg sa han ikke fikk lov å tippe klesstativet som jeg hang opp klær på, å i retur fikk jeg dette svaret. Nå synes jeg egentlig ikke at heregud er noe barn trenger å si, men gleden over at han har tatt ibruk et nytt ord overstyrer alle meninger jeg måtte ha om dette fra før. Og jeg lurer enda på hvem som har lært han å spørre om noen har surtrusa på når de kjefter!

En annen ting jeg gleder meg over er alle de små klemmene jeg får fra guttene hver dag, og gleden når jeg henter dem i barnehagen/sfo. Minstemann kaster seg rundt halsen på meg og deler villig ut suss og klem. Og jeg nyter det, jeg nyter godheten og nærheten til de vakre små skattene jeg har. For jeg vet at en dag blir de store, og da kan jeg bare glemme dette. 

“mamma, rolig forsiktig, ro ned! 

Minstemann er urolig flink å legge merke til hvordan sinnstilstand vi er i, så om jeg er stresset sier han alltid dette. Og det er ingen ting som hjelper så mye på å senke stresset som tanken på at det pårvirker guttene. 

Når det regner ute og guttene vil hoppe i sløledammen hopper jeg sammen med dem. Og føler den barnlige lykken de har, og alle bekymringer forsvinner for en liten stund. 

I de lange nattetimene er den lille hånden som søker min en stor trøst, en liten gutt som stoler på mammen og pappaen sin uansett hvor vondt han har, og som finner trøst hos oss. 

Gleden er også stor når guttene får noe jeg har laget, og blir glade. Og når jeg ser de bruker de ulike tingene føler jeg en enorm stolhet at det jeg har gjort for dem er viktig. 

 Denne suttesnoren har lilleskatten lagt sin elsk på, og uten det vil han ikke sove. Han finner tryggheten i å ha noe fra mammen sammen med seg. 

Jeg finner glede i å få meldinger fra den fantastiske kjæresten min, og glede hver gang han sier han elsker meg. 

Gleden er overalt, du må bare lukke opp øynene og se den. 

Og når jeg tenker meg om er jeg verdens rikeste, for jeg har fått to fantastiske gutter og en mann som alltid er det for meg. 

Jeg er heldig og veldig veldig glad for at livet mitt tok denne veien, selv om det noen ganger føles som umulig å mestre. 

Snart kommer våren, selv om det ikke ser sån ut!

Sukk, at den stakkars lille gutten min skal være så uheldig. Nå er han syk igjen, etter bare noen dager frisk. Jeg skulle så gjerne vite hva som gjorde at han ble syk hele tiden, hvorfor han har så store smerter og hvorfor vi ikke klarer å finne grunnen. Men jeg må bare stole på at legene gjør det de kan for å finne ut av det, og imens er jeg mamma, sykepleier, hushjelp, trener, fysioterapaut, aktivitetskoordinator og en litt sliten jente i 20årene. Etter tre år i helsenorge kan jeg ikke si at vi har så alt for høye forhåpninger om hjelp, for selv om du er så heldig og møte dyktige fagpersoner vil de bli motarbeidet av systemet. Så har du alle rundene innom nav, som kan være både frustrerende og kaotisk, men med litt flaks møter du på en saksbehandler som er et menneske og du får litt hjelp. 

Jeg doserer medisin, vurderer formen og holder styr på alt det andre som skal gjøres. På den ene armen holder jeg en trist og sliten 3åring og med den andre prøver jeg å lage mat, for selv jeg kan ikke gå på tom mage. Men maten smaker som papp, jeg er rett og slett så trøtt og sliten at matlysten blir borte. Og slik har det vært i mange år nå, så jeg er svært tynn, så tynn at jeg til stadighet får spørsmål om jeg har spiseforstyrelser. Men om du kan kalle det å være mamma for en spiseforstyrelse stemmer det, hvis ikke så er svaret nei. Kroppen min orker ikke ta til seg all næringen, og den bruker så utrolig mye energi på å holde meg gående at jeg klarer ikke ta til meg det jeg trenger. Så det blir en ekstra belastning hver gang noen sier “åååå, du er bare sååå tynn”, for jeg er veldig klar over det og om jeg skal bruke all min tid på å tenke på dette vil jeg bli svært frustrert, for jeg ønsker ikke å være slik. Jeg vil gjerne legge på meg de ti kiloene jeg har mistet. 

Jeg synes det er vanskelig å vurdere når vi skal dra til legen med minstemann, for vi har opplevd at noen ganger har han vært i rimelig god form, men så blitt kjempesyk. Mens andre ganger virker han helt utslått og vi er sikker på at dette må være alvorlig, men så viser det seg at det ikke er det. Så vi må påregne at det blir mange legevesøk i løpet av året, men siden vi har en helt fantastisk fastlege går det bra. han er flink til å lytte på hva vi sier og er nøye. Og han beroliger oss alltid med at det var rett å komme, og at vi ikke må være redd for å ta kontakt igjen. For det kan være en ganske ekkel følelse når du er innom legen med gutten et par ganger i uka i dårlige perioder. Og som regel blir vi fort sendt til barneavdelingen for at barnelege skal se på han og vurdere hva som skal gjøres. Om han blir veldig dårlig på kvelden/natta ringer vi rett til barnelegen, vi slipper heldigvis unna legevakten. Og det er jeg svært glad for, de har flere ganger vurdert han til å være i god form og vi måtte dra hjem igjen, selv om han egentlig burde fått medisin. Og får han ikke medisin til rett tid, kan vi være sikker på at sykdomsforløpet blir lenger en om han hadde fått hjelp med en gang. Men jeg skal ikke dra alle over en kam, for noen av gangene har vi flaks og møter en lege som er dyktig der også. 

Heldigvis går det mot vår, selv om det ikke ser slik ut. Og når våren kommer går det lenger mellom periodene minstemann er syk og når tempratueren stiger ute får han mindre smerter. Så jeg har funnet frem et bilde av vårblomstene som jeg kan glede meg over mens vi venter 🙂 

De gode og dårlige dagene…

I det sekundet du åpner øynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vært å sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) må jeg stå opp. 

Det først som hender når jeg prøver å kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen på gulvet, og den må selvfølgeig havne under foten! Smerten kan beskrives på samme måte som legoklossene, de små torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal gå. På vei inn på bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov å spise godter, og har ærlig talt ikke peiling på hvor den kunne være fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, får lillebror snusen i den søte lukten…Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur på do først. Som regel er det en svært dårlig kombinasjon å være tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For å gjøre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg før etter lunsj. 

Jeg ber eldstemann å gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! NÅ skal jeg klare dette uten å bli rasende, for jeg vet at det har svært lite effekt og er ikke den rette måten å få han til å slutte på. Selvfølgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg også nektet…Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort nå er ulovlig. “Mamma, men det husket jeg ikke når jeg fant klubben!” Nåja, den tror jeg ikke helt på, men jeg henviser til reglene vi i sammråd har laget og skrevet ned! Etter det som føles som en maktkamp på flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men nå er han sur! Og alle som har hatt en 7åring i huset vet at det kan til tider blir svært ubehagelig, når de bestemmer seg for at alt er galt. Og for å gjøre situasjon værre har 3åringen funnet ut at han skal også ha klubbe, med en gang! (Nå teller jeg veldig høyt inne i hode mitt, for tålmodigheten min slår ikke inn før etter kl.10…) 

Etter denne lille episoden er klokken gått og vi bynner å få det travelt, og selvfølgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i går. Jeg var nemlig alt for opptatt med å sove på sofaen…Jeg hiver meg rundt å får målt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. Så hører jeg et hyl fra stuen, minstemann får ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var døden nær. Jeg prøver å lukke ørene og tenker som så at de har godt av å lære litt konflikthåndtering på egenhånd. Men lydnivået øker og minstemann som ikke har det så godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han får ikke lov å slå og til storebror at han skal slutte å si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at nå var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske så irritert!) 

Jeg ber storebror lage seg matpakke, så får vi heller ta krangeln om påkledning etterpå. Han lager maten og jeg lukker øynene for at han har brødskiva på prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjør det om han en dag eller to har litt mye pålegg på skiva..

Så skal de ha klær på, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er værst, og stakkars oss om vi tar feil farge på buksen. Han hyler når han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nød og neppe å avlede han med politisjorta han skal ha på. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men så skal storebror kle på seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han å få av seg nattklærne, men ikke snakk om at han kler på resten. (Jeg teller og teller, nå er virkelig tålmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han får gå naken på skolen, for om fem minutter skal vi ut av døren uansett. Minuttene går og nøyaktig 1min før vi skal kjøre kaster han på seg klærne. 

Resten av dagen har fortsatt på samme måten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rød sokk sammen med alle de hvite skjortene…

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke så ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjør at de føles så vansklige. Jeg vet også at selv om de blir færre vil de alltid komme, og men nå lærer jeg meg å godta dem og tenke på en annen måte. For de skal ikke få styre livet mitt.

