I går fikk vi et nytt familiemedlem, en liten grønn sak. Den hadde flyttet inn uten min tilatelse gjennom å henge seg fast i klærne til den største apekatten min.
Jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er med dette, men minstemann var veldig klar på at larven er og blir en del av familien vår.
Den ble døpt «lille larve».
«mamma, du surtrusa, du oppføre deg, lillelarve ikke sove aleina ute, den sove lamme meg!»
(Av en eller annen grunn snakker minstemann veldig fint, imotsetning til vi andre som sier mæ og dæ eller æ.)
Jeg prøvde meg på å si at lille larve liker seg best ute, men da økte lydnivået på treåringen til et ganske ulevelig nivå og tårene strømmet. Tenk at mamma kunne være så slem med lille larve, jeg måtte jo forstå at den ble redd alene ute. Hallo, hvor umenneskelig kan jeg liksom være?!
Etter litt om og men ble vi enig i at den kunne bo ute i en boks, og at den kunne få to poteter som mat, samt en hel del ugress som ungene mente var fine møbler.
Men minstemann var ikke ferdig med at larve skulle sove alene ute, og jeg fikk beskjed om at han skulle sove ute sammen med larven.
Det gikk en stund, så kom to lure gutter tassende inn i stuen. Jeg spurte hva de holdt på med, og det viste seg at lille larve var inne på besøk!!? For det er jo lov å ha besøk i det minste, for ingen av oss er allergisk mot larver.
Etter noen runder ble vi til slutt enig i at den hadde det bra i esken sin ute, og at de kunne få leke med den i morgen.
(Jeg tror egentlig larven var litt glad for det, og jeg håper virkelig den har overlevd natten! Ellers får vi en veldig trist og utrøstelig treåring i kveld.)
Men jeg kan i det minste glede meg over at lillemann har empati og kan vise omsorg. Selv om jeg ikke er så glad i å huse småkryp av ulike slag.
(Priser meg ofte lykkelig over at det ikke enda har vist seg å være slanger så langt nord som vi holder til, for de liker jeg virkelig ikke!)
Og eldstemann viste tydelig at han er en smart unge, for han prøvde å bestikke meg med noen nydlige blomster slik at jeg skulle bli så overrasket og glad at jeg sa ja til å ha den inne…
Noen dager har ungene klistret igjen øynene, og uansett hva du sier hører de ikke etter. Og desverre har jeg ikke all verdens tålmodighet, så det ender med en sur mamma som gir seg totalt faen i hva som er pedagogisk riktig. Jeg gir ungene klar beskjed om at nå er mamma sur, og at om de ikke slutter med ropingen, springingen, diskusjon, kranglingen, ropingen, rotingen, hylingen og ropingen vil mamma eksplodere og bli virkelig sint.
Selvfølgelig hører de ikke etter, og jeg kjenner at den tynne tråden jeg har igjen av tålmodighet stadig blir tynnere, helt til jeg får min dose ulydighet. Jeg hever stemmen, noe jeg vet er veldig lite effektivt i lengden og sender de på rommet. (Mens jeg tenker at ungene kan være usannsynlig irriterende og at de garantert må ha arvet dette av fedrene…)
Det blir stille i ca fem minutter etter dette, og jeg nyyyter dem uten det minste dårlig samviktighet.
Etter en stund går jeg inn til ungene og forklarer hvorfor jeg ble sint og hvorfor jeg brukte «utestemme» inne. Og jeg husker alltid å si at selv om jeg er sint så er jeg like glad i dem, og at det blir akurat det samme som når de er sinte på meg fordi de ikke får lov til noe de vil eller ønsker. Og de bruker jo å være like glad i mamma en liten stund etterpå, og vi blir fort venner.
Det ser faktisk ikke ut til at de tar skade av det, til tross for alle meninge enkelte faglærte skulle ha om saken. For jeg er veldig sikker på at alle barn bør få se at foreldrene har følelser, både positive og negative.
