Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

"Dem sørpå er så kalde og holder seg mest for seg selv. Der kan du ikke regne med å hilse på naboen eller folka du møter i gata!"

Det er ikke til å legge under en stol at når det snakkes om sør så blir folkene puttet i en boks hvor de holder seg for seg selv.  For hvorfor skal vi ellers si at i nord er vi varme, imøtekommende og gjestfrie. Men stemmer nå dette?

De siste dagene har vi brukt i den sørlige delen av landet, og ganske mye av tiden har vært på offentlige plasser som butikker, tog, trikk og parker. Vi har vært masse ute, for vi kan ikke gå glipp av de mengdene D-vitamin som sendes ned på oss. Hjemme i nord er det iskaldt, og da må vi nyte varmen når den er der.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Å som de frosene nordlendigene vi er skulle vi altså møtte kalde skuldre over alt. Ja vi skulle faktisk hakket tenner av kulde. Vi er tross alt høyrøstet, banner ustanselig og skremmer selv spøkelsene med hvitfargen vår. Det er ingen tvil om hvor vi kommer fra.

Men det vi har møtt er varme og snakkesalige mennesker som har skravlet i vei med oss. Vi har blitt stoppet på gaten av flere som sytes lillemor var utrolig søt, ja uten av vi i det hele tatt sendte et blikk i retningen deres. (Mammahjerte banker ekstra av stolthet, for en hærlig følelse!) Vi har ammet på folksomme plasser, og alt vi har møtt er varme blikk og smil. Vi har fått glede og latter når den lille makken vår klappet folk bak oss på toget på hode, og når hun sjekket ut hårkvaliteten. (Flau mor, men det gikk fort over når alt vi fikk tilbake var smil og glede!) Vi har møtt forståelse når vi har brukt tid i billettautomaten til NSB, som forøvrig oppfyller kravet kald og avvisende, og den eneste gangen vi har møtt på uvennlighet er når et pøbelfrø hadde det så travelt med å komme av toget at han snublet over vogna, fordi han ikke kunne vente de få sekunder når vi trillet ut. Vi tok på oss voksenrolle , han måtte pent vente på tur. Neste gang kan ham velge togvogna uten mulighet for rullende.

Men han var absolutt ikke standarden for denne turen, og det er bare tull at du ikke blir møtt med like mye varme og gjestfrihet i sør, som du finner her nord.

Så til alle vi møtte på vår vei, takk for måten dere møtte oss på! Vi sitter igjen med gode tanker om både hundefolk og de berykta utlendingene. Det var tross alt mange svensker på vår vei som gjerne slo av en prat.

Så det er kanskje på tide at vi slutter å skryte nordnorge opp i skyene når det kommer til vennlighet. For vi er absolutt ikke bedre enn dere i sørnorge!

Så kommer dagen igjen, som egentlig bare skal være en strålende dag, barnas dag. Men den er ikke for alle barn.

Så for å kunne være samlet som familie må vi ta hensyn til den som ikke orker støyen som oppstår. Han som klarer en halvtime i bråket av hylende barn, skravlende voksene og hundrevis av grusomme fløyter som skjærer i øret til alle og enhver.

For han er ikke dagen morsom i det hele tatt, han kan ikke være sammen med kompisene på en overstappet skole hvor taket nærmest stiger av lydbølgene som oppstår. Han vil gjerne, men klarer ikke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så når toget er over er han allerede utslitt, og resten av dagen må tilbringes roligere. Langt unna all den unaturlige støyen. Og jeg skal innrømme at selv om det begrenser oss, så er der helt ok. Jeg liker ikke at barn får rope å skrike så mye de vil inne, jeg finner fløyter irriterende og vi har heldigvis 364 andre dager i året vi kan skravle med kjente og bekjente. Ja for de andre dagene er det lett å høre hva sidemannen sier, det er det ikke innendørs på nasjonaldagen.

Det er ikke synd i oss selv om vi må ta hensyn andre ikke trenger å tenke over. Vi har bare fått litt ekstra humper i veien vår, heldigvis har familien gode dempere.

