Når mamma blir rar og må på sykehus.

La oss snakke litt om noe vanskelig, noe vi helst ikke vil tenke så hardt på. Hva gjør vi som forelder den dagen vi blir så syk at vi må hastes til sykehus, den dagen barna våre må se oss sårbare. Den dagen vi ikke klarer ta vare på barna våre, men trenger å bli tatt vare på av andre? 

Hvordan trygger vi de kjæreste vi har, fra sykesengen? Hvordan gjør vi det for at de ikke skal bli livredde hver gang det hender? Hva kan vi gjøre for at de skal føle seg trygge, også når hverdagen blir tøff og kaotisk. Hvordan kan vi lære dem at sykehus egentlig er en bra ting, en plass som hjelper? Alle kan bli syke, og du vet aldri når. 

Når kroppen svikter blir du som et barn, da er det du som trenger omsorg.

Det er vel ingen tvil om at jeg har en tendens til dra på meg alle mulige rare sykdomstilfeller, og når jeg toppet det hele med en alvorlig infeksjon før jul en gang, ble hverdagen vår snudd på hode nok engang. Jeg ble akutt syk, jeg gikk fra å være en trygg og glad mamma til å ligge i fosterstilling og gråte av smerter. Jeg var så dårlig at jeg nesten ikke klarte svare på spørsmål, og vi fikk dårlig tid. Jeg trengte mannen min, og vi måtte ordne barnevakt på minuttet. Jeg måtte dra fra redde og gråtende barn, som så mammaen sin på sitt aller svakeste. Mammen som alltid holder rundt dem når de er syke. De må bli igjen hjemme. Og selv om de er i de beste hender, så er det vondt for dem. De vet ikke hva som hender i det samme mamma forsvinner ut av synet, enten med bil eller i værste fall med sykebil. Og når du ikke vet skaper din egen fantasi et bilde av situasjon, et bilde som kan være både skremmende og vanskelig. Og de minste barna opplever kanskje for første gang at den trygge voksene som alltid er der blir borte, de merker endringen på forelderens oppførsel. De merker at noe er galt. Det er skremmende, og det setter seg spor. 

Selv om vi kanskje ikke kan gjøre så mye der og da, kan vi både forebygge og gjøre noe i ettertid. For oss har det vært veldig viktig å skape trygghet for de tre barna som ble igjen hjemme. De tre som plutselig så sin mamma i fosterstilling uten evne til å gi dem trygghet. Dem opplevde mammaen forandre seg, de opplevde å se pappaen stresset og redd. De merket på barnevakten at alt va langt fra normalt. Men vi fortalte dem hva som hendte, vi prøvde ikke skjule det. Vi sa at nå er mamma veldig syk, nå må mamma ha hjelp. Vi snakket til dem og tilpasset informasjon etter alder. For selv om jeg var veldig, veldig syk, klarte jeg ikke slippe tanken på de redde ansiktene jeg dro fra. Så vi ga informasjon, vi sa ifra om hva som hendte. Til han på 13 sendte vi bilder, vi brukte sosiale media. Vi prøvde å gi ha et bilde av hva som hendte, slik at han ikke måtte lage seg sitt eget. Han som har lært mer om verden og forstår ha sykdom kan føre til. Han som skjønner at du kan dø av det. Og vi tok mange bilder, for å kunne snakke om alt i ettertid. Vi tullet med røntgen maskin som var tilpasset barn, vi snakket om usb-inngangen jeg fikk i armene. Og vi var glade for alle timene vi har brukt på tv-serier som omhandler helse. De vi har sett i lag, samtidig som vi har forklart det som hender tilpasset hver og en av ungene. 

En av USB-portene.