Slim fit og skinny jeans, til en 3åring….

Minstemann i familien fant ut at det var på tide med helt ny garderobe! (Les: Vokste 5-10cm på kort tid og ut av alle klærne sine…) Så jeg tok turen innom flere av kjøpesentrene i byen, for jeg hadde en plan om å handle alle klærne som trengtes på samme dag. Etter noen butikker kjente jeg frustrasjon vokse, har de sluttet å lage klær som barn kan bevege seg i? Jeg har gutter som er helt normal i str, så jeg regnet med at da ville de passe de fleste typene klær som var i butikken, men der tok jeg VELDIG feil. Klærne må være laget av noen som ALDRI har vært i nærheten av et barn og som antakligvis har slått hode så de ikke husker noen ting av tiden før de fylte 10år…For det kan umulig være noen med barn som lager bukser som er så trange at guttene ikke kan bøye knærne og gir dem navn som Slim fit og skinny. Vanligvis bryr jeg meg fint lite om hva ting heter, men når de lager klær med disse navnene til 4åringer blir jeg provosert og rasende! ER det rart at så veldig mange unge i dag sliter med spiseforstyreleser når presset alerede kommer når de er småbarn. (Og når jeg tok en titt innom jenteavdelingen vil jeg påstå at buksene var enda trangere der! Og det er rett og slett en katastrofe!) For å si det sån, av 7bukser var det kun en model som jeg kan bruke på guttene mine, og som jeg anser som ansvarlig å bruke på aktive barn. Hvorfor kan de ikke lage klær som faktisk er brukbare, som barna kan bevege seg fritt i og som de ikke må skvises inn i? OG om de må ha navn på de ulike typene, kan de gi dem navn som båten, bilen, toget, flyet, blomsten osv. MEn så lenge bukser får kategorier som slim fitt, skinny jeans osv kan jeg love deg at jeg aldri kjøper dem til mine unger. Jeg har overhode ingen planer om å øke presset på dem, som jeg vet de vil møte etter hvert, og for at de skal bli mest mulig rustet til å takle dette skal jeg alltid oppmuntre dem til å være fornøyd med den dem er. For uansett str og fasong så er du fantastisk! Den som sier noe annet mangler hjerneceller og har garantert et så lavt selvbilde at de aldri vil kunne få det bra med seg selv.

Jeg håper virkelig at kjedene tenker seg om snart, og faktisk ser konsekvensen de skaper med å selge denne typen klær. For hva er vel vitsen med at barn skal følge moten, er det ikke viktiger at de får klær som passer til deres hverdag og oppfordrer dem til en aktiv livstil. 

Jeg kunne sikkert skrevet sider opp og sider ned om temaet, men jeg avslutter heller med å si ” Satans idiota som har laga de latterlige klærne, måtte dem  bli syd inne i et laken!” Og lover at det etter hvert vil komme noen litt mer positive innlegg, for dette kan bli deprimerende lesing! 

Kommunal avlastning, en fantastisk mulighet!

Lørdag, barnefri og et hav av muligheter. Men hva gjør jeg? Sitter i sofaen og ser på dårlige tvserier og trykker på macen. Egentlig brude jeg benytte sjangsen til å dra med meg kjæresten på shopping, eller finne fram skiene som ikke har vært i bruk de siste tre årene. Eller kanskje ta en lang kjøretur og bare nyte det gode været ute. Men sofaen er så fantastisk fristende når vi endelig kan slippe de daglige rutinene, når vi ikke må tenke på medisiner, mat og stell. Kanskje jeg skulle dra ut å spise middag, for når jeg ikke har barna hjemme nekter jeg å lage den selv 😉 

Det har hendt et par ganger at jeg har fått negative kommentarer om hvorfor vi har avlastning, om hvorfor vi “setter bort barnet”. Det er så utrolig egoistisk og lite gjennomtenk at noen sier dette, for de vet ikke hvor krevende hverdag vi har. Om du aldri har hatt et barn med spesielle behov kan du heller ikke forestille deg hva det vil si. Og det verste er at de som kommenterer dette negativt er gjerne de som har barnevakt annen hver helg til sine egene unger, bare for å dra på fest eller sosiale aktiviteter. Der er jo nøyaktig det samme vi gjør, men vår grunn er at vi skal hvile og sove noen ekstra timer slik at vi klarer de tre neste ukene med minimalt med søvn. Vi gjør ikke dette for å å være egoistisk, vi gjør det for å overleve. 

Men jeg har heldigvis lært meg at jeg ikke skal bry meg om de negative ordene, de kommer tross alt fra folk som er uvitende om hva livet faktisk er. Og det er på en måte synd i dem, som kan dømme andre på den måten. 

Så denne helgen skal jeg nyte og spare så lenge som mulig, for jeg vet at lilleskatten har det fantastisk fint og blir tatt svært godt vare på. Og når helgen er over har jeg og pappaen samlet så mange krefter at vi vil være mer tålmodige. For skal du ha barn er tålmodighet en svært viktig egenskap, og for å kunne være det må du ha det godt med deg selv. Og da vet jeg at vi kan gi en mye bedre omsorg en om vi aldri skulle få sove, hvile eller tenke på hverandre. Takk og pris for at det finnes en slik ordning, for den gjør at vi holder ut, at vi klarer å gå videre selv om vi er slitene og til tider frustrerte. 

Jeg regner med at du sitter med den del spørsmål om avlastning, så jeg skal forklare litt. Om du har spørsmål svarer jeg gjerne 🙂 

Den formen vi har for avlastning er vedtatt gjennom kommunen vi bor i, og det var helsesøster som sendte den inn for oss. Det tok lang tid fra søknaden ble sendt til vi fikk avlastning, for det ble gjort en del feil i forbindelse med søknaden. Men når det endelig var på plass har vi bare vært fornøyd. Du kan enten få avlastning i en bolig som styres av kommunen. Der vil det være personale som jobber og tar vare på barna, eller du kan ha noen private til å avlaste deg. I tromsø kommune er det svært få som har denne jobben, og om du ikke kjenner noen som kan ta på seg denne oppgaven må du regne med å vente lenge. I vårt tilfelle sa foreldrene mine at de kunne ta denne jobben, og de blir lønnet av kommunen for det. For at hun skal kunne gjøre dette må hun beregne å jobbe mindre, så derfor er det enormt viktig at hun faktisk får betalt. Det gjør også at vi ikke trenger gå rundt med dårlig samviktighet for at vi belaster dem med en såpas krevende oppgave. For de må som oss regne med minimalt med søvn, og de må følge alle rutinene til gutten vår. 

Håper du har en superfin dag, nå skal jeg gå å gjøre et nytt forsøk på egentid 😛 

Kvalitetstid, alenetid, egentid ?!!

Det hele startet med søknaden på grunn og hjelpestønad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her må noe gjøres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svært lite og har et mye større behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3åringer, skal vi ha rett på stønad fra nav. Tanken har falt meg inn før, men jeg har rett og slett ikke orket tanken på alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke så enkelt som det høres ut, og om du “bare” fyller ut rubrikkene i søknadsskjemaet må du regne med å få avslag. Og jeg er livredd for avslag, så det hele endte med 10sider egenerklæring på hvorfor vi var nødt til å få økonomisk støtte. For at den skulle bli så god som mulig tok jeg kontakt med legen vår på sykehuset, og sa at vi må få snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg føler at det er behagelig å komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig når jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har fått ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrålte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for å høres ekstremt tvilsom ut lar jeg være å si at hun var som en engel…(Men etter 3år med sykdom i familien har vi møtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp på skuldra til meg selv. 

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid å gjøre? Jo, når jeg skrev søknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker på at om jeg spør guttene mine om hva jeg heter så vil de svare “Mamma”. Men jeg klager ikke, for så lenge jeg kan puste å bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det høres så fint ut å si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette. 

Første forsøk var på formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg å sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hårvask med hårkur og en runde med hårføner, barbering av mine mannelegger (“Mamma, du ser ut som en mann på leggan!” ligg hele tiden i bakhodet…) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske når den ble kjøpt inn!) 

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hårkur og balsam, hårfønern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og følte faktisk en aldri så liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten å vite om det.

Midt i utskylling av balsam hører jeg telefon, som forøvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal være noe med ungene.) Så jeg røsker til meg hånduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i dårlig form, og de lurer på om det ikker er bedre for han å få komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. Så på bare noen få minutter hadde jeg kastet på meg klær, puttet det våte håret i en lue, røsket ut kontakten til hårfønern, funnet frem nøkler, ringt samboern og kommet meg ut døren. 

Så nå venter en dårlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hårene på leggene garantert varmer litt ekstra. 

Jeg ser nå at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre år i en slags mammadvale er det greit.