Men vi feirer vi også, men på vår egen måte. På den måten som gjør at vi kan være samlet som familie. Vi spiset kake, is og pølser. Vi har flagg og vi koser oss i hverandres selskap.

Det går heldigvis an å ha en strålende dag selv om vi ikke følger strømmen, og i år skal vi prøve oss på noe helt nytt. Så turklær er byttet ut med penklær!

Jeg håper alle får en fin feiring, uansett om du kan være med i toget, eller om du må se det på tv.

Det er når du virkelig plages at oppmuntrende ord er gull verd. Og det kan trygt sies at jeg trengte det i dag.

Jeg er blitt en av de raringene som knyter fast barna mine, på meg selv. Og frem til nå har vi kjørt den gode og trygge vrien som er på magen. Men siden lillemor vokser, må hun nå bak på rygg om jeg skal ha sjans å gjøre noe annet en å kose med henne.

Så vi øver og øver på det som kalles ryggsekk. At lillemor knytes på ryggen med sjalet rundt seg som en sekk. Men det er virkelig ikke lett, for vi har laget en liten urokråke som ikke har tid å være i ro. Og jeg misunner alle dem med rolige babyer som har filmet teknikken å slengt ut på youtub for å lære nybegynnere som oss kunsten med sjal. Men jeg er tunglært, og uansett hvor mye jeg strammer å vikler blir det ikke perfekt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Heldigvis er jeg sta, og i dag bestemte jeg meg for første gang å knyte opp på rygg på butikken. For når dattra sitter relativt bra der bak avlaster det mer en bæresellen. Men jeg bommet på klesvalget, og innser at garderoben min bestående av telt ikke er helt forenelig med sjal. Alt klumper seg.

Så der sto jeg å freste og prøvde å være rasket mulig, med økende puls og anger i bagasjen. Kunne ikke den lille ålen på ryggen være litt roligere, bare noen minutter?!

Vel, mens jeg sto der å fomlet med mange meter tøy kom en dame gående. Og om jeg tipper rett hadde hun opphav i India. Hun syntes det var så koselig å seg meg bære i sjal, for vi var de første hun hadde sett her i byen. I hennes hjemland var det vanlig, og det var så godt å se nærheten barna fikk. Så med et par tips om å huske på rett kroppsholdning når jeg bærer og en lykke til, sank blodtrykket mitt. Endelig fikk jeg fast makken der bak, og handlingen kunne starte. Mote kom tilbake, og med rak rygg trasket vi avgårde selv om knytingen har store forbedringspotensial.

Det skal så lite til for å glede andre!

Vi avslutter dagen som vi starta den, men heldigvis har timene imellom vært strålende.

Sommeren har angrepet nord, og vi har svettet smådjevler og fått massevis av farge. Tomatfarge.

De tre sommerplaggene vi har er funnet frem fra glemselen innerst i skapet, og ungene er så hvite av solkrem at de skinner om kapp med snøen som enda ligger flekkvis rundt oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så selv om vi startet dagen med en stinkende bæsjbleie og en illsint baby klokken 06:00 tok vi det hele med et smil. Solen skinte inn vinduet og det var ikke et vindpust på sjøen. Blikkstille! Humøret ble ikke engang plaget av en intens smerte som går fra bekkenet og ned hele beinet! Og heldigvis er min far pensjonist så han kunne trille for meg når den sinte babyen skulle ha sin første lur.

Resten av dagen har vi brukt ute i sola, vi har lekt og klærne til lillemor er gått fra rosa til grå og små tær har fått oppleve grus og gress for første gang. Og hun elsket det.

Innimellom har de store ungene hatt tid å stikke innom å vise seg frem og det har blitt både en og to is. Nåe solen først viser seg, skal vi kose oss. De første skrubbsårene på bare knær er på plass, og hyttebyggingen er startet.

Vi har kjørt tur, vi har trillet tur og vi har glemt alt som heter husarbeid.

Og så kom slutten av dagen, og en oppdagelse av et flatt dekk på bilen. Akkurat det vi trengte når vi skulle på tur i morgen når mannen endelig kan ta en pause fra skolebøkene. Så jeg håper virkelig at dekkhotellet kan legge om til sommerdekkene våre. Det holdt ikke med et steinsprang i frontruten…

Men alt det der får jeg bekymre meg for i morgen, for nå nyter jeg enda den sure svie fra solbrente skuldre og den herlige følelsen av at vi kan ha litt sommer vi også.

Det er håp for menneskeheten, og det er generasjon etter oss som skaper det.

I går på dagens andre trilletur for å få den minste arvingen til å sove observerte jeg noe som varmet hjerte mitt. Noe som føltes godt, et håp i en iskald verden hvor nyhetsbilde preges av vold, trusler og forsøpling. En verden skapt av oss voksene.

I grøftekanten så jeg en gjeng jentunger, med bestemt og viktig mine. De var på jobb, for å redde verden. De plukket søppel som ligger strødd som et forstyrrende element mellom hestehov og snørester. Søppel vi voksene kaster fra oss, uten en tanke på miljøet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men disse flotte jentene ryddet opp med et smil om munnen, ikke en eneste klage over ubetenksomme voksene som ikke bryr seg.

Og disse jentene skal ha en stor takk, de gjør en jobb som er undervurdert. Det er disse som vil gjøre en forskjell når fokuset på miljø virkelig kommer opp.

Så på vegne av oss alle voksene, ubetenksomme, takk for innsatsen!

Søndag ettermiddag startet vi et storforbuk av bleier. De første 48timene var vi livredde for at hele familien ville se seg nødt til å gå over på bleier også. Alle tanker om å spare miljøet ble blåst bort som små plastbiter i vinden. Jeg gikk til innkjøp av engangshansker og vurderte å slå full smittealarm med gule sekker og sluse inn og ut av samtlige rom. Såpe ble plassert i alle rom og guttene fikk en ny leksjon i håndvask.

Vel, i snitt har vi brukt over en pakke bleier om dagen. Og selv om jeg bør tenke på miljøet, er det nok babyen som er det eneste tankene dreier seg om. Stakkars lille gull som har så vondt i magen sin, og som bruker så lang tid på å bli frisk. Det er så vondt å høre den såre gråten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heldigvis ble ingen av oss andre smittet, om ikke det er et lumskt virus med lang smittetid.

Så jeg har bært og bært og felt en tåre over hvor fantastisk det er å ha bæresjal som avlaster såre armer. Vi har byttet fra mage til rygg til siden til magen og jeg tror sannelig at ryggen er blitt bedre enn på lenge på grunn av all treningen vi får av å trø 25skritt fra den ene enden av leiligheten til den andre. Du kan tro jeg har drømt om et hus med svære rom og lang gang de siste dagene. Ja også har jeg drømt om at mannen ble mirakuløst bra i skuldrene og at han kunne amme. Like urealistisk alle de drømmene altså!

Vel, vi kan takke puppen for at vi unngår dehydrering, og den fantastiske kroppen min har økt produksjon så lillemor får mer en nok næring. Mat er hun ikke særlig lysten på, men puppen! Den jubler hun over. Så selv om alt som går inn kommer fort ut, er hun i god relativt god form. Smilet er hun sparsom med og hun vet å si ifra om at formen er dårlig. Og det er bra, for det er når de slutter å klage det blir skummelt. Så får jeg bare holde ut å ligge med puppen ute hele døgnet. Passelig lei og passelig stolt over innsatsen.

Vel jeg priser meg lykkelig over at bleieprisene i Norge ikke stemmer overens med husprisene i Tromsø. Hadde de gjort det ville vi vært personlig konkurs uten mulighet for å betale tilbake.

Når krysser vi bare fingrene for at den lille dukka blir fort frisk, for vi er lei av å være inne og lei av bleiebytter. For ikke snakke om søvnunderskuddet jeg går med.

Facbooksiden min finner du her.

Så kom dagen mange har ventet på! Den lille skjurungen vår gikk sine første skritt.

Lille søte babyen som ikke helt har tid å være en baby!

Etter flere uker hvor hun bare har reist seg opp midt på gulvet og stått og veivet med armene og laget ablegøyer turte hun endelig å flytte begge bena. Til nå har hun bare gått et skritt, og så satt seg ned å ropt oioi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så det blir spennende å se hvor lang tid det tar før hun springer over gulvet i full fart.

Hun er en travel liten frøken på 9 måneder.

Facebooksiden min finner du her!

Tenk hvor praktisk det hadde vært om jeg eller mannen var lege! Da ville vi spart oss for i alle fall 90prosent av legebesøkene vi har. Resterende krever mer innvikla undersøkelser. Jeg tipper at vi ikke er de eneste småbarnsforeldrene som tenker det samme.

Det ene pøbelfrøet kræsja på fotballtrening i dag og har nå tidenes blåøye. Det var temmelig ille, så legevaktbesøk var obligatorisk.

Nå er vi så heldige at vi kan få barnepass på kort varsel, så minstesøster og mellonstemann ble igjen hjemme, og både jeg og mannen kan følge poden. Jeg tipper det føles ganske greit for ungene, særlig når de alltid må dele på oppmerksomheten.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi får bare håpe at det ikke tar så alt for lang tid, for lillemor trenger pupp igjen i kveld. Skulle kanskje ha lært meg å pumpe opp melk å ha stående i kjøleskapet, men så praktisk har jeg altså ikke vært. Er jo ikke så ofte at jeg ikke har muligheten å amme når hun trenger, og særlig ikke siden jeg tar hele permisjonstiden.

Nå må vi bare vente og vente og vente, og krysse fingrene for en ufarlig skade!

Facebooksiden min finner du her!

Gi meg styrke! Ni måneder og klatrer over kanten på senga si… Som hun forøvrig har sett på som fengsel, for det var den eneste plassen hun ikke har klart å rømme fra. Hvordan skal jeg liksom gjøre det nå? Selv om hun klarer å kravle over kanten vil hun falle rett i gulvet. Å det vil man jo helst unngå med små barn. Og hvorfor fulgte det ikke med seller til senga?!

Vel jeg innser at det kanskje ikke er normalen at søte små uskyldige babyer skal holde på med hardtrening til klatre VM. Det er nesten så jeg vurderer et besøk i klatreveggen for å se om hun kommer seg opp.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mulig hun øver til hun skal på fjelltur til sommeren, men jeg hadde jo tenkt å gå på mer flate fjell. Sånne hvor du ikke må bruke tau. Hun skal sikkert utfordre gumora til å bli en klatrer i tillegg, så tror nesten jeg skal sende dem alene på tur!

Hun er i alle fall sterk den lille rampen, for hun drar seg opp etter armene og slenger bare foten etter som om det var det enkleste i verden. Hun drar ikke ut skuffene på kjøkkenet for å se hva som er inni, men for å klatre på kjøkkenbenken. Ingen plass er trygg, og jeg vurderer nå med min 3unge å kjøpe en hjelm til henne.

Og det værste av alt, jeg overdriver ikke. Hun er usannsynlig dyktig i klatrekunsten, og kommer til å gi meg grå hår, magesår og hjerteinfarkt!

Så hjelp, hvordan kan jeg gjøre henne trygg i senga uten å ta av en av sidene? Har du noen forslag, sleng dem ut 😊 Jeg trenger jo søvn av og til, jeg også.

Facebooksiden min finner du her!

La oss kateterisere en mann! Se for deg at du som mann ikke får til å tisse, blæren din er full, den verker og det eneste du trenger er hjelp. Se så for deg at jeg som kvinne finner det lite kostnadseffektivt å gi deg bedøvelse, for det koster for mye i ekstra minutter. Før jeg presser et rør gjennom urinrøret for å nå blæren. Se så for deg at jeg stresser, og bare presser på uten å være varsom. Så kan du se for deg at dette må gjøres flere ganger daglig, og isteden for opplæring gir jeg deg en liste over hva du trenger av utstyr, og en klapp på skulderen. Pell deg hjem å gjør det selv, uten støtte, uten opplæring. Såpass må en mann tåle.

Litt sånn føles det for oss kvinner som akkurat har født, og som skal sparkes ut av sykehuset 6-8timer etter fødsel.

En fødsel krever enormt av en kvinnekropp, og en fødekvinne trenger enorme mengder trygghet for å gå inn i rollen som nybakt mamma med den psykise helsen i behold. Og la oss innse fakta, det tar mer en 8timer å bli trygg! Spesielt om det er ditt første barn, ja eller ditt tredje.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Noen kan godt dra hjem etter 8timer ja, men enda flere trenger dagevis før de kan stå på egene ben. Så standaren bør være minst 3 døgn på barsel, og ikke en fot sparket i den blodige ræva som har fått real mishandling.

Men om nå ikke det skal bli tatt hensyn til at kvinnen har presset ut 3-4kilo av et lite nåløye nedentil, og enda lever på sjokk, skrekk og adrenalin etter åtte timer, kan du i det minste ta hensyn til barnet og anbefalingen fra den norske stat.

For barnets beste er og blir morsmelk, og det er ikke noe hemmelighet at det gjerne tar 3-4 dager før melken kommer igang. Til tross for hva enkelte tror er ikke de fleste damer levende melkemaskiner og de aller fleste barn må faktisk lære seg å die. Et fåtall jafser i seg puppen som om det var det eneste de hadde gjort inne i rugekassen. Men det er langt fra normalen. Og for at mor og barn skal lære dette, trenger de kyndig hjelp. (Som det dessverre allerede er for lite av!) Hjelp vi ser ut til å bli tvunget å mota i en Facebook gruppe. Ære være ammehjelpen altså, men det skulle virkelig ikke være nødvendig når vi bor i Norge som visstnok er dritgod på helse. Les med ironi, for vi kan da ikke være gode når ernæring til nyfødte nedprioriteres for å spare penger. For ikke snakk om at barselkvinnen nedprioriteres i høysete grad. 

I gamle tider hadde kvinnen andre kvinner rundt seg etter en fødsel, hun lå i barselseng. Men i dagens moderne samfunn skal kvinnene fungere likt som mennene, og alle de som ville vært der å hjulpet er nå på jobb. Fødekvinnen blir sittende alene med et enormt ansvar, uten støtten hun trenger. For selv om det er flott og fint å ha mannen hjemme 14dager, om hun er heldig. Er ikke han noen ekspert på hemoroider, blødninger, rifter, barseltårer, blodige brystvorter eller det nyfødte barnet.  Mor trenger kyndig støtte, og den får hun ingen annen plass en på barselavdelingen. Hvor ressursene allerede er skrellet ned til beinet. Kommunehelsetjenesten kan ikke være tilgjengelig 24timer i døgnet den første tiden etter fødsel.

I den ene enden skal vi oppfordres til å få barn, vi skal amme som hovednæring til barnet er i alle fall et år, men vi skal ikke trygges de mest sårbare dagene etter ar barnet er kommet til verden. De dagene som virkelig legger grunnlaget for den tøffe og krevende jobben det er å være ammende småbarnsmor.

Vi går helt feil vei, for egentlig burde fødselsomsorgen forsterkes, det bør bli standaren med minst 3 døgn på barsel og du som mor skal slippe å sitte med følelsen av at du er uønsket. Sånn føles det nå. Og jeg er glad for at jeg har fått mitt siste barn. For hvem vet om jeg er en av de som trenger 8timer eller 5dager  ved en ny fødsel.

Så vær så snill å gjør noe med fødselsomsorgen som skal raseres, lytt til de som virkelig har kjent på kroppen hvordan det er! Vi krever å få den tiden vi trenger og vi krever at vi skal få denne uten å føle oss uvelkommene. Det er tross alt vi som har den harde jobben det er å sette et barn til verden. Og la de som skal trygge oss få en verdig arbeidsdag!

Og kjære mann som leser dette, hjelp oss kvinner i denne kampen. For barna våre er en investering for både mor og far.

Del gjerne!

Facebooksiden min finner du her!