Ryggsekk med baby!

Det er når du virkelig plages at oppmuntrende ord er gull verd. Og det kan trygt sies at jeg trengte det i dag.

Jeg er blitt en av de raringene som knyter fast barna mine, på meg selv. Og frem til nå har vi kjørt den gode og trygge vrien som er på magen. Men siden lillemor vokser, må hun nå bak på rygg om jeg skal ha sjans å gjøre noe annet en å kose med henne.

Så vi øver og øver på det som kalles ryggsekk. At lillemor knytes på ryggen med sjalet rundt seg som en sekk. Men det er virkelig ikke lett, for vi har laget en liten urokråke som ikke har tid å være i ro. Og jeg misunner alle dem med rolige babyer som har filmet teknikken å slengt ut på youtub for å lære nybegynnere som oss kunsten med sjal. Men jeg er tunglært, og uansett hvor mye jeg strammer å vikler blir det ikke perfekt.

Heldigvis er jeg sta, og i dag bestemte jeg meg for første gang å knyte opp på rygg på butikken. For når dattra sitter relativt bra der bak avlaster det mer en bæresellen. Men jeg bommet på klesvalget, og innser at garderoben min bestående av telt ikke er helt forenelig med sjal. Alt klumper seg.

Så der sto jeg å freste og prøvde å være rasket mulig, med økende puls og anger i bagasjen. Kunne ikke den lille ålen på ryggen være litt roligere, bare noen minutter?!

Vel, mens jeg sto der å fomlet med mange meter tøy kom en dame gående. Og om jeg tipper rett hadde hun opphav i India. Hun syntes det var så koselig å seg meg bære i sjal, for vi var de første hun hadde sett her i byen. I hennes hjemland var det vanlig, og det var så godt å se nærheten barna fikk. Så med et par tips om å huske på rett kroppsholdning når jeg bærer og en lykke til, sank blodtrykket mitt. Endelig fikk jeg fast makken der bak, og handlingen kunne starte. Mote kom tilbake, og med rak rygg trasket vi avgårde selv om knytingen har store forbedringspotensial.

Det skal så lite til for å glede andre!

Tomatfarge og flatt dekk!

Vi avslutter dagen som vi starta den, men heldigvis har timene imellom vært strålende.

Sommeren har angrepet nord, og vi har svettet smådjevler og fått massevis av farge. Tomatfarge.

De tre sommerplaggene vi har er funnet frem fra glemselen innerst i skapet, og ungene er så hvite av solkrem at de skinner om kapp med snøen som enda ligger flekkvis rundt oss.

Så selv om vi startet dagen med en stinkende bæsjbleie og en illsint baby klokken 06:00 tok vi det hele med et smil. Solen skinte inn vinduet og det var ikke et vindpust på sjøen. Blikkstille! Humøret ble ikke engang plaget av en intens smerte som går fra bekkenet og ned hele beinet! Og heldigvis er min far pensjonist så han kunne trille for meg når den sinte babyen skulle ha sin første lur.

Resten av dagen har vi brukt ute i sola, vi har lekt og klærne til lillemor er gått fra rosa til grå og små tær har fått oppleve grus og gress for første gang. Og hun elsket det.

Innimellom har de store ungene hatt tid å stikke innom å vise seg frem og det har blitt både en og to is. Nåe solen først viser seg, skal vi kose oss. De første skrubbsårene på bare knær er på plass, og hyttebyggingen er startet.

Vi har kjørt tur, vi har trillet tur og vi har glemt alt som heter husarbeid.

Og så kom slutten av dagen, og en oppdagelse av et flatt dekk på bilen. Akkurat det vi trengte når vi skulle på tur i morgen når mannen endelig kan ta en pause fra skolebøkene. Så jeg håper virkelig at dekkhotellet kan legge om til sommerdekkene våre. Det holdt ikke med et steinsprang i frontruten…

Men alt det der får jeg bekymre meg for i morgen, for nå nyter jeg enda den sure svie fra solbrente skuldre og den herlige følelsen av at vi kan ha litt sommer vi også.

Jentene i grøftekanten.

Det er håp for menneskeheten, og det er generasjon etter oss som skaper det.