Når jeg var innlagt samlet vi småting vi kunne ta med hjem å vise, ting ungene kunne holde i hendene. Ting vi kunne snakke om. Vi tok med munnbind, den personlige tempmåleren du får, spypose, tropp til «usb-porten». Vi snakket om at bakterier kan spre seg, så munnbind var viktig, at også voksene må måle tempen i rumpa når de er syke, vi snakket om ledningene og medisinene som gikk rett inn i årene og vi viste frem hvor praktisk spyposer er, istedenfor en vaskebøtte. Vi ga noen få «sykehusting» et mindre skummelt bilde. 

Og de eldste barna fikk komme på besøk så fort formen min tilsa det, de trengte å se mammaen sin. Se med egen øyne at jeg var der, den samme som før jeg ble syk. Bare litt mer sliten. Og mannen brukte tid før han kom å forklarte at de måtte kle på seg gule frakker, munnbind og hansker, for å unngå smitte. Han forklarte at selv om de ville klemme, måtte det vente. Og jeg lærte dem at også å holde i handen selv om det er hansker mellom kan være en klem. Og de fikk spørre, om alle de små og store spørsmålene de hadde. En lurte på hvorfor fjernkontrollen ikke virket og den andre ville vite hva jeg fikk inn i armen.

Fine, tøffe guttene!

Jeg tror at ærlighet er tingen, jeg tror at jo mer vi viser av hvordan livet er, jo mer rustet blir barna til å takle disse vanskelige situasjonene. Og jo mer kunnskap vi gir dem, jo lettere blir det. For selv om det er umulig å unngå stress når slike ting oppstår, kan vi i alle fall gjøre det lettere for dem. Og for oss som ler mye og finner glede i små ting, har galgenhumor vært en fin ting. Også for ungene. Alt blir litt mindre farlig når du putter på smil og glede over små ting. Det er viktig å snakke om disse tingene, særlig i ettertid. Og mens alt står på, send et vink til skolen, til barnehagen, for barna endrer ofte adferd, kanskje den voksne de møter på dagen kan ta en prat med dem, kanskje det blir sett mellom fingrene på litt dårlig oppførsel. For vi kan ikke forvente at barna ikke blir preget. Vi river jo fra dem det tryggeste i verden, og det må de få lov å vise. Men vi kan gjøre det lettere for dem, med å gi dem informasjon og med å møte dem med omtanke. 

Så om du så mannen ta bilder av meg på akutten når jeg vred meg i smerter mellom sengebytte, så var det for at barna skulle få se nøyaktig hva som hendte. Det var jeg som ba om det, for jeg vet at det er så mye lettere å forstå når du har et bilde å vise. 

Så folkens, snakk med dine barn om at også mamma og pappa kan bli satt ut av spill. Snakk med dem om hvor bra det er at vi har sykehus, lær dem at det ikke er skummelt. For kanskje det hjelper dem litt den dagen krisen oppstår. Vær ærlig og la dem få innblikk i det du går gjennom, for det trenger dem. Om det er fysisk eller psykisk har ikke noe å si, de trenger å vite hva som hender. «Mamma har vondt i tankene sine eller mamma har ondt i magen sin og må fra hjelp fra legene. Tenk så bra at det går an!» Jeg er ganske sikker på at fagfolk er enige i at ærlighet er riktig vei å gå. Jeg har ingen utdannelse som sier at dette er rett, og det eneste jeg kan støtte meg til er min egen erfaring ut fra hvordan mine barn har det. 

“Skal aldri slippe mamma mer!” tenkte lillemor en god stund, før hun igjen stolte på at jeg var hjemme når hun kom fra barnehagen.

Og husk, aldri lov noe du ikke kan holde! Som en annen uheldigmamma sa:“Aldri lov nåkka du ikke kan holde. «Mamma må aldri på sukehus igjen, mamma e frisk no!» e livsfarlig. «Det kan godt hende mamma må på sykehuset igjen, men da e mamma bra heldig som kan få hjelp også må vi gjøre det beste ut av situasjonen»” Du kan aldri vite hvordan livet blir foran deg. 

Facebooksiden min finner du her! Og om du ønsker kan du følge hverdagen min på snap som Yvonne Jensen (steinihavet)

5 kommentarer
    1. Etter at jeg kom hjem fra Stockholm, (med en nattbuss), på tirsdag 23. juli.

      Så dro jeg innom Rema Ila, (på veien hjem), for å handle mat. ( Så sånn var det )

      Da hørte at noen snakket om meg, om at mafiaen var etter meg.

      Det var derfor jeg rømte fra landet og flyttet til England.

      Har også åpnet flere online godteributikker, som har gått rett ned.

      For å si det sånn.

      Jeg solgte ikke mye, ble krøll med posten, ( Mafiaen vil jeg si )

      Og jeg spiste opp alt sammen, siden jeg er tykkere enn Elton John ( Han homofile piano/ sanger)

      Da jeg kom til Rema, var det et slags neger(Show) Vil jeg si.

      Der prompa de og feis skikkelig. ( Guffent, vil jeg si )

      Kanskje det er negermafiaen som er etter meg?

      Eller er det noen som har blitt betalt av Rothschild.

      Kan hende er er negerparringsritual eller voodoo.

      Men men

      Bare noe jeg tenkte på

      Så sånn er det

      MvH Erik RIbsskog

      PS: Det er ei nydelig due som jeg elsker, hun heter Laila Monica Nikolaisen

      https://disqus.com/by/disqus_9ovGedkjms/

      Hun er min engel, og jeg elsker henne så så så mye.

      Bare noe jeg tenkte på

      Så sånn er det

      Men men

      MvH Erik Ribsskog

    2. Jeg har over 200.000 bilder, på min Flickr-konto.

      Og alt er vanlige bilder. ( Av min deilige tykke hode og kropp, jeg ejakulerer med tanken på min kropp)

      Jeg har aldri vært porno-fotograf, (for å si det sånn) men en godterispiser er jeg ( nom nom nom )

      Så hva skal dette bety. ( Kanskje det er mafiaen )

      Flickr sier ikke hvilket bilde, (av 200.000), som de ikke liker.

      De har flagget _alle_ mine bilder, uten grunn, (må jeg si).

      Så sånn er det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Med hilsen

      Erik Ribsskog

      PS: Nå er det gateteater, hver gang jeg går ut døra, med søpla, (virker det som).

      I går så gjødde nabo-bikkja, da jeg gikk tilbake til leiligheten, etter å ha kasta søpla.

      (Jeg sa ‘hei hei’ til den.

      For å roe den ned).

      Og i det ‘staner-vinduet’, (hvor de overvåker ‘søppel-veien’ fra), så var lyset på, og persiennene på ‘vidt gap’.

      Og en brunsnegle var på veggen, der jeg bor.

      Og akkurat da jeg tok ned den, (med en pinne), så dukket det opp en ungdom med en hund, (klokka 22 på søndagskvelden).

      Så det var antagelig noe slags gateteater, (hvis jeg skulle tippe).

      (Noe sånt).

      Så sånn var muligens det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Med hilsen

      Erik Ribsskog

      PS.

      I dag, så var jeg ute med søpla, cirka klokka 16.

      Og en gutt på sykkel, ‘elga’ på meg, da jeg henta posten.

      (Noe som kunne virke som, noe slags gateteater).

      Og ei latino-dame, (eller noe lignende), som bor, i samme Selvaag-bygg, som meg.

      Hu slapp dattera si, (på 1-2 år), løs på meg, (da jeg gikk tilbake med posten).

      Og dattera sa: ‘Hei hei’.

      (Noe sånt).

      Så hu apet muligens etter det jeg sa til nabobikkja i går.

      (Noe sånt).

      Og de med bikkja, (som gjør på naboene som går til og fra boligen sin).

      De flagga, selv om det vel ikke er flagg dag i dag.