Og jeg tror også det er helt greit at foreldre noen dager gleder seg til at ungene er i seng og sover søtt, for vi har faktisk lov å være sliten vi også. Og det betyr overhode ikke at vi er mindre glad i ungene våre av den grunn.
(Om du vil lese mer om voksene og trass alderen kan du finne det her!)
Og har du noe imot det jeg skriver i dag, vil jeg anbefalle deg å vente til i morgen før du kommenterer noe om det. Ellers kan jeg garantere at jeg svarer på en veldig frekk og usaklig måte jeg ikke kommer til å være stolt over, så du er herved advart.
Av erfaring burde jeg vite at det er mindre smart å sove med liser, spesielt linser som er til endagsbruk. Men noen kvelder er jeg rett og slett så trøtt at jeg ramler i seng, uten å ta ut synet. Når jeg tenker meg om vil jeg faktisk si at det er helt forjævlig å våkne med linser på…
Så i dag da jeg våknet følte jeg meg nesten bildn, og lurte veldig på hvordan det kunne ha seg at jeg bare så prikker og tåke!
(Nesten slik så jeg når jeg våknet, med andre ord ikke helt i vater!)
Skulle til å ta på meg brillene, og oppdaget at de ikke lå på sin faste plass på nattbordet. Min første tanke var å skylde på noen andre, siden det er mest praktisk…Vurderte å rope ut noen gloser og se om jeg fikk reaksjon, men var heldigvis for trøtt!
Jeg fikk lirket ut linsene, en ganske så ubehagelig opplevelse. Med andre ord ingen håp om at jeg kan ha nye på meg i dag, så jeg er faktisk glad for at vi har regn! (Kan ikke være uten solbriller ute i solen, blir automatisk en halvgammel surkedame da!)
Det blir heller ikke bedre av at jeg er den allergiske typen, og at allergimedisin gjør meg trøtt.(Egentlig en veldig dårlig kombinasjon med tanke på hvor lite jeg sover…)
(Og slik vil jeg gå resten av dagen, mysende og småtrøtt!)
Det er en rolig morgen, om en stund skal jeg med en småsur nattevåker på sykhuset. Det dårlige været gjør sitt til at han sover dårlig, og vi har vært gjennom 4-5 små kriger denne morgenen! For hvem vil vel ha medisin, klær, gå på do, la sofaputene ligge i sofaen så mamman får sitte og spise? Ikke minstemann i alle fall.
Vi skal sjekke synet hans i dag, og det betyr at vi endelig kan kjøpe nye briller til gutten. De han bruker nå synger på siste vers, og er i fare for å smuldre opp iløpet av dagen.
(Heldigvis har vi ekstrabriller, så det er ikke noe stor krise om det skulle hende. Vel brukte penger så mye som de har vært i bråk det lille året han har brukt briller!)
Men nå er feminuttene mine over, minstemann sier jeg må reparere campingbilen, for 7gang på disse fem minuttene. Og jeg mistenker at han bare vil ha mammas oppmerksomhet, som nå er festet på en datamaskin.
«Men kjære deg, du må slutte å spise så mye! Det kan umulig være sunt for deg å ha så mange kilo på kroppen, og jeg er helt sikker på at du vil se så mye friskere ut når du går ned noen kilo.»
Er dette ord du ville si til en person som veier litt mer en det som er akseptert som normalen? Jeg vil tro at de fleste med normale sosiale kunnskaper ikke vil gjøre det, og at de fleste ville steile og si at jeg var direkte ufin om jeg sa dette til noen andre, uansett hvor godt ment det var.
Men hvordan kan det da ha seg at det er helt greit å si det samme til en person som veier mindre en det som er akseptert som normalen?
«Men kjære deg, du må spise mer! Det kan umulig være sunt for deg å ha så lite vekt på kroppen, og jeg er helt sikker på at du vil se mye friskere ut når du går opp noen kilo!»
Jeg kjenner jeg blir så utrolig lei av alle slike kommentarer, uansett om de er ment positivt eller negativt. Jeg er fullt klar over min egen vekt, og jeg kan love deg at jeg ikke trenger å få slike ting servert. Får du høre slike ting ofte vil du også etter hvert tro på dem og til slutt legger du alt for mye fokus på at du ikke er god nok, at du må endre deg for at andre skal være fornøyd.
Hva du tenker kan være din egen sak, men vær så snill å tenk deg om før du sier dette til noen andre. Det er feil og sårende for den som motar ordene. Det er nøyaktig like vondt for en som er «tynn», som for en som er «tykk»!
«Jeg kan godt overta noen kilo fra deg, det går helt fint!»
Enda en setning som vi aldri ville finne på å si til et menneske som veier mer en oss.
«Jeg kan godt gi deg noen av mine kilo, det går helt fint»
Og igjen en setning som er sosialt akseptert å komme med, desverre. Jeg har stor forståelse for at andre sier dette for å trøste, og for min del går det helt greit for meg å høre dette dag inn og dag ut. Men jeg vet at svært mange unge jenter blir såret og får vondt når de får høre dette. De er veldig beviste på sin egen kropp, og slike ord hjelper ingen ting. De gjør det bare vondt verre, for det betyr jo at du ikke blir godtatt for den du er.
Så neste gang du ser noen som er veldig «tynne» eller «tykke» kan du jo heller prøve å si noe positivt om dem, uten å såre dem med det samme.
«Så vakker du er, den genseren kler du veldig bra!»
«Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde så langt og tykt hår som deg, det er nydelig»
« Du er veldig fin og jeg liker deg for den du er!»
Lørdag kjørte vi til olderbakken med en båt på slep. Mamma er av den romantisk typen og har kjøpt helt ny båt til pappa. Vi har holdt det hemmelig en god stund, og virkelig gledet oss til å kunne overraske han. Vi måtte ta noen små hvite løgner, men tenker at grunnen var så god at det ikke gjorde noen ting. Så vi sa at vi svigerbroren min trengte å låne båthengeren og derfor måtte vi ha den til byen. Skal si pappa ble glad når vi kom med båten mamma hadde kjøpt, ikke ofte han blir måløs:)
Siden nord-norge har vist seg fra sin mest strålende side har jeg vært lenket til kamera hele helgen, og det resulterte i mange nydlige bilder etter en aldri så liten tur på havet.
Dette bilde er tatt mot holmbuktura, måtte stoppe og sjekke stroppene som holdt båten på plass, og jeg kunne jo ikke la sjangsen til å ta noen bilder gå ifra meg. Legg merke til snøen som enda ligger i ura etter storskredet i vinter. Vil tro den blir ligende en god stund til før den smelter bort.
Nydelig i fjæra på olderbakken, og onkel sin båt passet bra inn i bilde.
Også i fjæra “mi” der jeg har brukt utallige timer som liten jente, og også nå i voksen alder. På bilde ser du mot “satern” og litt av “mekkern”. Ikke sikker på om det faktisk heter det, men jeg har alltid brukt de navnene på stedene.
Endelig kom vi oss ut på havet, første gang i år for min del. Og skal si det var godt å være litt i båten siden vi fikk noen vindpust på denne supervarme sommerdagen. Når vi kom dit i 12tiden var det 25 grader og vindstille.
Bilde av spøkelseshuset som jeg har skrevet om før. Gøy å kunne ta bilder av det fra denne kanten, bare synd det ikke var flo. Da hadde bildene blitt mer “ryddige”, men satser på at det blir nye muligheter iløpet av sommeren.
Nærbilde av huset som en gang var grønt, men som når er slitt av tiden og været. Høstvinden tar godt tak her siden det ikke er noen trær som skygger for vinden.
Bilde er tatt av “mekkerenden” og innover ullsfjorden. Vakre plassen med nydlige kontraster.
Dette bilde er tatt ut mot straumen, og iløpet av sommeren skal vi gå utover den veien med nybåten. Men regner med at det blir en dagstur så da må vi ha med mat og litt mer klær.
Enda et bilde innover ullsfjorden i vakkert solskinn.
Meg selv i båten, på min faste plass. Ikke ofte vi kan være på sjøen i bare litt klær, uten å fryse. Spesielt ikke når det er 1juni og vi vanligvis har det ganske så kaldt.
Også måtte jeg jo ta bilde av sauene som er kommet ut etter en lang vinter inne. Like koselig hvert år, om du ser bortifra saueskiten og bråket de lager om natten 😉
Jeg er glad i å ta bilder, det gir meg ro og glede. Så når vi har avlastningshelg hender det ofte at jeg bruker mye tid med kamera. Fredagsnatta var det varmt, faktisk så varmt at vi ikke trengte jakke og votter! Og siden vi bor i nord har vi midnattsol, som gir et helt unikt lys når jeg tar bilder. Turen gikk til Grøtfjorden på kvaløya, og jeg tok med meg mitt kjære søskenbarn som trengte en luftetur etter noen lange dager med hodepine. (Også derfor vi dro på natta så vi skulle være helt sikkert at hun var bra!)
Det er fasinerende å se alle plassene små trær klarer å klore seg fast, og med tanke på uværet vi ofte får er det helt utrolig at de klarer å vokse opp.
Bilder tatt på stranden, synes det er så beroligende å se naturen endre seg minutt for minutt.
Lyset er fantastisk på natten, og jeg er glad for at kamera klarer å fange opp dette!
Mitt kjære søskenbarn tar også bilder.
Jeg måtte prøve vannet, og til at vi bare er kommet til 1juni var det ikke spesielt kaldt. Vanligvis gjør det vondt det er så kaldt, nå var det “bare” kaldt!
Kjørte videre utover fjorden, og kom til en av mine favorittplasser. Fjellene er så store og kontrastene skarpe. Desverre ble det bare noen få bilder siden jeg gikk fri for strøm, mulig jeg må kjøpe meg et ekstra batteri så jeg unngår slikt.
Superfornøyd med nykamera, og merker at vi bynner å bli bedre kjent. Skal legge ut flere bilder fra lørdagen senere i dag, for det har vært med meg hele helgen 🙂
I dag skal jeg gjøre et avvik på regelen om at jeg ikke skriver om politikk, og jeg vil skrive litt om mine tanker før vi står ovenfor et nytt valg i landet vårt. Og jeg håper at du respekterer mine ord, dette er ikke et innlegg som skal hetse noen, men et innlegg som forteller hvordan jeg opplever disse vakre løftene vi har fått!
Mobilisering for folkehelse og forebygging
Vi må gjøre det vi kan for å forebygge sykdom. Langsiktig folkehelsearbeid er derfor nødvendig. Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet, fordi en god barndom varer hele livet. Lokalsamfunnet spiller en viktig rolle. Samtidig må alle deler av samfunnet ta i et tak. Vi må tenke helse i alt vi gjør, og legge til rette for at folk kan gjøre sunne valg. Frivillige organisasjoner, idretten, skole og barnehage, helsestasjoner og frisklivssentraler er viktige samarbeidspartnere.
Dette er ord jeg har hentet fra arbeiderpartiets sider, og jeg skal nå dele noen av mine erfaringer rundt dette.
Vi måtte kjempe, lenge! Så lenge at vi nesten gav opp, vi fikk beskjed gang på gang, det er ikke noe som feiler barnet deres! Det er ingen ting galt med han.
Styrket samhandling
Pasienten skal oppleve en god og koordinert behandling. Det krever at alle deler av helsetjenesten samhandler best mulig. Samhandlingsreformen er kommet godt i gang, og legger til rette for at flere og flere får en mer koordinert og god behandling. Avtaler har styrket samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommunene tar i mot utskrivningsklare pasienter og har høy aktivitet for å etablere lokale tilbud, som korttids døgnplasser, rehabilitering og styrking av hjemmebaserte tjenester. Det er stor oppslutning om at det er nødvendig å satse mer på forebygging og styrke kompetansen i kommunene.
Jeg har per dags dato ikke opplevd en god og koordinert behandling, og samhandling er fraværende. Jeg ser svært liten samhandling mellom kommuner og helseforetak for vår del, for barn og unges del som skal få en god barndom. Den eneste grunnen til at vi i det hele tatt har kommet dit vi er i dag er utelukket vår fortjeneste, vårt mas og vår kamp for å bli hørt og for å hente inn opplysninger fra en kant til en annen.
Selv ikke innen de ulike helseforetakene er det samhandling!
Psykisk helse
Mange mennesker sliter. Vi vil gi folk med psykiske lidelser bedre, raskere og lettere tilgjengelig tjenester. Det betyr lavterskeltilbud, kortere ventetid og tettere oppfølging av pasientene over tid. Får man god hjelp tidlig, kan mange lidelser være spart. Vi vil øke folks kunnskaper om psykiske lidelser og sikre at helsepersonell har god kunnskap om psykiske lidelser. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten skal bli enda bedre på å gi tidlig hjelp til ungdom og barn med psykiske lidelser.
Tre år uten søvn, med bekymringer og en jobb innen norsk helsevesn ble for mye. Det sa stopp, jeg orket ikke mer. Jeg ville bare sove og så selv at nå jeg ha hjelp. Og den eneste grunnen til at jeg fikk denne hjelpen «rimelig» fort var at jeg ønsket meg tilbake i jobb, en jobb jeg ikke kan mestre pga av min hjemmesituasjon, en jobb som gjorde meg syk fordi jeg ikke kunne gi barn og unge det de fortjente. En jobb som krevde at jeg var der på hver eneste vakt, en jobb som krevde at jeg ikke hadde et sykt barn.
Jeg ga ikke opp, jeg kjempet videre, for barna mine, for meg selv og for muligheten å leve så normalt liv vi kan ha!
Og det er ikke den sittende regjering jeg kan takke for at jeg har kommet meg opp igjen, overhode ikke!
Hadde jeg ikke jobbet, ville jeg enda stått på venteliste.
Kortere ventetid
Blir du alvorlig syk, skal du være trygg på at behandlingen kommer raskt i gang. Du skal ikke vente for lenge. Åpenhet om resultater i sykehusene er nødvendig for å heve kvaliteten ytterligere ved norske sykehus, og redusere antall feil og pasientskader. Vi skal bruke teknologien på en klok måte, vi må ha nye IKT-løsninger, vi må ha gode helseregistre som gjør det mulig å måle kvalitet på behandlingen. Vårt mål er at alle deler av helsetjenesten samhandler godt og at hver innbygger har kun én journal.
Jeg må bare spørre, hva menes med kortere ventetid? For meg er ventetid synonymt med norsk helsevesen. Skal det virkelig være slik at barn som ikke er i livstruende fare må vente på en utredning som kan gi dem et verdifult liv og en god barndom uten smerte? Skal det virkelig være slik at når vi ber om hjelp fordi vi holder på å ramle sammen, må vi regelrett rope for å bli hørt? At det er vi som må formidle all informasjon mellom de ulike tjenestene, vi som må lete oss frem til hjelpen vi har rett på? Er det vi som skal minne på det offentlige gang på gang at vi finnes, fordi de roter bort papirer og legger bort søknader? Skal vi virkelig kjempe for dette samtidig som vi står i en serdeles krevende hverdag, der vi ser barnet vårt ha det vondt, der hjerte brister hver eneste gang vi ikke kan trøste, der vi gråter av frustrasjon fordi vi ikke blir hørt.
Jeg jobber med syke barn og unge, de svakeste som er i samfunnet. Og det eneste jeg kan si er at det svir når jeg ser hvordan de har det, og jeg er desverre redd for at uansett hvordan parti som sitter med makten vil de forsatt være de som nedprioriteres mest. For de syke barna er usynlige, de er tall på et papir. Røde tall som viser at de krever mer en de gir! De får aldeles ikke den gode barndommen arbeiderpartiet så pent snakker om, det gode grunnlaget for livskvalitet. Takk og pris for foreldre som har kapasitet til å kjempe for sine barn, for unike personer som jobber på de ulike foretakene som gjør en stor innsats for at vi som pårørende skal bli tatt vare på, som stopper opp og sier at de synes det de ser er urettferdig.
Men en ting er sikkert, jeg vil ikke stemme på dagens statsminister, jeg får lyst å gråte hver eneste gang jeg hører han lyver om det gode tilbudet de skal gi oss. Jeg har ikke sett en eneste forbedring siden de kom til makten, og for vår del er alt blitt mye vanskligere.
Jeg håper at vi en dag kan få et helsenorge som vi kan være stolt over, som kan fungere som verdens beste. Et helsevesen som tar hensyn til alle, som ikke bare tenker tall, og et system som faktisk fungerer!
Og jeg håper at mine ord kan deles og nå ut til de rette menneskene, kanskje de kan endre litt tankemønster. Kanskje de kan vurdere å faktisk høre på oss som ligger nederst, som har erfaringer og tanker som kan hjelpe dem å skape noe som fungerer for alle. Kanskje vi kan hjelpe dem å holde alle disse løftene.
Satans jævla mannskitfaenskap som på død og live måtte klappe sammen nu. Ikke faen at det finnes en ny å oppdrive som kan tåle å stå på et vått og fuktig bad, og som har plass til alt æ faktisk må putte oppi!
Æ snakke om den idiotiske komoden på bade, den æ har prøvd å reparere med både lim, skrua og til slutt «gaffatape».
Men nu har den altså valgt å gi faen i arbeide sitt, og gjøre mæ sur og grinat. Faktisk så surkat at æ skriv på dialekt, som æ vanligvis unngår av hensyn til andre som ikke like å lese det! Og når æ tenke mæ om ramla det ut noen ord som på andre plassa regnes som ufin…
Æ skal gjøre et forsøk på å snu det hele til nåkka positivt, men det e jævla vanskelig. Før æ har mest løst å drefse faenskapen ut vindue. (Vi har heldigvis ikke vindu på bade, så det va vel grunnen til at æ ikke gjor det!)
Nåvel, her skal du få noen bilda av skiten, som æ skal prøve å beskrive på en rolig og behersket måte.
Som du ser er bunnen ramlet ut, noe som fører til at jeg må ta ibruk mine kreative evner, og skape en ny. Det er jo veldig populært med gjenbruk i dag, og jeg følger helt klart siste mote innen intreriør.
Bunnen i alle skuffene har ramlet ut, men hva gjør vel det? Jeg kan jo heller skape komoden til en helt ny og unik, som ingen andre har maken til! Og det er jo bare helt fantastisk, snakk om flaks at den ikke orket mer.
Løsningen ble å ta ut skuffene, og la den nydlige innsiden komme frem. De ubehandlede kantene gir det hele et litt røft preg, som også er veldig populært nå om dagen. Og de fine merkene etter skuffefestene gjorde bare det hele mer unikt.
Legg merke til de tøffe detaljene på den nederste skuffen som fikk være igjen. Veldig spsielt mønster, som endrer seg jo mer fukt det utsettes for!
For å gjøre det hele litt mer spennede festet jeg en aldri så liten tapebit på siden, og passet på at kanten ble litt ujevn. Alt kan ikke være perfekt, den skal jo ikke se ut som noe jeg har kjøpt på butikken i går!
Det ferdige resultatet, veldig sjarmerende innslagg i et nydelig familiehjem om jeg må få lov å si det selv.
Og det hele blir bare mer hjemmekoselig med hånduker og vaskekluter i alle mulige farger og fasonger. Alt er nøye brettet sammen så det skal se ut som det blir en litt rotete sammensetning, for å gå sammen med skittentøyskurvene og alle klærne som skal vaskes!
Jeg er bare sååå fornøyd med badet vårt, det er ikke det minste trangt og upraktisk. Og de overfylte kurvene gir et nytt inntrykk hver eneste gang vi ser på dem!
I dag har jeg vært den perfekte supermamma, og det er nesten så jeg mistenker at allergimedisin jeg puttet i meg, før jeg sprang ut døren i syvtiden var noe helt annet en antihistaminer…
Dagen startet i femtiden, eldstemann er ikke helt enig i at det er natt når det er lyst, og lillebror hadde allerede stått opp flere ganger før dette i løpet av natten. Men ut av sengen kom vi oss, jeg fikk til og med innvilget fem lange minutter alene på do! (Kan nesten ikke beskrive gleden, ingen barn som prøvde å operere av meg foten og ingen som ropte mamma!) Eldstemann hadde overgått seg selv og fått på seg klærne uten et eneste ord fra oss, og bare det er fantastisk! Vi om oss ut døren 5min før vi trengte, noe som er stort siden vi stort sett bestandig er 15min på etterskudd. Jeg hadde til og med på meg normale dameklær; ikke bare en gammel joggebukse!
Leveringen i barnehagen og på skolen gikk som smurt, minstemann var storfornøyd med at de skulle på gårdsbesøk og overgangen gikk rett og slett supert. Bare det gjør dagen superbra, for det er alltid like vondt å dra fra en liten gutt som helst vil være lamme mamma og pappa. Storebror var også snar ut av bilen, og veldig fornøyd med at han skulle være hele morgenen på sfo.
På jobb fikk jeg gjort unna en god del arbeid, og jeg kjenner det er helt fantastisk å være tilbake. Endelig skal jeg gjøre noe «nyttig» igjen, og konsentrasjon var på topp. Litt ut på dagen hadde jeg to møter jeg måtte rekke, så selve arbeidsdagen ble ikke så lang. Selvfølgelig ble det en liten løpetur mellom de ulike avtalene, men det takler en supermamma uten problem til tross for styltesko som egentlig passer best til pynt! (Det er sommer i nordnorge, og jeg tør ikke gamble på at jeg får brukt dem flere ganger i år!) Og på veien fikk jeg kjøpt med meg en latte, som desverre ikke var så god som den jeg vanligvis bruker å kjøpe! Men ikke snakk om at jeg skulle bli skuffet av den grunn!
Etter dette fikk jeg pappa å hente meg, vi er uten bil og min kjære måtte jobbe overtid. På vei hjem plukket vi opp minstemann, og til tross for mine hvite klær hadde jeg INGEN flekker når jeg kom hjem. (Lurer veldig på hvordan det er teknisk mulig, siden minstemann så ut som en sandloppe når jeg hentet han!) En kjapp telefon sfo og eldstemann fikk gå alene hjem fra sfo. (Han bruker ca 30min på samme strekningen som andre bruker 5. Så jeg lurer veldig på hva han holder på med på veien hjem, men det kan jeg ikke bekymre meg for i dag. Det er tross alt en superperfektrosa dag!)
Vel hjemme ble en god hjemmelaget middag tryllet fram. Ovnsbakt laks og hærlig hjemmelaget potetmos som tilbehør! Og dette klarte jeg samtidig som jeg holdt en sliten treåring på armen og gjorde leseleksene med eldstemann, med et smil om munnen! Og dette til tross for en halvtimes «do-pause» med minstemann som har funnet ut at nå er han klar for å gå på do selv, hurra skal vi endelig bli ferdig med bleieperioden?! Det var gode resultater etter at jeg hadde lest tre bøker, fem ganger!
Så når min kjære kom hjem ble middagen servert, begge ungene spiste og jeg hørte ikke et ord om at det var æsj eller usj. Vi spiste i fred og harmoni! Noe som er en helt ny og spennende opplevelse for oss!
(Og slik var det i stort sett hele leiligheten!)
Etter middag var det på tide å vaske klær, brette klær, rydde klær, finne frem klær til i morgen, støvsuge, rydde yttergangen, demontere den jævla komoden som tok kveld på bade, dosere medisiner og planlegge plassen til det nye kleskapet vi må kjøpe en av de nærmsete dagene.
(Yttergangen før vi ryddet, kan ikke helt forstå hva som hendte etter at vi gikk ut døren i dag! Eller så har jeg faktisk bare fortrengt synet de siste dagene og håpet at det skulle ordne seg selv. Vi har tross alt en av verdens minste ytterganger, som skal ha plass til uteklær, sko og div vi sikkert ikke trenger!)
(Resultatet etter at ungene!!? ryddet yttergangen! Og selv om jeg ikke er helt fan av sko midt foran døråpningen klager jeg ikke, for de har virkelig gjort en god jobb!)
Og selv etter alt dette var det et smil om munnen. Ungene ble stelt, lagt og lest til og så sa det BAAANG. Den perfekte moren ramlet sammen på sofaen og følte seg skutt, så jeg er mer en sikker på at det ikke var zyrtec jeg fikk i meg før jeg gikk ut døren i dag! Resten av kvelden skal tilbringes på sofaen, etter at jeg har pakket sekkene til i morgen, hengt opp klær, betalt regninger og delt opp en hel melon til morgendagen!
Enkelte ting er det sikkert noen som helst ser at jeg ikke skriver, men for deres del advarer jeg før dere leser. Dette innlegget vil innholde bæsj! Og siden jeg tross alt er mamma og skriver mye om mine tanker rundt dette, måtte det jo komme en dag for det også.
Det siste du vil høre når du står å velger pålegg på en rimelig stor butikk er dette:
« Æ bæsja på skolen i dag! Å det liksom eksploderte ut av rumpa mi, æ tissa bæsj! Det er helt sant, å æ så at det va bare brunt vann i doen! Bare noen få klumpa! Det var vist litt sånn gumbamage!»
Spesielt når du står på en helt annen kant en der ungen og stefaren er med handlevognen, faktisk nesten på andre siden av butikken. Til en forandring snakket han veldig høyt og veldig detaljert, og det på eget iniativ! (Ikke noe «husker ikke» denne dagen nei!)
Jeg kunne ikke annet en å le høyt, og mye. Og jeg ler enda når jeg tenker på den veldig alvorlige gutten som fant ut at han skulle informere om hvordan dagen hadde vært på skolen, i den minste detalj. Og som unger flest i 7årsalderen er det jo veldig fasinerende alt som kommer ut av kroppen, så det er jo en selvfølge at det må snakkes om når noe avviker fra normalen.
Den litt eldre damen som sto i nærheten av meg flirte også, så det var tydelig at hun hadde opplevd barn før. Men det var værre med den litt yngre mannen som sto å valgte ut kjøttkaker, han bråstoppet, så på maten og la den fra seg. Jeg vil tro at om han en dag får barn, vil han få seg flere litt ubehaglige overaskelser…
Etter at jeg var ferdig og le ble jeg litt småflau, det var tross alt ganske mange mennesker i samme område som oss. (Men heldigvis sto jeg på en annen kant av butikken, så ingen kunne se at jeg var moren. Jeg ser jo tross alt ut som en 15åring, og ikke en dag eldre!)
Jeg brukte lang tid på å velge ut hvordan pålegg vi skulle ha resten av uken, så lang tid at de fleste hadde kommet seg langt forbi oss og helt til kassen. Så fortsatte jeg handleturen som om ingen ting hadde hendt.
Tenk hvor kjedelig livet mitt hadde vært uten alle disse morsome og småpinlige øyeblikkene!