I går på dagens andre trilletur for å få den minste arvingen til å sove observerte jeg noe som varmet hjerte mitt. Noe som føltes godt, et håp i en iskald verden hvor nyhetsbilde preges av vold, trusler og forsøpling. En verden skapt av oss voksene.

I grøftekanten så jeg en gjeng jentunger, med bestemt og viktig mine. De var på jobb, for å redde verden. De plukket søppel som ligger strødd som et forstyrrende element mellom hestehov og snørester. Søppel vi voksene kaster fra oss, uten en tanke på miljøet.

Men disse flotte jentene ryddet opp med et smil om munnen, ikke en eneste klage over ubetenksomme voksene som ikke bryr seg.

Og disse jentene skal ha en stor takk, de gjør en jobb som er undervurdert. Det er disse som vil gjøre en forskjell når fokuset på miljø virkelig kommer opp.

Så på vegne av oss alle voksene, ubetenksomme, takk for innsatsen!

En pakke bleier om dagen!

Søndag ettermiddag startet vi et storforbuk av bleier. De første 48timene var vi livredde for at hele familien ville se seg nødt til å gå over på bleier også. Alle tanker om å spare miljøet ble blåst bort som små plastbiter i vinden. Jeg gikk til innkjøp av engangshansker og vurderte å slå full smittealarm med gule sekker og sluse inn og ut av samtlige rom. Såpe ble plassert i alle rom og guttene fikk en ny leksjon i håndvask.

Vel, i snitt har vi brukt over en pakke bleier om dagen. Og selv om jeg bør tenke på miljøet, er det nok babyen som er det eneste tankene dreier seg om. Stakkars lille gull som har så vondt i magen sin, og som bruker så lang tid på å bli frisk. Det er så vondt å høre den såre gråten.

Heldigvis ble ingen av oss andre smittet, om ikke det er et lumskt virus med lang smittetid.

Så jeg har bært og bært og felt en tåre over hvor fantastisk det er å ha bæresjal som avlaster såre armer. Vi har byttet fra mage til rygg til siden til magen og jeg tror sannelig at ryggen er blitt bedre enn på lenge på grunn av all treningen vi får av å trø 25skritt fra den ene enden av leiligheten til den andre. Du kan tro jeg har drømt om et hus med svære rom og lang gang de siste dagene. Ja også har jeg drømt om at mannen ble mirakuløst bra i skuldrene og at han kunne amme. Like urealistisk alle de drømmene altså!

Vel, vi kan takke puppen for at vi unngår dehydrering, og den fantastiske kroppen min har økt produksjon så lillemor får mer en nok næring. Mat er hun ikke særlig lysten på, men puppen! Den jubler hun over. Så selv om alt som går inn kommer fort ut, er hun i god relativt god form. Smilet er hun sparsom med og hun vet å si ifra om at formen er dårlig. Og det er bra, for det er når de slutter å klage det blir skummelt. Så får jeg bare holde ut å ligge med puppen ute hele døgnet. Passelig lei og passelig stolt over innsatsen.

Vel jeg priser meg lykkelig over at bleieprisene i Norge ikke stemmer overens med husprisene i Tromsø. Hadde de gjort det ville vi vært personlig konkurs uten mulighet for å betale tilbake.

Når krysser vi bare fingrene for at den lille dukka blir fort frisk, for vi er lei av å være inne og lei av bleiebytter. For ikke snakke om søvnunderskuddet jeg går med.

Facbooksiden min finner du her.

Så kom dagen vi ventet på!

Så kom dagen mange har ventet på! Den lille skjurungen vår gikk sine første skritt.

Lille søte babyen som ikke helt har tid å være en baby!

Etter flere uker hvor hun bare har reist seg opp midt på gulvet og stått og veivet med armene og laget ablegøyer turte hun endelig å flytte begge bena. Til nå har hun bare gått et skritt, og så satt seg ned å ropt oioi.

Så det blir spennende å se hvor lang tid det tar før hun springer over gulvet i full fart.

Hun er en travel liten frøken på 9 måneder.

Facebooksiden min finner du her!

Treningsskade og legevakt.

Tenk hvor praktisk det hadde vært om jeg eller mannen var lege! Da ville vi spart oss for i alle fall 90prosent av legebesøkene vi har. Resterende krever mer innvikla undersøkelser. Jeg tipper at vi ikke er de eneste småbarnsforeldrene som tenker det samme.

Det ene pøbelfrøet kræsja på fotballtrening i dag og har nå tidenes blåøye. Det var temmelig ille, så legevaktbesøk var obligatorisk.

Nå er vi så heldige at vi kan få barnepass på kort varsel, så minstesøster og mellonstemann ble igjen hjemme, og både jeg og mannen kan følge poden. Jeg tipper det føles ganske greit for ungene, særlig når de alltid må dele på oppmerksomheten.

Vi får bare håpe at det ikke tar så alt for lang tid, for lillemor trenger pupp igjen i kveld. Skulle kanskje ha lært meg å pumpe opp melk å ha stående i kjøleskapet, men så praktisk har jeg altså ikke vært. Er jo ikke så ofte at jeg ikke har muligheten å amme når hun trenger, og særlig ikke siden jeg tar hele permisjonstiden.

Nå må vi bare vente og vente og vente, og krysse fingrene for en ufarlig skade!

Facebooksiden min finner du her!

9mnd og klatrer ut av senga.

Gi meg styrke! Ni måneder og klatrer over kanten på senga si… Som hun forøvrig har sett på som fengsel, for det var den eneste plassen hun ikke har klart å rømme fra. Hvordan skal jeg liksom gjøre det nå? Selv om hun klarer å kravle over kanten vil hun falle rett i gulvet. Å det vil man jo helst unngå med små barn. Og hvorfor fulgte det ikke med seller til senga?!

Vel jeg innser at det kanskje ikke er normalen at søte små uskyldige babyer skal holde på med hardtrening til klatre VM. Det er nesten så jeg vurderer et besøk i klatreveggen for å se om hun kommer seg opp.

Mulig hun øver til hun skal på fjelltur til sommeren, men jeg hadde jo tenkt å gå på mer flate fjell. Sånne hvor du ikke må bruke tau. Hun skal sikkert utfordre gumora til å bli en klatrer i tillegg, så tror nesten jeg skal sende dem alene på tur!

Hun er i alle fall sterk den lille rampen, for hun drar seg opp etter armene og slenger bare foten etter som om det var det enkleste i verden. Hun drar ikke ut skuffene på kjøkkenet for å se hva som er inni, men for å klatre på kjøkkenbenken. Ingen plass er trygg, og jeg vurderer nå med min 3unge å kjøpe en hjelm til henne.

Og det værste av alt, jeg overdriver ikke. Hun er usannsynlig dyktig i klatrekunsten, og kommer til å gi meg grå hår, magesår og hjerteinfarkt!

Så hjelp, hvordan kan jeg gjøre henne trygg i senga uten å ta av en av sidene? Har du noen forslag, sleng dem ut 😊 Jeg trenger jo søvn av og til, jeg også.

Facebooksiden min finner du her!

Vi fødekvinner krever bedre behandling, helseminister!

La oss kateterisere en mann! Se for deg at du som mann ikke får til å tisse, blæren din er full, den verker og det eneste du trenger er hjelp. Se så for deg at jeg som kvinne finner det lite kostnadseffektivt å gi deg bedøvelse, for det koster for mye i ekstra minutter. Før jeg presser et rør gjennom urinrøret for å nå blæren. Se så for deg at jeg stresser, og bare presser på uten å være varsom. Så kan du se for deg at dette må gjøres flere ganger daglig, og isteden for opplæring gir jeg deg en liste over hva du trenger av utstyr, og en klapp på skulderen. Pell deg hjem å gjør det selv, uten støtte, uten opplæring. Såpass må en mann tåle.

Litt sånn føles det for oss kvinner som akkurat har født, og som skal sparkes ut av sykehuset 6-8timer etter fødsel.

En fødsel krever enormt av en kvinnekropp, og en fødekvinne trenger enorme mengder trygghet for å gå inn i rollen som nybakt mamma med den psykise helsen i behold. Og la oss innse fakta, det tar mer en 8timer å bli trygg! Spesielt om det er ditt første barn, ja eller ditt tredje.

Noen kan godt dra hjem etter 8timer ja, men enda flere trenger dagevis før de kan stå på egene ben. Så standaren bør være minst 3 døgn på barsel, og ikke en fot sparket i den blodige ræva som har fått real mishandling.

Men om nå ikke det skal bli tatt hensyn til at kvinnen har presset ut 3-4kilo av et lite nåløye nedentil, og enda lever på sjokk, skrekk og adrenalin etter åtte timer, kan du i det minste ta hensyn til barnet og anbefalingen fra den norske stat.

For barnets beste er og blir morsmelk, og det er ikke noe hemmelighet at det gjerne tar 3-4 dager før melken kommer igang. Til tross for hva enkelte tror er ikke de fleste damer levende melkemaskiner og de aller fleste barn må faktisk lære seg å die. Et fåtall jafser i seg puppen som om det var det eneste de hadde gjort inne i rugekassen. Men det er langt fra normalen. Og for at mor og barn skal lære dette, trenger de kyndig hjelp. (Som det dessverre allerede er for lite av!) Hjelp vi ser ut til å bli tvunget å mota i en Facebook gruppe. Ære være ammehjelpen altså, men det skulle virkelig ikke være nødvendig når vi bor i Norge som visstnok er dritgod på helse. Les med ironi, for vi kan da ikke være gode når ernæring til nyfødte nedprioriteres for å spare penger. For ikke snakk om at barselkvinnen nedprioriteres i høysete grad. 

I gamle tider hadde kvinnen andre kvinner rundt seg etter en fødsel, hun lå i barselseng. Men i dagens moderne samfunn skal kvinnene fungere likt som mennene, og alle de som ville vært der å hjulpet er nå på jobb. Fødekvinnen blir sittende alene med et enormt ansvar, uten støtten hun trenger. For selv om det er flott og fint å ha mannen hjemme 14dager, om hun er heldig. Er ikke han noen ekspert på hemoroider, blødninger, rifter, barseltårer, blodige brystvorter eller det nyfødte barnet.  Mor trenger kyndig støtte, og den får hun ingen annen plass en på barselavdelingen. Hvor ressursene allerede er skrellet ned til beinet. Kommunehelsetjenesten kan ikke være tilgjengelig 24timer i døgnet den første tiden etter fødsel.

I den ene enden skal vi oppfordres til å få barn, vi skal amme som hovednæring til barnet er i alle fall et år, men vi skal ikke trygges de mest sårbare dagene etter ar barnet er kommet til verden. De dagene som virkelig legger grunnlaget for den tøffe og krevende jobben det er å være ammende småbarnsmor.

Vi går helt feil vei, for egentlig burde fødselsomsorgen forsterkes, det bør bli standaren med minst 3 døgn på barsel og du som mor skal slippe å sitte med følelsen av at du er uønsket. Sånn føles det nå. Og jeg er glad for at jeg har fått mitt siste barn. For hvem vet om jeg er en av de som trenger 8timer eller 5dager  ved en ny fødsel.

Så vær så snill å gjør noe med fødselsomsorgen som skal raseres, lytt til de som virkelig har kjent på kroppen hvordan det er! Vi krever å få den tiden vi trenger og vi krever at vi skal få denne uten å føle oss uvelkommene. Det er tross alt vi som har den harde jobben det er å sette et barn til verden. Og la de som skal trygge oss få en verdig arbeidsdag!

Og kjære mann som leser dette, hjelp oss kvinner i denne kampen. For barna våre er en investering for både mor og far.

Del gjerne!

Facebooksiden min finner du her!

Global oppvarming og helvette som frøs til is.

Her sitter jeg, en plass så langt nord at selv julenissen føler seg hjemme. Så langt borte at solen akkurat har krøpet frem bak fjelltoppene som er mer besøkt enn alle byens kjøpesenter. Vi snakker om så langt nord at trekkfuglene overvintrer fordi flyseteeavgiften er for dyr og de ikke orker fly den laaaaange veien sørover.

Og jeg sitter her å undrer hva i faen som har hendt! Jeg er rystet, sjokket lammer meg og jeg ser mer eller mindre ut som et spørsmålstegn.

Hvordan kan det ha seg at jeg i mars måned, på tampen av den bedritene vinteren får gangsperra i armene av å måkke snø? Det skal da være teknisk umulig, tatt de normale omgivelsene i betraktning. Jeg klarer faen ikke å løfte armene over hode og det gjør faktisk vondt hver gang jeg puster. Ja det er så ille at jeg vurderer sykehusinnleggelse.

Det er nesten like merkelig som at guttungen av glede og fri vilje la bort nettbrett og gikk ut for å teste skiene, før en hel uke med skidager på skolen og tilhørende påskeferie etterpå. Han jublet faktisk, og var ute av døren så raskt at jeg måtte sjekke om det snødde nettbrett og sjokolade. Jeg ble redd det var et virus, og vurderte å slå smittealarm.

Vanligvis har jeg overarmer som svulmer og banker som ballonger på steroider på denne tiden, og spaden er rødglødende og agresiv døgnet rundt. Den glefser etter alle som er i nærheten og du vasser heller en omvei enn å treffe på den.  Vi kan ikke engang legge den fra oss, før vi må ta den i bruk igjen.

Og bare ordet ski fremkaller oppkast og svære voldelige demonstrasjoner med både brannbomber og tåregass. Ja det er så ille at jeg griner bare jeg ser skiskoene og beskjed fra skolen om ny skidag.

Så hva innerst i dypfryste helvette har hendt med oss?

Det må være den satans globale oppvarmingen som får helvette til å fryse til is, og vi er tydeligvis så nær at snøen faen ikje tørr lande som før i tiden. Snøen bråsnur før den når bakken og skyene har gjemt seg i sør. Det har faen ta meg vært sol i tre måneder, minst. Vi har vannmangel å hadde det ikke vært for isen ville det vært ekstrem brannfare. Isbrannfare! Stakkars bønder som får marka rasert…

Vel, det siste døgnet har bevist at jeg heretter må betale for treningen jeg får om vinteren, på et treningssenter. For det blir  ikke mye muskler av gangsperra i mars. De stakkars armene mine forstår virkelig ikke hva som har hendt og heretter må de få regelmessig juling på annen måte en vanlig. For det ser sannelig ut til at vi har stjelt vinteren  til noen andre og må finne oss i overdoser d-vitamin, og veldig mange kuldegrader. Det føles rart og merkelig at vi ikke har blitt terrorisert med snøstormer, slapseføre og metervis med snø de siste 3-4månedene.

Facebook-siden min finner du her!

Og jeg er også steinihavet på snap og instagram 👍

Hjørnetann først!

Ja la oss kjøre på med tre nye tenner på en gang, så er vi helt sikre på dårlig nattesøvn og timevis med bæring.  Litt koselig med bæringen altså, så lenge det er i sjal.

De siste ukene har vært krevende, for lillemor er ikke særlig fan av nye tenner. Med det samme tennene vokser ut blir hun full av feber og uro. Hun er ikke en av de ungene som ligger i ro når de er syke, hun girer heller opp et hakk, og blir misfornøyd, med alt.

Det hjelper ikke på at hun også har oppdaget at faren forsvinner med gjevne mellomrom ut av ytterdøren, så hun passer ekstra godt på han å tar til tårene hver gang han tar jakke eller genser på. Her i huset er det i alle fall ikke noe i veien med tilknytningen selv om far ikke kan benytte seg av sin permisjon.

De siste ukene hadde det vært fint om han kunne hjelpe mer med lillemor, men  det begrenser seg hvor mye han kan løfte på henne. Så jeg har i grunnen følt meg en smule fanget. For selv om jeg har vondt av den lille gullskatten vår, blir jeg sliten og lei. Sosial omgang med voksene er en mangelvare, å det er nok ikke lenge før jeg glemmer hvordan jeg snakker.

Vel ikke engang tenner fikser vi som normalen, og sannelig var det en hjørnetann som vant kappløpet med fortennene! En sylskarp liten spiss som klør voldsomt. Men de to fortennene er ikke langt unna og har så vidt kjempet seg gjennom gommene.

Så jeg kan forstå at hun var urven. Nå er hun stort sett i toppform igjen, men vi må enda jobbe litt med maten. Grøt slår hun bort og middagsmaten kan spises under tvil. Men puppen er både trøst og god mat, så vi lider ingen nød enda.

Facebooksiden min finner du her!

Og følg meg gjerne på snap og instagram som steinihavet.