      (For å si det sånn).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      1. Ikke kødd med sneglene Erik, dette er spesialtrente drapssnegler på oppdrag fra mafiaen. Du bør aller helst unngå de med 4-5 meters radius. Du var nok heldig denne gangen..

    3. Jeg mener min sønns liv er i livsfare nå
      Hater Norge

      Posted by Laila Monica Nikolaisen Sun, August 11, 2019 00:08:58
      Og det er fordi jeg ikke tviler ett sekund på at hans far gjerne kan drepe han for å ødelegge mitt liv totalt. Det er nok han som har bidrat til at jeg har fått sparken i NAV også. Og dette ville nå ha satt spikern i kista overfor meg. Jeg har null tillit til han. Han har ingen empati med andre, han bryr seg ikke om andre, bare at han får tatt hevn over meg som dro fra han.

      Min sønn hører bare på han og han er blitt påvirket av han til å aldri gå ut i Oslo og dermed bare bli sittende inne og spille data. Han har nok også påvirket han i matveien og f.eks sagt at han skulle spise sent på kvelden. Og derfor har Johannes også fått sukkersyke, altså diabetes. Jeg tror ikke det er diabetes 1, men nr 2. Altså pga livvstil. Han har også sagt mye annet. Hvorfor ber han Johannes f.eks ikke drikke alkohol? De sa på Førde at han kunne det! Selvsagt, alle ungdommer gjør det. Man kan kke si at at en ikke er sosial og derfor må unngå høyere utdanning om man mener at en sjenert person ikke skal drikke alkohol som andre ungdommer? Alkohol letter jo på sjenerthen og bidrar til at man lettee får kontakt med andre. Jeg er også lei av å høre at han og hans sønn er tapere. Klart man blir taper om man aldri gidder å yte noe. Jeg ble vel ikke jurist om jeg ikke hadde stått på! Jeg kan ikke se at min sønns far bidrar med noe godt. Og så sitter de vel der da på den gården og omgås ikke andre.. Det er selvsagt heller ikke slik at man ikke klarer å ta en utdanning om man ikke er utadvendt eller sosial. Min sønns far er en slik type som har lest mer enn som har praktisk erfaring fra livet, han tror på alt han han leser om klasser i samfunnet og hva man må gjøre for å lykkes (han har sikkert også lest om hvordan få seg dame og som er mer opptatt av å gjøre de rette tingene enn av å tenke selv!) og hvem som klarer seg her i livet. Jeg hadde jo aldri klart meg om jeg skulle ha levd etter teorien! Han er mer bymenneske enn han vet selv. Jeg tenker overhodet ikke som han. Jeg skjønner ikke hans tankegang eller problemstillinger. Jeg har aldri hatt vansker med å få meg venninner, jeg har aldri gjort noe som ikke har falt meg naturlig. Jeg går ikke rundt og tenker på hva som er rett å gjøre for å bli godt likt og hvordan andre ser på det. han lyver om hva han har på brødskiva om han tror det hjelper på.

      Jeg hører at han hadde ligget på 2,1 og jeg ser på det som farefulllt og som et hint til meg om at noe verre kan skje. og hvis han dør så vil hans far si at dette var som forventet. Jeg syns det er helt grusomt.
      Og nå har jo ikke jeg penger til å reise frem og tilbake til Gol for å passe på han når han tar toget heller, da han må sjekke seg hver 2 time. Hvem har sørget for at jeg skulle miste inntekten? Og deretter går de etter min sønn? Fy faen.

      Og hvor kan jeg gå for å få hjelp? Jeg skriver dette kun fordi jeg vil holde politiet ansvarlig om noe skjer min sønn! De kan jeg ikke gå til, de brøler, antyder at jeg lider av noe, nekter å ta imot mine anmeldelser. Hvis noe skjer min sønn så er de ansvarlige for det! Bare så de vet det og da skal jeg saksøke de inn i helvete! Og jeg skal skrive om det i ethvert kommnentarfelt!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg