Når mamma blir rar og må på sykehus.

La oss snakke litt om noe vanskelig, noe vi helst ikke vil tenke så hardt på. Hva gjør vi som forelder den dagen vi blir så syk at vi må hastes til sykehus, den dagen barna våre må se oss sårbare. Den dagen vi ikke klarer ta vare på barna våre, men trenger å bli tatt vare på av andre? 

Hvordan trygger vi de kjæreste vi har, fra sykesengen? Hvordan gjør vi det for at de ikke skal bli livredde hver gang det hender? Hva kan vi gjøre for at de skal føle seg trygge, også når hverdagen blir tøff og kaotisk. Hvordan kan vi lære dem at sykehus egentlig er en bra ting, en plass som hjelper? Alle kan bli syke, og du vet aldri når. 

Når kroppen svikter blir du som et barn, da er det du som trenger omsorg.

Det er vel ingen tvil om at jeg har en tendens til dra på meg alle mulige rare sykdomstilfeller, og når jeg toppet det hele med en alvorlig infeksjon før jul en gang, ble hverdagen vår snudd på hode nok engang. Jeg ble akutt syk, jeg gikk fra å være en trygg og glad mamma til å ligge i fosterstilling og gråte av smerter. Jeg var så dårlig at jeg nesten ikke klarte svare på spørsmål, og vi fikk dårlig tid. Jeg trengte mannen min, og vi måtte ordne barnevakt på minuttet. Jeg måtte dra fra redde og gråtende barn, som så mammaen sin på sitt aller svakeste. Mammen som alltid holder rundt dem når de er syke. De må bli igjen hjemme. Og selv om de er i de beste hender, så er det vondt for dem. De vet ikke hva som hender i det samme mamma forsvinner ut av synet, enten med bil eller i værste fall med sykebil. Og når du ikke vet skaper din egen fantasi et bilde av situasjon, et bilde som kan være både skremmende og vanskelig. Og de minste barna opplever kanskje for første gang at den trygge voksene som alltid er der blir borte, de merker endringen på forelderens oppførsel. De merker at noe er galt. Det er skremmende, og det setter seg spor. 

Selv om vi kanskje ikke kan gjøre så mye der og da, kan vi både forebygge og gjøre noe i ettertid. For oss har det vært veldig viktig å skape trygghet for de tre barna som ble igjen hjemme. De tre som plutselig så sin mamma i fosterstilling uten evne til å gi dem trygghet. Dem opplevde mammaen forandre seg, de opplevde å se pappaen stresset og redd. De merket på barnevakten at alt va langt fra normalt. Men vi fortalte dem hva som hendte, vi prøvde ikke skjule det. Vi sa at nå er mamma veldig syk, nå må mamma ha hjelp. Vi snakket til dem og tilpasset informasjon etter alder. For selv om jeg var veldig, veldig syk, klarte jeg ikke slippe tanken på de redde ansiktene jeg dro fra. Så vi ga informasjon, vi sa ifra om hva som hendte. Til han på 13 sendte vi bilder, vi brukte sosiale media. Vi prøvde å gi ha et bilde av hva som hendte, slik at han ikke måtte lage seg sitt eget. Han som har lært mer om verden og forstår ha sykdom kan føre til. Han som skjønner at du kan dø av det. Og vi tok mange bilder, for å kunne snakke om alt i ettertid. Vi tullet med røntgen maskin som var tilpasset barn, vi snakket om usb-inngangen jeg fikk i armene. Og vi var glade for alle timene vi har brukt på tv-serier som omhandler helse. De vi har sett i lag, samtidig som vi har forklart det som hender tilpasset hver og en av ungene. 

En av USB-portene.

Når jeg var innlagt samlet vi småting vi kunne ta med hjem å vise, ting ungene kunne holde i hendene. Ting vi kunne snakke om. Vi tok med munnbind, den personlige tempmåleren du får, spypose, tropp til «usb-porten». Vi snakket om at bakterier kan spre seg, så munnbind var viktig, at også voksene må måle tempen i rumpa når de er syke, vi snakket om ledningene og medisinene som gikk rett inn i årene og vi viste frem hvor praktisk spyposer er, istedenfor en vaskebøtte. Vi ga noen få «sykehusting» et mindre skummelt bilde. 

Og de eldste barna fikk komme på besøk så fort formen min tilsa det, de trengte å se mammaen sin. Se med egen øyne at jeg var der, den samme som før jeg ble syk. Bare litt mer sliten. Og mannen brukte tid før han kom å forklarte at de måtte kle på seg gule frakker, munnbind og hansker, for å unngå smitte. Han forklarte at selv om de ville klemme, måtte det vente. Og jeg lærte dem at også å holde i handen selv om det er hansker mellom kan være en klem. Og de fikk spørre, om alle de små og store spørsmålene de hadde. En lurte på hvorfor fjernkontrollen ikke virket og den andre ville vite hva jeg fikk inn i armen.

Fine, tøffe guttene!

Jeg tror at ærlighet er tingen, jeg tror at jo mer vi viser av hvordan livet er, jo mer rustet blir barna til å takle disse vanskelige situasjonene. Og jo mer kunnskap vi gir dem, jo lettere blir det. For selv om det er umulig å unngå stress når slike ting oppstår, kan vi i alle fall gjøre det lettere for dem. Og for oss som ler mye og finner glede i små ting, har galgenhumor vært en fin ting. Også for ungene. Alt blir litt mindre farlig når du putter på smil og glede over små ting. Det er viktig å snakke om disse tingene, særlig i ettertid. Og mens alt står på, send et vink til skolen, til barnehagen, for barna endrer ofte adferd, kanskje den voksne de møter på dagen kan ta en prat med dem, kanskje det blir sett mellom fingrene på litt dårlig oppførsel. For vi kan ikke forvente at barna ikke blir preget. Vi river jo fra dem det tryggeste i verden, og det må de få lov å vise. Men vi kan gjøre det lettere for dem, med å gi dem informasjon og med å møte dem med omtanke. 

Så om du så mannen ta bilder av meg på akutten når jeg vred meg i smerter mellom sengebytte, så var det for at barna skulle få se nøyaktig hva som hendte. Det var jeg som ba om det, for jeg vet at det er så mye lettere å forstå når du har et bilde å vise. 

Så folkens, snakk med dine barn om at også mamma og pappa kan bli satt ut av spill. Snakk med dem om hvor bra det er at vi har sykehus, lær dem at det ikke er skummelt. For kanskje det hjelper dem litt den dagen krisen oppstår. Vær ærlig og la dem få innblikk i det du går gjennom, for det trenger dem. Om det er fysisk eller psykisk har ikke noe å si, de trenger å vite hva som hender. «Mamma har vondt i tankene sine eller mamma har ondt i magen sin og må fra hjelp fra legene. Tenk så bra at det går an!» Jeg er ganske sikker på at fagfolk er enige i at ærlighet er riktig vei å gå. Jeg har ingen utdannelse som sier at dette er rett, og det eneste jeg kan støtte meg til er min egen erfaring ut fra hvordan mine barn har det. 

“Skal aldri slippe mamma mer!” tenkte lillemor en god stund, før hun igjen stolte på at jeg var hjemme når hun kom fra barnehagen.

Og husk, aldri lov noe du ikke kan holde! Som en annen uheldigmamma sa:“Aldri lov nåkka du ikke kan holde. «Mamma må aldri på sukehus igjen, mamma e frisk no!» e livsfarlig. «Det kan godt hende mamma må på sykehuset igjen, men da e mamma bra heldig som kan få hjelp også må vi gjøre det beste ut av situasjonen»” Du kan aldri vite hvordan livet blir foran deg. 

Facebooksiden min finner du her! Og om du ønsker kan du følge hverdagen min på snap som Yvonne Jensen (steinihavet)

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg