Rutiner, hva er det?!

Vi kræsjet inn i hverdagen, men heldigvis ler vi mer en vi griner!

Rutiner skal kjøres på plass, sånne som skal gjøre at hverdagen går enklere. Men vi er ikke så flinke, så de jævla rutinene sklir unna som gele mellom barnefingre.

Når det kommer til middag har rutinen blitt at vi krangler om hva vi skal ha minuttet før det må kjøpes på veien fra jobb til barnehagen. Og her snakker vi krangler, akkurat som trasige 5åringer. Med beskyldninger om at den ene har lange nesehår og at den andre er tøffest. Heldigvis er vi ferdigkranglet når vi har barn i bilen!

Neste rutine er å komme seg ut døren før småfuglene, og selv med ammefri og studentmann går det rett til helvete. Første dagen var totalt krise, og om noen hadde filmet oss ville det vært bestselgende tv. Blod, svette og tårer! Babyen var overlykkelig når vi leverte henne i barnehagen og vinket hade før vi var klare å gå. Og sånn er det enda.

Hver dag sier jeg at vi skal finne frem klær til dagen etter, pakke barnehagesekken og legge til rette for plankekjøring. Og hver dag glemmer jeg det så fort jeg snubler mot senga for å få 2-3minutter søvn.

For vi hadde altså ikke klart å lage en unge som kunne sove nei. 1år trodde vi det, men nå er det snudd. Vi har 2 som holder oss våkene. Dessverre er det andre årsaker enn uvaner til det, så vi må pent finne oss i å være bekymret og trøtt!

Vel, den eneste rutinen som er på plass er klesvasken! Når det regner vasker jeg døgnet rundt, for sølepytter er perfekt å bade i. Å resten vasker jeg søndag, på helligdagen, mens jeg ber til høyrer makter om at den fantastiske vaskemaskin og tørketrommelen vil vare evig. De jafser i seg enorme mengder klær, og spytter dem ut helt rene. Til og med de ekstremt skrittene klærne til datteren som lærer å spise selv. Og med stramt program klarer jeg å vaske alle de 7maskinene som må til for at vi og barna skal slippe å gå naken.

Ellers har vi en lang vei å gå, jeg innser det. Hverdagsrutiner tar på å lage etter 1år hjemme med baby. Men det ordner seg, før eller siden.

Følg oss gjerne på snap for små innblikk i hverdagen vår!

Hjelp, bagnehagestart!

Hjelpe meg, hun er jo bare 13mnd. En liten baby, langt fra klar for andres omsorg. Bare mamma er best. Kanskje hun nekter å spise,kanskje hun vil sulte. Enn om hun blir lei seg å ingen ser henne. Hva om hun klatrer over gjerde og strikker av. Skal jeg slippe henne alene ut i verden!! Hva om mor i huset eksploderer før morgendagen av vanskelige tanker?!

Hjelp, for i morgen starter lillemor i barnehagen. Å hun er mer en klar, men det er ikke mammaen. Jeg går rundt med alle slags katastrofe tanker og det er tett før jeg biter negler av nervøsitet og frustrasjon. Livredd, skrekkslagen og temmelig hysterisk! Hvorfor i alle dager skal dette være så skummelt. Egentlig er det jo helt ok, og vi har jo hatt god tid å forberede oss. Men nei, mammahjerte vil ikke slappe av. Å det enda det har vært gjennom det samme to ganger før. Jeg vet at det går bra, all logikk sier at jeg kan slappe av og hjernen sender ut krisetanker. Enn om, hva hvis og hvordan?! Vel, det er bare å innse at jeg er å blir en mamma, og da får jeg finne meg i å være slik.

Og feige ut kan jeg ikke, for neste uke skal jeg på jobb. Og jeg gleder meg, selv om det er motstridende følelser som sliter meg alle veier i kveld!

Følg oss gjerne på snap for det er der vi er mest aktive i en hektisk hverdag 😊 eller på instagram der jeg legger ut romantiske bilder av de fine perfekte  øyeblikkene vi innimellom har. Og husk at det altså ikke er sånn hele tiden! 😂

Oslosommer

Oslo levere! Sommer, varme og nattesøvn. Ja eller den søvn kan diskuteres, men han som trenger å sove mest er ikke den som holder oss våken heldigvis. Lillemor hoster om natta og sover fryktelig urolig, og vi tipper at varmen er den del av årsaken. Men den rennende nesen og de røde øynene er vel gjerne allergi, for hun er dessverre rimelig disponert for det gjennom arv. Nå er det jo ikke så vanlig at så små blir urven av sånt har jeg forstått, men det er vel liten tvil ettersom det er når vi er ute plagene øker. Om morgenen er hun helt fin, og hun har heller ingen andre sykdomssymptomer. Sånn utenom mer eksem, som nok skyldes solkrem. Men det er lite å gjøre med den saken. Min form var også temmelig laber når vi kom, så flyturen ble en pine. Var sikker på at hode skulle eksplodere! Bihulene var nok tette av gugge og hosten jeg enda sliter med tyder på et ufint virus som ble med på ferie. 

Men vi koser oss uansett, og det føles så uendelig godt å se at alle ungene er som du forventer at barn skal være. Aktive, fornøyde og klare for action fra de våkner til de legger seg! Jeg kan faktisk ikke huske sist vi gikk en hel uke uten at mellomste hadde det vondt, og selv om jeg ikke skal bruke tiden på å bekymre meg gruer jeg meg til vi skal hjem. Selv om det er meldt litt regn innimellom, skal tempen uansett være høy. Så vi krysser fingere for at det er nok. 

Før vi dro var jeg noe bekymret for å ikke ta med rullestolen som vi har brukt som avlastning, men det har gått over all forventning. Vi har tilpasset oss og tatt pauser ofte, og passet på at vi har gode pauser i løpet av dagen. Den eneste gangen han fikk vondt var når han hadde badet litt for lenge, og det er helt normalt. Det er ikke så varmt i vannet, selv om solen varmer godt. 

Det er så godt for mammahjerte å se at barnet mitt har det supert, se han sprudle og se at han ikke trenger å tenke vanskelige tanker når kroppen stritter imot. 

Endelig litt sol på en hvit nordnorsk kropp som hyler etter d-vitamin og enda mer solkrem! 

Sterke gode pappa passer alltid på!

En kort oppsummering av det vi har gjort til nå er å spise tonnevis av is, badet i et vann ikke så alt for langt far her vi er. Vært på shopping over grensen for å kjøpe snop og brus, byvandring i oslo og i dag et besøk i Tangen dyrepark. Ungene er storfornøyde og er ute det meste av tiden, ja de to største altså. Minste vil helst ut hele tiden, men må ha litt flere pauser inne enn brødrene. Hun elsker sommerlivet og hun elsker å være i farta. Så det er ikke noe problem å dra rundt med henne. 

Ville helst klatre over for å ta fuglene, ikke mye idyllisk titting med henne på tur!

De første som møtte oss i dyreparken! Som forøvrig er en liten park som passer oss perfekt, særlig når du har en lite utålmodig sjel med deg. Akkurat passe stor! 

Veldig, veldig gøy med de fuglene altså! 

Ganske sikker på at han der brukte oss som underholdning! 

Vi tar en dag av gangen, og regner med vi vil ha veldig mange fine minner når vi vender hjemover. Men vi må i alle fall bade mer, det er helt sikkert! 

Tusen takk for alle tips til aktiviteter, vi setter stor pris på det! Uten dem ville vi aldri tenkt på dyreparken! 

Facebooksiden min finner du her! Og du kan gjerne følge oss på snap hvor jeg deler aktivt hva vi holde på med. (Yvonne Jensen (steinihavet) )

Ferdig med uflaks sa du?!!

Så du trodde vi var ferdige med uflaksen vår? Nånei du, det var litt mer på lur. Gud forby å la et frossent par fra NordNorge får slippe billig unna å komme seg avgårde på ferie med tre søte små uten å få all verdens hindringer på veien. Det går da ikke. 

Litt usikker på hva det er for en straff vi får, men nå må det da holde. Å kan jeg eventuelt bytte det inn med fengselsstraff, eller husarrest med armbånd rundt foten?! Tipper det vil skape mindre stress en hva de økonomiske utfordringene gjør…Men grei, om det er straff så treffer den god, jeg innser det. 

Vel for de som henger seg på kan jeg kort oppsummer de siste ukene, og det startet med en storservice på bilen, som var planlagt og null stress. Men den ufine lille ulyden i motoren vi hørte, den var stress. Så under servicen skulle det byttes et drivhjul eller noe sånt i dynamoen, men neida. Den jævla skiten var på vei å ta kveld, å hele måtte byttes. (Kaster tusenlappene ut vinduet!) Vel, DET skulle ikke stoppe der nei, for da vi skulle hente hjem campingvogna røk kroken, under kjøring. Ikke så alvorlig at den falt av, men den løsnet, gikk ut av lås. Berging måtte ringes til vogna, og verkstedet fikk seg enda mer jobb, sånn rett før ferien når de allerede har alt for mye å gjøre. En elektrisk krok koster, og når forsikringsselskapet påstår at dårlige/humpete veier ikke er ytre påkjenning og at det er en kjent feil at kroken går ut av lås!!? under kjøring, så er det bare å starte krangelen. Vi mener det åpenbart er en forsikringssak, de vil krangle. Men det kan umulig være vanlig at kroken skal løsne under frakt, hva om vi møtte et vogntog i en nedoverbakke. Det hadde gått til helvete for å si det mildt. Heldigvis var vi nå ute i ødemarka når det hendte. (Riksvei, selv om det kan diskuteres om det faktisk er en vei slik standaren er blitt.) Men vi mannet oss opp, greit nk. Vi skal vel klare å leve billigere så vi ikke må avlyse ferien, og når verkstedet tar inn bilen å får den fikset så vi skal rekke fristen for å kjøre går alt bra. Helt til jeg skal starte kjøleskapet i vogna, og gjøre det klart til langtur. 3dager etter veien for så 2-3uker på camping sør i Sverige med 30grader å sol. Men den faens skiten funket ikke, og da vi hadde sjekket å byttet alt mellom himmel og jord som kan være feil, innså vi at det her var ikke en typisk feil. Kjøleskapet ble levert på verksted, dem plages og sist beskjed var at det her blir dyrt! Vi er ferdige med forsiktig optimisme om at dette kan løse seg innen rimelighetens grenser. Ferien ble avlyst og jeg gråt og ungene gråt. Faens skit, det suger å være voksen. 

Så kom et lysglimt, en utstrakt hånd! Idiotisk stolthet ble satt til side, og ferien ble sikret. Billettene er bestilt til Oslo, hvor vi får låne leilighet og bil. Det var lykkelige barn som fikk høre at det blir ferie, som lovet. Egentlig er det varmen vi søker mest, hadde det vært 25grader å sol her kunne vi alle ha taklet enda en sommer hjemme, men når det høljer ned å vi slår den ene dårlige vær-rekorden etter den andre er det ingen ting mer vi savner en varme, og mer nattesøvn. For mellomste sliter virkelig nå som vi har surret med 5grader å regn i en evighet. 

Og så ble lillemor syk, vi kjører på med dobbelsidig ørebetennelse, feber og null nattesøvn på henne. Og når det plusses på kvoten urolig nattesøvn på mellomste, blir det ikke så mye tid til hvile. Vi får bare håpe at hun ikke blir dårlig igjen, for vi dør nok av kulde og lengsel om vi ikke kommer oss med flyet som vi venter på. Satser på at antibiotikaen dreper det som troller i ørene. 

Så klarte eldste å tippe på sykkelen, litt uvisst hvilket triks det var. Men det må ha vært jævlig tøft siden sykkelen fikk en real trøkk. Jeg vil helst ikke tenke på hva det koster å fikse, for det er girsystemet som fikk mest juling.

Nåja, en sykkel er jo egentlig bare småting. Så da jeg kjente svilukt fra badet i dag tidlig hylte jeg av frustrasjon og du kan trygt si at samtlige ord fra den mørke siden ramlet ut over leppene mine. Skrekk å gru, vi har ikke glemt at stikkontakten under vasken på kjøkkenet tok fyr i vinter. Det var bare å få koblet fra alt, å sjekke hvor lukta kom fra. En bukse hadde på et mystisk og nesten umulig vis kilt seg fast inni tørketrommelen, og om vi ikke hadde stoppet den tidsnok ville det vel endt ille. Men der kom hysteriet mitt bra med skal jeg si deg, så hyppige sjekkerunder innom badet når klær vaskes og tørkes vil jeg fortsette med. Heldigvis klarte mannen og pappaen min å fikse den, så vi slipper reparasjon og det som verre er. 

Hun prøve å rømme, og det skjønner jeg godt. Har vurdert flere ganger å hoppe ut av vinduet å springen avgårde.  

Men ærlig talt, nå må vel den faens uflaksen være brukt opp?! Kanskje vi kan få lov å få tre herlige uker i hovedstaden hvor vi kan nyte tiden samme, sove mer en vanlig og storkose oss med småkrangling mellom ungene og massevis av is. 

Koffertene fylles i alle fall sakte men sikkert, for tirsdag stikker vi! Ja om ikke det kommer noe mer i veien da. 

PS. Kom gjerne med tips til hva vi kan gjøre der nede, og helst ting som koster så lite som mulig. Hva er den perfekte sommerdag for barn i Oslo?  🙂

Facebooksida mi finner du her! 

Og legg meg gjerne til på snap som: Yvonne Jensen (Steinihavet)

Lys i tunnelen, og feber i bagasjen!

Er det mulig? Hva er det som er galt med oss?! Hvordan makter er det som er imot oss. 

Vel, som jeg skrev i går måtte vi avlyse ferien på grunn av økonomi. Litt for mange feil har tømt sparekontoen vår på alt for kort tid, og det gikk ut over ferien. Vi bruker ikke penger vi ikke har på sånt. 

Men så ble en hånd strekt ut til oss, med kun et ønske om å hjelpe oss. Et enkelt menneske ville hjelpe, så vi kunne ta med barna på tur. Barna som selvfølgelig klarer seg fint uten ferie, men fortjener det inderlig. Vi trenger å komme oss bort. Mellomste trenger varme, og den kan vi ikke gi han i Tromsø. Vi fikk penger, så vi kommer et lite stykke på veien. Penger som kommer uendelig godt med. Vi er så inderlig takknemlig for dette, for den hjelpen vi ikke forventet. For at noen bare ønsker å gi oss dette uten forbehold. Det varmer så enormt, og jeg går rundt med tårer i øynene av glede. Jeg har nesten ikke ord for hvor godt det føles, selv om det er tøft å ta imot hjelp! Men hvorfor skal det være så vanskelig å få hjelp, når jeg gjerne gir den selv?

Det blir ferie, vi vet bare ikke hvordan. Eneste målet vi har er at det bør være varmt. Utgiftene får vi fordele utover høsten, for vogna må fikses. Dessverre er kjøleskapet fortsatt like ute av drift, og en del andre slitedeler må kjøpes inn. Men med at vi fikk litt hjelp gjør at vi ikke må bortprioritere den gaven vi faktisk hadde lovet barna. For å ta fra dem en ferie er som å ta tilbake en gave, og da er det lov å være lei seg og skuffet. 

Vel, humøret kom på topp igjen og vi gikk igang med nye plager. Men, og det er jo alltid et men med oss, så tok feberen til lillemor seg opp igjen, og du kan trygt si at hun har vært dårlig i natt. Det som var litt uro på natta siden lørdag har vært gråt og null nattesøvn. Så det ble legebesøk, og hun har ørebetennelse. Så nå får hun medisin, og vi håper hun bedrer seg snart. 

Men jeg skal innrømme at det føles fryktelig urettferdig! Og jeg håper virkelig at reiseforsikringen vår dekker noe av det vi taper på plassen vi har booket og betalt i Sverige. For nå blir det for sent å kjøre uansett, for lillemor må få tid å komme seg! 

Takk og pris for alle dem rundt oss som støtter oss, de som orker å høre på sutringen min og de som stiller opp! 

Nå får vi bare ta en dag av gangen, og så finne ut hvor vi drar. Men shorts, is og brus skal vi få til! Mulig det blir flybilletter sørover som blir løsningen, sas kjører vel enda tilbud på barnebillettene!

Facebooksiden min finner du her! 

Og du kan følge oss på snap som yvonne jensen (steinihavet)

Vi kan ikke dra, det blir ikke ferie.

Det finnes bare en ting som er verre enn å ikke kunne ta barna med på ferie, og det er å måtte avlyse den.

Følelsen jeg sitter med er så råtten, så ekkel. Jeg vet jo at det ikke er vår feil, men det hjelper ikke når jeg må skuffe guttene. De har gledet seg, for sist sommer fikk de en søster i feriegave, og det er ikke bare å farte avgårde med en nyfødt baby.

Og det svir, for de fortjener det og mellonste trenger det. Han trenger varmen, pausen fra smertene.

De trenger ikke nedturen det gir dem at vi ikke kan dra, da hadde deg vært lettere om vi bare skulle være hjemme i utgangspunktet. Nå knuses alle de uskyldig forventningene, og det knuser hjerte mitt.

I dag er det vondt å være mamma.

Nå skulle vi vært ferdigpakket, vogna skulle vært koblet på bilen og vi skulle vært klare for langtur. Lillemor skulle få sjarmere oss med ustø skritt i sommerkjole og vi skulle spise is hver dag. Alt lå til rette, til og med været. Som jo kan være lumskt også sørpå en plass i Sverige. Men der snør det i alle fall ikke i juni.

Men nei, bilens utgifter gjør at vi står igjen med fint lite. Men vi tenkte at det klarer vi, det er bare å være mer sparsommelig. Så oppdaget vi at kjøleskapet var defekt i campingvogna, og nå har vi prøvd alle mulige triks for å fikse det. Men nei, kjøleskapet er fortsatt varmere inni enn utenfor døren.

Plassen vi har booket og betalt går forbi oss, vi må ha hjelp til reprasjon og hvor mye ekstra må vi bruke på dette? Sånn på toppen av alt det andre.

Om vi bare kunne vinne i lotto, om bare veien vår hadde vært litt annerledes. Om vi bare for en gangs skyld kunne ha en sommer uten vonde bekymringer.

Det spøker for ferien!

Sommerferie sa du? Jepp,og det betyr åpenbart katastrofe for vår del! For alt går galt, hvert bidige år.

I fjor ble vi forsøkt svindlet med krav om gjeldsordning. Akkurat det jeg trengte høygravid, syk og temmelig blakk etter at barneutstyr var kjøpt inn. Heldigvis viste det seg å være svindel, men vi måtte jo gå å være bekymret noen måneder først.

Et annet år som er friskt i minne er da nav klarte å gi oss avslag på rettmessig stønad med begrunnelse om at vi hadde rett på den. Som om ikke vi var slitene nok fra før måtte jeg bruke ferie på å skrive klage.

Og i år er da ikke noe unntak…

Først gikk kroken på bilen til faens under kjøring med vogn på slep. Berging måtte til, og til verksted det bar. Vi trodde jo at superforsikringen som skulle dekke ytre skader var god nok, men neida. Her må IF krangle,for veien kan da ikke være så dårlig i nordnorge at ytre påkjenning går ut over kroken…jeg skal for øyeblikket la være å skrive ned mine tanker om den som har behandlet saken. Og klage er sendt, tro meg. Så enten må vi ut med 15000 for ny krok, eller 4000 i egenandel. De må jo bare bruke 4-6 uker på sjekke ut klagen. Og vi skal på ferie om 2dager. Med bil og vogn.

Men det var da ikke nok nei, for den mystiske ulyden fra motoren som skulle være en liten del, viste seg å være dynamoen. Den er jo ikke akkurat billig den heller. Og med en egenandel på 10000kroner for denne typen trøbbel, har jeg lyst å grine. Forsikringen dekker dog denne saken…(best for dem, selv om det bare er snakk om noen tusenlapper).

Takk og pris for et fantastisk verksted som tar inn bilen på mandag å får den klar. Bare synd at jeg skal svi av 25000kroner på dette, sparepenger og feriepenger. Det er slike dager jeg skulle ønske vi hadde to fulle inntekter.

Så skulle jeg sjekke kjøleskapet å vaske det, i vogna. Den som skal bringe oss på ferie… Å hva oppdager jeg? Joda, det er varmt som i syden der inne. Ja faktisk minst 15 grader mer en ute. For her regner det smådjevler og er iskaldt. Vi trengte virkelig at kjøleskapet skulle ta kveld ja. Det var jo så jævlig bra, særlig siden det er lillemor sin første bursdag. Hurra liksom, det er ikke så lett å holde humøret oppe når alt går galt. Hun sover heldigvis nå, så da kan jeg være sur igjen.

Småfuglene må vite hva vi gjør nå, men uten kjøleskap kan vi ikke dra noen veier. Vi må i alle fall finne ut hva som er feilen, og håpe at det koster minst mulig. For nå henger ferien i en tynn, tynn tråd. Og vi trenger sol og varme, særlig mellomste som har det kjipt i kulda som er nå.

Å bli hjemme betyr at han ikke får de ukene med varme han sårt trenger, og jeg var jo så dum at jeg sjekket værmeldingen der solen blinket mot meg, og et tosifret tall på gradestokken fikk meg til å drømme romantiske drømmer.

Nå går jeg å gir litt opp, før jeg legger meg. Humøret er nok bedre i morgen, for da skal det feires 1årsdag for den lille solstrålen vår.

Facebooksiden min finner du her!

Ammefengsel.

Gaaaah, noen dager føler jeg meg bare som en eneste stor pupp! Ja en slapp, hengende og rennende mammapupp. En slags vandrende melkestasjon uten andre formål i livet enn å være parat ved minste tegn til misnøye. Jeg føler meg uten frihet, som i et fengsel. 

Inni meg hyler jeg av frustrasjon, griner mine modige tårer og fordømmer mannen som ikke kan amme. Ja for jeg skulle gladelig delt litt av denne fine flotte tiden med han. Han kunne tatt alle rundene hvor jeg holder på å tisse meg ut, når jeg ønsker å sitte å se på tv i ro og mak med armene fri, når jeg vil sove hele natten og når de små skarpe priaja tennene biter meg til blods. 

Men utenpå smiler jeg, ser ned på det lille bustetrolle mitt og venter på bedre dager. 

For egentlig synes jeg ammingen er fryktelig herlig, selv om den er hardere arbeid en hva jeg hadde forestilt meg. Tenk at jeg kan gi denne nærheten og denne næringen til den fine lille jenta vår. Det er godt å slippe styret med flasker. Vi kan være spontan, vi har alltid en melkeskvett med oss, ikke må vi ha rent vann, ingen flasker og ingen dyr morsmelkerstatning.

Endelig var det min tur å amme lenge, for det var det jeg ønsket.

Så neste gang jeg føler meg fanget, innestengt og småsprø skal jeg bite tennene sammen og huske at småbarnstiden plutselig er over. Som jeg har gjort alle de andre dagene. For selv om jeg synes ammingen er bra, så kan den være temmelig slitsom også. 

Men ikke snakk om at vi orker noen grusom runde med avvenning om vi ikke må, nei da skal hun heller få henge fast i puppen min selv om jeg blir både lei og sur innimellom. Hun digger den, den er hennes store trygghet, hennes trøst, hennes pute, hennes ultimate belønning. Så kan jeg heller forbanne at mannfolk slipper billig unna, og sende noen skulende blikk på min tv-seende mann. Heldigvis er det mange,mange fine studer, der jeg kan se dypt inn i øynene på den lille jenta som ser på verden med undring. Stunder hvor jeg kan se den lille dukka sovne trygg og mett, hud mot hud. Stunder hvor jeg kjenner den ultimate følelse av lykke.

“Ja, der var det en bråkete måse! Se på den du mens melkespruten stå opp i nesen min, midt under den verste utdrivingen. Vi sitter heldigvis ikke midt i sentrum å viser puppen til alle som går forbi…”

Og snart er det 1årsjubileum, vi har klart det denne gangen! Og jeg er så uendelig stolt over egen innsats, for det var langt fra enkelt! 

Facebooksiden min finner du her! 

Kalde og avvisende søringer.

"Dem sørpå er så kalde og holder seg mest for seg selv. Der kan du ikke regne med å hilse på naboen eller folka du møter i gata!"

Det er ikke til å legge under en stol at når det snakkes om sør så blir folkene puttet i en boks hvor de holder seg for seg selv.  For hvorfor skal vi ellers si at i nord er vi varme, imøtekommende og gjestfrie. Men stemmer nå dette?

De siste dagene har vi brukt i den sørlige delen av landet, og ganske mye av tiden har vært på offentlige plasser som butikker, tog, trikk og parker. Vi har vært masse ute, for vi kan ikke gå glipp av de mengdene D-vitamin som sendes ned på oss. Hjemme i nord er det iskaldt, og da må vi nyte varmen når den er der.

Å som de frosene nordlendigene vi er skulle vi altså møtte kalde skuldre over alt. Ja vi skulle faktisk hakket tenner av kulde. Vi er tross alt høyrøstet, banner ustanselig og skremmer selv spøkelsene med hvitfargen vår. Det er ingen tvil om hvor vi kommer fra.

Men det vi har møtt er varme og snakkesalige mennesker som har skravlet i vei med oss. Vi har blitt stoppet på gaten av flere som sytes lillemor var utrolig søt, ja uten av vi i det hele tatt sendte et blikk i retningen deres. (Mammahjerte banker ekstra av stolthet, for en hærlig følelse!) Vi har ammet på folksomme plasser, og alt vi har møtt er varme blikk og smil. Vi har fått glede og latter når den lille makken vår klappet folk bak oss på toget på hode, og når hun sjekket ut hårkvaliteten. (Flau mor, men det gikk fort over når alt vi fikk tilbake var smil og glede!) Vi har møtt forståelse når vi har brukt tid i billettautomaten til NSB, som forøvrig oppfyller kravet kald og avvisende, og den eneste gangen vi har møtt på uvennlighet er når et pøbelfrø hadde det så travelt med å komme av toget at han snublet over vogna, fordi han ikke kunne vente de få sekunder når vi trillet ut. Vi tok på oss voksenrolle , han måtte pent vente på tur. Neste gang kan ham velge togvogna uten mulighet for rullende.

Men han var absolutt ikke standarden for denne turen, og det er bare tull at du ikke blir møtt med like mye varme og gjestfrihet i sør, som du finner her nord.

Så til alle vi møtte på vår vei, takk for måten dere møtte oss på! Vi sitter igjen med gode tanker om både hundefolk og de berykta utlendingene. Det var tross alt mange svensker på vår vei som gjerne slo av en prat.

Så det er kanskje på tide at vi slutter å skryte nordnorge opp i skyene når det kommer til vennlighet. For vi er absolutt ikke bedre enn dere i sørnorge!

17mai er ikke for alle.

Så kommer dagen igjen, som egentlig bare skal være en strålende dag, barnas dag. Men den er ikke for alle barn.

Så for å kunne være samlet som familie må vi ta hensyn til den som ikke orker støyen som oppstår. Han som klarer en halvtime i bråket av hylende barn, skravlende voksene og hundrevis av grusomme fløyter som skjærer i øret til alle og enhver.

For han er ikke dagen morsom i det hele tatt, han kan ikke være sammen med kompisene på en overstappet skole hvor taket nærmest stiger av lydbølgene som oppstår. Han vil gjerne, men klarer ikke.

Så når toget er over er han allerede utslitt, og resten av dagen må tilbringes roligere. Langt unna all den unaturlige støyen. Og jeg skal innrømme at selv om det begrenser oss, så er der helt ok. Jeg liker ikke at barn får rope å skrike så mye de vil inne, jeg finner fløyter irriterende og vi har heldigvis 364 andre dager i året vi kan skravle med kjente og bekjente. Ja for de andre dagene er det lett å høre hva sidemannen sier, det er det ikke innendørs på nasjonaldagen.

Det er ikke synd i oss selv om vi må ta hensyn andre ikke trenger å tenke over. Vi har bare fått litt ekstra humper i veien vår, heldigvis har familien gode dempere.

Men vi feirer vi også, men på vår egen måte. På den måten som gjør at vi kan være samlet som familie. Vi spiset kake, is og pølser. Vi har flagg og vi koser oss i hverandres selskap.

Det går heldigvis an å ha en strålende dag selv om vi ikke følger strømmen, og i år skal vi prøve oss på noe helt nytt. Så turklær er byttet ut med penklær!

Jeg håper alle får en fin feiring, uansett om du kan være med i toget, eller om du må se det på tv.